1.1 Sammendrag

I meldingen vises det innledningsvis til at Oppgavefordelingsutvalget, oppnevnt ved kongelig resolusjon 5. juni 1998, avga sin utredning, NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune, til Kommunal- og regionaldepartementet 3. juli 2000. Utvalget hadde tilrådinger om utøvelsen av statlig styring, om organiseringen av det regionale nivå og om enkeltspørsmål angående oppgavefordelingen som ikke er knyttet til organiseringen av det regionale nivå. Hovedpunktene i Oppgavefordelingsutvalgets utredning er nærmere beskrevet i vedlegg 1 i meldingen.

Regjeringen foreslår i høringsnotat av 18. januar 2001 fra Sosial- og helsedepartementet at staten bør overta ansvaret og eierskapet til de fylkeskommunale sykehusene og øvrige virksomheter innen spesialisthelsetjenesten. Siktemålet med reformen er å skape enklere og klarere ansvarsforhold i spesialisthelsetjenesten og dermed et grunnlag for bedre helsetjenester. Sykehusreformen er kort beskrevet i kapittel 4 i meldingen.

Sametingets myndighet og posisjon i norsk forvaltning må ses i sammenheng med ansvars- og oppgavefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. Dette spørsmålet vil bli drøftet i prinsipp-meldingen om norsk samepolitikk som etter planen skal legges frem senere i år, og omtales av den grunn ikke i meldingen.

1.2 Komiteens generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen og Leif Lund, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til meldingen og forslagene som tas opp.

Komiteen har merket seg at meldingen avgrenser mot Sametingets myndighet og posisjon i norsk forvaltning, og viser i den forbindelse til at Regjeringen har varslet en egen prinsippmelding om norsk samepolitikk senere i år.

Komiteen viser til Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) helseforetaksloven, vedrørende statlig overtakelse av spesialisthelsetjenestene, som behandles i Stortinget parallelt med denne meldingen. Temaet vil således ikke bli behandlet i detalj i denne innstillingen.

Komiteen viser til at offentlig sektor er velferdsstatens plattform i Norge. Offentlig sektor er gitt en særlig viktig oppgave som fordelingspolitisk virkemiddel.

Komiteen understreker at fornyelse av offentlig sektor er avgjørende for å vedlikeholde og få oppslutning om velferdssamfunnet. Vi må skape systemer som gir bedre bruk av ressursene og derigjennom mer velferd for pengene det offentlige rår over.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er av den oppfatning at Regjeringens forslag til endringer i ansvars- og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene er en sentral og viktig del av fornyelsen.

Komiteen ser det som nødvendig å fornye, effektivisere og omstille offentlig forvaltning slik at den fungerer i forhold til befolkningens behov, samt bedre ivaretar samfunnsøkonomiske hensyn.

Komiteen har som utgangspunkt at innbyggerne må settes i sentrum. Komiteen mener at for å nå dette målet må mest mulig myndighet og oppgaver desentraliseres til kommunene, som er det viktigste ledd i tjenesteproduksjonen i forhold til den enkelte bruker. Ansvar for beslutninger og oppgaveløsning må flyttes nærmest mulig dem det gjelder.

Komiteen forutsetter at Regjeringen konkretiserer nærmere hvilke oppgaver som kan/bør overføres til kommunenivået.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Regjeringens langtidsprogram St.meld. nr. 30 (2000-2001) hvor det heter:

"Kommunene er den primære velferdsprodusenten i offentlig forvaltning. Regjeringen ser det som viktig å satse videre på en desentralisert velferdsutvikling, der kommunene fortsatt vil spille en hovedrolle. (… ) Regjeringen vil også vurdere å desentralisere andre oppgaver og myndighet til kommunene. Ved økt desentralisering av oppgaver og myndighet, er det viktig at kommunene på en god måte makter å løse sine oppgaver. Med det store ansvaret kommunene har for tjenesteytingen til befolkningen, blir en av de mest sentrale utfordringene i forvaltningsutviklingen å sikre at kommunene blir konkurransedyktige leverandører av tjenester til befolkningen."

Komiteen peker på at lokale myndigheter har best kunnskap om lokale behov, slik at desentralisering vil fremme effektiv ressursutnyttelse og samtidig fremme et likeverdig tjenestetilbud. Komiteen er av den oppfatning at sterk statlig detaljstyring av kommunene ikke gir et likeverdig tjenestetilbud, men snarere kan øke forskjellene. Gjennom desentralisering av oppgaver og myndighet kan vi ha mulighet til å revitalisere lokaldemokratiet. Komiteen mener innbyggernes interesse for og deltakelse i lokalpolitikken vil øke, dersom kommunene gis bedre rammebetingelser for å drive politikk, det være seg ressurser, myndighet, frihet og handlingsrom.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at en rekke offentlige oppgaver er kommuneoverskridende eller regionale. Flere oppgaver kan blant annet av hensyn til stordriftsfordeler løses mest effektivt med et større befolkningsgrunnlag enn det mange kommuner har. Flertallet viser til at Regjeringen foreslår oppgavene løst dels gjennom å bevare et folkevalgt regionalt nivå og dels gjennom interkommunalt samarbeid som et nyttig supplement. Flertallet slutter seg i den forbindelse til Regjeringens mål om å stimulere til at kommunene utnytter muligheten for interkommunalt samarbeid, også når det gjelder samarbeid om forvaltningsoppgaver. Flertallet vil vise til at det allerede i dag eksisterer slikt formalisert interkommunalt samarbeid flere steder i landet, og viser til de gode erfaringer en har gjort med slikt samarbeid.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at det er behov for et regionalt folkevalgt forvaltningsnivå som kan drive fram god regional politikk, velferdsløsninger med lokal tilpassing og være samarbeidsforum for regionale saker. Statlig politikk kan ikke overta denne rollen på en vellykket måte. Interkommunalt samarbeid kan heller ikke erstatte behovet for et regionalt folkevalgt nivå. Det er viktig at ikke flere og flere store beslutninger og samarbeidsløsninger som omfatter mange kommuner, blir løftet ut av kommunale budsjetter og løst i mer uformelle samarbeidsorgan som ikke er under direkte folkevalgt styring. Dette vil undergrave lokaldemokratiet og pulverisere ansvaret for beslutninger som skal fattes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen i meldingen kommer inn på at dagens oppgavefordeling på regionalt nivå ikke legger godt nok til rette for en helhetlig politikk for fylkene, da sektorer av betydning for samfunnsutviklingen i fylket i større grad må sees i sammenheng. Flertallet viser til at Regjeringen i den forbindelse foreslår at fylkesplanen må gjøres mer forpliktende og at beslutninger i innsigelsessaker bør ligge hos fylkeskommunene. Flertallet er enig i dette, men vil understreke at kommunene skal gis rett til å anke avgjørelsen inn for miljødepartementet. Dette departementet kan fortsatt kalle inn planer i særskilte tilfeller på eget initiativ eller på vegne av andre departementer eller kommuner.

Flertallet viser til at Regjeringen ikke går inn for tvangssammenslåing av fylker og slutter seg til det.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, understreker videre at det må legges inn økonomiske virkemidler for fylkeskommuner som ønsker å slå seg sammen frivillig og slutter seg således til Regjeringens anbefalinger og forslag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at viktige oppgaver innenfor fagområdene miljø og landbruk fortsatt må utføres innenfor helt klare nasjonale rammer. Flertallet vil understreke viktigheten av dette og vil komme nærmere inn på dette under de relevante kapitler.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener de offentlige oppgavene må ha en forankring i folkevalgte organer som sikrer at innbyggerne gis reell myndighet og ansvar gjennom deltakelse, innsyn og medvirkning. Disse medlemmer vil peke på at løsningene som velges må underbygge og stimulere demokratiet slik det kommer til uttrykk i våre tradisjoner.

Disse medlemmer ser det som viktig at oppgavene styres og løses på lavest mulige hensiktsmessige nivå slik at det gir nærhet for brukeren og lokalbefolkningen kan ha innflytelse over utformingen av egen region, distrikt og lokalområde. Disse medlemmer mener samtidig at beslutningsmyndighet og makt må avgis oppover i samfunnet der det er oppgaver som de mindre enheter i samfunnet ikke kan løse på egenhånd eller hvor det kan finnes en bedre løsning innenfor en større geografisk enhet.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at de løsninger som velges må sikre rettsvern for innbyggerne. Disse medlemmer ser det som viktig å ha tydelige ansvarslinjer. Disse medlemmer vil peke på at løsningene som velges må gi likeverdige livsvilkår i hele landet.

Disse medlemmer mener at det fortsatt må være tre folkevalgte nivåer; stat, region og kommune. Det må være direkte valg til regionnivået. Regionen må gis status og myndighet som stimulerer innbyggerne til engasjement og deltakelse i valg.

Disse medlemmer mener at de offentlige sykehusene fortsatt må eies og styres på regionsnivå. Disse medlemmer mener videre at den regionale statsforvaltningen må samles under ledelse av statens øverste embetsmann i regionen. Disse medlemmer vil peke på at den regionale statsforvaltnings oppgaver bør være tilsyns- og kontrolloppgaver, samt veiledning i forhold til lov- og regelverk. Disse medlemmer ser det som viktig at utøvende oppgaver overføres til regionnivået.

Disse medlemmer ser det som viktig at innretningen på og bruken av statlige styringsmidler overfor kommunesektoren må bygge på tillit og respekt mellom forvaltningsnivåene. Disse medlemmer mener at statens bruk av detaljregulerende virkemidler må reduseres betraktelig og rapporteringen fra kommunesektoren må reduseres.

Disse medlemmer vil vise til at Stortinget fordeler økonomiske midler mellom stat, region og kommune.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at regionnivå og kommunenivå må være sikret et trygt økonomisk fundament for de pålagte oppgavene. Det ansvar som pålegges nivået, må forutsettes tilførsel av tilstrekkelige økonomiske midler for oppfølging av korresponderende oppgaver. Disse medlemmer ser det som viktig at konsultasjonsordningen videreføres.

Disse medlemmer mener regionnivået må få styrket sin stilling i forhold til i dag. Regionnivået må ikke bli et rent forvaltningsorgan.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ønsker å utvikle konsultasjonsordningen i retning av reell forhandlingsrett for kommunesektoren.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er enig med Regjeringen i at oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene må ta hensyn til at ansvaret for en tjeneste skal ligge så nær mottakeren som mulig. I tillegg mener disse medlemmer at fornyelsen av offentlig sektor må frigjøre ressurser fra administrasjon og byråkrati til faktisk tjenesteyting.

Disse medlemmer mener Regjeringens opplegg til oppfølging av oppgavefordelingsutvalget i St.meld. nr. 31 (2000-2001) ikke følger disse hovedhensynene. Disse medlemmer mener det er åpenbart at Regjeringen har lagt til side fornyelsesprosjektet sitt pga. indre motstand i eget parti. Den prinsipielle behandlingen av oppgavefordelingen for årene fremover kunne skapt grunnlag for en reell styrking av lokalt selvstyre i kommunene, fjerning av unødvendige byråkratioppgaver og mer ressurser til tjenesteyting. Det gjør ikke forslagene i denne meldingen. Meldingen fremstår som en flikking på dagens oppgavefordeling etter at den tyngste oppgaven til dagen fylkeskommuneansvaret for spesialisthelsetjenesten blir overført til staten. Til tross for at Regjeringen verbalt uttrykker at dette skal være en desentraliseringsreform, er realiteten at forslagene svekker det direkte lokalselvstyret i kommunene gjennom å tillegge fylkeskommunen en overkommunerolle på flere områder, som vil skaper nye konflikter og dobbeltarbeid. Den høyttenking om mer radikale reformer og forsøk på visjonær nytekning knyttet til forenklinger og omorganiseringer som fremtredende arbeiderpartirepresentanter fremsto med i opposisjon er forsvunnet som dugg for solen. Denne høyttenkningen var utgangspunktet for at Høyre på ny fremmet forslag, og som Fremskrittspartiet støttet, om å utvide Oppgavefordelingsutvalgets mandat til også å utrede en 2-nivå modell og fremtiden til fylkeskommunen i Dokument nr. 8:16 (1999-2000) og som dannet grunnlag for tilleggsmandatet til Oppgavefordelingsutvalget.

Endringene i oppgavefordelingen som foreslås av Regjeringen i dette dokumentet synes å være styrt ut fra at man skal ha et politisk valgt regionalt nivå og så må oppgavenes løsning tilpasses dette, og ikke at man har vurdert hvordan hver enkelt oppgave løses best.

Disse medlemmer viser til at fylkeskommunen ble opprettet først og fremst som et forvaltningsnivå som skulle løse oppgaver/tilby tjenester som var felles for en rekke kommuner, og at den var basert på en mer direkte politisk styring av tjenestene fordi finan­sieringssystemene ikke var brukerbaserte. Disse medlemmer vil vise til at det har skjedd en utvikling i styringsprinsippene for tjenesteproduksjon i det offentlige siden 70-tallet. Blant annet ble det på 90-tallet klart for et politisk flertall på Stortinget at finan­sieringsmodellene for sykehusene måtte endres for å få et større fokus på behandling av pasienter. Etableringen av ISF-ordningen har bidratt til at det er naturlig å flytte ansvaret for helsesektoren over på staten slik at de som faktisk påvirker ressursbruken også har det reelle ansvaret for tjenesten. Selv om ansvaret overføres til staten er totalvirkningen av reformene i helsesektoren de senere årene en større brukerorientering og derved en desentralisering gjennom å gi den enkelte pasient en større valgfrihet. Fylkesgrensene er ikke lengre et hinder for å bli behandlet. Pasientetterspørselen og finansieringssystemet styrer ressursbruker, fylkeskommunene kunne i liten grad påvirke sine egne utgifter. Denne enkeltendringen medførerer at det klart var et behov for å revurdere hele fylkeskommune-etableringen.

Etter disse medlemmers mening ville en forvaltningsreform hvor fylkeskommunen nedlegges og hvor hovedtyngden av oppgavene ble overført til kommunene, mens spesialisthelsetjenesten og enkelte deler av samferdsel flyttes til staten, gitt en mulighet til å sanere unødvendig dobbelt arbeid, kuttet ut en hel del av det unødvendig planarbeidet som i dag gjennomføres, fjerne svarteperspillet mellom nivåene og styrket kommunenes rolle betydelig.

Disse medlemmer vil understreke at i et land med 4,5 millioner innbyggere som har mangel på arbeidskraft som en av sine største utfordringer, burde forenklinger i administrasjon og styringssystemer være høyt oppe på prioritetslisten. Ikke flere planleggere og mer papirflytting. Fylkeskommunen har i en rekke år slitt med at velgerne har liten interesse og gir forvaltningsnivået liten legitimitet. For mange fremstår det som produsent av forsinkelser og grenser, dette vil forsterkes med de endringer som legges opp av Regjeringen vil dette bildet bli forsterket.

Disse medlemmer vil derfor anbefale at man går en helt annen vei gjennom forenkling av det offentlige og styringssystemer som er brukerorientert. Det kan gjøres gjennom å avvikle det regionale folkevalgte nivået og fordele ansvarsoppgavene til dagens fylkeskommuner mellom kommuner og stat. Disse medlemmer vil understreke at hovedvekten av oppgavene bør overføres til kommunene. Disse medlemmer mener at dagens kommunestruktur ikke er til vesentlig hinder for å gjennomføre dette. Gjennom interkommunalt samarbeid er det mulig å skape bedre tilpassede samarbeidsløsninger om enkeltoppgaver enn det dagens fylkeskommunestruktur gjør fordi interkommunalt samarbeid kan være fleksibelt i forhold til å bevege seg over fylkesgrenser og tilpasses at kommunestørrelser og geografi er ulikt i Norge, og at et fast mønster for samarbeid for å løse alle oppgaver sjelden gir de beste løsninger for brukerne.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener oppgavefordelingen i en 2- nivåmodell i hovedsak bør fordeles etter disse linjer:

Spesialisthelsetjenesten

• – Totalansvaret for finansiering bør overføres til staten - Høyres holdning til organisering for å oppnå best mulig pasientfokus fremgår av Innst. O. nr. 19 (2000-2001).

Barnevern

• – Kommunene bør overta ansvaret for 2. linjetjenesten i barnevernet. Det er i dag en nær sammenheng mellom 1. og 2. linjetjenesten og samordningen bør bli bedre. Det vil være mulig å få bedre samordning gjennom at kommunene får hele ansvaret. På dette område er det i dag tendenser til et svarteperspill mellom forvaltningsnivåene som ikke tjener barna.

Rusmiddelomsorg og tannhelsetjenesten

• – Deler av rusmiddelomsorgen som i dag er et ledd i spesialisthelsetjenesten vil i forbindelse med behandlingen av Innst. O. nr. 118 (2000-2001) flyttes til staten. Når det gjelder ansvaret for fylkeskommunale tiltak for rusmiddelbrukere etter sosialtjenesteloven, må plassering mellom stat eller kommune og fremtidig organisering av tannhelsetjenesten utredes nærmere i tråd med de merknader som Arbeiderpartiet og Høyre har i samme innstilling.

Videregående skoler

• – Ansvaret bør overføres til kommunene. Det må innebære at kommunene har ansvar for at elevene får et tilbud av tilstrekkelig omfang og kvalitet. Det bør etableres et stykkprisfinansieringssystem - hvor det er elevenes valg som avgjør hvor ressursene går og hvor elevene fritt kan velge tilbud utenfor egen kommune. Driften av skolene kan tenkes organisert på ulike måter, men ansvaret må ligge i primærkommunen.

Fylkesveier

• – Det bør foretas en reklassifisering av både fylkesveier og riksveier. Ansvaret for fylkesveiene bør gå til kommunene, mens ansvaret for riksveier bør ligge på staten. En slik endring vil medføre et større antall riksveier etter all sannsynlighet.

Kollektivtrafikk

• – Ansvaret for kollektivtrafikk bør legges til kommunene. De større kommunene som fungerer som sentra vil nok overta hele ansvaret selv for transport. I mindre tettbygde strøk bør det etableres samordningsorgan f.eks. under statens veikontorer med frivillig delegasjon eller deltagelse fra kommunene.

Museumsdrift

• – Kommunene er best egnet til å overta de museer som har et klart lokalt tilsnitt, mens museer med en riksdekkende funksjon bør være et statlig ansvar.

Kultur/teater for øvrig

• – I hovedsak bør ansvaret overføres til kommunene. For knutepunktsinstitusjonene som har delt finansiering mellom stat, fylke og kommuner vil endringene først og fremst berøre finansieringen. Fylkeskommunens finansieringsdel bør her deles mellom stat og kommune.

Kulturminnevern

• – Ansvaret for praktisk oppfølging av kulturminnevernet bør ligge i kommunene, mens Riksantikvarens faglige rådgivingsfunksjon overfor kommunene bør styrkes når fylkeskommunen nedlegges.

Regional planlegging/næringsutvikling/regionalutvikling.

• – Mye av dagens regionalplanlegging kan avvikles og planleggingsbyråkratiet reduseres. Ansvaret for arealplanlegging og næringsutvikling etc. bør ligge i kommunene. Ved behov for grenseoverskridende kommunalplanlegging bør man gjennom interkommunalt samarbeid kunne løse felles planbehov og ved konflikt nytte fylkesmannen som megler.

Fylkesmannen

• – Flere av de oppgaver som i dag ligger hos fylkesmannen kan i dag delegeres til kommunene både på miljø og landbruksområdet også utover de oppgaver som Regjeringen skisserer i St.meld. nr. 31 (2000-2001): En del oppgaver innenfor landbruksområder som kan avvikles som prisregulering og at færre bruk som omfattes av konsesjonsplikten, samt endringer i jordloven som vil innebære at oppgavene innenfor området landbruk hos fylkesmannen drastisk reduseres.

• – Med de lovendringene som skisseres bør det vurderes om fylkeslandbruksstyrene kan avvikles.

I sum ville en slik reform medført en klar desentraliseringsreform, hvor det folkevalgte nivå med sterkest legitimitet i kommunene blir bærebjelken i utviklingen av sitt område.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke at det statlige ansvaret for et enhetlig helsetilbud for hele landet er tydeliggjort gjennom statens overtakelse av sykehusene. Tilsvarende stykkprisfinansiering kan innføres overfor videregående skoler. Disse medlemmer ser fylkeskommunen som et kostbart og byråkratiserende mellomledd, uten nødvendig eksistensgrunnlag.

Disse medlemmer mener at med bare 4,5 millioner innbyggere er det kun behov for to forvaltningsnivåer i Norge, det statlige og det kommunale. I en ny forvaltningsstruktur ønsker disse medlemmer en ytterligere satsing på primærkommunene. Gjennom utstrakt interkommunalt samarbeid etter modell fra Finland, og økende kjøp og salg av tjenester mellom kommuner etter modell fra USA, vil kommunene være i stand til å yte de forventede tjenester overfor innbyggerne. I tillegg vil økt bruk av konkurranse og anbud være den beste garanti for kostnadseffektivitet og kvalitet i offentlig tjenesteproduksjon.

Disse medlemmer mener at gjennom statlig finansiering av de sentrale velferdsgodene vil alle innbyggerne i landet få dekket sine behov på en bedre og raskere måte en tidligere. Dette vil også føre til at innbyggerne vil få et likt tilbud uavhengig av hvor i landet de bor og uavhengig av kommunenes økonomi.

Disse medlemmer ser det som viktig å påpeke at fylkespolitikerne i stor grad er bundet av statlige prioriteringer. Deres eget handlingsrom er sterkt begrenset. Den reelle folkevalgte styringen på regionnivået må derfor etter disse medlemmers syn sies å være minimal. Fylkestingene og de øvrige politiske organene i fylkeskommunen fremstår mer som demokratiske alibi, enn som handlekraftige organ under folkevalgt styring. Det vil etter disse medlemmers syn derfor ikke være noe smertelig tap for demokratiet om disse organene legges ned.

Disse medlemmer vil påpeke at lokaldemokratiet i Norge har sin styrke i primærkommunene. Ved en avvikling av fylkeskommunen blir det derfor viktig at alt interkommunalt samarbeid forankres demokratisk i primærkommunene.

Disse medlemmer vil derfor jobbe for at oppgavefordelingen blir lagt om også i forhold til det Regjeringen har foreslått. Ved en nedleggelse av fylkeskommunen må etter disse medlemmers syn nåværende fylkeskommunale oppgaver fordeles på andre aktører.

En slik fordeling kan gjennomføres etter følgende hovedprinsipper:

• – Sentraladministrasjonen og de politiske organer Ved en omfordeling av fylkeskommunens oppgaver og nedleggelse av fylkeskommunens politiske organer vil behovet for sentraladministrasjon falle bort. Dette vil gi betydelige kostnadsbesparelser, landet sett under ett.

• – Helsesektoren (somatikk og psykiatri) Som naturlig konsekvens av stadig økende andel innsatsstyret finansiering i helsesektoren, bør de offentlig eide sykehusene og helseinstitusjonene fristilles i selvstendige stiftelser/resultatenheter, som leverer sine tjenester i fri konkurranse med hverandre og private aktører. Inntil slik fristilling kan finne sted bør staten overta eieransvaret for de fylkeskommunalt eide sykehusene og helseinstitusjonene. Ordningen med innsatsstyrt finansiering videreutvikles slik at stykkprisprinsippet fullt ut blir gjort gjeldende.

• – Barne- og familievern Fylkeskommunen organiserer i dag en rekke andrelinjetjenester innen barnevernet, først og fremst gjennom drift av ulike typer barneverninstitusjoner. Ansvaret for familievern overføres i sin helhet staten.

• – Rusomsorg Fylkeskommunale institusjoner som drives etter fylkeskommunale helseplaner innen dette fagfeltet overføres staten på lik linje med barneverninstitusjonene.

• – Transport av funksjonshemmede Oppgaven overføres i sin helhet til staten.

• – Videregående skoler Fylkeskommunen har i dag ansvaret for de videregående skolene. Disse kan enten skilles ut som selveiende stiftelser med egne driftsstyrer eller overføres til primærkommunene. Dersom primærkommunene overtar eierskapet kan dette også her organiseres gjennom interkommunale foretak i mindre tett befolkede områder. Uansett valg av modell vil den videregående skolen være best tjent med innføring av et stykkprissystem, der staten finansierer den enkelte elevs utdanning gjennom et direkte enhetstilskudd til den skolen hvor eleven går.

• – Fylkesveier Statens Veivesen har i dag veikontor i alle fylker. Ved nedleggelse av fylkeskommunen er det naturlig at staten gjennom veikontorene overtar ansvaret for fylkesveiene. Mindre veier av mer lokal karakter kan også i enkelte tilfeller overføres til primærkommunene. Standard og bruksfrekvens for den enkelte veistrekning bør avgjøre plasseringen, enten til staten eller primærkommunene.

• – Kollektiv trafikk Kollektiv trafikk som hittil har sortert under fylkeskommunen, herunder buss-, båt- og fergetrafikk, organiseres gjennom anbudsprinsippet for å opprettholde tilbud og kvalitet i tjenesten. Statlig myndighet får ansvar for håndtering av konsesjoner og anbudsforhandlinger. Negativt anbud tas i bruk for å sikre tilbud i grisgrendte strøk, dersom dette er politisk ønskelig. Dagens fylkeskommunalt eide buss-, båt- og fergeselskaper avhendes til private interesser. Alternativt kan eierskapet overføres til primærkommunene i det aktuelle geografiske område, som en overgangsordning. Ansvaret for konsesjoner innen drosjenæringen overføres til statlig myndighet.

• – Kultursektoren I den grad større kulturinstitusjoner skal ha økonomisk støtte fra det offentlige kan dette organiseres gjennom direkte statlige tilskudd. Kulturinstitusjoner som i dag sorterer under fylkeskommunen er i stor grad allerede organisert som selvstendige stiftelser/enheter. Fylkeskommunalt eide institusjoner omgjøres til selveiende stiftelser.

• – Næringssektoren Fylkeskommunens direkte engasjement i næringssektoren gjennom egne tilskuddsordninger og lignende avvikles. Statens nærings- og distriktsutvik­lingsfond (SND) organiseres etter Steine-utvalgets innstilling fra 1995, med egne regionale avdelingskontor. Med bakgrunn i tanken om regionenes Europa, har debatten om fylkeskommunens rolle som regional aktør i næringspolitikken igjen blusset opp. Profilering av regionen og dens næringsliv overfor andre regioner og markeder, særlig innen EU, blir fremholdt som viktig. Denne funksjonen kan løses gjennom et nært samarbeid mellom næringslivet og primærkommunene i regionen. Det kan f.eks. etableres samarbeidsorgan der representanter for næringslivet og ordførerne i primærkommunene møtes.

• – Fylkesmannsembetet Når staten overtar ansvaret for en rekke oppgaver fra fylkeskommunene, vil det være naturlig at fylkesmannsembetet får overført noen av disse oppgavene, f.eks. innen håndtering av konsesjoner og anbud i kollektivtrafikken. Fylkesmannen vil for øvrig fortsatt ha hovedfokus på de tilsyns- og kontrollfunksjoner som han i dag har overfor primærkommunene. Skjønnsmessige vurderinger skal kun overprøves av et høyere folkevalgt organ.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til sine respektive merknader ovenfor og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen iverksette en reform med avvikling av fylkeskommunen."

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at prinsipper og politiske mål for oppgavefordeling og inndeling skal fastlegges før en tar stilling til geografiske strukturer og delspørsmål. Disse medlemmer viser til at det er grunnleggende feil å først trekke ut tunge sektorsaker slik som sykehus, SND, post og samferdsel og behandle framtidig organisering og struktur på disse sentrale områdene etter sektorprinsippet, før en tar for seg oppgavefordelingen. Å unnta så sentrale oppgaver fra å bli vurdert helhetlig i sammenheng med andre oppgaver er en "bit for bit"-politikk som ikke fører til gode resultater for befolkningen og gir ikke et riktig grunnlag for beslutninger om ny oppgavefordeling som tar mer hensyn til hensynet til befolkningen enn til sektorinteressene.

Disse medlemmer vil peke på at utgangspunktet for endringer i oppgavefordeling og kommunestruktur er behovet for demokratiske reformer som øker befolkningens deltaking og mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen. Endringene må sette forvaltningsnivåene i stand til å løse velferdsoppgavene på en bedre måte enn i dag.

Disse medlemmer forutsetter at reformene må ha som mål å styrke mangfoldet og utnytte de ulike styrkene og fortrinnene og utviklingsmulighetene som finnes i ulike deler av landet. Skal lokalt folkestyre være meningsfullt, må det finnes handlingsrom for utøving av politisk skjønn og for tilpassing til lokale forhold og verdier.

Disse medlemmer vil advare mot løsninger der det regionale nivået ikke blir gitt tilstrekkelig myndighet og blir et "liksomdemokrati" uten myndighet eller mulighet til å ta egne beslutninger. Det har ingen mening og ødelegger folks respekt og forståelse for politisk arbeid.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at områder som krever en nasjonal styring og der ulikhet er uønsket, må sikres gjennom en klarere lovgivning enn i dag. Befolkningens behov på områder som skal unntas fra lokale variasjoner sikres sterkere enn i dag gjennom minstestandarder og rettigheter. Eksempler på dette er behovet for bedre miljø- og naturvern, rett til barnehageplass og nivå på barnehagesatser og standarder for omsorg og satser for sosialhjelp. Dette medlem vil påpeke at det medfører at staten må ta et langt større ansvar for finansiering av disse tjenestene og synliggjøre hvilke oppgaver som kan løses med større grad av frihet lokalt.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil understreke at det på særlig viktige områder vil være nødvendig med nasjonale standardkrav. Dette gjelder helse- og sosialsektoren, miljø, utdanning og likestilling.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at utvikling av demokratiet i en stadig mer individualisert verden er en stor utfordring. Stor grad av individuell frihet kombinert med utstrakte rettigheter som samfunnsborger, er et stort gode for den enkelte. For disse partier er det et prinsipp at frihet og rettigheter skal gjelde alle. Dette kan bare sikres gjennom at fellesskapsordningene er tilgjengelige og gode, at beslutninger om fordeling, finansiering og kvalitet har legitimitet i befolkningen gjennom at beslutninger og medbestemmelse i større grad skjer gjennom demokratiske beslutninger enn gjennom markedsløsninger.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også påpeke at politisk styring i en globalisert og åpen verden er svært krevende og forutsetter at nasjonalt nivå konsentrerer seg om overordnede nasjonale og internasjonale målsettinger. Utvikling av politiske løsninger innenfor rammer fastsatt på nasjonalt nivå må i langt større grad enn i dag delegeres til kommune og fylkesnivå. Større frihet på disse områdene vil også få fram kreativitet, et bredt og mangfoldig erfaringsgrunnlag og utvikle politiske løsninger som nasjonalt nivå er helt avhengig av. En styrking av lokaldemokratiet krever store reformer og en kraftig desentralisering av makt til lokalnivået. Makt må flyttes fra Storting, departement, direktorat og statlige regionale kontorer til nivå som er direkte folkevalgt.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at ny oppgavefordeling kan kreve en geografisk inndeling som passer bedre de oppgavene de skal løse og som tar hensyn til dagens naturlige arbeidsmarkedsregioner og samferdselsmønster. Antall kommuner og fylker kan reduseres. Dette må skje etter initiativ fra de berørte kommuner og fylkeskommuner.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at alle utviklede land har ett eller flere nivåer med folkevalgt styrte enheter mellom primærkommune og staten.

Hovedspørsmålet er ikke om vi skal ha et regional forvaltningsnivå, - men om hvem som skal ta beslutninger og initiativ på dette nivået: skal det være statlig embetsverk, folkevalgte politikere eller interkommunale samarbeidsordninger.

For disse medlemmer er det viktig at beslutninger som innebærer politisk skjønn og prioriteringer på lokalt eller regionalt nivå, skal tas av lokale og regionale folkevalgte organer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til St.meld. nr. 34 (2000-2001) som på en god måte skisserer virkemidlene og retningen i distriktspolitikken. Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger opp til en politikk for sterke regioner som motkraft til økt sentralisering og at flertallet i kommunalkomiteen i innstillingen slutter seg til hovedmålene og satsingene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til St.meld. nr. 34 (2000-2001) og mener det må satses både på utvikling av de små samfunn og på sterke regioner. Disse medlemmer mener det er dårlig samsvar mellom de overordnede mål som ligger i meldingen og den politikk som Regjeringen fører på en rekke områder og som virker sentraliserende. Disse medlemmer etterlyser også vilje til å følge opp målsettingene gjennom å varsle økt bruk av midler.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger opp til en betydelig tyngdepunksforskyvning gjennom flere stortingsmeldinger som behandles våren 2001.

Disse medlemmer er enig i at fokus skal flyttes fra sentral styring til større regionalt ansvar for politikkutforming og regional utvikling. Utformingen av offentlige styringssystemer og virkemiddelbruk må som en følge av dette utvikles i forhold til lokale og regionale utfordringer. Dersom det regionale nivået skal tilføres større ansvar må dette følges opp gjennom økte midler, og en nedbygging av den sentrale statsforvaltningen.

Disse medlemmer viser til Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) helseforetaksloven om statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten.

Disse medlemmer mener Regjeringens forslag til helsereform samlet sett representerer en svekkelse av innbyggernes mulighet til påvirkning av tjenestetilbudet og innsyn i de beslutninger som gjøres, bl.a. funksjonsfordeling og sykehusstruktur. I tillegg representerer helsereformen en uønsket sentralisering, en uheldig oppbygging av statlig driftsansvar og økt profesjonsstyring. Regjeringens reform gir ikke en reduksjon av beslutningsnivåer i spesialisthelsetjenesten, men fjerner den direkte folkevalgte styringen av de nivåene som er nærmest innbyggerne.

Disse medlemmer vil påpeke at hensynet til de demokratiske prosesser og ivaretakelsen av innbyggernes rettigheter krever oversiktlige enheter. Utfordringen vil være å utforme innholdet i forvaltningsnivåene på en slik måte at kommuner og fylkeskommuner kan imøtekomme innbyggernes behov for offentlige tjenester. Disse medlemmer er kjent med at det fra flere hold arbeides med endringer. Sammenslåing av kommuner og fylkeskommuner for derigjennom å hente ut effektiviseringsgevinster må ikke gjennomføres uten grundige prosesser hvor innbyggere deltar.

Disse medlemmer peker også på at tendensen til sentralisering er for sterk i Norge. Det er også slik at det offentlige er en viktig drivkraft i de sentraliseringsprosessene. Utviklingen er svært entydig, både når det gjelder geografisk fordeling av offentlige ansatte, og geografisk fordeling av offentlige investeringer. Oslo kommune har 44 000 statsansatte, hvorav 13 400 er i statsforvaltningen. En rapport utarbeidet av Asplan Viak for Regjeringen viser at 66 pst. av de offentlige investeringene de siste år har gått til hovedstadsområdet. Dette er en utvikling som er uheldig både ut fra samfunnsøkonomi, regional utvikling og nærhet mellom innbyggere og det offentlige.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil legge følgende prinsipper til grunn for organiseringen av offentlig sektor:

• – Prinsippet om optimal desentralisering av makt og midler legges til grunn for organiseringen av offentlig virksomhet i Norge. Det er viktig at man legger et bredere samfunnsregnskap til grunn enn ren bedriftsøkonomi.

• – Optimal forenkling av prosesser og organisasjoner må tilstrebes i det offentlige rom.

• – Fokus skal være mest mulig på brukernes og innbyggernes behov.

• – Primærkommunenes plass og rolle i forhold til regionalpolitikken, og regionalnivåets rolle i den nasjonale politikken må defineres klart i forhold til hverandre. 1.linjen er utgangspunktet for organiseringen totalt sett. Det betyr at statsforvaltningen sentralt og regionalt må nedbemannes.

• – Kravene til effektivitet og brukerorientering skal være høyt i alle forvaltningsnivåer.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at fylkesnivået ikke har fått delegert nok myndighet til å kunne ivareta de oppgaver de er pålagt og har heller ikke sjøl forsøkt å tilrive seg en sterkere rolle som kunne gitt nivået legitimitet. Reformer må ha som mål å etablere et sterkt og potent fylkesnivå som kan drive fram utviklingsarbeid og velferdsløsninger med lokal tilpasning og forankring.

Regionene/fylkene må få delegert helhetlig myndighet over bruken av tildelte virkemidler og strategivalg innenfor regional og strategisk utvikling, - det vil si i næringspolitikk, distriktspolitikk, samferdsel, kompetanseutvikling, kultur og arbeidsmarkedspolitikk.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at Regjeringen argumenterer riktig om prinsippene rundt oppgavefordeling, men følger ikke opp med tilstrekkelig konkrete forslag om desentralisering av myndighet til regionalt utviklingsarbeid til at de nye fylkeskommunene på noen måte kan fylle sin nye rolle. Disse medlemmer mener at langt flere oppgaver må flyttes og de må flyttes nå. Regjeringens forslag vil i praksis føre til en styrt avvikling av fylkeskommunen fordi den vil mangle viktige drifts- og myndighetsoppgaver på samferdsel, arbeidsmarked, kunnskap og kompetanseheving og næringsutvikling. Dette er oppgaver som er nødvendige for at det nye fylket skal ha legitimitet og handlingsrom og kunne være levedyktig. Disse medlemmer vil fremme forslag i denne meldingen som disse partier mener er vesentlige og fundamentalt viktige. Disse medlemmer vil vise til at uten å sette fylkeskommunen i førersetet på så vesentlige punkter, vil ikke den foreslåtte reformen kunne bidra med noe nytt og vesentlig.