2. Kunstig befruktning
Bioteknologiloven kapittel 2 inneholder bestemmelser om kunstig befruktning. Dette omfatter både befruktning utenfor kroppen og kunstig inseminasjon. Det har vært lovregulering av kunstig befruktning i Norge siden 1987. Departementet tar som utgangspunkt at kunstig inseminasjon og befruktning utenfor kroppen fortsatt skal være et tilbud til ufrivillig barnløse i Norge.
Ni sykehus er godkjent for å benytte alle godkjente behandlingsformer, mens fem er godkjent for enkelte behandlingsformer. I 1988 var antall påbegynte prøverørsbehandlinger 1 623 og antall fødsler 138, mens tilsvarende tall i 1999 var 3 736 og 814.
Helsetilsynet har konkludert med at bioteknologiloven kapittel 2 om kunstig befruktning i hovedsak synes å ha fungert etter forutsetningene, og det redegjøres for Helsetilsynets syn på enkelte av bestemmelsene om kunstig befruktning.
Det gis en oversikt over regulering av kunstig befruktning i Sverige, Danmark, Storbritannia, Tyskland og Østerrike. Generelt sies det at reguleringen varierer ganske betydelig, og det vises til at et land som Finland for eksempel ikke har noen regulering på dette området. Det framholdes spesielt at i Danmark tilbys eggdonasjon og donorsæd ved prøverørsbehandling, og i Storbritannia tilbys embryodonasjon og surrogatmoderskap. I Sverige har Regjeringen foreslått å åpne for eggdonasjon og prøverørsbehandling med donor-sæd. I USA er tilbud om surrogatmødre, sæddonasjon mv. etablert ved private klinikker. Myndighetene har ikke statistisk materiale som dokumenterer i hvilken grad disse tilbudene benyttes av nordmenn. I flere av landene diskuteres spørsmål om lagring av befruktede egg, sæddonors anonymitet, resultater etter bruk av mikroinjekson og spørsmål knyttet til sæd- og eggdonasjon.
Av Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin artikkel 18 framgår at når den nasjonale lov tillater forskning på befruktede egg, skal den sikre tilstrekkelig beskyttelse av det befruktede egget, og at det er forbudt å framstille befruktede egg til forskningsformål. Av konvensjonens artikkel 14 framgår at teknikker til medisinsk assistert befruktning ikke skal tillates brukt i den hensikt å velge et framtidig barns kjønn unntatt i de tilfeller der arvelig kjønnsbundet sykdom skal unngås.
Når det gjelder spørsmålet om å åpne for at kunstig befruktning skal kunne tilbys lesbiske par, vil departementet vise til at kunstig befruktning innen helsetjenesten i dag tilbys for å avhjelpe mannlig og kvinnelig medisinsk infertilitet eller på annen måte uforklarlig infertilitet. Departementet mener det er riktig å holde fast ved dagens begrunnelse for tilbudet om kunstig befruktning, og vil ikke foreslå utvidelser når det gjelder målgruppen for tilbudet.
Med hensyn til vurderingen om kunstig befruktning skal tilbys eller ikke, er det etter departementets syn nødvendig at det klargjøres i loven at den lege som skal ta denne avgjørelsen, kan innhente den nødvendige informasjon for å foreta den medisinske og psykososiale vurdering loven krever, og at det bør framgå klarere at legen kan legge vekt på foreldrenes omsorgsevne og barnets beste.
Departementet viser til at det har vært reist tvil om i hvilken grad behandlende lege må forsikre seg om at samtykke foreligger foran hvert behandlingsforsøk, og vil understreke at det bør være en viktig forutsetning at dette er dokumentert. Departementet foreslår at loven klargjøres på dette punktet.
Departementet foreslår ingen endringer av eksisterende forbud mot eggdonasjon.
Det foreslås innført krav om godkjenning av teknikker for behandling av sæd før befruktning for å påvirke valg av barnets kjønn dersom kvinnen er bærer av alvorlig arvelig kjønnsbundet sykdom.
Det foreslås at eksisterende forbud mot lagring av ubefruktede egg oppheves.
Etter dagens lov har helsepersonell plikt til å sørge for at sædgivers identitet blir holdt hemmelig for barnet og paret, og tilsvarende at barnet og parets identitet blir holdt hemmelig for sædgiver. Departementet mener at det er grunn til å vurdere dette spørsmålet på nytt. Det bør etter departementets vurdering legges størst mulig vekt på barnets beste, og det uttales at muligheten til å kjenne sitt opphav er grunnleggende. Departementet foreslår å oppheve anonymiseringen av sædgivere og mener det bør etableres et system som gjør det mulig for barna å finne ut hvem som er deres biologiske far, men hvor barnets rett ikke korresponderer med en plikt for foreldrene til å informere barnet om hvordan det er blitt til.
Det vises til at ved endring av loven i 1995 ble det vedtatt å innføre en godkjenningsordning for nye behandlingsformer i tillegg til den institusjonsgodkjenning som var innført fra før. Etter departementets vurdering viser erfaringene at godkjenningsordningen fungerer etter hensikten. Slik godkjenningssystemet i dag er lagt opp, vil Sosial- og helsedirektoratet særlig ivareta de faglige sidene, mens Bioteknologinemnda særlig ivaretar de mer etiske vurderingene. Departementet vurderer det slik at det ikke er behov for endringer av loven på dette punkt.
Departementet vil foreslå at det i loven inntas et forbud mot transplantasjon av organer som produserer kjønnsceller, fra en person til en annen med det formål å behandle infertilitet.
Departementet foreslår at det lovfestes en plikt for behandlende lege til å gi informasjon om virkninger og risiko ved den behandling paret har søkt om, og om alternativer.
Komiteen er kjent med at mikroinjeksjon (ICSI) (eventuelt kombinert med uthenting av spermier fra testikler og bitestikler) innebærer at man fører én enkelt sædcelle inn i et uthentet egg ved hjelp av en mikropipette, og at metoden benyttes der sædcellen ikke ved egen hjelp er i stand til å trenge inn i eggcellen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, merker seg at det rår en viss usikkerhet ved hvorvidt metoden kan gi økt frekvens av misdannelse sammenholdt med tradisjonell in vitro fertilisering. Flertallet er også kjent med at det foreligger usikkerhet ved hvorvidt guttebarn som fødes ved bruk av metoden, kan arve biologisk fars nedsatte sædkvalitet. Flertallet mener at det generelt skal utvises stor forsiktighet med å ta metoder i bruk som kan medføre seleksjon av spesielle arveegenskaper, slik tilfellet vil kunne være ved ICSI, dersom dette medfører bruk av sædceller som ellers ville vært infertile, og der metoden kan bidra til at denne arveegenskapen videreføres til neste slektsledd.
Flertallet er derfor enig med Regjeringen i at godkjenning av ICSI-metoden fortsatt gjøres midlertidig inntil det foreligger mer omfattende studier av metodens medisinske konsekvenser. Siden mikroinjeksjon kombinert med uthenting av spermier fra testikler og bitestikler forsterker usikkerheten knyttet til mulige misdannelser, mener flertallet at denne metoden ikke skal godkjennes for bruk før mikroinjeksjonsmetoden (ICSI) eventuelt er gitt permanent godkjenning.
Flertallet mener at assistert klekking er en metode som framstår som eksperimentell, og at det hefter stor usikkerhet ved konsekvensene av bruk av denne metoden. Flertallet mener at metoden ikke bør tas i alminnelig bruk, og støtter derfor Regjeringens vurdering av at metoden ikke godkjennes for bruk i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil påpeke at Norge har meget strenge regler med hensyn til behandling av ufrivillig barnløshet. Dette fører til at metoder som tilbys i andre land, og som der er akseptert som medisinsk forsvarlig, ikke er en del av det norske behandlingstilbudet. Disse medlemmervil i den forbindelse peke på at slike nasjonale restriksjoner, som oppfattes som urimelige, kan undergrave gjeldende lover ved at ufrivillig barnløse reiser til og mottar behandling i andre nordiske land.
Disse medlemmer viser til at mikroinjeksjon (ICSI) er en internasjonalt anerkjent behandlingsmetode som også anvendes i våre naboland, og at forskning på området gir svært få indikasjoner på at det gir misdannelser hos barn. Disse medlemmervil også peke på at ca. 1/3 av barn født etter assistert befruktning i Norge er et resultat av ICSI-metoden. Disse medlemmer mener at det nå er grunnlag for å anerkjenne denne metoden på permanent basis.
Disse medlemmerviser til Legeforeningens høringsutalelse og deler deres vurdering om at ICSI kombinert med uthenting av spermier fra testikler og bitestikler bør tillates, slik det også er i våre naboland. Disse medlemmerlegger videre vekt på at gjennom denne metoden vil behov for fremmed sæd minske, og at mange menn med tette sædledere vil kunne bli fedre.
Disse medlemmer mener at kunstig befruktning ved mikroinjeksjon, såkalt ICSI, kombinert med uthenting av spermier fra testikler og bitestikler nå bør godkjennes slik tilfellet er i de fleste vestlige land i dag.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen godkjenne mikroinjeksjon "ICSI" kombinert med uthenting av modne sædceller fra bitestikkel og testikkel som befruktningsmetode."
Assistert befruktning er et tilbud til ufrivillig barnløse, noe som betinger at det minst hos den ene av partnerne foreligger manglende fruktbarhet. Dette framstår etter komiteens mening som en helt rasjonell betingelse som også bør videreføres. Assistert befruktning er ressurskrevende og kan etter komiteens mening bare ansees fornuftig som behandlingsmetode når svangerskap ikke kan oppnås på annen måte.
Komiteen mener at det skal foreligge en forutgående og grundig kartlegging av partnernes motivasjon før in vitro fertilisering igangsettes, og støtter at dagens krav til hvem som kan motta dette tilbudet, videreføres.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at siden metoden er ressurskrevende og utsetter begge partnere for et mentalt press mens behandlingen pågår, kan den bli etterfulgt av betydelig skuffelse og frustrasjon dersom behandlingen ikke lykkes. I noen tilfeller vil partnerne kanskje være tjent med å vurdere andre løsninger, som adopsjon. Råd vedrørende slike valg forutsetter at den ansvarlige legen får tilgang til tilstrekkelig informasjon om paret, om deres helsemessige tilstand og om deres innbyrdes sosiale relasjoner. Flertallet støtter at legen sikres retten til å innhente slik informasjon, og at legen plikter å informere om de alternativer til in vitro fertilisering som foreligger. Flertallet mener også at loven skal tilrettelegge for at paret skal være informert om alle sider ved den medisinske behandlingen som in vitro fertiliseringen innebærer, ikke minst når det gjelder bruken av hormoner som kan ha medisinske konsekvenser for kvinnen mens behandlingen pågår.
Slik komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det, skulle det være helt unødvendig med spesifikke pålegg til behandlende lege om informasjon til foreldrepar som ønsker kunstig befruktning. Legene har en generell informasjonsplikt og skal ha informert samtykke fra pasienten i henhold til gjeldende lovgivning, og det virker for disse medlemmer noe søkt at man nettopp i dette tilfelle skal ha en egen spesifikk plikt til slik informasjon i forhold til all annen medisinsk behandling. Skulle imidlertid en slik plikt bli gjort gjeldende, vil disse medlemmer peke på at legen da også må ha plikt til å opplyse de hjelpesøkende om at slik kunstig befruktning kan fås i utlandet, og i hvilke land dette er aktuelt. Disse medlemmer finner det selvfølgelig helt naturlig at ved kunstig befruktning må det i forkant foreligge samtykke skriftlig fra begge foreldre. Det skulle imidlertid være helt unødvendig å forlange skriftlig samtykke ved hvert forsøk. Det virker etter disse medlemmers mening unødig byråkratisk. Disse medlemmer mener at det ikke kan settes som et absolutt krav at det barn som fødes etter kunstig befruktning, skal ha begge sine biologiske opphav i live.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge opp til at det ved kunstig befruktning kun skal kreves skriftlig samtykke ved første forsøk når begge foreldre lever ved videre forsøk."
To personer som lever sammen, vil vanligvis planlegge sitt framtidige familieliv ut fra en felles forståelse av at de ønsker barn så lenge svangerskapet er planlagt. Ved assistert befruktning forutsettes barneønsket i enda sterkere grad å foreligge fra begge parter, siden det påfølgende svangerskapet vil kreve en aktiv, assistert innsats som inkluderer medisinsk behandling. Når så vel ubefruktede og befruktede egg som sæd vil kunne fryses ned, vil selve svangerskapet etter dagens lovgivning kunne gjennomføres opptil tre år etter at uthenting av eggene finner sted. I mellomtiden kan parets samliv ha endret karakter slik at det ikke lenger er gitt at begge partnere har sammenfallende interesser når gjelder framtidige, felles barn. Det framstår derfor etter komiteens mening som rimelig at det skal gis samtykke fra begge partnere foran alle de assisterte befruktningsforsøk som gjennomføres, og ikke bare ved oppstart av det første.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil anmerke at det generelt framstår som ønskelig at det barn som fødes, har begge sine biologiske opphav i live, og at valg av metoder ved assistert befruktning som forutsetter det motsatte (kjønnsceller fra en avdød), ikke bør tas i bruk.
Flertallet vil likevel anmerke at det ved bruk av donorsæd ikke framstår som rimelig å kreve samtykke fra annen donor enn partner ved hvert fertiliseringsforsøk, både fordi et slikt krav ventelig vil gjøre det vanskeligere å rekruttere donorer, og fordi donor selv ikke vil stå i noen sosial relasjon til det barn som fødes, med mindre barnet selv på et senere tidspunkt skulle ønske å opprette en slik relasjon.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til Bioteknologinemndas uttalelse til departementet datert 31. mai 1999:
"... ved å åpne for eggdonasjon overskrides en grense både når det gjelder å gripe inn i naturen og i forholdet mellom mor og barn. Eggdonasjon fører til at begrepet "biologisk mor" deles, man får en "genetisk mor" og en "livmor mor". Tidligere har dette alltid vært samme person. Eggdonasjon medfører derfor et helt nytt, teknologisk konstruert morsbegrep ..."
Flertallet viser også til sine merknader nedenfor om transplantasjon av organer som produserer kjønnsceller. Etter flertallets syn skal det være en lovmessig forutsetning for den assisterte befruktningen at det biologiske opphavet klart kan defineres som én biologisk mor og én biologisk far. Eggtransplantasjon fra fremmed donor vil ikke innfri et slikt krav, og skal derfor etter flertallets syn ikke tillates.
Flertallet vil påpeke at loven åpner for inseminasjon fra fremmed donor, mens det ved in vitro fertilisering stilles krav om at egg og sæd kommer fra paret selv. Flertallet går ut fra ovenstående argumentasjon mot eggdonasjon. Derimot vil sæddonasjon etter flertallets mening ikke medføre uklarhet om biologisk opphav, verken ved inseminasjon eller ved in vitro fertilisering. Flertallet går derfor inn for at bruk av donorsæd sidestilles ved inseminasjon og ved in vitro fertilisering. I begge tilfeller skal fødte barn ha rett til kjennskap til sitt biologiske opphav, dersom slikt ønske framsettes, og dagens krav til hvem som kan motta dette tilbudet, opprettholdes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Bioteknologinemnda slik det kommer til uttrykk i nemndas uttalelse til departementet datert 31. mai 1999:
"… eggdonasjon fjerner den nåværende urettferdighet mellom kjønnene når det gjelder kunstig befruktning. Sæddonasjon setter kvinnen i stand til å reprodusere, mens eggdonasjon som ville gjøre det mulig for mannen i parforholdet å reprodusere, i dag ikke er tillatt. I tillegg til at eggdonasjon gir paret et barn som er den ene partners genetiske barn, ville det gi paret mulighet til å gjennomføre et svangerskap, noe som kan tenkes å gi en sterkere tilknytning til barnet."
Disse medlemmer finner det lite logisk at befruktning utenfor kroppen bare skal kunne skje med parets egne egg og sædceller, mens en ved befruktning ved kunstig inseminasjon kan bruke donorsæd. Disse medlemmer viser til at denne forskjellsbehandlingen vanskelig kan begrunnes medisinsk, og at barnets situasjon blir den samme både juridisk, sosialt og biologisk. Disse medlemmergår derfor inn for at donorsæd sidestilles ved inseminasjon og ved in vitro fertilisering.
Disse medlemmer viser til at eggdonasjon er tillatt i de fleste europeiske land, og at det er en anerkjent behandlingsmetode for barnløse. Disse medlemmermener at eggdonasjon og sæddonasjon bør vurderes likt, og viser til at formålet med eggdonasjon er å hjelpe de kvinner som ikke selv er befruktningsdyktige, eller som er bærere av alvorlig arvelig sykdom. Disse medlemmer legger vekt på at dette vil innebære en likestilling mellom infertile kvinner og menn og gi mannen mulighet til å bli biologisk far selv om kvinnen ikke er befruktningsdyktig. Disse medlemmergår inn for at det i bioteknologiloven åpnes for eggdonasjon på bestemte vilkår.
Komiteen merker seg at Regjeringen foreslår å oppheve forbudet mot nedfrysing av ubefruktede egg. Komiteen oppfatter at forbudet har vært teknisk begrunnet; metodene for nedfrysing av umodne egg har ikke vært av en kvalitet som har sikret mot skader ved nedfrysing og påfølgende opptining og befruktning av egget. Når nye teknikker nå ansees som så gode at eggene ikke lenger antas å skades ved nedfrysning og påfølgende opptining, støtter komiteen at forbudet oppheves.
Komiteen merker seg at Regjeringen vil vurdere spørsmålet om forskning på ubefruktede egg i forbindelse med forestående odelstingsproposisjon om bioteknologi.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, går inn for en videreføring av forbudet mot forskning på befruktede egg.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, finner det ikke rimelig med noe tilsvarende forbud når det gjelder ubefruktede egg. En ubefruktet eggcelle inneholder ikke arvestoff som muliggjør videre celledeling til et foster, og så lenge den ikke tilføres arvestoff, vil slik utvikling ikke finne sted. Så lenge forskningen ikke består i å komplettere cellens arvestoff (befruktning av cellen), kan dette flertallet ikke se noen grunn for at det skal opprettes forbud mot forskning på en ubefruktet eggcelle.
Ved in vitro fertilisering foreligger det behov for flere befruktede egg enn de eller det egg som føres inn i livmoren, for å oppnå svangerskap. Komiteen er imidlertid kjent med at behovet for overtallige befruktede egg er synkende i takt med at de metoder som benyttes ved in vitro fertilisering, blir bedre.
Komiteen ser at å hente ut egg fra en fertil kvinne kun i den hensikt å forske på de egg som hentes ut, reiser betydelige etiske spørsmål fordi kvinnen selv ikke vil ha noen behandlingsmessig nytte av at eggene hentes ut, og samtidig vil hun utsettes for risiko for komplikasjoner som følge av inngrepet. Komiteen mener at det dermed framstår som åpenbart at det skal være ulovlig å hente ut egg kun i den hensikt å befrukte dem for forskningsformål.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener imidlertid at ikke bare hensynet til kvinnen taler for et slikt forbud. Et befruktet egg bærer i seg arvemassen til et fullstendig liv, og for hver ny celledeling vil det befruktede egget differensieres ytterligere. Den svært alminnelige argumentasjonen om at det er bedre å benytte et befruktet egg til forskning enn å destruere det, bærer i seg erkjennelsen av at et befruktet egg i en eller annen form har en egenverdi. For hvorfor skulle en umiddelbar destruksjon i motsatt fall framstå som noe som er "mindre bra"? Grensen for når et befruktet egg ikke lenger bør la seg bruke til forskningsformål, vil være vanskelig å trekke dersom utgangspunktet for denne forskningen er en ren nyttebetraktning knyttet opp mot allerede fødte individer. Etter flertallets syn løses dilemmaet best ved ikke å åpne for denne typen forskning i stedet for først å fastsette en grense, som så eventuelt forskyves ut fra rene hensiktsmessighetsbetraktninger knyttet opp mot bruken av cellene til fødte individer.
Flertallet mener loven ikke skal åpne for forskning på overtallige befruktede egg. I takt med at metodene for in vitro fertilisering har blitt bedre, har det også blitt færre overtallige befruktede egg. Flertallet mener at en åpning for forskning på overtallige befruktede egg vil kunne medvirke til at det hentes ut flere egg enn de som behøves til in vitro fertilisering, for å ha egg til overs for forskning. Dette er en utvikling flertallet ikke ønsker, slik flertallet heller ikke ønsker å åpne for uthenting av egg kun for det formål å forske på dem. Flertallet går derfor inn for å videreføre forbudet mot forskning på overtallige befruktede egg.
Komiteen merker seg at befruktede egg etter dagens lovgivning kan lagres nedfrosset i inntil tre år før de destrueres. I nedfrosset tilstand vil det ikke finne sted noen celledeling, og det befruktede egget vil i praksis være i samme tilstand når det tines opp som da det ble frosset ned. Ved at overtallige egg fryses ned, vil man unngå at kvinnen må gjennom gjentatte inngrep for uthenting av egg dersom de første forsøkene mislykkes, eller dersom paret senere ønsker flere barn etter vellykket in vitro fertilisering.
Etter komiteens syn foreligger det ikke noe etisk skille knyttet til antall år et befruktet egg fryses ned så lenge det nedfryste egget ikke gjennomgår endringer i sin nedfryste tilstand. Når det aksepteres som metode at befruktede egg fryses ned for senere implantasjon, bør det derfor etter komiteens syn være de rent tekniske vurderinger av konsekvensene av å oppbevare egget i nedfryst tilstand som skal være avgjørende for hvor lenge egget kan oppbevares slik. Dersom det teknisk ikke framstår som betenkelig å oppbevare et befruktet egg i fem år, bør dette etter komiteens syn tillates.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil imidlertid understreke at vilkårene for assistert befruktning må være tilfredsstilt før hvert enkelt assistert befruktningsforsøk gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at begrunnelsen for forbud mot lagring av ubefruktede egg var at det ikke var teknisk mulig å lagre ubefruktede egg for senere opptining og befruktning. Dette viser seg nå å være mulig, og det vil særlig være et aktuelt tilbud til kvinner som skal gjennomgå kreftbehandling som skader egganlegget. Disse medlemmerviser videre til at det i dag er mulig å fryse ned eggstokkvev for senere modning av eggceller. Dette vil kunne være av stor betydning for kvinner som gjennom sykdom får sine eggstokker ødelagt. Disse medlemmerslutter seg til Regjeringens forslag om å oppheve forbudet mot lagring av ubefruktede egg og går samtidig inn for at lagring av eggstokkvev bør tillates.
Disse medlemmer viser til at forskning på overtallige befruktede egg skjer i de fleste land. Det er bare Norge, Østerrike og Tyskland som forbyr slik forsk-ning.
Disse medlemmer viser til at metoder for befruktning utenfor kroppen bygger på forskning på befruktede egg, og mener det vil være inkonsekvent å forby forskning på befruktede egg når vi tar i bruk behandlingsmetoder som er utviklet på grunnlag av slik forskning. Disse medlemmer legger vekt på den betydning kunnskap basert på forskning på stamceller fra befruktede egg vil ha for behandling av en rekke alvorlige sykdommer.
Disse medlemmer viser til at et flertall i Bioteknologinemnda og Lekmanskonferansen i november 2001 gikk inn for at det på visse vilkår skulle åpnes for forskning på befruktede egg. Disse medlemmer slutter seg til deres anbefalinger.
På denne bakgrunn går disse medlemmer inn for at forskning på befruktede egg tillates på særlige vilkår, nemlig at slik forskning bare må skje på overtallige egg, at befruktede egg som har vært gjenstand for forskning, ikke må tilbakeføres til kvinnen, men tilintetgjøres, og at det må være forbud mot å fremstille befruktede egg til forskningsformål.
Komiteen merker seg at det i bioteknologiloven § 2-7 er stilt krav om at sædgivers og parets/barnets identitet skal holdes hemmelig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser at det kan være argumenter som taler for at sædgivers anonymitet opprettholdes. Det mest sentrale argumentet for fortsatt anonymitet er etter flertallets syn eventuelle vansker med å skaffe sædgiver hvis anonymiteten bortfaller. Et annet argument er at det for barnet kan framstå som opprivende å vite at en annen far enn den barnet til daglig omgås, er biologisk far. Dette argumentet skiller seg i sitt saklige innhold etter flertallets syn ikke fra argumentasjonen for eller mot at et adoptivbarn skal ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav.
Flertallet mener at en rekke argumenter taler for at sædgivers anonymitet bør oppheves, og vil her trekke fram de mest sentrale:
– Barnet bør ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Det kan ha psykologisk og medisinsk betydning for barnet at det kjenner sitt opphav ("Hvorfor er jeg som jeg er? Er jeg arvemessig disponert for spesielle sykdommer?").
– Barn født etter sæddonasjon bør likebehandles med adoptivbarn, som i henhold til adopsjonsloven § 11 har rett på informasjon om identiteten til sine opprinnelige foreldre.
– FNs barnekonvensjon art. 7 sier at "så langt gjørlig" har barnet rett til å få kjennskap til hvem foreldrene er. Barnets rett til å få vite bør veie tyngre enn potensielle foreldres ønske om anonymitet.
– Det har vært hevdet, og kan etter komiteens syn lyde plausibelt, at man vil kunne få mer ansvarsfulle donorer når disse vet at de kan komme til å bli oppsøkt av barnet senere i livet.
Flertallet vil med bakgrunn i det som her er anført, konkludere med at sædgivers anonymitet bør oppheves. Flertallet vil anmerke at erfaringene fra Sverige, som har hatt regler om rett til opplysninger om donors identitet siden 1984, er at antall donorer går ned ved fjerning av anonymiteten. Flertallet er kjent med at man i Norge ved sæddonasjon baserer seg på import fra Danmark der det foreligger rett for sædgiver til å være anonym.
Flertallet mener at en endring av det norske lovverket gjennom opphevelse av sædgivers anonymitet samtidig stiller oss overfor et nasjonalt ansvar for rekruttering av sædgivere. Parallelt med at anonymiteten oppheves må Regjeringen etter flertallets syn legge til rette for at det etableres sædbanker ved godkjente behandlingsinstitusjoner, og at det også informeres bredt både om konsekvensene av lovendringen samt om målet om at Norge skal ha nasjonal tilgang på sædgivere. Flertallet mener at Regjeringen bør ta initiativ til internasjonalt samarbeid med andre land med tilsvarende eller beslektet lovgivning på dette punkt, slik at sæd kan nyttes fra disse land i et samarbeid med norske sædbanker.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at det etableres sædbanker ved godkjente behandlingsinstitusjoner, og at det gjennomføres en informasjonskampanje som kan virke rekrutterende for nasjonale donorer til slike banker."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er kjent med det forbud som har vært mot bruk av sæd fra anonym donor ved IVF. Med bakgrunn i at flertallet går inn for at lovens bestemmelse om generell anonymitet for sædgiver oppheves, blir konsekvensen at sædgivers identitet skal kunne gjøres kjent overfor framtidige barn uansett valg av metode.
Siden flertallet går inn for at sæddonasjon fra annen donor enn partner skal kunne benyttes også ved IVF, understrekes at barnet skal ha samme rett til kunnskap om biologisk opphav når denne metoden benyttes. ICSI er en metode som skal muliggjøre bruk av sæd hos partner når denne ellers er å anse som ufruktbar hvis metoden ikke benyttes. Flertallet forutsetter dermed at biologisk og sosial far vil være sammenfallende på unnfangelsestidspunktet når denne metoden benyttes, slik at det biologiske opphav uansett vil være kjent for eventuelle framtidige barn.
Flertallet vektlegger at barn skal ha rett til å gjøres kjent med sitt biologiske opphav. Siden flertallet går inn for å oppheve sædgivers anonymitet, betinger dette en identifiserbar registrering av sædgiver i tilfelle barnet senere skulle fremme ønske om å få kjennskap til sitt biologiske opphav. I slike tilfeller vil det etter flertallets syn være barnets ønske som skal imøtekommes. Sædgiver vil altså ikke ha en tilsvarende rett til å bli kjent med barnets identitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde et reelt tilbud om kunstig befruktning ved hjelp av sæddonasjon og mener at en forutsetning for dette er at eksisterende anonymitetsprinsipp opprettholdes. Sæd som brukes ved kunstig inseminasjon her i landet, er for det meste importert fra Danmark hvor sæddonor er anonym. En opphevelse av anonymitetsprinsippet vil stoppe denne importen og dermed sette sterke begrensninger for denne behandlingsmåten i Norge.
Disse medlemmer er av den oppfatning at den lange praksis med anonyme sædgivere ikke har ført til problemer for dem som er født ved denne metoden.
Disse medlemmerviser til at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet i sin innstilling til bioteknologiloven (Innst. O. nr. 67 (1993-1994)) sa:
"Flertallet viser til at man også ivaretar hensynet til barnet best ved å opprettholde anonymiteten for sædgiverne. En opphevelse av anonymitetsprinsippet vil kunne bety en endring av forholdet mellom barn og den psykiske og sosiale far som vi i dag ikke kjenner konsekvensene av.
Det er den sosiale far som har alle plikter og rettigheter i forhold til barnet. Donor har ikke hatt noe ønske om å få barnet, men å hjelpe det barnløse paret. Det er derfor ikke naturlig å sammenlikne den anonyme sædgiver med biologiske foreldre som pga. spesielle omstendigheter og en ofte vanskelig sosial situasjon bortadopterer et barn."
Disse medlemmer mener at disse synspunktene fortsatt er gjeldende.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til sine respektive merknader ovenfor om godkjenning av ICSI som behandlingsform.
Flertallet er kjent med at Statens helsetilsyn har reist spørsmål ved om kunstig inseminasjon med ektefelles eller samboers sæd (AIH) omfattes av godkjenningsordningen. Flertallet ser at inseminasjon er en teknisk enkel metode som i teorien ikke nødvendiggjør spesiell kompetanse, og som dermed isolert sett ikke skulle nødvendiggjøre en godkjenningsordning ut fra faglige krav til det sted som utfører behandlingen. Flertallet vil imidlertid bemerke at behandlingen bare framstår som nødvendig når kvinnen er infertil, mannen har dårlig sædkvalitet eller fysiske årsaker gjør dette nødvendig, idet befruktningen i motsatt fall ikke behøver å være assistert. Fordi behandlingen av kvinnen er omfattende og inkluderer bruk av hormonstimulerende preparater, er det rimelig at inseminasjonen sees i et hele, og at godkjenningsordningen dermed også omfatter AIH-inseminasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser ingen grunn til å opprettholde krav om godkjennelse ved vanlig inseminasjon, såkalt "AIH".
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at inseminasjon med ektefelles eller samboers sæd gjennom "AIH-metoden" ikke omfattes av godkjenningsordningen for metoder for kunstig inseminasjon."
Komiteen merker seg at Regjeringen foreslår at det i loven inntas et forbud mot transplantasjon av organer som produserer kjønnsceller fra en person til en annen med det formål å behandle infertilitet. Komiteen merker seg også at det ikke foreslås forbud mot autotransplantasjon (tilbakeføring av eggstokkvev til samme kvinne som vevet ble hentet fra).
Komiteen vil bemerke at kvinner som på grunn av alvorlig sykdom (særlig kreft) i bukhulen gjennomgår omfattende behandling (særlig strålebehandling og/eller cellegiftbehandling), likevel vil ha muligheter for framtidig svangerskap dersom eggstokkvev tas ut før behandlingen og tilbakeføres når behandlingen er avsluttet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser ingen etiske betenkeligheter ved en slik behandlingsmetode siden det vil være kvinnens egne eggceller og/eller eggstokkvev som tilbakeføres. Disse medlemmer er derfor enig med Regjeringen i at både ubefruktede egg og eggstokkvev skal kunne fryses ned for tilbakeføring til den kvinnen som eggene eller eggstokkvevet stammer fra.
Komiteen deler Regjeringens syn på at en slik behandlingsmetode skal være tillatt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener imidlertid at når det gjelder transplantasjon av eggstokkvev fra en kvinne til en annen, reiser dette flere etiske dilemmaer.
Det første dilemmaet er selve uthentingen av eggstokkvevet. Dette betinger et operativt inngrep som samtidig påfører donor risiko for komplikasjoner under selve inngrepet samt redusert fertilitet etter inngrepet. I motsetning til ved en nyretransplantasjon kan inngrepet ikke begrunnes med at den tilstand som skal behandles, medfører reduserte leveutsikter hos mottaker, noe som gjør inngrepet på donor etisk vanskeligere å forsvare enn ved en nyretransplantasjon.
Det andre dilemmaet er at det er eggceller som transplanteres. Når det befruktede egget opprinnelig stammer fra en annen kvinne enn den kvinne som gjennomgår svangerskapet, reiser dette spørsmål ved det biologiske opphavet siden barnet ikke vil bære arvestoffet fra den kvinnen som føder barnet. Selve svangerskapet vil påvirke fosteret gjennom biologiske egenskaper hos "livmormoren" og gjennom miljømessige påvirkninger i svangerskapet. Dette vil skape uklarhet når det gjelder barnets biologiske opphav, noe flertallet ser på som lite heldig ut fra målsetningen om at barnet skal ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav (jf. merknader ovenfor om sædgivers anonymitet).
Som ved annen organtransplantasjon kan man tenke seg at eggstokkvev transplanteres fra en nylig avdød. Dette vil imidlertid etter flertallets syn reise etiske betenkeligheter som strekker seg lenger enn ved annen organtransplantasjon, siden dette medfører videreføring av arvestoff fra avdøde uten at samtykke til den konkrete bruken vil kunne innhentes. Det framtidige barnet vil aldri kunne møte sitt biologiske opphav på morssiden idet en slik metode jo vil forutsette at den kvinnen eggstokkvevet stammer fra, først må være død før egget hentes ut. Flertallet støtter derfor at det innføres forbud mot transplantasjon av eggstokker/vev fra en kvinne til en annen for å avhjelpe barnløshet.