Vedlegg 2: Brev fra Olje- og energidepartementet v/statsråden til energi- og miljøkomiteen, datert 3. juni 2002
Det vises til brev 30. mai 2002 fra komiteen vedrørende ovenstående. Under henvisning til tidligere svar på spørsmål fra komiteen, ønskes svar på ytterligere spørsmål. Disse følger nedenfor.
1. I svar på spørsmål nr. 3 i brev til komiteen datert 16.5.2002 sies det at det vil være spekulativt å vurdere mulige tap av inntekter fordi gjennomføringen av direktivet kun vil innebære tredjepartsadgang. Kan man gi en nærmere analyse av hva som kan skje i forhold til langsiktige gasskontrakter dersom det innføres TPA og det etableres et spotmarked for gass basert på det nye regimet?
Jeg kan ikke se noen direkte sammenheng mellom innføringav en rett til tredjepartsadgang til norske rørledninger etter gassmarkedsdirektivets oppstrømsregler, og etablering av et eventuelt spotmarked for gass. Gassalg fra norsk sokkel foregår i det vesentlige på basis av langsiktige kontrakter, og en kan ikke se at disse vil bli nevneverdig berørt av direktivets gjennomføring i Norge. Leveransene under disse kontraktene fortsetter i tråd med forutsetningene.
Et eventuelt spotmarked for gass i Europa vil neppe heller få noen innvirkning på eksisterende, langsiktige kontrakter om salg av gass fra Norge. Forsåvidt gjelder nye, langsiktige gassalgskontrakter er det umulig å si noe om hvor mange slike som vil bli inngått i et marked der gass også selges på spot. I lys av de beregnede økninger i gassforbruket i EU de kommende tyve år, vil jeg legge til grunn at markedet for nye, langsiktige gassalgskontrakter i fremtiden vil være tilstede også ved siden av muligheten for spotsalg.
2. Norge eksporterer i dag omlag 50 Sm3 gass, hvorav en stor del på langsiktige kontrakter. Hvor sannsynlig anser man fra norsk side at det vil være å opprettholde langsiktige kontrakter for salg av gass, dersom markedsprisen for gass reduseres og det etableres et kortsiktig marked med lavere pris enn de langsiktige kontraktene?
Norge eksporterer i dag om lag 50 mrd. Sm3 gass til det europeiske gassmarkedet.
La meg først understreke at gassmarkedsdirektivet anerkjenner lange gassalgskontrakter som sådan - både eksisterende og nye. Skulle eksisterende kjøpere få problemer med å avta gass under langsiktige take-or-pay kontrakter, vil kjøper i medhold av direktivets artikkel 25 med Kommisjonens aksept, rent midlertidig kunne få en viss reduksjon i sine forpliktelser mht åpning av sine rørledninger.
Norsk gassalg er i dag den enkelte selgers individuelle ansvar. Det er derfor vanskelig å spekulere på hvordan gassalget vil bli organisert mellom selgere og kjøpere i fremtiden. Verken norske myndigheter eller Kommisjonen vil ha særskilt innflytelse på dette. I et eventuelt spotmarked med lavere gasspriser legger jeg likevel til grunn at et slikt marked neppe vil få særlig innvirkning på eksistensen av de nåværende kontrakter. En annen sak er at et spotmarked kan påvirke prisnivået i de langsiktige kontraktene. Uansett vil denne utviklingen ikke være påvirket av at gassmarkedsdirektivet gis anvendelse for Norge.
Kommisjonen har i den senere tid også lagt større vekt på å understreke viktigheten av langsiktige gassalgskontrakter. Langsiktige kontrakter ses således som et viktig grunnlag for investeringer i ny infrastruktur. Utvikling av slik ny infrastruktur er igjen avgjørende for den forsyningssikkerhet som må ligge til grunn for muligheten til møte den forventede økning i gassforbruket i tiden fremover.
3. Dersom kjøper på grunn av en endret markedssituasjon skulle si opp/reforhandle de langsiktige kontraktene, hvordan ser man fra norsk side på en slik situasjon, og hva vurderer man som alternativ til dagens langsiktige kontrakter?
Når det gjelder spørsmålet om reforhandling av eksisterende langsiktige avtaler, vil det faktum at gassmarkedsdirektivet gis anvendelse for Norge ikke ha noen betydning. Det ligger således klausuler om prisrevisjon inne i alle slike gassalgsavtaler allerede i dag. Eventuelle reforhandlinger og/eller oppsigelser vil fullt ut være selskapenes ansvar. Skulle en kjøper gå til det skritt å si opp en eksisterende langsiktig gassalgskontrakt, vil selgeren selv måtte vurdere eventuelle reaksjoner i samsvar med det som ellers gjelder i forretningsforhold (saksanlegg for domstolene, krav om erstatning m.v.).
I det europeiske gassmarkedet er det fullt ut selskapene som vil bestemme utviklingen. Hverken norske eller andre lands myndigheter kan, eller vil i utgangspunktet ønske å ha noen innvirkning på hvordan kontraktsstrukturen i markedet vil bli i fremtiden.
4. Hva er departementets vurdering av spørsmålet om stabilitet for aktørene på gassmarkedet dersom prisen på gass reduseres og utsettes for kraftigere kortsiktige endringer?
Kortsiktige endringer i gassprisene vil neppe gi seg vesentlige utslag for norske gasselgere i første omgang. Mer permanente prisreduksjoner på gass vil likevel kunne ha effekter på muligheten for utbygging av nye, norske olje- og gassressurser. Dette vil isåfall være en helt ordinær effekt av vanlige markedsmekanismer og ikke ha noen sammenheng med gassmarkedsdirektivets anvendelse for Norge. Stabiliteten i gassmarkedet i Europa vil som i andre tilfelle avhenge av tilbuds- og etterspørselssituasjonen.
5. Departementet gjentar i flere svar at man uavhengig av Norges posisjon står overfor et nytt gassregime nedstrøms, men sier samtidig at man ikke ser noe poeng i å drøfte på nytt vår helhetlige og strategiske tenkning omkring oppstrøms gassforvaltning. Hva er årsaken til at statsråden ikke ser behov for en bred drøfting av egen strategi i forhold til den nye måten EU organiserer det indre energimarked på? Burde ikke enhver produsent ha en bred drøfting av egen strategi i forhold til det indre marked?
Helt siden petroleumsvirksomheten i Norge startet, har det alltid vært en klar premiss at petroleumspolitikken til enhver tid skal være helhetlig og bygget på myndighetenes til enhver tid gjeldende strategiske målsettinger. I dette ligger samtidig at petroleumspolitikken i tillegg til å være helhetlig, også må være dynamisk for å kunne anvendes i forhold til skiftende ønsker og behov. Derfor vil jeg igjen understreke at alle endringer og tilpasninger i petroleumspolitikken som hittil har vært foretatt og som vil bli foretatt i fremtiden, vil være basert på hensynet til at helheten skal ivaretas.
Den folkerettslige forpliktelse Norge har til å gjennomføre ny sekundærlovgivning fra EU om det indre marked, etterleves derfor under aktiv hensyntagen til landets behov og mål på vedkommende sektor. EUs direktiver angir en retning som må følges av alle land i EØS-området, men landene har stor frihet til å bestemme den konkrete tilpasning innenfor de gitte rammer. Når en fra norsk side har gjennomført store endringer i gassforvaltningssystemet i det siste året, har hensynet til helheten vært styrende for de tiltak som gjennomføres og planlegges.
Norske gassprodusenter står i dag etter min mening godt rustet til å møte de utfordringer og muligheter de møter som aktører i EUs indre gassmarked. Avviklingen av GFU-ordningen for et år siden, etablering av en nøytral operatør - Gassco - for gassrørledningene på sokkelen og de nye regler om adgang til kapasitet i disse som vil bli foreslått av departementet i nær fremtid, er ledd i arbeidet med å styrke norske gassprodusenters muligheter til å møte utfordringene i markedet og de krav de vil bli møtt av i Europa i tiden fremover. Disse endringene har skjedd og vil skje i nær dialog med industrien selv og med jevnlige orienteringer til regjeringen og Stortingets EØS-utvalg. Jeg legger derfor til grunn at vi i dag, som hittil, er opptatt av å sikre en fortsatt helhetlig olje- og gasspolitikk basert på bred dialog med alle interesserte parter.
6. På bakgrunn av statsrådens svar på spørsmål 5 i brev til komiteen datert 28.5.2002, bes det om en utdyping av følgende:
a) Gjennom selskapsbasert salg av gass fra Norge, TPA, samt økt grad av kortsiktige kontrakter vil norsk gass konkurrere mot norsk gass på det europeiske markedet, og dermed presse prisen nedover. Dette vil være en ny situasjon for norsk gassforvaltning. Er statsråden enig i et slikt utsagn, og i tilfelle hvorfor/hvorfor ikke? Hvilke konsekvenser bør en slik ny situasjon få for vår gasstrategi?
b) Hvilke nye strategier har departementet vurdert i forhold til å oppnå maksimal ressursutnyttelse for små og marginale felt?
Til a): Jeg vil si meg enig i at man, under den ordning som nå er etablert der den enkelte rettighetshaver kan selge sin gass på individuell basis, vil kunne se konkurranse mellom selgere av norsk gass. Hvorvidt dette vil medføre prisreduksjoner på gass, er det pr. i dag for tidlig å si noe om. Etter et år under det nye systemet er det som tidligere påpekt, intet som peker i retning av noen reduksjon i gassprisene som kan forklares ut fra premissene i spørsmålet.
Under et system der de norske produsentene kan selge sin gass på individuell basis, kommer de også nærmere markedet og kan dra nytte av de økte mulighetene for salg til flere kjøpere på lang- og kortsiktig basis som dette gir. Norske produsenter vil også kunne ta del i flere ledd i gasskjeden, med kommersiell gevinst som resultat samlet sett. Markedsaktørene vil således, som hittil, bestemme om det vil være kommersielt grunnlag for utbygging av nye, norske gassressurser. Er det tilstrekkelig etterspørsel etter norsk gass i markedet, vil ressursene bli bygget ut og produsert også i fremtiden. I denne situasjon kan jeg ikke se at norsk gasstrategi bør endres.
Til b): Som tidligere påpekt, ser vi ingen tegn til at små og marginale ressurser ikke skulle bli utbygget som følge av direktivets gjennomføring i Norge eller som følge av liberaliseringen av det europeiske gassmarked. Er etterspørselen etter gass slik at utbygging av reservene anses kommersielt lønnsomt, har departementet fortsatt de samme muligheter som hittil til å vektlegge helhetlige ressursforvaltningshensyn i vurderingen av om utbygging skal skje. Departementet skal således også i fremtiden godkjenne plan for utbygging og drift av feltet (PUD), plan for anlegg og drift av nye rørledninger (PAD), og gi tillatelser for produksjonsnivået fra feltene. En legger fortsatt opp til en streng samfunnsmessig styring av transportsystemet. Samtidig vil departementet også i fremtiden ha mulighet til å sikre slike felt adgang til den nødvendige kapasitet i gasstransportsystemet. Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at det skulle være behov for å etablere nye strategier i denne forbindelse.
7. Norge har, som statsråden påpeker hatt en meget nøye styring og helhetstenkning knyttet til vår gasseksport. Er statsråden av den oppfatning at styringsmuligheten reduseres eller økes som følge av EUs liberaliserte marked? Komiteen ber om begrunnelse for svaret.
Slik norsk sokkel har utviklet seg over tid, har en sett at behovet for direkte myndighetsstyring av gassalget som sådan er blitt redusert. Norsk sokkel er således blitt mer moden, samtidig som strukturendringene i det europeiske gassmarkedet har gjort det hensiktsmessig å gi norske gassprodusenter større frihet til å delta i hele verdikjeden og derved øke verdiskapingen totalt sett. De selskaper som tildeles utvinningstillatelser på norsk sokkel er høyt kvalifiserte selskaper med langsiktige perspektiver på sin virksomhet.
Dette er årsakene til at GFU-ordningen ble avviklet innenfor EØS fra 1. juni 2001. Som det fremgår av mitt svar ovenfor, har departementet fortsatt de nødvendige hjemler i petroleumsloven til å styre utbyggingstakt og produksjonsnivå i ønsket grad utfra ressursforvaltningshensyn. Jeg kan således ikke se at gjennomføringen av gassmarkedsdirektivet i Norge, eller den pågående markedsliberalisering i Europa vil ha noen særskilt innvirkning på norske myndigheters mulighetertil å sikreen god forvaltning av olje- og gassressursene i forhold til det som i dag gjelder.
8. Komiteen ber om å få en vurdering av innholdet i dialogen mellom EU og Russland når det gjelder gass og en vurdering av denne prosessens betydning i forhold til det framtidige europeiske gassmarkedet.
Jeg har ikke direkte kjennskap til innholdet i denne dialogen utover det som er offentlig tilgjengelig. Basert på denne, synes det å være et kjernepunkt i dialogen mellom de to parter for så vidt gjelder gass, at man vil arbeide for en sikring av den langsiktige gassforsyning fra Russland til Europa.
Videre detaljerte drøftelser mellom partene synes derfor å fortsette med spesiell henvisning til langsiktige gassalgskontrakter. Partene synes å legge større vekt enn tidligere på å understreke viktigheten av disse, ikke bare for historiske investeringer, men at de også vil forbli nødvendige som grunnlag for investeringer i nye feltutbygginger og infrastruktur i fremtiden. Før møtet i Moskva 29. mai då presiserte Kommisjonen spesielt og unilateraltviktigheten av langsiktige take-or-paykontrakter.
Et annet viktig spørsmål mellom EU og Russland er arbeidet med en gjensidig aksepterbar løsning på spørsmålet om destinasjonsklausulene i russiske kontraktene, som har vært tatt opp av EUs konkurransemyndigheter i forhold til Russland. Disse klausulene legger restriksjoner på mulighetene til videresalg av russisk gass innenfor EU-området. Problemstillingen er aktuell både i forhold til eksisterende og nye gassalgskontrakter.
Basert på ovenstående synes det å være grunn til å anta at russisk gass fortsatt vil spille en viktig rolle i forhold til sikring av europeisk gassforsyning også i fremtiden. For Norge kan dette bety at forholdene vil ligge til rette for økt forsyningssikkerhet for gass til Europa. Derved vil det være grunnlag for at gassforbruket i EU vil øke på bekostning av andre og mer forurensende energibærere som f.eks. kull. En slik utvikling vil kunne være fordelaktig både av miljøhensyn og for Norge som gassprodusent, idet en da vil få et større markedsgrunnlag som basis for utbygging av nye, norske gassressurser.
9. Hvilke lån, garantier og evt, annen støtte gir EU i dag til Russland, land i Nord-Afrika eller rundt Det kaspiske hav når det gjelder spørsmål om utbygging av indre infrastruktur for gasseksport?
Dette spørsmålet har jeg ikke grunnlag for å besvare innenfor de angitte frister. Komiteen bør eventuelt henvende seg til Kommisjonens ambassade i Oslo for å få informasjon om disse ordningene.
10. Hvordan ser Norge på spørsmålet om framtidig skattlegging av gass i EU, og hvordan kan dette påvirke verdien av norsk gasseksport?
Utgangspunktet er her at det vil stå EU og EUs medlemsland fritt til å vedta skattlegging av gass innenfor EU-området. Som påpekt i tidligere svar, vil et eventuelt forslag i EU om energiskatter i utgangspunktet ikke berøre Norges forpliktelser under EØS-avtalen. Et eventuelt direktiv om energiskatter vil således ikke få direkte anvendelse for Norge, fordi forhold knyttet til skatter og avgifter ikke omfattes av EØS-avtalen. Norge vil derfor ikke være forpliktet til å akseptere eventuelle direktiver om energiskattlegging innlemmet i EØS-avtalen.
Hvorvidt et slikt direktiv likevel vil kunne få indirekte virkninger for Norge, kan en ikke si noe særskilt om i dag. Dersom EU skulle vedta slik skattlegging og denne utformes slik at f.eks. bruk av mindre miljøvennlige energibærere blir vesentlig billigere i Europa enn bruk av naturgass, vil dette kunne påvirke gassens konkurranseevne i det europeiske markedet. Dette vil som nevnt gjelde uaktet om skattereglene gjelder i Norge eller ikke. Skulle slik skattlegging av gass bli aktuelt, vil en derfor fra norsk side arbeide aktivt i forhold til EU for å hindre dette.
11. Komiteen har videre i brev 31. mai 2002 stilt følgende spørsmål til Olje- og energiministeren: Komiteen er kjent med at Utenriksdepartementet ønsker behandling av gassmarkedsdirektivet i vår, og at dette blant annet begrunnes med at en utsettelse vil kunne komplisere forhandlingene om fisk. Med utgangspunkt i den forestående sommerferie ønsker komiteen å vite hvilke konkrete forhandlinger dette gjelder, og hva er eventuelt fremdriften?
Utenriksministeren har anmodet om at følgende svar fremmes av Olje- og energiministeren:
Regjeringen er opptatt av å overholde den pålagte 6 måneders fristen i gjennomføringsarbeidet med EØS-lovgivning. I EØS-samarbeidet anser både Norge og EU at det er viktig å få gjennomført våre respektive forpliktelser rettidig.
Jeg kan opplyse at Utenriksdepartementets syn og begrunnelse for å behandle gassmarkedsdirektivet i vårsesjonen er knyttet til ovennevnte forhold alene. Når vi står overfor en forhandlingssituasjon som vi vet vil kunne bli vanskelig er det samtidig viktig å unngå å skape nye belastninger.
Markedsadgang for fisk er en sentral næringspolitisk interesse og representerer en betydelig utfordring for Norge i forhold til EUs utvidelse. Når det gjelder fisk og kompensasjonsspørsmålet kan det i henhold til fremdriften i EUs utvidelsesforhandlinger forventes at de første forberedende drøftelser med EU-siden kan finne sted utover høsten 2002.
Stortingets organer vil bli konsultert om vurderingene air disse spørsmål før sommerferien.