Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips

Innstilling frå finanskomiteen om Kredittmeldinga 2001

Dette dokument

Tilhører sak

Kredittmeldinga 2001
Gå til saker

Alt om

Banker
Finanser
Norges bank
Gå til alle temaer

Innhold

Til Stortinget

Meldinga gjeld for år 2001. Omtalen er på nokre punkt utvida til også å ta med utviklinga i 2002. Årsmeldingane frå Noregs Bank, Kredittilsynet, Statens Banksikringsfond, Statens Bankinvesteringsfond og Folketrygdfondet for år 2001 følgjer som utrykte vedlegg til meldinga.

Det er i avsnitt 1.2 i meldinga gitt oversyn over utviklinga på finansmarknaden i 2001.

Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Ranveig Frøiland, Reidun Gravdahl, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, frå Høgre, Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, frå Framstegspartiet, Gjermund Hagesæter, leiaren Siv Jensen og Per Erik Monsen, frå Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, frå Kristeleg Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal, frå Senterpartiet, Morten Lund, frå Venstre, May Britt Vihovde, og frå Kystpartiet, Steinar Bastesen, viser til merknader under dei einskilde avsnitta nedanfor.

Både nasjonale styresmakter og internasjonale organ er involverte i arbeidet med å sikre finansiell stabilitet, og internasjonalt samarbeid på området har blitt utvida. Det kan nemnast at det internasjonale valutafondet (IMF) er ein sentral aktør i det internasjonale arbeidet, og har mellom anna eit hovudansvar for å fremme stabiliteten i det internasjonale monetære systemet. Kapittel 11 i meldinga omtalar verksemda til IMF. I dette kapitlet om finansiell stabilitet blir det lagt vekt på forhold som er viktige for finansiell stabilitet innanlands.

Dersom det skjer ei forstyrring i det finansielle systemet som i monaleg grad svekkjer måten det fungerer på, blir det i mange tilfelle omtala som ei finansiell krise. Ser ein nærare på innanlandske forhold, kan ei slik krise utløysast av at fleire større institusjonar blir ramma av problem samtidig, slik at normal drift er umogleg. Sjølv om institusjonane er uavhengige av kvarandre kan dei bli ramma samtidig, for eksempel ved eit fall i bustadprisar eller auke i arbeidsløyse. Ei finansiell krise kan òg oppstå fordi problem forplantar seg frå ein institusjon til ein annan. Enkelte institusjonar kan òg vere så viktige at problem i denne institusjonen åleine kan vere opphav til problem for systemet som heilskap. Finansiell stabilitet inneber at slike finansielle kriser er fråverande eller lite sannsynlege, og kan ikkje sikrast berre gjennom solide enkeltinstitusjonar, men krev at ein ser både finansinstitusjonar, det finansielle systemet og regelverket i samanheng. Ei finansiell krise kan likevel gå ut over eller ha sitt utspring i delar av det finansielle systemet, og før ein går nærare inn på finansiell stabilitet, kan det derfor vere formålstenleg å sjå nærare på det finansielle systemet og dei ulike delane av det.

I avsnitt 2.2 i meldinga er det omtale av kapitaldekningsregelverket og enkelte andre føresegner om soliditet på finansmarknadsområdet. I avsnitt 2.3 er det omtale av marknadsrisiko og utviklinga i aksje- og rentemarknader den siste tida. Avsnitt 2.4 omhandlar oppgjersrisiko og avsnitt 2.5 i meldinga tek for seg sårbarheit i finansiell sektor.

Livsforsikringsselskapa si evne til å ta ytterlegare tap er klart svekt etter ein sterk reduksjon av bufferkapitalen det siste året. I tråd med selskapa si evne til å tole nye tap har selskapa redusert marknadsrisikoen sin, hovudsakleg ved redusert eksponering i aksjemarknaden. I skadeforsikring er også eksponeringa mot aksjemarknadene redusert monaleg, og det tekniske resultatet har vist ei positiv utvikling.

Dei norske bankane ser ut til å kunne tole monalege tap, også i historisk perspektiv, før dei kjem ned på det lovbestemte minstekravet til kjernekapital. Kredittrisikoen i samband med lån til hushaldningane ser ut til å vere avgrensa som følgje av at rentebelastninga for hushaldningane samla sett utgjer ein relativt liten del av disponibel inntekt, og at ein stor del av låna er gitt med sikkerheit i bustad.

Den sterke gjeldsveksten til hushaldningssektoren kan derimot ikkje halde fram på lengre sikt. Fall i bustadprisane, auka arbeidsløyse, vesentleg renteauke eller ein kombinasjon av desse faktorane kan gi auka kredittrisiko i samband med lån til hushaldningssektoren. I føretakssektoren er innteninga noko redusert, medan eigenkapitaldelen til føretaka framleis er forholdsvis høg.

Komiteen tek det som står i meldinga om finan­siell stabilitet til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet viser til den høye gjeldsveksten i husholdningene, en betydelig økning i misligholdte lån og økende arbeidsledighet, og mener at dette er forhold som bør mane til forsiktighet fra bankenes side. Gjeldsbelastningen øker særlig for husholdningene i de lavere inntektsgruppene, og gjør at det er en langt større del av husholdningene som har en høy gjeldsbelastning i dag enn det var på 1980-tallet. Lån til husholdningene er stort sett gitt med pant i bolig, og når det også er en økning i lån som er gitt med belåningsgrad ut over 100 pst. av boligverdien er kredittrisikoen stor for en del av bankutlånene. Boligprisene har steget kraftig gjennom mange år, og et kraftig fall i boligprisene slik som vi så på slutten av 1980-tallet vil kunne påføre bankene betydelige tap. Disse medlemmer viser til at selv om bankene ser ut til å kunne tåle betydelige tap før de kommer ned på det lovbestemte minstekravet til kjernekapital mener disse medlemmer at den høye gjeldsveksten i husholdningssektoren gir grunn til bekymring om den fortsetter over lang tid.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er bekymret over tegnene til en for høy utlånsvekst i Norge. I Norges Banks siste inflasjonsrapport går det fram at husholdningene med de laveste inntekene i samfunnet vårt har økt gjennomsnittlig gjeldsbelastning til nesten 150 pst. av kontantinntekt. Det er særlig alvorlig om mange husholdninger får et høyt låneopptak i en tid hvor arbeids­-ledigheten øker, antallet konkurser er stigende og det er tegn til stagnasjon i boligmarkedet. Disse medlemmer mener det er grunn til å advare mot denne utviklingen, og til å kreve varsomhet fra bankenes side.

Disse medlemmer vil særlig rette oppmerksomheten mot aggressiv markedsføring av forbrukslån, som kombinert med dårlig sjekk av mottakernes privat­økonomi, skaper grunnlag for nye gjeldsofre. For personer og husholdninger med dårlig økonomi kan dette være en fristende løsning på kort sikt, med større problemer på lang sikt som følge. Utviklingen i retning av større gjeldsbelastning for lavinntektsgruppene, gir en risiko for økte tap på utlån til privatpersoner. Dersom en vesentlig andel av denne økningen er usikrede forbrukslån, øker risikoen for en ny gjeldskrise og dermed også problemer for banker og andre kredittinstitusjoner.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser det som viktig at Norge bidrar til å opprettholde et sikringssystem i finansverdenen som baserer seg på ansvarliggjøring av finansinstitusjonene og aktørene i markedene. Det er da viktig å sikre gode styringsredskaper, spre makt og eierskap og å fremme åpenhet og innsyn. Disse medlemmer vil påpeke at den sittende regjering ved flere anledninger i inneværende periode har fått støtte fra flertallet på Stortinget til å føre en politikk som trekker i motsatt retning. Disse medlemmer viser til at det i løpet av det siste året blant annet er sikret flertall for privatisering av Verdipapirsentralen, åpning for forvalterregistrering av verdipapirer, åpning for omdanning av sparebanker til allmennaksjeselskaper og åpning for verdipapirisering av låneporteføljer. De nevnte sakene er eksempler på endringer i de politiske rammevilkårene som på ulike måter kan skape økt maktkonsentrasjon, mindre innsyn og økt risiko. Disse medlemmer har gjentatte ganger advart mot en slik utvikling.

Disse medlemmer vil peke på at vi internasjonalt de siste årene har sett en utvikling hvor hyppige konjunktursvingninger og en rekke alvorlige kriser har rammet finansmarkedene, og mye tyder på at en omfattende nedtur nå er i ferd med å forplante seg til verdensøkonomien som helhet. Selv om den finansielle stabilitet i Norge ikke synes å være vesentlig svekket, er det liten grunn til å tro at vi ikke vil bli berørt av en slik utvikling. Disse medlemmer mener den internasjonale situasjonen påkaller en debatt om de modeller som har vært retningsgivende for den økonomiske strukturpolitikk som har vært ført de siste tiårene. Omfattende liberalisering og deregulering har ført til at kapitalbevegelsene går mye raskere og er mindre kontrollerbare enn før. Både internasjonalt og i enkeltland har dette ledet til svekket forutsigbarhet, økt ustabilitet, og sårbarhet overfor spekulasjon. Børs- og valutahandel utgjør i dag den helt dominerende del av internasjonale finansielle transaksjoner i verden, mens handel med varer og tjenester kun utgjør en liten del. Det sterke spekulative elementet i verdensøkonomien er en trussel mot menneskers arbeid og velferd verden over. Disse medlemmer beklager at det til nå ikke har lykkes å gjøre Norge til en pådriver for tiltak som kan begrense spekulasjonsøkonomien, for eksempel innføring av den såkalte Tobin-avgiften.

Det siste året har det blitt avdekt ei rekkje tilfelle der store føretak har manipulert rekneskapsinformasjon og på annan måte villeidd kapitalmarknaden om innteninga og den økonomiske stoda i føretaka. Dei største og mest omtala sakene kjem frå USA, der avsløringane i selskap som Enron, WorldCom, Tyco International og Global Crossing omgåande førte til store fall i kursen på aksjane i desse selskapa med ringverknader til kapitalmarknader over heile verda. Ei alvorleg følgje er at tilliten til den informasjonen som blir gitt om innteninga og den økonomiske stoda, har blitt vesentleg svekt. Det er rimeleg å tru at dette har hatt noko å seie for fallet i aksjemarknadene, også utanfor USA, i tida etter avsløringane. Tillit har mykje å seie for prisen på den kapitalen føretak hentar inn gjennom aksjemarknaden.

Det er ikkje konkrete indikasjonar på at rekneskapar til store norske selskap har vore manipulerte slik som i USA. I eit innspel i samband med denne meldinga, jf. brev 26. august 2002 til Finansdepartementet, legg Oslo Børs vekt på at finansskandalane i USA hovud­sakleg har ramma føretak som driv ny type verksemd innanfor IT, telekommunikasjon, energi og finans, medan den norske kapitalmarknaden er dominert av føretak som driv tradisjonell industriverksemd og anna velkjend verksemd. Oslo Børs gir uttrykk for at slik manipulering av rekneskapar som vi har sett i USA, i mykje mindre omfang kan gjerast i tradisjonelle industriføretak. Departementet har merka seg denne vurderinga. Vi må likevel ikkje vere naive og tru at dei økonomiske motiva som låg bak finansskandalane i USA, ikkje kan gjere seg gjeldande hos oss. Oslo Børs framhevar òg det.

For å sikre god og påliteleg finansiell informasjon, særleg om dei børsnoterte føretaka, er det viktig at det finst kontrollmekanismar som fungerer godt. Det er òg viktig at føretaka er bundne av rekneskapsstandardar som er eigna til å gi eit korrekt bilete av innteninga og den økonomiske stoda i føretaka. Utviklinga går i retning av at aksjemarknaden og andre kapitalmarknader blir ei viktigare kjelde til finansiering av nærings­verksemd. Det talar for at kontrollmekanismar, rekneskapsstandardar og andre relevante krav bør innrettast slik at dei sikrar store og små investorar relevant informasjon så dei kan vurdere investeringane sine.

Det er i avsnitt 3.2 i meldinga omtale av rekneskapsreglane.

Finansministeren varsla i brev 16. august 2002 til Sosialistisk Venstreparti si stortingsgruppe (svar på spørsmål om tiltak for å gjenreise tiltrua til børsnoterte selskap) at Finansdepartementet tek sikte på å fremje lovforslag om gjennomføring av EU-forordninga om bruk av internasjonale rekneskapsstandardar i løpet av hausten. Det har teke lengre tid enn venta å ta forordninga inn i EØS-avtala. Lovforslaget kan difor ikkje fremjast før årsskiftet.

I avsnitt 3.3 i meldinga er det omtale av revisjon - sjølvstende og objektivitet.

Departementet legg vekt på at Kredittilsynet prioriterer tilsyn med revisors sjølvstende. Departementet syner til at Kredittilsynet er i gang med ei større undersøking av rådgivingstenestene dei største revisjonsselskapa gir til revisjonsklientane sine, og at Kredittilsynet ut frå resultata av undersøkinga vil vurdere behovet for lovendringar. Ut frå Kredittilsynet sitt arbeid og tilrådingar vil departementet vurdere om det bør gjennomførast tiltak.

Avsnitt 3.4 i meldinga gjeld kontroll og handheving av rekneskapsreglar, medan avsnitt 3.5 tek for seg finansanalysar o.a. I avsnitt 3.6 i meldinga er det omtale av kontrollmekanismar knytte til føretaket sjølv.

Departementet meiner at finansskandalane i USA har ført til at det no er ei klar felles forståing av at det er naudsynt å ha rammer som i størst mogleg grad kan sikre god og etterretteleg rekneskapsinformasjon. Det trengst klare standardar, gode kontrollmekanismar og strenge reaksjonar i tilfelle der rekneskapar blir manipulerte. Regjeringa er fast bestemt på å medverke til dette, særleg gjennom å leggje best mogleg til rette for at uetisk praksis ikkje får utvikle seg slik vi har sett det i USA.

I dei nemnde EU-prosessane som går føre seg, skal Noreg, mellom anna gjennom deltaking i komitear under EU-kommisjonen og nordisk samarbeid, prøve å medverke til EU-reglar som kan fylle dei behov som har synt seg gjennom erfaringane frå finansskandalane i USA.

Komiteen tek det som står i meldinga om lærdom av finansskandalar i USA og oppfølging i Noreg til orientering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, viser til at departementet mener det er naturlig at Norge følger den internasjonale utviklingen og har et regelverk tilpasset internasjonale forpliktelser, jf. meldingen pkt. 3.3 om revisorer og pkt. 3.5 om finansanalyser mv. Flertallet legger vekt på at formålet med de tiltak departementet har redegjort for i meldingen, skal være å sikre tilliten til finansiell informasjon og finansielle disposisjoner. Det er viktig at den tilliten vi ønsker å bygge opp, også får gjennomslag i utlandet. Flertallet mener derfor at de tiltak som gjennomføres i Norge, i størst mulig grad må være harmonisert med tiltak som foretas i andre land.

Flertallet viser til at det er avdekket en rekke tilfeller av manipulering av regnskapsinformasjon og villedning av kapitalmarkedene i USA det siste året. Selv om slik virksomhet trolig ikke har samme omfang i Norge, fremhever Oslo Børs at de samme økonomiske motivene som ligger bak finansskandalene i USA, også gjør seg gjeldende i Norge. Finance Credit-saken viser at dette er problemstillinger også vi må ta på alvor.

Flertallet vil understreke betydningen av internasjonale regnskapsstandarder som bidrar til at det gis et mest mulig korrekt bilde av økonomien i selskapene, og viser til at IASB bl.a. har vedtatt at opsjoner og lignende skal regnskapsføres til virkelig verdi og kostnadsføres i resultatregnskapet. Flertallet mener at et annet viktig element for å skape tillit i aksjemarkedet og motvirke økonomisk kriminalitet er kravet om at revisor skal være selvstendig og objektiv. Flertallet viser til at Kredittilsynet skal vurdere om det er behov for mer konkrete regler og innstramminger når det gjelder revisors adgang til å yte rådgivnings­tjenester.

Flertallet merker seg at Regjeringen vil legge til rette for at uetisk praksis ikke får utvikle seg slik vi har sett det i USA, og at dette bl.a. skal skje gjennom deltaking i komiteer under EU-kommisjonen og nordisk samarbeid. Flertallet vil understreke viktigheten av at det kontinuerlig arbeides med tiltak for å motvirke økonomisk kriminalitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge fram en egen sak om egnede tiltak for å motvirke økonomisk kriminalitet, i tilknytning til Kredittmeldingen 2002. Saken baseres blant annet på omtalen i St.meld. nr. 8 (2002-2003) Kredittmeldingen 2001 og behandlingen av denne."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepart, Senterpartiet og Kystpartiet viser til at det amerikanske energikonsernet Enron, tidligere i år gikk konkurs. Dette var et av verdens største energiselskaper som nesten helt fram til konkursen var ansett for å være et bunnsolid selskap. Sammenbruddet kom når kritiske journalister avslørte at regnskapsinformasjonen ikke på noen måte ga et riktig bilde av konsernets reelle økonomiske situasjon. Dette skapte alvorlige tillitsproblemer for børsnoterte selskaper verden over. Dette er en viktig del av forklaringen på den kraftige nedgangen vi har sett på verdens børser i år. Siden har vi sett en rekke eksempler på det samme i selskaper som Tyco International, Global Crossing, WorldCom, etc.

Mye tyder på at vi i løpet av høsten også har fått det første norske eksempelet på denne typen skandale, gjennom Finance Credit-saken. Ingrediensene synes å være mye av det samme - manipulerte regnskaper, ikke-fungerende kontrollrutiner, korrupsjonslignende forhold mellom flere av aktørene. Imidlertid kan det virke som det i denne saken er eierne av selskapet som har svindlet sine långivere, ikke som i Enron, at administrasjonen har beriket seg på eieres, långivere og ansattes bekostning. Disse medlemmer ser at det fremdeles er for tidlig å trekke lærdommer av denne saken, men påpeker at den viser at det er god grunn til å sette fokus på denne typen spørsmål også i Norge.

Disse medlemmer understreker at det sentrale spørsmålet i tilknytning til disse skandalene er hvordan selskapets verdi over lang tid kunne vurderes så fullstendig galt, når loven stilte klare rapporteringskrav gjennom regnskap og øvrig rapportering til markedet. Det er mistanke om at selskapets ledelse og revisor har begått lovbrudd som kan forklare deler av dette, men det er også blitt avdekket at lovverket ikke i tilstrekkelig grad gir beskyttelse mot grådige ledere som ønsker å presse aksjekursen oppover. Dette handler i stor grad også om at modeller for avlønning av toppledelsen med bonussystemer der aksjeopsjoner er svært sentralt, gir motivasjon for denne typen manipulering. Det springende punktet er hvordan man skal sikre at toppledelsen i et selskap har samme interesser som eierne.

Disse medlemmer vil sette fokus på behovet for uavhengig kontroll av selskapets ledelse. Det viktigste i denne sammenheng er styrets rolle. Styret skal på vegne av eierne kontrollere at administrasjonen reelt ivaretar eiernes interesser. Derfor må man sikre at styret oppnevnes uten medvirkning av ledelsen, og at de i sitt virke faktisk oppfyller denne funksjonen.

På samme måte skal ekstern revisor være en garantist for at selskapets regnskap gir et riktig bilde av selskapets økonomi. Da er det nødvendig å sikre at revisor ikke har økonomiske interesser knytta til andre oppdrag for selskapets ledelse. Historien har vist at på dette området trenger vi klarere grenser. I svar på spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe datert 9. desember 2002, viser finansministeren til at et enstemmig Storting i behandlingen av Ot.prp. nr. 75 (1998-1999) ikke gikk inn for å lovfeste en plikt til å rapportere mistenkelige forhold. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringens spesialrådgiver i kampen mot økonomisk kriminalitet, Eva Joly, har foreslått å pålegge revisorer slik rapporteringsplikt, samt at finansministeren orienterer om at Regjeringen arbeider med tiltak mot hvitvasking av penger.

Også for aksjeanalytikere har det vist seg at det er nødvendig å klargjøre roller. Samme selskap skal ikke samtidig analysere et selskaps aksjeverdi for investorer og tjene penger på rådgivning i forbindelse med såkalte corporate-oppdrag (fusjoner, emisjoner, oppkjøp, o.l.).

Disse medlemmer påpeker at summen av uklarhet på disse områdene har gitt ledelsen i selskapene mulighet til å utnytte sin maktposisjon til å skaffe seg store verdier på bekostning av eiere, kreditorer og ansatte. Dette er muligheter som i større og mindre grad også finnes i Norge, og disse medlemmer understreker at det er behov for tiltak på området.

Disse medlemmer registrerer at Regjeringen i Kredittmeldinga varsler tiltak på flere områder for å redusere omfanget av denne typen problemer i Norge. Tiltak som krav om utgiftsføring av opsjonsforpliktelser, gjennomgang av regnskapsreglementet, vurdering av en klarere avgrensing av revisors mulighet til å drive rådgivning for selskapet som revideres, mv. som beskrives i meldinga, har disse medlemmers støtte. Imidlertid er det grunn til å tvile på om tiltakene som beskrives er tilstrekkelige. Disse medlemmer stiller seg også spørrende til at det tar så lang tid å få disse endringene på plass.

Målet må etter disse medlemmers oppfatning være å gjøre det vanskeligere for toppledere å utnytte sin maktposisjon til egen vinning. Tiltakene vil dreie seg om å sikre åpenhet om viktig informasjon, uavhengighet for kontrollører, og kanskje også større grad av offentlig kontroll og økt straff for overtredelser. Dette kan dreie seg om:

  • – Endre regnskapsloven for å sikre at regnskaper skal informere om påløpte opsjonsforpliktelser og alle elementer i avlønning av toppledelsen, inkludert bonusordninger og sluttpakker. Andre innstramminger i regnskapsreglene bør også vurderes. Det er også mye som taler for at straffen for overtredelser i større grad bør være i samsvar med hvilke verdier man kan tilrane seg på denne måten.

  • – I forhold til rolleblanding må man se på regler som sikrer at styret i et selskap i større grad bør være uavhengig av administrasjonen. Det bør sterkt vurderes å innføre et helt klart forbud mot at ekstern revisor samtidig kan være rådgiver i samme selskap. Dette er spesielt aktuelt for børsnoterte selskaper.

  • – Det bør vurderes tiltak som kan sikre at selgere av analysetjenester til investorer, ikke har økonomiske interesser i selskapet som analyseres. Det kan oppnås gjennom forbud mot å drive analyse og corporate-oppdrag i samme selskap, men kan kanskje også oppnås på andre måter.

  • – Revisorer bør pålegges å anmelde mistenkelige forhold de oppdager i foretak de arbeider med, samt å snu bevisbyrden slik at man må kunne dokumentere at verdier man besitter er opptjent gjennom lovlig virksomhet. Dette er også forslag som bør vurderes nærmere.

Disse medlemmer viser til forslag foran.

Finansdepartementet oppretta 23. november 2001 ei arbeidsgruppe under leiing av Erling Selvig for å greie ut om eigaravgrensing og eigarkontroll i finansinstitusjonar. Arbeidsgruppa foreslår i si utgreiing å endre føresegnene i finansieringsverksemdslova § 2-2 om eigaravgrensingar i finansinstitusjonar, der det heiter at ingen som hovudregel kan eige meir enn 10 pst. av ein finansinstitusjon. Utgreiinga er publisert som NOU 2002: 3 "Eierbegrensning og eierkontroll i finansinstitusjoner". Arbeidsgruppa foreslår nye lovreglar for eigarkontroll i finansinstitusjonar som i større grad enn gjeldande reglar tek utgangspunkt i ein meir skjønnsbasert modell, som også EØS-direktiva legg opp til.

Finansdepartementet sende utgreiinga på høyring 19. februar 2002 med høyringsfrist 21. mai 2002. Saka er for tida til behandling i Finansdepartementet.

Komiteen tek dette til orientering.

Finansdepartementet fremma i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) lovforslag som opnar for omdanning av sparebankar til aksje- eller allmennaksjeselskap. Fleirtalet i finanskomiteen slutta seg med ei mindre endring til forslaget, jf. Innst. O. nr. 57 (2001-2002). Lovforslaget blei vedteke 11. juni 2002. Lovendringa blei sanksjonert 21. juni 2002 og sett i kraft same dag. Det er i meldinga gjort nærare greie for lovendringa.

I Innst. S. nr. 87 (2001-2002) uttalar finanskomiteen m.a.:

Under høyringane om saka den 18. januar 2002 kom det, særleg frå Sparebankforeningen, fleire konkrete forslag om tiltak for å styrkja grunnfondsbevisa si stilling. Fleirtalet ser det som svært viktig at grunnfondsbevisa si stilling får ei reell styrking. Fleirtalet vil vidare understreka at det er viktig at arbeidet med dette går parallelt med omdanningssaka, slik at desse sakene kan sjåast i samanheng.

På denne bakgrunn er fleirtalet samd i departementet sin konklusjon om å leggja fram for Stortinget eit lovforslag om endring av finanslovgivinga som opnar for omdanning av sparebankar til aksjeselskap.

Lovendringa gjennomfører fleire av desse forslaga. Det er vedteke at utbytteskatten skal fjernast frå og med inntektsåret 2002. Formuesskattereglane i skattelova § 4-12 sjette ledd blei endra slik at grunnfondsbevis blir verdsette til 65 pst. av kursverdien 1. januar i likningsåret, eller 65 pst. av pårekna salsverdi 1. januar i likningsåret dersom kursen ikkje er notert eller kjend. Dette gir skattemessig likestilling med aksjar i norske selskap som ikkje er noterte på hovudlista ved Oslo Børs. Vidare blir det opna for at grunnfondsbeviseigarane kan velje inntil 40 pst. av medlemene i forstandarskapet til sparebanken. Spørsmålet om endring av grunnfondsbevisforskrifta er til vurdering i departementet.

Komiteen tek det som står i meldinga om omdanning av sparebankar til orientering.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til sine merknader i Innst. S. nr. 87 (2001-2002), der disse medlemmer gikk imot omdannings­adgang.

Gjensidige NOR søkte i brev 3. juni 2002 om å få endre konsernstruktur. Kredittilsynet gav si tilråding i saka ved brev 20. juni 2002. Ved vedtak 16. juli 2002 gav Finansdepartementet konsesjon til omstruktureringa på nærare vilkår.

Gjensidige NOR var før omdanninga organisert som konserngruppe etter "lov om finansieringsvirksomhet" § 2a-17 (tidlegare § 2a-16), sett saman av Gjensidige NOR Forsikring, Gjensidige NOR Spareforsikring og Gjensidige NOR Sparebank. Gjensidige NOR opplyser i søknaden:

"For å styrke konsernets konkurransekraft ønsker vi å videreutvikle konsernet som aksjekonsern. Bakgrunnen for dette er de erfaringer som er gjort med gjeldende konsernmodell ut fra muligheten til å skaffe nødvendig egenkapital."

Gjensidige NOR søkjer mellom anna om grunnlegging av Gjensidige NOR ASA som morselskap i finanskonsern, jf. "lov om finansieringsvirksomhet" § 2a-3 første ledd. Vidare søkjer Gjensidige NOR om omdanning av Gjensidige NOR Spareforsikring til allmennaksjeselskap etter kundemodellen, jf. "lov om finansieringsvirksomhet" § 2-19 tredje ledd a) og omdanning av Gjensidige NOR Sparebank etter stiftelsesmodellen, jf. "lov om finansieringsvirksomhet" § 2-19 tredje ledd b). Det blir søkt om at Gjensidige NOR ASA skal eige 100 pst. av aksjane i Gjensidige NOR Spareforsikring ASA og Gjensidige NOR Sparebank ASA. Aksjane i Gjensidige NOR ASA blir fordelte mellom livselskapet sine kundar og det gjensidige skadeforsikringsselskapet Gjensidige NOR Forsikring (som grunnfondsbeviseigarar i livselskapet), grunnfondsbeviseigarar i sparebanken og ein nyoppretta sparebankstiftelse, Stiftelsen Gjensidige NOR Sparebank, og dessutan visse andre som kjøper aksjar som blir selde ved kontantutløysing av visse mindre grupper. Fordelinga vil skje på bakgrunn av verdiforholdet mellom kundane og grunnfondsbeviseigarane i livselskapet, grunnfondsbeviseigarane og grunnfondskapitalen i sparebanken, og vidare på bakgrunn av verdiforholdet mellom livselskapet og sparebanken. Det blir søkt om å opprette ein strategisk samarbeidsavtale mellom morselskapet Gjensidige NOR ASA og det gjensidige skadeforsikringsselskapet Gjensidige NOR Forsikring, jf. "lov om finansieringsvirksomhet" § 2-2 andre ledd nr. 10.

I brev 16. juli 2002 gav Finansdepartementet nødvendige løyve til omstruktureringa som er nemnd ovanfor. Det blei sett visse vilkår for konsesjonen. Løyvet krev mellom anna at Kredittilsynet godkjenner vedtektene til banken og organiseringa i finanskonsernet.

Komiteen tek dette til orientering.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til sine merknader i Innst. S. nr. 87 (2001-2002), der disse medlemmer gikk imot omdanningsadgang.

Det norske kvitvaskingsregelverket som gjeld for finansinstitusjonar o.a., følgjer av "lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner" § 2-17 med tilhøyrande forskrifter. Regelverket er ei implementering av EØS-reglane som svarar til rådsdirektiv 91/308/EØF ("det første hvitvaskingsdirektivet"). Finansieringsverksemdslova § 2-17 fastset plikter for finansinstitusjonane og deira tenestemenn som skal førebyggje at finansinstitusjonane blir misbrukte til kvitvasking av pengar og til finansiering av terrorisme.

I løpet av 2001 er det vedteke fleire endringar i dei internasjonale reglane for tiltak mot kvitvasking av pengar og terrorfinansiering. I meldinga er det omtale av dei viktigaste endringane som er relevante for finansmarknaden.

Komiteen tek det som står i meldinga om kvitvasking og terrorfinansiering til orientering.

Departementet har i løpet av 2001 behandla tre søknader om etablering av marknadsplassar for omsetjing av varederivat. 5. mars 2002 gav Finansdepartementet Nord Pool ASA løyve til å drive børsverksemd, jf. børslova § 2-2 første ledd og § 1-3 andre ledd. Løyvet blei avgrensa til børsverksemd for varederivat med elektrisk kraft som underliggjande vare. Same dato gav Finansdepartementet International Maritime Exchange ASA løyve til å drive autorisert marknadsplass, jf. børslova § 2-2 første ledd og § 1-3 første ledd. Dette løyvet blei avgrensa til verksemd som autorisert mark­nadsplass for varederivat med maritime fraktkontraktar som underliggjande vare. Vidare gav Finansdepartementet 31. mai 2002 M-Tre Kraft AS løyve til å drive verksemd som autorisert marknadsplass, jf. børslova § 2-2 første ledd og § 1-3 første ledd. Løyvet gjeld verksemd som autorisert marknadsplass for varederivat med elektrisk kraft som underliggjande vare. Det blei sett særlege vilkår for alle løyva.

Komiteen tek dette til orientering.

I meldinga er det gitt ei oversikt over dei viktigaste endringane i regelverket på finansmarknadsområdet for 2001, og dessutan ei oversikt over sentrale forvaltningssaker for same år. Omtalen er i hovudsak avgrensa til 2001, men enkelte stader har ein ført framstillinga fram utover årsskiftet. Kredittmeldinga 2000 inneheld òg ei framstilling som på enkelte punkt omfattar endringar i 2001. Enkelte av desse sakene blir kort omtala på ny her. Ein viser elles til Kredittmeldinga 2000 kapittel 3.

Departementet syner mellom anna til Dokument nr. 8:52 (2001-2002) frå stortingsrepresentant Siv Jensen om å gje Noregs Bank fullt sjølvstende, samt Innst. S. nr. 117 (2001-2002) frå finanskomiteen si handsaming av forslaget. I dokument 8-forslaget heiter det mellom anna:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet slik at loven gir banken et mål om prisstabilitet, banken får full frihet i bruk av pengepolitiske virkemidler, referansen til "de økonomisk-politiske retningslinjer fastlagt av statsmyndighetene" tas bort, banken pålegges en årlig eller halvårlig rapporteringsplikt til Stortinget, Regjeringen fratas retten til å treffe vedtak om bankens virksomhet, referanser til kronens internasjonale verdi, kursordning og kursleie tas bort og foreleggelsesplikten tas bort. Det tas inn i loven at medlemmer av hovedstyret må ha bred og god innsikt i samfunnsøkonomiske spørsmål og være uavhengige i forhold til partipolitiske og næringsøkonomiske særinteresser."

I Innst. S. nr. 117 (2001-2002) går det fram at fleirtalet i komiteen, alle bortsett frå medlemene frå Framstegspartiet, ikkje samtykkjer i dei endringsforslaga som er framsette i Dokument nr. 8:52 (2001-2002). Fleirtalet i komiteen, alle bortsett frå medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, syner i innstillinga til at finansministeren "vil vurdere enkeltheter i det aktuelle regelverket nærmere, og at han tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en slik vurdering i løpet av 2002", jf. brev av 25. februar 2002 frå finansministeren til finanskomiteen som følgjer som vedlegg til innstillinga. Det same fleirtalet uttaler vidare at det konstaterer at det i Innst. S. nr. 229 (2000-2001) om retningsliner for den økonomiske politikken ikkje var fleirtal for å be Regjeringa ta initiativ til å gå gjennom loven om Noregs Bank, mellom anna for å vurdere om det er naudsynt med endring i sentralbanken si stilling.

Av Innst. S. nr. 117 (2001-2002) følgjer det at departementet her mellom anna vil vurdere nærare enkelte sider ved regelverket om Noregs Banks stilling, oppnemningspraksis av bankens hovudstyre, samt gi ei meir generell utgreiing av relevant regelverk og praksis i andre land det er naturleg å samanlikne seg med. Departementet ser det som ein fordel at forslag og vurderingar blir oversendt Stortinget samla i ein lovproposisjon om endringar i sentralbanklova mv. Eit slikt samla lovforslag må sendast på høyring før endeleg handsaming i departementet. Lovproposisjonen vil difor ikkje kunne fremjast før årsskiftet. Departementet tar sikte på å leggje fram ei samla drøfting av forslag som blir tatt opp i Dokument nr. 8:52 (2001-2002) og Innst. S. nr. 117 (2001-2002) til våren, slik at Stortinget kan handsame saka i vårsesjonen.

Komiteen tek det som står i meldinga om regelverksutvekling og forvaltningssaker på finansmark­nadsområdet til orientering.

Det er i meldinga gjort greie for verksemda til Noregs Bank, Kredittilsynet, Statens Banksikringsfond, Statens bankinvesteringsfond og Folketrygdfondet i 2001.

Komiteen tek dette til orientering.

Det er i kapittel 11 i meldinga gjort greie for verksemda til Det internasjonale valutafondet (IMF).

Komiteen tek det som står i meldinga om verksemda til Det internasjonale valutafondet til orientering.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepart, Senterpartiet og Kystpartiet ser positivt på at Det internasjonale pengefondets virksomhet får bred omtale i Kredittmeldingen. Institusjonen spiller en sentral rolle i de politiske og økonomiske omdanningsprosesser som nå foregår i verden, og besitter betydelig makt. Disse medlemmer er på mange områder svært kritiske til hvordan denne makten blir brukt.

Disse medlemmer vil peke på at det de siste årene har utviklet seg en omfattende internasjonal debatt om IMFs rolle, både i internasjonal økonomisk politikk og i utviklingspolitikken. Institusjonen har blitt møtt med skarp kritikk fra sosiale bevegelser i utviklingslandene og vært gjenstand for omfattende protester, blant annet i form av en rekke store demonstrasjoner i tilknytning til ulike møter og konferanser i pengefondets regi. For mange mennesker i land som de siste årene har blitt hardt rammet av finansielle kriser og økonomisk ustabilitet, har IMF framstått som et symbol på den økonomiske politikken som har frambragt krisene. Sosiale bevegelser i mange u-land hevder IMF anbefaler politiske grep som ikke fremmer utvikling, men i stedet øker fattige lands avhengighet av de rike landene og av store private selskaper. Men IMF har også blitt kritisert fra helt andre hold. Den fagøkonomiske kritikken av pengefondets politiske prioriteringer har tiltatt i styrke etter Asia-krisen i 1997-1998, og den økonomiske kollapsen i Argentina. Til tross for at IMFs innflytelse har økt, mer enn sytti land har i dag økonomiske programmer ledet av pengefondet, har tendensen de siste årene vært økende ustabilitet i verdensøkonomien. Stadig flere fagøkonomer stiller derfor spørsmål ved om denne utviklingen forsterkes gjennom den deregulerings-, privatiserings- og liberaliseringspolitikk som blant annet IMF har vært en internasjonal pådriver for. Joseph Stiglitz, Nobelprisvinner i økonomi i 2001 og tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, har ved flere anledninger gjort seg til talsmann for deler av denne kritikken. Det gjorde også Meltzer-kommisjonen, som den amerikanske kongressen satte ned i 1998. I kommisjonens rapport hevdes det at IMF ofte gir dårlige og kostbare råd, og at betingelsene som knyttes til IMFs lån og krisehåndteringsprogrammer ikke har skapt økonomisk framgang. Disse medlemmer er overrasket over at den omfattende kritikken som har rammet IMF de siste årene nesten ikke er omtalt i Kredittmeldingen.

Disse medlemmer viser til at det den siste tiden har kommet mange signaler på en gryende selvkritikk i multilaterale finansinstitusjoner som IMF og Verdensbanken. Ved flere anledninger har representanter for disse institusjonene uttalt at tempoet i strukturtilpassingspolitikken skal skrus ned. Disse medlemmer vil imidlertid hevde at det er nødvendig med en langt mer grunnleggende snuoperasjon, hvor det stilles spørsmålstegn ved selve retningen i politikken og de virkemidler som tas i bruk. Disse medlemmer viser til at selv om strukturtilpassingsordningen er omdannet til en ny type låneordning hvor fattigdomsbekjempelse er en erklært målsetting, er de økonomiske hovedgrep som anbefales i samarbeidsprogrammene mellom IMF og Verdensbanken i hovedtrekk de samme som før. Viktige elementer ved disse har vært deregulering av finansmarkeder, privatisering, eksportretting av lokalt næringsliv, nedbygging av beskyttelse av innenlandsk produksjon og en kontraktiv finanspolitikk. Disse medlemmer stiller seg kritisk til at de såkalte PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) i mange tilfeller overstyres av IMFs PRGF (Poverty Reduction Growth Facility). På denne måten stilles krav om strukturelle endringer i retning mer markedsliberalisme foran PRSP-målsettingene om fattigdomsbekjempelse. Disse medlemmer mener Norge må jobbe for at fattigdomsbekjempelse får hovedprioritet ved bruk av alle verktøy innenfor Verdensbanken og IMF.

Disse medlemmer viser til at det fra både Regjeringens og Norges Banks side flere ganger har vært påpekt at IMF ikke er en utviklingsinstitusjon, og derfor ikke kan måles som en slik. Disse medlemmer understreker at økonomiske strukturspørsmål er en sentral del av enhver strategi for utvikling, og mener derfor det er naturlig at de utviklingspolitiske konsekvenser av IMFs råd og retningslinjer tas med når institusjonens resultater skal vurderes. Disse medlemmer viser til at det de siste årene har kommet mange rapporter som hevder at IMF-styrte reformer har skapt klare forverringer i levekårene for de fattigste i land hvor IMF har mye innflytelse. Tidligere i år hevdet for eksempel en rapport fra World Development Movement at ikke bare intern korrupsjon og dårlig styresett, men også økonomiske råd fra IMF var utløsende for hungersnøden som den siste tiden har rammet befolkningen i Malawi. Ifølge rapporten anbefalte Pengefondet å fjerne priskontrollen på matvarer, noe som førte til at prisen på livsviktig maismel økte med 400 pst. IMF skal også ha anbefalt salg av landets maisreserver for å nedbetale gjeld.

Gjeldsnedbetaling er et sentralt mål for mange IMF-programmer i u-land, men disse medlemmer vil påpeke at mange av disse landene er i en så håpløs gjeldssituasjon at noen fullstendig nedbetaling ikke er realistisk. Disse medlemmer viser til at stor gjeld er en av hovedårsakene til at det mangler ressurser til fattigdomsbekjempelse og utvikling i mange fattige land, og at gjelden skaper avhengighetsforhold til rike land og til institusjoner som IMF. Disse medlemmer viser til at det internasjonalt foregår en debatt om hvorvidt deler av u-landsgjelden er illegitim, for eksempel fordi den ble tatt opp av tidligere diktatorer eller på åpenbart urettferdige premisser. Disse medlemmer viser til at det norske gjeldstribunalet tidligere i høst bedømte deler av Norges utestående hos u-land som slik illegitim gjeld, og mente denne gjelden burde slettes uten vilkår. Disse medlemmer mener at Norge må jobbe aktivt for økt gjeldsslette, og at det må foretas en vurdering av hvorvidt deler av u-landsgjelden til Norge kan kalles illegitim.

Disse medlemmer viser til at Norge offentliggjør rapporten som blir laget i forbindelse med den årlige vurdering IMF gjør av norsk økonomi. Disse medlemmer ser positivt på at denne rapporten blir offentliggjort. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at årets rapport inneholdt råd som viser tydelig hvilken type økonomisk politikk IMF anbefaler. Rådene til Norge inneholdt blant annet forslag om betydelig privatisering og innstramming i offentlige budsjetter. Det er høyst tvilsomt om det hadde vært mulig å samle noe politisk flertall i Norge om de prioriteringer som IMF anbefalte. Disse medlemmer mener dette er en god illustrasjon på hvor problematisk det er at kondisjonalitetskravene pålegger land som får støtte fra IMF å gjennomføre denne typen reformer, uavhengig av hva slags politikk det i utgangspunktet ville vært flertall for i disse landene. Disse medlemmer viser til at det i løpet av det siste året er valgt en rekke nye statsledere, blant annet i land i Latin-Amerika, som har lovet å føre en økonomisk politikk som bryter med den ensidige markedsliberalisme som har vært rådende de siste årene. Disse medlemmer mener Norge må arbeide for at IMF ikke hindrer gjelds­tyngede land i å forsøke andre økonomiske strategier enn de som til nå har blitt anbefalt av pengefondet.

Disse medlemmer understreker at manglende demokrati er et grunnleggende problem i styringen av IMF. Medlemslandenes innflytelse avgjøres av deres økonomiske tyngde. Slik får for eksempel USA en stemmevekt på 17,1 pst. Konsekvensen er at makten i pengefondet er samlet hos rike kreditorland, mens debitorlandene, landene hvor IMF har mest innflytelse, har minst å si i institusjonen. Et slikt system fører til at det sjelden vil bli utviklet strategier som går på tvers av de rikeste landenes interesser.

Disse medlemmer mener Norge internasjonalt bør stå for en politikk som fremmer utvikling, økonomisk styring og rettferdig fordeling. Det vil innebære en langt mer kritisk holdning til pengefondets arbeidsmåter og styringsform enn i dag.

Forslag frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet:

Stortinget ber Regjeringen legge fram en egen sak om egnede tiltak for å motvirke økonomisk kriminalitet, i tilknytning til Kredittmeldingen 2002. Saken baseres blant annet på omtalen i St.meld. nr. 8 (2002-2003) Kredittmeldinga 2001 og behandlingen av denne.

Komiteen viser til meldinga og til det som står framføre, og rår Stortinget til å gjere slikt

vedtak:

St.meld. nr. 8 (2002-2003) - Kredittmeldinga 2001 - vert å leggje ved protokollen.

Oslo, i finanskomiteen, den 13. desember 2002

Siv Jensen

leiar

Ingebrigt S. Sørfonn

ordførar og sekretær

Første kapittel