Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Jon Lilletun og Lars Rise og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til at Norge ratifiserte klimakonvensjonen 9. juli 1993. Kyotoprotokollen er en direkte forlengelse og oppfølger av denne avtalen, og fastsetter bindende og tallfestede utslippsforpliktelser for Norge og andre i-land. Norge undertegnet protokollen 29. april 1998. Flertallet ser alvoret i miljøproblemet konvensjonen og protokollen er ment å adressere, og støtter derfor forslaget om ratifikasjon av protokollen.

Når det gjelder detaljer for hvordan Kyotoprotokollens innhold vil legge føringer på og være bestemmende for norsk klimapolitikk, vises det til Stortingets behandling av St.meld. nr. 15 (2001-2002) og St.meld. nr. 54 (2000-2001).

Flertallet merker seg at Kyotoprotokollen inneholder flere muligheter for en kostnadseffektiv gjennomføring av forpliktelsene, gjennom Kyoto-mekanismene. Disse gjør det mulig å redusere utslippene i samarbeid med andre land. Utslippene kan da reduseres der kostnadene er minst pr. enhet redusert drivhusgass. Flertallet har videre merket seg at den norske forhandlingsposisjonen for den første Kyoto-perioden støttet et netto samlet reduksjonsmål for vedlegg I-partene på 10-15 pst. i 2010.

Flertallet viser til de totale utslippsreduksjoner Kyotoprotokollens forpliktelser representerer. Avtalen som ble forhandlet i Kyoto slo fast at industrilandene skal kutte sine utslipp av seks klimagasser med 5,2 pst. hvis man sammenligner perioden 2008-2012 med 1990. Målet for Klimakonvensjonen er å stabilisere konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlig menneskeskapt påvirkning på klimaet. Det er liten tvil om at dette krever ytterligere reduksjoner av utslippene av drivhusgasser utover forpliktelsene i henhold til Kyotoprotokollen, ikke minst fordi flere store utslippskilder hittil ikke er omfattet av avtalen. Etter flertallets mening vil ratifikasjon av Kyotoprotokollen forplikte til forhandlinger om ytterligere reduksjoner.

Flertallet har merket seg at Regjeringen varsler at gjennomføring av Kyotoprotokollen vil ha flere konsekvenser av økonomisk og administrativ art. Dette er å forvente av en avtale av dette omfang og viktighet. Flertallet poengterer derfor at ratifikasjon av Kyotoprotokollen forutsetter nødvendige bevilgninger til disse sidene av protokollen for hele forpliktelsesperioden.

Flertallet har merket seg at en gjennomføring av protokollen vil kunne føre til redusert verdi av norsk olje og tapte petroleumsinntekter som følge av en eventuell reduksjon i etterspørselen etter olje. Den fremtidige utviklingen av olje- og gassmarkedet vil avhenge av flere faktorer, hvor gjennomføringen av Kyotoprotokollen er én, og teknologiutviklingen er en annen. Flertallet presiserer derfor nødvendigheten av en bred norsk satsing på utvikling av ny næringsvirksomhet, uavhengig av olje, og i tråd med intensjonene i klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, mener Norge ikke bør ratifisere Kyotoprotokollen. Den usikkerhet som eksisterer omkring fremtidige klimaendringer og andelen av denne som er menneskeskapt gjør at disse medlemmer mener det ikke er grunnlag for å iverksette de typer tiltak som Kyotoprotokolen legger opp til.

Disse medlemmer registrerer at selv FNs klimapanel har prognoser med betydelig usikkerhet når det gjelder mulige temperaturendringer på jordkloden, andre forskere presenterer andre fremtidsutsikter for klimaendringer. Ser vi all informasjon som foreligger om mulige klimaendringer i sammenheng, vil det gi nyanserte og høyst usikre prognoser for hva som vil skje. Tiltak for å begrense mulige temperaturendringer vil være både kostbare og til dels dramatiske, det er etter disse medlemmers syn ingen grunn til å overreagere slik som Kyotoprotokollen gjør.

Disse medlemmer ser det som svært uheldig hvis norsk næringsliv skulle bli pålagt restriksjoner og reguleringer som reduserer deres lønnsomhet og konkurranseevne, og som medfører mulige tap av arbeidsplasser, på grunn av tiltak for å hindre en virkning som er høyst usikker. Kostnadene ved å møte mulige klimaendringer er altfor stor i forhold til hva man vil oppnå.

Disse medlemmer ser også med bekymring at en rekke tiltak vil kunne ramme livskvaliteten og økonomien til landets innbyggere.

Disse medlemmer ser at vi stadig utvikler mer kunnskap rundt klimavariasjoner og klimaendringer, dette er nyttig kunnskap som vi skal ta alvorlig. Men det er også viktig at vi politikere ikke overreagerer på ufullstendig kunnskap og iverksetter tiltak som ikke er nødvendige.

Disse medlemmer mener flertallet i denne sak handler overilet og uten å ta tilstrekkelig hensyn til den betydelige usikkerhet som eksisterer rundt vårt fremtidige klima og vil derfor stemme mot at Norge skal ratifisere Kyotoprotokollen.