1. Sammendrag
- 1.1 Jordbruksforhandlingene i 2003
- 1.2 Utviklingen i primærproduksjonen
- 1.3 Utviklingen i foredlings- og omsetningsledd
- 1.4 Importvernet og internasjonale forhold
- 1.5 Hovedtrekk i avtalen
- 1.6 Nærmere om viktige politikkområder
Regjeringen legger med dette fram en proposisjon om jordbruksoppgjøret i 2003, med forslag om endrede bevilgninger på statsbudsjettet for 2003 og andre vedtak i forbindelse med oppgjøret.
St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon ble behandlet i Stortinget 9. mai 2000. I Innst. S. nr. 167 slutter flertallet i Næringskomiteen seg til hovedpunktene i meldingen. Det legges til grunn at jordbruksoppgjøret skal baseres på de mål og retningslinjer som er trukket opp for landbrukspolitikken gjennom Stortingets behandling av meldingen.
Statens forhandlingsutvalg foreslo i arbeidsdokument av 31. mars 2003 forenklinger i forhandlingsinstituttet og flytting av ordninger ut av jordbruksavtalen tilsvarende ca. 700 mill. kroner. I et oppfølgende møte 11. april 2003 meldte jordbruket tilbake at statens forslag var så omfattende at det burde behandles i de ordinære forhandlingene.
Jordbrukets krav ble lagt fram 25. april 2003. Statens tilbud ble lagt fram 3. mai 2003. Den 15. mai 2003 ble staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag enige om en ny avtale.
Avtalen har en samlet ramme på 100 mill. kroner (se tabell), inkl. engangsmidler, og første års virkning av avvikling av el-avgiften over 5 år. Partene er enige om at dersom el-avgiften avvikles raskere skal det tas opp forhandlinger om tilsvarende justering av rammen. Avtaleteksten følger som utrykt vedlegg til proposisjonen.
Økonomisk ramme for avtalen. Mill. kroner
Bevilgning over kap. 1150 i 2004 | -275 |
Økte målpriser … | 200 |
Engangsmidler … | 155 |
Virkning av redusert el-avgift | 20 |
Ramme | 100 |
Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag la 25. april 2003 fram et felles krav som innebar økte inntektsmuligheter for jordbruket i form av et netto rammebehov på 925 mill. kroner. Jordbruket la til grunn at kravet ekskl. utvidet jordbruksfradrag innebar en inntektsvekst på 13 900 kroner pr. årsverk, og var basert på at jordbruket får en lik kronemessig utvikling som andre grupper for perioden 2001-2003, samt at jordbruket beholdt 395 mill. kroner av effektiviseringsgevinsten som følge av en prognosert reduksjon i sysselsettingen i jordbruket på 5,5 pst. I tillegg var også kravet basert på disponering av 115,5 mill. kroner av udisponerte midler på overførbare poster i 2002 og omdisponering av 123,3 mill. kroner av bevilgningen i 2003 som ut fra prognoser ville kunne gi innsparinger. Kravet foreslo en vridning av virkemiddelbruken til virkemidler som gir direkte inntektseffekt for den enkelte bonde. Inntekt, næringsutvikling og miljø var prioriterte områder, og sau/lam og spesialisert kjøttproduksjon av storfe prioriterte næringer. Kravet inneholdt også en rekke forslag til endringer i skatte- og avgiftsreglene.
Statens tilbud ble lagt fram 3. mai 2003, med en samlet ramme på -75 mill. kroner.
Tilbudet hadde en prioritering av miljøtiltak og næringsutvikling knyttet til landbruk. Sauenæringen ble foreslått prioritert. Av strukturtiltak ble det bl.a. foreslått å heve maksimal kumelkkvote fra 225 000 liter til 300 000 liter for 6 enkeltbruk og fra 750 000 liter til 900 000 liter for samdrifter. Tilbudet la for øvrig til grunn at ordninger tilsvarende ca. 700 mill. kroner skulle flyttes ut av jordbruksavtalen fra 1. januar 2004.
I perioden 1989-1999 var det en økning i totalt jordbruksareal i drift på 4,3 pst. Denne utviklingen er nå snudd, og for perioden 1999-2002 ble totalt jordbruksareal i drift redusert med 1 pst. Nedgangen i jordbruksarealet skyldes reduksjon i arealet med korn og oljevekster og spesielt andre åpen åker-vekster.
Totalt antall driftsenheter har gått ned fra 99 400 til 61 000 (35 pst.) i perioden 1989 til 2002. Det har i perioden vært en nedgang i antall driftsenheter under 200 dekar, mens det fra og med 1999 også har vært en reduksjon i antallet driftsenheter mellom 200 og 300 dekar. Gjennomsnittlig antall dekar per driftsenhet på landsbasis har økt fra 100 dekar i 1989 til 169 dekar i 2002. Antall driftsenheter med melkeproduksjon er redusert med 19 pst. i perioden 1999 til 2002, og utgjorde i 2002 18 500 driftsenheter. I samme periode er antallet samdrifter i melkeproduksjonen mer en doblet. Antall etablerte samdrifter var 873 ved utgangen av 2002, mot 432 i 1999.
Det har gjennomgående vært en sterk strukturutvikling i alle produksjoner de senere årene.
På slutten av 90-tallet påførte overproduksjonen produsentene store inntektstap og bidro til uønskede samfunnsøkonomiske kostnader. Markedet har i større grad vært i balanse fra og med 2001. For melk er det, etter en lengre periode med overproduksjon, nå balanse i markedet og kvotene ble økt med 1 pst. både i 2002 og 2003.
Jordbruket sto for 3,6 pst. av samlet sysselsetting i 2002, målt som årsverk i jordbruket relativt til sysselsatte normalårsverk. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer. På 90-tallet var en gjennomsnittlig nedgang i sysselsettingen i jordbruket på 2 ½ pst. pr. år. Denne utviklingen har akselerert fra 1999 til 2002, hvor antall årsverk er blitt redusert med 3,9 pst. pr. år.
Det har som oppfølging av St.prp. nr. 65 (2001-2002) Om jordbruksoppgjøret 2002 vært nedsatt en partsammensatt arbeidsgruppe som har utarbeidet et forslag til miljøprogram. Miljøplanforskrift ble fastsatt i 15. januar 2003 og den skal bidra til en mer miljøvennlig jordbruksproduksjon og til at miljøgoder vedlikeholdes og forbedres. Miljøplanen er obligatorisk for alle foretak som mottar produksjonsstøtte.
Forvaltingen av landbruksgenetiske ressurser i Norge ble styrket i 2002 med oppretting av sekretariat for henholdsvis Genressursutvalget for kulturplanter og Genressursutvalget for skogstrær, samt for Norsk Genressursråd. I 2002 ble det satt i gang prosjekter for til sammen 5,3 mill. kroner innenfor sektoren.
Økologisk primærproduksjon har gått i riktig retning, mens man har opplevd en stagnasjon i markedsutviklingen. Andelen økologisk jordbruksareal har økt fra 2,6 pst. i 2001 til 3,3 pst. i 2002. For å nå tiprosentsmålsettingen må det fra 2003 i gjennomsnitt legges om ca. 96 400 daa pr. år. Veksten i det økologiske kornarealet har vært betydelig de siste årene og denne trenden er videreført i 2002. Selvforsyningsgraden av økologiske frukt og grønnsaker er lav og det er også importbehov i perioder hvor tollsatsene er høye.
Handlingsplanen for økologisk landbruk er revidert. Den rullerte planen omfatter tiltak knyttet til utvikling av hele den økologiske verdikjeden, og handlingsplanen skisserer strategier for det videre arbeid til og med 2009. Innenfor hvert av de fire strategiområdene, skisserer handlingsplanen videre et bredt sett med tiltak for planperioden 2003-2006. Strategier og viktige satsingsområder er beskrevet i proposisjonen.
På kostnadssiden er det i hovedsak kraftfôrkostnadene og i noen grad kapitalkostnadene som er direkte påvirket av jordbruksoppgjøret. Kostnadsutviklingen er av avgjørende betydning for inntektsmulighetene i jordbruket. Fra 2001 til 2002 økte de totale kostnadene med nærmere 4 pst. Budsjettnemnda har budsjettert med en kostnadsreduksjon på 2,1 pst. i 2003. Driftskostnadene er budsjettert å øke med 1,5 pst., mens kapitalkostnadene er budsjettert til å synke med 8,5 pst. Årsaken til den sterke reduksjonen i kapitalkostnadene er lavere realrente. Jordbrukets omsetningsorganisasjoners totale kostnader pr. enhet mottatt råvare har for de siste 5 årene økt betydelig mer enn konsumprisindeksen.
På grunn av variasjonen i inntektene i jordbruket mellom årene, vil beregning av den underliggende inntektsutviklingen være avhengig av hvilke år en tar utgangspunkt i. For perioden 2001-2003 vil årlig prosentvis endring i inntekt pr. årsverk utgjøre 7,4 pst. og inkludert jordbruksfradraget 8,4 pst.
Tall fra OECD viser at Norge sammen med Sveits, Korea, Japan og Island har den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene. OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har endret seg lite de siste ti årene og var i 2001 på 67 pst. Dette innebærer for øvrig at næringsstøtten overstiger samlet vederlag til arbeid og egenkapital. CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken. Norges prosentvise CSE var i 2001 på -48 pst. I gjennomsnitt for OECD var CSE på -23 i 2001.
Norge er et av de land med størst andel produksjonsnøytral støtte i forhold til total støtte. Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pristilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og andre land. Dette har vært gjort bl.a. for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen.
Foredlings- og omsetningsleddene er viktige både for sysselsetting og verdiskaping og for inntektsmulighetene i jordbruket. Store deler av næringsmiddelindustrien er basert på norsk råstoff, samtidig som den i økende grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Hensynet til næringsmiddelindustriens utviklingsmuligheter, til forbrukerinteressene og til primærjordbrukets avsetningsgrunnlag gjør det viktig at industriens konkurranseevne styrkes.
Prisovervåkingsprogrammet har vist at momsreduksjonen på matvarer i all hovedsak kom forbrukerne til gode ved at matprisene ble redusert med over 9 pst. fra juni til oktober 2001. Reformen bidro dermed til tilsvarende reduksjon i prisforskjellene til nabolandene. Etter reformen har særlig utviklingen i kronekursen spist opp noe av forskjellen.
Den norske næringsmiddelindustrien blir i økende grad eksponert for internasjonal konkurranse. Spesielt utsatt er bearbeidede landbruksprodukter som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK). Verdien av RÅK-importen har økt jevnt de siste årene fra 2,6 mrd. kroner i 1995 til 3,9 mrd. kroner i 2002. Importøkningen har vært særlig merkbar for melbaserte produkter som brød, frosne og halvstekte varer, deiger og kakemikser. Norsk eksport av RÅK-varer har siden 1998 blitt redusert fra 950 mill. til 836 mill. kroner i 2002. Omsetningstall fra varehandelen viser videre en økende markedsandel for bearbeidede landbruksvarer. For norsk næringsmiddelindustri representerer det en utfordring å beholde/øke sin markedsandel innenfor dette voksende segmentet. Dette vil også være svært viktig for underleverandørene til RÅK-industrien, både primærprodusenter og foredlingsindustri.
Importen av RÅK-varer til Norge skjer i hovedsak fra EU. Utviklingen i råvareprisene i EU sammenlignet med Norge er således et viktig element i konkurransevilkårene for norsk næringsmiddelindustri. I EU gjennomføres nå en gradvis reduksjon av råvareprisene for melk, korn og storfekjøtt som følge av landbruksreformen i Agenda 2000. EU diskuterer også videre reformer av landbrukspolitikken som kan medføre ytterligere prisendringer. Prisutviklingen i våre naboland må følges nøye og gi grunnlag for løpende vurderinger av konkurransesituasjonen i næringsmiddelindustrien og tilpasning av virkemidlene innenfor RÅK-ordningen.
Med utgangspunkt i NILFs rapport Ny markedsordning for melk - større konkurranse og like vilkår har Landbruksdepartementet gjennomført en videre utredning av ordningen med sikte på implementering fra 1. juli 2003. Blant annet med bakgrunn i at det fremdeles er uenighet om hovedelementene i ny ordning ansees det ikke forsvarlig å iverksette ny markedsordning for melk før 1. januar 2004. Det må imidlertid innføres tiltak fra 1. juli 2003 som retter seg mot uavhengige konsummelk meierier slik at deres økonomiske rammebetingelser bedres.
Evalueringen av 1. fase av Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon (VSP) konkluderer med at programmet har bidratt til å sette i gang prosjekter som skal være nyskapende og innovative, og som involverer sammenslutninger av primærprodusenter og næringsmiddelbedrifter. Evalueringen viser også at det med utgangspunkt i norsk primærproduksjon er mulig å bygge opp merkenavn og andre konkurransefortrinn basert på regionalt opphav, lokal matkultur og spesiell produktkvaliteter, og at dette kan gi grunnlag for en høyere utsalgspris.
Det ble i 2000 innledet nye forhandlinger i WTO om jordbruk, tjenester og immaterielle rettigheter. På jordbruksområdet var forhandlingsmandatet nedfelt i artikkel 20 i gjeldende landbruksavtale, som viser til den langsiktige målsettingen om å oppnå betydelig gradvise reduksjoner i støtte- og vernetiltak. Det siste året har medlemslandene i betydelig grad konkretisert sine posisjoner. Fra norsk side er det lagt avgjørende vekt på behovet for nasjonal produksjon for å sikre de ikke-handelsmessige hensyn, slik som distriktshensyn, matvaresikkerhet, vern av kulturlandskap og biologisk mangfold. For å trygge en bærekraftig produksjon har betydningen av handlingsrom i nasjonal politikkutforming, og særlig behovet for importvernet, vært understreket.
I februar 2003 la lederen for landbruksforhandlingene fram sitt forslag til konkrete reduksjonsforpliktelser. Forslaget innebærer gjennomsnittlige kutt i tollsatsene på 60 pst. for sentrale norske landbruksprodukter. Tollkvotene foreslås utvidet til 10 pst. av nasjonalt forbruk. Videre foreslås det at industrilandene reduserer blå og gul støtte med henholdsvis 50 pst. og 60 pst. og at eksportsubsidiene fases ut i løpet av ni år. Utkastet har i betydelig grad tatt hensyn til flere sentrale krav fra mange utviklingsland. Det er også foreslått at de minst utviklede land (MUL) fritas for reduksjonsforpliktelser og at de skal gis toll- og kvotefri adgang til industrilandenes markeder.
Forhandlingslederens forslag ble møtt med sterk kritikk fra de fleste hold. Tidsfristen som var fastsatt i Doha for å bli enig om konkrete reduksjonsforpliktelser gikk ut 31. mars. På dette tidspunkt stod medlemslandene altfor langt fra hverandre til at det var mulig å oppnå enighet. I tiden framover vil det fra norsk side bli lagt stor vekt på alliansebyggende tiltak og samarbeid med likesinnede land med sikte på å sikre et forhandlingsresultat som er mest mulig i tråd med norske interesser.
Toll- og kvotefri adgang til det norske markedet for alle produkter fra land som står på FNs offisielle MUL-liste ble iverksatt fra 1. januar 2002. Unntaket var korn, mel og kraftfôr, hvor ordningen ble iverksatt fra 1. juli 2002. Fra samme dato ble det iverksatt en sikkerhetsmekanisme for disse varene. Tollfritaket og sikkerhetsmekanismen er en del av Norges generelle tollpreferanseordning (GSP) for import fra utviklingsland. Det har vært interesse blant importører for å skaffe seg lisenser for import av korn, mel og kraftfôr fra MUL, men det har hittil ikke blitt foretatt slik import. Ordningen skal evalueres etter 1. juli 2003.
Selv om landbrukspolitikken ikke er en del av EØS-avtalen, har utviklingen av EUs landbrukspolitikk betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri på flere måter. Prisutviklingen på landbruksproduktene i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til i første rekke RÅK-industrien. Utformingen av EUs landbrukspolitikk har og betydning for graden av sammenfall i interesser mellom EU og Norge i internasjonale prosesser som WTO-forhandlingene.
I juli 2002 la Kommisjonen frem en midtveisgjennomgang med forslag til videre endringer i EUs landbrukspolitikk. Forslaget innebærer økt bruk av produksjonsnøytral støtte, noe som skal gi EU en bedre forhandlingsposisjon i WTO.
Forhandlingene om utvidet handel med basis landbruksvarer (art. 19 i EØS-avtalen) ble avsluttet med utkast til avtale 18. desember 2002. Det vil bli lagt frem en proposisjon for Stortinget med sikte på iverksettelse av avtalen fra 1. juli 2003. Forhandlingsresultatet vil innebære en viss økning av handelen med enkelte landbruksprodukter mellom EU og Norge. Sentrale elementer i avtalen er ost og kjøtt.
Høsten 2001 ble EØS/EFTA-landene enige med EU om en protokoll 3-avtale. Avtalen ble satt i verk fra 1. januar 2002. Protokoll 3-avtalen inneholder en klausul om å avvikle gjenværende industribeskyttelse i tollsatsene innen 1. juli 2004 med åpning for unntak. Forhandlinger om dette startet sommeren 2002 og avsluttet med et utkast til avtale mellom EU-kommisjonen og Norge 20. desember 2002. Resultatet innebærer at Norge avvikler industrielementet i tollsatsene, med unntak for syltetøy.
Ved siden av fisk og finansielt instrument ble også landbruk diskutert i utvidelsesforhandlingene om EØS som pågikk vinteren 2003. I forhandlingene relatert til landbruk ble prinsippet om kompensasjon for tap av preferensiell handel lagt til grunn. Forhandlingene er ikke endelig avsluttet.
Jordbruksavtalen skal bidra til omstilling og effektivisering og at aktive utøvere skal få en inntektsutvikling på linje med andre grupper i samfunnet, kombinert med et fortsatt desentralisert landbruk med variert bruksstruktur. Samtidig skal det tas større hensyn til bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør et viktig bidrag til inntekten.
Grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket dokumenterer nå en forsterket effektivisering og strukturrasjonalisering som over tid vil gi reduksjon i kostnadene i vareproduksjonen. Dette er nødvendig for at jordbruket fortsatt skal være i stand til å produsere fellesgodene samfunnet etterspør og som er hovedbegrunnelsen for overføringsnivået. Regjeringen mener denne effektiviseringen i økende grad må kombineres med ny næringsutvikling for at målet om levende og aktive bygdesamfunn skal kunne realiseres.
Prosjektet Landbruk Pluss skal bidra til at landbrukspolitikken i større grad tilrettelegger for å utvikle ny aktivitet og attraktive bosteder og oppvekstvilkår i distriktene parallelt med strukturendringene i landbruket. Det er behov for gjennomgang og forenkling av juridiske virkemidler som regulerer eller påvirker mulighetene for næringsutvikling, bosetting og areal- og ressursdisponeringen i distriktene. Videre må det fokuseres på hvilke effekter regulatoriske og økonomiske virkemidler i landbrukspolitikken har i forhold til å benytte bygdenes ressurser som grunnlag for bosetting og ny næringsvirksomhet. Et annet sentralt element er å øke innovasjonsgraden i distriktene gjennom økt kommersialisering av eksisterende kunnskap og produksjon av ny kunnskap. Prosjektet skal forsterke desentraliseringen av myndighet og oppgaver til kommunene med utgangspunkt i St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratietog Stortingets behandling av denne. Også innenfor jordbruksavtalen må det utvikles virkemidler som styrker målene med Landbruk Pluss.
Avtalen innebærer at tilskuddsordninger med samlet bevilgning på om lag 460 mill. kroner flyttes ut av kap. 1150 f.o.m. 2004. Avtalen innebærer videre at avtaleåret for bevilgningene skal følge kalenderår. Inneværende avtale for bevilgningene, som formelt løper til 30. juni 2003, forlenges med et halvt år slik at Stortingets bevilgningsnivå på jordbruksavtalen for kalenderåret 2003 er lagt til grunn. Denne proposisjonen fremmer forslag til omdisponeringer innenfor rammen for 2003. Videre bes det om fullmakt til å iverksette tiltak i henhold til den inngåtte jordbruksavtalen, som er knyttet til bevilgninger i 2004.
Regjeringen har vurdert overgang til toårige avtaler, men vil ikke gå inn for en slik løsning. Toårige avtaler vil innskrenke Stortingets handlefrihet og innebære at landbrukspolitikken i sterkere grad blir løsrevet fra helhetlig prioritering i den ordinære budsjettprosessen og kan bidra til å hindre eller bremse nødvendige reformer. Innføring av flerårige avtaler for jordbruket vil gjøre det vanskeligere å stå i mot krav om tilsvarende bindinger fra andre næringer og interessegrupper.
Budsjettnemnda for jordbruket har beregnet inntektsverdien av jordbruksfradraget for 2001 på grunnlag av skattestatistikken og framregnet den til 2003. Det utvidede fradraget er fullt innfaset i anslaget for 2003, på ca. 880 mill. kroner, eller 13 200 kroner pr. årsverk. Avtalen legger til grunn samme verdi i kroner pr. årsverk i kommende avtaleperiode som BFJs anslag for 2003.
Moderate inntektsoppgjør skal bidra til å bringe lønns- og kostnadsutviklingen mer på linje med våre handelspartnere. Jordbruksavtalen og inntektsoppgjørene som til nå har blitt gjennomført er i tråd med dette. Både renteutviklingen og grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket la også grunnlag for at rammen måtte ligge vesentlig lavere enn i fjorårets avtale, slik også jordbrukets krav la til grunn. Statens forhandlingsutvalg la i sitt tilbud vekt på at den gule støtten iht. WTO-avtalen ikke skulle økes.
Regjeringen legger til grunn at også jordbruket bør fritas fra elavgiften, forutsatt at dette følges opp med tilsvarende reduksjon i budsjettoverføringene til jordbruket. Det arbeides primært med en ordning der avgiften fases ut over 5 år. Provenyeffekten er ikke endelig avklart. I avtalen er det regnet med en kostnadsbesparelse for jordbruket på i underkant av 110 mill. kroner ved full avvikling, tilsvarende om lag 22 mill. kroner i 2004.
Avtalens ramme er på 100 mill. kroner og består av endring i bevilgning over kap. 1150, disponering av engangsmidler, målprisendringer og første års virkning av at el-avgiften avvikles over 5 år. Avtalen legger til grunn at rammen gir grunnlag for en inntektsvekst pr. årsverk på om lag 4 pst., eller om lag 6 000 kroner pr. årsverk.
På kostnadssiden er det regnet med en moderat prisvekst og volumreduksjon, samt et fallende rentenivå i forhold til anslått gjennomsnittsrente for 2003. Arbeidsforbruket i jordbruket er anslått å bli redusert med 5,5 pst. Med disse forutsetninger og krav til effektivitet er det grunnlag for inntektsøkning på 4 pst. pr. årsverk. Rammen som fordeles gir isolert sett en virkning på ca. 1 500 kroner pr. årsverk.
Det foreslås avsatt engangsmidler i hovedsak for å sikre aktivitet i tråd med forutsatt regelverk og til direkte inntektsgivende tiltak. Avsetningen til LUF er nødvendig for å sikre midler nok til å opprettholde eksisterende ordninger og innvilgningsramme. Avsetningen til skadefondet er nødvendig for å dekke opp eksisterende forpliktelser. Det er avsatt i alt 60 mill. kroner til avløserordningen for å opprettholde forskuddsutbetalingen i 2003 og redusere behovet i 2004.
Målprisene økes innenfor en ramme på 200 mill. kroner, det meste på storfekjøtt. Målprisene på korn reduseres med 3 øre pr. kg for å bidra til lavere produksjonskostnader i husdyrholdet. Målprisøkningen på 1 øre pr. liter på melk tas ut i dagligvaremarkedet og vil ikke påvirke råvarekostnadene for RÅK-industrien. Avtalen legger til rette for en viss forbedring av rammebetingelsene for spesielt konkurranseutsatt industri. I tillegg til de beskrevne endringene i målprisene økes bevilgningen til prisnedskriving til RÅK-industrien med 10 mill. kroner. Avtalen er utformet innenfor rammen av Norges forslag i WTO-forhandlingene. Målprisene økes noe, men sammen med endringer i gul budsjettstøtte (bl.a. avvikles grunntilskudd på storfekjøtt) blir gul støtte i WTO om lag uendret.
Forvaltningsansvaret for de spesielle miljøvirkemidlene og områdetiltak under LUF blir overført til kommunene fra 2004 sammen med skogmidlene på landbrukets utviklingsfond. Fra 2004 etableres nasjonalt miljøprogram. Fra og med 2005 etableres det regionale miljøprogram. Rammen for programmene er fastsatt til om lag 350 mill. kroner i 2005 og 400 mill. kroner i 2006.
Virkemiddelpakken etableres gjennom å overføre bevilgningsrammene til ordningene; Tilskudd til seterdrift med melkeproduksjon, Tilskudd til dyrking av fôr i fjellet, Driftsvansketilskudd til brattlendte bruk, Tilskudd til organisert beitebruk, Tilskudd til endra jordarbeiding og Fylkesvise midler til informasjons- og miljøtiltak. Disse ordningene fjernes, men formål med miljøvirkning videreføres på regionalt nivå. I tillegg overføres midler fra avtalens post 74 Direkte tilskudd.
Styrket satsing på markedssiden vil være viktig for videre utvikling av det økologiske jordbruket. Det innføres tilskudd til økologisk svineproduksjon. Den samlede bevilgningen økes med 8 mill. kroner til 124 mill. kroner. Partene er enige om en samlet avsetning til utvikling av økologisk jordbruk på 123,3 mill. kroner.
Regjeringen har fastsatt økte konsesjonsgrenser (om lag 50 pst.) og forenklinger i regelverket for kraftfôrkrevende produksjoner. Det er dermed lettet på flere begrensninger i bøndenes handlingsrom, som over tid vil bidra til strukturforbedringer og lavere produksjonskostnader.
I avtalen økes maksimal melkekvote for enkeltbruk fra 225 000 liter til 250 000 liter for kumelk og fra 112 500 til 125 000 liter for geitemelk. Grensen for samdrifter opprettholdes på 750 000 liter. Avstandsgrensen for å etablere samdrift i melkeproduksjonen økes til 12 km.
Den midlertidige ordningen med tilskudd til små konsummelkmeierier finansiert over jordbruksavtalen videreføres frem til 31. desember 2003. For uavhengige konsummelkmeierier med egne melkeleverandører gis i tillegg et midlertidig tilskudd i 2. halvår 2003, innenfor en samlet ramme på 13 mill. kroner. Av denne rammen dekkes 6 mill. kroner innenfor prisutjevningsordningen for melk og 7 mill. kroner av engangsmidler på jordbruksavtalen. Dette er midlertidige ordninger fram til 31. desember 2003, og de gir ingen føringer for utforming og dimensjonering av tiltak i den varige ordningen fra 1. januar 2004.
Fordelingsprofilen baseres på prinsippene fra Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) og Sem-erklæringen, med sikte på å bidra til en gradvis omstrukturering og effektivisering i jordbruket. Den geografiske differensiering opprettholdes.
Oppsummert innebærer avtalen følgende tiltak for forenkling og målretting:
– Erstatningsordningene i forbindelse med pålegg og restriksjoner i dyrehold og planteproduksjon samordnes og finansieres utenfor avtalen.
– Avtaleordningene innenfor Skadefondet for landbruksproduksjon forenkles.
– Tilskuddene til mellomfrakt og engrosomsetning av kjøtt avvikles over 3 år.
– Grunntilskudd til storfekjøtt avvikles.
– Etablering av miljøprogram og regionalisering av enkelte virkemidler med sikte på målretting og styrket lokaldemokrati. Samtidig avvikles enkelte ordninger på avtalen.
– Avtaleinstituttet forenkles.
BFJs sekretariat har beregnet utslaget av rammeendringene på referansebrukene, som er basert på NILFs driftsgranskinger.
Det isolerte utslaget av fordelingen på referansebrukene er fra 1 500 til 9 500 kroner pr. årsverk. Utslagene er bl.a. påvirket av en viss omfordeling til direkte inntektsgivende tiltak innenfor rammen. Inntektsøkningen er størst i saueholdet og eggproduksjonen.
Partene er enige om at Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon tas ut av jordbruksavtalen, og samordnes med Verdiskapingsprogrammet for skog. Landbruksorganisasjonene vil bli trukket aktivt inn i arbeidet på linje med andre interessegrupper. Landbruksdepartementet vil trekke opp nærmere retningslinjer for det videre arbeidet i St.prp. nr. 1 (2003-2004). Fra 2003 er de tidligere delprogrammene i Konkurransestrategier for norsk mat, med unntak av Kvalitetssystemer i landbruket og Regjeringens satsing på offentlig profilering av norsk mat og matproduksjon, en del av Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon.
Partene er enige om å flytte sentrale BU-midler ut av jordbruksavtalen, men de vil fortsatt være en del av Landbrukets utviklingsfond. De sentrale midlene skal gå til prosjekter av landsomfattende og fylkesovergripende karakter og prosjekter med innovasjon og forskningsinnhold. Markedsføringssamarbeidet Landbruket - Norges Turistråd og markedsføring av Norge som reisemål i eget land vil fortsatt finansieres med de sentrale BU-midlene.