3. Mål og strategier
For Regjeringen er det viktig å styrke mulighetene for at personer med nedsatt funksjonsevne skal delta i arbeidslivet. Utdanning og arbeid er derfor et sentralt satsingsområde. Tilgjengelighet er det andre innsatsområdet og bedre tjenester det tredje innsatsområdet i Regjeringens politikk for personer med nedsatt funksjonsevne. Regjeringen mener at viktige utfordringer i offentlige tjenester er knyttet til rekruttering av personell, kompetanse, organisering, informasjon, service og saksbehandling.
Når det gjelder situasjonen for barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier, mener Regjeringen det er behov for å lette tilgangen på tjenester, styrke samordningen av de tjenester som ytes, øke kompetansen i hjelpeapparatet og bygge ut det psykososiale tilbudet.
Det framholdes at forskningen viser at vi fortsatt står overfor utfordringer for å bedre levekårene og livssituasjonen for utviklingshemmede på ulike livsområder. Det uttales at Regjeringen i sitt videre arbeid vil følge opp de svakheter som er avdekket på områder som bolig, tjenester, kompetanse hos personellet, arbeid og fritid. Regjeringen mener det er viktig å legge til rette for en mer aktiv og variert fritid hvor utviklingshemmede i større grad kan delta i aktiviteter for alle, og at det arbeides videre med å styrke utviklingshemmedes muligheter til selvbestemmelse og medvirkning.
Regjeringen har følgende visjon i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne: Mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse på linje med andre samfunnsborgere.
Hovedmålene i Regjeringens politikk for mennesker med redusert funksjonsevne er:
– aktiv deltakelse og full likestilling
– god tilgjengelighet til bygninger, utemiljø, produkter og tjenester
– tjenester, opplæring og kvalifisering skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov
– flere i arbeid som kan nytte sine evner og anlegg til beste for seg selv og samfunnet
– sikre økonomisk og sosial trygghet.
Regjeringen mener at sektoransvarsprinsippet er en nødvendig og grunnleggende strategi for å nå hovedmålene i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne. Strategien innebærer at det er de vanlige instanser i samfunnet som skal gi og finansiere tilbud til personer med nedsatt funksjonsevne på lik linje med den øvrige befolkningen. Det er de samme instansene som ved behov skal supplere med særskilte ordninger dersom de ordinære ordningene ikke er tilstrekkelige.
Regjeringen vil bidra til å øke kunnskapsgrunnlaget om situasjonen og samfunnsutviklingen for personer med nedsatt funksjonsevne.
Regjeringen vil styrke brukermedvirkningen og mener at brukernes synspunkter må bli en viktigere premiss i utforming av de individuelle tjenestene og i utformingen av offentlige tilbud og systemer som organiserer tjenesteproduksjonen. Regjeringen vil forbedre mulighetene personer med nedsatt funksjonsevne har til å ivareta sine politiske rettigheter.
Det understrekes at sentralt i arbeidet med å øke bevisstheten om hensynet til personer med redusert funksjonsevne står kunnskapen om universell utforming som innebærer at tilgjengelighet for mennesker med redusert funksjonsevne i størst mulig grad løses gjennom ordinære, generelle tiltak som en naturlig del av produktdesign, arkitektur, planlegging og service.
Komiteen stiller seg bak Regjeringa sin visjon i politikken for menneske med nedsett funksjonsevne, og med bakgrunn i denne visjonen og verdigrunnlaget vert måla knytt til å utforme rammer som sikrar menneske med nedsett funksjonsevne mulegheit til personleg utvikling og deltaking i samfunnet. Eit slikt hovudmål krev ein heilskapleg og samordna politikk.
Komiteen sine medlemer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti stiller seg òg bak hovudmåla og strategiane til Regjeringa på dette feltet for å nå den felles visjonen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at meldingen inneholder detaljerte beskrivelser av hvordan funksjonshemmede systematisk stenges ute av arbeid, utdanning, offentlige og private arenaer og har langt dårligere levekår enn gjennomsnittet. Flertallet vil peke på at meldingen er svært omfangsrik, men inneholder svært få forslag til nye tiltak. Det redegjøres i detalj om små og store tiltak som er avsluttet eller er under gjennomføring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at meldingen mangler en helhetlig strategi og politikk for funksjonshemmede, og at dette er svært beklagelig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at Regjeringen gjennom Manneråk-utvalgets arbeid har hatt et godt grunnlag for å utvikle en slik helhetlig politikk og strategi. Flertallet har merket seg at Regjeringen ikke finner å kunne prioritere målet om full tilgjengelighet for alle i tilstrekkelig grad.
Flertallet viser til at Regjeringens strategi innebærer at det er de vanlige instansene som skal gi og finansiere tilbudet til personer med nedsatt funksjonsevne på lik linje med den øvrige befolkning. Flertallet mener en slik strategi bare kan lykkes dersom det samtidig stilles konkrete krav til de samme instanser om hvilke tiltak disse må sette i verk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener i tillegg at det må foreligge en vilje fra Regjeringa til å bidra til å sette disse instansene i økonomisk stand til å ivareta dette ansvaret. Dette kan ikke disse medlemmer se at Regjeringa legger opp til gjennom den foreliggende stortingsmeldinga.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, viser til at prinsippet om universell utforming er ein av hovudnøklane for auka tilgjenge for personar med nedsett funksjonsevne. Universell utforming går ut på at omsynet til tilgjenge vert ivaretatt heilt frå starten, slik at seinare ekstrakostnader vert unngått. Meldinga gjer greie for ei rekkje tiltak som vil bli eller er sett i gang, m.a. gjennom Handlingsprogram for universell utforming som starta i 2002, og som det er lagt midlar til i eksisterande rammer. Fleirtalet viser også til at takten i gjennomføringa av tiltak for å auke tilgjenge vil måtte tilpassast dei økonomiske rammene og prioriteringar som vert lagt til grunn i dei årlege budsjetta, og som legg føringar på investeringar som vert foretatt i nybygg og nyinvesteringar.
Komiteen sine medlemer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti viser også til at kommunesektoren var blant vinnarane i budsjettet for 2004 ved at dei samla inntektene auka med 6,685 mrd. kroner. Då er ikkje dei sparte utgiftene som fylgje av at renta har gått ned, rekna med. Samstundes ser desse medlemene at dei store og stigande utgiftene til folketrygda bind opp budsjettet slik at det vert mindre rom til prioriterte område.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er bekymret for den endringen som Bondevik II-regjeringen legger for dagen når det gjelder likestilling og utjamning innen velferdspolitikken. Spesielt blir det fra sosialministeren stadig påpekt at denne regjeringen vil legge til rette for individuelle løsninger og "skreddersøm" overfor de som er "verdig trengende". Disse medlemmer mener generelt at en slik politisk holdning kan føre til stigmatisering og opprettholdelse av skiller i samfunnet som er svært uheldige.
Skal de som trenger spesielle tiltak og oppfølging fra samfunnets side, oppnå likeverdig behandling og levekår, må det først og fremst legges opp til universelle løsninger og behandling slik at skiller og ulikheter kan utjamnes på et generelt grunnlag. Disse medlemmer mener derfor at også en nedbygging av funksjonshemmende barrierer må basere seg på et lovverk og en praktisk tilrettelagt politikk og handling som i større grad skaper likeverdige forhold, enn det Regjeringen legger opp til.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at dette må være grunnlaget for en utjamnende og antidiskriminerende politikk, og så vil det videre være viktig å tilrettelegge for den enkelte med individuelle løsninger gjennom avtaler og kontrakter mellom enkeltmennesket og samfunnets hjelpe- og tiltaksapparat.
Disse medlemmer vil understreke at kommunesektoren er svært viktig både som tilrettelegger og som tjenesteyter for å fjerne funksjonshemmende barrierer. Disse medlemmer vil vise til at kommunesektorens andel av velstandsøkningen har blitt vesentlig mindre de siste årene. I 2004 er det lagt opp til at økningen i privat forbruk skal være sju ganger høyere enn økningen i offentlig forbruk. Dette vil slik disse medlemmer ser det, føre til økte forskjeller og mangler i kvalitet og kapasitet i kommunesektoren som igjen vil ramme personer med nedsatt funksjonsevne.
Disse medlemmer vil påpeke at kommunesektoren er i økonomisk ubalanse og har vært det i flere år. Regnskapene for 2003 viser at inntektsrammene ikke samsvarer med utgiftsbehovet, og at tallene bekrefter en svekket driftssituasjon. Disse medlemmer viser bl.a. til at kommunenes skatteinntekter sviktet med 3 mrd. kroner i 2003, og at Regjeringen og stortingsflertallet ikke rettet opp dette i statsbudsjettet for 2004. Disse medlemmer viser videre til at til sammen ligger det an til et rekordhøyt underskudd før lån – av SSB oppgitt til om lag 13 mrd. kroner for 2003 – samt en ytterligere økning av lånegjelda. Alt dette viser at det er behov for en betydelig økning i kommunesektorens inntekter og en nedtrappingsplan for underskuddet i åra framover.
Disse medlemmer viser for øvrig til disse partiers respektive forslag og merknader i budsjettinnstillinger for 2004 og Innst. S. nr. 259 (2002-2003) om kommuneøkonomien.