2. Akuttmedisinsk kommunikasjon m.m.
Departementet ser behov for å øke befolkningens kunnskap om førstehjelp og tar sikte på å utvikle undervisningspakken "Gjør noe, da!" for flere klassetrinn i grunnskolen og eventuelt for videregående skole som en integrert del av utdanningen av helsepersonell.
For å unngå unødvendig dobbeltarbeid vil departementet avvente konklusjonene av utredningen om ett felles nødnummer, før akuttutvalgets forslag knyttet til antall AMK-sentraler og til den øvrige medisinske nødmeldetjeneste behandles.
Departementet er av den oppfatning at telemedisinske metoder må utvikles og tas i bruk innen akuttmedisin. Det understrekes at telemedisin har et potensiale i samhandlingen mellom første- og annenlinjetjenesten og i de tilfeller der et spesialisttilbud kan tilbys på en desentralisert måte. Departementet vil sette i gang et forprosjekt med Kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom) og Nasjonalt senter for telemedisin for å klargjøre i hvilke situasjoner telemedisinske metoder kan brukes innenfor akuttmedisin. På bakgrunn av forprosjektet og resultater fra pågående prosjekter vil konkrete telemedisinske tiltak innen akuttmedisin bli iverksatt.
Departementet mener det medisinske tjenestetilbudet for sjøfart må bedres og vil ta initiativ til samordning med sikte på å få i stand en styrket og mer institusjonalisert rådgivningstjeneste til skip. Departementet er positiv til opprettelse av et senter for sjøfartsmedisin, og ser det som naturlig at det skal være en faglig samordning mellom dette senteret og rådgivningstjenesten til skip.
Departementet vil opprettholde det medisinske tilbudet for petroleumsvirksomhet.
Det framholdes at kompetansekravene for de prehospitale akuttmedisinske tjenester må bli klarere, og departementet vil etablere et nasjonalt kompetansesenter for prehospital akuttmedisin knyttet opp mot Universitetet i Oslo. Departementet vil utarbeide en felles forskrift for prehospital akuttmedisin som vil omfatte medisinsk nødmeldetjeneste, legevakt i primærhelsetjenesten og ambulansetjeneste.
Departementet ønsker å videreutvikle forholdet mellom helsetjenesten og den offentlige redningstjenesten, og vil vurdere om det er behov for å utarbeide funksjonskrav til helsetjenestens representant i ledelsen ved redningssentralene.
Departementet vil følge opp lov om helsemessig og sosial beredskap som blant annet inneholder krav om samordet planlegging av beredskapstiltak i helsetjenesten, og vil vurdere gjeldende ordninger for etablering av psykososiale støttetjenester ved ulykker og katastrofer.
Komiteen viser til at det ofte er befolkningen eller pårørende som kommer først til skadestedet ved ulykker eller er i nærheten ved plutselig oppstått sykdom. Komiteen vil derfor understreke at det er viktig at folk flest har gode kunnskaper om førstehjelp.
Komiteen ser positivt på det 5-årige "Førstehjelp prosjektet " som har vært sendt til alle 8. klasser over en femårsperiode, og som har som formål å øke folks kompetanse og ferdighet innenfor førstehjelp og gjøre medisinsk nødnummer kjent. Komiteen støtter forslaget om at dette prosjektet videreføres og utvikles videre for andre klassetrinn, og at det tilrettelegges for den videregående skolen og integreres som en del av utdanningen av helsepersonell.
Komiteen vil spesielt peke på betydningen i forhold til akutt hjertesykdom av at befolkningen generelt har god kunnskap om livreddende førstehjelp. Komiteen viser til at det er anslått at en tilgjengelig såkalt "hjertestarter" kan øke sjansene for å overleve hjertestans med 40-60 pst. Komiteen mener at "hjertestartere" i langt større grad må gjøres tilgjengelig. Det bør legges til rette for systematisk utplassering og opplæring i bruk av "hjertestartere" blant helsepersonell, og det bør være standard i alle ambulanser. Komiteen viser til at det også finnes enklere maskiner som krever minimalt med opplæring, og som kan plasseres i for eksempel offentlige bygg, kjøpesentre, flyplasser og i politibiler. Komiteen mener at private foretak bør oppmuntres til å plasserer ut slike apparater.
Komiteen mener det må iverksettes et opplærings- og utplasseringsprogram for "hjertestartere" og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2002 iverksette et opplærings- og utplasseringsprogram for "hjertestartere"."
Komiteen viser til at målet med den medisinske nødmeldetjenesten er å sikre direkte kontakt mellom befolkningen og helsepersonell, mellom helsepersonell i og utenfor sykehus og mellom sykehus i nødsituasjoner. Komiteen vil understreke at dette systemet er svært viktig for å sikre en effektiv varsling av riktig ressurs og veiledning av pasient eller den som har varslet, inntil profesjonell hjelp når fram.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at mens Norge har tre nødnummer, har mange land bare ett. Flertallet har merket seg at Justisdepartementet skal utrede ett felles nødnummer for nødetatene.
Flertallet viser til at Akuttutvalget enstemmig har anbefalt en reduksjon i antallet akuttmedisinske kommunikasjonssentraler (AMK-sentraler) fordi så mange sentraler gjør at det ikke blir tilstrekkelig kvalitet på tjennestene. Det vises til at det høye antallet AMK-sentraler er kostnadskrevende og opptar betydelige helsepersonellressurser inn mot ikke-pasientrettet arbeid. Flertallet legger til grunn at det maksimalt skal være én sentral i hvert fylke.
Komiteen har merket seg at Regjeringen for å unngå unødvendig dobbeltarbeid vil avvente konklusjonene av Justisdepartementets utredning før Akuttutvalgets forslag knyttet til antall AMK-sentraler og til den øvrige medisinske nødmeldetjeneste, behandles. Komiteen anser at fagkyndighetsprinsippet (publikums mulighet til direkte kontakt med helsepersonell som kan gi råd og formidle hjelp) er et svært verdifullt element i den akuttmedisinske kjede. Komiteen anmoder om at det snarest mulig skjer en avklaring om fremtid og innhold i den medisinske nødmeldetjenensten.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at en rekke land i og utenfor Europa har to eller tre nødnummer og ikke ett. Disse medlemmer ser store betenkeligheter ved en overgang til ett felles nødnummer. Etter disse medlemmers mening er den beste løsning et nettverksamarbeid mellom de tre ulike nødtjenestene, der disse kommuniserer mellom sine ulike nødnumre.
Disse medlemmer vil vise til at oppbyggingen av AMK-sentraler har stor betydning for koordineringen av de akuttmedisinske tjenestene og gitt befolkningen en større grad av trygghet. Disse medlemmer legger vekt på at AMK-sentralene er bemannet med kvalifisert helsepersonell som utnytter og bevarer sin kompetanse best ved å gå i rotasjonsordninger mellom AMK-sentral og pasientrettet arbeid. Disse medlemmer vil anta at det ikke minst på grunn av lokalkunnskapens betydning oftest, og særlig hvor det er stor avstand mellom sykehusene, vil være hensiktsmessig å ha én AMK-sentral for hvert sykehus med akuttfunksjon, men at dette er avgjørelser som best gjøres i hvert enkelt fylke.
Disse medlemmer vil understreke at tilgjengeligheten til hjelp ved en akuttsituasjon må være så enkel og rask som overhodet mulig. Dette gjør at disse medlemmer er svært skeptiske til å ha kun ett nødnummer for slike akuttsituasjoner. Erfaringene i dag viser at et slikt nødnummer lett kan overbelastes og dermed være blokkert. Disse medlemmer vil imidlertid understreke viktigheten av at det er rask og umiddelbar varslings- og kommunikasjonsmulighet mellom de ulike nødmeldetjenester for riktig henvisning og ved behov for koordinering.
Når det gjelder brukernes mulighet for henvendelse, bør det etter disse medlemmers mening være god og kontinuerlig tilgjengelighet til lokal legevakttelefon/legevaktsentral, slik at en når systemet med ambulansetjeneste og AMK-sentraltjeneste også gjennom en slik telefonhenvendelse. Dette sikrer en høyere beredskap og tilgjengelighet enn det vil være ved bare å kunne benytte tresifrede nødnummer.
Det er også etter disse medlemmers mening viktig å sikre dette systemet gjennom en godt utbygd mobiltelefontjeneste og et godt radiosamband som kan benyttes av akuttjenesten. Disse medlemmer mener også det er viktig å få en samordning med de frivillige organisasjonenes sambandstjeneste, slik at kommunikasjonen med disse er klarlagt og i orden i de tilfeller slik kontakt er nødvendig. Disse medlemmer vil be om at dette blir fulgt opp av det offentlige gjennom formell tilrettelegging og øvelser. Videre bør det offentlige se nærmere på behovet for støtte til disse organisasjonene når det gjelder konkrete investeringsbehov for tilstrekkelig sambandsutstyr.
Komiteen mener det er behov for å bedre det medisinske tjenestetilbudet for sjøfart.
Komiteen har merket seg at ordningen med Radio Medico fungerer faglig tilfredsstillende. Systemet er basert på private initiativ og interesser. Komiteen støtter derfor initiativet til å koordinere og integrere dagens ordning i den medisinske nødmeldetjenesten med sikte på å få i stand en styrket medisinsk rådgivningstjeneste til skip.
Komiteen har også merket seg at fagmiljøet er opptatt av at denne spesielle rådgivningstjenesten sentraliseres til ett sted med egen sentral og at den ikke fordeles på ulike AMK-sentraler. Bakgrunnen er at det blir enklere for brukerne å forholde seg til ett nummer, og at det er en fordel å samle kunnskapen på feltet på ett sted.
Komiteen viser til at en arbeidsgruppe, bestående av representanter fra flere institusjoner i Rogaland og Hordaland, samt Rederiforbundet og Sjøoffiserforbundet, med fylkeslegen i Rogaland som sekretariat, i en utredning har foreslått å opprette et senter for sjøfartsmedisin på Vestlandet. Komiteen stiller seg positiv til opprettelsen av et slikt senter og en faglig samordning mellom senteret og rådgivningstjenesten for skip. Komiteen ber derfor Regjeringen gå videre med disse planene.
Komiteen vil legge vekt på at vi vet for lite om sjømenns helse, og det har foregått lite systematisk forskning innen sjøfartsmedisin. Et senter for sjøfartsmedisin vil kunne bidra til å utvikle ny, moderne helsetjeneste for sjøfolk som fokuserer på arbeidsmiljøet om bord, utføre forsknings- og utviklingsarbeid, gi sjøfartsmedisinsk undervisning og opparbeide kompetanse til hjelp og korrektiv for myndigheter, redere og sjømenn.
Komiteen har merket seg at det vil bli utarbeidet en forskrift for den medisinske rådgivningstjenesten til skip.
Komiteen er enig i at det også i framtida vil være behov for et medisinsk tjenestetilbud for petroleumsvirksomheten, og har merket seg at forskriftene har vært under revisjon, og at nye bestemmelser vil bli satt i verk i løpet av inneværende år.
Komiteen vil peke på at telemedisin skal være et middel til å realisere målet om til enhver tid best, enklest og tryggest mulig helsetjeneste. Komiteen mener at telemedisin vil gjøre det mulig å utnytte de medisinske ressursene på en ny og bedre måte. Spesielt vil komiteen peke på det potensiale telemedisin har i samhandlingen mellom første- og annenlinjetjenesten for å tilby spesialisttjeneste på en desentralisert måte.
Komiteen er tilfreds med at telemedisinske tjenester har blitt etablert på prosjektbasis i hele landet innen områder som veiledning og undervisning, konsultasjon og diagnostikk og i formidling av bl.a. journaler, henvisninger, tilbakemeldinger til primærlege og laboratoriesvar. Mange sykehus har allerede telemedisinske tjenester tilgjengelig, og noen bruker dem som en rutinemessig del av virksomheten. Komiteen har merket seg at primærhelsetjenesten er trukket med i prosjektsammenheng bl.a. i Nord-Norge og i Gud-brandsdalen.
Komiteen mener at telemedisinske metoder må videreutvikles og tas i bruk i større omfang, også innen akuttmedisin. Informasjonen kan utveksles raskere, og tilgang på informasjon kan bedres betraktelig gjennom overføring av bilder og tekst. Komiteen vil understreke viktigheten av at de regionale helsenettene, den medisinske programvaren og den akuttmedisinske beredskap må integreres så godt som mulig.
Komiteen gir sin tilslutning til at det blir satt i gang et forprosjekt med Kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap og Nasjonalt senter for telemedisin, for å klargjøre i hvilke situasjoner telemedisinske metoder kan brukes innen akuttmedisin. Komiteen forutsetter i den forbindelse at personvernhensyn ivaretas gjennom krav fra myndig-hetene.
Komiteen har merket seg at nasjonale standarder og retningslinjer i dag er en mangelvare når det gjelder flere områder innen prehospital medisin, og at det ikke er noen felles kompetansekrav til ambulansepersonell. Komiteen mener det er nødvendig med nasjonale kompetansekrav for å sikre at de prehospitale akuttmedisinske tjenester er faglig forsvarlige. Spesielt vil komiteen peke på at en eventuell rasjonalisering av akuttfunksjoner ved sykehus, sammenslåing av legevakt og stasjonær legevakt uten sykebesøk forsterker dette behovet. Komiteen vil også understreke betydningen av at det utvikles et bedre kunnskapsgrunnlag når det gjelder planlegging, organisering og drift av de prehospitale akuttmedisinske tjenestene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, er positiv til at det opprettes et kompetansesenter for prehospital akuttmedisin, og at det knyttes opp mot Universitetet Oslo. Det finnes betydelig undervisnings- og forskningsaktivitet innen akuttmedisin i denne regionen, i tillegg til at den kliniske aktiviteten ved sykehusene i Oslo og Akershus er svært omfattende. Flertallet vil understreke at kompetansesenteret skal ha klare forpliktelser til å fungere som en nettverksmodell, blant annet gjennom samarbeid med det akuttmedisinske miljø i alle helseregioner.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser også til at det i Bergen har vært arbeidet med en prosjektskisse for et nasjonalt senter for legevaktmedisin knyttet til seksjon for allmennmedisin og Nasjonalt senter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom). Senteret har tenkt å ha oppgaver innen utdanning av helsepersonell og andre relevante faggrupper, utviklingsarbeid, forsking, epidemiologisk overvåking og statistikk, kvalitetssikring med vekt på metoder for egen kontroll og tilbakemelding, og ha et legevaktmedisinsk "laboratorium" bestående av tre legevaktdistrikt. Dette flertallet mener et slikt senter vil kunne bli av stor verdi for de mange distrikt som har lang vei til sykehus, og for de nye store legevaktsdistriktene, hvor trangen for systematiske kompetansehevende tiltak er presserende. Dette flertallet vil støtte utviklingen av et slikt senter og ber departementet utvikle tiltaket videre.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til dette medlems merknad i kap. 5 vedrørende luftambulansetjenesten.
Komiteen er enig i at en felles forskrift for prehospital medisin vil kunne bidra til å styrke og regulere samhandlingen og synliggjøre ansvarsfordelingen mellom de ulike tjenestene i den akuttmedisinske kjeden. Komiteen slutter seg derfor til forslaget om at det utarbeides en felles forskrift for prehospital akuttmedisin som skal omfatte medisinsk nødmeldetjeneste, legevakt i primærhelsetjenesten og ambulansetjenesten, inkludert luftambulansen.
Komiteen vil peke på styrken i det tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet som ligger til grunn for den norske redningstjenesten.
Komiteen vil understreke viktigheten og nødvendigheten av å videreutvikle forholdet mellom redningstjenesten og helsetjenesten. Komiteen viser for øvrig til lov om helsemessig og sosial beredskap, jf. Innst. O. nr. 79 (1999-2000).
Komiteen har merket seg at departementet vil vurdere om det er behov for å utarbeide funksjonskrav til helsetjenestens representant i ledelsen av redningssentralene, og videre at gjeldende ordninger for etablering av psykososiale støttetjenester ved ulykker og katastrofer blir vurdert. Komiteen slutter seg til at slike vurderinger blir gjort.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker seg at luftambulansetjenestens primære og prioriterte oppgave skal være å bidra til at befolkningen får nødvendig akuttmedisinsk behandling. Det er vel kjent og generelt anerkjent at den medisinske nytten av tjenesten særlig er knyttet til at høy medisinsk kompetanse kommer raskt fram til pasienten. Regjeringen Brundtland uttrykte i Stortingsmelding nr. 50 (1993-1994), Samarbeid og styring, at luftambulansetjenesten bidrar til å oppfylle noen av de sentrale målene i norsk helsepolitikk som lik tilgjengelighet til tjenesten uavhengig av bosted. Regjeringen Stoltenberg gjentar denne målsetningen i Akuttmeldingen. Dette medlem slutter seg til disse betraktningene.
Dette medlem konstaterer at redningshelikoptre fortsatt skal inngå i luftambulansetjenesten. Dette medlem vil presisere at den delen av befolkningen (bl.a. kystbefolkningen i Nord-Norge og fiskeflåten) som får sine luftambulansebehov dekket av redningshelikoptrene, etter dette medlems syn ikke skal tilbys en dårligere tjeneste enn den øvrige befolkning. I stortingsmeldingen om redningshelikoptertjenesten (St.meld. nr. 44 (2000-2001)) foreslås redningshelikopterberedskapen skjerpet til 15 minutter, mot 60 minutter i dag. Besetningen skal ha tilstedevakt på basen, men dette skal ikke uten videre gjelde legen. Dette medlem er bekymret for at dette kan medføre utrykning uten lege om bord. Redningshelikoptrene utfører årlig langt flere ambulanseoppdrag enn redningsoppdrag. Også under redningsoppdrag kan det være behov for kompetent lege. Dette medlem mener derfor at redningshelikoptrene skal legebemannes på lik linje med luftambulansehelikoptrene, slik tilfellet er ved Banak-basen i dag.