6. Nærmere om viktige politikkområder
I tråd med Stortingets og Sem-erklæringens forutsetninger er det for kommende avtaleperiode foretatt en moderat omfordeling av økonomiske virkemidler i retning bruk som har ressursgrunnlag til å være en hovedinntektskilde for brukerfamilien. Rammebetingelsene for brukere som velger å gå inn i samarbeidsforetak forbedres, og mer av overføringene flyttes over i skatteordninger.
Som oppfølging av FOLA-rapporten fra NILF og utredninger av partssammensatte arbeidsgrupper, er partene enige om forenklinger av virkemiddelbruken. Jordbruksavtalen legger derfor opp til en omlegging av AK-tilskuddet slik at det innføres et generelt kulturlandskapstilskudd til alt fulldyrket og overflatedyrket jordbruksareal på 200 kroner pr. dekar. Satsene er samordnet mellom ulike struktursatser som ikke har store forskjeller. Det er bare gjort ubetydelige endringer i distriktsdifferensieringen.
Tiltakene som er satt i verk for å hindre spredning av husdyrsykdommer som BSE og munn- og klovsyke til Norge og for å sikre forbrukerne trygg mat, øker kostnadene i matproduksjonen og for det offentlige. Tiltakene anses likevel som nødvendige. Forbrukernes tillit til maten er en grunnleggende forutsetning både for å opprettholde markedet og en tilfredsstillende økonomisk utvikling i jordbruket. Departementet finner det derfor rimelig at dekning av kostnadene fordeles mellom næringen, forbrukerne og myndighetene, jf. slik det våren 2001 ble gjort ved gjennomføring av tiltak knyttet til BSE-situasjonen. Det er i Sem-erklæringen understreket at forskjellen i matpriser i forhold til våre naboland bør reduseres. Det arbeides med tiltak som kan redusere strukturkostnadene i jordbruket og derigjennom skape grunnlag for en forsvarlig utvikling i råvareprisene. Det er bare råvareprisene som omfattes av jordbruksavtalen. Senere ledd i matvarekjeden har derfor også stor betydning for at målsettingen kan nås.
Landbruksdepartementet har etter Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) valgt å differensiere næringssatsingen mellom produksjonen av standardprodukter og produksjonen av mer spesialiserte og bearbeidede produkter. Videreføring og videreutvikling av verdiskapingsprogrammet på matområdet er et hovedvirkemiddel for å øke mangfoldet og innovasjonen i matvaremarkedet. I 2002 vil hovedaktiviteten i verdiskapingsprogrammet knytte seg til utviklingen av programmets fase II. Hovedelementer i dette arbeidet blir å øke næringsmiddelindustriens deltakelse i programmet, og å øke integrering av eksportsatsingen på mer bearbeidede og spesialiserte landbruksprodukter. Departementet mener det er viktig å sikre et landbruk med høy grad av profesjonalitet i forhold til det å produsere mat, og vil videreføre en omfordeling av de økonomiske virkemidlene, som lagt til grunn i St.meld. nr. 19 (1999-2000), Stortingets behandling av den, og de påfølgende jordbruksoppgjør. Etableringen av regionale kompetansenettverk for småskala matproduksjon er et viktig tiltak for å øke profesjonaliteten også hos småprodusentene.
Ordningen med investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk skal bidra til tilfredsstillende finansiering av bygninger og anlegg i hele landet. Det innføres derfor en rentestøtteordning under LUF, forvaltet av SND, til erstatning for eksisterende ordning med investeringslån. Bygdeutviklingsmidlene skal bidra til lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket. Ved prioriteringer og fordeling av midlene må store utfordringer knyttet til fraflytting, sysselsetting, rekruttering og demografisk utvikling vektlegges. Regionale utviklingsprogram vil fortsatt være et viktig element i en samlet utviklingsstrategi. For 2003 foreslås det ingen endring i forvaltningsmodell for BU-midler.
Det er behov for en større og overordnet satsing på markedsføring av Norge som reisemål i Norge. Norges Turistråd har imidlertid hatt som primæroppgave fra Nærings- og handelsdepartementet å ivareta den internasjonale markedsføringen. Nærings- og handelsdepartementet har nå gitt sin tilslutning til at Norges Turistråd også engasjerer seg i markedsføring av Norge som reisemål i eget land.
Det øremerkes 15 mill. kroner til bioenergi innenfor rammen av 158 mill. kroner til skog og bioenergi. Den økte satsingen forutsettes å legge grunnlaget for forretningsmessige konsepter der landbruket er totalleverandør av bioenergiløsninger.
Med bakgrunn i St.prp. nr. 75 (1998-1999) og St.meld. nr. 19 (1999-2000) foreslås det fra 2003 å innføre krav om miljøplan for alle foretak innen jordbruk- og hagebruk som søker produksjonstilskudd. Formålet er å bidra til økt måloppnåelse i miljøarbeidet i landbruket.
Det skal utarbeides rapporteringssystemer slik at utviklingen når det gjelder likestilling i og rekruttering til landbruket kan dokumenteres bedre. NILF har utarbeidet forslag til rapportering på rekruttering. Systemet, sammen med tidligere innført rapporteringssystem for likestilling, blir fulgt opp som en integrert del av Budsjettnemnda for jordbrukets ordinære arbeid. Kostnadene dekkes over nemndas budsjett.
Det ble 1. juli 2001 innført ny markedsordning for korn. Statens kjøpeplikt på korn til faste priser ble opphevet og erstattet med målpriser i jordbruksavtalen. Eksisterende virkemidler som prisnedskrivingstilskudd, matkorntilskudd og prisutjevningsbeløp på råvarer til kraftfôr ble videreført. Importsystemet på korn ble lagt om til et system med tollkvoter. Pris- og markedsreguleringsansvaret ble lagt til Norske Felleskjøp. Fra 1. januar 2002 ble korn også omfattet av omsetningsloven, slik at det kreves inn omsetningsavgift som kan brukes til markedsreguleringstiltak.
Departementet mener at erfaringene med den nye markedsordningen for korn foreløpig stort sett er gode. Det er imidlertid noe tidlig å trekke bestemte konklusjoner av de omlegginger som er foretatt. Formålet med den nye markedsordningen var og er å effektivisere kornomsetningen, øke konkurransen i kornmarkedet og bidra til kostnadsreduksjoner. Det ligger et potensial for kostnadsreduksjoner som følge av den nye ordningen. Noe av dette er tatt ut allerede gjennom en mer rasjonell kornstrøm og reduserte marginer for mottaksanlegg som følge av økt konkurranse. En betydelig større andel av kornet leveres nå direkte fra produsent til transittanleggene ved Oslofjorden. Den nye ordningen har et prissystem som i større grad enn den gamle ordningen legger til rette for konkurranse i det norske kornmarkedet. Med få aktører er det en utfordring å få til fungerende konkurranse. Avtalen innebærer at målprisene på korn og oljefrø reduseres med 5 øre pr. kg i kommende avtaleperiode. Redusert pris på matkorn vil bidra til en bedret konkurransesituasjon for norsk bakevareindustri. Partene har videre lagt til grunn at effektiviseringen i korn- og kraftfôromsetningen skal tilsvare 3 øre pr. kg kraftfôr.
Markedssituasjonen for melk tyder på at det for 2002 vil være tilnærmet likevekt mellom tilbud og etterspørsel. Dette tilsier at det for kommende avtaleperiode ikke er behov for noen ytterligere reduksjon av melkeproduksjonen.
Ifølge markedsregulator er det behov for 0,6 mill. liter mer geitmelk enn leveranseprognosene for 2002, gitt dagens kvotemengde, tilsier. Det ble derfor enighet om å omfordele all geitmelkkvote som vil bli solgt i 2002. Når det gjelder geitmelkproduksjon i områder som ligger langt unna foredlingsanlegg og foredling og omsetning av kjekjøtt, vises det til at det kan gis støtte gjennom de midler som er satt av over LUF, Verdiskapningsprogram for matproduksjon.
For kumelkkvoter gjøres ordningen for kjøp og salg av kvoter mer markedsbasert gjennom at 30 pst. av kvoten må selges direkte til andre produsenter og at 70 pst. av kvoten må selges til staten til en administrert pris på 3,50 kroner pr. liter. Departementet legger til grunn at hovedformålet med å endre ordningen for kjøp og salg av kumelkkvoter er å øke tilpasningsmulighetene til den enkelte melkeprodusent.
Forholdene for samdrifter og medlemmer i samdrift vil bedres som en følge av at toppavgrensningen for tilskudd husdyr heves til 250 000 kroner. Avtrappingen til 190 000 kroner over fire år gjennomføres ikke. Det åpnes videre for at deltakere i samdrifter i melkeproduksjon kan søke om produksjonstilskudd til husdyr separat for andre husdyr enn storfe, når dette er produksjoner som ikke er en del av et driftssamarbeid. Partene er videre enige om at kvotetak på samdrifter på 500 000 liter heves til 750 000 liter. Kravet til maksimal avstand mellom bruk som inngår i en samdrift heves fra 8 km til 10 km.
Som en oppfølging av St.prp. nr. 52 (2000-2001) har Landbruksdepartementet gitt NILF i oppdrag å gjennomføre en utredning for å se på forutsetningene for å etablere konkurranse i melkemarkedet. Utredningen skal avgis innen 1. juli 2002. Det bør tas sikte på å innføre de eventuelle endringene fra 1. juli 2003. Med bakgrunn i det pågående arbeidet med å vurdere ordningen, mener departementet at det ikke er ønskelig å gjøre andre endringer nå enn det som er nødvendig for at ordningen skal kunne fungere, og la seg forvalte innenfor de rammer som er gitt. Avtalepartene har gitt Statens landbruksforvaltning i oppdrag å vurdere flyttinger av enkeltprodukter mellom prisgrupper, jf. jordbruket sitt krav til årets forhandlinger. Dette er et ledd i arbeidet med å sørge for at konkurransemessige forhold mellom aktørene i PU-ordningen i mindre grad blir regulert direkte av avtalepartene.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, vil peike på at det er nødvendig å utvikle regelverket og oppfølginga av det, for å hindre tilpassingar som ikkje er i tråd med måla og intensjonane for dei einskilde ordningane. Tilpassingar frå einskilde næringsutøvarar som utnyttar tilskotsystemet, må ein kome til livs. Etter fleirtalet si oppfatning kan ein overgang til toårige jordbruksavtaler vere eit viktig tiltak i samband med forenklingsarbeidet og ber departementet vurdere ein slik overgang i jordbruksforhandlingane det komande året.
Etter fleirtalet si oppfatning er kulturlandskapet ein vesentleg del av heilskapen i det norske landskapet og Noreg som reiselivsprodukt. Fleirtalet stør det utvida arbeidet med marknadsføring av Noreg som reisemål i eige land og strekar samstundes under at prosjektet må utviklast vidare av Norges turistråd med basis i økonomisk stønad frå reiselivsnæringa og offentleg sektor utanfor jordbruksavtala.
Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merka seg at avtala inneber ei viss utflating av strukturprofilen i areal- og kulturlandskapstilskota, slik ein gjekk inn for ved handsaminga av St.meld. nr. 19 (1999-2000). Dette fleirtalet har merka seg at den øvre grensa for produksjonstilskot er auka frå 125 000 kroner til 140 000 kroner.
Samstundes blir det frå komande avtaleperiode gjeve eit flatt kulturlandskapstilskot på 200 kroner pr. dekar til alt areal som har rett på slikt tilskot, og dette fleirtalet har merka seg at partane har ein prinsipiell grunngjeving for dette. Dette fleirtalet meiner at hovudgrunngjevinga for overføringane over jordbruksavtala er jordbruket sin produksjon av fellesgoder, som ikkje kan betalast i marknaden. Desse målsetjingane ligg fast. Det å fjerne avgrensinga i kulturlandskapstilskotet for grovfôrareal over 400 dekar pr. bruk, eller bruk som har driftssamarbeid i eit føretak, går dette fleirtalet ut frå å vere eit eingongstiltak som jamsteller all produksjon av kulturlandskap.
Dette fleirtalet er klar over at forenkling ikkje kan gjennomførast utan at det vil slå ulikt ut for dei einskilde bruka, og at det kan vere konflikt mellom forenkling og målrettig av verkemidla. I avvegingane av desse omsyna må det leggjast stor vekt på reelle forenklingar. Dette fleirtalet meiner mindre byråkrati, færre reguleringar og større handlingsrom vil medverke til at jordbruket vil framstå som utfordrande å overta for ungdom og andre som vil utvikle gardsbruk til inntektsgjevande føretak. Det må skapast ein dynamikk som medverkar til at næringa verkar attraktiv å satse på for unge med ambisjonar om å skape ein framtidsretta arbeidsplass. Dette fleirtalet har merka seg at avtala inneber at det vert etablert ei rentestønadsordning, med utvida låneomfang i ein femårsperiode, som også kan vere med på å skape investeringslyst og avhjelpe investeringsbehovet, ikkje minst i mjølkeproduksjonen.
Eit tredje fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser positivt på at det i avtala er gjennomført nokre forenklingar med basis i utgreiingar frå partssamansatte arbeidsgrupper og utgreiinga "FOLA 2002: Landbrukspolitikk - Forenkling og målretting" frå Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsking. Dette fleirtalet meiner forenkling og målretting av verkemidla i landbrukspolitikken er viktig både for næringa sjølv, forvaltninga og av omsynet til politikken sin legitimitet generelt. Dette fleirtalet viser til at Stortinget ved handsaminga av St.meld. nr. 19 (1999-2000) gav avtalepartane i oppdrag å gjennomføre forenklingar i dei årlege budsjettoppgjera, og går ut frå at dette arbeidet vil halde fram i dei kommande oppgjera.
Dette fleirtalet syner til at det er behov for forenklingar også innafor landbruket, og at mange av dei områdene som vert omtalt i FOLA-rapporten er teke med i forhandlingane. Sidan mange bruk er nedlagt i dei seinare år, må dette føra til mindre byråkrati knytt til landbruket. Dette fleirtalet meiner difor at departementet bør arbeide med dette som mål, samstundes som omsynet til produsentane sine behov for rådgiving og informasjon vert dekka.
Dette fleirtalet har merka seg at departementet har fastsett ei ny, oppdatert og forenkla føresegn om produksjonstilskot som ikkje legg hindringar i vegen for bønder som vel å formalisere samarbeidet på ein ryddig måte i ulike selskapsformer, til dømes samdrifter, ansvarlege selskap eller aksjeselskap. Etter dette fleirtalet sitt syn er dette positivt både for å redusere småskalaulemper gjennom samarbeid, og fordi godt organisert samarbeid kan vere fagleg utviklande og ha verdi sosialt. Dette fleirtalet har også merka seg at avtalepartane er samde om å stille krav om at søkjarar om tilskot må vere momsregistrerte. Dette fleirtalet meiner dette er ein naturleg oppfølging av at næringsutøvarane i jordbruket er sjølvstendig næringsdrivande. Det gjev ei forståeleg avgrensing mot meir hobbyprega bruk, der garden ikkje vert dreven med sikte på å gi eit vesentleg tilskot til inntekta.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til de forenklings-/målrettingstiltak som omtales i avtalen og vil påpeke to tiltak som disse medlemmer anser som uheldige. Det første er fjerning av tak for tilskudd til grovfôrareal og utjevning av strukturdifferensieringen innenfor tilskudd til areal- og kulturlandskap. Et tilskudd på 200 kroner pr. daa for areal over 400 daa har ikke annen virkning enn å stimulere til større bruk. Det andre er avviklingen av tiltaksfondet for småfe og fjørfe. Dette var et svært målrettet tiltak der landbruket hadde god innflytelse på bruken av midlene. Avviklingen av dette fondet kan neppe sies å være verken målretting eller effektivisering. Disse medlemmer viser til at forenklinger er positivt og bør gjennomføres, men ikke på en slik måte at det i realiteten innebære betydelige strukturendringer mellom ulike deler av landet og mellom brukstyper.
Disse medlemmer er av den oppfatning at eierforhold innen næringen må forankres i det personlige eierskapet og ansvaret. På denne bakgrunn er det grunn til å advare mot endringer som åpner for passivt eierskap til landbruksvirksomhet. Disse medlemmer vil derfor gå imot forslag om endringer som bidrar til at man kan organisere virksomhet i foretak eller AS-form.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at proposisjonen om jordbruksoppgjøret ikke signaliserer at Regjeringen ønsker å forlate et system med sterke innslag av styring og detaljregulering.
Disse medlemmer vil minne om at ressurssløsing på grunn av det jordbrukspolitiske styringssystemet er grundig dokumentert. Disse medlemmer viser til at det juridiske grunnlaget for jordbrukspolitikken i stor grad ble utformet i mellomkrigsårene. Lovene var ment å være midlertidige og skulle oppheves når forholdene ble normalisert. Likevel ble reguleringene forsterket i perioden med 2. verdenskrig. De politiske styringsfunksjonene ble videreført og bygd ut.
Disse medlemmer vil peke på at landbrukspolitikken har ført til sterk reduksjon av konkurransen i jordbruksoppgjøret. Mange av de oppgaver som entreprenøren er ekspert på å løse, er erstattet av jordbruksforhandlinger, landbrukssamvirke, offentlige planlegger og rådgivere.
Disse medlemmer mener norsk jordbruk bør forberede seg på økt konkurranse fra utlandet. Uansett i hvilken grad jordbruket vil møte konkurranse fra verdensmarkedet, så bør rammebetingelsene utformes slik at den innenlandske konkurransen fremmes. Dette innebærer at de etatene og ordningene som hindrer dette, bør avvikles. Det gjelder selve jordbruksavtalen og de forvaltningsoppgaver som den er med å finansierer. Videre bør alle former for produksjons- og markedsreguleringer som begrenser eller hindrer konkurransen avvikles. Produksjonskvoter og begrensninger for husdyrproduksjon bør avskaffes og fri etablering i alle produksjoner gjenopprettes.
Disse medlemmer vil hevde at et sentralt element i å etablere konkurranse vil være å styrke den private eiendomsretten. Det krever blant annet at lovene som regulerer eiendomsomsetningen fjernes. Landbrukseiendommer må kunne omsettes fritt til gjeldende markedspriser. Bo- og drivepliktsbestemmelsene i odels- og konsesjonsloven må fjernes. Dette er av grunnleggende betydning fordi konsesjonsplikten og offentlig fastsatte eiendomspriser reduserer bondens forventninger og investeringslyst fordi han risikerer ikke å få avkastning for kapitalen som blir investert i gårdsbruket.
Disse medlemmer viser for øvrig til egen særmerknad og merknader i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om oppheving av omsetningsloven."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om avvikling av konsesjonsgrenser gitt i medhold av lov om ervervsmessig husdyrhold."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på verdien av et lokalt eierskap til naturressursene som kan bidra til bosetting og vitalitet i lokalsamfunnet. Etter disse medlemmers oppfatning må det tilstrebes eierformer hvor dette også i framtida er hovedregelen. Disse medlemmer mener derfor at det som hovedregel ikke bør etableres eierformer hvor eieren ikke bor på eiendommen. Eksempler på slike eierformer er sameier eller aksjeselskap. Disse medlemmer mener det som et utgangspunkt ikke er ønskelig å ha uansvarlige selskaper som eiere av landbrukseiendommer og mener dette utgangspunktet skal komme klart til uttrykk i gjeldende lovverk.
Komiteen viser til at Verdiskapingsprogrammet er viktig for landbruket. Ikkje berre gir det enkelte produsentar moglegheit til å satse nytt og utradisjonelt, men det kan gje ringverknader der fleire ser på moglegheit for å skape sin egen arbeidsplass. Etter komiteen sitt syn er det viktig at dette programmet blir styrkt og vidareutvikla.
Midlene må brukast målretta med klare resultatmål om auka matmangfald og auka verdiskaping.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, ser positivt på at avtala inneber at det vert etablert eit driftstilskot for spesialisert storfekjøtproduksjon. Med ein reduksjon i mjølkeforbruket og auka kjøtforbruk er dette ei fornuftig tilpassing av rammevilkåra, både for å stimulere produksjonen av storfekjøt med særskilde kvalitetar og for å halde oppe bruken av grasareal i alle delar av landet.
Fleirtalet viser til ordninga med påbod om bedøving og veterinærbehandling ved kastrering av gris og at det frå Stortinget blei bedd om å kompensere meirutgiftene for svineprodusentane. Fleirtalet konstaterer at det blei gitt eit tillegg i målprisen for svinekjøt på 55 øre/kg, som både er meint å dekke kostnadene ved kastrering og gje eit tillegg i inntekta. Utrekningar på kastreringskostnadene har blitt gjort til om lag 35 øre/kg. Det er frå næringa kome ulike syn på kostnadene. Fleirtalet forutset at partane fylgjer dei praktiske konsekvensane for produsentane nøye og at FoU-arbeidet blir intensivert for å gjere kastrering unødvendig.
Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merka seg at avtala inneber at 30 pst. av mjølkekvotane kan, og må, omsetjast direkte mellom produsentane innanfor kvart fylke til fri pris. Sidan dette er ei ny ordning går dettefleirtalet ut frå at departementet vil få røynsler med korleis ordninga fungerer og kva for konsekvensar ho får og kome med ei vurdering av ordninga.
Dette fleirtalet legg til grunn at departementet, i tett samarbeid med organisasjonane, vil vere særleg merksam på eventuelle uheldige utslag av friare omsetning av melkekvotar, med omsyn til for eksempel pris og kva grupper som får auka kvotane sine gjennom den frie omsetninga. Dette fleirtalet ser samtidig at tida fram til dei neste forhandlingane er svært knapp i høve til å vinne erfaring med den nye ordninga og vurdere desse, mellom anna fordi eit regelverk for ordninga må på plass før den kan setjast i kraft.
Dette fleirtalet forutset at partane finn fram til god fordeling og fordelingsstimulerande tiltak av melkekvoter som vert frigjorte.
Eit tredje fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merka seg at ein no registerer ein reduksjon i jordbruksareal som er i drift. Ein ekstensiv produksjon som ammekuhaldet kan medverke til å halde kulturlandskapet ope med beitedyr. Det er nødvendig at det også i denne produksjonen utviklast einingar med eit produksjonstilfang som gjer profesjonell kvalitetsproduksjon og ei tilfredsstillande inntektsutvikling mogleg.
Ved handsaminga av St.meld. nr. 19 (1999-2000) peikte dette fleirtalet på behovet for auka fleksibilitet i kvoteordninga. Store delar av overføringane over avtala går til mjølkeproduksjonen. Kvotesystemet har medverka til monalege avgrensingar i handlingsrommet for mjølkeprodusentane og svakare lønsemd enn det som kunne ha vore tilfellet dersom produsentane hadde hatt høve til å utnytte produksjonskapasiteten meir optimalt. Saman med det monalege fallet i mjølkeforbruket, har dette gjort at det no er større behov for å leggje til rette for strukturutvikling i denne produksjonen, slik det også er peikt på i St.meld. nr. 19 (1999-2000).
Dette fleirtalet har òg merka seg at grensa som einskildprodusentar kan kjøpe seg opp til er heva til 225 000 liter pr. bruk. Dette fleirtalet er samd i at som øvre grense for dei som ikkje har hatt større kvote historisk, er dette ei nødvendig justering.
Dette fleirtalet har vidare merka seg at kvotetaket for samdrifter i mjølkeproduksjonen skal hevast til 750 000 liter, tilsvarande vel tre tak for einskildbruk. Samstundes får samdrifter i mjølkeproduksjonen særskilde vilkår ved at deltakarbruka kan søkje særskild om tilskot til anna dyrehald enn storfe, når dette ikkje er ein del av driftsfellesskapet. Dette gjer også vilkåra for samdrifter i mjølkeproduksjonen betre. Dette fleirtalet har vidare merka seg at grensa for kor langt bruka i samdrifter kan liggje frå kvarandre er auka frå 8 til 10 km, og vil samstundes be om at dette regelverket blir praktisert på ein fleksibel og romsleg måte.
Dette fleirtalet vil samstundes peike på at det i vidareutvikliga av regelverket for tilskot til føretak i jordbruket bør arbeidast med sikte på at regelverket ikkje skal hindre fornuftige samarbeidsløysingar og i størst mogleg grad handsame ulike produksjonar likt.
Et fjerde flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at disse partiene i vår gikk i mot at melk skal kunne omsettes fritt på såkalt "børs". Dette flertallet tar til etterretning at forhandlingene er resultert i at 30 pst. skal kunne omsettes fritt innen hvert fylke. Erfaringene med denne ordning må følges nøye, bl.a. i forhold til betydningen mellom små og store bruk, prisutviklingen og en forsikring om at det fortsatt skjer kjøp og salg i ordnede former. Evalueringen vil måtte gå over en tid, slik at en har god nok kunnskap om virkningen.
Dette flertallet fremmer følgende forslag i tilknytning til evaluering av fri omsetning av melkekvoter:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram en evaluering av fri omsetning av melkekvoter hvor ordningen har fungert i ett kalenderår gjeldende fra 1. januar 2003."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til den inngåtte avtalens ordning for friere omsetning av melkekvoter. Denne ordningen er et helt nytt prinsipp innenfor norsk landbrukspolitikk. Ordningen vil ha som konsekvens at det stimuleres til større bruk og mer intensive driftsformer. Dette vil igjen føre til en reduksjon i antall melkeprodusenter. Melkeproduksjon er den desidert viktigste produksjonen i norsk jordbruk og spesielt viktig for distriktsjordbruket. En økt reduksjon i antall melkeproduksjonsbruk vil raskt svekke landbrukets evne til å oppfylle sine samfunnsmessige mål.
Disse medlemmer mener at heving av kvotetaket både for enkeltprodusenter og samdrifter vil virke strukturdrivende, det vil si føre til større og færre bruk.
Disse medlemmer viser til at det under forhandlingene ble vedtatt at satsen for driftstilskudd melk settes 5 000 kroner høyere pr. bruk i fylkene Østfold, Vestfold, Oslo og Akershus enn i de andre fylkene i Sør-Norge. Disse medlemmer mener det verken finnes faglige eller økonomiske grunner for en slik prioritering, og mener det er et uheldig signal til distriktsjordbruket. Disse medlemmer ser der som viktig at den andelen av kvoter som tildeles fra staten blir kanalisert på en slik måte at det styrker distriktsjordbruket, og slik at ledig produksjonskapasitet blir utnyttet framfor nye kostnadskrevende investeringer.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringa i utarbeidelse av retningslinjer for videresalg av den statlige andelen av kvoter særlig vektlegge behovet for å ta i bruk ledig kapasitet i produksjonsapparatet."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at forslagene om å etablere mer fleksible og kostnadseffektive løsninger ved en friere omsetning av melkekvoter, reduserte kvotebegrensninger for melkeproduksjon i samdrifter og bedrede muligheter for høyere melkekvoter for enkeltbruk er ett skritt i riktig retning, men er langt fra tilstrekkelig for å tilpasse jordbruket til en internasjonal konkurransesituasjon.
Disse medlemmer mener primært at produksjon og omsetning av melk skal foregå i et marked med reell konkurranse fritt for offentlige fastsatte melkekvoter. Disse medlemmer vil likevel, som en subsidiær holdning innenfor den eksisterende landbrukspolitikken, støtte ordningen med omsettelige produk-sjonskvoter for melk. Det bør da vektlegges at produksjonskvotesystemet praktiseres på en måte som fører til en ønsket strukturutvikling og kostnadssenkning i norsk melkeproduksjon. En melkeproduksjon som overføres til bruk der mulighetene for større og mer rasjonell drift foreligger, vil kunne bedre konkurransedyktigheten.
Disse medlemmer vil hevde at med en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk som gjøres landsomfattende, bedres mulighetene ytterligere for en ønskelig strukturutvikling og kostnadssenking i melkeproduksjonen.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk som ikke begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende."
Disse medlemmer viser til at samdrift er en rasjonell produksjonsform som gjør det mulig for yrkesutøvere i landbruket i fellesskap å utnytte stordriftsfordeler, styrke lønnsomheten i produksjonen og ta ut mer ferie og fritid. Kostnadseffektive produksjonsopplegg styrker også muligheten for lavere matvarepriser.
Disse medlemmer vil minne om Fremskrittspartiets landbrukspolitikk som tilsier at markedet selv utvikler hensiktsmessige løsninger for en konkurransedyktig produksjon. Disse medlemmer kan derfor ikke se at det foreligger særskilte grunner til å begrense mulighetene for samdrift.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at vedtaket om bedøvelse ved kastrering av gris innebærer ekstraordinære kostnader for svineprodusentene som ikke ble kompensert ved jordbruksavtalen. Dette er ekstraordinære kostander som næringen påføres som følge av ønsket om å satse sterkere på tiltak for dyrevelferd. Disse medlemmer er av den oppfatning at produsentene bør gis kompensasjon for disse kostnadene i overgangsperioden fram til kastrering blir forbudt og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å innføre en egen kompensasjonsordning for kostnader knyttet til kastrering av gris i en overgangsperiode fram til forbud mot kastrering trer i kraft."
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, ser positivt på det arbeidet avtalepartane gjer med omsyn til eit miljøprogram, og at det frå 2003 vert innført krav om miljøplan på føretak innan jordbruk og hagebruk som søkjer om produksjonstilskot. Føremålet med slikt planarbeid må vere endra, meir miljøvenleg praksis, og ikkje planane i seg sjølve. Planarbeidet må gi auka måloppnåing og auka innretning mot dei største miljøutfordringane. Fleirtalet går ut frå at arbeidet vert koordinert best mogleg med einsarta planarbeid for å redusere byråkratiet.
Fleirtalet har merka seg at det økologiske landbruket er i ei positiv utvikling og er samd i at det i det vidare arbeidet bør setjast fokus på å fjerne flaskehalsar for vidare utvikling. Avtala inneber mellom anna forbetringar for økologisk kornproduksjon og at korn skal prioriterast under FoU-tiltaka saman med blant anna økologisk frukt og grønsaker som har stort marknadspotensiale.
Fleirtalet meiner ein framleis må ha fokus på omsettings- og marknadsarbeidet, slik at dei økologiske produkta som forbrukarane får tilbod om er merka som økologiske varer. Det har vore, og er, ein føresetnad for satsinga at etterspurnaden etter slike produkt kan stettast, og at produsentane kan få nytte av den høgare prisen som slike produkt kan gi.
Fleirtalet vil peike på at det er nødvendig med ei relativt sterk opptrapping av den økologiske produksjonen over heile landet for å nå målet om 10 pst. økologisk produksjon innan 2010.
Fleirtalet ser positivt på den satsinga på bioenergi som avtala fører med seg. Denne satsinga kan medverke til auka verdiskaping og gode framtidsutsikter for jord- og skogbrukarar som leverandørar til fornybar energi. Det er òg positivt i høve til miljømål, særleg ved å redusere bruken av fossile energikjelder. Fleirtalet går ut frå at satsinga skal leggje til rette for forretningsmessige konsept der dei næringsdrivande sjølve er ansvarlege for drifta og lønsemda i prosjekta.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til de mulighetene som foreligger for yrkesutøvere i landbruket fordi det er en økende etterspørsel etter økologisk produserte matvarer. Disse medlemmer vil derfor påpeke at det er viktig å se markedsmuligheter ved økologisk produksjon blant annet for å oppnå en sterkere posisjon i et mer konkurranseutsatt marked.
Disse medlemmer vil peke på at eksisterende driftsformer i landbruket har bidratt til å forverre miljøsituasjonen. Utviklingen av økologisk landbruk kan bidra til å redusere miljøskadene fra jordbruket. Videre vil nye alternative driftsformer bidra til større valgfrihet for forbrukeren innenfor rammene av helsemessig trygghet til de matvarer som blir produsert.
Disse medlemmer minner om Fremskrittspartiets målsetting for norsk landbruk er å etablere en økonomisk effektiv landbruksnæring med et sterkt redusert behov for interne støtteordninger. Det betyr at forbrukerne må betale eventuelle merkostnader for økologisk dyrkede produkter direkte i markedet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge produserer svært lite økologisk mat. Ambisjonsnivået og viljen til satsing er for lav på dette området. Disse medlemmer viser til forslag fra Sosialistisk Venstreparti i Statsbudsjettet for 2002 der det foreslås betydelige midler på dette området.
Disse medlemmer er kjent med at det eksisterer et investeringsbehov i landbruket som er vanskelig å møte med den lønnsomhet som er i næringen. Det blir i avtalen omtalt en ordning med investeringsstøtte for å bøte på disse problemene.
Disse medlemmer er imidlertid av den oppfatning at å øke lønnsomheten i næringen gjennom økt prisuttak, økt markedsutnyttelse (Verdiskapingsprogrammet for mat) og økte overføringer over statsbudsjettet er en mer målrettet og rettferdig ordning. En rentestøtteordning vil også bidra til en negativ strukturutvikling. Brukerne får heller ingen garantier for økt lønnsomhet i den produksjonen de investerer i.
Disse medlemmer er bekymret for rekrutteringa til landbruket, og mener avtalen ikke i tilstrekkelig grad tar tak i dette. Det savnes konkrete forslag til hvordan en skal motivere ungdom til å videreføre denne viktige næringa for Norge. Det vises her til forslag fra Sosialistisk Venstreparti i statsbudsjettet for 2002.