Vedlegg: Brev fra Landbruksdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 2. mai 2002
Jeg viser til henvendelse fra Næringskomiteen i brev av 11. april 2002. Komiteen ber om departementets vurdering av ovennevnte Dok:8 forslag.
Virkeområdet for konsesjonsloven § 5 tredje ledd ble sist endret ved lov 3. juni 1983 etter etter forslag fra regjeringen Willoch. Bestemmelsen gir kommunen mulighet til å få innført lokal forskrift om konsesjonsplikt ved erverv som gjelder fast eiendom som er eller har vært brukt til helårsbolig, i områder hvor det anses nødvendig å hindre at hus som bør nyttes til helårsbolig blir brukt til fritidshus. Reglene får anvendelse ved salg av eiendommer ut av familien, og representerer et unntak fra den generelle konsesjonsfriheten for bebygd eiendom (nå etter lovendringen i fjor opp til 20 dekar).
Forutsetningen for å innføre forskrift kan følgelig sies å være at kommunen mener det er fare for at lokalsamfunnene skal svekkes ved at eiendommer brukes til feriested isteden for helårsbosetting. Bestemmelsen er således et redskap for å sikre levende lokalsamfunn. Dette målet er et sentralt, og omforent mål i norsk distriktspolitikk. Dersom kommunen ikke lenger ønsker å ha slik forskrift, vil en anmodning om opphevelse bli tatt til følge.
Forskrift etter konsesjonsloven § 5 tredje ledd er fastsatt for 76 kommuner. Kommunene ligger langs hele kysten til og med Nordland, men det er også eksempler på at innlands-kommuner har slik forskrift. Nesten alle kommuner langs Oslofjorden og videre ned til Mandal har innført slik forskrift. I de fleste kommunene er forskriften innført for hele kommunen. Enkelte kommuner har imidlertid innført forskrift for deler av kommunen. Dette gjelder for eksempel Skjåk kommune der forskriften gjelder i tre nærmere bestemte boligområder, mens det i Engerdal kommune er fastsatt forskrift for eiendommer som i arealdelen av kommuneplanen enten er lagt ut til boligområde, eller til landbruks-, natur- og friluftsområde.
I 1999 avgjorde kommunene 154 konsesjonssaker etter konsesjonsloven § 5 tredje ledd. Sju av disse sakene ble avslått, og det ble satt vilkår i tre saker. Tallene har variert lite fra år til år Innsamlede tall fra 2000 viser stort avvik fra tidligere år. Departementet vil vurdere om dette gir grunn til å foreta en dobbeltkontroll av materialet.. Hovedinntrykket er at hus som bør brukes til helårsbolig ikke blir omsatt til feriesteder.
Styring av arealbruken er et viktig ledd i det kommunale selvstyret. Forskriftene har derfor en grunnleggende demokratisk forankring. De innføres på lokalt initiativ og etter en grundig behandling i det enkelte kommunestyre. Ordningene bygger etter dette på en offentlig debatt som vitaliserer lokaldemokratiet. Kommunene vurderer om det er behov for forskrift, og hvilke områder forskriften skal gjelde for. Avgjørelse av enkeltsaker der det oppstår konsesjonsplikt, ligger også til kommunen. Lokalsamfunnet bestemmer dermed selv om de ønsker forskrift, hvor forskriften får anvendelse, og om det skal gis konsesjon eller ikke i de tilfelle konsesjonsplikt oppstår.
Dette innebærer at bestemmelsen gir rom for lokal prioritering og lokal tilpassing. Dette er også naturlig fordi følgene av at helårsboliger brukes til fritidsformål nettopp gjør seg gjeldende i lokalsamfunnet. Ordningen innebærer at beslutningene fattes nær dem som blir direkte berørt. Rettsikkerhetshensynet ivaretas ved at avgjørelsen kan klages inn for fylkesmannen.
Endring i bruken av fast eiendom er, på samme måte som all annen samfunnsutvikling, en følge av mange ulike og samvirkende forhold. De viktigste faktorene som påvirker utviklingen er eiendommens beliggenhet, og eiernes personlige interesser og muligheter for å bruke eiendommen. Offentlig tilrettelegging i form av infrastruktur og lignende tiltak kan åpne for større handlingsrom med hensyn til hvilken bruk som er aktuell. Offentlig tilrettelegging er derfor også av stor betydning for endring av bruken av eiendommen. Konsesjonslovens bestemmelse må sees som et supplement til dette. Bestemmelsen gir kommuner som mener de kan ha nytte av den, et redskap for, etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, å hindre omdisponering av helårsboliger til fritidsbruk, eventuelt at hus som har brukt til fritidshus en periode blir tilbakeført til helårsbruk. Nyttevurderingen av konsesjonsloven § 5 tredje ledd må tas i dette perspektivet.
Departementet har inntrykk av at de kommunene som har innført nedsatt konsesjonsgrense mener at ordningen fungerer etter hensikten. I forbindelse med høring av hevingen av arealgrensen i 2001 uttalte for eksempel Kragerø kommune I brev 21. august 2000:
"Endringene vil medføre at disse eiendommene Landbrukseiendommer med areal mindre enn 20 dekar. ikke lenger omfattes av reglene som gjelder for bo- og driveplikt for landbrukseiendommer. Etter administrasjonens vurdering ligger det en betydelig utfordring for kommunen å unngå at disse eiendommene i stor utstrekning blir liggende ubebodde i større deler av året. På landsplan registreres en betydelig interesse for kjøp av "småbruk" av folk som ønsker å ha disse som et attraktivt bosted. Den teknologiske utviklingen gjør at flere og flere kan drive næringsvirksomhet hjemmefra - et attraktivt bosted vil da være avgjørende for hvor de etablerer seg. Kragerø kommune har innført forskrift etter konsesjonsloven § 5 (konsesjonsgrense 0) for å sikre bosettingen på eiendommer bebygd med helårsboliger. Ut fra dette og en sterkere vektlegging av fast bosetting som formål i forslaget til nytt lovverk mener administrasjonen at kommunen overfor departementet sterkt må understreke behovet for at det gies mulighet for å kreve boplikt på eiendommer fra 5-20 da. Dette kan bli et viktig virkemiddel i kommunens næringsarbeid for å skape omstilling og nyetablering."
Jeg er ikke enig med forslagsstillerne i at reglene fører til at beslutningene ikke er forutsigbare. Reglene går ut på at kommunene skal foreta en konkret vurdering av de konsesjonssakene som oppstår. I områder der det etter kommunens vurdering er ønskelig å opprettholde bosettingen på eiendom brukt til helårsbosetting, har det formodningen for seg at kommunen vil avslå dersom eiendommen er omsatt til andre formål. I andre tilfeller skal konsesjon gis. Departementet har ikke mottatt opplysninger som tyder på at avgjørelses-myndigheten praktiseres annerledes. En viser i den forbindelse til statistikken som er referert ovenfor under punkt 1.
Departementet har erfart at enkelte kommuner har gitt uttrykk for at reglene om konsesjonsplikten bør strammes inn fordi de gir rom for ulike former for omgåelser, og at de heller ikke legger til rette for en effektiv kontroll. Departementet ønsker systematiske tilbakemeldinger om dette før en eventuelt vil vurdere forslag til tiltak som kan forbedre regelverket på dette området. I forbindelse med høring av en rekke forslag til endringer i konsesjonsloven (høringen er nevnt nedenfor under punkt 3), vil høringsinstansene få en rekke spørsmål slik at en kan få belyst disse forholdene.
Når det innføres forskrift etter konsesjonsloven, påvirkes omsetningsprisene fordi markedet for eiendommen begrenses til kjøpere som skal bruke eiendommen til boligformål. I områder som er attraktive til fritidsbruk, vil dette kunne føre til at eiendommene omsettes til en lavere pris enn om den kunne selges til fritidsbruk. Landbruksdepartementet kan forstå at dette for den enkelte kan oppfattes som "urettferdig". Bruk av lovregler som virkemiddel for å hindre uheldig arealbruksutvikling er imidlertid både vanlig og nødvendig i et samfunn som vårt, selv om reguleringene i mange tilfeller fører til prisforskjeller ved eventuell omsetning av eiendommene. Forskrift etter konsesjonsloven § 5 tredje ledd er ikke den eneste regelen for arealbruk som har slik virkning for eierne. De samme virkningene følger av byggeforbudet i 100-metersbeltet i strandsonen, regler knyttet til fredede områder og bygninger, og hvor kommunene gjennom regelverket i plan- og bygningsloven disponerer areal til ulike formål. Det legges ellers til grunn at eiendommen må kunne omsettes til en pris som samsvarer med for prisen for slike boliger i området.
I Sem-erklæringen har regjeringen foreslått at arealgrensen ved erverv av konsesjonsfri eiendom skal heves til 100 dekar hvorav ikke mer enn 20 dekar kan være fulldyrka mark. Forslaget er knyttet til overdragelse av bebygd eiendom og vil bli sendt på høring i løpet av mai måned sammen med en rekke andre forslag til endringer i gjeldende konsesjonslov.
I tilknytning til endringen i arealgrensen 4. mai 2001 ga mange høringsinstanser uttrykk for uro og bekymring over hvilke følger endringen ville kunne få for bruken av helårsboliger. Departementet antar at høringsinstansene nå har høstet noen erfaringer med dette.
Som nevnt, vil departementet i tilknytning til konsesjonsloven § 5 tredje ledd, stille en rekke spørsmål til høringsinstansene. Disse spørsmålene tar bl.a. sikte på å avklare hvilke synspunkter og erfaringer høringsinstansene har med bestemmelsen. Høringsinstansene vil også få anledning til å komme med sitt generelle syn på bestemmelsen.