Stortingsrepresentantene Ulf Erik Knudsen, Karin S. Woldseth og Jan Arild Ellingsen har den 23. april 2002 fremsatt følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag og fatte de nødvendige vedtak som innebærer:
-
1. Krav om særskilt politiattest som spesifikt har til hensikt å avdekke tidligere straffeforhold/dom for seksuelle overgrep mot mindreårige, for voksne som i sitt virke, frivillig eller lønnet, står i et tillits- og ansvarsforhold ovenfor mindreårige.
-
2. Personer som er siktet og/eller under etterforskning for grove sedelighetsforbrytelser suspenderes inntil etterforskning ev. dom foreligger fra stillinger som innebærer et tillits- og ansvarsforhold ovenfor mindreårige.
-
3. Personer som er dømt for sedelighetsforbrytelser kan ikke inneha stillinger, frivillig eller lønnet, som innebærer et tillits- og ansvarsforhold overfor mindreårige."
I begrunnelsen for forslaget vises det til at det til stadighet fremkommer saker i media hvor personer som har begått seksuelle overgrep har fått stillinger som innebærer daglig nærkontakt med barn og unge, og enkelte av sakene refereres kort. Eksemplene illustrerer problemene ved at det ikke finnes noen hjemmel for kontroll ved ansettelse av eksempelvis støttekontakter og barne- og ungdomsarbeidere utenfor barnehager og skoler.
Ved ansettelse i skole og ved offentlige barnehager må man legge frem politiattest. Dette er intet krav for ansettelse som støttekontakt for barn og unge gjennom barnevernet eller sosialkontor. Også mange frivillige tiltak som idrett, speider etc. innebærer at voksne tilbringer mye tid alene sammen med mindreårige, men det stilles ingen formelle krav til disse personers bakgrunn.
Forslagsstillerne mener en politiattest for barne- og ungdomsarbeidere vil være et verktøy som virker preventivt og trygghetsskapende for de berørte. Det er ikke ønskelig med et generelt yrkesforbud for tidligere straffede, men å sørge for at personer som er straffedømt for alvorlige kriminelle handlinger, da særlig sedelighetsforbrytelser, ikke jobber tett med mindreårige.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre,
Carsten Dybevig, Linda Cathrine Hofstad og John-Ragnar Aarset fra
Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad,
fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
viser til merknadene nedenfor. Forslagene i Dokument nr. 8:117 (2001-2002)
har vært forelagt Justisdepartementet til uttalelse, og
departementets svar foreligger i brev til komiteen av 31. mai og
24. oktober 2002, jf. vedlegg.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ønsker å forhindre
at personer som tidligere er straffet for sedelighetsforbrytelser
får oppgaver og jobber som setter dem i kontakt med barn på en
slik måte at overgrep kan finne sted.
Flertallet er oppmerksom på at
en "ren" politiattest i seg selv ikke er noen garanti for at vedkommende er
skikket til å inneha oppgaver knyttet til barn og unge. Politiattesten
vil gi opplysninger om en person er tidligere straffet. Men det
kan likevel hende at vedkommende har begått utuktige handlinger
uten at politiet har kjennskap til det, enten fordi forholdet ikke
er anmeldt eller fordi gjerningsmannen ikke er identifisert. Flertallet vil
derfor understreke at politiattest kun må være
et supplement til andre opplysninger om vedkommende.
Flertallet vil vise til at det
er strafferegistreringsloven som regulerer utstedelse og bruk av
politiattester. Justisdepartementet forvalter dette regelverket
når det gjelder adgangen til å utlevere opplysninger
fra politiets registre. Men selve hjemmelen for å kreve
politiattest fremgår av den lovgivningen som regulerer
vedkommende virksomhet. Flertallet er enig med departementet
i at denne hjemmelen fortsatt bør være knyttet
til lovgivningen som regulerer den enkelte virksomhet.
Flertallet er enig med forslagsstillerne
i at det må stilles krav om politiattest for den som gis
oppdrag som avlaster eller støttekontakt og som på denne
måten kommer i kontakt med mindreårige. Det kreves
allerede i dag politiattest ved ansettelse i barnehage og grunnskole.
Det synes derfor like naturlig at det bør kreves politiattest
for avlastere og støttekontakter siden disse i sitt virke
kan være mye alene sammen med barnet og dessuten ofte har
ansvar for barn med funksjonshemninger eller adferdsproblemer. Disse
barna har dessuten ikke den samme forutsetningen for å kommunisere
om et eventuelt overgrep til omverdenen.
Flertallet er kjent med gjennom
brevet fra justisministeren datert 24. oktober 2002 at Justisdepartementet
i samarbeid med Sosialdepartementet forbereder en midlertidig regulering
i strafferegistre-ringsforskriften. Denne skal gi kommunene hjemmel til å kreve
fremlagt særskilt politiattest i forbindelse med tilsetting
av personer som skal yte tjenester til mindreårige etter
lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav a-d.
Flertallet er tilfreds med at
dette lovarbeidet er i gang og forutsetter at denne midlertidige
lovhjemmel i strafferegistreringsforskriften blir etterfulgt av
en egen hjemmel i lov om sosiale tjenester straks det praktisk lar
seg gjennomføre.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
støtter departementets vurdering om at det må foretas
et skille mellom avlastere og støttekontakter som rekrutteres
av kommunen og de som rekrutteres av barnets foreldre. Den personen
som foreldrene selv rekrutterer er som oftest en person de har tillit
til og det er derfor ikke det samme behovet for politiattest. Det
kan for eksempel være at foreldrene ønsker at
et familiemedlem eller en annen nærstående person
skal være avlaster eller støttekontakt. Et krav
om politiattest kan i et slikt tilfelle virke direkte støtende.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti har
forståelse for argumentet om at det kan virke støtende å stille
krav om politiattest i enkelttilfeller der foreldre rekrutterer
avlastere og støttekontakter. Imidlertid mener disse
medlemmer det vil være en viss trygghet for partene
om det er påbudt som en rutine å innhente politiattest.
Begrunnelsen for dette ligger i det faktum at de fleste seksuelle
overgrep begås av nærstående eller kjente.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
Justisdepartementet vil bringe spørsmålet om politiattest
for ledere i frivillige organisasjoner videre til Barne- og familiedepartementet
og Kultur- og kirkedepartementet for vurdering.
Flertallet er imidlertid enig
i at krav til politiattest for frivillige kan virke hemmende og
negativt for det frivillige arbeidet. Det kan dessuten være
vanskelig å trekke grensen mot andre møtesteder
av tilsvarende karakter. Flertallet støtter
derfor justisministerens vurdering om at det ikke er formålstjenlig å gå videre med
et forslag om krav til politiattest for personer som arbeider eller
deltar i det frivillige barne- og ungdomsarbeidet.
Flertallet vil vise til at forslagsstillerne
foreslår at personer som er under etterforskning eller
er siktet for grove sedelighetsforbrytelser, suspenderes fra stillinger
som innebærer tillits- og ansvarsforhold overfor mindreårige
inntil etterforskningen er avsluttet eller dom foreligger.
Flertallet vil vise til at når
en offentlig tjenestemann blir siktet for en straffbar handling
av en slik art at det antas å få konsekvenser
for hans stilling som tjenestemann, skal politiet, etter påtaleinstruksen,
underrette tjenestemannens nærmeste foresatte om dette.
En tilsvarende regel finnes ikke for personer som ikke er offentlig
ansatt, men politiet vil etter nærmere gitte vilkår
i noen tilfeller ha adgang til å varsle om at en person
er domfelt for pedofili. Dersom politiet mener at det foreligger
objektive holdepunkter som gir grunn til å frykte nye overgrep
og et varsel vil være nødvendig for å hindre
dette, er det også adgang til å varsle dem som
har praktiske muligheter for å forebygge nye overgrep når
det innledes etterforskning. Flertallet er på bakgrunn
av det ovennevnte enig med justisministeren i at hensynene som ligger
bak forslaget allerede er tilstrekkelig ivaretatt ved dagens regelverk.
Flertallet viser til at forslagsstillerne
foreslår at personer som er dømt for sedelighetsforbrytelser
ikke kan inneha stillinger, frivillig eller lønnet, som
innebærer et tillits- og ansvarsforhold overfor mindreårige. Flertallet vil
i denne forbindelse peke på Stortingets behandling av Ot.prp.
nr. 28 (1999-2000) om seksuallovbrudd, jf. Innst. O. nr. 92 (1999-2000)
hvor komiteens flertall fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at overgrep
mot barn som hovedregel skal føre til tap av stilling som
innebærer kontakt med barn."
Flertallet forutsetter at dette
vedtaket blir fulgt opp og at forslaget fra forslagsstillerne må ses
i sammenheng med det arbeid som er i gang i departementet.
Videre viser flertallet til at
helsearbeidere etter helsepersonelloven ikke plikter å fremlegge
politiattest i forbindelse med ansettelse. Flertallet er
av den oppfatning at helsearbeidere som arbeider med barn bør
likestilles med barnehageansatte, lærere og personer som
skal yte tjenester til mindreårige etter sosialtjenesteloven. Flertallet ber
derfor Justisdepartementet i samarbeid med Helsedepartementet vurdere
om det bør stilles vilkår om at helsearbeidere
i forbindelse med ansettelse må fremlegge politiattest
dersom helsearbeideren skal arbeide med barn.
Flertallet fremmer på ovennevnte
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å vurdere
en lovhjemmel som går ut på at helsearbeidere
som i sitt virke arbeider med barn må fremlegge politiattest
i forbindelse med ansettelse."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at krav om politiattest vil være et viktig virkemiddel
for å unngå overgrep mot barn fra personer som
barn står i et spesielt tillitsforhold til. Disse medlemmer vil
bemerke at tilbakefallsprosenten for personer dømt for
slike overgrep som dette, til dels er høyere enn for en
del andre kategorier av overgrep. Dette vil gjøre politiattest
til et egnet verktøy for å unngå fremtidige
overgrep mot barn, fra tillits- og ansvarspersoner. Disse
medlemmer mener at kravet om politiattest vil gi et kraftig
signal om at personer dømt for sedelighetsforbrytelser,
ikke er egnet til å ha stillinger som innebærer
tillits- og ansvarsforhold til barn uten at oppdragsgiver er oppmerksom
på forholdet og følgelig kan ha et ekstra våkent øye
på disse personene. Disse medlemmer mener
det er av stor viktighet å gi en potensiell arbeidsgiver
mulighet til i størst mulig grad å sikre seg mot
fare for overgrep. Det gir mulighet til å være
føre var, slik at mindre tiltak med stor effekt kan settes
inn for å forebygge eventuelle overgrep.
Disse medlemmer registrerer at
det pekes på enkelte betenkeligheter ved et slikt forslag. Disse medlemmer mener
at man uansett vil måtte foreta en avveining av fordeler
og ulemper. Her må hensynet til barna være viktigst.
Om ett barn kan reddes fra overgrep, vil dette være av
uvurderlig verdi.
Disse medlemmer mener politiattest
vil bidra til å rette opp og opprettholde tilliten til
institusjoner og foreninger der voksne har ansvar for barn. Disse medlemmer mener
foreldrene har krav på størst mulig sikkerhet
for at de som har tidvis ansvar for barna, ikke er potensielle overgripere. Disse
medlemmer er derfor på dette området villig
til å gå svært langt for å bidra
til at barn i størst mulig grad sikres mot denne typen
overgrep.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige lovforslag og fatte de nødvendige
vedtak som innebærer:
1. Krav om særskilt
politiattest som spesifikt har til hensikt å avdekke tidligere
straffeforhold/dom for seksuelle overgrep mot mindreårige,
for voksne som i sitt virke, frivillig eller lønnet, står
i et tillits- og ansvarsforhold overfor mindreårige.
2. Personer som er siktet og/eller
under etterforskning for grove sedelighetsforbrytelser
suspenderes inntil etterforskning ev. dom foreligger fra stillinger som
innebærer et tillits- og ansvarsforhold overfor mindreårige.
3. Personer som er dømt for sedelighetsforbrytelser kan
ikke inneha stillinger, frivillig eller lønnet, som innebærer
et tillits- og ansvarsforhold overfor mindreårige.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag og fatte de nødvendige vedtak som innebærer:
-
1. Krav om særskilt politiattest som spesifikt har til hensikt å avdekke tidligere straffeforhold/dom for seksuelle overgrep mot mindreårige, for voksne som i sitt virke, frivillig eller lønnet, står i et tillits- og ansvarsforhold overfor mindreårige.
-
2. Personer som er siktet og/eller under etterforskning for grove sedelighetsforbrytelser suspenderes inntil etterforskning ev. dom foreligger fra stillinger som innebærer et tillits- og ansvarsforhold overfor mindreårige.
-
3. Personer som er dømt for sedelighetsforbrytelser kan ikke inneha stillinger, frivillig eller lønnet, som innebærer et tillits- og ansvarsforhold overfor mindreårige.
Komiteen viser til
dokumentet og til det som står foran, og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
I
Dokument nr. 8:117 (2001-2002) - forslag fra
stortingsrepresentantene Ulf Erik Knudsen, Karin S. Woldseth og Jan
Arild Ellingsen angående krav om særskilt politiattest
for alle som i sitt virke arbeider med mindreårige - vedlegges
protokollen.
II
Stortinget ber Regjeringen om å vurdere
en lovhjemmel som går ut på at helsearbeidere
som i sitt virke arbeider med barn må fremlegge politiattest
i forbindelse med ansettelse.
Jeg viser til brev 21. mai 2002 fra lederen
av Stortingets justiskomite, stortingsrepresentant Trond Helleland,
vedlagt Dok. nr. 8:117 (2001-2002) fra stortingsrepresentantene
Ulf Erik Knudsen, Karin S. Woldseth og Jan Arild Ellingsen om ovennevnte.
I likhet med forslagsstillerne er jeg opptatt
av tryggheten til barn og unge, og jeg er enig i at vi må gjøre
det vi kan for å forhindre at personer som tidligere er
straffet for sedelighetsforbrytelser får oppgaver som bringer
dem i kontakt med barn på en slik måte at overgrep kan
finne sted. Det er viktig at vi kan ha full tillit til personer
som arbeider med barn og unge, og ikke minst gjelder dette for situasjoner
der den voksne tilbringer tid alene med barnet, uten kontroll fra
andre. Krav om politiattest for ansettelse i barnehagen, i grunnskolen, innenfor
barneverntjenesten og ved opptak til studier der studenten kommer
i kontakt med barnehagebarn m.v. er et skritt i riktig retning.
Som justisminister har jeg et ansvar for å forebygge og
bekjempe kriminalitet, og krav om politiattest for visse yrkesgrupper
og formål er et bidrag i det kriminalitetsforebyggende
arbeidet. Jeg vil imidlertid understreke at fremleggelse av en "ren"
politiattest ikke i seg selv er noen garanti for at vedkommende
er skikket til å inneha oppgaver knyttet til arbeid med
barn og unge. En politiattest vil kun opplyse om en person er tidligere straffet
for nærmere angitte forhold eller om han eventuelt er under
etterforsking for slike forhold. Det kan godt være at vedkommende
har begått utuktige handlinger uten at dette er kommet
til politiets kunnskap, enten fordi handlingen ikke er blitt anmeldt
eller fordi vedkommende ikke er blitt identifisert som gjerningsmann.
Politiet mottar ofte opplysninger om for eksempel blottere, uten
at det lykkes i å pågripe vedkommende. Det er
derfor grunn til å presisere at krav om politiattest kun
må være et supplement til andre opplysninger om
vedkommende, for eksempel opplysninger fra vedkommende selv eller
fra hans referanser.
Det er strafferegistreringslovgivningen som
regulerer utstedelse og bruk av politiattester. Dette regelverket
forvaltes av Justisdepartementet, for så vidt gjelder adgangen
til å utlevere opplysninger fra politiets registre, herunder
utstedelse av politiattester, og hvilke prosedyrer og formkrav som
skal gjelde. Hvorvidt det skal stilles krav om politiattest for
ansettelse i visse stillinger eller ved opptak til forskjellige
studier eller til andre formål, må i første
rekke vurderes av vedkommende fagmyndighet. Regelverket som hjemler
krav om politiattest ved ansettelse i barnehager, barneverntjenesten
grunnskolen, og opptak ved universiteter og høgskoler,
forvaltes således av henholdsvis Barne- og familiedepartementet
i de to første tilfellene og av Utdannings- og forskningsdepartementet
i de to siste tilfellene. Hvorvidt det skal stilles krav om politiattest for
avlastere og støttekontakter bør utredes og vurderes av
Sosialdepartementet som forvalter lov om sosiale tjenester. Spørsmålet
om krav om politiattest for personer som er engasjert i frivillig
barne- og ungdomsarbeid, for eksempel innen idrettslag, speiderbevegelsen, menighetsarbeid
m.v. bør i så fall utredes og vurderes av Kultur-
og kirkedepartementet og Barne- og familiedepartementet som er ansvarlige
for disse sektorene.
Jeg har merket meg svaret som Barne- og familieministeren
ga i Stortingets spørretime 30. januar 2002, som gjaldt
krav om politiattest for personer som arbeider med barn i andre
sammenhenger enn skole og barnehage. Statsråd Dåvøy
har i svaret vist til Politiregisterutvalgets utredning, som ventelig
vil gi et godt grunnlag for det videre arbeidet med å sikre
barn mot overgrep. Politiregisterutvalget vil i liten grad komme direkte
inn på hvilke personer, grupper eller formål som
kan utløse et krav om politiattest. Hjemmelen for å kreve
politiattest bør fortsatt fremgå av den lovgivningen
som regulerer vedkommende virksomhet, og strafferegistreringslovgivningen
bør inneholde en korresponderende hjemmel for politiet
til å utlevere opplysningene, hvilke prosedyrer som skal
følges og hvilken form utleveringen av opplysningene skal
ha. Slik ordningen er i dag kan politiet, etter strafferegistreringsforskriften,
utstede politiattest til annet bruk enn for strafferettspleien blant
annet når det i lov eller med klar hjemmel i lov er fastsatt
at en person må godtgjøre at han har ført
en hederlig vandel, er ustraffet eller lignende. Hjemmel til utstedelse
av politiattest til nærmere angitte formål kan
også tas direkte inn i forskriften og dessuten er Politidirektoratet
i forskriften gitt myndighet til å samtykke til at det
også i andre tilfeller kan utstedes politiattest. Etter
min vurdering er det ikke nødvendig å avvente
Politiregisterutvalgets utredning og oppfølgingen av denne,
før fagdepartementene tar stilling til om det bør
stilles krav om politiattest for avlastere, støttekontakter
m.v. Dersom et slikt krav fremgår av særlovgivningen,
vil politiet allerede i dag ha hjemmel i strafferegistreringslovgivningen
til å utstede slik attest.
Som nevnt ovenfor bør et eventuelt
krav om politiattest for denne gruppen hjemles i lov om sosiale
tjenester. Jeg er imidlertid enig med forslagsstillerne i at det bør
kunne stilles krav om politiattest for den som gis oppdrag som avlaster
eller støttekontakt og som gjennom disse tjenestene får
kontakt med mindreårige. Jeg er kjent med at Norsk foreldrelag
for Funksjonshemmede (NOFF) og Handikappede Barns Foreldreforening
(HBF) har vært opptatt av dette spørsmålet.
Ettersom det kreves politiattest ved ansettelse i barnehager og
i grunnskolen, kan det hevdes at det er desto større grunn
til å kreve politiattest for avlastere og støttekontakter
som gjennom sitt virke kan være mye alene sammen med barnet,
uten den form for sosial kontroll man som regel vil ha i en barnehage
eller skole. Disse vil dessuten ofte ha ansvaret for barn med funksjonshemninger
eller adferdsproblemer, og som på grunn av dette ikke vil
ha samme forutsetninger for å kommunisere et overgrep til
omverdenen.
Hvorvidt det bør kreves politiattest
for støttekontakter og avlastere, er et spørsmål
som må vurderes nærmere av Sosialdepartementet
som fagdepartement. De økonomiske og administrative konsekvensene
av en slik ordning må også utredes.
Etter min mening er det imidlertid svært
gode grunner som taler for et krav om politiattest for avlastere
og støttekontakter. Det er imidlertid grunn til å skille
mellom avlastere og støttekontakter som "rekrutteres" av kommunen
og de som "rekrutteres" av barnets foreldre. Dersom kommunen annonserer
etter avlaster/støttekontakt, vil det være
naturlig å stille krav om at vedkommende fremlegger politiattest,
idet man da regelmessig vil stå overfor en person som er
fremmed for kommunen og for barnets foreldre. Dersom det derimot er
foreldrene selv som rekrutterer en person de har tillit til, noe
som ikke er uvanlig, vil ikke behovet for politiattest være
særlig stort. Det kan for eksempel være at foreldrene ønsker
at et familiemedlem eller en annen nærstående
person som de har tillit til, skal være avlaster eller
støttekontakt. Et krav om politiattest i et slikt tilfelle
kan virke støtende og bør ikke pålegges
mot foreldrenes vilje. Det er heller ikke uvanlig at foreldrene rekrutterer
ansatte i barnehagen/skolen som avlastere/støttekontakter.
Dette er i så fall personer som allerede er vandelskontrollert,
og det kan stilles spørsmål ved behovet for på nytt å fremlegge
politiattest, særlig hvis den er av nyere dato. En slik
løsning vil også bidra til at antall utstedelser
av politiattester reduseres, noe som vil være arbeidsbesparende
for politiet.
Jeg vil ta kontakt med sosialministeren og foreslå at hun
iverksetter et arbeid med sikte på å skaffe hjemmel for
krav om politiattest for avlastere og støttekontakter i
lov om sosiale tjenester. En slik bestemmelse bør utformes
etter samme modell som krav om politiattest ved ansettelse i barnehagen
og i grunnskolen. Inntil det foreligger en slik lovhjemmel er jeg
imidlertid åpen for å bruke den adgangen strafferegistreringsforskriften gir
til å hjemle et slikt krav, eventuelt ved at Politidirektoratet
samtykker til utstedelse av attester til disse to formålene
etter strafferegistreringsforskriften § 12 nr. 5.
Hvorvidt det skal stilles krav om politiattest
for denne gruppen personer, reiser en rekke problemstillinger som
må utredes grundig. Jeg vil derfor bringe spørsmålet
videre til Barne- og familiedepartementet og Kultur- og kirkedepartementet
for vurdering. Jeg har forståelse for at vi står
overfor noen av de samme spørsmålene som ved krav
om politiattest for avlastere og støttekontakter, men det
er likevel vesentlige forskjeller. Jeg er også kjent med
at Redd Barna tidligere har reist krav om politiattest for personer
som deltar i frivillig, ulønnet barne- og ungdomsarbeid.
Det er viktig med et samfunn der barn og unge
opplever sosial utvikling og utfoldelsesmuligheter gjennom lek og
samspill med andre barn og voksne. Slike betingelser oppnår
vi blant annet gjennom det frivillige barne- og ungdomsarbeidet,
der utallige voksne deltar med ulønnet og uegennyttig innsats.
Ikke minst gjelder dette innenfor idretten, speiderbevegelsen og
menighetsarbeid, der barne- og ungdomsarbeidet i stor grad baserer
seg på at barnas foreldre stiller opp. Dersom myndighetene
stiller krav om politiattest for slik innsats, er jeg redd for at
det på sikt vil virke hemmende og negativt for det frivillige
arbeidet. Det er også grunn til å understreke
at vi her snakker om frivillig deltakelse i aktiviteter med andre
barn og unge. Det organiserte barne- og ungdomsarbeidet er et tilbud
til barna og foreldrene, og er i likhet med mange andre aktiviteter
et samfunnsområde der barn, unge og voksne naturlig møtes.
Jeg er redd for at det vil være vanskelig å trekke
grensen mot andre møtesteder av tilsvarende karakter. Vi
kan for eksempel vanskelig forestille oss at det skal stilles krav
om politiattest for velforeningens styre som vil arrangere 17. mai
moro for barna i nabolaget eller at det skal stilles krav om politiattest
for dem som arrangerer menighetens juletrefest for barna. Her er
det mange grensespørsmål som vil gjøre
krav om politiattest vanskelig å gjennomføre,
ettersom det i hvert enkelt tilfelle må vurderes om vedkommende
kan komme i så nær kontakt med barnet at overgrep
er mulig.
Vi står dessuten overfor et stort antall
personer, hvor det i tillegg må antas å være
stor gjennomtrekk. Krav om politiattest i disse tilfellene vil påføre
politiet et betydelig merarbeid.
Etter min vurdering er det ikke formålstjenlig å fremme
forslag om krav om politiattest for personer som arbeider innenfor
eller deltar i det frivillige barne- og ungdomsarbeidet.
Det må være organisasjonens
ansvar å sørge for at de personene som settes
i kontakt med barn og unge er skikket til dette, og at aktivitetene
tilrettelegges slik at overgrep ikke kan finne sted. Jeg vil også minne
om at politiet, på visse nærmere fastsatte vilkår,
kan varsle ledelsen i slike organisasjoner og lag, dersom politiet blir
kjent med at personer som tidligere er straffet for utuktig omgang
med barn (pedofile) sikter seg inn mot en rolle som leder eller
frivillig i organisasjonen.
Forslagsstillerne foreslår at personer
som er under etterforsking eller siktet for grove sedelighetsforbrytelser
suspenderes inntil etterforskingen er avsluttet eller dom foreligger,
fra stillinger som innebærer et tillits- og ansvarsforhold
overfor barn.
Hvorvidt en person som er under etterforsking
eller siktet for sedelighetsforbrytelser skal suspenderes fra sin
stilling eller funksjon, vil i korte trekk avhenge av om han er
tilsatt i stillingen eller om han er frivillig medarbeider. Dersom
han er ansatt, vil han ha et særlig rettsvern i forhold
til spørsmål om suspensjon og avskjedigelse m.v.
Dette er tjenesterettslige reaksjoner som må følge
de til enhver tid gjeldende lover, forskrifter, personalreglementer
m.v. og avgjørelsen skal treffes i samsvar med gitte prosedyrer.
Dersom vedkommende er tilsatt i en stilling hvor han står
i et tillits- eller ansvarsforhold til barn, vil jeg uten videre
legge til grunn at suspensjon eller omplassering vil være
en aktuell reaksjon, dersom han settes under etterforsking mistenkt
for grov sedelighetsforbrytelse. Det må da kunne antas
at han har utvist grov uforstand i sitt arbeid eller at han ved
sin adferd har vist seg uverdig til å inneha stillingen.
Dersom vedkommende er frivillig medarbeider
i organisasjonen, har han ikke et tilsvarende sterkt vern som om
han var fast ansatt. I en rekke tilfeller vil organisasjonens vedtekter
og statutter kunne gi anvisning om hvordan man skal forholde seg
overfor medarbeidere som opptrer i strid med organisasjonens ideelle grunnlag
og målsetting. I mangel av slike retningslinjer, vil det
være ledelsens ansvar å sørge for at
det iverksettes tiltak overfor medarbeideren, slik at han ikke settes
til oppgaver som innebærer slik kontakt med barn at overgrep
kan finne sted.
Når en offentlig tjenestemann blir
siktet for en straffbar handling av en slik art at det antas å kunne
få konsekvenser for hans stilling som tjenestemann, skal
politiet, etter påtaleinstruksen, underrette vedkommende tjenestemanns
nærmeste foresatt om dette. Noen tilsvarende regel finnes
ikke for personer som ikke er offentlig ansatt, men som nevnt ovenfor
vil politiet, etter nærmere gitte vilkår, ha adgang
til å varsle organisasjoner m.v. om at en person er domfelt
for pedofili. Etter omstendighetene vil det også være
adgang til å varsle dem som har praktiske muligheter for å forebygge
nye overgrep når det innledes etterforsking mot vedkommende,
dersom politiet mener at det foreligger objektive holdepunkter som
gir grunn til å frykte nye overgrep og et varsel vil være
nødvendig for å hindre overgrepet. Et slikt varsel
må imidlertid ikke virke uforholdsmessig overfor den varselet
gjelder.
Når politiet innleder etterforsking
mot en person som er mistenkt for en sedelighetsforbrytelse, vil
det ikke uten videre ha kunnskap om hvorvidt personen er engasjert
i frivillig barne- og ungdomsarbeid. Hvis ikke personen selv opplyser
om dette, vil det til en viss grad være tilfeldigheter
som avgjør om politiet blir oppmerksom på at vedkommende
er engasjert i slikt arbeid. Politiets adgang til å varsle,
som i utgangspunktet er betinget av at visse vilkår må være
oppfylt, har derfor begrenset verdi, idet informasjonen ikke uten videre
kommer frem til de personene som har mulighet for å iverksette
tiltak for å forhindre overgrep.
Forslagsstillerne forslår at personer
som er dømt for sedelighetsforbrytelser ikke kan inneha
stillinger, frivillig eller lønnet, som innebærer
et tillits- og ansvarsforhold overfor mindreårige.
Et tilsvarende forslag ble reist i Dok. nr.
8:45 (2001-2002) av stortingsrepresentant Jan Simonsen om tiltak for å bekjempe
seksuelle misbruk av barn. I mitt brev til Justiskomiteen 19. mars
2002 viste jeg til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 28 (1999-2000)
om seksuallovbrudd, der Justiskomiteen støttet forslaget
om at domstolene skal ha plikt til å vurdere spørsmålet
om rettighetstap ved domfellelse for seksuell overgrep mot barn.
Komiteens flertall fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at overgrep
mot barn som hovedregel skal føre til tap av stilling som
innebærer kontakt med barn."
I mitt brev opplyste jeg at Justisdepartementet
vil arbeide videre med dette anmodningsvedtaket og sende det på høring.
Etter min vurdering må forslaget som forslagsstillerne
nå fremmer, ses i sammenheng med det arbeidet som er på gang
i departementet.
Jeg vil ta kontakt med sosialministeren med
anmodning om at det vurderes å iverksette et arbeid for å hjemle
krav om politiattest for avlastere og støttekontakter i
lov om sosiale tjenester. Jeg er innstilt på å bruke
adgangen i strafferegistreringsforskriften til å hjemle
et slikt krav, inntil det foreligger en hjemmel i loven.
Etter min vurdering er det ikke formålstjenlig å gå videre
med forslaget om krav om politiattest for personer som arbeider
innenfor eller deltar i det frivillige barne- og ungdomsarbeidet.
Jeg anser det heller ikke ikke formålstjenlig å gå videre
med forslaget om suspensjon av personer som er under etterforsking
eller siktet for grove sedelighetsforbrytelser. Hensynene som ligger
bak forslaget anses tilstrekkelig ivaretatt ved det regelverket
som finnes i dag.
Forslaget om at personer som er dømt
for sedelighetsforbrytelser ikke kan inneha stillinger som innebærer
et tillits- eller ansvarsforhold overfor mindreårige, ses
i sammenheng med det arbeidet departementet allerede har igangsatt
på bakgrunn av anmodning fra Stortinget.
Jeg viser til brev fra Justiskomiteens leder
17. oktober 2002.
Kopi av mitt brev til Justiskomiteen 31. mai
2002 ble oversendt Kultur- og kirkedepartementet og Barne- og familiedepartementet
til orientering 6. juni 2002. Kopi av brevet ble samme dag oversendt
Sosialdepartementet, og det heter i dette brevet blant annet:
"Justisdepartementet viser særlig til uttalelsen
side 3 og 4 og til konklusjonen på side 7 der justisministeren opplyser
at han vil ta kontakt med sosialministeren med anmodning om at det
vurderes å iverksette et arbeid for å hjemle krav
om politiattest for avlastere og støttekontakter i lov
om sosiale tjenester.
Justisministeren har varslet
at han er innstilt på å hjemle slikt krav om politiattest
i medhold av strafferegistreringsforskriften inntil det foreligger
en lovhjemmel i lov om sosiale tjenester."
Justisdepartementet har etter dette hatt møter
med Sosialdepartementet for å utarbeide forslag til midlertidig
regulering i strafferegistreringsforskriften. Sosialdepartementet
har i brev 10. oktober 2002 til Justisdepartementet kommet med forslag
til en ny bestemmelse i strafferegistreringsforskriften som gir
kommunene hjemmel til å kreve fremlagt særskilt
politiattest i forbindelse med tilsetting av personer som skal yte
tjenester til mindreårige etter lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav
a-d. På bakgrunn av dette forslaget vil Justisdepartementet,
i samarbeid med Sosialdepartementet, utarbeide et høringsnotat
om endring i strafferegistreringsforskriften, og det tas sikte på at
dette kan sendes på ordinær høring i
begynnelsen av desember 2002. Jeg vil understreke at det her er
snakk om en midlertidig hjemmel i strafferegistreringsforskriften,
inntil det foreligger en egen hjemmel i lov om sosiale tjenester.
Oslo, i justiskomiteen, den 14. november 2002
Gunn Karin Gjul
fung. leder og ordfører |
Jan Arild Ellingsen
sekretær |