1.1 Sammendrag

Det vises til at da lov om medisinsk bruk av bioteknologi ble vedtatt i 1994, besluttet Stortinget at loven skulle evalueres etter fem år, jf. Innst. O. nr. 67 (1993-1994). Det er tatt utgangspunkt i tre temaer under hvert enkelt av de fagområdene loven regulerer: 1) erfaringer med administrering og praktisering av loven 2) status på fagområdet og 3) utviklingen siden 1994. Det er innhentet uttalelser fra Statens helsetilsyn og Bioteknologinemnda. Bioteknologinemnda er også blitt anmodet om å vurdere samfunnsmessige og etiske forhold. Statskonsult har evaluert samarbeidet og ansvars- og arbeidsfordelingen mellom de ulike instanser som har hatt ansvar etter loven.

I uttalelsene fra Statens helsetilsyn og Bioteknologinemnda er det tatt opp spørsmål og problemstillinger på forskjellige nivåer. De spørsmål som er av prinsipiell karakter, blir drøftet i meldingen, mens departementet vil komme tilbake til spørsmål av mer praktisk eller lovteknisk art i en senere odelstingsproposisjon.

På ett område vil imidlertid departementet fremme forslag til lovendringer som resultat av evalueringen parallelt med stortingsmeldingen. Dette gjelder bruk av befruktede egg som kilde til stamceller og om det skal åpnes for å produsere stamceller ved hjelp av terapeutisk kloning. Det uttales at det vil bli fremmet en egen odelstingsproposisjon løpet av vårsesjonen 2002, og at disse problemstillingene derfor ikke er omtalt eller drøftet i meldingen.

I drøftingen av meldingens verdigrunnlag understrekes det at den medisinske bruk av bioteknologi har sin viktigste etiske begrunnelse i de verdier og normer som ligger til grunn for medisinsk virksomhet generelt: respekt for og vern om menneskeverdet og menneskelivet, ivaretakelse av personlig integritet og råderett, vern om det sårbare i menneskelivet og et faglig forsvarlig grunnlag for tjenesteytingen. Det pekes på at anvendelse av bioteknologien innenfor medisinen reiser en rekke kontroversielle spørsmål som oppfatninger om menneskelivets begynnelse, menneskets reproduksjon, befruktede eggs og fostres moralske status, foreldrenes rettigheter og ansvar og samtykkets betydning. Det understrekes at mennesker har verdi i seg selv, og at det derfor ikke kan aksepteres at menneskelivet blir et middel for andre mennesker. Likeverd mellom alle mennesker utgjør en etisk norm som innebærer likebehandling av mennesker uansett kjønn, alder, bosted og etnisk bakgrunn. Departementet vil videreføre en politikk på dette området basert på ønsket om et ekstra vern og ekstra omsorg for de spesielt svake, og understreker at ingen har større behov for vern og omsorg fra samfunnet enn mennesker ved starten av livet.

Det framholdes at føre var-prinsippet har en særlig betydning for nødvendig grensesetting for medisinsk forskning som kan få betydning for kommende generasjoner, og at en verken med hjelp av genteknologi eller på andre måter med planmessige tiltak må gjøre kommende generasjoner genetisk "bedre" enn dagens generasjon.

Det vises til St.meld. nr. 26 (1999-2000) Om verdiar for den norske helsetenesta og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr. 172 (2000-2001). De holdninger og verdier som det er gitt uttrykk for i St. meld. nr. 26 (1999-2000), har også ligget til grunn for departementets arbeid med denne meldingen.

Betydningen av økt internasjonalisering drøftes, og det uttales at det forhold at området blir vanskeligere å regulere som en følge av økt internasjonalisering, etter departementets oppfatning i seg selv ikke er et argument mot regulering. Det er etter departementets oppfatning positivt med økt informasjonsflyt som øker pasientens medvirkning ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige behandlingsmetoder.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Magne Aarøen, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, vil vise til kap. 1, § 1-1 i lov om bioteknologi, som lyder:

"Formålet med denne loven er å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle. Dette skal skje i et samsvar med prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg basert på de etiske normer i vår vestlige kulturarv."

Komiteen vil at lovens formål som her sitert, skal ligge fast, og at lovens formål er en overordnet rettesnor for komiteen også ved evalueringen av gjeldende lov.

Komiteen vil peke på at utviklingen innen bioteknologi stadig stiller oss overfor nye etiske utfordringer. Tekniske framskritt og nye oppdagelser knyttet til den menneskelige arvemassen bidrar til å skape forventninger om framtidig helbred for tilstander og sykdommer som i dag kan være sterkt funksjonsinnskrenkende, eller som direkte kan påvirke leveutsiktene for den enkelte.

Komiteen legger til grunn at menneskeverdet ikke må krenkes gjennom differensiering av hvert menneskes egenverd, men at hvert menneske gjennom sine særegne egenskaper er unikt og derfor har sin selvstendige rett til et verdig liv uavhengig av kjønn, alder, rase, livssyn eller funksjonsevne.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, legger til grunn at ett individ ikke skal underordnes et annet, og at lovgivningen skal ha som utgangspunkt at ingen individer skal reduseres til et middel for andre individer, siden hvert liv er et mål i seg selv. Dette er det tatt hensyn til i norsk lov, ved at blodgiving og organdonasjon er basert på frivillighet og har som utgangspunkt at den som donerer, ikke skal få sin helse redusert som følge av donasjonen.

Komiteen vil påpeke at mens disse grensene kan synes håndterlige ut fra en felles verdiforståelse i befolkningen for fødte individer, vil grenseoppgangen for ufødte individer være vanskeligere å trekke.

Det vil være ulike oppfatninger i befolkningen om når et liv starter. Noen vil knytte livets begynnelse til sammensmeltningen av egg- og sædcellen, siden det fra det øyeblikket foreligger komplett arveanlegg for utvikling til et individ. Noen vil vektlegge livets begynnelse når den befruktede eggcellen fester seg til indre livmorvegg, ut fra begrunnelsen om at fosterets utvikling forutsetter en livmor. Noen vil forutsette et forutgående organanlegg, og da spesielt av hjernen, før det kan kalles liv. Noen vil argumentere for at det først er når fosteret viser spontanbevegelse på emosjonelt grunnlag at det foreligger tegn til liv i egentlig forstand. Fosteret vil da ha nådd 10.-12. svangerskapsuke. Den rettslige sidestillingen av individer foreligger imidlertid først ved fødselen, og ut fra det anførte oppstår det altså en glidende overgang fra den befruktede eggcellen starter celledelingen til et fullt utviklet individ fødes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at en også må skille diskusjonen om livets begynnelse fra diskusjonen om når menneskelig integritet og menneskeverd hos embryo og fostre skal vektlegges på samme nivå som for fødte. Mange vil hevde at et embryo bestående av et fåtall celler ikke uten videre har krav på samme menneskeverd som et født eller nesten født individ.

Komiteen viser til at forskjellige lands lovgivning er forskjellig på dette området, men de samme problemstillinger debatteres i alle land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med. Også innen EU er retts­tilstanden forskjellig i de ulike medlemslandene. Eksempelvis har Tyskland ganske strenge restriksjoner knyttet til forskning på befruktede egg, mens lovgivningen i Storbritannia er liberal.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at uansett hvilken lovgivning Norge velger på dette området, vil det være vanskelig å vise til lovgivningen i andre enkeltland som en argumentasjon for en liberalisering eller innstramming av den norske lovgivningen. I stedet vil det være behov for verdivalg, slik de også gjøres fortløpende i andre land.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener det er ønskelig å bidra til internasjonal konsensus på dette område. Disse medlemmervurderer det slik at lovregulering i ett land blir mer meningsfylt og likeverdig når andre land har tilsvarende regulering; ellers kan alle lover omgås gjennom utenlandsreiser. Disse medlemmervil særlig understreke betydningen av et internasjonalt forbud mot reproduktiv kloning.

Komiteen merker seg de muligheter som ligger i stamcelleforskningen. Stamceller kan tenkes transplantert til et sykt menneske, til erstatning for vevsspesifikke celler som er gått tapt, og som den menneskelige organisme ikke kan erstatte ved egen hjelp. Kilder til stamceller kan være celler fra fødte individer (såkalte adulte stamceller), celler fra aborterte fostre, celler fra befruktede egg og celler framstilt ved hjelp av terapeutisk kloning.

Komiteen har merket seg den forventning som er skapt til bruk av stamceller ved behandling av Parkinsons sykdom.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at så langt har forsk­ningen på adulte stamceller vist mest lovende resultater, og har registrert at norske forskere nylig har høstet stor internasjonal anerkjennelse for sine resultater ved å forske på adulte stamceller.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at forskning på befruktede egg er etisk problematisk. Dette flertallet er glad for å kunne konstatere at et forbud mot forskning på befruktede egg i dag framstår som et mindre etisk dilemma enn da stamcelleforsk­ningen tok til, fordi de store gjennombruddene innen forskningen ikke har kommet på bruken av celler fra befruktede egg, men ved bruk av adulte stamceller, altså celler fra fødte individer, der det etiske dilemmaet med liv som middel i stedet for mål helt unngås. Derfor er dette flertallet imot at det åpnes for forskning på befruktede egg.

Dette flertallet mener at Norge gjennom sitt forbud mot forskning på celler fra befruktede egg har et særlig ansvar for å bidra med forskningsmidler og -miljøer for forskning på adulte stamceller. Dette flertallet vil be om at Regjeringen følger opp dette flertallets syn om at dette skal være et prioritert satsingsområde gjennom at det i de kommende årene bevilges særlige midler til stamcelleforskning, slik at Norge kan være av de land i verden som ligger i front når det gjelder denne typen forskning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at forskning på stamceller peker ut mange nye muligheter for behandling av sykdommer som i dag er uhelbredelige, for eksempel Parkinsons sykdom, Alzheimers sykdom og andre sykdommer som skyldes skader i hjerneceller. I tillegg kan det åpne for muligheter til å reparere skadet vev for eksempel i hjertet. Stamceller kan danne nye leverceller for å behandle hepatitt. Insulinproduserende celler kan dyrkes og transplanteres til pasienter med diabetes mv.

Disse medlemmerviser til at det sentrale mål for stamcelleforskning er å helbrede sykdommer. I dette ligger også målet om å effektivisere behandlingen på en slik måte at man i størst mulig utstrekning unngår uheldige bivirkninger og smertefulle inngrep.

Disse medlemmervil påpeke at vi fortsatt mangler mye kunnskap omkring stamceller, og vil derfor understreke betydningen av å generere ny viten og at grunnforskning på området bidrar til senere klinisk bruk av teknologien.

Disse medlemmer viser til at norsk lov vedrørende stamcelleforskning er mer restriktiv enn lovgivningen i de fleste land det er naturlig å sammenlikne oss med . Disse medlemmerer derfor bekymret for at Norge vil sakke akterut i forhold til et internasjonalt viktig kunnskaps- og forskningsområde . Disse medlemmer finner det videre urimelig at Norge skal gjøre bruk av disse medisinske nyvinningene som etter hvert kommer, uten selv å bidra til kunnskapsutviklingen på dette området.

Disse medlemmerhar merket seg at Regjeringen parallelt med stortingsmeldingen vil fremme forslag til lovendring når det gjelder bruk av befruktet egg som kilde til stamceller, og om det skal åpnes for å produsere stamceller ved hjelp av terapeutisk kloning. Disse medlemmervil understreke at også Norge må ta ansvar for denne kunnskapsutvikling, og vil allerede nå signalisere at det bør åpnes for forskning på disse områdene. Hvilke rammevilkår slik forskning kan skje under, vil disse medlemmerkomme tilbake til i forbindelse med den varslede odelstingsproposisjonen.

Disse medlemmervil imidlertid peke på at så vel Bioteknologinemndas flertall som Lekfolkspanelet fra november 2001 sluttet seg til og understreket betydningen av å kunne forske på befruktet egg som er til overs etter IVF.

Disse medlemmer har en positiv tilnærming til den nye gen- og bioteknologien og har i likhet med fagmiljøene stor tro på at denne teknologien kan gi revolusjonerende resultater både i forhold til forebygging og behandling av alvorlige sykdommer. Forskning på medisinsk bruk av bioteknologi er meget omfattende over hele verden, og det gjøres nesten daglig nye landevinningen innen denne teknologien. Disse medlemmer viser imidlertid til at Norge generelt bruker lite ressurser til medisinsk forskning og særlig lite på dette feltet.

Disse medlemmer ser klart at medisinsk bruk av bioteknologi også kan misbrukes, og at det må trekkes etiske grenser for bruken av teknologien, men lovgivningen på dette området i Norge bør ikke være så restriktiv at den hemmer utviklingen i våre fagmiljø og dermed reduserer muligheten for de behandlingstilbud teknologien kan gi til egne borgere med alvorlige lidelser.

I likhet med alle forskningsmiljøer i hele verden og lovgivningen i de aller fleste land vil disse medlemmer fortsatt ha et lovforbud mot kloning av mennesker og likeledes forbud mot manipulering av arveanlegget som gir konsekvenser for kommende generasjoner.

Disse medlemmer viser til at Norge i dag har en av verdens mest restriktive bioteknolovgivninger, og særlig gjelder dette genetisk fosterdiagnostikk. Disse medlemmer finner det derfor meget bekymringsfullt at den foreliggende stortingsmelding som skal danne grunnlaget for en senere annonsert lovproposisjon, ytterligere strammer inn lovgivningen, ikke minst når det gjelder fosterdiagnostikk og genterapi. Disse medlemmer vil for øvrig peke på det svært uvanlige i at Regjeringen i en stortingsmelding allerede annonserer en lovproposisjon med forbud mot forskning på befruktede egg og forbud mot å åpne for å produsere stamceller ved hjelp av terapeutisk kloning. Slik disse medlemmer ser det, er dette et forsøk fra Regjeringen på en spesiell måte å ta en omkamp på abortlovgivningen vi har i landet.

Disse medlemmer vil i likhet med flertallet i Bioteknologinemnda og det departementale råd gå inn for at det tillates forskning på befruktede egg og terapeutisk kloning for fremstilling av stamceller. Disse medlemmer er glad for at det er en positiv utvikling når det gjelder forskning på bruk av stamceller fra fødte mennesker, men det er for tidlig å ha noen sikker formening om dette kan føre til målet. Det er derfor etter disse medlemmers mening viktig at en ikke fraskriver seg muligheten til videre forskning på fremskaffelse av stamceller fra overtallige befruktede egg. Et forbud ville forhindre de norske fagmiljøene i å delta i denne type forskning, og det vil være svært uheldig etter disse medlemmers mening. Disse medlemmer viser også i denne sammenheng til at befruktede egg etter en viss tid skal destrueres, og disse medlemmer kan vanskelig se at destruksjonen av befruktede egg er mer etisk enn å gjøre bruk av dem til behandling av alvorlig syke mennesker.

Disse medlemmer viser til at Norge bruker relativt lite ressurser i forhold til sammenlignbare land når det gjelder medisinsk forskning, også forskning innen gen- og bioteknologi. Disse medlemmer mener derfor at det i fremtiden må bevilges langt større pengemidler til denne type forskning. Det gjelder både forskning for å fremskaffe stamceller fra fødte mennesker, og det gjelder ikke minst forskning når det gjelder å fremskaffe stamceller ved terapeutisk kloning med utgangspunkt i overtallige befruktede egg.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som gjør at forskning på overtallige befruktede egg og terapeutisk kloning som kan fremskaffe stamceller, skal være tillatt i Norge fra 1. januar 2003."

Disse medlemmerviser til at Bioteknologinemnda i sitt høringssvar til spørsmål om forbud mot terapeutisk kloning m.m. (10. april 2002), stiller spørsmål om hensiktsmessigheten av samlebegrepet "kloning" i forbindelse med fremstillingen av stamceller med ulike metoder. Nemnda legger i denne forbindelse vekt på behovet for mer presise faglige definisjoner av begrepene som brukes i loven. Disse medlemmerhar merket seg Bioteknologinemndas tilbud om å bidra til å finne de rette faglige begreper og ber departementet hensynta dette når loven utformes.

Disse medlemmer har merket seg at stortingsmeldingen vektlegger sterkt det såkalte føre var-prinsippet, og det kan være fornuftig i mange sammenhenger, men disse medlemmer finner føre var-prinsippet slik det er fremstilt i meldingen, og med de konsekvenser Regjeringen trekker av dette, å være en uheldig bruk av prinsippet; uheldig fordi at hvis den norske lovgivningen på dette felt blir mer restriktiv enn i øvrige land, kan norske pasienter i fremtiden bli fratatt de behandlingsmuligheter for alvorlige lidelser som er mulig å få i utlandet. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at medisinsk bruk av bioteknologi er rettet mot det enkelte menneske og behandling eller forebygging av det enkelte menneskes sykdom eller anlegg for sykdom, og disse medlemmer finner det derfor særdeles betenkelig at samfunnet gjennom politiske vedtak og lovgivning skal forhindre enkeltmennesket i å få livreddende behandling ved hjelp av en spesiell medisinsk teknologi. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Helsingfors-deklarasjonen der det slås fast at hensynet til enkeltmennesket skal rangere klart foran hensynet til samfunnet.

Disse medlemmer har merket seg at departementet ønsker at føre var-prinsippet blir konkretisert gjennom en rekke forslag til forbud i loven. Etter disse medlemmerssynvil flere av de konkrete forbudsforslagene begrense vår kunnskapsutvikling på et felt som kan få stor betydning for den enkelte.

Disse medlemmerviser til at kunnskap på dette området som på alle andre områder kan brukes og misbrukes. Disse medlemmervil imidlertid peke på at også det å avstå fra eller holde tilbake kunnskap innebærer etiske dilemmaer, og at det å avstå fra kunnskap kan forstås som et overgrep overfor de mennesker som kunnet vært hjulpet til et bedre liv.

Disse medlemmerhar merket seg at departementets føre var-prinsipp er bestemt ut fra etiske dilemmaer. Disse medlemmervil imidlertid hevde at vi ikke kan regulere oss bort fra etiske dilemmaer, men at disse må løses gjennom holdninger basert på humanistiske verdier og grunnleggende respekt for menneskeverdet og den enkeltes rett til et verdig liv. Disse medlemmer vil understreke at i denne sammenheng vil utviklingen av genmedisin være av stor betydning.

Disse medlemmer vil samtidig understreke det ansvar samfunnet har for å tilrettelegge for at mennesker med ulike funksjonshemninger skal kunne delta i samfunnet på en likeverdig måte.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at mangel på tilrettelegging innebærer en daglig diskriminering av funksjonshemmede, og at det i seg sjøl bidrar til å skape holdninger til funksjonshemninger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at de ulike kapitler i St.meld. nr. 14 (2001-2002) er preget av et syn der menneskeverdet og enkeltmenneskets integritet starter ved konsepsjonen, og den restriktive holdningen Regjeringen legger opp til i forhold til spesielt kunstig befruktning og fosterdiagnostikk bærer preg av dette synet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har isolert sett stor respekt for Regjeringens standpunkt, men disse medlemmer må imidlertid bemerke at vi gjennom abortloven har en lovgivning i Norge som gjør at det ufødte liv frem til 12. svangerskapsuke er uten rettsvern, og at rettsvernet og fosterets moralske status og menneskeverd gradvis øker i takt med den biologiske utvikling frem til fødselen.

Disse medlemmer vil videre bemerke, og en kan være enig eller uenig i dette, men faktum er at det blivende menneske eller fosteret ikke har fulle menneskerettigheter i henhold til norsk lovgivning fra unnfangelsen, men at rettsvernet og dermed også menneskeverdet øker i takt med den biologiske utvikling av fosteret.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet finner det også som et paradoks at Regjeringen i meldingen legger opp til en praksis der en ikke skal kunne undersøke, diagnostisere og eventuelt behandle fosteret, noe en ikke ville kunne akseptere i forhold til det fødte liv. I virkeligheten mener disse medlemmer at Regjeringen i denne sammenheng legger opp til en desavuering av menneskeverdet til fosteret ved å fastholde en så restriktiv holdning til fosterdiagnostikk. Så langt disse medlemmer vet, finnes det i dag ikke dokumentasjon på at den fosterdiagnostikken som i dag utføres, de såkalte fostervannsprøvene, har ført til et vesentlig større antall senaborter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at det ikke finnes noe saklig grunnlag for å hevde at Regjeringen i meldingen "legger opp til en praksis der en ikke skal undersøke, diagnostisere og eventuelt behandle fosteret", slik Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet hevder i sin merknad. Flertallet oppfatter at Regjeringens intensjon er å oppnå en bedret svangerskapsomsorg for mor og foster gjennom målrettet ultralydbruk. Intet ved denne tilnærmingen er etter flertallets syn til hinder for verken undersøkelse, diagnostikk eller behandling av fosteret, slik det hevdes i ovenstående merknad.

Et vesentlig spørsmål er etter komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiets mening ikke særlig omtalt i meldingen, nemlig menneskeverdet og rettsvernet for foreldrene som får barn med en alvorlig dødelig sykdom og belastningen for familien i slike sammenhenger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet synes heller ikke meldingen er klar og god nok i forhold til mennesker med alvorlig dødelig lidelse og deres menneskeverd sett i forhold til at de utelukkes fra eksperimentell eller utprøvende behandling som gen- og bioteknologien kan tilby. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at omtalen i meldingens formålskapittel om at tvilen skal komme "samfunnet og enkeltmennesket til gode", er unyansert. Enkeltmennesket i denne situasjonen, den håpløst syke, kan oppleve det som et stort gode at en utprøvende behandling i alle fall forsøkes, mens samfunnet i slike tilfeller i henhold til meldingens intensjon i en eventuell ny lov av økonomiske eller etiske grunner ikke tillater dette.

Disse medlemmer sier seg glad for at Regjeringen i meldingen legger opp til en bedre etterutdannelse for helsepersonell av alle kategorier i forhold til utviklingen innen bioteknologien, samt går inn for en sterkere folkeopplysning om denne teknologiens utvikling og muligheter. Det er imidlertid for disse medlemmer noe av et paradoks at meldingen i forbindelse med fosterdiagnostikk samtidig legger opp til at det kun er spesialavdelinger og spesialister som skal kunne informere den gravide kvinnen når mistanke om sykdom på fosteret oppdages under vanlige svangerskapskontroller eller ved ultralydundersøkelser. Etter disse medlemmers mening bør slik informasjon gis den gravide kvinnen umiddelbart når avvik avdekkes. Disse medlemmer finner også i denne sammenheng å ville gi uttrykk for sterk bekymring for den restriktive holdning det legges opp til ved bruk av ultralydundersøkelser under svangerskapet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det utelukkende må være opp til den medisinske ekspertise å avgjøre hvor mange ultralydundersøkelser som måtte være nødvendig under et svangerskap. Disse medlemmer er imidlertid enig i at ultralydundersøkelser ikke nødvendigvis bør være en rutineundersøkelse ved hver svangerskapskontroll.

Disse medlemmer vil for øvrig bemerke at slik den foreliggende stortingsmelding nr. 14 er utformet, er den relativt komplisert for Stortingets representanter å sette seg inn i og vurdere og på bakgrunn av det ta standpunkt. Etikken kan bli vanskelig å styre når en ikke rent faglig makter å forstå hva de enkelte teknikker, behandlingsformer og undersøkelser egentlig går ut på. Disse medlemmer vil vel si det såpass klart at St.meld. nr. 14 (2001-2002) er særdeles faglig komplisert og for vanskelig tilgjengelig for Stortinget til å fatte vedtak ut fra.