Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

10. En kunnskapsbasert folkehelsepolitikk

Det framholdes som et ideal at sikker kunnskap skal ligge til grunn for både politikkutforming og praksis innen folkehelsearbeidet, og at tiltak som planlegges og iverksettes, så langt som mulig må ta utgangspunkt i kunnskap om årsaker og virkninger.

Når det gjelder helseovervåking og forskning, vil Regjeringen:

  • – Styrke Nasjonalt folkehelseinstitutt som nasjonalt helseovervåkingsmiljø.

  • – Sikre at innholdet i det nasjonale helseindikatorsystemet Norgeshelsa gjennomgås med aktuelle brukergrupper for å tilpasse utvalg av indikatorer til brukernes behov

  • – Sikre enkel tilgang til og helhetlig framstilling av data fra ulike etater

  • – Vurdere å gjøre Norsk pasientregister personentydig slik at informasjonen kan koples til annen helseinformasjon

  • – Vurdere anbefalingene fra arbeidsgruppen som har utredet behovet for et nasjonalt hjerte- og karregister

  • – Utrede registerbehov for enkelte andre sykdommer som f.eks. diabetes type 2

  • – Stimulere til mer forskning på materialet fra de nasjonale helseregistrene og fra de store befolkningsundersøkelsene

  • – Opprette et eget register som samler informasjon om hva slags type materiale som finnes i de enkelte biobankene og hva det brukes til

  • – Styrke forskningen om effektive forebyggende tiltak gjennom å gjøre feltet mer attraktivt for forskerne og legge til rette for langsiktig oppbygging av fagmiljøer

  • – Utvikle strategier for økt bruk av forskningsbasert kunnskap på folkehelsefeltet

For å bedre utdanning, kompetanseoppbygging og kunnskapsutvikling vil Regjeringen:

  • – Henstille til høgskolene om å styrke folkehelseperspektivet i sine fagplaner

  • – Revidere eksisterende rammeplaner for folkehelsearbeid

  • – Utvikle et mastergradsstudium i folkehelsevitenskap

  • – Styrke forskningen om fysisk aktivitet og helse

  • – Øke støtten til forskning om kosthold og helse

  • – Prøve ut integrerte livsstilsintervensjoner overfor høyrisikogrupper

  • – Styrke kunnskapen om fysisk aktivitet, helse og ernæring i grunnutdanningen og i videre- og etterutdanningstilbud for ulike helsepersonellgrupper.

  • – Vurdere behovet for økt kapasitet i utdanning av ernæringsfysiologer

  • – Utrede organisering og finansiering av klinisk ernæring i helsetjenesten og utarbeide faglige retningslinjer for ernæring og behandling

  • – Styrke forskningsinnsatsene om sosial ulikhet og helse

  • – Utvikle et system for å kontinuerlig overvåke utviklingen av sosiale ulikheter i helse

  • – Styrke forskningen om psykisk helse og psykiske problemer og forekomst av og årsaker til selvmord blant unge

  • – Vurdere å sette i gang en intervensjonsstudie for å prøve ut metoder for forebygging av selvmord

  • – Gjennomføre kunnskapsoppsummeringer og etablere en database om effektive forebyggende tiltak

  • – Styrke virkemiddelforskningen i regi av programmene Mental helse og Helse og samfunn

  • – Etablere en formell videreutdanning i psykososialt arbeid rettet mot barn og unge for høyskoleutdannet sosial- og helsepersonell, lærere og andre relevante yrkesgrupper

  • – Etablere en egen avdeling for forebyggende arbeid ved Regionsenter for barns og unges psykiske helse i Tromsø

  • – Vurdere etablering av et regionsenter for barns og unges psykiske helse i Helseregion Sør

  • – Gjennomføre skolering i bruk av foreldre- og lærerprogrammet De urolige årene

  • – Sikte mot etablering av et nasjonalt senter på volds- og traumefeltet for å styrke forskning, kompetanseoppbygging og kunnskapsspredning

  • – Styrke forskning og kunnskapsutvikling om forebygging av traumer som følge av vold og overgrep

Komiteen anser det som svært viktig at det satses på forskning som utgangspunkt for forebygging. Kunnskapskravet er imidlertid lettest å tilfredsstille der årsakssammenhengene er klare. Når det gjelder våre mest vanlige folkehelsesykdommer; muskel- og skjelettlidelser, psykiske lidelser og astma/allergi, er årsaksforholdene komplekse og til dels ukjente. Komiteen vil derfor understreke at forskning basert på disse lidelsene prioriteres. Komiteen vil også understreke at forskningsamarbeid på tvers av tradisjonelle disiplin- og faggrenser må styrkes for å sikre den tverrfagligheten som er nødvendig på dette området. Komiteen har registrert at mye informasjon og sammenhenger allerede er blitt avdekket i Mor og Barn­undersøkelsen, og er derfor glad for at Regjeringen satser på denne. Komiteen har også i hørings­uttalelsene hørt mange positive tilbakemeldinger på legemiddelregisteret som er i ferd med å bli etablert basert på informasjon fra resepter ekspedert ved norske apotek. Komiteen støtter Regjeringen i strategien for økt satsing på kreftforskning som en oppfølging av Nasjonal Kreftplan 1999-2003.

For å bidra til å fremme folkehelsen må man også kvalifisere yrkesutøvere og beslutningstakere. Utdanningen rettet mot folkehelsearbeid må være tverrfaglig og bygge på kunnskap fra mange fagområder. De fleste utdanningene er videreutdanninger som bygger på grunnutdanninger og yrkeserfaringer innen helsefaget. Komiteen støtter utviklingen av masterstudier på folkehelseområdet. Komiteen vil likevel understreke at folkehelsearbeidet berører mange samfunnsområder og i sterkere grad bør komme inn i fagplanene til flere utdanninger enn helsefagene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er viktig både gjennom forskning, utdanning og utvikling at det fokuseres på hva som fremmer god helse. Det er nødvendig med spesifikk forskning og utdanning, men problemet er gjerne at det blir for sektorpreget og snevert. Helhet og sammenheng må ivaretas gjennom bredde og tverrfaglighet - og med et utgangspunkt som fokuserer på hva som fremmer god helse. Dette gjelder for alle samfunnsområder og ikke bare for "sykdomstjenestene", men bør være overordnet i all samfunnshandling, bl.a. når det gjelder bosetting, samferdsel, arbeidsplass, utdanning, oppvekst og eldrepolitikk.

Flertallet viser til at bl.a. Høgskolen i Akershus nå kan tilby uteksaminerte kandidater som er som skreddersydde til stillingen som folkehelserådgivere, og den kan også tilby utdanning og forskning i et mattestelaboratorium på Kjeller. Flertallet vil fremheve ernæringsaspektet i folkehelsearbeidet i den sammenheng. Mat betyr også måltider, og måltider betyr fellesskap, samhandling og mindre stress. Man kan ofte se en sammenheng mellom tilfeldig og dårlig ernæring i barneårene, omsorgssvikt og rus eller psykiske lidelser i tenårene og i voksen alder. Høgskolen i Akershus har avdekket oppsiktsvekkende fakta med dette temaet i en nylig fremlagt rapport kalt Mat i kampen for et verdig liv ved rusmiddelavhengighet. Man har avdekket at rusmiddelmisbrukere ikke får i seg ernæringsmessig god mat, og dette forsterker helseproblemene deres, og den ernæringsmessige sammensetningen av kostholdet har størst betydning for utvikling av kreft.

Komiteen mener det derfor er viktig å satse på kosthold og ernæring i et videre perspektiv. Fremdeles har man for liten kunnskap om hva som påvirker atferd i grupper av befolkningen, og om effekten av ulike tiltak. Komiteen støtter derfor Regjeringen i vurderingen av behovet for økt kapasitet i utdanning av ernæringsfysiologer.

Komiteen er fornøyd med at Regjeringen vil prioritere barns og unges psykiske helse når det gjelder forskningssatsingsområder. Kunnskapsmangelen gjør det vanskelig å anbefale konkrete tiltak for å forebygge psykiske lidelser, psykiske plager og antisosial atferd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner ikke grunnlag for å utvide antall helseprofesjonsrådgivere, heller ikke når det gjelder ernæring. Disse medlemmer viser til at vi har en utdanning for ernæringsfysiologer. Denne utdanningen bør økes slik at man også kan få tilsatt ernæringsfysiologer, eksempelvis ved alle våre sykehus, og kanskje også i større kommuner eller ved interkommunalt samarbeid.

Disse medlemmer føler seg ikke overbevist om at dårlig ernæring i barneårene vil gi som resultat omsorgssvikt, rus eller psykiske lidelser, selv om disse medlemmer selvfølgelig er fullt klar over at riktig ernæring er særdeles viktig for en fysisk, normal utvikling.

Disse medlemmer kan ikke forstå at det skulle være noen særlig overraskelse å registrere at ernæringsinntaket hos rusmiddelmisbrukere er skremmende lavt og fører til en rekke fysiske og mentale komplikasjoner. Grunnen til dette er jo først og fremst at disse menneskene bruker alt det de måtte ha av økonomi til å skaffe seg rus, og de nedprioriterer da mat og ernæringstilførsel. Manglende ernæringstilførsel blant de narkomane er altså en konsekvens av deres stoffmisbruk og ikke årsaken til stoffmisbruket.