Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, Kjell Engebretsen, Kirsti Kolle Grøndahl, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Tom Thoresen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og lederen Einar Steensnæs, fra Høyre, Jan Petersen og Siri Frost Sterri, fra Senterpartiet, Johan J. Jakobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet Rugtvedt, fra Venstre, Lars Sponheim, og representantene Dag Danielsen og Fridtjof Frank Gundersen, er enig med Regjeringen i at også i 2000 var krisen i Kosovo en stor utfordring for NATO.

Komiteen ser det som ganske åpenbart at NATOs engasjement vil være av lang varighet, og at det internasjonale samfunn vil måtte benytte betydelige ressurser i området. Komiteen merker seg det helt spesielle ansvar Norge nå har ved at NATO-hovedkvarterene i Stavanger og Karup utgjør kjernen i hovedkvarteret til KFOR.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er enig med Regjeringen i at dette er en fin sjanse til å gjøre vårt internasjonale engasjement og bidrag til europeisk krisehåndtering ytterligere kjent og til å streke under at Norge tar sin del av ansvaret for europeisk sikkerhet.

Komiteen merker seg med store forhåpninger den demokratiske seier ved valgene i Jugoslavia og mener dette bør gi store muligheter i utviklingen mot et stabilt og fredelig Balkan.

På en annen side har komiteen merket seg at utfordringen i Makedonia som i dag er en av de alvorligste utfordringer i området, ikke behandles i særlig grad i meldingen.

Komiteen tar dette som et uttrykk for det uforutsigbare i situasjonen og understreker at det internasjonale samfunn stadig møter nye utfordringer på Balkan.

Komiteen har merket seg at de månedlige møtene i det permanente samarbeidsrådet mellom NATO og Russland (PJC) ble tatt opp igjen i 2000 og er tilnærmet normalisert.

Komiteen anser dette som svært gledelig og understreker viktigheten av at NATO og Russland utvik­ler et tillitsfullt samarbeid.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at alliansen har arbeidet videre med tiltakspakken for de ni søkerland (MAP) og merker seg at Regjeringen legger særlig vekt på at de baltiske statene må måles etter samme målestokk som de andre kandidatlandene.

Flertallet er enig i dette og viser til at debatten om at den andre utvidelsesrunde nå vil bli mer intens frem mot toppmøtet i 2002. Flertallet understreker viktigheten av at Norge tydelig og aktivt understreker at de baltiske land bør inkluderes i neste utvidelsesrunde.

Flertallet viser til at arbeidet med den europeiske felles sikkerhets- og forsvarspolitikk ble ført betydelig videre i 2000 og at EUs toppmøte i Nice i desember var en milepæl. Flertallet gir sin tilslutning til at det må være et nært partnerskap mellom EU og NATO som sikrer at EU får en troverdig evne til krisehåndtering og at NATOs sentrale posisjon ikke blir svekket.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at den fremste utfordringen for europeisk sikkerhet er å etablere et sterkt alleuropeisk samarbeid som inkluderer Russland. Sosialistisk Venstreparti er kritisk til utvidelse av NATO, og mener at dette er feil svar på utfordringen om å skape felles sikkerhet i hele Europa.

Dette medlem mener at Norge må bidra til å fremme debatt om etiske spørsmål innen NATO. NATOs aksjon under Kosovo-krisen i 1999 reiste mange alvorlige spørsmål om NATOs metoder og strategier, blant annet knyttet til at en valgte ut og traff sivile mål. Dette medlem beklager at ikke medlemslandene i NATO har vært villige til å foreta en grundigere gjennomgang av de etiske sidene av NATOs aksjon, og viser til bruken av klasebomber og ammunisjon med utarmet uran som særlig problematisk i denne sammenhengen. Dette er våpentyper som vil ha negativ innvirkning for det sivile samfunnet i svært mange år. Dette medlem viser til at et stort antall udetonerte klasebomber er blitt liggende igjen, og utgjør en fare for sivilbefolkningen. Dette medlem viser også til at selv om NATO har avvist at det er helsefare forbundet med rester av våpen med utarmet uran, har UNDP blant annet konkludert med at grunnvannet i områder som er truffet av våpen med utarmet uran må undersøkes i mange år på grunn av forurensingsfaren, og det er fremdeles usikkerhet knyttet til effekten av bruken av utarmet uran i våpen. Dette medlem mener det er behov for ytterligere kartlegging av langtidseffekter av utarmet uran og forskning for å frambringe økte kunnskaper om dette. Det er positivt at Norge har sagt seg villig til å bidra finansielt for at WHO kan øke innsatsen når det gjelder dette.

Dette medlem mener at NATO-landene må markere klar avstandstaken til de amerikanske planene om et omfattende rakettforsvar (MD). Disse planene kan bidra til at det settes i gang en ny rustningsspiral. Det er lite trolig om det lar seg gjøre å finne tekniske løsninger for rakettforsvar slik planene nå ser ut. Men selv om det er mange år fram til MD kan bli realisert, er de politiske omkostningene allerede nå svært høye, bl.a. i form av et dårligere forhold mellom Kina og USA.

Dette medlem mener at Norge i NATO må være en pådriver for kjernefysisk nedrustning og amerikansk ratifisering av prøvestansavtalen. Det faktum at NATO fastholder førstebruk av atomvåpen som en mulighet, viser også at organisasjonen ikke i tilstrekkelig grad er innrettet mot samarbeid. Norge har som nabostat til Russland en særlig interesse av at vi reserverer oss mot disse sidene av NATO. Dette medlem viser til at landene i New Agenda Coallition også under fjorårets generalforsamling i FN, fremmet en resolusjon om forbud mot atomvåpen og revitalisering av arbeidet med kjernefysisk nedrustning, og at Norge stemte for denne resolusjonen sammen med alle NATO-landene bortsett fra Frankrike. I resolusjonen går en inn for å minske den rollen som atomvåpen spiller i sikkerhetspolitikken og legge til rette for en prosess som kan føre fram til total avskaffelse av atomvåpen. Dette medlem vil understreke at dette forplikter Norge til å arbeide innad i NATO-alliansen for avskaffelse av atomvåpen, og at det må være samsvar mellom de mål en setter seg i FN-sammenheng og i NATO-sammenheng.