Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

8. SNDs virkemidler

Regjeringen legger opp til at SND skal opptre mer som en utviklingspartner for bedrifter enn tilfellet er i dag, samtidig som virkemiddelapparatet må ses mer i sammenheng. SND får med sitt distriktskontornett en sentral rolle i videreutviklingen av dette apparatet. For å kunne ta på seg en slik rolle må virkemidlene kunne utnyttes mer fleksibelt enn tilfellet er i dag, slik at næringslivets stadig skiftende behov kan imøtekommes. Måten virkemidlene håndteres på er av stor betydning for de resultatene man oppnår.

Det er naturlig at SND, som den sentrale virkemiddelformidleren i Norge, inntar en aktiv holdning til samarbeidet under EØS-avtalen og til små og mellomstore bedrifters internasjonalisering generelt. SND bør ut fra dette finne sin plass i relevante internasjonale fora.

EØS-avtalen forbyr i utgangspunktet konkurransevridende støtte til næringslivet. Det er imidlertid gitt en rekke unntak fra dette forbudet. Det eksisterer flere sett retningslinjer basert på unntaksbestemmelsene fra forbudet mot støtte som regnes som konkurransevridende. Retningslinjene for støtte til små og mellomstore bedrifter (SMB), støtte til forskning og utvikling (FoU), regional støtte og støtte til miljøtiltak er blant de viktigste. Videre er unntaksbestemmelsene i EØS-reglene for statsstøtte utvidet i den senere tid til å gi støtte til opplæring. SNDs bedriftsrettede virkemidler har blitt gjennomgått av ESA. Det er på den bakgrunn blitt satt krav til tildeling av støtte fra SND som sikrer samsvar med EØS-avtalens regler. Virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene som ligger til grunn for SNDs tildelinger under distriktsrettede ordninger er godkjent av ESA iht. retningslinjer for regionalstøtte. De retningslinjer og godkjenninger som er gitt av ESA får ikke anvendelse overfor fiskeri- og havbruksnæringen.

SNDs trekk på tapsfondene for risikolåneordningene viser at man i stor grad har lagt seg på det risikonivå som er forutsatt. I dag dekkes tap utover 10 pst. over tapsfondene for hver årgang, over statsbudsjettet. Tilsvarende tilbakeføres innsparinger til statskassen hvis SNDs tap er mer enn 10 pst. lavere enn tapsfondet for hver årgang. Det legges opp til at SND selv skal ta større del av ansvaret for å styre sin risikoeksponering framover. Dette vil gi en bedre incentivstruktur for forvaltning av låneporteføljen.

Noen få store engasjementer står for en stor del av tapene i perioden 1993-1999. 20 pst. av tapsforetakene utgjør 85 pst. av tapene ifølge evalueringen av SND, og dette er i mange tilfeller store omstillingsprosjekter. Disse tapene har redusert SNDs evne til å ta risiko i mange mindre bedrifter. Man bør derfor være varsom med å gå inn i enkeltengasjementer som utgjør en for stor del av porteføljen.

Evalueringen av SND anbefaler at tilskuddsmidler i distriktene i større grad bør brukes til tiltak som knytter bedrifter og andre aktører sammen i nettverk. Regjeringen deler denne oppfatningen, og ønsker at SNDs distriktsrettede og landsdekkende tilskuddsmidler skal vris fra å ta risiko i enkeltbedrifter til en høyere andel prosjekter med betydning for flere bedrifter. Når det gis tilskudd til enkeltbedrifter skal de gjøres betingede i større grad enn i dag. Betingede tilskudd innebærer at det stilles krav om hel eller delvis tilbakebetaling dersom gitte resultatmål nås. Når SND framover skal legge større vekt enn tidligere på å arbeide med nettverk av bedrifter og mot innovasjonssystemer, innebærer det mer at man tar en annen type risiko enn at risikonivået endres. Risikodeling muliggjør at bedriftene kan sette i verk prosjekter med høyere risiko enn de ellers ville kunnet klare.

Næringslivet opplever i dag at tilgangen på kompetente ansatte og riktige partnere i form av krevende kunder, leverandører og FoU-institusjoner i mange tilfeller er vanskeligere enn tilgang på kapital. SNDs arbeidsform må gjenspeile dette ved at man i større grad tar ansvar for å identifisere og løse opp flaskehalser i næringsmiljøene. SND må utvikle nye måter å arbeide på i tillegg til de eksisterende, herunder finne gode prosjekter i samarbeid med andre og følge opp kundene bedre enn tilfellet er i dag. Dette krever at SNDs organisasjon besitter høy formell kompetanse og medarbeidere med praktisk næringslivsbakgrunn. Det er en utfordring å sørge for at man har den riktige sammensetningen av kompetente ansatte, og at disse gis anledning til å dele sine erfaringer i organisasjonen.

En mer proaktiv arbeidsform er mer ressurskrevende enn en ren søknadsbasert. SNDs organisasjon må bruke tid på å tilegne seg kunnskap og ideer fra andre, og bidra med sine erfaringer i næringslivets nettverk. Det legges imidlertid opp til at de økte ressursene som en mer proaktiv arbeidsform krever, skal dekkes innenfor SNDs eksisterende budsjettrammer.

De departementer SND får sine midler fra er av den oppfatning at virkeområdet for de budsjettposter man har i dag gir SND tilstrekkelig handlingsrom med hensyn til det praktiske arbeidet mot næringslivet. Det legges opp til at de fire departementene som i dag stiller midler til disposisjon for SND skal fortsette med det. Disse er Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet.

Departementene legger opp til at det framover blir bedre mulighet til å sette sammen finansieringspakker med mer fleksible mekanismer, basert på kundenes behov. Det er ønskelig at departementenes retningslinjer for de ulike ordninger kan justeres for å ta høyde for denne utviklingen. Endring i retningslinjer bør skje etter initiativ fra og i nært samarbeid med SND. Det skal dog stilles like strenge krav til oppfølging og kontroll av engasjementer som tidligere.

Landsdekkende utviklingstilskudd skal fremme prosjekter og tiltak som kan bedre effektiviteten i norsk næringsliv. Små og mellomstore bedrifter skal prioriteres, det samme skal tiltak som bidrar til utvikling, nyetablering, omstilling, nettverksbygging og kompetanseutvikling. I 2001 er budsjettrammen for det landsdekkende utviklingstilskuddet på 161 mill. kroner. Det legges opp til at det i større grad bør ytes betingede tilskudd. Dette vil bedre SNDs involvering og oppfølging, samtidig som det gjør at midler kan tilbakeføres ordningen og benyttes til nye prosjekter.

Landsdekkende risikolån skal delfinansiere samfunnsøkonomisk lønnsomme utbyggings-, moderniserings-, omstillings-, utviklings- og nyetableringsprosjekter. Det er knyttet tapsfond til ordningen, som gjør at man kan ta høyere risiko enn det som er mulig å finansiere i det private markedet. Tapsfondet er i dag på 25 pst. av utlånsrammen. I 2001 er rammen for et felles tapsfond for lån og garantier på 60 mill. kroner, noe som gir en samlet utlåns- og garantiramme på 240 mill. kroner. Risikolån er en hensiktsmessig finansieringsform i mange nyskapende prosjekter, og ordningen er svært etterspurt. De senere årene har søknadsmassen vært flere ganger høyere enn utlånsrammen. I 2001 kan SND yte garantier under en felles ramme for tapsfond for landsdekkende risikolån og garantier. Garantier som offentlig virkemiddel er velegnet for risikofinansiering, fordi det inviterer til større deltakelse av private kredittinstitusjoner.

Prosjektutviklingstilskudd skal styrke mulighetene til å utvikle gode ideer med sikte på markedsintroduksjon. Tilskuddet brukes til prosjekter som har sitt utspring i forsknings- og utviklingsaktiviteter ved forskningsinstituttene, i universitets- og høyskolemiljøene og i næringslivet. Ordningen er fireårig, med en totalramme på 90 mill. kroner fram til og med 2002. Ordningene med forsknings- og utviklingskontrakter har som formål å stimulere til FoU-samarbeid mellom kunde- og leverandørbedrift om utvikling av et nytt produkt, prosess, metode eller tjeneste. Budsjettrammen for ordningene i 2001 er på 151 mill. kroner. Om lag O er øremerket de offentlige kontraktene. De siste årene har en sett en utvikling mot at antallet søknader er stigende (særlig for IFU), men at prosjekter det søkes støtte til er stadig mindre i størrelse. En ser også en dalende interesse for OFU generelt.

Distriktsutviklingstilskuddet og distriktsrettede risikolån skal bidra til å fremme utviklingen av et konkurransedyktig og lønnsomt næringsliv i distrikter med særlige sysselsettingsvansker og/eller et svakt utbygd næringsgrunnlag. De to virkemidlene forvaltes i sin helhet av SND, men deler av virkemiddelpotten tildeles SNDs distriktskontorer via fylkeskommunene. I 2001 er det bevilget 793 mill. kroner i distriktsutviklingstilskudd og gitt en låneramme på 385 mill. kroner for distriktsrettede risikolån. Virkemidlene kan gis innenfor sone A, B og C av det distriktspolitiske virkeområdet. Støttesatsene er differensiert mellom de tre sonene, der område A er høyest prioritert. Nesten en tredjedel av bedriftene som mottok støtte i 1997 hadde mindre enn 10 ansatte. I evalueringsperioden har det skjedd en næringsmessig forskyvning fra tradisjonell industri mot forretningsmessig tjenesteyting.

Etablererstipendet er en ordning for etablerere i alle deler av landet, men med særlig vekt på etablerere i Distrikts-Norge. For 2001 er det bevilget 120 mill. kroner til ordningen med etablererstipend. I mange fylker har SND forvaltet etablererstipendet på vegne av fylkeskommunene, mens fylkeskommunene selv har stått for dette noen steder. Kommunal- og regionaldepartementet vurderer det som uheldig at det eksisterer flere forvaltningsmodeller, og går derfor inn for at forvaltningen av etablererstipendet overføres til SND i alle fylker. Dette vil gi mulighet til å se etablerersøknader i forhold til alle SNDs virkemidler. Denne endringen beskrives mer inngående i stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikk.

SND er gitt en sentral rolle i kvalitetssikring av de statlige omstillingsmidlene og har ansvar for oppfølging og rådgivning. Denne rollen ivaretas i dag av SNDs hovedkontor. Det bør vurderes om oppfølging/rådgivning som hovedregel bør overlates SNDs distriktskontor fra og med det tredje året av omstillingsperioden.

Tilskuddsordning til fornyelse og kapasitetstilpasning i fiskeflåten, er en koordinert støtteordning som fra og med 1999 erstattet ordningene for kontraherings- og kondemneringstilskudd. Ordningen består av støtte til ren kondemnering, kombinert kondemnering, og støtte til fiskere som kontraherer nytt fartøy. For år 2001 er det bevilget 35 mill. kroner til denne ordningen. Det er over fiskeriavtalen for 2001 avsatt 29 mill. kroner til kondemnering av fiskefartøy. Disse midlene forvaltes av SND.

Verdiskapingsprogram for økt bruk og foredling av trevirke er et femårig program som ble satt i gang i andre halvår 2000, og formålet er å medvirke til å øke skogsektorens bidrag til verdiskaping og til mer bærekraftig produksjon og forbruk.

Konkurransestrategimidlene for norsk mat består av program og tiltak for kvalitetsutvikling og økt konkurransekraft i norsk matproduksjon. Strategiene består av Kvalitetssystemer i landbruket, Produkt- og bedriftsutviklingsprogram, Merkeordningen Godt Norsk og Eksportprogrammet for norske landbruksprodukter. Konkurransestrategimidlene ble lagt til ordningen med virkning fra og med 2001. Den delen av disse midlene som SND tar hånd om går fra og med 2001 inn i finansieringen av Verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon. Verdiskapingsprogrammet er et femårig program som er operativt fra og med 2001. Viktige føringer for hele dette kapittelet legges i jordbruksoppgjøret.

BU-midlene skal bidra til å fremme lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket.

Det er ønskelig at BU-midlene benyttes til mer nyskapende prosjekter enn tilfellet er i dag. En forsterket satsing på forskning vil bidra til å styrke landbrukets verdiskaping og framtidige lønnsomhet, og det legges derfor opp til at BU-midlene i noen utstrekning skal kunne anvendes med en innretning mot forskning. Regjeringen ønsker videre at BU-midlene i større grad kan benyttes til å utvide næringsgrunnlaget på steder som i dag er svært avhengige av landbruket.

SND opererer en rekke programmer, enten selvstendig eller i samarbeid med andre. Programmene finansieres hovedsakelig over Nærings- og handelsdepartementets og Kommunal- og regionaldepartementets budsjetter.

FRAM er et ledelses- og strategiutviklingsprogram for små og mellomstore bedrifter. I perioden 1992-1999 har over 1 900 bedrifter fra hele landet deltatt i programmet.

BIT-programmet fokuserer på utvikling av IT-løsninger som fungerer i en verdikjede. Programmet er i dag operativt i 21 bransjer.

FORNY er et nyskapingsprogram som skal stimulere til økt kommersialisering av forskningsresultater. Programmet er et samarbeidsprogram mellom Norges forskningsråd og SND.

NT-programmet (Nyskapings- og teknologiprogrammet i Nord-Norge) finansieres via SND. Programmet gir bistand til utvikling av produkter og/eller produksjonsmetoder.

I budsjett for år 2000 ble 30 mill. kroner satt av til et program rettet mot verftsindustrien. Programmet er iverksatt for å motvirke de negative effekter økt arbeidsgiveravgift har for næringen.

Det ble i 1999 igangsatt en ekstrasatsing i fem pilotfylker for å fremme etablering av kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting (KIFT) i distriktene. Programmet er fra 2001 utvidet til å gjelde for hele det distriktspolitiske virkeområdet.

Programmet for elektronisk handel skal særlig fokusere på å gi små og mellomstore bedrifter anledning til å utnytte de muligheter den elektroniske markedsplassen gir.

Nyskapingsprogrammet for kommersialisering av marine ressurser skal fokusere på prosjekter hvor det eksisterende virkemiddelapparat ikke fullt ut dekker de utfordringer en voksende fiskeri- og havbruksnæring står overfor. Prioriterte områder er videreutvikling av marine arter i oppdrett, og prosjekter i overgangen mellom oppdrett og havbeite. Programmet er rettet inn mot eliminering av flaskehalser for etablering av næringsvirksomhet i marin sektor.

Det er nødvendig med en løpende vurdering av antall programmer og hvilket innhold de skal ha for å sikre at man fokuserer på de riktige målsettingene og for at midlene skal benyttes så effektivt som mulig.

Lavrisiko- og grunnfinansieringslån benyttes til å delfinansiere bedriftsøkonomisk lønnsom nyskaping, utvikling, etablering og omstilling. Lån gis på kommersielle vilkår. SND forvalter to slike ordninger; én rettet mot fiskeflåten og én overfor andre næringer.

Låneordningen som tidligere ble forvaltet av Statens Landbruksbank ble integrert i den landsdekkende lavrisikoordningen fra og med 2001, jf. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 10 (2000-2001). Regjeringen tar sikte på å samordne de ulike formålene for den sammenslåtte ordningen ytterligere, men det er viktig at den landsdekkende ordningen ivaretar de finansieringsbehov som norsk landbruk har. Med integreringen av de to ordningene har man nå bedre mulighet til å se landbruk og øvrig næringsvirksomhet i sammenheng.

Den landsdekkende lavrisikoordningen skal drives slik at den for SND går i økonomisk balanse på lang sikt. Departementet er av den oppfatning at man bør tilstrebe å finansiere prosjekter med noe høyere risiko enn i dag innenfor kravet om langsiktig balanse. Lånenes rentebetingelser skal fastsettes i henhold til risikoen i hvert enkelt prosjekt.

Grunnfinansieringsordningen for fiskeflåten ble overført til SND i forbindelse med at Statens Fiskarbank ble integrert i SND i 1997. Fram til i dag har rammen kun vært brukt til finansiering av fiskefartøy. Renten er markedstilpasset. Utlånsrammen var i 2000 på 800 mill. kroner. Regjeringen går inn for at rammen kan benyttes også til andre fiskeriformål enn flåtefinansiering, bl.a. som følge av dagens overkapasitet i fiskeflåten, og behov for kapital til marin næringsutvikling.

I meldingen drøftes den videre utviklingen av SNDs virkemidler. Endringene som foreslås har alle sin prinsipielle begrunnelse i de roller Regjeringen mener SND skal fylle. Det legges opp til at departementene skal fokusere på færre målsettinger enn tidligere. SND bør ha flere frihetsgrader enn i dag, samtidig som det må være mulig å benytte budsjettet til å fremme politiske prioriteringer. Budsjettstrukturen bør være mest mulig lik for de forskjellige departementene.

I dag spesifiseres størrelsen på flere ulike låne- og tilskuddsordninger separat i det årlige statsbudsjettet. Det betyr at SND må benytte akkurat de bevilgede rammer for hver enkelt type tilskudd og lån i løpet av ett budsjettår. I tillegg øremerkes gjerne deler av rammene til spesielle formål, noe som reduserer SNDs handlingsrom. SND må i enkelte tilfeller tilby dårligere finansieringsløsninger enn nødvendig, selv om det totalt sett finnes nok midler på budsjettet.

Behovet for å sette sammen finansieringsløsninger med ulike elementer av tilskudd, lån og garantier øker. I tillegg samarbeider SND stadig mer med private banker, hvor SND gjerne tar toppfinansieringen for å avlaste risiko. Departementet mener at midlene som bevilges til næringsutvikling over SNDs budsjetter vil bli bedre utnyttet dersom SND selv i større grad kan velge ulike løsninger tilpasset kundenes behov. Det foreslås derfor at låne-, tilskudds- og garantiordninger innenfor henholdsvis landsdekkende og distriktsrettede ordninger slås sammen til én budsjettpost pr. departement. Innenfor denne posten kan SND yte tilskudd og gi risikolån og garantier med en gitt totalramme. Stortinget kan i større grad vurdere den samlede rammen for risikofinansiering gjennom SND opp mot andre formål. SND vil kunne tilpasse sitt tilbud bedre til bedriftenes behov, og distriktskontorene får et bredere spillerom i sine regionale næringsmiljøer.

Regjeringen foreslår at de landsdekkende ordningene for utviklingstilskudd og garantier slås sammen til en budsjettpost, kalt "Den landsdekkende innovasjonsordningen". Regjeringen foreslår videre at distriktsutviklingstilskuddet og tapsfond for distriktsrettede risikolån slås sammen til en bevilgning som kalles "Bedrifts- og næringsutvikling i distriktene". I tillegg foreslås å etablere en ny budsjettpost for SNDs programaktiviteter på Nærings- og handelsdepartementets budsjett. Programmene benyttes overfor en rekke bedrifter for å svare på nasjonale prioriteringer, og det er naturlig at det kan legges sterkere politiske føringer på bruken av slike midler.

Gründere har behov for en viss stabilitet for å utvikle sine ideer, og god finansiering er derfor viktig under produktutviklingen. Regjeringen ønsker derfor å bedre finansieringsordningene for gründere. Både tilskudd og lån bør kunne tilbys. Gründere som har prosjektet som sin hovedbeskjeftigelse bør prioriteres, slik at SNDs midler benyttes i prosjekter som har god framdrift.

Det er knyttet tapsfond til ordningene med risikolån og garantier. Tapsfondene avsettes årlig, og er en bevilgning som skal dekke de tap SND får på sine engasjementer. Tapsfondene er på 25 pst. av utlånsrammen, dvs. at SND i sin virksomhet skal ta høyde for at rundt 25 pst. av utlånene ikke blir betalt tilbake.

De årlige utlånsrammene er mindre enn etterspørselen etter risikolån. Dette gjelder særlig landsdekkende risikolån. Videre er antallet engasjementer for hver årgang for lite til at SND får en god risikospredning. Dersom man må ta tap på store engasjementer overskrides rammene for tapsfondet raskt. Dette reduserer SNDs evne til å finansiere risikable prosjekter. Det vil være naturlig om SND kan se alle årganger av lån i sammenheng, ved at de årlige tapsfondene slås sammen etter hvert som de bevilges. SND vil da få betydelig bedre mulighet til å spre risiko og kunne finansiere interessante framfor sikre prosjekter. Regjeringen legger på denne bakgrunn opp til at alle tidligere tapsfond skal slås sammen fra og med 2002 innenfor henholdsvis landsdekkende og distriktsrettede risikolån. Dette vil gi administrative lettelser i form av en enklere bevilgningsstruktur. Endringen vil gi SND større ansvar for selv å vurdere og håndtere tapspotensialet i sin portefølje.

Evalueringen av SND trekker fram at de mange omorganiseringene siden etableringen har tatt oppmerksomhet vekk fra videreutvikling av virkemiddelporteføljen. Regjeringen mener det nå er viktig å sørge for at alle virkemidlene blir utformet og forvaltet på en slik måte at de samlet bidrar til å nå de overordnede mål som er satt for SND på en mest mulig effektiv måte.

Dagens mengde av øremerkinger gjør styringssignalene lite oversiktlige og håndterbare for SNDs styre og ledelse, og vanskeliggjør en god oppfølging av SND fra de enkelte departementene. Regjeringen vil derfor gå inn for å redusere det samlede omfang av øremerkinger.

Størrelsen på og forholdet mellom de samlede landsdekkende, distrikts-, fiskeri- og landbruksrettede rammer må vurderes kontinuerlig. Regjeringen ser at effekten av SNDs nasjonale programmer har vært svært god. Med de reduksjoner på budsjettene som særlig det landsdekkende utviklingstilskuddet har sett de senere år, har finansieringen av programmene blitt vanskelig. På denne bakgrunn kan det være ønskelig å revurdere den relative fordelingen av midler mellom SNDs ulike ordninger.

For SNDs drift bevilges midler på egen post over Nærings- og handelsdepartementets budsjett. Denne bevilgningen dekker administrasjon av tilskuddsordningene i tillegg til flere andre oppgaver, og er i 2001 på 183,2 mill. kroner. Driftskostnadene dekkes også gjennom de renter og gebyrer som kundene betaler på sine lån. Fra og med 2001 finansieres administrasjonskostnadene for alle låneordninger gjennom rentemarginen på respektive ordning. Det gis innenfor noen ordninger anledning til å dekke driftskostnader over ordningens bevilgning. Andre virkemiddelaktører som Norges forskningsråd og Norges Eksportråd bidrar også med midler. Administrasjonsbudsjettet skal brukes til kunderettet arbeid, og er derfor et direkte bidrag til å nå de nærings- og distriktspolitiske mål som er satt for SND.

Forrige kapittelNeste kapittel