1.1 Sammendrag

Meldingen retter søkelyset mot folkehelsearbeidet i Norge og omhandler forhold som bidrar til å skape helseproblemer, eller som bidrar til å motvirke sykdom. Regjeringen ønsker å gi folkehelsearbeidet et løft og trekker i meldingen opp strategier for et sunnere Norge gjennom en politikk som skal bidra til:

• – Flere leveår med god helse i befolkningen som helhet

• – Å redusere helseforskjeller mellom sosiale lag, etniske grupper og kjønn

Regjeringen legger vekt på sammenhengen mellom samfunnets og den enkeltes ansvar og muligheter for å påvirke helsesituasjonen, og å vise hva enkeltmennesket og samfunnet har å vinne på et godt forebyggende helsearbeid. Det uttales at folkehelsearbeidet må forsterkes i alle samfunnssektorer, og at det er viktig at det forebyggende arbeidet videreutvikles og forsterkes som sentralt virkemiddel også innenfor helsetjenestene. Det understrekes at folkehelsearbeidet alltid må ha sin basis i de demokratiske institusjonene i samfunnet, og bygge på kunnskap og diskusjoner som omfatter så store deler av befolkningen som mulig.

1.2 Komiteens merknader

Med Folkehelsemeldingen har Regjeringen ved Helsedepartementet satt et fokus på samfunnets og den enkeltes ansvar for å forebygge helseproblemer og sykdom. Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Liv Skaaheim, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, er tilfreds med det. Ved å forebygge mer, kan vi reparere mindre. I altfor stor grad fanges den politiske oppmerksomheten av det akutte og de umiddelbare behovene for hjelp. Forebygging får mer preg av å være "usynlig" i den forstand at det ikke på samme måte handler om enkeltmenneskets lidelse, men om statistisk risiko og framtidig lidelse om det som kanskje kan skje, og ofte svært langt fram i tid. Komiteen støtter i hovedsak de viktige signalene denne stortingsmeldingen gir. En politikk som tar ansvar for å påvirke framtidige behov og utfordringer, og som forsøker å redusere framtidige lidelser, anser komiteen for å være både nytenkende og nødvendig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker at den sosial-epidemiologiske forskning har vist sammenheng mellom en rekke sosiale faktorer og helse. Fattigdom er den mest kjente risikofaktor for helseproblemer, sykdom og for tidlig død. Statistikk om utsatte gruppers helse i Norge og nyere forskning, viser at ulikhetene i helse følger yrke, utdanning og inntekt. Diskriminering, inntektsulikheter, arbeidsforhold, arbeidsløshet, styrken av sosiale nettverk, "helseadferd", bostedets sosiale kapital, økologiske forhold m.m. påvirker helsen i betydelig grad også i vårt land. Disse medlemmer understreker derfor at utjevning av økonomiske og sosiale levekår er viktigst for å bedre folkehelsa. Folkehelsa er en samfunnsoppgave der andre sektorer enn helsesektoren er de viktigste aktørene, og der andre tiltak enn helseinformasjon og individuell forebygging vil gi størst resultater.

Disse medlemmer vil påpeke at det største folkehelsepotensialet ligger i å redusere sosiale forskjeller i helse, ved å heve helsenivået i grupper med lav sosioøkonomisk status opp mot helsenivået i grupper med høy sosioøkonomisk status. I Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag ble tilskrivbar befolkningsrisiko for helseproblemer og uførepensjon etter sosioøkonomisk status funnet å være mellom 30 og 50 pst. Det vil si, hvis alle grupper hadde like lav risiko for å bli syke eller uføre som de med høy sosioøkonomisk status, kunne vi teoretisk sett ha redusert sykeligheten med 30 pst. og uførheten med 50 pst. i befolkningen. Den overordnede politikken for utjevning av levekår, for eksempel ved reduksjon av inntektsforskjellene, like muligheter for sysselsetting, like lavt sosialt press for å starte å røyke, like høyt sosialt press for å slutte å røyke, lik lav risiko for arbeidsulykker, like stor mulighet til å tilrettelegge sin egen arbeidsdag osv. er avgjørende for resultater i form av bedret folkehelse. Disse medlemmer mener at tiltak for forskjellsreduksjoner er lite omtalt i meldingen og fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede tiltak for utjamning av inntekter og arbeidsforhold i et folkehelseperspektiv i neste langtidsprogram."

Disse medlemmer understreker at årsaken til at så mange har en unødvendig forhøyet risiko, ligger i de materielle, psykologiske og økologiske levekårene, som igjen er bestemt av bakenforliggende historiske, politiske, økonomiske og kulturelle forhold. En effektiv behandling av et folkehelseproblem ligger på den politiske og økonomiske arena. Skal man nå resultater, må det skje gjennom politiske grep for bedre levekår, med spesiell vekt på utjamning. Disse medlemmer mener at denne viktigste delen av folkehelsepolitikken bør vektlegges sterkere. Disse medlemmer mener det er nødvendig å utforme konkrete tiltak for plassering av ansvar for å synliggjøre folkehelsekonsekvenser i politikkutformingen. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at ansvaret for påpeking av folkehelseperspektivet i politikkutformingen ivaretas, og sørge for kunnskapsutvikling for slik konsekvensutredning."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil bemerke at St.meld. nr. 16 (2002-2003) i likhet med tidligere stortingsmeldinger er omfangsrik, lite konkret og beskriver relativt mange selvfølgeligheter, men disse medlemmer vil dog understreke at meldingen stort sett gir en korrekt beskrivelse av folkehelsen i Norge generelt og fremsetter mange nye og interessante tanker om hvordan det forebyggende helsearbeid i Norge kan bli bedre. Disse medlemmer vil understreke det som også anføres i meldingen, at forebyggende helse og en bedre folkehelse i landet ikke bare er et ansvar for helsetjenesten. Om en skal lykkes med en bedre helsetjeneste, må en ha tverrfaglig forståelse og ansvarsbevissthet i alle samfunnssektorer. Der meldingen er mer konkret i forhold til utvikling av folkesykdommer og livsstilsykdommer, er forslagene i meldingen, etter disse medlemmers mening, av en slik art som bør følges opp anført av helsevesenet.

Disse medlemmer vil særlig understreke viktigheten av at tiltak for en bedre folkehelse og bekjempelse av livsstilssykdommer skjer i forståelse med landets befolkning og i nærkontakt med de frivillige organisasjonene på ulike områder. Her er det, etter disse medlemmers mening, særdeles viktig å underbygge forslag til endringer på en måte som gir troverdighet, hvor enkeltmenneskets frie valg er fremtredende, og slik at det ikke fattes vedtak som enkeltmennesket opplever som formynderi og inngripen i enkeltmenneskets frie livsutfoldelse. Et godt eksempel i så måte er den nylig vedtatte røykeloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er særlig tilfreds med at meldingen fokuserer sterkt på viktigheten for folkehelsen av at den får på plass igjen våre tidligere helsestasjoner og skolehelse­tjenesten, og at meldingen også setter fokus på kvinnehelsetjenesten og konkluderer med større forskning på kjønnsforskjeller i både forebyggende og kurativ medisin.

Flertallet vil understreke at folkehelsearbeid må omfatte alle, også mennesker med ulik funksjonshemning og kronisk syke, og flertallet mener derfor at disse gruppene også må omfattes i de folkehelsestrategiene som meldingen legger opp til. En bedre generell folkehelse vil også være av uvurderlig verdi for mennesker som allerede har et handikap eller en sykdomsdiagnose, for å mestre sin situasjon og forlenge sitt liv. Flertallet viser til at rehabilitering for funksjonshemning og kronisk sykdom i for liten grad er omtalt som et folkehelseproblem i den foreliggende meldingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at folkehelsemeldingen inkluderer alle grupper, også mennesker med ulike funksjonshemninger eller kronisk sykdom. Og de fleste av de strategiene og tiltakene som er beskrevet, henvender seg til alle deler av befolkningen. Disse medlemmer vil understreke at hovedfokus for St.meld. nr. 16 (2002-2003) er primærforebygging:

"Folkehelsearbeid innebærer å forholde seg til faktorer som påvirker helsen. En av flere slike faktorer er helsetjenestens reparerende, rehabiliterende og pleiende virksomhet. Denne viktige innsatsen, som naturlig nok får mye oppmerksomhet, er likevel ikke det mest avgjørende for helse- og sykdomsutviklingen. Våre egne valg og hvordan vi sammen innretter samfunnet innenfor en rekke ulike områder spiller en langt viktigere rolle. Det er denne "store helsepolitikken" som er tema for meldingen." (s. 5)

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner at meldingen i for liten grad vektlegger familiepolitikken og foreldrenes ansvar for barns oppdragelse og omsorg. Likeledes mener disse medlemmer at meldingen også i for liten grad understreker det ansvaret barnevernet har for å holde familiene sammen med direkte og indirekte tiltak i hjemmet, og i for stor grad løser omsorgssvikt i hjemmene ved å flytte ut barna til fosterhjem eller barnehjem.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til St.meld. nr. 39 (2001-2002) Oppvekst og levekår for barn og ungdom i Norge og St.meld. nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at meldingen burde være noe mer offensiv i forhold til psykiske og mentale lidelser hos barn og ungdom og hvor ventetiden i dag er for lang for utredning og behandling, noe som kan gi uheldige konsekvenser for fremtiden. Flertallet vil i denne sammenheng understreke at rask behandling både for mentale lidelser og rus vil ha en god forebyggende effekt mot senskader.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til opptrappingsplan innen psykiatri og til behandlingen av St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom der Regjeringen ble bedt om å vurdere om andelen av psykiatrimidlene til kommunene til barn og unge skal være høyere enn dagens 20 pst.

Slik komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet ser det, har samfunnsmedisinen i våre kommuner blitt betydelig svekket etter at fastlegeordningen ble innført, og denne må nå styrkes. Særlig er det viktig i den sammenheng å påpeke at samfunnsmedisinen innbefatter miljørettet helsevern, kommunalt smittevern og helsemessig beredskap og helseplanlegging. Disse medlemmer mener nå å registrere i forbindelse med sars-epidemien at smittevernberedskapen i våre kommuner er lite tilfredsstillende, og at våre offentlige sykehus har et ekstremt lavt antall isolater for nødvendig isolasjon i forbindelse med pandemiske epidemier som en må forvente i fremtiden som er et resultat av globaliseringen. Slik disse medlemmer ser det, er det viktig å bygge ut et systematisk forpliktende helhetlig folkehelsearbeid i kommunene hvor koordinasjonsfunksjon innehaes av en samfunnsmedisiner.

Disse medlemmer mener det i kommunehelse­tjenesten må skapes plass og ressurser innenfor fastlegeordningen til en allmennpraktiserende lege med samfunnsmedisinsk kompetanse som kan ta seg av det helhetlige folkehelsearbeidet i kommunen, og at denne stillingen bl.a. må ha et nært samarbeid med helsestasjonen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til svar på tilleggsspørsmål fra representanten John I. Alvheim i Stortingets spørretime 26. mars 2003 til helseministeren om isolatkapasiteten ved norske sykehus:

"Jeg har i forhold til denne utfordringen fokusert på dette i forbindelse med sykehusinvesteringer generelt og sykehusutbygginger spesielt, slik at vi etter hvert kan få en bedre kapasitet når det gjelder isolater, enn det vi har i dag."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke overrasket, men stiller seg likevel helt uforstående til at den nytte gen- og bioteknologien kan gi i forhold til forebyggende sykdom, overhodet ikke er nevnt i folkehelsemeldingen. Denne teknologien vil om kortere eller lengre tid kanskje få den aller største betydning når det gjelder enkeltmenneskets sykdomsutvikling i forhold til livsstil der det er påvist genfeil og disposisjon for alvorlig sykdomsutbrudd. Slik disse medlemmer ser det, er det kanskje fra denne teknologien vi kan hente de største gevinster i forhold til å forebygge alvorlig sykdom, ved å endre livsstil Slik disse medlemmer ser det, er det svært alvorlig og et tilbakeskritt i folkehelsearbeidet når Regjeringen nå foreslår en lovgivning som nekter enkeltmennesket genetisk veiledning for å forebygge alvorlig sykdom.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til Stortingets behandling av St.meld. nr. 14 (2001-2002) Evaluering av lov om medisinsk bruk av bioteknologi og Innst. S. nr. 238 (2001-2002) og siterer:

"Man vil kunne gi det enkelte menneske adgang til opplysninger om framtidig risiko for sykdommer. Dette kan utnyttes positivt i form av motivasjon og konkret utforming av forebyggende tiltak for den enkelte." (s.9)

Flertallet anser derfor at forebygging knyttet opp til bio- og genteknologi er ivaretatt i denne stortingsmeldingen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at helse og livskvalitet for eldre ikke er særlig omtalt i meldingen. Antall eldre øker betydelig, og det er gjort undersøkelser ved Aker sykehus ved overlege Bøhmer som påviser alvorlig ernæringssvikt blant svært mange eldre mennesker både i og utenfor den offentlige hjelpetjeneste.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser i den forbindelse til stortingsmeldingen om kvalitet i eldreomsorgen som er varslet fra Sosialdepartementet, og som vil komme til Stortinget i juni.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke helsestasjonenes viktige rolle for også de eldste aldersgruppene. Forebyggende arbeid i forhold til ernæringssvikt, ulykker i hjemmet og andre hjelpetiltak som kan bidra til bedring av helsesituasjonen og minske aldringsproblemene, er viktige områder som helsestasjonene med sin innsikt og kompetanse kan bidra sterkt til. Det bør vurderes en obligatorisk ordning med i første omgang frivillig helsestasjonssjekk for alle eldre hjemmeboende. Etter disse medlemmers mening kan det etableres gode forbyggingsopplegg for eldre gjennom samarbeid mellom helsestasjonen og eldresentre/frivillighetssentralen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at folkehelsemeldingen legger for liten vekt på viktigheten av en god tannhelsetjeneste blant utsatte grupper, som eksempelvis eldre, psykisk funksjonshemmede, rusmiddelmisbrukere og mennesker med ulike kroniske lidelser hvor selve behandlingen/medikamentet skader tennene og munnhygienen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til Stortingets behandling av St.meld. nr. 6 Tiltaksplan mot fattigdom (2002-2003), jf. Innst. S. nr. 184 (2002-2003) der en samlet sosialkomité gikk inn for vedtak IX som lyder:

"Stortinget ber Regjeringen utrede muligheter for å bedre tannhelsetilbudet for utsatte grupper."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at den foreliggende folkehelsemelding har den samme svakheten som vanligvis stortingsmeldinger generelt har, nemlig at de forslag til forbedringer av folkehelsen som omtales i meldingen, ikke dekkes opp med økonomiske ressurser. Det kan lett bli slik at konklusjonene og forslagene i denne meldingen, om de er aldri så gode og fornuftige, ikke kan bli realisert på grunn av manglende ressurstilgang.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at en framtidig politikk for en bedre folkehelse må omfatte et vidt spekter av strategier og tiltak.

Flertallet vil peke både på den enkeltes eget ansvar og egen innsats for å forebygge helseplager og sykdom, og samfunnets ansvar i vid forstand. En generell bedring av folks helse forutsetter at det settes et kritisk søkelys på samfunnsutviklinga på en rekke områder, og at sammenhengen mellom samfunnsutvikling og folkehelse synliggjøres og får konsekvenser for de politiske valg som skal tas.

Som eksempler på dette vil komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peke på utviklinga av sosiale og økonomiske forskjeller i landet, et stadig tøffere og mer ekskluderende arbeidsliv, et økende press fra sterke økonomiske interesser retta særlig mot barn og unge og økende miljøproblemer både lokalt og globalt, som noen av de mest sentrale.

Komiteen vil understreke at det offentliges innsats i større grad enn i dag må rettes mot forebyggende arbeid. Dette vil over tid kunne gi betydelige innsparinger i de ressurser samfunnet bruker på behandling og reparasjon. Dermed er en slik vridning av ressursbruken god samfunnsøkonomi. I tillegg vil det også kunne spare mange mennesker for lidelser og plager.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at helsetjenesten kun har innvirkning på en mindre del av befolkningens helsetilstand. Andre faktorer som for eksempel oppvekst, arbeids- og skolemiljø, fritids- og kulturtilbud, kosthold, fysisk aktivitet, medvirkning og trivsel har samlet sett større betydning for folks helse. Som en konsekvens av dette, og også fordi samfunnskostnader knyttet til reparasjon beløper seg til milliarder av kroner, mener flertallet at innsatsen må vris fra reparasjon og mot helsefremmende og forebyggende arbeid. Flertallet legger videre vekt på at natur, friluftsliv, kultur og helse bør ses i sammenheng og vil understreke kulturens betydning som helsefremmende faktor.