St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet - videre behandling mv.

Det vises til forsvarskomiteens og justiskomiteens brev av 21. juni 2002. Problemstillingene som blir reist i brevet (her angitt i kursiv) besvares i det følgende fortløpende.

A. Om totalforsvarskonseptet

Det er ønskelig med en helhetlig analyse av et totalkonsept for samfunnssikkerhet, sårbarhet og antiterrorberedskap. I forhold til Schengen-avtalen er det ønskelig med en utdyping av forhold knyttet til internasjonalisering av transportvirksomhet og smugling av materiell til terrorformål.

Svar:

Om ansvarsforholdene i beredskapsarbeidet

St.meld. nr. 17 (2001-2002) bygger på prinsippene om ansvar, nærhet og likhet. Dette innebærer at ekstraordinære utfordringer må møtes av de ordinære strukturer i samfunnet. Sårbarheten i samfunnsfunksjoner må fortrinnsvis avhjelpes av den som er ansvarlig for den ordinære drift. Etter at en grunnleggende robusthet er sikret av de driftsansvarlige, vil man fra myndighetshold kunne vurdere ytterligere tiltak for å redusere sårbarhet som kommer i tillegg til den grunnlegende robusthet aktørene med det daglige ansvaret må stå for. Til sist vil man kunne sørge for at det planlegges og eksisterer rutiner som gjør konsekvensene av driftsavbrudd så små som mulige.

For eksempel på IKT-området er det en forutsetning at de ulike aktørene har en grunnleggende robusthet innbygget i sine tjenester. I tillegg til dette, omtaler St.meld. nr. 17 blant annet tiltak mot IKT-kriminalitet, etableringen av et Senter for informasjonssikring, en nasjonal strategi for informasjonssikkerhet og Varslingssystem for digital infrastruktur. Dette er tiltak som kommer ut over den grunnleggende sikkerhet man forutsetter ivaretas av den enkelte virksomhet. I tillegg til dette varsler meldingen at Justisdepartementet vil ta initiativ for å sikre at tiltak ved bortfall av IKT, herunder tiltak i forhold til situasjoner hvor det pågår eller er mistanke om angrep via informasjonssystemer blir reflektert i kriseplaner.

Om totalforsvarskonseptet

Totalforsvarskonseptet som ble etablert for over 50 år siden baserer seg i stor grad på erfaringene fra den andre verdenskrig. Forsvarskommisjonen av 1946, den såkalte Brattelikommisjonen, så for seg at forsvaret av Norge skulle bygge på et totalforsvarskonsept med både et militært forsvar og en omfattende sivil beredskap. Den nye forsvarsordningen ble etablert med to grunnleggende formål:

• – Å verne om Norges territorium, selvstendighet og nasjonale verdier

• – Å verne sivilbefolkningen

Totalforsvaret har tradisjonelt og i hovedsak vært innrettet mot krig eller situasjoner hvor krig truer. Dette reflekteres også i sentrale lover innen beredskapslovgivningen som Beredskapsloven, Rekvisisjonsloven og Forsyningsloven. Under Den kalde krigen stod forsvaret av norsk territorium i fokus.

Sett fra Forsvarets side har ett av de viktigste elementene i totalforsvarskonseptet vært at Forsvaret fritas for investeringer i en rekke varer og tjenester som kan hentes fra det sivile samfunn. På det nasjonale plan medfører det en bedre ressursutnyttelse å utnytte sivile ressurser for det militære forsvar. Forsvaret vil i alvorlige kriser og i krig være sterkt avhengig av sivil støtte på en rekke områder. En stor del av disse ressursene er planlagt rekvirert. Rekvisisjon forutsetter også betaling, men først når ressur­sene tas i bruk. Innsparingen ligger således i at det først betales for ressursene når Forsvaret har behov for dem. Utgifter til blant annet lagerhold blir spart.

Nye utfordringer

Et bredere og mer sammensatt risikobilde preger i dag våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Utfordringene og de potensielle trusler er mer mangeartede og diffuse enn tidligere og kjennetegnes av glidende overganger mellom det nasjonale og det internasjonale, og mellom fred, krise, væpnet konflikt og krig.

Globaliseringen av næringslivet utgjør et nytt bakgrunnsteppe for beredskapsarbeidet. Næringslivet var tidligere preget av en mangfoldig bedriftsstruktur og stabilitet med hensyn til eierskap, lokalisering, produksjonsmåte, lagerstruktur og -størrelse. Dagens situasjon kjennetegnes av konsentrasjon og reduksjon i antall aktører i de ulike bransjer, hyppige eierskifter, "utflagging" av produksjon, bruk av "Just-in-time"-prinsippet i produksjonsprosessen, lagersentralisering, reduksjon av lagervolumer og geografisk spredning av produksjonsprosessene innen globale konserner.

Behov for tilpasning

Alt i alt innebærer endringene både i våre sikkerhetspolitiske omgivelser og innen nærings­livet, at det er behov for en tilpasning av totalforsvarskonseptet til nye ramme­betingelser. Sikkerhetspolitiske utfordringer vil i større grad være "gråsoner" som ikke entydig lar seg definere som fred, krise, væpnet konflikt eller krig. Det er også viktigere enn tidligere med et tett og koordinert samarbeid mellom sivil og militær side både i nasjonal og i alliert sammen­heng.

Forsvarskommisjonen av 1946 brukte metaforen "levende organisme" om det norske total­forsvar. Dette innebærer at utviklingen av totalforsvaret må "være gjenstand for et stadig studium" for å tilpasses situasjoner som måtte oppstå. Vi er nå i en situasjon hvor sikkerhets­politiske, teknologiske, samfunnsmessige og økonomiske forhold gjør det nødvendig med en nyorientering av så vel Forsvaret som det sivile beredskap. Totalfor­svarskonseptet er rot­festet i opinionen og i det politiske miljø, har tjent sin hensikt, og bør klart videreføres. Spørsmålet er hvordan det best kan tilpasses nye utfordringer. Det er nødvendig å velge en bredere tilnærming for konseptet. Man bør samtidig ta vare på de deler av konseptet som fungerer godt og innarbeide nødvendig endringer for å tilpasse konseptet til nye utfordringer.

En bredere tilnærming

Totalforsvarskonseptet slik vi kjenner det fra Den kalde krigen har primært dekket sivil støtte til Forsvaret når beredskapslovgivningen er trådt i kraft samt ledelsesaspektet. Det har ikke omfattet sivil støtte til Forsvaret i den lavere del av krisespekteret, verken i Norge eller utenlands, før beredskapslovgivningen trer i kraft. Heller ikke Forsvarets støtte til det sivile samfunn er blitt dekket av konseptet.

Som nevnt tidligere er det vanskeligere å klart klassifisere situasjoner som henholdsvis fred, krise, væpnet konflikt og krig. Mange utfordringer kan heller ikke klart defineres som rent nasjonale, men har større eller mindre grad av flernasjonalt preg. Terrorhandlingene 11. september 2001 er et godt eksempel i så måte. Erfaringer fra Balkan tilsier også et tettere samarbeid mellom sivil og militær side. Endelig bidrar strukturendringene i næringslivet til at måten man har praktisert Totalforsvarskonseptet på ikke lenger fungerer optimalt. Alle disse momentene tilsier at Totalforsvarskonseptets samvirkeprinsipp bør tilpasses nye rammebetingelser og videreføres i et bredere perspektiv under betegnelsen sivilt-militært samarbeid.

Samarbeidet bør omfatte minst tre aspekter:

• – Sivil-militær ledelse og samordning.

• – Sivil støtte til Forsvaret:

• • – når beredskapslovgivningen helt eller delvis er trådt i kraft.

  • – når beredskapslovgivningen ikke er trådt i kraft.

• – Forsvarets støtte til det sivile samfunn.

• Det gis enkelte merknader til hvert av disse punktene:

– Sivil-militær ledelse og samordning

Det eksisterer en rekke samarbeidsordninger mellom sivile og militære myndigheter. På sentralt nivå er Rådet for sivilt beredskap etablert. Rådet ledes av Justisdepartementet og består av representanter fra Forsvaret, departementer, fylkesmann og Direktoratet for sivilt beredskap. Direktøren for Direktoratet for sivilt beredskap og Forsvarssjefen har to årlige møter. Det er etablert en sivil/militær samarbeidsgruppe som består av Forsvaret og en rekke departementer. Denne gruppen er omtalt på side 73 i meldingen. Man har fylkesberedskapsråd i hvert fylke (omtalt på s. 79), som ledes av fylkesmannen hvor det deltar representanter fra Forsvarets regionale myndigheter og kommunale beredskapsråd hvor det lokale Heimevernet møter. Det eksisterer også regionale totalforsvarsnemnder under ledelse av Forsvaret. Instruksen for disse er til revisjon. På sentralt nivå eksisterer det et beredskapsråd for landets helsestell ledet av Helsedepartementet hvor Forsvarets overkommando/Sanitetsstaben deltar. I tilegg møtes representanter for Forsvaret og sivile myndigheter i en rekke andre sammenhenger. Samlet sett utgjør disse samarbeidslinjene et tett kontaktnett mellom Forsvaret og sivile myndigheter. Ved at Nasjonal sikkerhetsmyndighet i sivil sektor skal rapportere (med faglig ansvarslinje) til Justisdepartementet og ved etableringen av et permanent sekretariat for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene vil det bli skapt ytterligere møteplasser mellom sivile og militære myndigheter.

Nøkkelen til effektiv krisehåndtering er fleksibilitet og reaksjonsevne. I situasjoner hvor sivilt-militært samarbeid ligger til grunn for krisehåndteringen er det en målsetting å gjøre samarbeidsordninger og organisatoriske ledd med ansvar for krisehåndtering så fleksible at de kan etableres lavt i krisespekteret for deretter å kunne tilpasses krisens utvikling med tanke på kompetansenivå og størrelse. Mindre sikkerhetspolitiske kriser vil kunne oppstå raskt og dermed med betydelig kortere forvarsel enn en massiv invasjon. Kjernen i ledelseselementer og beredskapsorganer må derfor kunne etableres på meget kort varsel. Dette vil gi en betydelig synergieffekt når det gjelder evnen til å håndtere sivile katastrofer og ulykker som også kan oppstå på meget kort varsel.

– Sivil støtte til Forsvaret

I Beredskapslovens § 3 gis Kongen særlig fullmakter "når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare". Politiske myndigheter vil ha en stor grad av frihet, innenfor de konstitusjonelle rammer, ved vurderingen av om disse vilkårene foreligger. Det må imidlertid antas at beredskapslovene ikke kommer til anvendelse i den lavere del av krisespekteret. I den øvre del av spekteret anses beredskapslovgivningen velegnet til å hjemle nødvendig sivil støtte til Forsvaret. Men også i en slik situasjon må det tas hensyn til strukturendringene i næringslivet.

Det er under utarbeidelse et konsept for sivil støtte til Forsvaret i situasjoner der beredskapslovgivningen ikke er trådt i kraft. Dette konseptet er i første rekke ment å dekke forhold der Forsvaret ikke har hjemmel til å rekvirere varer og tjenester, eller situasjoner der disse ressursene normalt ikke er tilgjengelig. I slike tilfelle kan rekvisisjon erstattes av kommersielle avtaler. I tillegg kan det også være tilfelle hvor tidsaspektet tilsier at kommersielle avtaler er en bedre løsning enn rekvisisjon. På sikt kan det derfor tenkes at et konsept beregnet for sivil støtte i situasjoner der beredskapslovgivningen ikke kan anvendes også vil være hensiktsmessig for varer og tjenester som i dag planlegges rekvirert. Dersom det i en krisesituasjon oppstår forsyningsproblemer som ikke kan løses gjennom normal bruk av næringslivets systemer, må imidlertid vedkommende fagdepartement kunne kobles inn.

– Forsvarets støtte til det sivile samfunn

På samme måte som det er god samfunnsøkonomi å anvende sivile ressurser til militære formål, bør militære ressurser kunne nyttes for å støtte det sivile samfunn. Dette gjelder særlig på områder hvor Forsvaret har spesiell kompetanse og i situasjoner hvor sivile ressurser ikke strekker til. Som overordnet prinsipp legges til grunn at Forsvaret bør yte støtte til det sivile samfunn i fredstid i den grad dette fremstår som en legitim og relevant anvendelse av militære ressurser og ikke i vesentlig grad reduserer Forsvarets evne til å løse sine primæroppgaver.

Forsvaret yter i dag en betydelig rutinemessig støtte til det sivile samfunn innenfor områder som sikkerhetstjeneste, redningstjeneste, kystvakt og grensevakt og forurensingsberedskap. De sentrale områdene der Forsvaret i dag yter støtte til det sivile samfunn i fred bør i hovedsak opprettholdes.

Forsvaret yter ofte også ad hoc bistand til det sivile samfunn ved større ulykker og katastrofer eller ved andre behov. En bistand fra Forsvarets side må baseres på de til enhver tid tilgjengelige ressurser (som primært skal løse andre oppgaver). Forsvarets begrensede ressurser tilsier at bistanden til det sivile samfunn vil måtte prioriteres nøyere enn tidligere. Det må også tas høyde for at Forsvaret ikke nødvendigvis har ekspertise til å løse et stort antall oppgaver utover de rent militærfaglige. Forsvarets ad hoc bistand til det sivile samfunn i fred vil således utgjøre et supplement til de sivile myndigheters ansvar for å håndtere kriser i det sivile samfunn. Det vises herunder til spørsmålet om retningslinjer for samarbeid politi-forsvar i meldingens kapitel 7.

En vesentlig del av Forsvarets aktivitet i tiden etter 11. september var rettet mot å beskytte det sivile samfunn mot mulige terrorangrep. Jagerfly ble satt på forsterket luftmilitær beredskap for å forhindre eller bekjempe terroraksjoner fremført gjennom luften. Videre utførte Forsvaret en betydelig innsats for å gi opplæring i beskyttelse mot biologiske og kjemiske våpen. 11. september illustrerer hvordan terroraksjoner kan ha både militære og sivile aspekter med hensyn til hvilke mål som er utsatt og hvilke ressurser som må settes inn. Slike situasjoner er således ikke av ren militær eller av ren sivil art, men en kombinasjon av begge, noe som krever et tett sivil-militært samarbeid.

Det er initiert et samarbeid med sikte på å utarbeide scenarier som grunnlag for vurderinger av ansvarsforholdene mellom politiet og Forsvaret i ekstraordinære situasjoner. Slike situasjoner kan for eksempel være :

• – Luftbasert terroranslag

• – Massivt angrep mot oljeinstallasjoner

• – En kaossituasjon ved f eks sabotasjehandlinger over hele landet

Forsvaret bør bare unntaksvis yte bistand til det sivile samfunn der oppgavene kan løses like godt av frivillige eller kommersielle aktører, eller der dette kan fortrenge kommersielle interesser. Videre må Forsvarets sikringsoppgaver i forhold til det sivile samfunn holdes innenfor realistiske ressursrammer. Situasjoner der menneskers liv og helse står på spill må gis høyeste prioritet.

Dette innebærer at totalforsvarskonseptet ligger til grunn når det gjelder ivaretakelse av norsk sikkerhet, der det sivile beredskap og Forsvaret kan spille en rolle.

Utfordringene knyttet til øvrig samfunnssikkerhetsarbeid (f.eks. IT-angrep, store transportulykker, sykdomsepidemier, store branner, akutt forurensning og naturkatastrofer) utgjør en ytterligere dimensjon utenfor det tradisjonelle totalforsvarskonsept. Slike hendelser vil i noen tilfeller nødvendiggjøre sivilt-militært samarbeid, men i mange tilfeller vil slike utfordringer utelukkende bli håndtert av sivile myndigheter, som f.eks. politiet, brannvesen, helsevesen, redningstjenesten og Sivilforsvaret. En kan derfor samlet karakterisere totalforsvaret og øvrig beredskap på sikker­hetsområdet som samfunnets totalberedskap.

Om Schengen-regelverket

Schengen-regelverket omhandler personbevegelse over ytre og indre grenser. Samarbeidet og regelverket tar sikte på å regulere den fri ferdsel av mennesker over indre grenser, og de kompenserende tiltak for å motvirke problemene som dette kan forårsake. Ytre grensekontroll er det viktigste kompenserende tiltak.

Det er imidlertid utelukkende personkontroll som omhandles i regelverket, ikke varekontroll. Tollvesenets kontroll med varetransport over grensene er ikke hjemlet i Schengen-reglene. EU har et eget tolldirektiv som ikke hører med i Schengen-regelverket og som vi ikke er bundet av.

I Norge vil derfor Schengen-samarbeidet ikke bety noe for kontroll av materiell som bringes over grensene. Tollvesenets regler og rutiner hos oss er upåvirket av Schengen-samarbeidet.

Forsvarets rolle i Schengen-samarbeidet er primært overvåking og avpatruljering av våre nasjonale grenser, og eventuelt bistand til politiet med hensyn til personkontroll etter nærmere fastsatte prosedyrer hvis det skulle vise seg påkrevet i en spesiell situasjon. Tilsvarende vil ikke kunne utelukkes for tollvesenets del.

Problemstillinger omkring smugling av materiell til terrorformål vil kreve et bredere sett virkemidler enn Schengen-samarbeidet. De beredskapsmessige utfordringer knyttet til internasjonalisering av transportvirksomhet og smugling av materiell til terrorformål vil dermed i stor utstrekning måtte møtes ved tolletatens ordinære virksomhet og beredskap. Stortinget bevilget derfor, jf. Innst. S. nr. 252 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 54 (2001-2002) midler til nukleær detektor og bevilget midler til en mobil scanningmaskin for containere til tolletaten i Innst. S. nr. 255 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 63 (2001-2002) (revidert nasjonalbudsjett).

B. Om sentral ledelse, styring og kommando i samfunnssikkerhetsarbeidet

Komiteene vil be om å få utredet ulike modeller for styring og sentral ledelse av beredskapsarbeidet i Norge. Herunder en vurdering av ansvarsforhold mellom departement, tilsyn og direktorater. Det er bl.a. ønskelig å få en utredning av muligheten for å legge beredskapsdelen av Statens forurensingstilsyn og det planlagte direktoratet for arbeidssikkerhet inn som en del av det foreslåtte direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet.

Svar:

Hvis man skulle velge andre modeller for styring og sentral ledelse av beredskapsarbeidet i Norge enn prinsippene for ansvar, nærhet og likhet, ville det være nærliggende å anta at det vil bli behov for å etablere organisatoriske ledd med ansvar for sikkerhet og beredskap som ikke har et tilsvarende ansvar i det daglige. En fordel med en slik løsning vil kunne være at samfunnet har egne organisasjoner med beredskap som dominerende ansvarsfelt. En fare ved å velge slike løsninger vil være at den organisasjonen som har beredskapsansvaret ikke har et løpende fagansvar og at beredskapsmiljøet etter noen tid kan fremstå som isolert.

Det er derfor prinsippene om ansvar, nærhet og likhet som ligger til grunn for de organisatoriske tiltak på samfunnssikkerhetsområdet som St.meld. nr. 17 legger opp til.

Med utgangspunkt i prinsippene for ansvar, nærhet og likhet har Regjeringen bestemt at Justisdepartementets samordnings- og tilsynsrolle på samfunnssik­kerhetsområdet skal videreutvikles og styrkes. Dette innebærer at Justisdepartementet tillegges et samordningsansvar for samfunnssikkerhet og beredskap som ikke endrer den enkelte fagstatsråds ansvar.

NOU 2000:24 Et sårbart samfunn (Sårbarhets­utvalget) tok utgangspunkt i at sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Norge er preget av sterkt fragmentert ansvar og organisering og foreslo en samling av arbeid for samfunnssikkerhet og beredskap i ett departement som får dette som hovedoppgave. Utvalget mente at det under dette departementet burde samles flest mulig instanser med ansvar for samfunnets sikkerhet mot andre former for risiko og trusler enn de rent militære. St.meld. nr. 17 legger på sin side til grunn at sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet ikke er fragmentert, men at sikkerhet og beredskap er en integrert del av departementenes og underlagte organers virksomhet. Det var derfor ikke en målsetting med St.meld. nr. 17 å iverksette tiltak for å samle sikkerhets- og beredskapsarbeidet under ett departement, men å iverksette tiltak for å sikre at sikkerhets- og beredskapsarbeidet er gjennomgripende i samfunnet og en integrert del av det offentliges tjenesteproduksjon. Dette oppnås best ved å understreke den enkelte fagstatsråds ansvar og ved å gi Justisdepartementet et klarere samordnings- og tilsynsansvar, samt å sikre at Justisdepartementet har ansvar for en del fellestjenester på beredskapsområdet, som for eksempel koordinering av planlegging og øvelser.

St.meld. nr. 17 legger videre opp til å etablere et direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap for å bidra til å styrke Justisdepartementets rolle. Opprettelsen av et direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap innebærer at det etableres et direktorat som får et helhetlig ansvar i forhold til samfunnets sårbarhet ved for eksempel kriser, katastrofer og naturhendelser på alle samfunnsområder. Sikkerhets- og beredskapsansvaret for luftfart og jernbane vil således fortsatt ligge i Samferdselsdepartementet, ansvaret for helseberedskap i Helsedepartementet etc. I forhold til brannberedskap og det forebyggende samfunnsrettede arbeidet i den forbindelse er det imidlertid funnet hensiktsmessig at fagmyndigheten overføres til Justisdepartementet og det nye direktoratet. Justisdepartementet har i dag ansvaret for politiet, Sivilforsvaret og hovedredningssentralene. Ved å overføre det ansvaret Arbeids- og administrasjonsdepartementet har i dag på brannsiden til Justisdepartementet, vil Justisdepartementet få et samlet ansvar for hovedtyngden av rednings- og beredskapsressursene.

Det har ikke blitt vurdert som hensiktsmessig å slå hele Direktoratet for brann- og elsikkerhet sammen med Direktoratet for sivilt beredskap. Hoveddelen av virksomheten til Direktoratet for brann- og elsikkerhet retter seg mot å føre tilsyn med virksomheters ivaretakelse av helse, miljø og sikkerhet, samt utvikling av regelverk i likhet med arbeidstilsynet og Oljedirektoratet. Med tanke på en enhetlig utvikling av HMS-konseptet rettet mot næringslivet vil det være ønskelig å holde det næringsrettede tilsynet mest mulig samlet. For å sikre økt brukerorientering har Regjeringen, i forbindelse med moderniseringsprogrammet, igangsatt et arbeid med sikte på å strukturere Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Arbeidstilsynets regelverk med utgangspunkt i næringslivet som målgruppe. Forskriftskrav rettet mot kommunene vedrørende det kommunale brannvesen vil for eksempel bli skilt ut. Stortinget har ved behandlingen av St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann- og eksplosjonsvern, jf. Innst. S. nr. 341 (2000-2001) og St.meld. nr. 7 (2001-2002) Om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten, jf. Innst. S. nr. 169 (2001-2002), allerede tatt stilling til at det skal etableres en ordning for tilsynet med petroleumsvirksomheten som favner både land- og offshoreanlegg, samt transportaktiviteter i tilknytning til denne. Dette innebærer at deler av forvaltningsansvaret til Direktoratet for brann- og elsikkerhet i dag vil bli omfattet av den tilsynsordning og den regulering som i dag gjelder for petroleumsvirksomheten. Hvordan denne omfordelingen av ressurser og regelverk rettet mot næringslivet, mellom Oljedirektoratet, Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Arbeidstilsynet skal gjøres, er under nærmere utredning.

Muligheten for å legge beredskapsdelen av Statens forurensingstilsyn (SFT) og det planlagte direktoratet for arbeidssikkerhet inn som en del av det planlagte direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet ble vurdert, men ikke funnet hensiktsmessig.

Regjeringen har iverksatt en gjennomgang av tilsynsordningene i Norge. Stortinget vil få mulighet til å se dette i sammenheng ved den Stortingsmelding som planlegges lagt frem ved årsskiftet 2002/2003. I forbindelse med den kommende stortingsmeldingen, vil Regjeringen vurdere nærmere ansvaret for fagområdene svært farlige produkter (herunder eksplosiver), transport av farlig gods og storulykker m.m. opp mot det nye direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet. I henhold til sivilforsvarsloven er næringslivet pålagt å ha egenbeskyttelse (industrivern). Pr i dag er om lag 1 200 bedrifter pålagt å organisere en slik egenbeskyttelse. I disse bedriftene er det om lag 170 000 ansatte, hvorav ca 21 000 personer har oppgaver i egenbeskyttelsen. Egenbeskyttelsen utgjør en betydelig ressurs i bedriftenes daglige sikkerhetsarbeid og i sine lokalsamfunn. Næringslivets sikkerhetsorganisasjons (NSOs) organisatoriske forankring vil også vurderes i sammenheng med opprettelsen av et nytt direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet.

Et direktorat for arbeidssikkerhet var til vurdering i Arbeids- og administrasjonsdepartementet under regje­ringen Stoltenberg.

I St.meld. nr. 12 (2001-2002) Rent og rikt hav går regjeringen inn for at ansvaret for den statlige beredskapen mot akutt forurensning overføres fra Miljøverndepartementet/SFT til Fiskeridepartementet/Kystverket. Det forutsettes at SFT fortsatt vil ha myndigheten til å stille beredskapskrav overfor kommuner og privat virksomhet, herunder tilsynet med oppfølgingen av kravene.

Ansvaret for den operative statlige beredskapen mot akutt forurensning knytter seg først og fremst til ansvaret for statlige beredskapsressurser og aksjoner. Med hensyn til dette ansvaret er det allerede i dag blant annet etablert en samarbeidsavtale mellom Kystverket og SFT. Kystverket opererer SFTs oljevernfartøyer og de benyttes daglig i Kystverkets fyr- og merketjeneste. Ved statlige aksjoner mot akutt forurensning overtar SFT det operative ansvaret for fartøyene. Kystverket har imidlertid ansvar for en rekke forebyggende funksjoner som gjør at det er naturlig å se det operative ansvaret ved SFTs Beredskaps- og kontrollavdeling i en organisatorisk sammenheng med Kystverket. I St.meld. 12 (2001-2002) konkluderes det derfor med at det vil være riktig å overføre SFTs ansvar for den statlige beredskapen mot akutt forurensning til Kystverket. Beredskapsdelen av SFTs Beredskaps- og kontrollavdeling er i dag samlokalisert med Kystverket 1. distrikts sjøtrafikkavdeling for Oslofjorden i Horten. Den foreslåtte omorganiseringen vil derfor ikke medføre behov for en omlokalisering av beredskapsdelen av SFTs Beredskaps- og kontrollavdeling.

Statens oljevern­beredskap er helt avhengig av maritim kompetanse. Kompetansebehovet knyttet til bekjempelse av akutt oljeforurensning ivaretas på best måte ved en overføring av disse oppgavene til Kystverket. Dette vil også være i overensstemmelse med ansvarsprinsippet, ved at Kystverkets forebyggende tiltak mot sjøulykker som kan medføre forurensning og reparerende tiltak i form av operativ statlig beredskap mot akutt forurensning samles i samme etat.

Miljøkompetanse er helt sentralt i utøvelse av myndighet til kravstilling og tilsyn med beredskap mot akutt forurensning. SFT har omfattende kompetanse i vurdering av risiko for skade på sårbare naturressurser, og et nært samarbeid mellom miljødirektoratene SFT, Direktoratet for naturforvaltning og Norsk Polarinstitutt er svært viktig i dette arbeidet.

Myndigheten etter forurensningsloven på dette området skiller seg fra ansvaret for statens oljevernberedskap ved at kravstilling og tilsyn med beredskap mot akutt forurensning også må sees i sammenheng med miljørisikoen fra blant annet de kontinuerlige utslippene fra petroleumsvirksomheten. Ved utforming av beredskapskrav må en vurdering av risikoen for skade på sårbare naturressurser ligge til grunn for utformingen av kravene. Myndigheten til kravstilling og tilsyn etter forurensningsloven vil derfor beholdes i SFT for å sikre den nødvendige sammenhengen mellom krav til kontinuerlige utslipp og dimensjonering av beredskap mot akutt forurensning.

C. Om frivillige organisasjoner

Det er ønskelig med en utdypet beskrivelse av de ressurser som ligger i de frivillige organisasjonene som er relevante for arbeidet med samfunnssikkerhet. Bl.a. ber komiteene om en vurdering av de erfaringer som frivillige organisasjoner, FN-personell og norske styrker i utlandet har med nødarbeid og beredskapsarbeid i kriser og krig og ved større naturkatastrofer, jf. minerydding i Angola og flomkatastrofen i Mozambik. Hvordan kan slike gruppers erfaring integreres i den norske beredskapen?

Svar:

Frivillige ressurser

Det er en rekke frivillige organisasjoner som bidrar i samfunnssikkerhetsarbeidet. I redningstjenesten bidrar en rekke organisasjoner, fra store organisasjoner til små og spesialiserte organisasjoner. Disse gruppene er for eksempel

• – De Alpine Fjellredningsgruppene

Personell: Ca. 200 medlemmer

Stasjonering: Tromsø, Svolvær, Bodø, Trondheim; Romsdal, Sunnmøre, Nord-Gudbrandsdal, Ringerike og Rogaland

Tilskudd i år: Kr 305 000,-

• – Norsk Grotteforbund

Personell: Ca. 150 medlemmer

Stasjonering: Mesteparten av landet med hovedvekt på Nord-Trøndelag, Nordland og Troms

Tilskudd i år: Kr 30 000,-

• – Norsk Aero Klubbs Flytjeneste

Personell: Ca. 250 flygere i 29 flyklubber

Stasjonering: Fra Bodø i nord til Kjevik i sør

Tilskudd i år: Kr 325 000,-

• – Norges Røde Kors hjelpekorps

Personell: Ca. 17 000 medlemmer

Stasjonert: 350 hjelpekorps i landsdekkende system fra Mandal i sør til Longyearbyen i nord

Tilskudd i år: Kr 1 730 000,-

• – Norsk Folkehjelp sanitet

Personell: Ca. 2 000 medlemmer

Stasjonering: 72 sanitetsgrupper fordelt over hele landet

Tilskudd i år: Kr 875 000,-

• – Norske redningshunder

Personell: Ca. 1 000 medlemmer

Stasjonering: Landsdekkende inndelt i 17 distriktsområder

Tilskudd i år: Kr 890 000,-

• – Norsk Radio Relæ Liga (Sambandstjenesten)

Personell: Ca. 3 500 medlemmer

Stasjonert: 80 lokal grupper over hele landet

Tilskudd i år: Kr 100 000,-

Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (Redningsselskapet) har drevet redningstjeneste langs kysten i over 100 år og er en landsdekkende humanitær organisasjon. De har som sitt fremste formål å redde liv og berge verdier på sjøen, samt å opprettholde og utføre rednings- og hjelpetjenester langs den norske kyst og i tilstøtende havomåder hvor det måtte oppstå behov for Redningsselskapets tjenester. Redningsselskapet skal også drive opplysningsarbeid og forebyggende virksomhet for å bedre sikkerheten for sjøfarende.

Selskapet har 35 redningsskøyter i døgnkontinuerlig beredskap langs hele kysten med 180 fast ansatte sjøfolk, og de representerer i dag en bærebjelke i kystberedskapen. I tillegg er det 4 sjøredningskorps bemannet med frivillige. Selskapet har en medlemsmasse på 34 000.

Fra Staten bevilges det årlig en driftsstøtte til redningsskøytene over Fiskeridepartementets budsjett. I tillegg skaffes driftsmidler via medlemskontingent, basarer, lotteri, automater og gaver. Medlemsmassen består i hovedsak av frivillige med 450 redningsforeninger.

Selv om Redningsselskapet får sin driftsstøtte fra Fiskeridepartementet, har det vært lang tradisjon for god kontakt mot Justisdepartementet. Redningsselskapet driftsstøtte for 2001 var på ca. kr 53 mill., som etter selskapets beregninger utgjør ca. 31,5 % av det totale.

Organisasjonsplanen for redningstjenesten i Norge forutsetter at redningstjenesten skal utøves gjennom et samvirke mellom offentlige og private institusjoner under ledelse av redningssentralene.

De frivillige redningsorganisasjonene inngår som et viktig element i den samlede redningstjeneste.

De ovennevnte frivillige redningsorganisasjoner kan stille spesialtrente personell innen samband, søk/redning i bratt lende, grotter, strandsøk, søk med hund og småfly. De frivillige skal derfor være de primære mannskaper som skal benyttes ved slike redningsaksjoner.

Ut over redningstjeneste er det også andre frivillige organisasjoner som arbeider med samfunnssikkerhet, herunder i et totalforsvarsperspektiv:

• – Den norske Atlanterhavskomité

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) ble stiftet i 1955 med det formål å arbeide for fred og forståelse innenfor NATO gjennom det politiske, forsvarsmessige, økonomiske og kulturelle samarbeid som eksisterer, herunder å gjøre norsk sikkerhetspolitikk bedre kjent.

I tillegg har komiteen som oppgave å vinne forståelse for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i utlandet gjennom møter og konferanser, individuelle studiereiser og gruppeturer til og fra utlandet.

• – Folk og Forsvar

Folk og Forsvar ble stiftet 26. februar 1951 og har som medlemmer 78 landsomfattende faglige, kulturelle, humanitære og ungdoms organisasjoner. Et styre på ti personer med fem vararepresentanter velges av et representantskap.

Gjennom konferanser, kurs, seminarer, befaringer, foredrag, studiereiser, temadager m.v. søker organisasjonen å gi kunnskap om totalforsvaret (både det militære forsvaret og den sivile beredskap/sivilforsvaret) og om vår forsvars- og sikkerhetspolitikk slik den er fastsatt av Stortinget.

• – Kvinners Frivillige Beredskap

Kvinners Frivillige Beredskap (KFB) er et partipolitisk nøytralt samarbeidsorgan for landsomfattende faglige, kulturelle og humanitære organisasjoner med et stort antall kvinnelige medlemmer. Enkeltpersoner kan tegne støttemedlemsskap

KFB har et landsomfattende nettverk av fylkeskomiteer og komiteer i kommunene.

• – Norges Forsvarsforening

Forsvarssak er fredssak. Under dette mottoet arbeider Norges Forsvarsforening (NFF) for at forsvarsviljen til enhver tid er levende i folket, og at Norge alltid har et forsvar som betryggende verner landets frihet, uavhengighet og fred. NFF er en uavhengig, sivil og partipolitisk nøytral organisasjon.

• – Norges Lotteforbund

Norges Lotteforbund (NLF) ble stiftet i 1928 under navnet Norske Kvinners Frivillige Verneplikt. Organisasjonen ble reorganisert og omdøpt i 1945.

Etter å ha gjennomgått grunnopplæring, kan enhver norsk kvinne over 16 år som samtykker i nevnte formål, bli medlem og lotte. Lottene kan gå inn i bl a følgende tjenester: velferd, sanitet, kontor, transport, samband og forpleining. Lottene utfører disse tjenestene i sin fritid. Den enkelte lotte som vil inngå frivillig avtale om tjeneste og mobiliseringsdisponering i Forsvaret, benevnes A-lotte (lotte med avtale) og plasseres i gruppen "lovlig stridende personell".

Forsvaret har intet samarbeid med humanitære organisasjoner for å ta vare på kompetanse. Et eventuelt samarbeid på dette området må utøves med betydelig forsiktighet, ettersom humanitære organisasjoners troverdighet i internasjonal sammenheng krever integritet og selvstendighet i forhold til Forsvaret.

Forsvarets avdelinger i internasjonal tjeneste har således i liten grad vært nyttet til nødarbeid/ katastrofehjelp og humanitær støtte. I noen grad har de støttet gjenoppbygging av infrastruktur, spesielt med ingeniørressurser (anleggsarbeider).

Forsvaret har etablert beredskapsstillinger for internasjonal tjeneste ved NATOs Civil-Military Co-operation (CIMIC) Group North og er i ferd med å bemanne disse, i hovedsak med stadig tjenestegjørende personell. Dette elementet er også primært tiltenkt oppdrag knyttet til gjenoppbygging av infrastruktur. Personellet gis relevante kurs for tjenesten, og vil ved eventuelle oppdrag bringe erfaring hjem. Denne kompetansen kommer hele Forsvarets organisasjon til gode og kan gjenutnyttes andre steder.

Norske avdelinger har utført betydelig minerydding i Afghanistan. Denne kompetansen bevares i Forsvarets organisasjon. Imidlertid må det understrekes at Forsvarets mineryddesystemer er rettet inn mot operativ minerydding, der målsettingen er begrenset både i områdets størrelse og i kvalitet/sikkerhet. Minerydding til humanitær standard er i prinsippet utenfor Forsvarets målsetting.

Enkelte frivillige organisasjoner har virksomhet både i Norge og i form av nød- og beredskapsarbeid ved kriser i utlandet. Det må kunne legges til grunn at den internasjonale erfaringen som ligger i disse organisasjonene bidrar til en mer effektiv redningsinnsats i Norge.

Frivillige organisasjoner, som for eksempel Flyktningerådet, Røde Kors og Norsk Folkehjelp, rekrutterer personell til internasjonale oppdrag. Et mulig virkemiddel for å både bidra i nødhjelpsarbeid og også å sikre bred internasjonal erfaring kan være at det i større grad legges til rette for at offentlig ansatte gis anledning til å delta i nød- og bistandsarbeid.

Generelt sett tilføres norsk personell fra politiet som er i internasjonal tjeneste mye erfaring. Hvor relevant den enkeltes erfaring er opp mot arbeidet for samfunnssikkerhet, er svært forskjellig og i varierende grad sammenlignbar med norske forhold. De som fremstår som ressurspersonell i internasjonal tjeneste er ofte det samme her hjemme, og er valgt nettopp fordi de innehar posisjon/stilling og faglig kompetanse. Utnyttelsen av slikt personell og deres tilegnede erfaring vil alltid kunne gjøres bedre - også i politiet. Her ligger det utvilsomt en utfordring og ansvar hos de enkelte arbeidsgivere, både med hensyn til utnyttelse og "reklamering" om kunnskap.

D. Om planlegging og beredskap i forhold til spesielle terrormål

Det er ønskelig med en beskrivelse av status på analyser av spesielt utsatte geografiske områder som kan være av spesiell operativ eller symbolmessig betydning i forhold til terrortrussel. Det bes spesielt om å få vurdert beredskapen mot ulike masseødeleggelsesvåpen, bl.a. bruk av radioaktivt, biologisk eller kjemisk materiale, inkludert såkalte "dirty bombs". Det ønskes også en vurdering av hvorvidt Norges brede internasjonale engasjement påvirker det generelle trusselbildet mot vårt land, spesielt områder som Østerdal garnison, Ramsund, Ørlandet, olje- og gassinstallasjonene og bygg som Slottet, regjeringskvartalet og Stortinget. Hva slags beredskap finnes eller planlegges for slike formål?

Det er ønskelig med forslag til permanent beredskap i forhold til pårørende for norske mannskaper som deltar internasjonalt. Det ønskes også en klargjøring av hvorvidt Norges brede internasjonale engasjement påvirker det generelle trusselbilde mot vårt land.

Svar:

Sikkerhetsloven av 20. mars 1998 nr. 10 fastsetter plikt for virksomheter til å utpeke skjermingsverdige objekter som disse eier, har kontroll over eller fører tilsyn med, samt treffe nødvendige forebyggende tiltak for å beskytte disse.

Klassifisering av objekter innen offentlig og privat sektor bygger på en vurdering av objektenes betydning for rikets sikkerhet og vitale nasjonale sikkerhetsinteresser i tilfelle redusert funksjonalitet, skadeverk, ødeleggelse eller rettsstridig overtakelse innen eksempelvis følgende områder:

• – objekter av betydning for rikets forsvar og krisehåndtering i forhold til fremmede makter (militære anlegg, våpensystemer, kommando- og kontrollsystemer, etterretningsplattformer, etc)

• – kritiske funksjoner for det sivile samfunn (for eksempel kommunikasjonssystemer for politietaten, sentrale noder i kraftforsyningen, olje- og gassproduksjonen eller transportorganisasjonen)

• – objekter som kan skade befolkningens liv, helse og miljøet (radioaktive kilder, kjemiske lagre eller fremstillingsanlegg, lagre av smittestoffer, etc, som kan utnyttes som masseødeleggelsesvåpen eller som på annen måte kan skade).

• – objekter med symbolverdi for stat og nasjon (for eksempel riksregaliene og grunnloven i original)

En slik tilnærming betinger koordinerte rutiner på tvers av samfunnssektorene for utvelgelse av objekter som bør beskyttes, og funksjonelle krav til beskyttelsen som kan tilpasses lokale forhold. Private som eier eller råder over skjermingsverdige objekter bør også fanges opp, og bør blant annet omfatte eiere av kritisk infrastruktur innenfor tele, kraft, olje og gass, drivstofforsyning, etc.

For å kunne etablere effektive sikkerhetstiltak må man forstå det asymmetriske trussel­bildet og sårbarhet i forhold til dette. Videre vil det være vesentlig å kunne detektere hendelser som kan gi varsel om forestående aksjoner. Gode varslingsordninger inn til sentrale myndigheter er derfor av største viktighet. Dette fordrer sterk sikkerhetsmessig bevissthet hos den enkelte, kompetente lokale sikkerhetsorganisasjoner, en sentral tverrsektoriell myndighet som kan se innrapporterte hendelser i sammenheng og gode samarbeidsordninger mellom den forebyggende (Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Forsvarets overkommando/Sikkerhetsstaben) og operative sikkerhetstjeneste (Politiets sikkerhetstjeneste). Forskrift om sikkerhetsadministrasjon som ble iverksatt 1. juli 2001 legger grunnlaget for en slik rapporteringsordning fra de virksomheter som sikkerhetsloven gjelder for.

Forebyggende defensive tiltak mot sikkerhetstrusler, herunder terrorhandlinger, omfatter dessuten evne til å hindre utførelse og evne til å begrense eventuell skade. Sikkerhetsloven med forskrifter stiller en del krav til barrierer primært innen informasjonssikkerhet, og motvirker derfor i første omgang spionasje. God beskyttelse mot spionasje gir imidlertid også god beskyttelse mot sabotasje og terrorhandlinger ved å forhindre fysiske og elektroniske angrep på eksempelvis kritisk infrastruktur. Ved iverksettelse av objektsikkerhetsforskriften vil arbeidet med å forebygge og motvirke terrorhandlinger bli ytterligere styrket.

Forsvarssjefens terrorberedskapsdirektiv etablerer et fleksibelt system for egenbeskyttelse mot terroranslag. Det har eksistert i en årrekke og bygger på NATOs bestemmelser. Direktivet angir et sett av virkemidler som Forsvarssjef og lavere militære sjefer kan iverksette for eget ansvarsområde for å beskytte avdelinger, materiell, aktiviteter, informasjon og personell. Systemet ble benyttet aktivt etter 11. september 2001, der tiltak ble iverksatt generelt i Forsvaret og spesielt ved avdelinger som ble oppfattet som særlig utsatte.

Vurderinger av utviklingen av trusselbildet

Politiets sikkerhetstjeneste utarbeider trusselvurderinger av generell karakter for å beskrive trusselbildet mot Norge herunder den årlige nasjonale trusselvurderingen. Som eksempler på periodevise trusselvurderinger av mer generell karakter, kan nevnes trusselvurderingen relatert til regjeringens medlemmer og vurderingen relatert til petroleumsvirksomheten. Tjenesten utarbeider også situasjonsbetingede trusselvurderinger. Disse kan være knyttet til både objekter og personer, utløst på bakgrunn av en spesiell hendelse som et kommende besøk, et planlagt arrangement og lignende, eller en mulig trussel/aksjon som tjenesten er blitt informert om uavhengig av dette. Slike trusselvurderinger kan tjenesten utarbeide av eget tiltak, eller på oppdrag fra andre, for eksempel Justisdepartementet eller Politidirektoratet. Det er herunder en målsetting å sikre at ulike myndigheter opererer ut fra et felles og kommunisert trussel- og risikobilde, hvilket har foranlediget at St.meld. nr. 17 legger opp til et styrket samarbeid mellom EOS-tjenestene, jf. meldingens kapitel 9.4.

Beredskapen i forhold til masseødeleggelsesmidler

Som følge av omleggingen av det sivile beredskap på begynnelsen av 1990-tallet, ble det i St.meld. nr. 48 (1993-94) presentert nye planleggingsforutsetninger for det sivile beredskap. Blant annet ble følgende prinsipper lagt til grunn (ref. kap. 3.2):

• – utviklingen i våpenteknologien gir stater eller andre internasjonale aktører og grupperinger (eks. terroristorganisasjoner) mulighet til å utøve politisk og militært press mot Norge. (…) Konkrete trusler av denne art lar seg imidlertid ikke påvise i dag.

• – en krig med anvendelse av kjernefysiske, biologiske eller kjemiske våpen (ABC-våpen eller masseødeleggelsesvåpen) framstår i dag som lite sannsynlig. Faren for kjernefysisk krig er derfor ikke styrende for beredskapsplanleggingen

• – det er likevel et gode i seg selv å redusere sår­barheten overfor masseødeleggelsesvåpen. Når det gjelder atomtrusselen, skal planleggingen rettes inn mot å redusere sårbarheten overfor atomforurensning eller giftutslipp etter ulykker i fredstid.

Stortinget sluttet seg til forutsetningene (jf. Innst. S. nr. 100, 1994-95). Dette har siden midten av 90-tallet vært styrende for beredskapsplanleggingen på ABC-området. Beredskapen i forhold til bruk av masse­ødeleggelsesmidler oppdateres jevnlig.

Helsetjenestens ansvar er å ha beredskap for å behandle pasienter som har vært utsatt for radioaktiv stråling, biologiske og kjemiske midler (heretter kalt ABC-våpen). Innledningsvis understrekes at bruk av masseødeleggelsesvåpen utgjør ett av flere scenarier som helseberedskapen skal være i stand til å møte. Det er helsevesenets generelle beredskapsplanlegging, -tiltak og -nivå som utgjør fundamentet for håndtering av alle kriser og katastrofer i helsesammenheng, herunder håndtering av situasjoner hvor det er gjort anslag med masseødeleggelsesvåpen.

Helsesektoren har i dag et grunnleggende beredskapsnivå. Det er samtidig klart at eventuelle terrorhandlinger med bruk av masseødeleggelsesvåpen reiser spesielle utfordringer. Dette gjør det nødvendig med særskilte beredskapstiltak for å håndtere en slik situasjon. Dersom masseødeleggelsesvåpen skulle bli brukt vil dette være en katastofe for det område som rammes og i mange tilfelle omkringliggende land, uansett hva slags beredskap som er bygget opp. Frigivelse av enkelte typer biologiske mikrober vil kunne innebære en verdensomspennende katastrofe. Det er derfor svært viktig å forebygge at dette overhode inntreffer.

Det nordiske helseberedskapssamarbeidet er vitalisert. Det ble undertegnet en nordisk helseberedskapsavtale i Svolvær 14. juni i år. I avtalen forplikter de nordiske land seg til å assistere hverandre dersom et land blir rammet av en krise eller katastrofe, herunder en hendelse som involverer A, B eller C-stridsmidler. Avtalen tar videre sikte på å være en ramme for samarbeid på helseberedskapsområdet. Det er satt i gang utredningsarbeid om samarbeid på en rekke områder innenfor helseberedskap, blant annet samarbeid om vaksinestrategier, innkjøp av utstyr og legemidler mv.

Beredskapen må også ta høyde for at stoffer kan slippe ut ved uhell, for eksempel ved transportulykker og lignende.

– Særlig om beredskap mot atom-/radiologiske våpen

Det har de senere år vært satset på å heve beredskapen mot atomulykker, jf. det langsiktige arbeidet for å styrke den nasjonale atomulykkeberedskapen etter Tsjernobyl. Dette har skjedd både gjennom fastsetting av hjemmelsgrunnlag, arbeidet i Kriseutvalget ved atom­ulykker og dets faglige rådgivere og gjennom kompetansehevende tiltak, herunder øvelser, på sentralt og regionalt nivå. Øvelsesvirksomhet er et prioritert område som Helsedepartementet årlig stiller midler til rådighet for.

Den særlige organisering og oppgaver av atomulykkeberedskapen fremgår av kgl. res. av 26. juni 1998 Atomulykkesberedskap - sentral og regional organisering. Kriseutvalget ved atomulykker har det operative ansvaret ved atomulykker. Kriseutvalget er en kjernegruppe som består av representanter fra Statens strålevern, Politidirektoratet, Statens næringsmiddeltilsyn, Forsvarets overkommando, Direktoratet for sivilt beredskap, Sosial- og helsedirektoratet og Statens helsetilsyn. Hensikten med Kriseutvalget er å oppnå en effektiv håndtering av akuttfasen i en atomulykke. Statens strålevern leder Kriseutvalget og utgjør sekretariatet.

Statens strålevern har som del av beredskapsorganisasjonen etablert en egen informasjonsgruppe for presse- og publikum.

Det er denne beredskapsorganisasjonen som også danner grunnlaget for å håndtere situasjoner som kan oppstå som følge av bruk av radioaktive masseødeleggelsesvåpen. Terrorscenarier har hele tiden vært en del av Kriseutvalgets trusselbilde, men hendelsene i USA 11. september 2001 gjorde at man fant det nødvendig å gjennomføre nye trusselvurderinger der sannsynlighet for atomterrorisme ble tillagt større vekt. Denne nye trusselvurderingen er nå innarbeidet i strategidokumenter for atomulykkeberedskapen.

Spredning av radioaktivt materiale ved konvensjonelle sprengladninger (Dirty bombs) stiller en del andre krav til krisehåndteringen enn et utslipp ved et atomkraftverk i et naboland. Man får et konkret og begrenset skadested hvor nødetatene brann, politi og helse vil være først på stedet. Det er derfor viktig at dette personellet har kompetanse og utstyr til egen beskyttelse. Det er anskaffet utstyr for å beskytte helsepersonell og som kan benyttes til å rense personer som har vært eksponert for radioaktivt nedfall, se nedenfor.

Ved behandlingen av St.prp. nr. 54 (2001-02) sluttet Stortinget seg til en umiddelbar styrking av deler av beredskapen for å stå ytterligere rustet i forhold til terrorangrep med bruk av radioaktivt eller kjernefysisk materiale, jf. Innst. S. nr. 252 (2001-2002). Dette innebærer at Statens strålevern vil anskaffe et mobilt laboratorium for analyse av prøver, og gjøre eksisterende måleutstyr i stand til å foreta mobile målinger. Videre blir prognoseverktøyet forbedret og det anskaffes et data-basert system for kommunikasjon mellom sentralt og regionalt ledd i atomulykkesberedskapen i forbindelse med krisehåndtering. Utstyret gjør det mulig raskt å få fastslått omfang og konsekvenser av en "dirty bomb" for deretter å kunne iverksette nødvendige tiltak. De nevnte tiltakene må også ses i sammenheng med styrkingen som gjennom St.prp. nr. 54 ble foretatt når det gjelder Sivilforsvarets evne til å bidra i atom­ulykkeberedskapen.

Statens strålevern og Forsvarets overkommando/Sanitetsstaben (FO/SAN) har utviklet en utstyrssats for deteksjon av radioaktiv stråling. Dette brukes i vurderingen av eventuelle stråleskader med hensyn til å kunne iverksette riktig behandling. FO/SAN har kjøpt inn og pakket utstyret på vegne av det daværende Sosial- og helsedepartementet. Utstyret er utplassert ved 49 norske sykehus prioritert og utvalgt av Strålevernet.

På forebyggelsessiden er godt etterretningsarbeid det aller viktigste for å hindre hendelser på norsk jord. Politiets innsats for å være føre vàr i forhold til personer/grupperinger med terrorhensikter, står sentralt. Deltakelsen i Kriseutvalget ved atomulykker sikrer et godt samarbeid mellom relevante etater, se ovenfor.

Tiltak kan også settes inn for å styrke kontrollen ved grensepasseringer og slik hindre illegal handel med radioaktivt og kjernefysisk materiale. Samarbeidet mellom politiet, Forsvaret, tollvesenet og Statens strålevern er tilfredsstillende. Styrket overvåkningsregime (bl.a. med deteksjonsportaler) på tollstedende vil kunne bidra til økt beskyttelse mot slik trafikk ("illicit trafficing"). Stortinget bevilget, jf. Innst. S. nr. 252 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 54 (2001-2002) en tilleggsbevilgning på kr. 3 mill. til anskaffelse av nukleært deteksjonsutstyr.

De norske atomanleggene i Halden og på Kjeller er som del av konsesjonsbetingelsene pålagt å ha en beredskapsplan i tilfelle ulykker. Med hjemmel i atomenergiloven er det fastsatt en egen forskrift om fysisk beskyttelse av nukleære materialer som anleggene skal forholde seg til. Det arbeides nå med forskrift med hjemmel i strålevernloven som skal sørge for at fysisk sikring av radioaktive kilder og avfall i de enkelte virksomheter i Norge, som ikke reguleres av atomenergiloven, finner sted på en tilfredsstillende måte. Det anses likevel som svært lite sannsynlig at radioaktivt materiale fra innenlandske kilder skal kunne benyttes i terrorsammenheng.

Atomulykker og andre ulykker eller hendelser der radioaktive stoffer er involvert kan lett utvikle seg til ulykker med internasjonale konsekvenser og internasjonal interesse. Det har derfor over lang tid pågått et omfattende internasjonalt samarbeid med sikte på effektiv forebygging og handtering av slike hendelser, inklusive terrorscenarier. Dette samarbeidet baserer seg på en rekke konvensjoner, samt multilaterale og bilaterale avtaler. Fra norsk side legges det betydelig vekt på dette internasjonale samarbeidet, som også vil gjøre norsk beredskap bedre og mer kostnadseffektiv.

– Særlig om beredskapen mot biologiske våpen

Et angrep med biologiske våpen innebærer spredning av sykdomsfremkallende mikrober. Et fordekt angrep med slike midler vil bli oppdaget først når pasientene oppsøker legevakt eller sykehus, og det kan skje flere dager etter angrepet. Tidlig oppdagelse av angrepet forutsetter at helsepersonell stiller riktig diagnose. Enkelte av de biologiske våpnene framkaller sykdommer som er svært sjeldne eller - som kopper - utryddet. De færreste leger vil ha sett sykdommene før, og det kan derfor gå noe tid før riktig diagnose blir satt.

Folkehelseinstituttet vil derfor under situasjoner med høynet beredskap be alle leger om å være på vakt overfor alle uvanlige symptomer og sykdomstegn. Dette ble gjort av daværende Statens institutt for folkehelse høsten 2001 gjennom en melding til landets leger i Meldingssystem for smittsomme sykdommer.

Ansvar og oppgaver innen smittevernberedskap følger den alminnelige ansvars- og oppgavefordelingen i helseforvaltningen. Kommuner og regionale helseforetak er gjennom smittevernloven pålagt å ha en smittevernplan. Planene skal beskrive henholdsvis kommunens og det regionale helseforetakets tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller for å motvirke at de blir overført. De kommunale smittevernplanene og arbeids- og myndighetsfordelingen som er gitt i smittevernloven utgjør fundamentet for håndteringen av større utbrudd av smittsomme sykdommer, herunder eventuelle utbrudd som følge av biologiske våpen. Beredskapen blir jevnlig testet bl.a. ved de årlige influensaepidemiene.

Status for smittevernplanene har ikke vært så god som en kunne ønske, blant annet som følge av problemer med å rekruttere leger til stillingene som smittevernansvarlige kommuneleger. Ifølge Statens helsetilsyn er imidlertid situasjonen når det gjelder kommunale smittevernplaner i ferd med å bedre seg. I flere av landets fylker er det kun få kommuner som mangler smittevernplaner, og mange av landets kommuner har fått ferdig planene i løpet av høsten 2001. Interkommunalt samarbeid om smittevern kan trolig også styrke beredskapen.

Under behandling av St.prp. nr. 54 i juni 2002 (jf. Innst. S. nr. 252 (2001-2002)) bevilget Stortinget videre midler til etablering av en nasjonal mobil felt­epidemiologisk gruppe, samt midler til utvikling av et elektronisk meldesystem for smittsomme sykdommer som sørger for at epidemier og sykdomsutbrudd kan bli oppdaget vesentlig raskere enn i dag. Gruppen etableres i september 2002 og representerer en betydelig utvidelse av Folkehelseinstituttets beredskap for å bistå lokale helsemyndigheter med å etterforske utbrudd av smittsomme sykdommer, herunder slike som kan være forårsaket av biologiske våpen. Bistanden kan om nødvendig gis på stedet ved at gruppen rykker ut. Samtidig innføres en døgnvaktordning for rådgivning fra Folkehelseinstituttet.

Nasjonalt folkehelseinstitutt er Statens smittevern­institutt, og skal blant annet overvåke den nasjonale epidemiologiske situasjonen og delta i overvåkningen av den internasjonale. Instituttet skal videre gi bistand og råd om smittsomme sykdommer og valg av smitteverntiltak.

Sosial- og helsedirektoratet, som er utøvende nasjonal forvaltningsmyndighet på smittevernområdet, har ansvar for å gi råd, veiledning, opplysning og treffe vedtak om tiltak etter smittevernloven. Tiltakene omfatter blant annet isolering av personer, begrensning i kommunikasjoner, stengning av virksomheter mv. Kommunestyret kan treffe beslutning om tilsvarende tiltak i kommunen.

Det ble i januar 2001 fastsatt en beredskapsplan for pandemisk influensa. Planen beskriver oppgavefordelingen mellom ulike deler av helsetjenesten, særlig viktig på sentralt statlig nivå er det operative ansvaret som Sosial- og helsedirektoratet, Nasjonalt folkehelseinstitutt og Statens legemiddelverk ivaretar. Planen kan anvendes også for sykdommer som smitter på tilsvarende måte som influensa. Pandemiplanen revideres én gang pr år.

Pasienter som er blitt syke etter et biologisk angrep, kan etter flere dager dukke opp ved ulike legevakter og sykehus. For at lokale og sentrale myndigheter skal oppdage at noe uvanlig har skjedd, må informasjonen om sykdomstilfellene samles effektivt. Alle de aktuelle sykdommene er meldingspliktige i Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS). Melding skal sendes fra den diagnostiserende legen og laboratoriet til kommunelegen og Folkehelseinstituttet.

Instituttet kan da avdekke mønstre som kan være usynlige for den enkelte lege. Slike opphopninger av sykdomstilfeller blir stadig etterforsket av instituttet i samarbeid med de lokale helsemyndighetene for å finne ut om det foreligger et utbrudd eller om det bare er tilfeldige svingninger. Uvanlige hendelser blir meldt tilbake til helsetjenesten gjennom nyhetsbrevet MSIS-rapport. Stortinget har nå bevilget midler til å gjøre disse meldingsrutinene elektroniske slik at meldingsforsinkelsen blir vesentlig redusert.

For å behandle og eller hindre videre spredning av slike sykdommer kreves det spesielle medisiner, herunder vaksiner. Norge har i dag lagret ca 650 000 doser koppevaksine ved Folkehelseinstituttet. Statens legemiddelverk har nylig testet vaksinen og muntlig godkjent den for bruk i krisesituasjoner. Stortinget bevilget i oktober 2001, jf. Innst. S. nr. 23, (2001-02), jf. St.prp. nr. 3 (2001-2002) midler til oppbygging av beredskapslagre av legemidler mot biologiske og kjemiske våpen, og til å styrke analysekapasiteten. Det arbeides med innkjøp og en plan for drift- og vedlikehold av et slikt lager. Helsedepartementet vil komme tilbake til Stortinget med forslag til dekning av årlige driftsutgifter til lageret.

– Særlig om næringsmidler herunder drikkevann

En aktuell måte å spre smitte på er gjennom mat og drikkevann. Det er derfor viktig å fokusere på næringsmiddelkontrollen.

Vann er et næringsmiddel i næringsmiddellovens forstand og omfattet av de samme regler og tilsyn. Ansvaret under næringsmiddelloven omfatter produksjon, lagring, transport, frembud og import av nærings­midler. Ansvaret omfatter ikke at mat og vann faktisk produseres, bare at den frembys uten smittestoffer. Ansvar for tiltak i et smittetilfelle vil etter omstendighetene være næringsmiddeltilsynet på kommunalt eller statlig nivå. Det kan også være aktuelt med tiltak etter smittevernloven.

Kommunalt næringsmiddeltilsyn (KNT) fører med hjemmel i næringsmiddelloven sluttkontrollen av mat og vann som frembys til konsum. Ansvaret for importkontroll og regional, landsdekkende, eller eksportrettet næringsmiddelproduksjon er statlig, men delegert via Statens næringsmiddeltilsyn til enkelte kommunale KNT.

Statens landbrukstilsyn og Statens dyrehelsetilsyn – begge tilsyn hører under Landbruksdepartementet - fører tilsyn med innsatsvarene/dyr. Fiskeridirektoratets kontrollverk fører tilsyn med fiskeråvarer.

Ved en beredskapshendelse, som for eksempel en forgiftning/ forurensing som rammer landbruket, vil et samarbeid mellom de involverte tilsyn og helsemyndigheter lokalt og sentralt være nødvendig da stoffene kan vandre gjennom næringskjeden og til mennesker og i enkelte tilfelle først oppdages der. Det er gode og velprøvde rutiner og prosedyrer for samarbeid mellom helsemyndigheter og veterinærmyndigheter når det gjelder bekjempelse av smittespredning gjennom næringsmidler.

Gjennom behandlingen av St.prp. nr. 63 (2001-2002) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2002 la et stortingsflertall til grunn at det skal etableres et felles tilsyn for landbasert og sjøbasert matproduksjon. Dette er et svært viktig skritt for å sikre forbrukerne trygg mat. Omorganiseringen vil legge til rette for et mer samordnet, enhetlig og effektivt tilsyn med mat fra jord og fjord til bord. Stortinget har lagt til grunn at laboratorie­virksomheten skal organiseres uavhengig av tilsynet.

Landbruksdepartementet i samarbeid med Helsedepartementet og Fiskeridepartementet følger opp Stortingets behandling av saken.

Leder for Mattilsynet skal være på plass fra og med 01.01.03. Mattilsynet vil overta oppgaver som nå løses av Statens næringsmiddeltilsyn, Statens dyrehelsetilsyn og Statens landbrukstilsyn, Fiskeridirektoratet og kommunale og interkommunale næringsmiddeltilsyn fra og med 01.01.04. Det legges opp til at omleggingen av laboratorievirksomheten skal kunne skje parallelt med etableringen av Mattilsynet.

Det legges også til grunn at omstillingsarbeidet vil kunne fortsette 2-3 år etter at Mattilsynet er etablert.

Etter lov om helsemessig og sosial beredskap og lov om tilsyn med næringsmidler skal de kommunale næringsmiddeltilsynene (KNT) utarbeide beredskapsplaner for sin virksomhet. Statens næringsmiddeltilsyn har utarbeidet en beredskapsveileder for de kommunale tilsynene. Det er opprettet et eget rapporteringssystem fra KNT til Statens næringsmiddeltilsyn for hendelser som avdekkes under tilsynet.

KNT er også operatør av stasjoner for måling av radioaktive stoffer i næringsmidler (LORAKON - Lokal radioaktivitets kontroll). Disse stasjonene kan også ved behov benyttes til andre typer målinger og analyser.

Vannverk er ved lov 23. juni 2000 nr. 56 underlagt en egen plikt til beredskapsplanlegging. Plikten omfatter bare muligheten til å levere fra eget vannverk, ikke alternativ vannforsyning dersom vannverket tross beredskapsforberedelser settes ut av spill, for eksempel ved sabotasje. I forbindelsen med år 2000-problemet ble linjen Sosial- og helsedepartementet - Statens Næringsmiddeltilsyn - Kommunale næringsmiddeltilsyn benyttet for å ha kontakt med vannverkene om beredskapsmessige spørsmål. Samme akse kan benyttes i forbindelse med eventuelle terrortiltak til å øke beredskapen dersom situasjonen skulle tilsi dette. Gjennom MSIS-systemet kan for eksempel frekvens for prøvetaking reguleres i forhold til den konkrete trusselsituasjon. Ifølge Nasjonalt folkehelseinstitutt er faren for forgiftninger gjennom å forgifte drikkevannskilder med kjemikalier forholdsvis liten fordi det kreves store mengder kjemikalier pga. uttynningseffekt. Når det gjelder biologiske agens/mikrober er situasjonen noe mer usikker, men renseprosedyrene ved vannverkene, dvs. klor eller UV-stråling, uskadeliggjør de fleste virus.

Statens institutt for folkehelse/Nasjonalt folkehelseinstitutt har de siste årene økt kompetansen om biologisk terrorisme, og tiltakene over vil styrke instituttets rolle som organ for faglig rådgivning og støtte i håndtering av hendelser med biologiske stridsmidler. Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa utgjør fundamentet for håndteringen av større utbrudd av smittsomme sykdommer, herunder eventuelle utbrudd som følge av biologiske våpen. Beredskapen blir jevnlig øvet og testet bl.a. ved de årlige influensa­epidemiene. Prosessen ved oppklaring av Dent-o-sept-saken våren 2002 viste også at den virker godt. Det internasjonale samarbeidet er også utvidet, bl.a. med østeuropeiske institutter og deltakelse i EUs beredskapssystem.

– Beredskapen mot kjemiske våpen

Før behandling kan skje av personer som er forurenset med A, B eller C midler må personene renses (dekontamineres). Dekontaminering skjer stort sett ved at de kontaminerte vaskes med vann. Enkelte nervegasser må fjernes ved tørrens. Personell som foretar dekontaminering må ha kompetanse, personlig verneutstyr og vernedrakter for å kunne arbeide med kontaminerte personer.

Det er helsevesenets ansvar å sørge for dekontaminering av pasienter som kommer direkte til sykehus uten å være dekontaminert på skadestedet. Stortinget bevilget derfor ca 30 mill kr til å kjøpe inn deteksjonsutstyr, dekontamineringsenheter, verneutstyr til helsepersonell, samt kompetansetiltak (Innst. S. nr. 23 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 3 (2001-2002)). 16 dekontamineringsenheter er fordelt på utvalgte sykehus. Det er også fordelt vernedrakter for helsepersonell til alle norske sykehus med akuttfunksjon. Alle enhetene ble levert innen utgangen av 2001. Kurs for helsepersonell ble avholdt umiddelbart etter levering. Enhetene og vernedraktene kan brukes ved dekontaminering av personer som er forurenset av både radioaktivt materiale, biologiske og kjemiske stoffer. En av enhetene var i bruk i januar 2002 i Kopervik i Rogaland der det var mistanke om miltbrannbakterier i en postforsendelse. Enheten fungerte tilfredsstillende.

Direktoratet for sivilt beredskap har på oppdrag fra Justisdepartementet kjøpt inn et tilsvarende antall dekontamineringsenheter til bruk i rensing av personer på skadestedet. Det har vært et godt samarbeid om anskaffelse og utplassering av utstyret. Disse ble anskaffet som følge av bevilgning fra Stortinget, jf. Innst. S. nr. 9 (2001-2002), jf. St.prp. nr. 7 (2001-2002).

Skader som følge av radioaktiv stråling kan til en viss grad forebygges ved inntak av kaliumjodtabletter før en blir utsatt for strålingen. Det er kjøpt inn og fordelt jodtabletter i Nord-Norge og enkelte andre steder i landet. Det er under innkjøp for distribusjon nye jodtabletter til erstatning for de gamle.

Skader som følge av B og C-midler behandles med spesielle medikamenter, såkalte antidoter og antitoksiner ("motgifter" ved kjemiske skader og forgiftninger). Den norske sivile beredskapen på dette området var ikke lagt opp med sikte på å møte det som kan betegnes som en nasjonal katastrofe i form av f.eks. et gassangrep på en T-bane i rushtiden. Trusselbildet er imidlertid endret etter 11. september. 2001. På denne bakgrunn bevilget Stortinget (Innst. S. nr. 23, (2001-2002), jf. St. prp. nr. 3, (2001-2002) inntil 35 mill kr til å bygge opp et beredskapslager av slike legemidler. Arbeidet med å realisere et slikt lager er i gang. Helsedepartementet vil komme tilbake til Stortinget med forslag om inndekning av driftskostnader til et slikt lager. En ser også på muligheter for et nordisk samarbeid på dette området.

Kompetansen i helsevesenet når det gjelder kjemiske stridsmidler og konsekvenser av bruk styrkes. Under behandling av St.prp. nr. 54 (2001-2002) i juni 2002 (jf. Innst.S. nr. 252 (2001-2002)) bevilget Stortinget midler til styrking av helsevesenets kompetanse på dette området. Arbeidet med å realisere dette er i gang. Også her ser en på muligheter for nordisk samarbeid.

Sivilforsvaret har blant annet på grunnlag av de tilførte ekstra midlene drevet opplæring av personell fra nødetatene i bruk av personlig verneutstyr, dekontaminering, med videre. Denne opplæringen vil bli videreført. Sivilforsvaret er også i ferd med å ruste opp vesentlige sider av deteksjons-, måle- og rapporteringstjenesten for ABC-våpen. Masseødeleggelsmidler er også tillagt større vekt i opplæringen av sivilforsvarsmannskaper og -befal.

Trusselbildet som følge av internasjonalt engasjement

Norges pågående internasjonale engasjement har neppe i vesentlig grad øket risikoen for terrorhandlinger mot militære eller sivile installasjoner i Norge. Det foreligger ingen indikasjoner på at andre NATO-land enn USA og Storbritannia er spesielt utsatt eller truet på grunn av deres pågående militære operasjoner.

Risikoen for norske styrker i operasjonsområdene er som for andre styrker. Det antas imidlertid at terrorfaren for amerikanske og britiske styrker er større enn for andre NATO-styrker og ikke-NATO-styrker.

Konkrete beredskapsplaner for sikring av spesielle objekter

Objekter som antydes i spørsmålet faller i to kategorier:

• – Militære objekter (f eks Østerdal garnison, Ramsund, Ørland flystasjon)

• – Sivile objekter (f eks Slottet, regjeringskvartalet, Stortinget)

For militære installasjoner foreligger lokale beredskapsplaner i samsvar med Forsvarssjefens terrorberedskapsdirektiv. Den enkelte avdeling sikrer seg selv, eventuelt med støtte av militært personell utenfra. Dette kan i enkelte tilfeller kreve innkalling av avdelinger fra Heimevernet etter innhentet tillatelse. Sikringen kompliseres ved at hoveddelen av førstegangstjenesten nå følger utdanningsåret med innkalling i august og dimisjon i juni/juli. Derved er tilgangen på øvede mannskaper svært liten fra sommeren til de nyinnkalte mannskapene har nådd en viss treningsstandard. Dette var tilfellet i tiden etter 11. september 2001.

Forsvaret er prinsipielt ansvarlig for å beskytte egne installasjoner mot terroranslag. For sivile objekter har Forsvaret ikke noe spesielt ansvar for terrorberedskap, men støtter politiet etter anmodning og eventuell godkjenning i samsvar med regelverket for væpnet bistand til politiet. For utvalgte militære og sivile objekter foreligger et eget planverk for sikring i krig, i hovedsak basert på avdelinger fra Heimevernet. Dette planverket er rettet mot en annen type trussel (angrep med militære midler), men kan i mange tilfeller tilpasses dersom det er påkrevet å sikre objektet med militære avdelinger mot en terrortrussel. Igjen understrekes at slik sikring av ikke-militære objekter med militære midler har karakter av bistand til politiet med mindre noe annet fastsettes i medhold av beredskapslovgivningen.

Permanent beredskap i forhold til pårørende til norske mannskaper som deltar internasjonalt

Under luftoperasjonene i det tidligere Jugoslavia forekom at personellet og personellets familier ble kontaktet av ukjente personer og truet mer eller mindre direkte. På denne bakgrunn er det etablert samarbeidsordninger mellom hjemmeavdelingene for spesialstyrkene og PST lokalt. Disse samarbeidsordningene omfatter også tiltak for å beskytte personellets familier. I samarbeidsordningene ligger informasjon fra PSTs side om trusselen med bakgrunn i mulige innsatsområder, og informasjon fra avdelingene til PST om mistenkelige hendelser ved/i hjemmeavdelingen. Det er også en målsetting med utvekslingen av informasjon å få til en hevet bevisstgjøring av personellet og de pårørende om risikoen for å bli utsatt for utspørring, kartlegging, trusler, skade, etc, og viktigheten av å rapportere hendelser som oppfattes som mistenkelige også i nærheten av hjem, skole og barnehager. Denne kontakten omkring forhold i hjemmeområder vil med bakgrunn i gode erfaringer bli utviklet videre med tanke på avdelinger generelt som bidrar ved utenlandsoperasjoner, herunder Forsvarets innsatsstyrker (FIST) og personell i stabsfunksjoner og observatørposisjoner.

For politiets vedkommende (Civpol) eksisterer det et konsept som ivaretar nødvendig beredskap i forhold til pårørende til norsk politipersonell som deltar i internasjonal tjeneste. Nøkkelord er: Nettverk, bevisstgjøring, kontakt, kommunikasjon og informasjon. Politidirektoratet har et delt arbeidsgiveransvar med oppdragsgiver (FN/OSSE) og personellets tjenestested. Hvert enkelt politidistrikt har oppnevnt kontaktpersoner. Beredskapen for både personellet og pårørende er bygget opp gjennom et nettverk som etableres forut for utreise. Kontaktpersonene bistår Civpol- koordinatorene med kontakt, kommunikasjon og informasjon. Koordinatorene arbeider i et team som involverer psykolog som rådgiver i fasene før, under og etter utreise. Psykologens rådgiverfunksjon utnyttes spesielt for bevisstgjøring, oppfølging ved hendelser og for debrief. Melderutiner fra kontingentsjef og etterretningsinformasjon fra trusselvurderinger gjør at Civpol sitter med informasjon som kan være nyttig ved hendelser i misjonsområdet.

Styrking av trussel- og risikovurderinger

For å sikre en best mulig utnyttelse av de trusselvurderinger som utarbeides og for å sikre at de ulike etater i totalforsvaret opererer ut fra et felles og kommunisert trussel- og risikobilde, vil Regjeringen i tråd med St.meld. nr. 17 etablere et permanent sekretariat for Koordineringsrådet for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten. Dette trussel- og risikobildet skal kunne inngå som grunnlag for beredskapsplanleggingen innen ulike sektorer.

E. Om mulige klimaendringer

Det er ønskelig med en utredning av hvilke konkrete tiltak som er iverksatt for å forberede det norske samfunnet på konsekvenser av sannsynlige klimaendringer, og hvilke tiltak som ansees nødvendige å iverksette fram til år 2008.

Svar:

Konsekvenser av klimaendringer og Regjeringens tilpasningsstrategier er omtalt i St.meld. nr. 15 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk., jf. kap. 6 Klimaforskning og tilpasningsstrategier. Det fremgår her at vi foreløpig vet lite om fysiske og biologiske effekter av klimaendringene i vår region. Økt satsing på forskning både innen naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fag, teknologi og humaniora samt forskning på tvers av di­siplinene er nødvendig for å få mer kunnskap om mulige effekter.

En tverrfaglig utredningsgruppe utarbeidet i 2001, på oppdrag for Norges forskningsråd, en rapport om behovet for forskning knyttet til virkninger av og tilpasninger til klimaendringer i Norge med nærliggende havområder. Gruppen peker på store behov for mer forskningsbasert kunnskap innen en rekke samfunnssektorer som miljø, fiskeri og havbruk, skogbruk, jordbruk og reindrift, samferdsel og infrastruktur, energi, turisme m.v. Utredningen konkluderer med at det er nødvendig med betydelig økt og mer langsiktig og helhetlig forskningsinnsats på dette området.

Regjeringen har fulgt opp utredningsgruppens anbefaling ved å legge til rette for at Norges forskningsråd i 2002 økte innsatsen til forskning om klimaeffekter over de ordinære budsjetter med om lag 8 mill. kr, finansiert over Miljøverndepartementets budsjett. Samtidig ble det etablert en ny felles satsing på "Polar klimaforskning" med finansiering fra Forskningsfondet. Dette er en felles satsing mellom flere forskningsprogrammer, hvor effekter av klima­endringer på arktiske økosystemer inngår som ett av flere temaer. Som følge av den økte satsningen er det i 2002 etablert et nytt forskningsprogram KlimaEffekter - Forskningsprogram om konsekvenser av og tilpasninger til klimaendringer. Allerede pågående forskningsvirksomhet på dette området vil bli lagt inn under det nye programmet. Det legges opp til at KlimaEffekter skal ha en varighet på 10 år med evaluering midtveis.

Klimaendringene kan få økologiske og samfunnsmessige effekter som myndighetene i sin planlegging må ta hensyn til for å unngå eller begrense unødvendige skader, ulykker og tap gjennom beredskaps- og tilpasningstiltak. Effekter av klimaendringer kan i noen grad motvirkes eller reduseres ved fornuftig planlegging. Aktuelle tiltak kan bl.a. være klima­tilpasning av bygninger og bygningskonstruksjoner, økt høyde på kaianlegg og kvalitetskrav til kommunale planer i form av minimumsnormer for å sikre at bebyggelse ikke utsettes for flom og ras. I arbeidet med rullering av Nasjonal transportplan for 2002-2015 er det satt i gang arbeid med å kartlegge hvordan klimaendringer påvirker sårbarheten i transportsystemet og vurderinger av hvordan dette bør tas hensyn til i planlegging og vedlikehold av infrastruktur.

Regjeringen vil gjennom tiltak knyttet til forskning, informasjon og kompetanseoppbygging aktivt bidra til å bevisstgjøre, styrke beredskap og legge til rette for nødvendige samfunns­messige tilpasninger i ulike sektorer for å begrense skader og tap som følge av klima­endringer. Det vil bli lagt opp til et nært samarbeid med regionale og lokale myndigheter.

F. Om kraftforsyningssikkerhet

Det er ønskelig med en utredning av forsyningssikkerheten i kraftforsyningen og hvilke tiltak som kan iverksettes for å styrke denne.

Svar:

Etter oppdrag fra Justisdepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Direktoratet for sivilt beredskap gjennomførte Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i perioden februar 1999 - mars 2001 et prosjekt om sårbarhetsreduserende tiltak i kraftforsyningen. Prosjektet inngår i rekken av såkalte BAS-prosjekter (beskyttelse av samfunnet) og har navnet BAS3.

BAS3-rapporten setter søkelyset på en rekke utfordringer i arbeidet med kraftforsyningsberedskap. Rapporten inneholder også anbefalinger med hensyn til tiltak som kan iverksettes for å redusere sårbarheten i kraftforsyningen. Blant annet på brakgrunn av BAS3 har Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) våren 2002 utarbeidet et strategidokument for arbeidet med beredskap innenfor NVEs forvaltningsområder i perioden 2002-2010.

BAS3-prosjektet og NVEs strategidokument utgjør til sammen en grundig vurdering av forsyningssikkerheten i kraftforsyningen og hvilke tiltak som kan iverksettes for å styrke denne. Begge rapporter oversendes komiteene til orientering.

G. Om kommunesektoren

Det anmodes om en beskrivelse av status og planer for kompetanseoppbygging på kommunalt nivå. Det bes om en utredning av de kommunale nødetaters integrering i den totale antiterrorberedskapen, herunder nye oppgaver og økonomiske konsekvenser. Det bes videre om en vurdering av helsevesenets beredskap ved terroranslag, større naturkatastrofer og store ulykker som brann i høyblokker.

Svar:

God lokal beredskap er en forutsetning for en god nasjonal beredskap. Styrking av det kommunale beredskapsarbeidet har i de senere år vært et satsingsområde i den sivile beredskapen. Regjeringen vil sikre den gjennomgående beredskapen ved å fremme lovforslag om kommunal beredskapsplikt.

Fylkesmennene har siden 1988 gjennomført systemrettede tilsyn med kommunenes beredskapsarbeid og dette er et sentralt tiltak for å styrke kommunenes beredskapskompetanse. Formålet med tilsynet er å heve kvaliteten på kommunenes krise- og beredskapsplaner og sørge for effektiv bruk av ressurser som brukes til forebyggende tiltak. Tilsynet omfatter plan for kommunal kriseledelse, kommunens plan for å informere innbyggere, kommunens rutiner for ivaretakelse av beredskapsmessige hensyn i samfunnsplanleggingen (BIS), kommunenes risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) og andre beredskapsrelaterte saker.

Fylkesmennenes tilsynsrapportene viser at pr. 30.06.2002 hadde 92% av kommunene utarbeidet plan for kommunal kriseledelse og pr. 31.12. 2001 hadde 85% av kommunene gjennomført eller startet opp risiko- og sårbarhetsanalyser. Direktoratet for sivilt beredskap har gjennomført undersøkelser som viser at kommuner vurdere kurs, øvelser og veiledning av regi av fylkesmannen som nyttige tiltak for å øke kompetansen om samfunnssikkerhet og beredskap.

Direktoratet for sivilt beredskap har utarbeidet veiledere for kommunenes beredskap (blant annet for ROS-analyser og BIS), som blir distribuert direkte til kommunene og gjennom fylkesmennene. Fylkesmennene gjennomfører beredskapsseminarer og øvelser for kommunene. I 2001 gjennomførte 15 av fylkesmennene kommuneøvelser (114 kommuner). For inneværende år er det stilt krav om at fylkesmennene skal øve G av kommunene og ta i bruk en øvelsesmetodikk som vektlegger krisekommunikasjon. Direktoratet for sivilt beredskap gir bistand til fylkesmennenes kommune­øvelser og gjennomfører storbyøvelser for kriseledelsen i de største byene. Sentralskolen for sivilt beredskap har kommuner som en av sine hovedmålgrupper. Skolen har i årets første halvår gjennomført 47 kurs og seminarer med til sammen 892 deltakere, hvorav 130 var ledere og ansatte i kommunene. Sentralskolen yter også bistand til lokal opplæring i kommunene.

Et viktig tiltak for å øke den kommunale kompetansen er å tilrettelegge for erfaringsutveksling mellom kommuner. Direktoratet for sivilt beredskap har i år startet et prosjekt for evaluering og observasjon av krisehendelser. Dette har blant annet resultert i en erfaringsrapport fra krisehåndteringen etter uværet i Nordland i januar 2002. Rapporten er den første i en planlagt serie hvor direktoratet samler erfaringer ved større ulykker og katastrofer, primært hvor fylkesmenn og kommuner er involvert. Hensikten med rapporten er å systematisere og gjøre erfaringer tilgjengelig for andre, bedre planleggingsgrunnlaget for utvikling av beredskap i kommunene og evaluere nytten av planlagte tiltak.

I tillegg til tiltak som er iverksatt for å heve kommunenes helhetlige beredskapskompetanse, er det en rekke tiltak som har til hensikt å heve kompetansen innenfor ulike sektorer. Fylkesmenn og kommuner er sentrale i planlegging, opplæring og gjennomføring av kompetansehevende tiltak innenfor bygg- og anlegg og matvareberedskapen. Direktoratet for sivilt beredskap gjennomfører årlig tre regionale konferanser om bygg- og anleggberedskap og tilsyn av denne beredskapen er gjenstand for kontroll på direktoratets årlige tilsyn hos fylkesmennene. Det enkelte fylkesmannembete holder årlige kurs for ledere og nestledere for rasjoneringskontorene i kommunene i samsvar med gjeldende retningslinjer for rasjonering av matvarer. Opplæringsvirksomhet overfor kommunene er fylkesmennenes ansvar, men Direktoratet for sivilt beredskap bistår fylkesmennene med utarbeidelse av kurs og seminarer.

Kommunal nødetaters integrering i den totale antiterrorberedskapen

Samfunnets antiterrorberedskap har som mål og forhindre angrep og å begrense skadevirkninger av angrep med bruk av konvensjonelle våpen, masseødeleg­gelsesmidler og informasjonsangrep. Dette krever at sentrale, regionale og kommunale beredskapstiltak er så godt samordnet at de fremstår som et hele.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet forvalter den lovgivningen som setter krav om at kommunene skal sørge for etablering og drift av et brannvesen som kan ivareta forebyggende og beredskapsmessige oppgaver på en effektiv og sikker måte. Regelverket fastsetter blant annet minstekrav til hvordan brannvesenet skal være organisert og kompetansekrav til personell. Som beredskapsorganisasjon er brannvesenet den viktigste innsatsstyrken hva gjelder teknisk innsats ved branner og ulykker. Brannvesenet har døgnberedskap og vil kunne være i innsats på kort varsel i alle landets kommuner. Regjeringen ønsker å opprette ett nytt direktorat for beredskap og samfunnssikkerhet og at det ansvaret Arbeids- og administrasjonsdepartementet har for brannvesenet i dag overføres til Justisdepartementet. Dette vil bidra til bedre samordning av ressurser og et mer helhetlig perspektiv på samfunnssikkerheten.

Det kommunale brannvesen skal håndtere ulykker hvor farlige stoffer fra industrien og transport av farlig gods forårsaker skader og ødeleggelser på mennesker og miljø. I tillegg er det etablert særskilt ressurs i vertskommunene til 34 interkommunale utvalg mot akutt forurensing (IUA). Høsten 2001 ble det gitt tilleggsbevilgninger som er brukt til å gjennomføre opplæringstiltak for å høyne beredskapen mot kjemiske stridsmidler hos nødetatene (helse, politi, brann) i de største byene og tettstedene i landet. For å bedre brannvesenets beredskap ble det i ni byer gjennomført opplæring i masseødeleggelsesmidler, egenbeskyttelse og bruk av påvisningsutstyr. Det er regjeringens mål å legge grunnlag for samordnende operative fagmiljøer og at ressursene i Sivilforsvaret og brannvesenet i større grad bør sees i sammenheng.

Det er utviklet og iverksatt et pilotprosjekt for en ny digital standard for kommunikasjon innen nød- og beredskapsetater kalt TETRA - standarden. Hensikten er å redusere sårbarheten i kommunikasjon mellom aktører som er sentrale i en krisesituasjon.

Helsevesenets beredskap

Helseberedskap omfatter beredskap i kommunenes helsetjeneste og den statlige spesialisthelsetjenesten, samt andre statlige beredskapstiltak (beredskap i sykehus, ambulansetjenesten, luftambulansetjenesten, kommunikasjonsberedskap, krisepsykiatrisk bistand, videre smittevernberedskap, næringsmiddel- og drikkevannsberedskap, atomulykkeberedskap, forsyningstjenester og personell). En statlig tilsynsmyndighet på nasjonalt nivå og fylkesnivå fører tilsyn med helsetjenestene.

Helsetjenesten er i utgangspunktet en beredskapstjeneste som er beredt til å rykke ut og behandle pasienter 24 timer i døgnet 365 dager i året. Denne alminnelige bredskapen er et grunnlag og en forutsetning for å kunne håndtere kriser og katastrofer i fredstid og krigshendelser. Lov av 23. juni 2000 nr.56 om helsemessig og sosial beredskap trådte i kraft 1. juli 2001. Loven presiserer og klargjør det beredskapsansvar som har fulgt av alminnelige prinsipper om å tilby forsvarlige helsetjenester. Loven bygger på ansvarsprinsippet som sier at den som har ansvaret for å yte en tjeneste også har beredskapsansvar for tjenesten.

Målet for helseberedskapen er at helsevesenet fortsatt skal være i stand til å yte tjenester selv om det inntreffer en krise eller en katastrofe, eller det blir krig. Landets generelle helseberedskap anses å være rimelig god. Arbeidet med gjennomføringen av lov om helsemessig og sosial beredskap er et ledd i arbeidet for at helseberedskapen skal bli enda bedre. Beredskap i forhold til angrep med bruk av masseødeleggelsesmidler representerer en særskilt beredskapsutfordring for helsesektoren når det gjelder krisehåndteringen og den medisinske behandlingen. Den særlige organiseringen av atomulykkeberedskapen fremgår av kgl.res av 26. juni 1998. Kriseutvalget ved atomulykker har det operative ansvaret ved atomulykker og fra norsk side legges det betydelig vekt på det internasjonale samarbeidet. Helseberedskapen mot kjemiske stridsmidler er styrket ved at det i 2001 ble utplassert 16 renseenheter ved utvalgte sykehus. Det er et forbedringspotensial i beredskapen mot kjemiske midler og Stortinget har bevilget i juni d.å. midler til helsevesenets kompetanse på dette området. Arbeidet med å realisere dette er i gang og beredskapen vil bli styrket når vedtaket er realisert.

Øvrige former for terrorangrep, naturkatastrofer og store ulykker har alle til felles at helseberedskapen settes på prøve; enten på skadestedet eller i form av etterfølgende behandling i kommunehelsetjeneste- eller spesialisthelsetjeneste. Spørsmålsstillingen om for eksempel brann i høyblokker skiller seg i så måte ikke fra andre branner eller kriser og katastrofehendelser som helseberedskapen må være forberedt på å håndtere.

For at hver virksomhet innen helsevesenet (kommuner, helseforetak (sykehus), regionale helseforetak mv.) skal være best mulig forberedt for å håndtere slike hendelser inneholder loven bestemmelser om avklaring av ansvar. Virksomhetene pålegges å utarbeide en beredskapsplan og inneha en kriseledelse som skal være i stand til å treffe beslutninger om disposisjoner av egne ressurser og ha kontakt med andre aktører som politi, brannvesen, fylkesmannen og Forsvaret. Loven pålegger virksomhetene å sørge for å ha et øvet og opplært personell. De fleste utøvende ledd i helsetjenesten har i dag utarbeidet kriseplaner til bruk i den daglige virksomheten og svakheten ved mange av disse planene er at de i mindre grad enn ønskelig omtaler samarbeid mellom de ulike instansene. Det er fastsatt en overgangsordning som krever at beredskapsplanene skal være på plass innen 01.07. 2003.

Tilsynsmyndigheten kan gjennom bruk av sine ordinære kontaktkanaler og vanlige tilsynsmetoder som kartlegginger, revisjoner og oppfølginger av enkeltsaker fremskaffe relevante opplysninger om hvordan de ansvarlige myndigheter gjennomfører sine beredskapsplikter på helseområdet. Dette vil være viktig både for å sikre et godt beredskapsnivå gjennom planlegging og i håndteringen av en konkret beredskapssituasjon. I tilfeller der det er nødvendig å styre ressursene i helsevesenet ut fra nasjonale hensyn gir fullmaktsbestemmelsene i loven departementet hjemmel til å fordele ansvar, oppgaver og ressurser og pålegge omlegging av virksomhet.

H. Om informasjonsberedskap

Hvilke tiltak og informasjonskanaler planlegges ved kriser og større kratastrofer. Hvordan tenkes dette organisert?

Svar:

Planlegging av tiltak, valg av informasjonskanaler og organisering er av avgjørende betydning for effektiv krisehåndtering. Erfaring tilsier at evnen til å gi rask, konkret og fullstendig informasjon til virksomhetens egne medarbeidere, medier, berørte og andre aktører kan bidra til å både forebygge og redusere virkninger av en krise.

Organiseringen av informasjonsberedskapen er basert på ansvarsprinsippet og den statlige informasjonspolitikken (vedtatt ved kongelig resolusjon i 1983 og revidert i 2001). Prinsippene i informasjonspolitikken slår fast at den som har ansvar for en sak, også har ansvar for at det blir informert om saken, og at det bare er informasjonsoppgavene - ikke ansvaret - som kan delegeres. Informasjon og kommunikasjon under kriser stiller særlig krav til presisjon og organisering. Det er for sent å planlegge dette når krisen rammer. Statskonsult og Direktoratet for sivilt beredskap veileder og bistår i dag offentlige virksomheter med å utarbeide beredskapsplaner for informasjon. Sårbarhetsutvalget konkluderte med at informasjonsberedskapen i stat, fylkeskommune og kommune er blitt bedre de siste ti årene. En videre styrking av arbeidet med å veilede offentlige virksomheter og økt bevissthet om betydningen av informasjon er faktorer som kan bidra til å videreføre denne positive utviklingen.

Ansvarsprinsippet innebærer at det enkelte departement håndterer presse- og informasjonsvirksomheten, med mindre regjeringen beslutter noe annet. Når en fredstidskrise berører flere departementer, kan regjeringen gi ett departement ansvar for å samordne berørte departementers krisehåndtering. Den som har ansvaret for krisehåndteringen har også ansvaret for informa­sjonshåndteringen. Regjeringens informasjonsberedskap ved sikkerhetspolitiske kriser og krig har en egen beredskapsorganisasjon; Regjeringens presse- og informasjonstjeneste (RPI). Ved større kriser i fredstid kan regjeringens kriseinformasjonsenhet (Kriseinfo) bistå departementer og direktorater.

Kriseinfo er et operativt støttesystem for å bistå departementer og direktorater med informasjonshåndtering ved større kriser og hendelser i fredstid. Enheten ble opprettett ved kongelig resolusjon av 1. juni 1989 og består av informasjonssjefer fra ti ulike departementer. Til grunn for virksomheten ligger ansvarsprinsippet, men ansvarlige departementer (også direktorater) kan kalle inn Kriseinfo hvis de har behov for bistand til å håndtere krisen. Enhetens sekretariat (ledet av Statskonsult) har ansvar for månedlige varslingsøvelser, beredskapslokale, nødvendig teknisk utstyr og planlegging av øvelser. Medlemmene har døgnkontinuerlig beredskap, også under ferieavvikling. Varslingsrutinene er godt innarbeidet med månedlige varslingsrutiner. Kriseinfo kan ved behov settes i forhøyet beredskap over en bestemt periode. Vanligvis vil det ta mellom 20-60 minutter fra igangsatt varsling til medlemmene er operative i regjeringskvartalet. Kriseinfos leder og nestleder avgjør hvor mange som skal kalles inn og hvordan bistanden skal organiseres. Informasjonssjefer vil bli underlagt operasjonsledelsen og dennes informasjonsenhet. (Enheten vil deles inn i følgende fem funksjoner; ledelse, informasjon inn, informasjon ut, ressursgruppe og teknisk/administrative tjenester).

Kriseinfo har blitt brukt i forskjellige krisesituasjoner siden opprettelsen i 1989. Enheten bistod Olje- og energidepartementet under flommen på Østlandet i 1995 og Justisdepartementet i forbindelse med flykapring på Gardermoen i 1996. Kriseinfo har også bistått i mindre skala, sist Landbruksdepartementet med medie­overvåking i forbindelse med munn- og klovsyke saken i 2001. Den siste perioden med høynet beredskap var i forbindelse med overgangen til år 2000.

Ansvarsprinsippet medfører at informasjonsberedskapen må organiseres etter behov. Denne tilnærmingen er valgt fordi informasjon må sees som en integrert del av den øvrige krisehåndteringen. Informasjon og kommunikasjon er sentrale virkemidler i håndteringen av en krisesituasjon, og bør sees i sammenheng med andre tilgjengelige virkemidler. Derfor er valg av tiltak og informasjonskanaler helt avhengig av den situasjon og de problemer som den aktuelle krisen skaper. Dette må den enkelte virksomhet ha vurdert og planlagt i forkant av en krise. Hvilke informasjonskanaler som er best egnet til å ta i bruk avhenger av hva som er målet eller løsningen på det informasjonsproblemet en står overfor.

Et bærende prinsipp i informasjonspolitikken er at informasjonen skal utarbeides på borgerne eller brukernes premisser. Kunnskap om de som er berørt av en krise behov og ønsker må derfor legges til grunn for hvilke tiltak og informasjonskanaler som tas i bruk. Ved større kriser som berører store deler av den norske befolkningen vil ofte media være en viktig støttespiller for videreformidling av informasjon. Avhengig av krisens art og omfang skal virksomheter ha planlagt for bruk av informasjonskanaler og videreformidlere. Valg av informasjonskanal må også vurderes med hensyn til om informasjon skal ut før, under eller etter en krise.