Bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold
Regjeringen har som strategisk mål for bevaring av biologisk mangfold at naturen skal forvaltes slik at arter som finnes naturlig sikres i levedyktige bestander, og slik at variasjonen av naturtyper og landskap opprettholdes og gjør det mulig å sikre det biologiske mangfoldets fortsatte utviklingsmuligheter.
Regjeringen har følgende nasjonale resultatmål for bevaring av biologisk mangfold:
-
– Et representativt utvalg av norsk natur skal vernes for kommende generasjoner.
-
– I truede naturtyper skal inngrep unngås, og i hensynskrevende naturtyper skal viktige økologiske funksjoner opprettholdes.
-
– Kulturlandskapet skal forvaltes slik at kulturhistoriske og estetiske verdier, biologisk mangfold og tilgjengelighet opprettholdes.
-
– Høsting og annen bruk av levende ressurser skal ikke føre til at arter eller bestander utryddes eller trues.
-
– Menneskeskapt spredning av organismer som ikke hører naturlig hjemme i økosystemene, skal ikke skade eller begrense økosystemenes funksjon.
-
– Truede arter skal opprettholdes på eller gjenoppbygges til livskraftige nivåer.
-
– De jordressurser som har potensial for matkornproduksjon, skal disponeres slik at en tar hensyn til framtidige generasjoners behov.
Komiteen viser til at Regjeringen la fram St.meld. nr. 42 (2000-2001) "Biologisk mangfold - Sektoransvar og samordning" 27. april 2001. Komiteen finner det allikevel nødvendig å knytte noen kommentarer til innholdet i kapitlet om biologisk mangfold i St.meld. nr. 24 (2000-2001). Komiteen vil minne om de utfordringene vi står overfor for å hindre tap av biologisk mangfold, og sikre en bærekraftig bruk og rettferdig fordeling av de godene som skapes ved bruk av dette mangfoldet.
Komiteen viser til at det i dag skjer mange omfattende og uopprettelige tap av ulike arter. FN har konkludert med at skadene er så store at det truer en bærekraftig utvikling. Også i Norge står truede arter i fare for å forsvinne. Det er viktig å slå ring om det biologiske mangfoldet av mange grunner - både etiske, økonomiske, næringsmessige og estetiske.
Komiteen mener truede arter må vernes, og at samfunnets arealbruk må ta hensyn til konsekvensene for det biologiske mangfoldet. Komiteen ønsker et overvåkingsprogram for biologisk mangfold innen 2003, og viser til fremtidig behandling av St.meld. nr. 42 (2000-2001) om biologisk mangfold.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har som målsetting at det skal være et like stort mangfold i norsk natur i framtiden som det er i dag. Særlig viktige naturområder og verneverdige vassdrag må ha varig vernestatus.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets merknader i Innst. S. nr. 168 (1999-2000) om vern og bruk i kystsonen.
Disse medlemmer vil advare mot å utvide vernesoner langs kysten, uten at dette er objektivt godt begrunnet, samt at eventuelle utvidelser av vernesoner på havet må forankres i folkevalgte organ.
Komiteenhar merket seg avsnittet i St.meld. nr. 24 (2000-2001) om problemene rundt nedbeiting av tareskogen. I enkelte deler av områdene fra Trøndelag og nordover er det meldt om gjenvekst av tare, men fremdeles finnes områder der kråkeboller opprettholder sammenhengende "undervannsørkener" langs kysten nordover, særlig gjelder dette Helgelandskysten.
Komiteenhar merket seg Miljøvernministerens svar på representanten Kari Øklands spørsmål i spørretimen 21. februar 2001 om tareproblemene på Helgelandskysten, der statsråden mener det er viktig å prioritere forskning på dette området.
Komiteenvil be Regjeringen om å følge opp denne saken slik at man får en gjenreisning av tareskogen i de områder som er mest nedbeitet. Tiltak for gjenreisning av tareskog må skje i samarbeid med de ulike næringene som har sitt virke langs kysten.
Komiteen har merket seg problemene rundt den tidvise algeoppblomstringen langs Sørlandskysten. Komiteen mener at et internasjonalt regelverk kan bidra til å løse disse algeproblemene. Komiteen mener det er viktig at Norge bidrar aktivt i arbeidet med å utarbeide en konvensjon gjennom IMO (FNs sjøfartsorganisasjon) med regler for å hindre uheldig spredning av fremmede organismer i ballastvann. Målet er at denne konvensjonen kan underskrives i 2003.
Komiteen ber derfor Regjeringen om å arbeide for om mulig å redusere problemene med algeoppblomstring langs norskekysten i et kortere tidsperspektiv. Norges Rederiforbund skriver i et brev til komiteen at man ønsker å se på hva som kan gjøres for norskekysten inntil en internasjonal konvensjon er på plass, og på grunn av problemets karakter vil det også være nyttig for Norge å ta dette opp med våre naboland i forbindelse med Nordsjøkonferansen, som Norge er vert for i 2002.
Komiteen er enig i dette og ber Regjeringen sette denne saken på dagsorden til Nordsjøkonferansen i 2002.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener at algeoppblomstringen langs Sørlandskysten våren 2001 avdekket manglende kunnskap og manglende akuttberedskap hos norske miljømyndigheter. Konsekvensene av en videre spredning av giftalgen langs kysten kunne vært meget store, særlig for oppdrettsnæringen. Flertallet mener at det er helt nødvendig at departementet i tillegg til internasjonalt samarbeid vurderer nasjonale tiltak som kan sikre myndighetene kunnskap og løpende oversikt, og tiltak som kan sikre en nødvendig akuttberedskap for å hindre videre spredning dersom en tilsvarende algeoppblomstring finner sted. Flertallet viser til at flere land har iverksatt nasjonale tiltak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at Norge arbeider aktivt for å etablere et felles regelverk gjennom IMO for å hindre at fremmede alger sprer seg gjennom ballastvann fra skip. Oppblomstringen av giftige alger som vi opplevde sist sommer, er en alge som ble spredd til våre farvann for flere år siden. Slike alger kan ikke utryddes når de først er spredd.
Disse medlemmer vil vise til at Norge har etablert en løpende overvåking for så raskt som mulig å registrere oppblomstring og identifisere arten av alger.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til fremlagte St.meld. nr. 42 (2000-2001) om biologisk mangfold, som skisserer tiltak for å hindre spredning av fremmede organismer i våre farvann.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til miljøstatsrådens svar på et skriftlig spørsmål (nr. 312, 2000-2001) vedrørende algeoppblomstringen, og sammenhengen mellom den og ballastvann fra skip. Dette medlem viser for øvrig til sine merknader under kapittelet Overgjødsling og oljeforurensing.
Komiteen viser til at for å ta vare på miljøverdiene i skogen må det sikres en god kombinasjon avvern og bærekraftig skogbruk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er fornøyd med at Regjeringen vil gjennomføre det vedtatte barskogvernet i løpet av 2002. Under høringene har flertallet merket seg de ulike holdningene til vern av skog, og flertallet mener derfor det er viktig at Regjeringen gjennomfører en evaluering av det vedtatte vernet.
Flertallet mener dette kan gi oss grunnlag for å utarbeide en framtidig forvaltning av skog som skal hindre tap av biologisk mangfold og tap av sjeldne arter av skog.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, anser det som viktig at de allerede registrerte verneverdige områdene i skog ikke utsettes for ytterligere inngrep gjennom ulike virkemidler før en evaluering av framtidig vernebehov og utarbeidelse av en strategi for ytterligere vern er gjennomført.
På grunn av store miljøskader i naturen mener dette flertallet at bygging av skogsbilveier i bratt og ulendt terreng bør unngås.
Komiteen viser til resultatet av årets jordbruksforhandlinger som bl.a. innebærer at det ikke skal gis støtte til bygging av skogsbilveier som reduserer omfanget av inngrepsfri natur, og at staten omfordeler tilskudd til bygging av skogsbilveier til fordel for miljøtiltak i skog.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet vil understreke at en viktig forutsetning for at barskogvernet skal kunne gjennomføres raskt, er at det settes av nødvendige midler. Områder som ikke vernes i denne prosessen må kunne forvaltes i henhold til skogbruksloven.
Disse medlemmer mener det er viktig å få belyst skogsbilveienes betydning for ulike miljøaspekter i skog. I tillegg mener disse medlemmer det er ønskelig å få vurdert om tilskuddsordningene i større grad kan tilgodese veianlegg av enklere karakter. Disse medlemmer vil be om en slik vurdering i forbindelse med budsjettet for år 2002.
Komiteen har merket seg at markedet mer og mer etterspør en bærekraftig skogforvaltning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil derfor be Regjeringen vurdere om en sertifiseringsordning vil være nyttig for Norge for å møte behovet for dokumentasjon. Da en bevaring av biologisk mangfold i skog både er miljømessig og næringsmessig begrunnet, mener flertallet det er riktig at næringen i framtiden må påta seg en større andel av kostnadene ved tiltak for å bevare biologisk mangfold i skog.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til at næringen selv har tatt initiativ til en sertifiseringsordning. Disse medlemmer mener at en slik frivillig ordning må prøves ut før spørsmålet om en myndighetsinitiert ordning vurderes.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener utvidet barskogvern må til for å ta vare på vårt biologiske mangfold, derfor må det sikres nye arealer gjennom barskogvern. Samtidig er metoder for kombinasjoner av vern og bruk av skog viktig, slik at vernet ikke blir en kasteball mellom næringen og staten. Norge bør komme mer på linje med andre nordiske land i sitt vernearbeid.
Sverige og Finland har til nå vernet ca. 4 pst. av den produktive skogen, og har vedtatt utvidelser til 5 pst., samtidig som skogbrukets sektoransvar på øvrig ikke-vernet areal er betydelig styrket. Det satses altså parallelt på både vern og bærekraftig bruk. Årlig investeres det i hvert av disse landene 10-15 ganger mer i vern av skog enn i Norge. Det svake skogvernet svekker vår anseelse internasjonalt og i markedet for tømmerprodukter.
Når det gjelder sertifisering av skogsprodukter, viser disse medlemmer til det arbeidet som er utført gjennom den internasjonale organisasjonen "Forest Stewardship Council", som ble etablert i 1993. FSC promoterer bærekraftig skogsforvaltning, og godkjenner sertifiserende myndigheter eller organisasjoner som møter FSCs prinsipper og kriterier for skogsdrift.
Disse medlemmer ber om at eventuelle konsekvenser av å delta i en slik sertifisering blir vurdert i neste melding om rikets miljøtilstand.
Disse medlemmer vil vise til at det i dag ikke eksisterer verneordninger for det marine miljø. For å unngå et stort tap av biologisk mangfold i havet bør det utarbeides verneplaner som sikrer våre marine ressurser og ivaretar en bærekraftig forvaltning.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide verneplaner som sikrer våre maritime ressurser og som ivaretar en bærekraftig forvaltning av disse."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener en fornuftig avvirkning og bearbeiding sammen med de allerede innførte nasjonalparker og de utilgjengelige skogsområder vi har, er tilstrekkelig for å bevare barskog for ettertiden.
Disse medlemmer viser til at dette også var Fremskrittspartiets begrunnelse for å gå imot barskogvernets utvidelse ved Stortingets behandling av saken i 1996.
Disse medlemmer har registrert at det vedtak Stortinget fattet den gang har skapt store problemer for mange skogeiere.
Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 40 (1995-1996) og St.meld. nr. 17 (1998-1999), hvor partiet bl.a. motsatte seg utvidelsen av den opprinnelig barskogplanen.
Komiteen vil vise til Dokument nr. 8:92 (1999-2000) og Innst. S. nr. 113 (2000-2001), Dokument nr. 8:07 (2000-2001) og Innst. S. nr. 112 (2000-2001), Dokument nr. 8:08 (2000-2001) og Innst. S. nr. 111 (2000-2001) og til Dokument nr. 8:18 (2000-2001) og Innst. S. nr. 110 (2000-2001).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener disse fire forslagene ga en brei gjennomgang og debatt om rovdyrpolitikken i Norge. Stortinget bekreftet nok en gang at hovedmålet for den norske rovdyrpolitikken er at vi fortsatt skal ha levedyktige bestander av de fire store rovdyrene i Norge. Flertallet vil bemerke at innstillingene til de fire forslagene inneholdt stor vilje til å finne tilnærminger som kan bidra til å redusere konfliktnivået innen rovviltforvaltningen.
Komiteen vil minne Regjeringen om behovet for å treffe tiltak som kan redusere frykt hos dem som bor i rovdyrområdene. Stortinget vedtok at det skal utarbeides en ny stortingsmelding om rovviltforvaltning og at denne skal fremlegges senest innen utgangen av 2003. Her vil også spørsmålet om eventuelt avvikling av kjerneområder bli belyst.
Komiteen har merket seg at Regjeringen allerede før sesongen 2001 vil evaluere forvaltningen av jerv med sikte på endringer som vil begrense antallet drepte sau og tamrein. Dersom Regjeringen, etter evalueringen, finner at jervebestanden er større enn forventet i Sør-Norge, mener komiteen at kjerneområde for jerv i Sør-Norge kan avvikles.
Komiteen sier seg enig i Regjeringens arbeid med at naturforvaltningen forankres lokalt, og at kommunene får et noe større ansvar for gjennomføringen av rovdyrpolitikken. Dette må skje innenfor de rammer og retningslinjer staten trekker opp, slik at den nasjonale helhetlige politikken ikke fragmenteres.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til at det statlige jegerkorpset, som er en integrert del av SNO, har bidratt til en mer effektiv felling av rovdyr. Dette er individer som skal felles for å sikre en balansert rovdyrforvaltning. Flertallet viser til at dette vil gi mindre konflikter, og ber Regjeringen prioritere dette tiltaket innenfor rammen av hva som er biologisk forsvarlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det i Norge bør opprettholdes en rovdyrbestand av ulv, jerv, bjørn og gaupe. Imidlertid bør det pålegges staten å gi erstatning for skade som rovdyr påfører eierne av husdyrbestanden.
Disse medlemmer viser til at rovviltbestandene de fleste steder i landet bør forvaltes slik at de er jaktbare som annet vilt. Disse medlemmer vil arbeide for at det skal bli enklere å få fellingstillatelser på skadedyr (rovdyr), samt at rovdyrforvaltningen legges til folkevalgte organer på kommunalt nivå.
Disse medlemmer viser for øvrig til Dokument nr. 8:7 (2000-2001) og Innst. S. nr. 112 (2000-2001).
Komiteen har merket seg at laksefisket i 2000-sesongen totalt sett har vært bedre enn på svært mange år. Komiteen mener likevel det er nødvendig å treffe tiltak som fortsatt bevarer og styrker villaksens eksistensgrunnlag, da om lag en tredjedel av bestanden fremdeles er sterkt truet eller sårbar. Komiteen ser positivt på at det nå er opprettet et FoU-råd for villaksforskning og igangsatt arbeid med å utvikle et eget forskningsprogram for villaks. Komiteen vil påpeke at rømming av oppdrettslaks fortsatt er et stort problem. (Komiteen viser til skriftlig spørsmål nr. 279 fra Hallgeir H. Langeland til miljøminister Siri Bjerke. Besvart 20. mars 2001). Her redegjorde miljøvernministeren om de reaksjonsformer som kan benyttes spesielt i forbindelse med uforsvarlig drift av oppdrettsanlegg, og de tiltaksplanene som næringen selv har utarbeidet i samarbeid med miljøvern- og fiskerimyndigheter.
Komiteen forventer at Regjeringen arbeider aktivt for å nå målene om at rømming fra oppdrettsanlegg ikke skal utgjøre noen trussel mot villaksen innen fem år.
Komiteen mener det er helt nødvendig at myndighetene stiller strenge krav til næringen, og at reaksjonsformene innskjerpes om nødvendig. Oppdrettsnæringen er en framtidsrettet næring med stort vekstpotensial, og komiteen mener derfor at man må være føre var med signaler om strengere reaksjonsformer ved uforsvarlig drift.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til planen med etablering av nasjonale laksefjorder og laksevassdrag. Flertallet viser til at arbeidet med etablering av laksefjorder er igangsatt, samtidig mener flertallet det er riktig at nasjonale laksevassdrag sees i sammenheng med gjennomgangen av "Samlet plan for vassdrag".
Flertallet minner om innhold og vedtak i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 43 (1998-1999) Vern og bruk i kystsona (jf. Innst. S. nr. 168 (1999-2000)) og mener den gir et godt grunnlag for å vurdere bruk i verneområder.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at med strenge krav til oppdrettsnæringen kan vern og oppdrett forenes, og i framtiden gi en ettertraktet maritim vare på markedet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre i Innst. S. nr. 256 (1999-2000) sluttet seg til prinsippet om å opprette nasjonale laksevassdrag. Høyre støttet også Regjeringens syn om at ordningen burde bli mindre omfattende enn det Villaksutvalget hadde lagt opp til, spesielt i Øst-Finnmark. Disse medlemmer er enig i at man bør vurdere de aktuelle vassdrag i en større sammenheng, men saken synes nå å ta vel lang tid. Disse medlemmer mener at enkelte områder i Øst-Finnmark, f.eks. nordre delen av Varangerfjorden, kan frigjøres til oppdrett. Disse medlemmer viser til at det nå er stillstand i utviklingen av oppdrettsnæringen i Øst-Finnmark i påvente av denne behandlingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at rømming av oppdrettsfisk bør behandles på lik linje med punktutslipp i forurensningsloven. Dette vil etter disse medlemmers syn oppfordre til bedre sikring mot rømming og bedre internkontroll, noe som vil stimulere næringen til å treffe nødvendige tiltak.
Disse medlemmer er meget skeptiske til å opprette nasjonale laksevassdrag og fjorder som er hovedgrepet fra villaksutvalgets innstilling, og vil få minne om at det vil kunne medføre begrensninger for en nasjonal satsning på oppdrett, og viser til at dette vil kunne ramme enkelte distrikt kraftig.
Det er etter disse medlemmers syn verdt å merke seg at fjorårets laksefiske var det beste på lang tid. Årsaken til dette kan være flere og naturlige, som f.eks. god forvaltning av elvene, lite lus, så godt som ingen fangst til havs, samt god kvalitet på beiteområdene og varmere vann som fører til bedre beite.
Disse medlemmer viser til at Direktoratet for Naturforvaltning i over 5 år har kjent til at aluminium er en svært effektiv metode mot lakseparasitten Gyrodactulus Salaris. Rotenon dreper alt liv i en elv, mens aluminium kun tar livet av lakseparasitten. Til tross for dette har Rotenon-behandlingen fortsatt, og alternative behandlingsformer er ikke blitt forsket på. Disse medlemmer viser til at det i denne perioden er brukt millionbeløp på Rotenon-behandling av vassdrag med mislykkede resultat.
Disse medlemmer viser for øvrig til partiets merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001), der disse medlemmer gikk imot bruk av Rotenon i Steinkjervassdraget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. S. nr. 256 (1999-2000) hvor dette medlem gikk inn for Villaksutvalgets forslag, noe som kun fikk dette medlems stemme.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til viktigheten av at de tiltakene som Villaksutvalget (Rieber-Mohn-utvalget) fremmet iverksettes som en pakke, slik at alle interessenter bidrar til å redde laksen innenfor sine områder. Flertallet mener vi må innføre et system som sikrer en forsvarlig beskatning av laksen. Flertallet viser til at beskatning av hver lakseelvs gyte- og oppvekstpotensial skal sikre nye generasjoner av laks.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, støtter et system med kvoteregulert fiske etter laks i elvene hvor dette er nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at forvaltning av laks i elvene best skjer gjennom grunneiere, elvelag og foreninger. Et eventuelt system med kvoteregulert fiske etter laks i elver må basere seg på samarbeid og frivillighet og ikke tvang fra myndighetene.
Komiteen viser til St.meld. nr. 37 (2000-2001) om vasskraft og kraftbalanse, og partienes merknader i Innst. S. nr. 263 (2000-2001), hvor det ble fastslått at det i framtiden skal legges større vekt på miljøhensyn i den fremtidige forvaltningen av vannkraftressursene.
Komiteen viser til at utslipp av SO2 og NOx fører til forsuring av vassdrag og jordsmonn. Komiteen mener Norge må sikre overholdelse av inngåtte avtaler som f.eks. Gøteborgprotokollen for å redusere utslippene. Det er svært viktig at Norge selv følger opp sine forpliktelser. Bevilgningene til kalking av vassdrag må være på et høyt nivå, slik at vassdrag i faresonen blir kalket.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener tiden nå er inne for å gjennomgå Samlet plan, for å gjøre den til et oppdatert og nyttig styringsverktøy for vassdrag-, energi- og miljøforvaltningen, og at også Verneplan for vassdrag vurderes og suppleres i denne sammenhengen. Flertallet forventer at disse omlegginger og annen pulje av nasjonale laksevassdrag legges fram senest i 2003.
Flertallet mener Samlet Plan og verneplanene fortsatt må være styringsredskaper for forvaltningen av norsk vassdragsnatur, og må sikre et godt utvalg vernede vassdrag. De rikspolitiske retningslinjene for vernede vassdrag må respekteres. Flertallet mener at epoken for de store vannkraftutbygginger er over, og at det derfor må satses mer på andre fornybare energikilder og ENØK-tiltak.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener det bør legges opp til en Verneplan V, der en får vurdert revidering av eldre konsesjoner, vern av andre vassdrag der verneverdiene er store, vern av laksevassdrag som ikke er regulert til kraftformål m.v. Denne verneplanen bør være den siste som behandles, noe disse medlemmer mener burde gi grunnlag for en verneplan der alle urørte vassdrag i utgangspunktet er med, med mindre de eksplisitt unntas for andre formål.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser seg fornøyd med at åtte kommuner er valgt ut for å delta i en prøveordning angående snøscooterkjøring, der plan- og bygningsloven skal nyttes som styringsredskap. Flertallet ser fram til å få svar på om planstyrt praksis kan gi bedre forutsigbarhet, mindre administrasjon, bedre service og mindre ulovlig ferdsel uten at den totale ferdselen øker, men heller reduseres i naturområder som av hensyn til biologisk mangfold og friluftsliv bør skånes mot motorisert ferdsel utover det helt nødvendige. Flertallet ønsker en midlertidig rapport midtveis i forsøksperioden.
Da komiteen behandlet Dokument nr. 8:29 (1998-1999) og Innst. O. nr. 56 (1999-2000), var det stor enighet om at dagens regelverk ikke er i samsvar med utviklingen i forhold til snøscooterkjøring. Komiteen forventer at nødvendige endringer i nasjonal forskrift om vinterkjøring er på plass før neste vintersesong, og at Stortinget blir orientert om dette. Komiteen ønsker fortsatt en restriktiv holdning til barmarkskjøring.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener formålet med lov om motorferdsel i utmark ikke må svekkes. Hensynet til naturmiljø, herunder det biologiske mangfoldet, og trivsel må opprettholdes. Miljøverdier som ren luft, rent vann, stillhet og ro må fortsatt være viktige verdier å ivareta. Lovens hovedprinsipp i § 3 om forbud mot motorferdsel må opprettholdes som et generelt utgangspunkt.
Flertallet påpeker at kommuner som ønsker å opprettholde en restriktiv praksis for snøscooterkjøring, må kunne fortsette med det. Kommuner som ønsker å opprette egne løyper, skal kunne gjøre dette på spesielle forutsetninger og etter nærmere prosedyre og planlegging. Flertalletforutsetter at disse løypene legges til områder der miljøbelastningene blir minimale.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser for øvrig til sine merknader i Innst. O. nr. 112 (2000-2001), jf. Ot.prp. nr. 56 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at fri ferdsel i utmark er gammel sedvane i Norge, men at en slik ferdselsrett ikke gjelder for motorferdsel. Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 1977 ga en større grad av kommunal bestemmelse over kjøring i utmark.
Disse medlemmer viser til at et økende antall snøscootere økte presset på kommunene som regulerende myndighet, og overkommunale myndigheter mente kommunene gikk ut over lovverket ved å tillate utstrakt rekreasjonskjøring. Resultatet ble en innstramming ved at det ble innført en felles nasjonal forskrift av 1988 som avløste de kommunale forskriftene for motorkjøretøyer.
Etter disse medlemmers syn bør kommunenes selvstyre styrkes også på dette området. Det kan gjøres med lovendring, slik at kommunene selv vurderer behovet og mulighetene til ferdsel i utmark og på vassdrag. Det er etter disse medlemmers syn nærmiljøet som lettest ser eventuelle økte behov for motorferdsel, eller problemer med støy og andre miljøbelastninger på naturen i de aktuelle områdene.
Disse medlemmer viser for øvrig til det fremsatte Dokument nr. 8:29 (1998-1999) og partiets merknader og forslag i Innst. O. nr. 56 (1999-2000).