Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

4. Aetat

Arbeidsmarkedspolitikken bygger på at den enkelte selv har ansvar for å skaffe seg arbeid og at den enkelte har ansvar for sin egen arbeidskarriere. Myndighetene bør ikke blande seg inn i arbeidsmarkedsbeslutninger som den enkelte utmerket klarer på egen hånd.

Utgangspunktet for arbeidsmarkedspolitikken er behovene til de som er i arbeidsmarkedet, arbeidssøkere og arbeidstilbydere. Aetat er de arbeidsledige og de yrkeshemmedes støtteapparat. Aetats tjenester må løpende tilpasse seg de tjenester brukerne har behov for. Aetat skal både ha lett tilgjengelige tjenester som dekker hele arbeidsmarkedet, og særlige tjenester og tiltak for grupper som har problemer med å finne seg arbeid eller har behov for attføring for å bli klar for arbeidsmarkedet. Slik vil etaten bidra til et velfungerende arbeidsmarked, god brukerservice og effektiv ressursbruk.

Det er i samfunnets interesse at flest mulig kan komme i jobb og forsørge seg ved hjelp av egen inntekt. Myndighetene har et ansvar for de som ikke kan forsørge seg selv pga. arbeidsledighet eller arbeids­uførhet. Det innebærer et ansvar for å sikre arbeidsledige og yrkeshemmede nødvendige økonomiske midler. I tillegg har myndighetene et ansvar for å vurdere behov og fremskaffe aktuelle tjenester og nødvendige tiltak som kan hjelpe arbeidssøkere inn i jobb.

Å avklare borgeres rettigheter og forvalte regelverk og økonomiske ytelser er myndighetsutøvelse. Det er en grunnleggende oppgave for offentlig sektor. I offentlighetsloven er det bl.a. nedfelt et ansvar for å informere og veilede brukerne. En sentral oppgave for Aetat er å vurdere hvorvidt søkere har rett til individbaserte ytelser (dagpenger, attføringspenger, individstønad, mv.). Videre er det arbeidsmarkedsmyndighetenes ansvar å vurdere hvorvidt individet har behov for ulike former for oppfølging (f.eks. deltakelse på arbeidsmarkedstiltak).

Aetat har et ansvar for å frembringe en hensiktsmessig infrastruktur for aktørene som er i arbeidsmarkedet. Løpende oppdaterte internettbaser over ledige stillinger og arbeidssøkere er viktige deler av infrastrukturen. Slike databaser gir private aktører et grunnlag for å kunne bidra til å fremme et velfungerende arbeidsmarked.

Et godt fungerende privat marked med mange leverandører av ulike koblingstjenester som arbeidsformidling/elektroniske formidlingsbaser på internett, utleie og headhunting er viktige for at arbeidsmarkedet skal være fleksibelt og fungere godt uten omfattende offentlig inngrep eller ressursbruk. Åpningen av utleie- og formidlingsmarkedet for private aktører har lagt forholdene bedre til rette for at arbeidsgiverne kan få tilfredsstilt sitt behov for arbeidsmarkedstjenester. Tilbydere av utleie- og formidlingstjenester bidrar til at et bredt spekter av tjenester blir tilbudt, både mht. innhold, kvalitet og pris. Et stort antall bedrifter i disse bransjene viser at det er mange arbeidsgivere som etterspør slike tjenester.

Med mange aktører og lave barrierer for nyetableringer, er det grunn til å tro at det private markedet i fremtiden vil kunne tilby et enda bredere utvalg av arbeidsmarkedstjenester, bl.a. formidling av "jobbskiftere" og formidling av godt kvalifiserte personer som skal inn i arbeidslivet. Omfanget vil avhenge av etterspørselen etter slike tjenester. Regjeringen ønsker i fremtiden å øke tilbudet av formidlingstjenester til utsatte arbeidssøkergrupper ved at arbeidsmarkedsmyndighetene kjøper slike tjenester på vegne av arbeidssøkerne.

I løpet av 90-tallet fikk en "aktiv arbeidsmarkedspolitikk" økt oppslutning i store deler av Europa. Politikkanbefalingene fra OECD og EU har bidratt til dette. Det har påskyndet mange land til å øke andelen av de samlede offentlige utgifter til arbeidsmarkedsformål som går til aktive tiltak. Evalueringer av bl.a. opplæringsprogram fra flere land de senere årene har vist små og til dels ingen effekt på overgangen til jobb. Tiltak målrettet mot spesielle grupper og ledige stillinger har gitt bedre resultater. Det har ført til at politikkanbefalingene er blitt mer spesifikke de senere årene. Anbefalingene er nå sterkere oppfølging av de ledige, mer målretting av tiltaksbruken samt at det enkelte tiltak bør være av begrenset varighet. Anbefalingene er fulgt opp på bred front av Regjeringen i den norske arbeidsmarkedspolitikken.

Et kjennetegn ved velferdssamfunnet er gode ytelser til personer som ikke kan arbeide, for eksempel pga. sykdom, uførhet eller arbeidsledighet. Det gir økonomisk trygghet. En mulig negativ konsekvens av for sjenerøse velferdsordninger kan være at enkelte personer finner det lite attraktivt å være i jobb. Tilgang og til dels ytelsesnivået i de norske velferdsordningene avhenger av tidligere deltakelse i lønnet arbeid. Det fremmer deltakelse i arbeid. Et sentralt premiss for utformingen av regelverket for ytelsene inklusive skattereglene, bør være at det privatøkonomisk alltid skal lønne seg å arbeide.

Ordinære arbeidsledige med opparbeidede rettigheter mottar dagpenger. Dagpenger ved arbeidsledighet skal gi økonomisk trygghet for arbeidsledige mens de leter etter nytt arbeid. For dagpengemottakerne bør arbeidssøking være en fulltidsaktivitet. Dagpenge­systemet er en økonomisk sikring som muliggjør dette. Dagpengeordningen skal særlig være tilrettelagt for personer som har hatt fast og reell tilknytning til arbeidslivet og arbeidsinntekt som viktigste kilde til livsopphold. Regelverket skal oppmuntre til aktiv arbeidssøking. Justeringene i dagpengesystemet fra 2003 har bidratt til dette. Endringene har støtte i nyere forskning og bygger på erfaringer fra Norge og andre land om hvordan utformingen av dagpengesystemet påvirker overgangen til arbeid.

Innsatsen overfor personer med nedsatt funksjonsevne skal fremme to hovedmål. Et hovedmål er å fremme inkludering av de funksjonshemmede ved at de blir oppmuntret til og får delta så langt det er mulig i arbeidslivet. Meningsfylt arbeid er positivt for inntekt, læring, selvfølelse og sosial deltakelse. Det andre hovedmålet er å sikre gruppen rimelig inntektssikring som kan gi dem en akseptabel levestandard tross funksjonshemningen. Disse to målene kan være motstridende. Det er derfor viktig å ta hensyn til begge målsettingene når regelverket utformes.

OECD konkluderer i sin gjennomgang av attføringspolitikken i medlemslandene med at politikken overfor funksjonshemmede bør nærme seg utformingen av arbeidsmarkedspolitikken overfor ordinære ledige. Det innebærer vekt på tidlig inngripen, aktivering av den enkelte, skreddersydde opplegg, fjerning av barrierer mot arbeid, fremme av en holdning av gjensidige forpliktelser knyttet til mottak av økonomiske ytelser samt involvering av arbeidsgiverne.

Aetat har ansvaret for oppfølgingen av både ordinære arbeidssøkere og yrkeshemmede. Det legger til rette for samme grunnleggende arbeidsmetodikk overfor yrkeshemmede som arbeidssøkere generelt. Bruken av meldekort som grunnlag for løpende informasjon fra den enkelte til Aetat, er et slikt felles element. Bruk av handlingsplaner er et annet. Individuelle handlingsplaner tydeliggjør forventningene til den yrkeshemmede og ansvarliggjør den enkelte for attføringsprosessen samtidig som den klargjør Aetats rolle og innsats. Det er viktig at den samlede perioden under sykefravær og medisinsk og yrkesmessig rehabilitering blir kortest mulig. For de som deltar i yrkesrettet attføring skal attføringen være mest mulig målrettet mot arbeid.

Aetat skal både ha tjenester som dekker hele arbeidsmarkedet (insiderne) og særlige tjenester og tiltak for grupper som har problemer på arbeidsmarkedet (outsiderne), som langtidsarbeidsledige og yrkeshemmede. Aetats organisasjon og kompetanse skal tilpasse seg de tjenester brukerne har behov for.

Aetat skal utvikle seg som en krevende og god bestiller av tjenester på vegne av arbeidssøkerne og de yrkeshemmede. Aetat bør være tydelig mht. hva brukerne kan forvente av etaten. Styrking av bestillerrollen gjelder både i forhold til dagens kjøp av tjenester og i forhold til kjøp av nye tjenester, som avklaringstjenester, oppfølgings- og formidlingstjenester. Eksterne kjøp gir også et potensiale for utvikling av innholdet i tiltakene i forhold til den enkeltes behov for å komme i arbeid. Mer bruk av eksterne tjenesteleverandører vil bidra til å gjøre etatens ressursbruk mer fleksibel i forhold til skiftende behov blant brukerne.

Aetat skal være profesjonell på arbeid med tiltak og prosesser som kan få flere over i ordinært arbeid. Det krever god kontakt med arbeidsgivere og aktører som bistår arbeidsgivere med å fylle ledige stillinger.

God samhandling med andre offentlige etater er viktig for å yte helhetlig oppfølging av brukere med behov for tjenester fra flere etater. Det er satt i gang flere forsøk med bedre samordning i førstelinjen mellom Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Regjeringen vil gjennom forsøkene høste erfaringer som kan nyttes i gjennomføringen av en større organisatorisk reform av velferdsforvaltningen (Aetat, trygdeetaten og sosial-tjenesten). Regjeringen vil også parallelt med dette videreføre og forsterke samordnings- og samlokaliseringsprosessene i førstelinjen innenfor gjeldende ansvarsfordeling mellom stat og kommune og mellom statsetatene.

For å fremme bedre effektivitet i Aetat har departementet tatt initiativ til aktivitetsbasert finansiering av avklaring av yrkeshemmedes muligheter for å komme i arbeid. Dette initiativet må sees i sammenheng med den sterke økningen de siste par årene i antall yrkeshemmede som venter på avklaring og på å få utarbeidet individuell handlingsplan. Overflytting av vedtaksmyndighet for yrkesmessig attføring fra trygdetaten til Aetat skal bidra til en tidligere start på den yrkesmessige attføringen. Departementet har også tatt initiativ til en bonusordning for Aetat lokal knyttet til rask behandling av dagpengesøknader.

En stor del av de mest utsatte arbeidssøkergruppene benytter seg av tjenester fra flere av velferdsinstansene: trygdetaten, Aetat og sosialtjenesten. Regjeringen ser omorganisering og bedre samordning av forvaltningsapparatet som et nødvendig og viktig element i en modernisering av velferdspolitikken og for å nå målene i arbeidsmarkedspolitikken. En effektiv og brukerrettet velferdsforvaltning må sikre alle brukere, også de som har behov for tjenester fra flere av dagens etater, et helhetlig og koordinert tjenestetilbud. Regjeringen stilte i St.meld. nr. 14 (2002-2003) Samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten, opp tre hovedmål med organisasjonsendringen:

  • – Flere i arbeid og aktiv virksomhet - færre på trygd og sosialhjelp.

  • – En brukerrettet velferdsforvaltning.

  • – En effektiv velferdsforvaltning.

I tråd med Stortingets vedtak av 13. mai 2003 vil Regjeringen utrede ulike modeller for organisering av en samordnet velferdsforvaltning. Det er nedsatt et utredningsutvalg som skal levere sin innstilling til 30. juni 2004. Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med saken før stortingsvalget 2005.

Regjeringen vil også gjennomgå regelverket for tjenester og økonomiske stønader for å sikre at de er i tråd med et helhetlig, målrettet og effektivt velferdssystem. Regjeringen ønsker å opprettholde en tett kobling mellom rettigheter og plikter for alle stønadsordningene. Regjeringens vurdering er at en slik kobling er viktig for å oppnå de skisserte målene.

God informasjonstilgang er viktig for at arbeidsmarkedet skal fungere godt. Aetat har gjennom sitt internettilbud aetat.no utviklet en rekke tjenester som er tilgjengelig for alle arbeidssøkere og arbeidsgivere, bl.a. en jobb-base og en CV-base. Jobbasen registerte en tilgang på 300 000 stillinger i 2002 mens tallet var over 400 000 i 2001. Mange bruker informasjonssystemene som ligger på aetat.no uten å registrere seg. Den lette tilgangen på informasjonen i basen gjør at det store flertallet av stillingene blir raskt besatt.

Regjeringen ønsker at forholdene skal legges bedre til rette for at arbeidsgiverne selv kan søke etter medarbeidere i basen over registrerte ledige. Aetat arbeider derfor med å gjøre hele basen over registrerte ledige tilgjengelig på nettet. Dette vil være ressursbesparende for Aetat gjennom at det legger til rette for at arbeidsgiverne selv kan finne egnede kandidater til ledige stillinger. En slik database vil også gjøre det lettere for de private formidlingsaktørene å tilby arbeidssøkere jobb. Det bør kunne gi mer og bredere tilbud til arbeidssøkerne.

Aetat har et stort antall registrerte brukere. I 2002 ble det registrert nær 400 000 brukere hos Aetat, hvorav ca. 1/4 var yrkeshemmet. Brukerne er registrert og har fått informasjon bl.a. om ledige jobber, yrker og Aetats tjenestetilbud for øvrig. Om lag 120 000 ordinære arbeidssøkere eller yrkeshemmede deltok på tiltak i løpet av året. Brukerne har forskjellige forutsetninger med hensyn til kompetanse og med hensyn til selv å finne seg jobb.

I Aetats service og oppfølging av arbeidssøkerne er ledighetens varighet en sentral rettesnor for hvilken service som skal tilbys den enkelte arbeidssøker. Bakgrunnen er konsekvensene av lange ledighetsperioder. Å bli ledig for en periode er noe de fleste opplever, for eksempel ved overgangen fra utdanning til jobb, eller ved at personer blir ledige i forbindelse med omstillinger i arbeidslivet. De fleste finner seg imidlertid jobb relativt raskt på egen hånd. De som ikke finner seg jobb innen en rimelig tid med jobbsøking, vil ofte ha behov for assistanse og oppfølging. Aetat skal følge opp disse og bistå med nødvendig og målrettet service.

Aetats strategi for oppfølging av den enkelte arbeidsledige kan illustreres ved en trapp hvor jobbsøking på egenhånd utgjør første trinn. Aetats selvbetjenings­systemer på aetat.no er her etatens viktigste tilbud. Neste trinn vil omfatte personlig oppfølging av den enkeltes jobbsøking. Det gjelder arbeidssøkere som ikke er kommet i jobb etter noen måneder med egen jobbsøking. Oppfølgingen av arbeidssøkerne vil delvis skje ved opplæring i jobbsøking innen rammen av jobbklubb eller særlig tilrettelagte oppfølgingstiltak. Tredje trinn inneholder tilbud om arbeidsmarkedstiltak knyttet til kvalifisering eller arbeidspraksis. Slike tiltak vil det primært være aktuelt å tilby langtidsledige og unge eller personer som med stor sannsynlighet kan forventes å bli langtidsledige.

Departementet mener Aetats førstelinjetjeneste skal ha stor frihet til å velge tiltak ut fra hva som synes mest hensiktsmessig for å få den enkelte bruker raskest mulig tilbake til jobb. Aetat skal legge vekt på tett og individuell oppfølging av arbeidssøkere som ikke klarer å skaffe seg arbeid på egen hånd. Å sikre at arbeidssøkerne er aktive jobbsøkere vil være en viktig del av oppfølgingsarbeidet. For å klargjøre og styrke Aetats formelle hjemmelsgrunnlag for sterkere oppfølging av lediges jobbsøkingsaktiviteter, er kravene Aetat kan stille til arbeidssøkerne forskriftsfestet. Yrkeshemmede skal sikres et målrettet avklaringstilbud. Unødvendig ventetid før og mellom tiltak skal begrenses.

Arbeidssøkere som har behov for informasjon og veiledning for å finne arbeid i tråd med kvalifikasjoner og interesser, skal få dette. Myndighetene ønsker å hindre at arbeidssøkerne blir utnyttet av lite seriøse formidlingsfirmaer. Det er derfor ikke tillatt å ta betalt fra arbeidssøkerne for formidlingstjenester. Gjennom Aetats kjøp av tjenester som så tilbys arbeidssøkerne, vil også disse kunne få et bredere tilbud av tjenester.

God arbeidsgiverkontakt bidrar til å øke Aetats muligheter for å hjelpe arbeidsledige og yrkeshemmede til jobb. Aetat har også behov for arbeidsgiverinformasjon for å kunne gi god yrkesveiledning til brukerne. Informasjonen om behovene i arbeidslivet utgjør også deler av grunnlaget når Aetat utformer kravspesifikasjon for arbeidsmarkedskurs. Informasjon fra arbeidsgiverne inngår også i Aetats arbeid med å overvåke utviklingen på arbeidsmarkedet og holde myndighetene og allmennheten orientert om situasjonen.

Aetat har satt i verk flere forsøksprosjekt for å trekke private aktører inn i oppfølgingen og formidlingen av arbeidsledige og yrkeshemmede. Gjennom forsøkene gis langtidsledige og yrkeshemmede økte muligheter til selv å velge den aktør som skal hjelpe dem til jobb. Bruk av private aktører er utvidet til også å omfatte formidling av ventelønnsmottakere til ny jobb.

Regjeringen vil arbeide videre med å utvikle ordninger som gir private aktører incitamenter til å tilby ulike former for arbeidsmarkedsservice til arbeidssøkerne og yrkeshemmede, herunder bedre tilgang på formidlingstjenester. Det er viktig at tjenester som leveres har god kvalitet. Aetat stiller krav til innhold og kvalitet på de arbeidsmarkedstjenestene som kjøpes og er ansvarlig for at arbeidsledige og yrkeshemmede får tjenester som holder forventet kvalitet. Gjennom bruk av bonussystemer ved betalingen av tiltaksarrangørene, knyttet til antallet som kommer i jobb, skal disse stimuleres til å få flest mulig av deltakerne i jobb. Departementet legger vekt på finansieringsordninger som er lite byråkratiske, men samtidig er det viktig å unngå at en får tilpasninger som bidrar til lite effektiv ressursbruk. Dette er sentrale problemstillinger i departementets oppfølging av forsøkene.

Departementet har hatt forslag om ny lov om offentlige arbeidsmarkedstjenester på høring med 28. november 2003 som høringsfrist. Forslaget om ny lov om offentlige arbeidsmarkedstjenester er en revidering og en fornyelse av sysselsettingsloven. En viktig intensjon med lovendringene er å fremme brukernes innflytelse og rettssikkerhet. Regjeringen ønsker å styrke brukernes rettigheter.

Kommunalkomiteens ønske om å sikre brukermedvirkning i Aetat (Innst. O. nr. 77 (2001-2002)) vil bli fulgt opp. Aetat vil legge til rette for at brukerrepresentanter i større grad blir hørt i forbindelse med planlegging, utvikling og evaluering av Aetats tjenester.

En har de senere årene fått mye forskningsbasert kunnskap om hensiktsmessig utforming av tiltak. Tiltakene bør være av begrenset varighet og godtgjørelsen ved tiltaksdeltakelse bør være lavere enn den arbeidssøkeren kan få i ordinært arbeid. På denne måten unngås at deltakerne blir "låst inne" i tiltak ved at deltakelse i tiltak oppfattes som bedre enn å komme i ordinært arbeid. Det offentlige bør ikke fullfinansiere tiltakene. Egenandel for arbeidsgivere skal bidra til å sikre at arbeidsgiverne er interessert i å gi tiltaksdeltakerne reelle arbeidsoppgaver.

Omfang og bruk av ulike typer tiltak overfor den enkelte arbeidssøker eller yrkeshemmede skal vurderes i forhold til bidraget tiltaket kan gi for å bedre muligheten til å komme i jobb. Da søkeaktiviteten gjennomgående reduseres når arbeidssøkere er på tiltak, mens den øker etter at tiltaket er avsluttet, bør tiltak ikke ha for lang varighet. Det kan skje gjennom bruk av tiltaksmoduler som kan kjedes ved behov. Ulike jobbsøkingstiltak kan også brukes for å avklare om arbeidssøkere er reelle arbeidssøkere.

Kunnskapen om effekter av tiltak for yrkeshemmede er lavere enn for ordinære arbeidssøkere. Det har sammenheng med at yrkeshemmede ofte har mer omfattende problemer enn ordinære ledige, samt at alle yrkeshemmede har krav på tilpasset oppfølging. Det innebærer metodemessig større problemer når tiltakseffekter skal analyseres. Regjeringen vil øke forsk­ningsinnsatsen for å få bedre kunnskap om effekter av attføringstiltak og oppfølgingen av de yrkeshemmede.

Regjeringen ønsker at alle yrkeshemmede skal få et individuelt tilpasset tilbud. Enkelte yrkeshemmede har for lav arbeidskapasitet til at de får varig arbeid i ordinære bedrifter. Aetat yter i dag tilskudd til bedriftene som stiller skjermede arbeidsplasser til rådighet. Etter gjeldende forskrift skal slike virksomheter ordinært organiseres som aksjeselskap med kommuner og fylkeskommuner som eiere. Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil vurdere hvorvidt også private aktører skal kunne etablere og drive arbeidsplasser varig tilrettelagt for yrkeshemmede. Dette vil kunne bidra til å bedre tilbudet av varige arbeidsplasser. En har de senere årene økt omfanget av varig tilrettelagte arbeidsplasser og Regjeringen vil arbeide for en videre økning i årene fremover.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at det må føres en helhetlig arbeidsmarkedspolitikk. Dette betinger at Aetat fortsatt er et slagkraftig verktøy. Flertallet frykter at en fragmentering av kompetanse og oppgaver i Aetat er steg på veien mot privatisering av arbeidsmarkedspolitikken. I en tid med stadig økende utfordringer innen arbeidsmarkedet, mener flertallet dette er feil vei å gå. Flertallet mener at vi trenger Aetat som en komplett kompetansebase i arbeidsmarkedspolitikken.

Flertallet registrerer at Regjeringen ønsker at Aetat skal utvikle seg til en bestiller-etat. Det legges opp til at hovedregelen skal være at de offentlige etatene generelt skal fokusere på bestillerrollen og overlate til markedet å produsere de aktuelle tjenester. For Aetats del argumenteres det for at mer bruk av eksterne tjenesteleverandører vil bidra til å gjøre etatens ressursbruk mer fleksibel i forhold til skiftende behov blant brukerne. Flertallet er uenig i en slik utvikling.

Flertallet er kjent med at det i dag er slik at Aetat kjøper stadig flere tjenester. Flertallet mener det er betydelig forskjell på kjøp av kvalifiserende opplæring og formidling. Flertallet mener at Aetat ikke bør konkurrere med den kompetansen kursleverandørene har på sine fagfelt, og her er det dermed snakk om å kjøpe en kompetanse man ikke selv har. Flertallet mener det kan være formålstjenlig at andre aktører leverer disse produktene.

Flertallet vil påpeke at dette vil endre seg når det ifølge meldingen er en politisk målsetting at Aetat skal presses til å kjøpe tjenester der de selv besitter betydelig kompetanse.

Flertallet registrerer at det er en villet politikk fra Regjeringen at flere oppgaver i Aetat skal legges ut på anbud. Det dreier seg om avklaring av arbeidssøkere, utarbeiding av handlingsplaner, tiltaksgjennomføring og formidling. Dette er i det alt hovedsaklige den kontakt Aetat har med arbeidssøkerne. Dette er Aetats kjerneområder, hvor etaten samlet sitter på en kompetanse ingen andre aktører kan konkurrere med. Flertallet er derfor uenig i de signaler som kommer i meldingen. Flertallet mener dette viser at Regjeringen undervurderer den kompetansen som eksisterer i Aetat.

Flertallet finner det lite hensiktsmessig når Regjeringen ønsker å bruke denne kompetansen til å sikre gode bestillinger fra andre leverandører, og ikke direkte på brukerne.

Flertallet mener det burde være et kjent faktum at kunnskap som ikke er i bruk forvitrer, og at Aetats ansatte etter en tid ikke vil besitte den opprinnelige kompetansen lenger. Evnen til å gjøre kvalitativt gode bestillinger vil dermed avta. Flertallet mener dette ville virke ødeleggende på et solid fagmiljø. Private firmaer kan levere gode produkter på en del områder, men det vil aldri være mulig å bygge opp en kompetansebase som den Aetat utgjør som helhet. Til det er fagområdene for omfattende.

Flertallet vil framheve at Aetat er helt avhengig av god kontakt med arbeidsgivere for å kunne fungere som et formidlingsverktøy. Flertallet er opptatt av at Atetat også skal kunne fungere og oppleves som et verktøy for arbeidsgivere. Flertallet vil understreke behovet av at dette samarbeidet styrkes i årene som kommer.

Flertallet vil påpeke betydningen av at Aetat skal fortsette å opprettholde og utvikle breddekompetanse innen arbeidsmarkedsrelaterte spørsmål. Flertallet mener at Aetat skal videreutvikle det den er god på i dag, og at private tilbydere kan levere tjenester som staten selv ikke satser på å utføre. Flertallet mener at den oppsplittingen det legges opp til av Regjeringen er i svært liten grad brukerrettet.

Flertallet vil derfor gå imot at Aetat skal utvikles til å bli en bestiller-etat.

Komiteen viser til at brukerne opplever hjelpeapparatet som utilgjengelig og lite koordinert. Hjelpen kan derfor være minst tilgjengelig for den som trenger den mest. Aetat, trygdeetat og sosialkontor er separate etater med oppsplittet ansvar og de fleste steder adskilte kontorer. Komiteen viser til Stortingets vedtak angående samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjeneste, og at hensikten er å få et helhetlig tilbud til brukere.

Brukerne skal få det tilbudet de trenger på ett sted. Dette er også i tråd de intensjonene som ligger i arbeidet for SATS.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at den enkelte selv er ansvarlig for å skaffe seg arbeid og sin egen yrkeskarriere. Disse medlemmer erkjenner likevel at ikke alle kan mestre dette alene og trenger hjelp enten av private formidlingsbedrifter eller Aetat.

Disse medlemmer viser til at Aetat er det viktigste virkemiddel for å gjennomføre arbeidsmarkedspolitikken. Det er viktig at etaten til enhver tid fungerer på best mulig måte for å bidra til lav ledighet, god brukerservice og effektiv ressursbruk.

Disse medlemmer har merka seg at det er gjort et betydelig arbeid for å utvikle arbeidsmiljøet og redusere sykefraværet i Aetat - med resultat fravær ned fra 9,5 til 7,5 pst. fra 3. kvartal 2002 til 3. kvartal 2003.

Disse medlemmer vil understreke at Aetats organisasjon og kompetanse må gjenspeile de oppgaver etaten står overfor. God samhandling med andre offentlige etater og med eksterne tilbydere av arbeidsmarkedstjenester er viktig for at det skal ytes en best mulig og helhetlig oppfølging av brukerne. Stortinget bevilget i 2003 midler til 420 nye årsverk i Aetat, noe som er den største tilførsel av årsverk på 10 år. Disse medlemmer er videre opptatt av at Aetat må videreutvikles som en moderne etat. Aetat og jobbsentrene må utvikles og forbedres slik at de arbeidssøkendes mulighet til egenaktivitet forbedres. Ressurser vil dermed kunne frigjøres til ytterligere innsats overfor grupper som trenger forsterket bistand fra Aetat. Disse medlemmer vil be om at arbeidet med å utnytte tidligere investeringer i nye økonomi- og saksbehandlingssystemer følges opp, slik at mer av personellressursene kan overføres til brukerrettet virksomhet. Sammen med resultat- og aktivitetsbasert finansiering for enkelte av Aetats tjenester vil dette ytterligere kunne gi bedre oppfølging av jobbsøkere og yrkeshemmede som trenger bistand.

Disse medlemmer viser til at en stor del av de mest utsatte arbeidssøkergruppene benytter seg av tjenester fra flere av velferdsinstansene, trygdeetaten Aetat og sosialkontoret. Oppfølgingen av enkelte brukere kan bli utilfredsstillende når det er behov for assi­stanse fra flere instanser samtidig. Disse medlemmer ser det som viktig at hjelpeapparatet opptrer helhetlig og viser i den forbindelse til St.meld. nr. 14 (2002-2003) om samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialetaten (SATS). Disse medlemmer viser til at Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en nærmere utredning av saken før stortingsvalget 2005. Disse medlemmer viser til at det er satt i gang flere forsøk med bedre samordning i førstelinjen der målet er å høste erfaringer som kan nyttes i gjennomføringen av en større organisatorisk reform. Disse medlemmer er enige i at Regjeringen parallelt med dette også viderefører og forsterker samordnings- og samlokaliseringsprosessene i førstelinjen basert på gjeldende ansvarsfordeling mellom stat og kommunen og mellom statsetatene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil framheve at brukernes behov må stå i sentrum når man skal forme framtidas arbeidsmarkedsetat. Flertallet vil derfor påpeke at en fremtidig forvaltningsmodell må være enkel og logisk. Brukerne vil etterspørre bred og god kompetanse i førstelinjen. Flertallet mener det derfor er viktig å legge til rette slik at brukerne slipper å snakke med mange mennesker om sin sak og at de får de tjenestene de skal ha på ett sted. Flertallet vil påpeke at ved å splitte opp Aetats oppgaver, vil effekten måtte bli at flere aktører sitter på opplysninger om brukerne. Brukerne vil måtte forholde seg til flere om sin sak, og de må forholde seg til flere kontorer. Flertallet vil påpeke at når Regjeringen bruker brukerretting som argument for en stor reform, bør det kunne forventes at de disposisjoner som gjøres faktisk er i tråd med brukernes ønsker og behov.

Flertallet viser til at det i meldingen klargjøres AADs forståelse av begrepet brukermedvirkning i Aetat, som "den enkelte brukers innflytelse på egen sak". Flertallet vil understreke at det her utelukkende omtales det som kan kalles brukermedvirkning på individnivå. Helhetlig og gjennomført brukermedvirkning forutsetter imidlertid også brukermedvirkning på systemnivå, der brukernes interesser er representert og integrert i etatens virke på en helhetlig måte. Flertallet kan ikke se av meldingen hvorvidt AAD legger opp til også å iverksette brukermedvirkning på systemnivå i Aetat. Flertallet mener at brukerne må sikres reell brukermedvirkning også på systemnivå.

Flertallet mener det er positivt at det legges opp til utvidede rettigheter for brukerne. Personer som innvilges yrkesrettet attføring har allerede en slik rett gjennom folketrygdloven og sysselsettingsloven. Disse har i tillegg en rett til tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for å få eller beholde høvelig arbeid. Når en nå også gir rett til det første, vurdering av behov, synes det naturlig også å vurdere om det bør innføres en tilsvarende rett til nødvendige og hensiktsmessige tiltak også for andre grupper utsatte arbeidssøkere som har vansker med å få eller beholde arbeid, også når disse ikke skyldes sykdom, skade eller lyte.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er enig i Regjeringens fokusering på økt brukerfokus fra Aetats side. Den enkelte arbeidssøker vil med lovforslaget (Ot.prp. nr. 62 (2003-2004)) få rett til en vurdering av sine behov for arbeidsmarkedstjenester. Forslaget innebærer en vurdering av arbeidssøkerens behov for veiledning, arbeidsformidling, arbeidsmarkedstiltak eller andre av arbeidsmarkedsetatens virkemidler som er nødvendige og hensiktsmessige for at arbeidssøkeren skal komme i jobb. Vurderingen skal angi hvilke virkemidler som kan være aktuelle for den enkelte og når disse kan tas i bruk. Det skal fastsettes en frist for når videre oppfølging skal skje. Forslaget innebærer altså en tydeliggjøring av Aetats forpliktelser til individuell oppfølging. Hensikten med den nye loven er at den enkelte arbeidssøker opplever bedre service fra etaten.

Disse medlemmer er også enige i at brukermedvirkningen styrkes gjennom at brukerne av arbeidsmarkedstjenester får lovfestet rett til å medvirke i planlegging og evaluering av Aetats tjenester. Lovbe-stemmelsen som legger til rette for medvirkning innebærer en styrking av brukernes stilling i Aetat. Brukermedvirkning gir mer rom for lokale tilpasninger ut fra brukernes behov. Organisering og oppgaveløsning kan dermed variere fra kontor til kontor. Det vil gi bedre individuell service og kan øke muligheten for raskere overgang til jobb for den enkelte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til at det er svært viktig at attføringstiltak kommer i gang så tidlig som mulig. Flertallet viser i denne forbindelse til at Regjeringen har fremmet forslag i budsjettet som skal bidra til at den samlede perioden med rehabilitering og yrkesrettet attføring blir kortere for å sikre raskere tilbakeføring til arbeidslivet.

Komiteen viser til den fremlagte meldingen og til behovet for å snu den negative trenden med et stadig økende antall personer i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet bl.a. gjennom uføretrygding.

Komiteen viser til at det er innført en lovfestet plikt til å vurdere yrkesrettet attføring til så tidlig som mulig etter at bedriftsinterne tiltak er forsøkt, og senest ved utløpet av sykepengeperioden, og deretter en ny, tilsvarende vurdering etter seks måneder med rehabilitering. Komiteen vil påpeke at lovfesting av tidlig vurdering av yrkesrettet attføring må følges opp med tidligere oppstart av attføringstiltak for den enkelte.

Komiteen viser til at Stortinget har vedtatt at attføring skal flyttes til Aetat fra 1. juli 2004. I dag vurderer Trygdeetaten om behov for yrkesrettet attføring er til stede, mens Aetat er ansvarlig for å utforme selve attføringsopplegget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,mener at departementet må komme tilbake til Stortinget med en bred og faglig anlagt attføringsmelding hvor man samlet kan drøfte hvilke tiltak som nå er nødvendig for å realisere arbeidslinja.

Økende antall yrkeshemmede med store bistandsbehov, som f.eks. personer med rusvansker, psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser, har behov for arbeidstrening, kvalifisering og hjelp til formidling til ordinært arbeidsliv. Fra 1. januar 2002 kom nytt regelverk for bedrifter (VTA-bedrifter og arbeidsmarkedsbedrifter) som skal yte særlige tjenester til yrkeshemmede. Flertallet mener at disse bedrifter fremdeles skal inneha særlige rammevilkår knyttet opp mot et slikt system, og at en videreutvikling skal skje innenfor rammene av dette systemet. Både internasjonale (OECD) og nasjonale evalueringsrapporter (AFI/FAFO) støtter opp om et slikt standpunkt.

Undersøkelser fra Aetat viser at yrkeshemmede har størst sjanse til å komme i jobb etter lengre attføringsprogram. Flertallet advarer derfor imot å nedprioriterere lengre og individtilpassede attføringsløp som for eksempel tiltakene Midlertidig sysselsetting og amb-tiltakets fase 2.

Flertallet viser til at amb-tiltakets fase 2 og 3 har lønn for tiltaksdeltakerne. Flertallet mener at lønn i fase 2 og 3 for særskilte grupper yrkeshemmede både har motivasjons- og verdighetsbegrunnelser.

Komiteen viser til at arbeidsmarkedsbedriftene peker på negative konsekvenser av endringer i lov om forsikringsavtaler, jf. Innst. O. nr. 44 (2003-2004), når det gjelder mindre bedrifter, i forhold til fastsetting av reguleringspremien på grunnlag av premiereserven. Gjeldende regler gjør det særlig dyrt å ansette eldre arbeidstakere og motvirker at eldre arbeidstakere får mulighet til å trene seg opp igjen og eventuelt stå lenger i arbeid. Komiteen ber Regjeringen se på konsekvensene av de nevnte bestemmelsene for bedrifter og arbeidstakere i ulike arbeidsmarkedstiltak og legge fram forslag til løsninger i budsjett for 2005.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det finnes flere ulike tiltak for yrkeshemmede som ikke kan innpasses i arbeidsmarkedet på ordinære betingelser. Disse medlemmer ser det som viktig at det er et arbeidstilbud til de som ikke kan nyttiggjøre seg andre arbeidsmarkedstiltak og vil understreke at det er store variasjoner i disse brukernes behov for veiledning og oppfølging. Disse medlemmer mener det er viktig med et mangfold av virkemidler, stor grad av fleksibilitet og at arbeidsplassen må tilpasses den enkeltes individuelle behov.

Disse medlemmer er opptatt av at tilrettelagte arbeidsplasser, VTA-bedrifter, arbeidsmarkedsbedrifter og Arbeid med bistand, fungerer etter intensjonen og at de bygges ut i henhold til opptrappingsplanen. Målet er arbeidsdeltaking for marginale grupper som trenger bistand i arbeidssituasjonen. Disse medlemmer vil peke på at jobbdeltaking vil øke livskvaliteten og selvfølelsen også for yrkeshemmede med store bistandsbehov. Disse medlemmer viser til at antallet VTA-plasser ble økt i budsjettet for 2004. Disse medlemmer er tilfreds med at Regjeringen har fulgt opp Stortingets budsjettvedtak for 2004 om å prioritere flere tilpassede arbeidsplasser i forbindelse med den reviderte budsjettbehandlingen. Disse medlemmer viser til at behovet er stort for slike tiltaksplasser og forutsetter at videreutvikling og tilpasning skjer innenfor de rammene som er gitt. Disse medlemmer ser det som viktig at alle arbeidsmarkedstiltak gjøres tilgjengelig for de tiltaksarrangører som er i stand til å levere et godt kvalitativt tilbud. Det vil i større grad sikre at de med attføringsbehov får et individuelt tilpasset tilbud. Disse medlemmer er opptatt av at det opprettes nye plasser i tråd med det Stortinget har bedt om, og legger til grunn at Regjeringen følger opp Stortingets vedtak innenfor dette området.

Komiteen viser til at det i Hedmark og Oppland er igangsatt et prosjekt for samordning av virkemidler innen sysselsettingspolitikken. Prosjektet utprøver en forpliktende partnerskapsavtale mellom fylkeskommunene, kommunene, Aetat, trygdeetat, høyskolene og partene i arbeidslivet. Partnerskapsavtalen forplikter partene til å samhandle med sine ressurser til det beste for de arbeidsledige. Målgruppene er alle i yrkesaktiv alder som ikke deltar i arbeidslivet.

Komiteen er kjent med at prosjektet har gitt samarbeidende parter en unik mulighet til å prøve ut SATS i praksis. I tillegg til de beskrevne rammer for SATS bringer prosjektet inn en ny dimensjon, nemlig fylkeskommunen som regional utviklingsaktør. Ved å trekke inn de fylkeskommunale virkemidler innenfor næringsutvikling, voksenopplæring, realkompetansevurdering, IA og yrkestest så legges det til rette for positive resultater.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at prosjektet har virket siden august 2003, og at det allerede nå kan vise til gode resultater for brukerne og partene.

Flertallet vil understreke betydningen av dette prosjektet og ber om at prosjektet blir tilgodesett med de økonomiske ressurser som behøves for at prosjektet kan fullføres.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til forsøket med stykkpris for avklaring av yrkeshemmede til attføringstiltak som ble innført i 2002 og nå er en landsdekkende ordning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til forsøket med stykkpris for avklaring av yrkeshemmede til attføringstiltak, bruk av bonus for rask behandling av dagpengesøknader, og det er innført incitamentmetoden for å fremme effektivitet.

Flertallet er kritisk til at slike forsøk ble satt i gang uten utredning, og vil ha en fullstendig og uavhengig gjennomgang av finansieringssystemet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en fullstendig og uavhengig gjennomgang av finansieringssystemene i Aetat."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at disse partier gikk imot deler av endringene i attføringsregelverket. Disse medlemmer mener taket på kostnader for attføringsopplegg må heves i forhold til dagens nivå. Det vil også være riktig å gjeninnføre den tidligere ordninga for rett til attføringspenger i påvente av høvelig arbeid. Disse medlemmer vil også påpeke behov for en mer lempelig håndtering av aldersgrensene for skolegang som attføringstiltak. Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive partiers merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen foreslo store kutt i dagpengeordningen i statsbudsjettet for 2003, og fikk flertall for dette sammen med Fremskrittspartiet. Som en følge av dette ble ytelsene strammet betydelig inn og at langt færre har krav på dagpenger. Flertallet er av den oppfatning at arbeidsledighet ikke skal skape unødvendig store økonomiske problemer for de som rammes.

Flertallet er kjent med at ytelsene og varigheten på ytelsene arbeidsledige mottar er redusert i mange europeiske land. Flertallet vil påpeke at nyere forsk­ning, som er publisert gjennom forskernettverket COST A13, viser at ledigheten har gått mer ned i land som Norge, Danmark, Sverige og Nederland enn i sammenlignbare land. Forskerne peker på en aktiv arbeidsmarkedspolitikk med utstrakt bruk av kvalifisering og tiltak, som den vesentlige årsaken til at ledigheten er redusert mer i disse landene enn i øvrige europeiske land.

Flertallet vil framheve at lav sosial integrasjon øker faren for å bli langtidsledig eller permanent utstøtt fra arbeidsmarkedet. En vesentlig årsak til svekket sosial integrasjon er dårlig økonomi. Om en er henvist til lave ytelser over tid, så vil en svekke den sosiale integrasjonen, og risikoen for varig utstøting fra arbeidsmarkedet øker. Flertallet er uenig med Regjeringen i at dårligere velferdsordninger for personer uten arbeid virker som incentiv til å få flere hender i arbeid.

Flertallet mener at hvis man skal bedre arbeidslediges tilknytning til arbeidsmarkedet på mer varig basis, vil det kreves tiltak som bidrar til kvalifisering og sosial integrasjonen for vedkommende. Flertallet mener det derfor er større grunn til å legge vekt på undersøkelser som fokuserer på slike sammenhenger, enn på modeller som utelukkende baserer seg på sammenheng mellom ytelse og tilbøyelighet til å ta arbeid.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at bruk av bonus for rask behandling av dagpengesøknader er i gang i alle fylker, og at forsøk med bonus ved mer effektiv tiltaksbruk er igangsatt i utvalgte fylker i 2003 og at det på en rekke områder nå brukes incitamentmetoden for å fremme effektivitet.

Komiteen viser til at funksjonshemmedes situasjon på arbeidsmarkedet nå blir beskrevet i årlige rapporter utgitt av SSB gjennom en tilleggsundersøkelse til AKU, som er rapportert i budsjettproposisjonen. Her fremkommer blant annet at det er blitt 20 000 færre funksjonshemmede i arbeidslivet det siste året. Komiteen vil påpeke at disse tallene understreker betydningen av sterkere innsats på ulike felter for å snu en slik negativ tendens, blant annet gjennom styrket innsats innenfor IA-avtalen, gjennom et større fokus på å reaktivisere uføretrygdete, og gjennom å forbedre resultatene av attføringsarbeidet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det er lav rekruttering av funksjonshemmede til offentlig sektor. Kun 0,7 pst. av 129 000 ansatte i staten er funksjonshemmede, til tross for at dette er definert som et satsingsområde. Flertallet viser også til at på tross av at det finnes en rekrutteringsplan for innvandrere øker ledigheten blant innvandrere. Dette setter integreringsarbeidet i fare. Flertallet mener derfor det er behov for handlingsplaner med klare måltall for rekruttering av funksjonshemmede og innvandrere til stillinger i offentlig sektor.

Flertallet viser til at manglende statistikk og oversikt over utviklingen av sysselsettingen blant funksjonshemmede og uføre er et problem. At det er blitt 20 000 færre funksjonshemmede i arbeidslivet bare det siste året, synliggjør behovet for å få mer eksakt kunnskap om hvilke mekanismer som fungerer for å få funksjonshemmede i arbeid, kunnskap om hvilke metoder og innsatser som fungerer godt for hvem i attføringsarbeidet og i tilretteleggingsarbeidet - og for at de forblir i varig arbeid.

Flertallet viser til at Stortinget enstemmig foreslo at det skal utarbeides årlige rapporter som vedlegges statsbudsjettet og som viser funksjonshemmedes vilkår og situasjonen på arbeidsmarkedet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at Arbeiderpartiet våren 2003 fremmet forslag, som Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet sluttet seg til, om å gjeninnføre en ungdomsgaranti slik at alle ungdommer under 25 år sikres en rett til arbeid, utdanning eller tiltaksplass. Målet med garantien er å sikre at ingen under 25 år skal bli gående ledige lenger enn 6 måneder uten å få et oppfølgingstilbud. Flertallet vil påpeke at i dag er ikke ungdom mellom 20 og 24 år særskilt prioritert i Aetat. Derimot er det en garantiordning for ungdom under 20 år som fungerer godt. Flertallet viser til at de siste ledighetstallene fra Aetat viser at ledigheten øker mest blant ungdom mellom 20 og 24 år. Behovet for særlig innsats rettet mot denne gruppa er derfor påkrevet. Det er spesielt viktig at arbeidsløshet ikke får feste seg blant unge mennesker.

Flertallet mener at for å bekjempe arbeidsløshet blant ungdom, må tilbudet om høyere utdanning, videregående utdanning, lærlingplasser, ordinære arbeidsplasser og arbeidsmarkedstiltak ses i sammenheng. Det må legges vekt på kompetanseheving, jobbsøking, arbeidstrening og utarbeiding av individuelle arbeidsplaner, slik at ungdom ikke tilvennes til ledighet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen innføre en ungdomsgaranti, slik at alle ungdommer under 25 år sikres rett til arbeid, utdanning eller tiltaksplass."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at også den første tiden etter at ledighet inntreffer må initiativet ligge hos den enkelte. Det vil være uheldig bruk av tiltaksmidler dersom ledige, som ellers ville fått ordinært arbeid, er på tiltak. Men for dem som ikke lykkes med selv å komme i arbeid eller utdanning innen rimelig tid, må det være et tilbud om hjelp fra Aetat.

På denne bakgrunn mener disse medlemmer at en garanti om arbeid, utdanning eller tiltak for ungdom i alderen 20-24 år er uhensiktsmessig idet en slik garanti lett kan virke mot sin hensikt gjennom bindinger som skaper unødige stivheter og lite fleksibilitet i arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer er kjent med at ledigheten for ungdom erfaringsmessig svinger sterkere med konjunkturene enn for andre grupper av ledige, og at endringer i ledighetsnivået gjenspeiles veldig fort i denne gruppen. Disse medlemmer mener derfor at det er behov for målrettet og forsterket innsats rettet mot ungdom i aldersgruppa 20-24 år. Ungdom må ikke tilvennes til ledighet. Det er viktig at denne gruppen anspores til selv å søke utdanning eller jobb.

Disse medlemmer mener at utdanning, videregående opplæring, lærlingplasser, ordinære arbeidsplasser og arbeidsmarkedstiltak må sees i sammenheng for å møte den økende arbeidsledigheten blant ungdom. Det må legges vekt på kompetanseheving, jobbsøking, arbeidstrening og utarbeiding av individuelle arbeidsplaner.

Disse medlemmer vil vise til at å gå ledig betyr tap av kompetanse og at det er særlig viktig at unge som ikke har lang erfaring fra arbeidslivet, raskt kommer i aktivitet. Perioder med passivitet bør være så korte som mulig og den som melder seg ledig bør så raskt som mulig tilbys en meningsfull aktivitet. Dette har en viktig effekt for å bygge opp og ta vare på kompetanse og som et viktig signal om at det er lite ønskelig med passive perioder med ledighet.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet tidligere har gått imot en utvidelse av ungdomsgarantien. I 1995 avviste partiet et liknende forslag fra stortingsrepresentantene Gudmund Restad og Magnhild Meltveit Kleppa. Disse medlemmer minner om at tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen da skrev følgende:

"Ledigheten for 20-24 åringene svinger med andre ord erfaringsmessig sterkere enn den har gjort for gruppen over 25 år. Andelen langtidsledige i aldersgruppen 20-24 år er lavere enn for andre arbeidsgrupper. Dette må ses i sammenheng med at ungdom i større grad prøver seg på arbeidsmarkedet: De har hyppigere jobbskift, og veksler mellom utdanning og arbeid."

Disse medlemmer vil påpeke at andelen langtidsledige også nå er lavere i aldersgruppen 20-24 år enn for ledige totalt. Med unntak av ungdom under 20 år har ingen aldersgruppe lavere andel langtidsledige enn 20-24-åringer.

Disse medlemmer vil minne om at en rekke evalueringer viser at tiltak rettet mot ungdom ikke nødvendigvis gir god sysselsettingseffekt. Norske og utenlandske data trekker i retning av at deltakelse på arbeidsmarkedstiltak for ungdom i liten grad øker overgangen til ordinært arbeid. Disse medlemmer viser til at erfaringene med den forsterkede innsatsen for denne aldersgruppen i forrige lavkonjunktur, særlig mot slutten av perioden, var at garantien førte til redusert geografisk mobilitet og redusert mobilitet mellom yrker i den aktuelle aldersgruppen. Forventningene blant de ledige i denne gruppen om at de ville få et tilbud om tiltak etter seks måneder førte trolig til at arbeidsmarkedstiltak i en del tilfeller forsinket deltakernes overgang til ordinær utdanning eller arbeid.

Disse medlemmer mener dette viser at det er riktig i første omgang å rette fokus mot formidling og ordinær utdanning slik Regjeringen legger opp til. Dersom det viser seg at dette ikke er nok, kan det være aktuelt med bevisst og målrettet bruk av arbeidsmarkedstiltak mot denne aldersgruppen.

Komiteen viser til betydningen av å satse på unge gründere. Et forslag om etablererkurs i entreprenørskap som et supplerende element i en strategi for få flere unge i arbeid ble vedtatt i Stortinget våren 2003. Kurset kan f.eks. organiseres i tett samarbeid mellom Aetat, utdanningsinstitusjoner og aktuelt næringsliv. Kurset må ha et innhold som gir rom for praktisk trening i bedrifter, utvikling av egne forretningsideer og evt. oppstart av egen virksomhet. Ordninga med etablererstipend under Innovasjon Norge og Jobbskapingsprosjektet i regi av Aetat må være viktige elementer i en slik strategi.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det ved utgangen av april 2004 var hele 25 290 langtidsledige registrert hos Aetat. Flertallet er kjent med at desto lenger en arbeidsledig er satt utenfor det ordinære arbeidsliv, desto verre er det å komme tilbake i arbeid. Flertallet mener derfor at det må arbeides langt mer målrettet med tiltak overfor denne gruppa langtidsledige. Flertallet viser til de positive erfaringer som er gjort med ungdomsgarantien for de under 20 år. Flertallet ønsker derfor at det innføres en lignende garanti for langtidsledige slik at alle som har vært ledige i to år, skal garanteres et tilbud om enten arbeid, utdanning eller tiltaksplass.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen innføre en garanti for langtidsledige slik at alle som har vært ledige i to år, skal garanteres et tilbud om enten arbeid, utdanning eller tiltaksplass."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at det er viktig å hindre at den høye arbeidsledigheten biter seg fast. Det er derfor nødvendig å sørge for at de som nå er ledige ikke støtes ut av arbeidslivet, men får mulighet for styrke sine kvalifikasjoner og sine muligheter til aktiv arbeidsinnsats i nye jobber. Flertallet mener at de arbeidsledige derfor må gis et differensiert tilbud om yrkespraksis, lønnstilskudd, vikarordninger og ordinære opplæringstiltak. Det er dette som skaper nødvendig fleksibilitet i arbeidslivet. For å få til dette, må det satses på arbeidsmarkedstiltak som virkemiddel.

Flertallet viser til at lediggang ikke er kvalifiserende og at tiltak både øker sannsynligheten for å komme i jobb og vedlikeholder og bedrer kompetanse.

Flertallet viser til at SSBs statistikk fra flere år viser at dette gjelder både ledigmeldte og yrkeshemmede.

Flertallet mener at Regjeringens henvisning til evaluering fra andre lands tiltaksarbeid for å legitimere nedgang i tiltaksinnsatsen, ikke er relevant.

Flertallet viser til Aetats statistikk som viser at 47 pst. av yrkeshemmede arbeidssøkere var i arbeid ett år etter at de deltok på et kvalifiserings- og/eller arbeidstreningstiltak i regi av Aetat. Blant yrkeshemmede som har deltatt på mer langvarige opplæringstiltak var enda flere (56 pst.) i jobb etter ett år.

Blant tidligere yrkeshemmede som ikke deltok på attføringstiltak var sannsynligheten for å være i jobb langt lavere. Her var bare 26 pst. i jobb ett år etter at de sluttet å melde seg ved Aetat, framgår det av statistikken.

Tidlig inngripen og relevant kompetanseheving vil være hensiktsmessig for alle grupper ledige.

Flertallet er kritisk til regjeringen Bondevik IIs manglende satsing på kvalifiserende tiltak for arbeidsledige. De forslag Regjeringen har kommet med har vært for få og de har kommet for seint. Flertallet viser til at for 2004 la Regjeringen opp til 12 300 ordinære tiltaksplasser. Det ville ført til et svært stort sprik mellom antall ledige og antall tiltaksplasser. Etter budsjettforliket med Arbeiderpartiet ble Aetat styrket med ressurser tilsvarende 6 000 tiltaksplasser 1. halvår 2004.

Flertallet viser til at Regjeringen i all hovedsak argumenterer for et lavt tiltaksnivå i meldingen. Flertallet mener at Regjeringen i for stor grad er negativ til effekten av tiltaksplasser. Flertallet mener at det i langt større grad må fokuseres på at tiltaksplasser er en bro tilbake til arbeidslivet for mange som står uten jobb.

Flertallet mener at Regjeringen i for stor grad legger opp til at tiltaksplassene skal være kortest mulig og billigst mulig. Dette har blant annet ført til utstrakt bruk av Jobbklubb og mindre bruk av kompetansebyggende kurs som AMO og lønnstilskudd.

Flertallet mener at antall tiltaksplasser må økes vesentlig.

Et annet flertall, komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke viktigheten av å få unge langtidsutdannede i arbeid og ber derfor Regjeringen vurdere opprettelse av flere trainee-stillinger i offentlig sektor. Dette vil gi unge nyttig arbeidserfaring og det vil være viktig for de offentlige etater som kan nyttiggjøre seg deres kompetanse.

Dette flertallet vil understreke betydningen av at det til enhver tid er et tilstrekkelig antall lærlingplasser i fylker og kommuner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener derfor at det statlige tilskuddet til lærlingplasser bør økes.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere opprettelse av flere trainee-stillinger i offentlig sektor."

"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om økning av det statlige tilskuddet til lærlingplasser."

Komiteen viser til at personer med lese- og skrivevansker er overrepresentert blant langtidsledige, og vil understreke betydningen av at Aetats innsats for å u­tvikle og målrette servicetilbudet til denne gruppen prioriteres i tiden fremover.

Komiteen påpeker at oppfølging av personer med lese- og skrivevansker må kvalitetssikres av personell som har kompetanse på feltet og det må gis tiltak og attføringstilbud med faglig kvalitet i hele landet.

Forrige kapittelNeste kapittel