2. Oppsummering av undersøkelsen
Undersøkelsen omfatter en gjennomgang av alle prosjektene under Handlingsplan for atomsaker. Gjennomgangen omfatter til sammen 111 prosjekter. Det er foretatt en mer omfattende analyse av to utvalgte investeringsprosjekter: "Sikkerhetstiltak ved Kola kjernekraftverk" fase 2 og "Anlegg for rensing av flytende radioaktivt avfall i Murmansk". Det Norske Veritas har på oppdrag fra Riksrevisjonen utført denne delen av undersøkelsen.
Undersøkelsen dokumenterer varierende måloppnåelse innenfor handlingsplanens fire områder. Særlig er det svak måloppnåelse på det området som omfatter behandling, lagring og deponering av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel. Det er videre ikke utført risikovurderinger i forbindelse med planleggingen og gjennomføringen av flere av prosjektene. Det er heller ikke dokumentert at realismen i planer og budsjetter er vurdert. Dette er mangler ved prosjektplanleggingen som har medført at man ofte har vært lite forberedt når problemer og hindringer har oppstått, og det kan ha resultert i kostnadsoverskridelser, forsinkelser og full stopp i enkelte prosjekter. Det er også påvist at i enkelte prosjekter har kapasitetsproblemer medført forsinkelser, og det er eksempler på prosjekter som har stoppet opp på grunn av manglende godkjenning fra russisk side. Det har videre kommet fram informasjon om at vanskelige avtaleforhold og uklarheter rundt tollspørsmål har medført forsinkelser og påvirket måloppnåelsen. Videre har prosjektgjennomføringen blitt påvirket av andre problemer på russisk side som intern uenighet, administrative uklarheter, ansvarsfraskrivelse, problemer med pengeoverføringer, mangelfull informasjon og forsinkede leveranser. Uenighet i prosjekter hvor flere givernasjoner har vært representert, har også ført til forsinkelser og ekstrautgifter.
Norske myndigheter har tatt initiativ til å løse utfordringene i landsamarbeidet, blant annet gjennom utarbeidelsen av Rammeavtalen for samarbeidet med Russland. I utarbeidelsen av avtalen deltok den russiske part aktivt i arbeidet med å avgjøre hvilke prosjekter avtalen skulle omfatte. Avtalen har muliggjort iverksettelse av viktige prosjekter blant annet fordi den klargjør nødvendige forutsetninger, som for eksempel tollfritak og ansvarsforhold, for bistandssamarbeidet mellom Norge og Russland.
Den norske bistanden har bidratt til at flere sikkerhetstiltak ved Kola kjernekraftverk har blitt gjennomført. Disse tiltakene har redusert faren for en atomulykke betraktelig. Imidlertid er det påvist at Kolaprosjektet har en stor iboende målkonflikt fordi målsettingene om å bedre sikkerheten ved kraftverket uten å forlenge dets levetid, synes å være uforenlige. Fra russisk hold er det åpnet for en mulig forlengelse av driften, og denne begrunnes ut fra den gode sikkerhetssituasjonen ved kjernekraftverket. I tillegg er kraftbehovet og behovet for arbeidsplasser i Nordvest-Russland viktige argumenter i denne debatten.
Norge har sammen med USA bidratt til bygging av et anlegg for rensing av flytende radioaktivt avfall i Murmansk. Undersøkelsen viser at det i prosjektet har vært problemer med tollavklaring og ansvarsforhold, og prosjektet har hatt urealistisk budsjettering og tidsplan. Norge har også hatt liten mulighet til å påvirke gjennomføringen av prosjektet.
Overordnet målsetting for Murmanskprosjektet er russisk tilslutning til Londonkonvensjonens forbud mot utslipp av radioaktivt avfall i havet. Det er av stor internasjonal interesse at Russland vil tilslutte seg Londonkonvensjonens dumpeforbud. I tillegg til å være et globalt miljøproblem utgjør radioaktiv forurensning av havområdene en stor trussel mot norsk fiskerinæring. Murmanskprosjektet er forsinket, rensekapasiteten til anlegget kan ikke verifiseres, og det er usikkert om Russland vil bli i stand til å tilslutte seg forbudet mot dumping.
Undersøkelsen viser at noen av utredningsprosjektene har hatt et visst preg av grunnforskning. Denne forskningsaktiviteten kan ha bidratt til å styrke kompetansen på området, men det er et spørsmål om ikke denne type prosjekter burde vært finansiert over andre bevilgninger. Det er også gitt bistand til driftsorienterte oppgaver.
Videre viser undersøkelsen at det bare er gjennomført kartlegging av miljøtilstanden før iverksettingen av bistanden under handlingsplanen, og at det ikke er gjennomført konsekvensutredninger i forhold til de mer langsiktige virkningene av tiltakene på miljøet. Selv om det viktigste med arbeidet har vært å iverksette konkrete prosjekter, ville det vært en fordel å foreta slike utredninger i forhold til de mest omfattende prosjektene. Fraværet av slike utredninger gjør det vanskelig å dokumentere miljøkonsekvensene av bistanden og å vurdere om de igangsatte tiltakene har vært de mest optimale når det gjelder å bidra til effektive forbedringer innen områdene atomsikkerhet og radioaktiv forurensning.
Undersøkelsen viser at Utenriksdepartementet i liten grad foretar prosjektvurderinger før søknader om prosjektstøtte presenteres for embetsgruppen. Embetsgruppen beslutter hvilke prosjekter som skal få økonomisk støtte, men stiller ikke krav til oppfølging og rapportering. Det har videre vært vanskelig å få oversikt over status i prosjektene og utbetalingene til det enkelte prosjektet. Det kan derfor stilles spørsmål ved om Utenriksdepartementet har hatt den nødvendige oversikt til å følge opp, styre og planlegge arbeidet med handlingsplanen på en effektiv måte.