Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Siri Hall Arnøy og lederen Ågot Valle, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til Riksrevisjonens Dokument nr. 3:8 (2002-2003) om Riksrevisjonens undersøkelse av inntektssystemet for kommunene.

Komiteen er tilfreds med at Regjeringen, slik det ble varslet i kommuneproposisjonen for 2004, har nedsatt et utvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet. På bakgrunn av de funn som er gjort i Riksrevisjonens rapport, forutsetter komiteen at utvalget også vil foreta en vurdering av om kostnadsnøkkelen i tilstrekkelig grad fanger opp den enkelte kommunes sosialhjelpsutgifter, og en vurdering av spørsmålet om hvor ofte inntektssystemet bør evalueres.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Sosialistisk Venstreparti og KristelegFolkeparti, viser til rapporten og har merka seg at Riksrevisjonen i undersøkinga av inntektssystemet for kommunane har valt ei brei tilnærming. Riksrevisjonen har både undersøkt verknadene av Stortinget sine vedtak og føresetnader ved innføringa av nytt inntektssystem for kommunane, og undersøkt korleis Kommunal- og regionaldepartementet har følgt desse opp. Fleirtalet oppfattar det med andre ord slik at rapporten dels må sjåast som eit bidrag i den politiske debatten om kva som er eit rettferdig inntektssystem for kommunane, og dels frå eit kontrollperspektiv.

Fleirtalet viser til at Riksrevisjonen har tatt utgangspunkt i at hovudoppgåva til inntektssystemet er å jamne ut inntekter og utgifter på ein måte som fører til at alle kommunar blir sett i stand til å gje eit likeverdig tenestetilbod. Fleirtalet viser vidare til at det etter Riksrevisjonen sin vurdering kan stillast spørsmål ved om det vart lagt nok vekt på omsynet til likeverdig tenestetilbod då inntektssystemet vart lagt om i 1997 (s. 5 i rapporten). Fleirtalet oppfattar denne vurderinga av inntektssystemet, slik det er vedtatt av Stortinget, som eit innspel i debatten, og tek synspunkta frå Riksrevisjonen til orientering.

Fleirtalet har dessutan merka seg at Kommunal- og regionaldepartementet i sitt svar til Riksrevisjonen viser til at inntektssystemet siktar mot fleire mål, mellom anna distriktspolitiske mål. Departementet peikar vidare i svarbrevet på at det i perioden som har vore analysert, ikkje har vore eit politisk mål å innføre full skatteutjamning mellom kommunane eller til dømes å redusere kraftkommunane sine inntekter.

Fleirtalet vil derfor peike på at avveginga mellom dei ulike måla inntektssystemet er retta inn mot, er ei skjønsmessig politisk avgjerd, og overlet eventuell vidare drøfting av behovet for endringar i inntektssystemet til den vanlege behandlinga i kommunalkomiteen.

Fleirtalet viser til at undersøkinga tyder på at sosialhjelpsutgiftene i kommunane ikkje blir fanga godt nok opp av kostnadsnøkkelen i den gjeldande utgiftsutjamninga (pr. 2003). Fleirtalet har merka seg at det etter Riksrevisjonens vurdering ser ut til å vere behov for å revidere kostnadsnøkkelen oftare enn kvart tiande år.

Fleirtalet har også merka seg at departementet peiker på at omsynet til stabilitet og kontinuitet gjer at systemet ikkje bør endrast for ofte. Fleirtalet har vidare merka seg at departementet meiner det er høveleg å gjere ein heilskapleg revisjon av kostnadsnøkkelen kvart tiande år, og at ein har oppfatta det slik at Stortinget har slutta seg til dette.

Departementet peikar samstundes på at det har vore gjort relativt store endringar undervegs, sidan nøkkelen vart innført i 1997, mellom anna når det gjeld kriterium for psykisk utviklingshemma, nye busettingskriterium, bruk av meir oppdaterte mål for busetting, kriterium for rus og psykiatri, miljø og landbruk, kapitalkostnader knytt til kommunale investeringar, samt terskelproblematikken knytt til regionaltilskotet.

Fleirtalet har merka seg at arbeidet med den neste heilskaplege revisjonen av kostnadsnøkkelen er sett i gang, med tanke på å kunne takast i bruk om lag i 2007.

Fleirtalet ser ut frå dette, og ut frå eit kontrollperspektiv, ikkje at det er nødvendig eller naturleg å ta stilling til om det er tilfredsstillande å gjere ein heilskapleg gjennomgang av inntektssystemet kvart tiande år, eller om det bør skje oftare eller sjeldnare.

Fleirtalet har merka seg at undersøkinga viser at det skjer ein del feil i innrapportering av psykisk utvik­lingshemma frå kommunane til Sosialdepartementet, som er grunnlag for utgiftsutjamninga. Dette kan ha ført til at nokre kommunar har fått for mykje i tilskot, og at andre kommunar har fått for lite. Fleirtalet har merka seg at Sosialdepartementet vil arbeide vidare saman med Kommunal- og regionaldepartementet for på sikt å finne fram til eit betre kriterieopplegg, samt at ein på kort sikt mellom anna vil vurdere å skjerpe kontrollrutinane i samband med innhentinga av data frå kommunane. Samstundes vil fleirtalet slutte seg til påpeikinga frå Kommunal- og regionaldepartementet av at det er kommunen sitt ansvar å syte for at rett dokumentasjon på psykisk utviklingshemming ligg føre.

Når det gjeld fordelinga av skjønstilskotet, har fleirtalet merka seg at Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om den fylkesvise fordelinga av skjønsmidlane er rimelig ut frå behovet i kommunane i kvart fylke, ved om fordelinga er for lik frå år til år, og ved om det i for stor grad vert teke regionalpolitiske omsyn ved fordelinga. Fleirtalet har også merka seg at departementet uttaler at det har skjedd ei viss omfordeling mellom fylka dei seinare åra.

Fleirtalet vil peike på at også dette er eit spørsmål om politisk skjøn som det truleg er ulike oppfatningar om blant partia på Stortinget, og reknar med at spørsmålet, om det er nødvendig, vil komme opp i fagkomiteen. Fleirtalet ser ikkje at det er grunn til å gå nærmare inn på spørsmålet ut frå eit kontrollperspektiv.

Fleirtalet har merka seg at departementet og Riksrevisjonen har ulike syn på i kor stor grad, og på kva for måte, departementet skal følgje opp og kontrollere fylkesmennene sine tildelingar av skjønsmidlar. Riksrevisjonen er einig i at departementet ikkje vurderer kor mykje den enkelte kommune får i skjønstilskot, men meiner det er nødvendig at departementet følgjer opp fylkesmennenes praksis på meir generelt grunnlag, for å kunne vurdere om retningslinene som departementet har gitt fungerer slik dei er meint. Departementet har ikkje kommentert dette siste.

Fleirtalet viser til at departementet har utarbeidd eit regelverk som fylkesmennene skal følgje ved tildelinga av skjønstilskot. I utgangspunktet må ein leggje til grunn at fylkesmennene følgjer dette. Samtidig har departementet det overordna konstitusjonelle ansvaret for fordeling av tilskota, og fleirtalet legg derfor til grunn at departementet på eigna måte held seg orientert om fylkesmennene sin praktisering av regelverket.

Fleirtalet vil peike på at fylkesmennene sin lokalkunnskap her må tilleggjast stor vekt, og at skjønnstilskottet skal vera eit av dei elementa som fangar opp særskilde forhold i enkeltkommunar, slik som flomskader, stormskader, ras etc. Fylkesmennene har såleis ansvaret for skjønnet som vert utøva ved tildelinga.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Riksrevisjonens undersøkelse av hvilken betydning inntektssystemet som ble innført i 1997 har hatt for utviklingen av inntektsforskjeller mellom kommunene. Utgangspunktet for omleggingen var ønske om å utjevne de store økonomiske forskjellene mellom kommunene slik at de enkelte kommuner skulle få mulighet for å tilby sine innbyggere likeverdige tilbud. Skjønnstilskuddet var i den sammenheng tenkt å skulle fange opp lokale forskjeller som inntektssystemet ellers ikke tar hensyn til.

Disse medlemmer har merket seg at Riksrevisjonens funn viser at inntektsforskjellene mellom kommunene, målt ved frie inntekter i kroner per innbygger, ikke har blitt vesentlig mindre etter omleggingen i 1997. Kommuner med svak økonomi i 1996 var fortsatt blant de dårligst stilte i 2001, og tilsvarende for velstående kommuner.

Etter disse medlemmers syn foranlediger dette en totalgjennomgang av inntektssystemet. Disse medlemmer er derfor tilfreds med at Regjeringen, slik det ble varslet i kommuneproposisjonen for 2004, har nedsatt et utvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet.

Disse medlemmer viser til at kommunene etter omleggingen har fått tilskudd gjennom utjevningsordningen til å dekke sosialhjelpsutgifter basert på antall arbeidsledige, skilte, separerte og innvandrere som bor i kommunen. Riksrevisjonens undersøkelse indikerer at sosial segregering og geografisk konsentrasjon av utsatte grupper har en selvstendig effekt på sosialhjelpsutgiftene i kommunene, men uten at utgiftsutjevningsordningene fullt ut tar hensyn til dette. Disse medlemmer forutsetter derfor at nevnte utvalg også vil foreta en vurdering av om kostnadsnøkkelen i tilstrekkelig grad fanger godt nok opp den enkelte kommunes sosialhjelpsutgifter.

Disse medlemmer viser til at endringer i flyttemønstre fører til hurtig vekst i enkelte kommuner som igjen påfører kommunene investeringsutgifter med tilhørende finansieringskostnader. Det er følgelig behov­ for et fleksibelt system som lett lar seg tilpasse endringer i bosettingsmønstret. Etter disse medlemmers syn bør spørsmålet om hvor ofte inntektssystemet bør evalueres, høre inn under de temaer utvalget skal behandle.

Disse medlemmerhar merket seg opplysningene om varierende praksis i kommunene når det gjelder rapportering av antall psykisk utviklingshemmede som grunnlag for utbetaling av utjevningsmidler, og vil understreke behovet for klare retningslinjer.

Disse medlemmer viser til at et mål ved omleggingen av inntektssystemet var å få redusert behovet for skjønnsmidler. Utviklingen har gått i motsatt retning. Tildelingene synes dessuten å være stabile fylkene imellom på tross av at kommunalkomiteen har pekt på at det vil være i strid med intensjonene dersom fordelingen av skjønnsmidler utvikler seg til å bli faste fordelinger og ikke skjønn som vurderes hvert år. Disse medlemmer viser videre til at kommunalkomiteen har understreket at kommuner med spesielt lave totale midler pr. innbygger bør tilgodeses særskilt ved tildelingen av skjønnsmidler. Likevel viser undersøkelsen at kommuner med høye inntekter, målt ved frie inntekter eksklusive skjønnstilskudd, får mest i skjønnstilskudd.

Disse medlemmer stiller på denne bakgrunn spørsmål ved om forvaltningen av skjønnsmidlene har vært tilstrekkelig målrettet.

Disse medlemmeranser Riksrevisjonens rapport om inntektssystemet i kommunene som et nyttig innspill til utvalget som skal foreta en helhetlig gjennomgang av systemet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har registrert at Riksrevisjonen påpeker at det kan synes som om omleggingen av inntektssystemet i 1997 ikke tok hensyn til at alle kommuner skulle ha anledning til å tilby et likeverdig tilbud til alle. Disse medlemmer mener dette er i tråd med den årelange politisk bestemte skjevfordelingen mellom ulike regioner. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet ønsker et inntektssystem som baserer seg på objektive kriterier og som dermed tilstreber at alle innbyggere sikres et likeverdig tjenestetilbud uansett bosted. Disse medlemmer viser til at Teknisk beregningsutvalg for kommuneøkonomien har fastslått at det er langt bredere kommunalt tilbud i nordlige kommuner, enn hva som tilbys i sørlige.

Disse medlemmer er enig i Riksrevisjonens vurderinger, og mener samtidig at det er en bevisst politisk skjevfordeling mellom kommuner og regioner som gjør at det grunnleggende tilbudet til befolkningen blir lidende.

Disse medlemmer vil understreke det spesielle ansvaret kommunene har for å tilby forsvarlige velferdstjenester, og at dette kan synes å være underprioritert i dagens inntektssystem. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om en statlig overtakelse av utgiftene til grunnleggende velferdsoppgaver gjennom et stykkprissystem. Disse medlemmer viser til at en slik finansiering ville sikret et likeverdig velferdstilbud til alle uansett bosted, uten å ha minsket inntektssystemets rolle som distriktspolitisk verktøy.

Disse medlemmer forutsetter at Kommunal- og regionaldepartementet vurderer slike former for kommunefinansiering i den forestående tiårlige revideringen av inntektssystemet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartiviser til sin merknad i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2001-2002), der regjeringen ble bedt om å bruke Østfold fylkeskommune som case og ut fra det legge fram forslag til endring av inntektssystemet slik at den enkelte kommune og fylkeskommune får bedre samsvar mellom beregnede kostnader og faktisk utgiftsdekking gjennom inntektssystemet. Disse medlemmer mener Østfolds eksempel indikerer at det skjer en faktisk underdekning, som følge av at finansieringen av ulike tilskudd til kommunesektoren finansieres gjennom trekk i innbyggertilskuddet og dermed framstår som et nullsum-spill. Disse medlemmer vil peke på at en finansiering av slike tilskudd utenfor inntektssystemet kan være en mulig løsning for å oppnå bedre samsvar mellom utgifter og tildeling. Disse medlemmer vil videre peke på at Østfolds eksempel indikerer at staten i sine makroberegninger i realiteten bruker de samme frie inntektene til å finansiere satsninger på ulike departement, og viser til sin oppfordring til regjeringen i merknad i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2001-2002) om å legge fram beregningsgrunnlag for statlige satsninger som krever bruk av kommunenes frie inntekter, slik at det fra statens side ikke forventes at kommunesektoren skal bruke de samme pengene flere ganger.