Vedlegg: Brev fra Sosial- og helsedepartementet til kommunalkomiteen, datert 15. mai 2001
Det vises til Kommunalkomiteens brev av 10. mai 2001 og Kommunal- og regionaldepartementets oversendelse av 11. mai 2001 til Sosial- og helsedepartementet som rette fagdepartement.
Den epidemiske overvåkningen i Norge er detaljert. Meldeplikt for nydiagnostiserte tilfeller gir god informasjon om hvor og hvordan de HIV-positive har blitt smittet. Overvåkningen gir og en god oversikt over endringer i epidemien og er et godt verktøy for planlegging av det forebyggende arbeidet.
Det økende antall HIV-positive lever nå i Norge. Dette har sammenheng dels med nysmitte her i landet og innførsel av smitte fra andre land, og dels med at flere av de som er smittet lever lenger enn tidligere på grunn av ny og bedre behandling. I 2000 ble det diagnostisert 177 personer, mot 116 i gjennomsnitt de fem foregående årene. Undersøkelser fra Statens institutt for folkehelse viser for øvrig at det er lite videre smitte fra afrikanske innvandrere. Representantenes forslag nevner at HIV-infeksjon tar "et økende antall menneskeliv i Norge". Dette er antakelig ikke korrekt. Antall dødsfall av AIDS er nå betydelig lavere enn tidlig i 1990-årene.
I Norge har det i mange år vært drevet et intensivert HIV-forebyggende arbeid gjennom tre handlingsplanperioder. Generelt anses den epidemiologiske utviklingen i forhold til HIV å være relativt stabil de seneste årene.
De seneste årene har Norge tatt imot flyktninger og asylsøkere fra områder i verden hvor forekomsten av HIV-viruset i befolkningen er høy, uten at smittepresset fra denne gruppen har øket. En grunnstein i den norske strategien mot HIV-epidemien er å identifisere HIV-positive tidlig slik at de kan få smittevernveiledning og unngå å smitte sine partnere. I tråd med rundskrivet om førstegangsundersøkelsen av flyktninger og asylsøkere, blir alle tilbudt HIV-test, informasjon og veiledning ved ankomst. Helsetjenesten rapporterer at det er uproblematisk å få personer i målgruppen til å teste seg. Det er derfor ikke slik at det finnes et stort antall ikke-testede innvandrere som vil bli testet dersom testingen blir gjort obligatorisk.
Det er altså ikke grunnlag for å begrunne et slikt tiltak på smittevernfaglig hensyn. Det til tvert imot være grunn til å frykte at oppslutningen om førstegangsundersøkelsen av flyktninger vil synke dersom resultatene av helseundersøkelsene kan få negativ betydning for søknaden. Det kan da risikeres at personer med andre, helbredelige og betydelig mer smittsomme sykdommer enn HIV-infeksjon, ikke blir diagnostisert og behandlet.
Det må antas at innføring av en slik politikk vil svekke Norges omdømme betydelig internasjonalt. Obligatorisk HIV-testing har vært diskutert i lang tid. I FNs organer er oppfatningen entydig.
Verdens helseorganisasjon uttalte seg om spørsmålet om obligatorisk HIV-testing allerede i 1992:
"Obligatorisk testing eller annen testing uten informert samtykke har ingen plass i et AIDS forebyggings- og kontrollprogram."
og videre:
"Testing uten informert samtykke medfører ingen fordeler verken for den enkelte eller for folkehelsen, som ikke kan oppnås ved mindre påtrengende midler, slik som frivillig testing og rådgivning."
I sine internasjonale retningslinjer for HIV-testing i 1997, stilte UNAIDS - FNs spesialorgan for HIV/AIDS - seg negativt til obligatorisk testing og sa bl.a.:
"hiv-testing uten informert samtykke og konfidensialitet er et brudd på menneskerettighetene."
Forslaget fra representantene Stang og Kleppe er også i strid med de internasjonale karanteneforskriftene, som krever av Verdens helseorganisasjons medlemsland at de avstår fra tvangsmessige begrensninger for sykdommer som ikke er regulert av forskriftene. HIV-infeksjon og AIDS er ikke inkludert i forskriftene (jf. Migrant"s Right to Health. UNAIDS/IOM, mars 2001).
Representantene etterlyser en kritisk gjennomgang av den norske HIV-forebyggingsstrategien. I forbindelse med arbeidet med en ny strategi for HIV/AIDS-arbeidet i Norge har Rogalandsforskning nylig avgitt en evaluering av gjennomføringen av Handlingsplan mot HIV/AIDS-epidemien 1996-2000. Evalueringen trekker bl.a. frem at overvåkingen av HIV-smitte i Norge er meget god, og at vi har tilstrekkelig epidemiologisk kunnskap som grunnlag for forebygging. Evalueringen konkluderer videre med at helsemyndighetenes innsats i store trekk har foregått i samsvar med målene i handlingsplanen og den epidemiologiske situasjonen, og at organiseringen bygger på et godt innarbeidet system. Statens institutt for folkehelse har i samarbeid med Statens helsetilsyn utarbeidet en rapport om faktagrunnlag for de siste årenes arbeid. Sammen med evalueringen danner dette grunnlaget for Sosial- og helsedepartementets arbeid med forslag til ny strategi for det forebyggende HIV/AIDS-arbeidet skal gjelde fra 2002.
Forslaget om obligatorisk HIV-test av alle som søker oppholdstillatelse i Norge er ikke begrunnet i smittevernfaglige hensyn. Tiltaket vil være diskriminerende, representere et brudd på menneskerettighetene, i tillegg til å være internasjonalt uholdbart. Jeg anbefaler at forslaget ikke følges opp.