Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Mette Korsrud, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, har merket seg at utvidelsen av EU som trer i kraft 1. mai 2004, vil innebære en utvidelse av EUs indre marked. Komiteen har særlig merket seg artikkel 128 i EØS-avtalen som innebærer at enhver europeisk stat som blir medlem av EU, skal søke om å bli part i EØS-avtalen. Komiteen tar derfor i betraktning at EUs tiltredende stater søkte om å bli part i EØS-avtalen etter at EUs utvidelsesforhandlinger ble avsluttet i desember 2002. Forhandlingene om utvidelsen av EØS ble innledet 9. januar 2003 og varte frem til 6. juni. Avtalen ble parafert 3. juli og undertegnet 11. november. Komiteen har merket seg avtalens målsetting om at den skal tre i kraft samtidig med at EUs tiltredelsestraktat trer i kraft 1. mai 2004.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil sterkt understreke at EØS-samarbeidet i praksis vil opphøre å fungere dersom man ikke får på plass en samtidig utvidelse. En utvidelse av EU og EØS vil etter flertallets oppfatning på sikt føre til en utjevning av levekår i Europa.

Flertallet har merket seg de endringer som følger med utvidelsen av EØS. Flertallet har i særlig grad merket seg betingelsene for eksport av fisk og fiskevarer til EUs nye medlemsland. Flertallet tar i den sammenheng i betraktning at det ikke var mulig å videreføre de nåværende frihandelsavtalene med EUs søkerland på fiskeriområdet. Ordningen med tollfrie kvoter som nå blir innført, er etter flertallets oppfatning bare den nest beste løsning. Samtidig støtter flertallet Regjeringens målsetting om at de norske begrensningene på utenlandsk eierskap og investeringer i fiskerisektoren ikke skulle bli tema i forhandlingene.

I tillegg har flertallet merket seg de nye finansieringsordningene. Det omfatter en finansieringsordning som blir nedfelt i en ny protokoll 38 a til EØS-avtalen der partene ble enige om at EFTA/EØS-landene årlig frem til 30. april 2009 skal bidra med 120 millioner euro. Flertallet har særlig merket seg det norske bidraget under denne ordningen som er på 113,4 millioner euro årlig, eller om lag 941 millioner kroner. I tillegg har flertallet lagt særlig vekt på den særskilte, norske finansieringsordningen som også skal løpe frem til 30. april 2009. Det årlige norske bidraget under denne ordningen er på om lag 941 millioner kroner. Samlet sett vil det årlige norske bidraget til EØS være på om lag 1 882 millioner kroner.

Dette er betydelige økonomiske bidrag. Norge vil med de beløp det her er tale om, bidra med beløp som langt overstiger det flere av de nåværende europeiske EU-land bidrar med til EUs fellesfinansiering.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil derfor understreke at vi med de beløp Norge nå vil bidra med, er med på å ta bort det som er igjen av Europas politiske og økonomiske deling. Dette flertallet peker her særskilt på den norske finansieringsordningen som i sin helhet skal gå til de ti nye medlemslandene. Å bidra til å redusere forskjeller i økonomiske levekår, befeste og utvikle et demokratisk styresett og ta vare på natur og miljø for kommende generasjoner, samtidig som vi bidrar til å styrke et fremvoksende politisk fellesskap i Europa, er etter dette flertallets oppfatning det mest virksomme bidrag Norge kan yte når det gjelder å ivareta felleseuropeisk sikkerhet og samarbeid.

Komiteen mener det er viktig at de omfattende norske bidragene innrettes og administreres på en slik måte at Norge er med og styrer anvendelsen av bidragene i de nye medlemslandene. Norske bidrag må også bidra til å fremme norske interesser i EU og styrke våre forbindelser med de nye medlemslandene. Komiteen mener at selv om ordningene er basert på prinsippet om mottakerstyring, er det ønskelig å inkludere også norske aktører, næringsliv, utdannings- og forsk­ningsinstitusjoner, organisasjoner og andre relevante institusjoner i prosjekter der det er naturlig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at spørsmål om tiltak i forhold til arbeidsmarkedet og ulike velferdsordninger som følge av utvidelsen av EU og EØS, vil bli behandlet som egen sak i Stortinget senere. Flertallet mener derfor utenrikskomiteen ikke skal ta stilling til disse spørsmålene nå.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at handelsrelasjonene mellom Norge og de nye EU-statene forandrer seg lite etter 1. mai 2004. Norge har i flere år hatt frihandelsavtaler med alle disse statene, og denne frihandelen blir, med ett viktig unntak, videreført av EØS-avtalen. Frihandelsavtalene omfattet all handel med fisk og fiskeprodukter, mens EØS-avtalen innebærer at EU krever inn toll på en del bearbeidede fiskeprodukter fra Norge.

Disse medlemmer viser til at regelverket i WTO forbyr at den samlede tollbelastningen mellom to land eller områder kan økes ved ensidige tiltak fra den ene part når land går over fra ett frihandelsområde til et annet. Det betyr at fordelene ved frihandelen mellom Norge og de nye EU-statene må kompenseres når disse statene blir medlemmer av EU.

Disse medlemmer konstaterer at Norge og Island i forhandlingene etter hvert fikk gjennomslag for dette prinsippet. Men vi tapte kampen om hvordan kompensasjonen skal gis. Det var et norsk ønske å bli kompensert ved at EU senket tollsatsene sine på sild og makrell. Det lyktes bare delvis. Størstedelen av kompensasjonen kommer i form av tollfrie kvoter på makrell, noen sildeprodukter og bearbeidede reker.

Disse medlemmer oppfatter det som svært provoserende at EU i utgangspunktet krevde at EU-selskap måtte få tilgang til norske fiskekvoter ved å få rett til å kjøpe seg inn i norske fiskefartøy. Dette var et prinsippspørsmål under EØS-forhandlingene i 1992 og ble den gang avvist fra norsk side.

Disse medlemmer finner det riktig å bidra økonomisk med betydelige beløp til sosial og økonomisk utjevning i Europa. Det er likevel grunn til å påpeke at Norge nå skal bidra med et beløp som er ti ganger så stort som før utvidelsen av EU med nye medlemsland, og som i forhold til folketall og nasjonalprodukt er langt større enn hva de nåværende medlemsland bidrar med. I tillegg er behovet for slik hjelp langt større i de europeiske land som ikke blir medlemmer av EU, og som derfor heller ikke får EU-støtte i det omfang som de nye medlemsstatene vil få.

Disse medlemmer ville finne det naturlig å yte større beløp til sosial og økonomisk utjevning i Europa enn det vi har vært pålagt gjennom EØS-avtalen, men beklager at så mye penger bindes opp til land der behovet ikke er størst og der utsiktene til økonomisk og sosial forbedring er best.

Disse medlemmer viser til at avtalen med EU innebærer at fiskefartøy fra EU fra 1. mai 2004 kan sende fisk i transitt gjennom Norge. Som motytelse skal Norge få økt den tollfrie rekekvoten fra 5 500 tonn til 8 000 tonn. Disse medlemmer mener at hvis EU-fartøy kan sende fisken sin direkte fra havn i Norge til foredlingsbedrifter i andre land, vil det svekke råstoffgrunnlaget for norske foredlingsbedrifter og dermed gi norsk fiskeforedling vanskeligere konkurransevilkår. Det kan også føre til økt priskonkurranse for norsk ferskfisk levert direkte til EU-land.

Disse medlemmer viser til at dette vil bli varige trekk ved EØS-avtalen, mens fordelen med en større tollfri rekekvote reduseres jo mer EU reduserer tollen på rekeimport. Slike tollreduksjoner er satt i system gjennom WTO.

Videre viser disse medlemmer til at norsk og islandsk fiskerinæring kan komme til å kreve samme transittrett som den avtalen gir EU-fartøy. En transitt­rett for EU-fartøy kan derfor bli første skritt i retning av en generell transittrett for alle som lander fisk i Norge. I så fall bryter hele det norske omsetningssystemet for fisk sammen, et system som har gitt kystbefolkningen stor grad av kontroll med egen næring og egne livsvilkår.

Disse medlemmer vil derfor gå mot at retten til transitt for EU-fartøy som lander fisk i norsk havn, skal være del av den avtalen som nå inngås med EU, og fremmer forslag om at Regjeringen bes gjenoppta forhandlinger med EU om dette punktet i avtalen.

Disse medlemmer anser det samlede forhandlingsresultat som dårlig for Norge. Det er etter disse medlemmers oppfatning ikke et resultat som ”med hensyn til omfang og innretning står i et rimelig forhold til EØS-samarbeidets innhold og utfordringenes karakter”, slik det sies i stortingsproposisjonen. Forhandlingsresultatet er et nytt eksempel på hvor viktig det er for Norge å komme ut av EØS-avtalen.

Disse medlemmer vil påpeke at en viktig grunn til et så uheldig forhandlingsresultat, er at Regjeringen har gitt de norske forhandlerne en usedvanlig svak forhandlingsposisjon. I proposisjonen kommer det til uttrykk slik: ”Det er i dag ikke noe reelt alternativ til EØS-avtalen for å ivareta våre interesser vis-à-vis EU.” Disse medlemmer mener at så lenge Regjeringen insisterer på at det ikke fins alternativ til EØS-avtalen, vil vi i slike forhandlinger med EU stadig presses til å godta urimelige løsninger.

Disse medlemmer viser til at en fersk utredning fra NUPI viser at det fins alternativ til EØS-avtalen. Disse medlemmer finner det derfor nødvendig at Regjeringen snarest tar initiativ til å utrede reelle alternativ til EØS-avtalen og fremmer forslag om dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det var galt ikke å søke å trekke inn landbruksvarer i forhandlingene og dermed søke å få bedre markedsadgang for fisk. Disse medlemmer er kjent med at de gjennomførte forhandlingene kun skulle være en justering av EØS-avtalen som følge av EU-utvidelsen, men registrerer at EU valgte å presentere krav som gikk langt ut over det man normalt gjør i justeringsforhandlinger. Disse medlemmer mener derfor det hadde vært naturlig for Norge å tenke mer helhetlig og benytte den anledning som var der, til å bedre eksportmulighetene for fiskeprodukter.

Disse medlemmer ønsket at Norge skulle varsle i forhandlingene at vi ønsket overgangsbestemmelser for fri bevegelse av arbeidskraft fra de nye medlemslandene, tilsvarende det for eksempel Tyskland og Øs­terrike vil iverksette. Disse medlemmer er fullt innforstått med at et fritt arbeidsmarked er en av de grunnleggende friheter i det indre marked, men mener at en så omfattende utvidelse som vi her er vitne til, krever en forsiktig tilnærming. Disse medlemmer mener det vil være bedre med en gradvis åpning for nye medlemmer av EØS, fremfor et fullstendig fritt arbeidsmarked fra første dag. Dette kan etter disse medlemmers oppfatning få svært negative konsekvenser som det kan vise seg vanskelig å korrigere i ettertid. Disse medlemmer er kjent med at kommunalkomiteen behandler forslag i forhold til denne problemstilling, og vil derfor ikke fremme egne forslag i denne sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at utvidelsen av EØS-området vil føre med seg mer arbeidsinnvandring som følge av fri bevegelighet av personer innenfor et større område med vesentlig dårligere arbeidsforhold enn det som er vanlig i Norge. Disse medlemmer viser til at fagbevegelsen frykter at det kan bli mer sosial dumping som følge av dette, og disse medlemmer viser i denne sammenhengen til Dokument nr. 8:12 (2003-2004) med forslag om tiltak mot sosial dumping og vil avvente forslag om overgangsordninger i forbindelse med arbeidsinnvandring fra de nye medlemsstatene til disse forslagene er behandlet.

Komiteens medlem fra Senterpartiet påpeker at åpning for fri arbeidsinnvandring fra det utvidede EU-området fra 1. mai 2004 kan medføre et betydelig press mot norske lønns- og velferdsordninger og representerer en fare for sosial dumping. Dette medlem påpeker at Finland, Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia har varslet bruk av overgangsordninger for å sikre en rimelig balanse i sine nasjonale arbeidsmarkeder. Dette medlem henviser til Dokument nr. 8:14 (2003-2004) med forslag om endring i utlendingslovgivningen og til kommunalkomiteens behandling av dette forslaget.