Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, vil understreke kommunesektorens vesentlige rolle for landets innbyggere. Hoveddelen av offentlig velferdsproduksjon utføres i kommunene. Kommunene tilrettelegger dessuten infrastruktur og har viktige oppgaver som lokal og regional utvikler og planlegger. For komiteen er det sentralt at disse oppgavene utformes og prioriteres i demokratiske organer kommunalt og regionalt. Økt valgfrihet for det lokale og regionale demokratiet, slik at prioriteringene mellom offentlige oppgaver i større grad enn tilfellet er i dag kan skje ut fra lokale forhold, er etter komiteens oppfatning en målsetting.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at økt lokal og regional innflytelse trolig vil virke positivt inn på valgdeltakelsen, det politiske engasjement for lokale og regionale saker og på rekrutteringen til politiske verv. Dette er ønskede utviklingstrekk.

Disse medlemmer har merket seg at modernisering av offentlig sektor, og da også kommunal sektor, er en prioritert oppgave for Regjeringen. Arbeidet for modernisering, effektivisering og mer tjenesteproduksjon for hver bevilgede krone, gir disse medlemmer sin støtte. Kommunene og fylkeskommunene må tilpasse seg utfordringene som landet står overfor i arbeidet for et forbedret velferdssamfunn, og kommunesektoren må videre bidra aktivt i utviklingen av fremtidens tjenesteproduksjon.

Kravene til økt kostnadseffektivitet stilles samtidig som arbeidsmarkedet er stramt, og disse medlemmer mener at disse forhold fordrer fornyelse, kreativitet og effektivisering i kommunal sektor. Disse medlemmer er kjent med at kommunesektoren gjennom flere år har arbeidet målrettet for å fornye sin virksomhet.

I tiden fremover vil det imidlertid være behov for ytterligere effektivisering, og disse medlemmer vil understreke at kommunesektoren har et selvstendig ansvar for å drive et aktivt fornyelsesarbeid gjennom utvikling av egen organisasjon.

Komiteen viser til at bevisstheten i befolkningen om hvilke krav og forventninger man kan stille til offentlig sektor er økende. Dette gjør etter komiteens mening de fremtidige utfordringene for kommunesektoren ekstra store.

For at arbeidet med modernisering av offentlig sektor skal lykkes, mener komiteen at det er viktig å spille på lag med de ansatte og de ansattes organisasjoner. Komiteen vil presisere at de kommunalt ansatte anses som en verdifull ressurs.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til avtalen disse partier imellom om barnehager i perioden 2002-2005. Flertallet viser til at avtalen og forslaget fra flertallet er gjengitt i sin helhet i innstillingen til Revidert nasjonalbudsjett for 2002.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at deres respektive partier den 12. juni 2002 inngikk avtale om kommuneøkonomien for 2003. Avtalen innebærer at kommunesektoren får beholde merskatteveksten for 2002 og 2003. Disse medlemmer vil påpeke at det per juni 2002 ikke er mulig å kvantifisere nøyaktig hvor mye dette betyr i forbedret økonomi for kommunene. Disse medlemmer er imidlertid kjent med at merskatteveksten for 2001 var på hele 2,9 mrd. kroner.

Disse medlemmer vil videre påpeke at avtalen sikrer kommunene en økonomisk vekst på 2 til 2,5 mrd. kroner i 2003. Dette kommer i tillegg til veksten i kommunesektoren på 900 mill. kroner i 2002 som videreføres i 2003. Disse medlemmer mener at avtalen gir kommunesektoren forutsigbare rammevilkår for 2003, noe som er viktig i en tid med stram økonomi.

Disse medlemmer vil fremheve at avtalen innebærer en ytterligere sikring av tjenestetilbudet til de svakeste gruppene. Det er foreslått å øremerke 30 mill. kroner til utskriving av unge funksjonshemmede fra alders- og sykehjem. Videre er det foreslått å øremerke ytterligere 50 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag, til sammen 650 mill. kroner, til særlig ressurskrevende brukere.

Avtalepartene påpeker i avtalen at veksten i pensjonsutgiftene innebærer en betydelig utfordring for kommunesektoren. Til tross for at pensjonsutgiftene er et ansvar som tilligger kommunesektoren selv og i all hovedsak er et forhold mellom kommunene som kunder på den ene side og leverandørene av kommunale pensjoner på den andre, erkjenner disse medlemmer et behov for statlig medvirkning for å lette den ekstraordinære situasjonen som er oppstått i 2002. Disse medlemmer henviser i denne forbindelse til sine merknader vedrørende pensjonsutgiftene under kap. 4.2.

Disse medlemmer vil også fremheve at avtalen innebærer at tilsagnsrammen for handlingsplan for eldreomsorgen utvides med 3 000 sykehjemsplasser ut over Regjeringens forslag i St.meld. nr. 31 (2001-2002). Disse medlemmer henviser tilmerknaden vedrørende dette under punkt 18.4.

Ut over ovennevnte forhold vil disse medlemmer kort nevne at avtalen også omfatter følgende forhold:

• – Storbytilskudd til byene Fredrikstad, Tromsø og Drammen, jf. merknader under kap. 7.2.

• – Overføringene til landslinjer øremerkes, jf. merknad under kap. 3.4.2.2 og merknad og forslag under kap. 10.2.

• – Fylkeskommunene Østfold og Nord-Trøndelag tilgodeses med til sammen 30 millioner kroner som en kompensasjon for at disse har benyttet inntekter fra kraft til å finansiere sykehussektoren, jf. merknad under kap. 7.2.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen avslutte handlingsplanen for eldreomsorgen med utgangspunkt i de søknader som er kommet inn fra kommunene innen fristen 1. oktober 2001. Tilsagnsrammen for handlingsplanen utvides med 3 000 sykehjemsplasser ut over Regjeringens forslag. Oppstartingstilskuddet for 3 000 av de ekstra enhetene vil først komme til utbetaling fra 2004."

"Stortinget ber Regjeringen avsette 30 mill. kroner til utflytting av yngre funksjonshemmede som er bosatt i alders- og sykehjem innenfor en uendret totalramme for skjønn."

"Stortinget ber Regjeringen tildele byene Fredrikstad, Tromsø og Drammen i år 2003 et storbytilskudd på totalt 17 mill. kroner og fordele på følgende måte:

Fredrikstad: 6,3 mill. kroner.

Tromsø: 5,6 mill. kroner.

Drammen: 5,1 mill. kroner."

"Stortinget ber Regjeringen tilgodese fylkeskommunene Østfold og Nord-Trøndelag med til sammen 30 mill. kroner innenfor skjønnsrammen som en kompensasjon for at disse har benyttet inntekter fra kraft til å finansiere sykehussektoren."

Disse medlemmer viser til at disse medlemmer i kap. 11.2 fremmer et forslag som lyder slik:

"Stortinget ber Regjeringen fremme endelig forslag om toppfinansieringsordning for særlig ressurskrevende brukere i kommuneproposisjonen for 2004."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at flertallet i kap. 11.2 fremmer et forslag som lyder slik:

"Bevilgningen til særlig ressurskrevende brukere økes med 50 mill. kroner utover Regjeringens forslag innenfor skjønnsrammen for 2003."

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til den avtalen som er inngått om kommuneproposisjonen 2003 mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet.

Dette flertallet konstaterer at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke vil etablere en ordning med statlig toppfinansiering for ressurskrevende brukere. En konsekvens av dette er at mange kommuner fortsatt blir påført store utgifter til de nevnte brukerne, noe som i mange tilfeller fører til nedskjæringer av andre kommunale tilbud. Dette flertallet viser til Stortingets enstemmige beslutning under behandlingen av statsbudsjettet for 2002 der Regjeringen ble bedt om å fremme forslag om statlig toppfinansiering i kommuneproposisjonen for 2003. Dette flertallet mener det er uheldig at Regjeringen ikke har fulgt opp Stortingets vedtak.

Dette flertallet viser til at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet vil ta 30 mill. kroner fra skjønnsmidlene og bevilge dem til Østfold fylkeskommune og Nord-Trøndelag fylkeskommune. Som begrunnelse for forslaget peker regjeringspartiene og Fremskrittspartiet på at de to fylkeskommunene må kompenseres fordi "… de har benyttet inntekter fra kraft til å finansiere sykehussektoren". Dette flertallet går imot forslaget fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. En må etter dette flertallets syn legge en likebehandling av fylkeskommunene til grunn for tildeling av midler. Dette flertallet mener Regjeringen må skaffe oversikt over hvilke fylkeskommuner som har benyttet inntekt fra egen næringsaktivitet til sykehusdrift og fremme forslag om kompensasjon. Dette flertallet viser til forslag under kap. 3.3.2.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet konstaterer at avtalen overhodet ikke gir noen forbedring i kommunenes økonomi i forhold til Regjeringens forslag. Det er påfallende fordi Regjeringens opplegg for 2003 vil føre til at velferdstilbud i kommunene må reduseres. Disse medlemmer konstaterer at dette særlig vil ramme barnehagetilbudet i kommunene, opplæringstilbudet for elever i grunnskolen og det tilbudet som kan gis innenfor eldreomsorgen. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiets politikk vil særlig ramme dem som har aller mest behov for kommunale velferdstilbud. Disse medlemmer mener at dette viser manglende vilje hos disse partiene til å prioritere helt grunnleggende tilbud til unge og eldre innbyggere i kommunene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at forliket mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet ikke innebærer en krone mer til hardt pressede kommuner.

Både skolebarn, pleietrengende og funksjonshemmede vil få dårligere og dyrere tilbud enn før. Disse medlemmer vil spesielt vise til at tilbudet til funksjonshemmede totalt sett ikke vil bli bedre av at en øremerker en del av skjønnspotten fordi tilbudene i utgangspunktet må kuttes på grunn av for trange rammer.

Disse medlemmer påpeker at det er fullt mulig heller å stramme inn i skattepolitikk overfor store inntekter og formuer og i budsjettpolitikken på områder som ikke rammer tilbudet til skolebarn, pleietrengende og funksjonshemmede. Disse medlemmer påpeker at forlikspartiene mangler mot og vilje til denne avgjørende prioriteringen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at kommunesektoren har en helt spesiell rolle for innbyggernes hverdag. Disse medlemmer mener derfor at det er viktig at oppgaveløsninger i offentlig sektor fortsatt underlegges lokal og regional demokratisk styring og understreker at kommunalt selvstyre og likeverdige velferdstilbud til alle er viktige målsettinger. Disse medlemmer viser til at kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten av den offentlige tjenesteproduksjonen. Derfor må kommuner og fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør dem i stand til å tilby de tjenestene innbyggerne har behov for. Disse medlemmer mener det må være en prioritert oppgave å gi kommuner og fylkeskommuners rammevilkår som setter dem i stand til å løse sine oppgaver. I den forbindelse mener disse medlemmer at fornyelse av offentlig sektor er et viktig mål og vil understreke at kommunesektoren har et eget ansvar for å fornye og effektivisere egen drift. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at effektiviseringskravet ikke må være så stort at konsekvensene blir en reduksjon i tjenestetilbudet til befolkningen. Fornyelse og effektivisering av kommunesektorens drift må i tillegg skje i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Regjeringen har etter disse medlemmers syn en alt for stor forventning til hvilke resultater en kan oppnå av effektivisering. I tillegg legger Regjeringen sterk vekt på at konkurranse skal kunne gi vesentlige innsparinger i kommunesektoren. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen har kostnadseffektivisering som mål uten å understreke betydningen av kvalitet på tjenestene og innbyggernes ulike behov. Disse medlemmer er enig i at omstilling og best mulig ressursutnyttelse er viktig for å få mer tjenesteproduksjon for hver krone framfor å bruke penger på unødvendig byråkrati. Disse medlemmer slutter seg likevel ikke til Regjeringens strenge krav om effektivisering og den sterke betoningen av konkurranseutsetting som virkemiddel. Å gi tilfredsstillende rammevilkår for et godt tjenestetilbud til innbyggerne kan etter disse medlemmers syn ikke bare oppnås gjennom strenge effektiviseringskrav eller krav til omstilling slik Regjeringen legger opp til.

Disse medlemmer mener at Regjeringens økonomiske opplegg for kommunesektoren, som støttes av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke legger til rette for et godt nok tjenestetilbud til innbyggerne i alle landets kommuner. Disse medlemmer viser i den forbindelse også til ubalansen i kommunesektorens økonomi. Dette er en virkelighetsbeskrivelse Kommunenes Sentralforbund og myndighetene er enige om. Disse medlemmer understreker imidlertid at Regjeringen gjennom sitt forslag bidrar til å redusere den kommunale handlefriheten. Disse medlemmer peker i den forbindelse på at Regjeringen i St.meld. nr. 2 (2001-2002) uttaler følgende:

"Kommunene står selv ansvarlig for sine pensjonskostnader. Innenfor de inntektsrammer som fastsettes av Stortinget, innebærer dette at kommunene enten må effektivisere driften eller redusere aktivitetsnivået."

Disse medlemmer mener at dersom staten ikke bidrar til en framtidsrettet løsning av kommunesektorens pensjonskostnader, vil det føre til reduksjon i sentrale velferdsoppgaver som barnehagetilbud, utdanning og eldreomsorg.

Disse medlemmer er kritiske til at Regjeringen viser manglende vilje til å gjøre noe med ubalansen i kommunesektorens økonomi og stiller seg uforstående til at Regjeringen legger opp til lavere vekst i kommunesektorens inntekter enn det som har vært vanlig de senere år. Disse medlemmer mener at kommuneøkonomien må stå i forhold til pålagte oppgaver og forventninger fra statens side og krav fra innbyggerne. Disse medlemmer understreker at det er behov for å øke kommunenes frie inntekter, for å sikre kvalitet på offentlige tjenester og for å hindre reduksjon i tjenestetilbudet. Disse medlemmer mener at Regjeringen må utarbeide en plan for hvordan ubalansen kan rettes opp. Disse medlemmer viser til forslag under kap. 2.2.1.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil styrke den kommunale selvråderetten og gjøre kommunene mindre avhengige av staten. Kommunene må få økt ansvar for egen økonomi ved å få beholde mer av den verdiskapning som skjer i egen kommune. De statlige utjevningsordningene gjennom dagens inntektssystem må reduseres og kommunen må få en mer aktiv rolle for å kunne styre og påvirke sine egne inntekter og utgifter. Norske kommuner bør blant annet få fri kommunal beskatningsrett, noe som også vil vitalisere det lokale selvstyret. Den kommunale selskapsskatten bør gjeninnføres for å styrke det næringspolitiske engasjement på lokalplanet.

Disse medlemmer vil foreslå å avvikle dagens rammefinansieringssystem og erstatte dette med et nytt system basert på en statlig stykkpris-finansiering av grunnleggende velferdstjenester som helse, omsorg og skole. Formålet er å sikre et best mulig likeverdig offentlig tjenestetilbud over hele landet som er mer uavhengig av den enkelte kommunes økonomi.

Disse medlemmer vil også styrke det kommunale selvstyret ved at fylkesmannens muligheter til skjønnsmessige omgjørelser av kommunale vedtak bli begrenset. Kommunene må blant annet få styrket avgjørelsesmyndighet i saker som arealdisponering og bruk av utmarksområder.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for å overføre økt myndighet til det lokale selvstyret i saker som angår plan- og arealsaker."

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet vil avvikle dagens rammefinansieringssystem og erstatte dette med en statlig direktefinansiering etter stykkpris-prinsippet. Dette for å sikre et best mulig likeverdig tjenestetilbud over hele landet. Innbyggernes rettigheter knyttet til offentlig finansierte velferdsytelser skal ikke være prisgitt god eller dårlig kommune­-økonomi slik det ofte er i dag. Et best mulig likeverdig offentlig tjenestetilbud over hele landet bør derfor være økonomisk garantert av staten og sikret gjennom lovfestede individuelle rettigheter.

Disse medlemmer vil forbedre kommunesektor ved å utløse det effektiviseringspotensialet som er til stede. Kommunale primæroppgaver som eldreomsorg, sykehjemsdrift, skole og drift av kommunaltekniske VAR-tjenester bør derfor utsettes for konkurranse fra andre aktører/tilbydere og ikke overlates bare til det kommunale etatsmonopol slik det er i dag.

Disse medlemmer mener det et er grunn til å merke seg at de kommunale gebyrer og avgifter de senere årene har økt langt mer enn den generelle prisstigningen ellers i samfunnet. Det synes legitimt å hevde at kommunen har et kostnadsproblem fremfor et inntektsproblem som er begrunnet i ineffektiv drift forårsaket av mangel på konkurranse og gammeldags organisering.

Disse medlemmer er av den oppfatning at modernisering, kvalitetssikring og kostnadseffektivisering av velferdsproduksjonen i norske kommuner sikres best gjennom å tilrettelegge for et konkurranseeksponert velferdsmarked. I dette velferdsmarkedet skal de offentlig velferdstjenestene være tilgjengelige for den enkelte innbygger gjennom prinsippene om individuell valgfrihet og at pengene følger brukeren. Den enkelte innbygger/bruker/kunde skal selv fritt kunne velge mellom ulike tilbydere som produserer offentlig finansierte velferdstjenester som eldreomsorg, helse og skole.

Disse medlemmer vil påpeke at samfunnet er tjent med og avhengig av å få til en virksom konkurranse om å utføre de grunnleggende velferdsoppgavene. All offentlig tjenesteproduksjon må derfor skje i et fritt marked og ikke være overlatt en skjermet kommunal sektor alene, slik det stort sett er i dag.

Disse medlemmer vil hevde at den største trussel mot velferdssamfunnets fremtid ligger i de krefter som ut fra snevre politiske- eller profesjonsinteresser motarbeider effektivisering av den offentlige tjenesteproduksjonen gjennom å ville forhindre fri konkurranse, privatisering og innbyggernes rett til valgfrihet.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide forslag til lov som påbyr kommunene å konkurranseutsette driften av de ulike kommunale tjenestetilbud."

"Stortinget ber Regjeringen snarest mulig gjøre kompensasjonsordningen for merverdiavgift til fylker og kommuner generell."

Disse medlemmer vil nedlegge fylkeskommunen som politisk og administrativt forvaltningsnivå. Dagens fylkeskommune har vist seg å vær et mislykket eksperiment helt uten folkelig forankring og legitimitet.

Det er etter disse medlemmers mening helt meningsløst å drive fylkeskommunen videre etter at spesialhelsetjenesten ble et statlig ansvarsområde, siden nettopp ansvaret for sykehusene var hovedpilaren for fylkeskommunens eksistensberettigelse. Dagens fylkeskommune representere derfor mer enn noen gang et absurd og uforsvarlig sløseri med skattebetalernes og samfunnets penger.

Disse medlemmer viser til sine forslag i innstillingen til St.meld. nr. 19 (2001-2002) jf. Innst. S. nr. 268 (2001-2002) og Fremskrittspartiets tidligere forslag om å nedlegge fylkeskommunen politisk og administrativt og fordele fylkeskommunens oppgaver mellom stat og kommune.

Disse medlemmer ser med stor bekymring på den mangel på sykehjemsplasser som finnes i flere kommuner. Handlingsplanen for eldreomsorg har fått en negativ bieffekt ved at det er blitt bygget for mange omsorgsboliger på bekostning av for få sykehjemsplasser.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om at den statlige tilskuddssatsen til bygging av sykehjem økes med 300 000 kroner per plass fra og med 2004."

Disse medlemmer viser til sin primære holdning om at man ønsker en statlig toppfinansiering for spesielt ressurskrevende brukere i kommunene. En fast ordning for statlig toppfinansiering vil bety økt sikring for de mest pleietrengende, samt bedre kommuneøkonomien i de kommuner dette vil gjelde for.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser med stor bekymring på at staten de senere årene ofte har pålagt kommunesektoren stadig nye reformer eller andre ressurskrevende oppgaver uten at det samtidig er blitt bevilget tilstrekkelig med penger til en forsvarlig gjennomføring på kommuneplanet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å pålegge at staten til enhver tid skal sikre og garantere en statlig fullfinansiering av enhver ny oppgave som staten pålegger kommunene å utføre."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at gode offentlige tjenester er helt avgjørende for folks levekår og er en uunnværlig infrastruktur for næringslivet. En svekket offentlig sektor vil bidra til at forskjellen mellom folk øker. Økte forskjeller fører til dårligere helse og sosiale problemer for stadig flere.

Norsk økonomi er sterk. Det er imidlertid en økende ubalanse mellom privat forbruk og offentlig forbruk til velferdsgoder, og det er en sterk ubalanse i kommuneøkonomien. Dette skyldes at Stortinget gjennom flere år har pålagt kommuner og fylkeskommuner oppgaver som det ikke har vært tilstrekkelig med ressurser i kommunene til å løse. Skal velferdsstaten sikres for alle, må flertallet av befolkningen føle seg tjent med og være fornøyd med det offentlige tilbudet. Slik er det ikke i dag. Hovedmetoden i moderniseringsarbeidet må være kvalitet, utvikling og fornyelse og ikke konkurranseutsetting og ensidig fokus på effektivitet.

Politiske løfter om satsing på billige barnehager, kvalitetsskole uten egenandeler, god og verdig eldreomsorg og fjerning av fattigdom, følges ikke opp av konkret politisk handling for å realisere løftene.

Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen har prioritert skattelette for de rikeste på bekostning av bedre og billigere tjenester til befolkningen. Skatt og avgift på sykdom og behov øker, skatt på rikdom reduseres.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Regjeringen ber Stortinget i budsjettet for 2003 legge fram en plan for reduserte egenandeler i kommunesektoren."

Disse medlemmer viser til en rapport som Sosialistisk Venstreparti la fram i mai 2002 som dokumenterte at forskjellene i Norge øker dramatisk.

Disse medlemmer vil spesielt påpeke at mellom 20 000 og 50 000 barn lever under forhold som må betegnes som fattigdom. Det er en skam hvis et rikt land som Norge ikke klarer å fjerne denne fattigdommen. Tiltak må settes inn både på kort og lang sikt. En god kommuneøkonomi er helt nødvendig for å løse dette. Et godt og kompetent sosialfaglig hjelpeapparat, sosialhjelpssatser det går an å leve av, trygge og rimelige boligtilbud til vanskeligstilte, gratis grunnskole, lavere foreldrebetaling i SFO og barnehager og kultur- og fritidstilbud uten egenandeler, er nøkkelfaktorer for å unngå at økonomisk fattigdom skal ramme barn og ekskludere dem fra sosiale fellesskap. Det er åpenbart at det finnes ressurser i Norge til å løse dette hvis det er vilje til omfordeling. Disse medlemmer viser til diverse forslag fra Sosialistisk Venstreparti om behovet for økt satsing på disse områdene.

Disse medlemmer beklager sterkt at Regjeringens opplegg tvinger kommunene til å kutte i viktige velferdstilbud og øke prisene.

Disse medlemmer vil foreslå et kommuneoppgjør som har som hovedmål å sikre:

• – Flere og billigere barnehager.

• – En bedre skole.

• – Et lønnsoppgjør minst på linje med det staten har gjennomført og følge opp Stortingets vedtak av 31. januar 2002 om å sikre offentlig sektors evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft gjennom likelønn og en offensiv lønns- og arbeidsgiverpolitikk.

• – Skatteletter til folk med store utgifter til egenandeler.

• – Oppretting av underskudd knyttet til sykehusreformen.

• – Økninger for boligsatsing i kommunene.

• – Løft for de fattigste.

Disse medlemmer viser til at kommunesektoren må dekke den langsiktige økningen i pensjonsutgifter. I tillegg må kommunal sektor dra med seg en økonomisk ubalanse som er opparbeidet gjennom flere år.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til behovet for å få ned sykefraværet, og å rekruttere og beholde kvalifisert personale i kommunesektoren. Kommunesektoren har behov for et lønnsoppgjør minst på linje med det staten forhandlet fram og en tilsvarende finansiering som statlig virksomhet får. Staten må kompensere fullt ut for de lønnsavtaler staten forhandler for kommuneansatte og kompensere kommunene for tilsvarende lønnsvekst som staten forhandler fram med sine ansatte utover rammene lagt i nasjonalbudsjettet.

Disse medlemmer foreslår derfor:

"Stortinget ber Regjeringen i budsjettet for 2003 kompensere fullt ut for utgifter til lønnsoppgjør staten forhandler for kommuneansatte og kompensere kommunene fullt ut for tilsvarende lønnsvekst som staten forhandler fram med sine ansatte, utover rammene lagt i nasjonalbudsjettet."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at underskuddet som ligger igjen i fylkeskommunene etter sykehusreformen i hovedsak er opparbeidet i sykehusene og vil dersom staten ikke tar ansvar for å dekke det, måtte betjenes i hovedsak ved kutt i videregående opplæring, kollektivtransport og kultur.

Disse medlemmer viser til at sykehusene etter statlig overtaking har økt sine underskudd til 2,3 mrd. kroner. Dette avdekker at staten ikke er i stand til å drive sykehusene innenfor de samme rammene som fylkeskommunene gjorde. Disse medlemmer viser til at funksjonshemmede ikke får dekket helt grunnleggende behov. Mange som er avhengig av kommunale tjenester i hverdagen har ikke rett til flertallets selvfølgeligheter: til å stå opp om morgenen, legge seg om kvelden og få vaske seg når de føler for det. Det er uverdig når slike basale behov ikke tilfredsstilles. Bedre behovsdekking gir større selvstendighet og mindre funksjonshemming. Stram kommuneøkonomi kombinert med manglende lov- og forskriftsfesting av pleie- og omsorgstjenester og innlemming av øremerkede tilskudd til funksjonshemmede, fører til at problemene øker.

Disse medlemmer viser til merknader og forslag under andre kapitler i innstillingen.

Disse medlemmer mener Regjeringens strategi om konkurranseutsetting gir urealistiske forventninger om effektiviseringsgevinst uten hensyntaking til brukernes behov for kvalitet og pris. På denne måten skyver Regjeringen ansvaret for dårlige og dyre tjenester over på kommunene. Regjeringens politikk, der størst mulig reduksjon av økonomiske rammer blir en målsetting, er ikke et egnet til middel for å oppnå et samfunn til beste for alle.

Regjeringen må selv ta ansvaret for å ha brukt opp handlingsrommet i norsk politikk til skattelette for de rikeste framfor bedre skole, billige barnehager og bedre omsorg for gamle og syke.

Disse medlemmer vil vise til at skatteletten på aksjeutbytte var på 1,5 mrd. kroner. Aksjeutbytte er særdeles skjevt fordelt i befolkningen. 75 pst. av de som mottok utbytte fikk i snitt under 10 000 kroner, mens de 5 000 som mottok størst utbytte i snitt mottok 3,5 mill. kroner. Dette utgjorde 63 pst. av alt aksjeutbytte som ble utbetalt dette året. Skjevfordelingen i aksjeutbytte forsterker forskjellene i Norge. De som får mest i aksjeutbytte er ofte de samme som innkasserer de høyeste lønnsinntektene.

Økt minstefradrag ga til sammenligning bare en skattelette på 490 mill. kroner. I tillegg økte skatten på sykdom, egenandelene, med 3,5 pst. i budsjett for 2002. Dette rammer lavinntektsgrupper hardt.

Disse medlemmer mener det er en illusjon å tro at fjerning av øremerking og regler alene vil virke positivt inn på valgdeltakelsen og lokaldemokratiet.

Disse medlemmer viser til at det er behov for en forpliktende plan for å dekke inn ubalansen i kommuneøkonomien og sørge for at tjenestetilbudet fungerer.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at kommunesektorens oppgaver, økonomi og ressursdisponering ikke kan vurderes isolert, men må vurderes i et samfunnsmessig helhetsperspektiv. Kommunesektorens økonomi må tilpasses et samlet opplegg for statens bruk av oljeinntekter.

Disse medlemmer vil påpeke at kommunesektorens inntekter i stor grad finansieres gjennom midler fra det private næringsliv. Det er derfor viktig å gi næringslivet rammebetingelser så det kan utvikle seg på en god måte. Avskaffelsen av bl.a. investeringsavgiften var etter disse medlemmers oppfatning et viktig tiltak for å bedre rammebetingelsene for næringslivet, og vil medføre økt aktivitet og dermed økte inntekter til staten i annen rekke. Disse medlemmer mener at det er avgjørende viktig å iverksette tiltak som bidrar til å opprettholde høy sysselsetting og at flere kommer i arbeid.

Disse medlemmer tar avstand fra påstander om at deres respektive partier har prioritert skattelettelser til rike, fremfor bedre skoler, bedre barnehager og bedre omsorg for gamle og syke. Disse medlemmer vil påpeke at de skattelettelser som deres respektive partier har iverksatt for privatpersoner har hatt en sosial profil, og kommet lavtlønnsgrupper til gode. Økningen av minstefradraget kommer direkte de til gode som er og kommer i jobb.

Disse medlemmer har registrert og imøteser at Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 vil legge frem en egen stortingsmelding hvor man fremmer en tiltaksplan mot fattigdom. Disse medlemmer ber Regjeringen i denne meldingen om å trekke opp strategier for å forhindre at personer rammes av fattigdom og for å få flere ut av fattigdom. Videre vil disse medlemmer be Regjeringen om at den i statsbudsjettet for 2003 kommer tilbake til konkrete satsningsområder for å bekjempe fattigdomsproblemet i Norge.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til den viktige rolla kommunesektoren spelar for kvardagen til folk flest. Denne medlemen merkar seg at det er brei politisk semje om at vi skal ha ein effektiv, utviklingsdyktig og innbyggjarorientert offentleg sektor. Diverre legg Regjeringa ikkje opp til å gje kommunane høve til å utvikle seg i tråd med dei mål som er trekte opp.

Denne medlemen meiner desentralisering og folkestyre er eit nødvendig fundament for ei positiv utvikling i samfunnet. Det er god grunn til å vere uroa over ei utvikling mot stadig meir sentralisering i samfunnet. Når makt vert flytta frå lokalt til sentralt nivå, frå folkestyre til byråkratistyre og frå samfunnstenking til marknadstenking skaper dette dårlege løysingar, og folkeleg avmakt. Denne medlemen viser til at Senterpartiet vil ha ein snuoperasjon, både i økonomisk politikk og om korleis makta skal fordelast i samfunnet.

Denne medlemen viser til at debatten omkring kommunesektoren ofte handlar om einskildsaker. Dei sentrale spørsmåla om korleis samfunnet skal sjå ut, om kor og på kva grunnlag avgjerdsler som vedkjem fellesskapet skal takast, blir i liten grad debattert.

Denne medlemen viser til at kommunesektoren over mange år har hatt ein svært anstrengt økonomi med ein jamt aukande underbalanse i økonomien. Dette gjeld både vekstkommunar og kommunar med tilbakegong i folketalet. Denne medlemen ser at lokale folkevalde har greidd å meistre situasjonen gjennom effektivisering i administrasjon og tenestetilbod, kutt i ikkje lovpålagte oppgåver, til dømes kultur, samt ved endringar av strukturen i tenestetilbodet. Så langt har den pressa kommuneøkonomien vore eit problem for kommunane. Denne medlemen viser til tal som viser at vi no står overfor ein heilt annan situasjon. Den økonomiske situasjonen er no innbyggjarane sitt problem, kutta vil no kome på tenestetilboda. Eit dårlegare tilbod innanfor pleie og omsorg, skule og barnehage blir resultatet.

Denne medlemen er sterkt forundra over at Regjeringa meiner dei økonomiske problema i kommunesektoren er kommunane sitt eige ansvar. Dette er ei regelrett ansvarsfråskriving for situasjonen vi står overfor. Storting og Regjering har gjennom rettslovgiving og store statlege reformar lagt sterke føringar for kommunesektoren sitt virkeområde. Gjennom mang­lande finansiering er kommunane sett i stor gjeld og slit med høge driftskostnader.

Denne medlemen vil peike på to sentrale høve:

• 1. Kommunesektoren må sikrast nødvendige økonomiske midlar til å utføre tenester til innbyggjarane sitt beste.

• 2. Kommunesektoren må sikrast nødvendig fridom til å kunne tilpasse tilbodet til lokale høve. Dei folkevalde organa på lokalt og regionalt nivå må sikrast legitimitet i høve til å representere innbyggjarane i sitt område, og også autoritet til å fatte avgjerder til beste for lokalsamfunna sine.

Denne medlemen vil vise til ulike tiltak for å betre kommuneøkonomien:

• 1. Det bør leggjast ein treårig plan for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. Dersom ein skal kome opp på eit netto driftsresultat på mellom 3 og 5 pst. trengst det i følgje KS ei årleg styrking på om lag 2 mrd. kroner i tre år.

• 2. Nye tiltak må fullfinansierast av staten inntil balansen i kommuneøkonomien er retta opp.

• 3. Ekstraordinære løns- og pensjonskostnader må kompenserast.

Denne medlemen viser vidare til tidlegare forslag fremja av Senterpartiet om ein gjeldssaneringspakke for kommunane. Gjeldssanering kan og vurderast som ein del av ein plan for oppretting av den økonomiske ubalansen. Ei gjeldssanering på 12 mrd. kroner vil gje ein utgiftslette for kommunane på 1,5 mrd. kroner årleg.

Det må vidare ikkje setjast i gang nye reformar og større pålegg overfor kommunar, fylke og bedrifter i kommunal sektor utan at økonomien er avklara på førehand. Den økonomiske situasjonen er i dag slik at nye satsingar overfor ei gruppe lett kan gå utover til­bodet til ei anna.

Denne medlemen viser til at Senterpartiet ynskjer ei betydeleg styrking av kommuneøkonomien. Storting og Regjering bidrar til å skape store forventningar hos folk til kva tenestetilbod dei kan vente seg. Diverre er ikkje dei same politikarane like opptekne av å setje kommunane i stand til å verkeleggjere desse forventningane. Denne medlemen meiner derimot at ein må prioritere det offentlege tenestetilbodet no, viss ikkje er ein uønskt reduksjon i tenestetilbodet heilt uunngåeleg.

Denne medlemen legg følgjande til grunn for Senterpartiet sitt opplegg for hovudtrekka i kommuneøkonomien for 2003:

• 1. Ein auke i kommunesektorens pensjonsutgifter på mellomlang sikt på 2,3 mrd. kroner. Det vert vist til merknader om pensjon under kapittel 4.2.

• 2. Ein plan for oppretting av den økonomiske ubalansen, der det for 2003 vert tilført 2 mrd. kroner.

• 3. Toppfinansiering av ressurskrevjande brukarar, jf. forslag frå Senterpartiet under kapittel 11.2 på 599 mill. kroner.

• 4. Vekst i inntektene slik Regjeringa legg opp til i St.meld. nr. 63 (2001-2002) på 2-2,5 mrd. kroner.

• 5. Eldreplanen. Som ein del av utfasinga, vert det i 2003 tilført 685 mill. kroner ut over Regjeringa sitt opplegg, noko som tilsvarer oppstartningstilskot til 4 000 bueiningar.

• 6. Auka skjønnspott på 92 mill. kroner som følgje av endra teljetidspunkt, jf. merknader under kap. 8.2.

Denne medlemen viser vidare til dei forslag Senterpartiet har lagt inn i samband med St.prp. nr. 63 (2001-2002). Her prioriterer Senterpartiet kommune­økonomien og satser på skule, barnehage, helse og omsorg. Senterpartiet gjer framlegg om 1,9 mrd. kroner som ei eingongsavsetning for å sikre ei naudsynt bufferoppbygging i livselskapa. Vidare ynskjer Senterpartiet å løyve 2,3 mrd. kroner, slik at kommunane kan handtere det auka premienivået på pensjonar. Senterpartiet legg og opp til ei auke i dei frie inntektene til kommunane på 600 mill. kroner. Til sist gjer Senterpartiet framlegg om å slette fylkeskommunal gjeld på 1,7 mrd. kroner som ei avslutning på oppgjeret med fylkeskommunane etter statleg overtaking av sjukehussektoren. Denne medlemen meiner dette forslaget legg grunnlaget for ein god kommunal økonomi og legg forslaget i Revidert nasjonalbudsjett til grunn for det økonomiske opplegget for 2003.

Denne medlemen legg til grunn auka løyving i RNB som ein avgjerande føresetnad for dei forslaga denne medlemen fremjer i denne saka.

Denne medlemen viser til merknad og forslag under kap. 11.2 om eit finansieringssystem for ressurskrevjande brukarar der staten dekker 80 pst. av kostnadene ut over ein kommunal eigenandel på 600 000 kroner.

Denne medlemen viser til merknad under kap. 11.2, der det framgår at Senterpartiet meiner eldreplanen skal utfasast ved å gi tilskot i samsvar med fylkesmennene si innstilling, nemleg 7 300 bueiningar meir enn det Regjeringa legg opp til. Denne medlemen viser til at ei arbeidsgruppe med representantar både frå staten og kommunesektoren har sett på kommunane sine pensjonsforpliktelsar på mellomlang sikt. Konklusjonen frå denne rapporten er at kommunane vil få ein varig høgre pensjonspremie. Nivået på denne er avhengig av lønsutvikling og utviklinga i finansmarknadene. Denne medlemen er av den oppfatning at kommunane må setjast i stand til å handtere sine økonomiske forpliktingar, og at staten har eit hovudansvar for å sikre finansieringa av dette.