Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Reidun Gravdahl, Martin Kolberg, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, og fra Kristelig Folkeparti, Sigmund Kroslid og Lars Rise, mener Norges deltakelse i FNs sikkerhetsråd i 2001 og 2002 har vært en viktig og krevende oppgave for de to regjeringer som har hatt ansvaret i perioden. Norges deltakelse må karakteriseres som vellykket. Norge greide å skape oppslutning om egne saker og prioriteringer, samtidig som vi var med på å samle Sikkerhetsrådet bak viktige beslutninger og vedtak. Dette viser etter flertallets mening at Norge var godt forberedt på det store ansvaret medlemskapet innebar, og at hovedprioriteringene som lå til grunn for medlemskapet var relevante.

Flertallet vil særlig fremheve innsatsen Norge la ned i presidentvervet, noe som bidro til fremdrift i en rekke saker. Komiteen viser til at den viktige resolusjon 1397 om Midtøsten ble vedtatt i Norges presidentskapsperiode. Denne resolusjonen stadfester for første gang visjonen om en palestinsk stat.

Erfaringene fra presidentperioden understreker viktigheten av en konsensusorientert arbeidsform i Sikkerhetsrådet hvor innsatsen rettes inn mot å finne samlende løsninger. En slik tilnærming styrker FNs stilling i det internasjonale samfunn.

Flertallet vil understreke viktigheten av at Regjeringens prioriteringer for arbeidet i Sikkerhetsrådet hele tiden har hatt bred tilslutning i Stortinget. Flertallet mener de erfaringene og den kunnskapen Norge har tilegnet seg i Sikkerhetsrådet må brukes aktivt i vårt videre utenrikspolitiske engasjement, og at viktige prioriteringer bør videreføres som norske satsningsområder, også utenfor rammen av FN.

Flertallet viser til at den langvarige konflikten mellom FN og Irak var den vanskeligste saken i Norges medlemsperiode. Flertallet mener det var riktig av Norge å støtte resolusjon 1441, som stadfestet og forsterket FNs årelange og bindende krav overfor Irak. Resolusjon 1441 slo fast at brudd på resolusjonen ville få alvorlige følger for Irak. Flertallet mener Regjeringens standpunkt til spørsmålet om bruk av væpnet makt dersom Irak ikke oppfylte forpliktelsene sine, tok de nødvendige hensyn til at vedtak og handlinger skulle være rotfestet i FN-pakten og i gjeldende folkerett. Flertallet mener det internasjonale samfunns videre håndtering av Irak-spørsmålet vil få stor betydning for FNs og Sikkerhetsrådets rolle og stilling.

Flertallet mener Regjeringen håndterte vervet som leder av sanksjonskomitéen for Irak på en god måte, og vil særlig fremheve vårt bidrag til omlegging av sanksjonsregimet. Arbeidet for å forbedre og effektivisere FNs sanksjonspolitikk må videreføres. Målet er mer treffsikre, "smarte" sanksjoner med effekt overfor regimer, men som utvikles til i mindre grad å ramme sivilbefolkningens daglige behov.

Flertallet er tilfreds med Regjeringens sterke engasjement i Sikkerhetsrådets arbeid for å bekjempe internasjonal terrorisme. I den sammenheng er det grunn til å understreke betydningen av den helhetlige tilnærming Norge la til grunn for sitt engasjement i Afghanistan, hvor fokus ble satt på sammenhengen mellom militær innsats, nødhjelp, langsiktig utvik­lingshjelp og arbeidet med fred og forsoning. Flertallet mener denne tilnærming må ligge til grunn også for den videre kampen mot internasjonal terrorisme.

Flertallet viser til at konflikter i Afrika har utgjort nesten to tredjedeler av sakene på dagsordenen i Rådet, og er tilfreds med Norges prioritering av konfliktene på Afrikas horn. Flertallet merker seg de mål­settingene Regjeringen har satt seg for det videre engasjementet i forhold til landene på Afrikas horn, og støtter disse.

Flertallet viser til at Regjeringen fikk lederskapet i Rådets arbeidsgruppe for fredsbevarende operasjoner, noe som var i tråd med de prioriteringer Regjeringen hadde satt for arbeidet i Sikkerhetsrådet. Flertallet mener det er viktig å videreføre arbeidet for å styrke FNs kapasitet innen internasjonal konflikthåndtering, og er enig i at forholdet mellom militære og sivile aktører i fredsoperasjoner bør være et satsingsområde fra norsk side.

Flertallet vil fremheve viktigheten av det norske engasjementet for utvikling av internasjonal strafferett, og er tilfreds med at Regjeringen i Sikkerhetsrådet tok sin del av ansvaret for driften av de opprettede straffedomstolene. Flertallet mener et videre arbeid for å sikre global oppslutning om den internasjonale straffedomstolen - ICC - må prioriteres høyt.

Komiteen viser til at deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner har lange tradisjoner som en viktig del av norsk utenrikspolitikk. Komiteen vil understreke betydningen av fortsatt norsk deltakelse i fredsoperasjoner i regi av FN, eller operasjoner under FN-mandat. Komiteen mener det er viktig at Norge framstår som en stabil og troverdig bidragsyter til slike operasjoner. Komiteen er av den oppfatning at det er viktig med en bred deltakelse i fredsbevarende operasjoner, og at det også omfatter deltakelse utover Norges nærområder. Komiteen vil påpeke at mulige bidrag må vurderes ut ifra både militære og politiske hensyn.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil stille spørsmål ved om det var riktig av Norge å holde en så lav profil i flere vanskelige spørsmål, særlig knyttet til Midtøsten og håndteringen av Irak. Disse medlemmer viser til at Sikkerhetsrådet er et besluttende organ, og mener at Norge burde vist evne til å føre en mer selvstendig politikk, særlig når det gjaldt å ta klart til orde for en avvikling av de skadelige sidene ved sanksjonene mot Irak, og for et sterkere internasjonalt engasjement til støtte for palestinerne. Disse medlemmer viser til den dramatiske opptrappingen av voldshandlingene i Midtøsten-konflikten under medlemsperioden, og den svært brutale måten Israel har håndtert det palestinske opprøret på. Disse medlemmer mener at Norge i større grad skulle brukt plassen i Sikkerhetsrådet til å utfordre USA til å bidra sterkere til en helhetlig løsning på Midtøsten-konflikten. Disse medlemmer viser til at Norge to ganger lot være å stemme for resolusjoner om utplassering av internasjonale observatører i Midtøsten, og understreker at selv om USA ved disse tilfellene la ned veto, ville det vært viktig om Norge tonet flagg. Disse medlemmer mener også at Norge burde tatt til orde for sanksjoner mot Israel, selv om det var lite realistisk at dette skulle blitt vedtatt. Det undergraver Sikkerhetsrådets autoritet at Israel bryter FN-resolusjoner uten at det har konsekvenser.

Disse medlemmer viser til at Norge under debatten om Irak høsten 2002 holdt en lav profil. Disse medlemmer viser til at det framgikk allerede av president Bush sin tale til generalforsamlingen i september at USA hadde planer om å gå til krig uavhengig av FN, og mener at Norge i Sikkerhetsrådet klarere og på et tidligere tidspunkt burde vist motstand mot USAs krigsplaner.

Disse medlemmer mener det var positivt at Norge la stor vekt på konfliktene i Afrika og styrking av FNs fredsbevarende styrker under medlemskaps­perioden. Disse medlemmer mener imidlertid at Norge burde fulgt målsettingene på disse områdene med å legge mer vekt på Norges konkrete innsats. Disse medlemmer viser til at Regjeringen mot slutten av perioden kuttet i Norges fredsinnsats i Afrika for å finansiere innsatsen i Afghanistan, og at vi per i dag bare har et tyvetalls personer i FN-tjeneste.

Terroranslagene mot USA 11. september 2001 satte en ny internasjonal dagsorden. Disse medlemmer mener at FN burde vært gitt en mer ledende rolle i håndteringen av terrortrusselen, og at hendelsene understreket behovet for et sterkere internasjonalt engasjement for en rettferdig fred i Midtøsten. Disse medlemmer viser også til at kampen mot terrorisme etter 11. september 2001 har vanskeliggjort arbeidet for demokratisering og respekt for menneskerettighetene i en rekke land.

Disse medlemmer viser til at Norge bare kan forvente plass i Sikkerhetsrådet ca. hvert 20. år. Blant annet ut fra dette, mener disse medlemmer at det burde vært satset mer på å bringe ut informasjon og på å involvere ulike miljø i Norge i arbeidet i Sikkerhetsrådet. Disse medlemmer mener at informasjonsarbeidet rundt Norges plass i Sikkerhetsrådet var for mangelfullt, og at det heller ikke ble gitt tilstrekkelig støtte til forskning og evaluering omkring vår innsats i Sikkerhetsrådet.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener Norges deltakelse i FNs sikkerhetsråd i 2001 og 2002 var en viktig og krevende oppgave som ble løst på en tilfredsstillende måte, men hvor ikke alle muligheter verken til å påvirke sakene eller å sette egen dagsorden ble benyttet fullt ut. Dette medlem vil fremheve innsatsen for å få på plass to viktige Midtøsten-resolusjoner i Norges presidentskapsperiode og det allmenne arbeidet rettet mot Afrika - spesielt Afrikas Horn. Når det gjelder det omfattende arbeidet som ble lagt ned i sanksjonskomiteen for Irak, er det å bemerke at omleggingen av sanksjonene var et skritt i riktig retning, men at sanksjonene fortsatt ikke fikk den ønskede effekt.

Dette medlem mener håndteringen av Afghanistan-spørsmålet innen rammen av FN, var tilfredsstillende. Når det gjelder Irak, mener dette medlem at Norge var for passiv for lenge og at man dermed fraskrev seg muligheten til å påvirke prosessen i Sikkerhetsrådet.

Dette medlem viser til at Norge hadde tre prioriteringer i forkant av det norske medlemskapet i Sikkerhetsrådet. Dette var utfordringene på det afrikanske kontinent, styrking av FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsbevarende operasjoner samt å reise debatt om underliggende årsaker til konflikt. Dette medlem erkjenner at små land har begrenset mulighet til å sette dagsorden i FNs sikkerhetsråd, men bortsett fra et høyt norsk engasjement i forhold til Afrikas Horn, kan man vanskelig se at det ble gjort viktige framskritt på noen av disse områdene. Dette medlem mener imidlertid det er viktig å jobbe videre med de nevnte problemstillinger og at det utvikles en strategi for hvordan man kan ha en bevisst satsing på veien videre ut fra den kunnskap man har bygd opp i løpet av perioden i Sikkerhetsrådet.

Dette medlem var av den formening at norsk medlemskap i Sikkerhetsrådet ville gi en anledning for å skape interesse og debatt om viktige utenrikspolitiske spørsmål. Dette lyktes man med i svært liten grad.