2.1 Sammendrag

Regjeringen baserer tiltaksplanen på erkjennelsen av at årsakene til fattigdom er mange og komplekse. Det understrekes at viktige kjennetegn som vedvarende lavinntekt og høye nødvendige utgifter til sykdom, funksjonshemning mv. må ses i nær sammenheng med vedvarende levekårsproblemer og sosial utstøting.

Det anslås at 50 prosent av medianinntekten utgjorde 87 000 kroner i 2000 og 85 000 kroner i 2002. Om lag 2,7 prosent av befolkningen (121 500 personer) hadde i 2000 en inntekt under halvparten av medianinntekten. Målt i treårsperioden 1997-1999, var det 2,3 prosent av befolkningen (90 000 personer) som hadde en samlet treårsinntekt under halvparten av medianinntekten. Antall personer med inntekt under 60 prosent av median­inntekten utgjorde 5,4 prosent av befolkningen i 2000 og 6,7 prosent i treårsperioden 1997-1999. Ved å følge individuelle inntektshistorier fant Statistisk sentralbyrå at 1,5 prosent av befolkningen i hele perioden 1986-1995 hadde en inntekt lavere enn 50 prosent av medianinntekten. Dette utgjør drøyt 60 000 personer.

Det framholdes at Norge har få personer med relativt lav inntekt sammenlignet med andre industrialiserte land.

57,2 prosent av personer med lav inntekt hadde arbeidsinntekt som hovedinntektskilde i perioden 1997-1999, 8,2 prosent hadde en trygdeytelse og 5,6 prosent hadde økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde. Enslige under 45 år og enslige forsørgere er sterkt overrepresentert blant personer med inntekt under halvparten av medianinntekten. Det samme gjelder innvandrere og i særlig grad ikke-vestlige innvandrere.

Det understrekes at konsekvensene av lav inntekt er særlig stor for personer med høye nødvendige utgifter i forbindelse med sykdom eller funksjonshemning, bolig eller stor forsørgelsesbyrde.

En studie viser at mellom 2,6 og 3,1 prosent av alle barn under 18 år levde i husholdninger med en inntekt under halvparten av medianinntekten i 1998. Dette tilsvarer mellom 27 000 og 32 000 barn. Dersom barna følges i en treårsperiode (1996-1998), viser studien at 1,7-2,4 prosent (14 000-19 000) barn bodde i hushold med vedvarende lavinntekt. Norge har sammenlignet med andre industrialiserte land, sammen med andre nordiske land, den laveste andelen barn i husholdninger med lavinntekt. Det store flertallet av barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har foreldre som helt eller delvis står utenfor arbeidsmarkedet. Mellom halvparten og to tredjedeler av barna tilhørte en husholdning med enslig forsørger. Innvandrerbarn er videre klart overrepresentert blant barn som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt.

I tillegg til ytelser fra folketrygden, blant annet overgangsstønad og uføretrygd, var barnetrygden en viktig inntektskilde for lavinntektsgruppen. Barnetrygd utgjorde nesten en firedel av samlet husholdningsinntekt for denne gruppen. Mer enn halvparten av barnehusholdningene med vedvarende lavinntekt mottok økonomisk sosialhjelp, og nesten 4 av 10 mottok bostøtte i treårsperioden.

Det understrekes at det å vokse opp i fattigdom ser ut til å kunne føre til lav inntekt og fattigdom også i eget voksenliv, og at det er viktig å rette inn hjelpetiltak og forebyggende innsats overfor disse barna slik at en hindrer at fattigdom videreføres gjennom generasjoner.

Sammenhengen mellom levekårsproblemer og vedvarende lavinntekt drøftes, og det framholdes bl.a. at det er en sterk sammenheng mellom manglende eller svak tilknytning til arbeidsmarkedet og vedvarende lavinntektsproblemer. Av grupper med høy andel personer med svak tilknytning til arbeidslivet nevnes spesielt ikke-vestlige innvandrere, enslige forsørgere og personer med nedsatt funksjonsevne.

Når det gjelder utdanning, framholdes det at ikke-vestlige innvandrere, særlig kvinner, skiller seg ut som en gruppe som er dårligere stilt enn befolkningen for øvrig.

Grupper med dårligere boforhold enn befolkningen for øvrig er blant annet enslige forsørgere og ikke-vestlige innvandrere. Det framholdes at høye boutgifter i pressområdene særlig rammer barnefamilier. En undersøkelse fra 1997 anslår antall bostedsløse i Norge til rundt 6 200 personer. Undersøkelsen viser at over halvparten av de bostedsløse har rusmiddelproblemer og rundt en tredjedel har psykiske lidelser.

Det er en dokumentert sammenheng mellom lav inntekt og dårlig helse. En rapport som Nasjonalt folkehelseinstitutt har utarbeidet på oppdrag fra Helsedepartementet, antyder at de sosiale helseforskjellene har blitt større i Norge de siste 10-20 årene. Nyere undersøkelser viser en forholdsvis moderat, men likevel klar sammenheng mellom psykiske lidelser som angst og depresjon og lavinntektsproblemer.

Det framholdes at mange rusmiddelmisbrukere lever under dårlige levekår, og det uttales at i særlig grad blant de tyngste rusmiddelmisbrukerne lever mange under uverdige forhold og i fattigdom.

Det konkluderes med at situasjonsbeskrivelsen i meldingen viser at selv om de fleste har det bra, har ikke samfunnet gjennom dagens velferdsordninger alltid lykkes i å hjelpe dem med de største problemene.

Det uttales at inntektssikring gjennom generøse velferdsordninger påvirker den enkeltes atferd og kan gjøre selvforsørgelse gjennom eget arbeid til et mindre attraktivt alternativ enn å være stønadsmottaker, slik at velferdsordningen blir en "fattigdomsfelle" og bidrar til at den enkelte ikke kommer i inntektsgivende arbeid.

Som viktige utfordringer framheves målretting av stønadsordningene slik at de i større grad kan bli effektive virkemidler i arbeidet med å få de mest vanskeligstilte ut av fattigdom, samordning og/eller tverrfaglig samarbeid mellom ulike etater slik at den som har behov for tjenester, kan møte et helhetlig og samordnet hjelpeapparat, utvikling av tjenester og tiltak som i større grad er "skreddersydd" og tilpasset tjenestemottakernes behov, og intensivering av innsatsen på tjeneste- og tiltakssiden for å få flere i jobb og derigjennom lette presset på inntektssikringsordningene og øke tilgangen på arbeidskraft.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til at vi med fattigdom forstår at personer har så lav inntekt, eventuelt i kombinasjon med høye nødvendige utgifter i forbindelse med sykdom, funksjonshemming mv., at de over lengre tid ikke får dekket grunnleggende velferdsbehov.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at Regjeringa legger til grunn 50 prosent av medianinntekt over 3 år som hovedindikator på fattigdom. Dette utgjorde 85 000 kroner i 2002. Dersom en slik hovedindikator legges til grunn, ville 2,3 prosent av befolkningen i treårsperioden 1997-1999 falle inn under kategorien fattig.

For å få belyst hvilke personer som antas å ha høy risiko for å havne under lavinntektsgrensen, ønsker disse medlemmer at vi også i Norge vurderer å legge til grunn den tilnærming som nyttes i EU; nemlig personer med inntekt under 60 prosent av medianinntekt. Dette vil innebære at flere vil falle innenfor det vi kan påregne som grenser for støttebehov.

Disse medlemmer viser videre til at dersom man legger til grunn 60 prosent av medianinntekten, ville dette omfatte 6,7 prosent av befolkningen. Dette illustrerer, slik disse medlemmer ser det, at svært mange personer i Norge har en inntekt som ligger like over 50 prosent av medianinntekten, og som derfor vil falle utafor det som Regjeringa legger til grunn som hovedindikator på fattigdom i Norge. Disse medlemmer viser bl.a. til at mange personer med nedsatt funksjonsevne har inntekter som ligger like over 50 prosent av medianinntekten, og at disse i mange tilfelle i tillegg også har store utgifter til helse- og sosialtjenester, medisiner, bolig mv. i forbindelse med funksjonshemningen. Disse medlemmer er gjort kjent med at mange funksjonshemmede sliter med svært trang økonomi. Ved å legge 50 prosent av medianinntekt til grunn mener derfor disse medlemmer at Regjeringa i sin tiltaksplan ikke fanger opp mange av dem som har behov for en generell bedring i sin økonomiske situasjon.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener derfor at Regjeringa i det videre arbeidet med tiltak for å avskaffe fattigdom må legge til grunn 60 prosent av medianinntekt som hovedindikator.

Lavinntekt for ulike husholdningstyper (vedlegg 2 i tiltaksplanen) tillagt gjennomsnittlig lønnsvekst 2001 og 2002.

150 prosent av medianinntekt og OECD ekvivalensskala.

2EU-mål for lavinntekt: 60 prosent av medianinntekt og modifisert OECD-skala.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til tallene fra siste OECD-rapport som synliggjør at Norge har den høyeste andel av fattige barn i Norden, og mener at det bør føre til ytterligere tiltak overfor barnefamilier med svak økonomi. Tabellen viser at flere enslige og enslige med barn vil komme inn under grupper som bør få bistand, dersom en legger EU-mål for lav inntekt til grunn for tiltaks­utformingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti slutter seg til at lav inntekt skal være en hovedindikator på fattigdom. Lavinn­tektsindikatoren gir et bilde av omfanget av fattigdomsproblemene og gjør det mulig å følge utviklingen over tid. Videre er det klart at fattigdomsmålet ikke er absolutt, da faktisk fattigdom også avhenger av formuesforhold og omfanget av nødvendige utgifter. Disse medlemmer er videre kjent med at EU-landene har ulike mål for fattigdom. I tillegg er det betydelige variasjoner i det generelle velferdsnivået i EU-landene, og velferdsordningenes karakter og omfang varierer. Disse medlemmer støtter Regjeringens foreslåtte mål for fattigdom. Disse medlemmer vil videre presisere at ikke bare inntektsnivået, men også andre forhold vil være avgjørende for om en person vil være stønadsberettiget. Inntektsmål i seg selv vil derfor ikke være dekkende.

Disse medlemmer slutter seg til at lavinntekt målt som under halvparten av medianinntekten brukes som en hovedindikator på fattigdom, men vil understreke behovet for å få belyst spredningen i lavinntekt, bl.a. for å få frem hvor mange som er i risikosonene for å havne i fattigdom.

Disse medlemmer viser til kap. 3.3 s. 16 i meldingen, der Statistisk sentralbyrå gjennom en rapport fra 2001 belyser forekomsten av barn i husholdninger med lav inntekt. Studien viser at Norge sammenlignet med andre industrialiserte land, sammen med andre nordiske land, har den laveste andelen barn i husholdninger med lavinntekt.

Disse medlemmer viser også til meldingens kap. 6.1, der det fremgår at Norge deltar i EUs rammeprogram for sosial inkludering. Den nasjonale rapporteringen vil derfor bli tilpasset EU-indikatorene på levekår og sosial utstøting så langt som mulig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener man må ha konkrete indikatorer for lavinntekt i forhold til fattigdomsproblemet. En slik generell vurderingsgrense kan ikke virke mer stigmatiserende enn andre vurderingsgrunnlag og tiltaksgrenser. Disse medlemmer vil understreke at ved siden av at man legger til grunn 60 prosent av medianinntekten som generell hovedindikator, må spesielle utsatte grupper følges opp særskilt. Dette gjelder personer og familier innenfor bl.a. gruppene arbeidsløse, funksjonshemmede, enehusholdninger, innvandrere og en del barnefamilier.

Disse medlemmer vil understreke at et samfunn delt i ulike grupper, bl.a. et klart skille mellom rike og fattige, i seg selv er stigmatiserende. Disse medlemmer vil minne om at en hovedintensjon i Utjamningsmeldinga var at slike skiller ikke skulle oppstå. Disse medlemmermener at tiltak mot fattigdom samtidig er og må være tiltak for større utjamning og likhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er skeptisk til at man legger opp til en for ensidig modell hva angår definisjonen på hva som er å regne for fattigdom. Ved å benytte en modell som for ensidig tar utgangspunkt i at personer som har en inntekt under 60 prosent av medianinntekt er å anse som fattige, så klarer en ikke på en tilfredsstillende måte å fange opp de mange forskjeller som kan gjøre seg gjeldende. Det er etter disse medlemmers mening vanskelig å fange opp ulike former for formue den enkelte måtte ha, eller en tar ikke hensyn til for eksempel forskjeller i levekostnader mellom de som bor i pressområder, og de som bor mer spredt. Disse medlemmer frykter at ved å sette definerte grenser for hva som er fattigdom, og hva som ikke er fattigdom, så kan dette fort bli en sovepute som kan føre til at personer som har behov for hjelp, men som ikke kan defineres som fattig ut i fra gjeldende grenser, ikke får den hjelp de har behov for. Denne typen definerte fattigdomsgrenser vil også etter disse medlemmers mening kunne føre til en stigmatisering. Disse medlemmer er på denne bakgrunn ikke opptatt av å finne den eksakte grense for hva som er fattigdom, men heller sørge for at det blir arbeidet målrettet for å hjelpe de personer som i kortere eller lengre perioder av livet er i en vanskelig økonomisk situasjon. Det er også, slik disse medlemmer ser det, viktig at familier med barn som befinner seg i denne situasjonen, raskt får den nødvendige bistand for å avhjelpe situasjonen.