Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigurd Grytten, Inger Lise Husøy, Laila Kaland og lederen Gunnar Skaug, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Kari Økland, fra Høyre, Svein Ludvigsen, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen, og representanten Vidar Kleppe viser til at komiteen samtidig med denne innstilling også avgir innstilling om Riksrevisjonens undersøkelse vedrørende hovedflyplassens og Gardermobanens bedriftsøkonomiske lønnsomhet, jf. Dokument nr. 3:10 (1997-1998). For å unngå unødvendige gjentagelser har komiteen valgt å behandle spørsmålene omkring den tekniske gjennomføring av hovedflyplassprosjektet og Gardermobanen sammen med komiteens vurderinger om Gardermoprosjektets bedriftsøkonomiske lønnsomhet, jf. Innst. S. nr. 256 (2000-2001).

Komiteen viser til at Stortinget 4. april 2000 vedtok å nedsette en granskningskommisjon til å foreta en bred gjennomgang av utredning, planlegging, prosjektering og utbygging av ny hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen, jf. Innst. S nr. 143 (1999-2000). Granskningskommisjon, med professor Eivind Smith som leder, ble oppnevnt av Stortinget 5. juni 2000. Kommisjonen avgav sin innstilling 1. mars i år, med en tilleggsrapport 4. april vedrørende regjeringsprotokollene fra Arbeiderpartiets regjeringer.

For oversiktens skyld vil komiteen i sin gjennomgang av gransknings-kommisjonens rapport i hovedsak benytte samme systematikk som kommisjonen.

Innledningsvis vil komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe understreke at granskningskommisjonens rapport klart bekrefter at det var riktig av Stortinget å sette i gang en omfattende granskning av alle sider av Gardermosaken.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrapartiviser til den betydelige dokumentasjon komiteen hadde fått kjennskap til i arbeidet med utbygging av ny hovedflyplass og Gardermobanen og konkluderte med at man ikke kunne se at en ny granskning ville kunne gi ytterligere informasjon av betydning for saken. Disse medlemmer viser til merknader fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst. S. nr. 143 (1999-2000) om å nedsette en granskningskomite:

"… anser saken å være tilstrekkelig belyst til at komiteen gjennom videre arbeid kan trekke de nødvendige konklusjoner og finner det unødvendig og forsinkende med en ny granskning."

Disse medlemmer mener at enkeltpersoners spekulasjoner, mistanker og konspirasjoner ikke kan ligge til grunn for Stortingets kontrollvirksomhet og at man må forvente en viss edruelighet i forhold til udokumenterte og ikke etterprøvbare påstander i Stortingets eget kontrollorgan.

Disse medlemmer har ment og mener fortsatt at Stortinget fikk den informasjon de trengte for gjøre vedtak i 1992, noe som også er bekreftet av tidligere samferdselsministre Fjærevoll og Dørum i Bondevik-regjeringen.

Disse medlemmer viser også til at vedtaket om å nedsette granskningskommisjonen tydet på at verken Riksrevisjonen eller Bondevik-regjeringens Mydske-utvalg og en rekke andre utvalg, etter stortingsflertallets mening ikke hadde tilstrekkelig grundighet eller troverdighet. Disse medlemmer var uenige i dette.

Komiteen konstaterer at kommisjonens hovedkonklusjon er at det ikke er grunnlag for å hevde at det ble benyttet illegitime metoder for å få lokalisert hovedflyplassen til Gardermoen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser til granskningskommisjonens kap. XI og har merket seg:

”Etter at granskningen er gjennomført, er det påfallende hvor få av de påstander, rykter og beskyldninger som gjennom mange år har forgiftet debatten om hovedflyplass på Østlandet, som har vist seg å stå for nærmere granskning. En lang rekke av de påstander som i og for seg er riktige, er tatt ut av sin sammenheng eller har fått langt større betydning enn de fortjener som bidrag til å forklare flyplassakens historie. Ikke rent sjelden har vi fått inntrykk av at en påstand blir trodd og tillagt vekt fordi den passer inn i et syn på virkeligheten som de aktuelle personene allerede har dannet seg. En del av kritikken synes også å bygge på forestillinger om at spørsmålet om ny hovedflyplass hadde et faglig "riktig" svar, og at det er illegitimt hvis den politiske løsning er en annen."

Disse medlemmer har merket seg at granskningen i følge rapporten har gitt Kommisjonen et helt annet bilde av flyplassakens hovedtrekk enn dens medlemmer på forhånd hadde dannet seg gjennom media og på annen måte. Disse medlemmer viser til kommisjonens rapport kap XI hvor det uttales:

”Vi har ikke grunn til å tro at det bildet som medlemmene på forhånd hadde dannet seg, avviker vesentlig fra det som har festnet seg hos alminnelig interesserte TV-seere og avislesere flest.”

Disse medlemmer sier seg enig i dette.

Komiteen viser til at kommisjonen også slår fast at påstandene om kriminelle handlinger eller andre kriminelle forhold i den såkalte "Wiborg-saken" ikke har noen dekning i virkeligheten. Komiteen minner i denne sammenheng om at komitemindretallet i innstillingen om å nedsette en granskningskommisjon, jf. Innst. S. nr. 143 (1999-2000) bl.a. begrunnet forslaget slik:

“Disse medlemmer viser til at det ikke har vært mulig, verken gjennom høringene eller i komiteens arbeid ellers med sakens dokumenter, å få tilfredsstillende svar på vesentlige spørsmål av betydning for vurderingen av ansvarsforhold og årsakssammenhenger. Motstridende opplysninger og svært ulike fremstillinger av prosjektets fremdrift i ulike faser kan tyde på alvorlig svikt i styringsrutiner og saksbehandling som disse medlemmer mener det er helt nødvendig å rydde opp i. Disse medlemmer mener derfor det vil være behov for ytterligere gransking av denne saken utover det arbeidet som allerede er avdekket gjennom komiteens arbeid og de høringene som i den forbindelse ble gjennomført. … Disse medlemmer konstaterer at motstridende opplysninger, uavklarte spørsmål og sakens betydelige omfang der det er lagt ved et omfattende skriftlig materiale, gjør det nødvendig å gå videre med ytterligere undersøkelser. …"

Komiteen medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe mener at granskningskommisjonens rapport i stor grad avklarer de mange problemstillinger som lå til grunn for at stortingsflertallet fant det nødvendig å gå til et så uvanlig skritt som å oppnevne en egen granskningskommisjon.

Komiteens flertall alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe mener det ligger til rette for at man med den foreliggende innstilling kan sette sluttstrek for Gardermosaken i Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe minner også om at komitemindretallet i sin begrunnelse for forslaget om en granskningskommisjon la vekt på at:

"det er viktig for tilliten til det demokratiske system at alle sakens sider blir grundig undersøkt. Et viktig hensyn for å opprette en granskningskommisjon er også å få avkreftet spekulasjoner som det ikke er hold i."

Komiteens flertall alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe konstaterer at granskningskommisjonens rapport imøtekommer dette hensyn, ved at påstander om uregelmessigheter, uakseptabel saksgang, manipulasjoner av facts og personer og direkte kriminelle handlinger er gjennomgått og funnet grunnløse. Flertallet mener at granskningskommisjonen med dette har gitt et viktig bidrag til å "avmytologisere" debatten om Gardermoutbyggingen. Flertallet viser til kommisjonens grundige fremstilling av alle sider av den såkalte Wiborg-saken, og finner ikke grunn til å kommentere denne saken ytterligere.

Flertallet viser også til at granskningskommisjonen slår fast at man ikke har funnet noe grunnlag for å anta at ulovlige metoder er brukt som virkemidler for å realisere "en stor plan" - f.eks. utarbeidet av krefter med tilknytning til "det militær-industrielle kompleks" eller teleindustrien - eller for å gjennomføre andre varianter av at "noen" har stått bak og styrt utviklingen i retning av flyplass på Gardermoen. Flertallet er enig i denne konklusjonen.

Flertallet viser til granskningskommisjonen gjennomgåelse av hvorledes man har tolket og avgrenset mandatet. Flertallet har forståelse for den avgrensning som er foretatt, og at kommisjonen ikke har funnet grunn til å foreta en full gjennomgåelse av de spørsmål som allerede er evaluert av Tønne-utvalget, Mydske-utvalget og Riksrevisjonen, og at kommisjonen når det gjelder disse spørsmålene har konsentrert seg om elementer som burde vurderes i forhold til brudd på ansvarlighetsloven og Regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe viser til egne merknader.

Komiteen viser til granskningskommisjonens fremstilling av Hobøl-alternativets plass i flyplasshistorien fra Flyplasskomiteen ble nedsatt i 1968 til vedtaket i 1992 om å legge hovedflyplassen til Gardermoen. De aktuelle områdene i Hobøl ble båndlagt i 1976. Denne båndleggingen ble opphevet av Willoch-regjeringen i 1983. Granskningskommisjonen gir en grundig fremstilling av behandlingen av dette spørsmål i Regjeringen og av forskjellige påstander om at forslaget om å oppheve båndleggingen i virkeligheten var et vedtak om å gravlegge Hobøl-alternativet på grunnlag av sviktende prognoser om flyplassutviklingen. Kommisjonen trekker den konklusjon at det er sannsynlig at Willoch-regjeringen i 198K4 så forslaget om å oppheve båndleggingen som ledd i en mer langsiktig strategi enn bare å ta hensyn til de berørte kommuner og grunneiere i Hobøl-området. Kommisjonen slår allikevel fast at hverken forslaget om opphevelse av båndleggingen, eller det faktum at Stortinget vedtok forslaget, la formelle hindringer i veien for et mulig senere vedtak om bygging på Hobøl. Komiteen slutter seg til kommisjonens konklusjon - dog med den modifikasjon at fremstillingen av regjeringsdrøftelsene under utarbeidelsen av meldingen tyder på at det innad i Regjeringen - selv om det var enighet om å foreslå opphevelse - var forskjellige vurderinger om hvilke konsekvenser en slik opphevelse ville få på lengre sikt.

Komiteen viser til kommisjonens gjennomgåelse av den videre utvikling vedrørende Hobøl-alternativet, og har merket seg at Luftfartsverket i 1986-utredningen konkluderer slik i avveiningen mellom Hobøl og Hurum: "Totalt sett mener vi at Hurum bør velges dersom man bestemmer seg for å velge en helt ny hovedflyplass." Komiteen har også merket seg at kommisjonen mener at Samferdselsdepartementet "har behandlet og formidlet Luftfartsverkets og høringsinstansenes vurderinger i tilstrekkelig grad. Kommisjonen finner ingen grunn til å kritisere samferdselsminister Kjell Borgen for saksbehandlingen i denne saken. Komiteen er enig i disse konklusjoner.

Når det gjelder utviklingen i Hobøl-spørsmålet fra St.meld. nr. 55 (1986-1987) Om lokalisering av hovedflyplass for Oslo-området og frem til 1992-vedtaket om lokalisering av flyplassen til Gardermoen, finner komiteen det mest hensiktsmessig å komme tilbake til disse spørsmål i forbindelse med drøftingen av kommisjonens konklusjoner når det gjelder daværende statsråd Lars Gunnar Lie og forholdet til ansvarlighetsloven.

Komiteen viser til kommisjonens gjennomgang av prosessen fra Stortingets Hurum-vedtak i 1988 til skrinleggingen av Hurum-alternativet i 1990. Kommisjonen legger stor vekt på å gjennomgå alle kontroversielle sider av denne prosessen, med hovedvekt på vurderingene av været på Hurum.

Etter komiteens flertall alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe mening gir kommisjonens grundige fremstilling et godt grunnlag for å slå fast at det ikke er belegg for påstandene om manipulasjon eller sabotasje av værmålingene på Hurum.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietviser til følgende vurderinger i rapporten:

"I den etterfølgende debatten har omstendighetene omkring "skrinleggingen" av Hurum våren 1990 fått svært stor oppmerksomhet. Flere av de mest dramatiske påstandene - så som sabotasje og drap - blir knyttet til denne delen av historien. Kommisjonen kan konstatere at Hurum-saken har fått langt større oppmerksomhet enn det er saklig grunnlag for."

og at

”Også påstander om illegitime metoder m.v. under den administrative og politiske prosess fra stortingsvedtaket våren 1990 om å planlegge med sikte på Gardermoen til vedtaket høsten 1992 om å legge flyplassen dit, har fått svært stor oppmerksomhet. Mye av denne kritikken faller sammen med flommen av påstander om at samferdselsminister Kjell Opseth har brukt illegitime metoder for å nå partiets mål om å få flyplassen til Gardermoen. Kommisjonen kan konstatere at oppmerksomheten også på dette punkt er skjev. Det er ikke påvist bruk av illegitime metoder i kampen for Gardermoen. Mange av de viktigste skrittene på veien dit var tatt før Opseth tiltrådte som statsråd.”

Disse medlemmer er enig i dette.

Komiteen har også merket seg at kommisjonen påviser enkelte kritikkverdige forhold når det gjelder kvalitetssikring og sammenblanding av roller i forbindelse med værmålingene. Kommisjonen mener at det er uheldig at DNMI var representert i Styringsgruppen, som bl.a. skulle ha ansvar for å verifisere værmålingene utført av DNMI. Kommisjonen påpeker også at både Styringsgruppen og det senere Surlien-utvalget - ifølge den uavhengige ekspert som kommisjonen har benyttet - var for bastante i enkelte av sine konklusjoner.

Komiteens flertall alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe er enig i denne kritikken, men er også enig med kommisjonen i at disse forholdene ikke kan begrunne den utstrakte kritikken som denne prosessen har vært gjenstand for.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe viser til egne merknader.

Komiteen viser til at kommisjonen gir en bred fremstilling av såkalt Delt løsning - fra flytrafikken ble delt mellom Fornebu og Gardermoen i 1972 og frem til vedtaket om utbygging på Gardermoen i 1992.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg følgende vurdering i rapportens kap. XI:

" I ettertid fremstår Syse-regjeringens tid (1989-90) som avgjørende. I denne perioden gikk samferdselsminister Lars Gunnar Lie nokså ensidig inn for ikke å utrede andre alternativer enn Gardermoen og Delt løsning. Hverken regjeringens øvrige medlemmer eller Stortinget fikk beskjed om de argumenter som talte for å utrede minst ett ytterligere alternativ. Det var også i denne perioden at værmålingene på Hurum ble avsluttet på en måte som senere har gitt opphav til mange beskyldninger og dyp mistillit til at alt gikk rett og riktig for seg."

Dette er etter disse medlemmers oppfatning et viktig bidrag for å gi et balansert bilde av prosessen.

Komiteen viser til at kommisjonen også gir en beskrivelse av den status - midlertidig/permanent løsning, referansegrunnlag eller reelt alternativ - Delt løsning har hatt i de forskjellige faser av flyplasshistorien. Komiteen har merket seg at kommisjonen mener at det ikke er grunnlag for å kritisere at Delt løsning i perioden 1990-92 ikke ble utredet til samme nivå som Gardermoen. Komiteen er enig i denne vurdering, og slutter seg også til kommisjonens konklusjon om at proposisjonen gav tilstrekkelig informasjon om utredningsstatus og om begrensninger i referansegrunnlaget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiethar merket seg en av hovedkonklusjonene i rapporten; nemlig at Stortinget fikk det som det ville.

Det heter i rapporten at:

”Alle hovedtrekk i den administrative prosessen frem mot stortingsvedtaket om flyplass på Gardermoen, har vært styrt av de føringer og vedtak som Stortinget til enhver tid hadde gitt. Et typisk eksempel er Hobøl-alternativets skjebne i sluttfasen: Når Hobøl ikke ble utredet på samme detaljnivå som Gardermoen, var det rett og slett fordi stortingsflertallet ikke ville ha noen slik utredning. Dette faktum står fast uten hensyn til at det i et faglig – f. eks. samfunnsøkonomisk- perspektiv ville være ønskelig å basere valget av flyplassalternativ på parallellutredning av minst to alternativer.

Etter at Stortinget våren 1990 vedtok at det skulle planlegges bare med sikte på Gardermoen, har ikke Kommisjonen avdekket noe eksempel på at Stortinget har truffet vedtak som i vesentlig grad bygger på misvisende eller mangelfulle opplysninger.”

Komiteen viser til at flertallet i Stortingets samferdselskomite i desember 1990 ba Samferdselsdepartementet om å oppnevne en uavhengig og bredt sammensatt referansegruppe som ledd i kvalitetssikringen av arbeidet med hovedplanen for Gardermoen. Referansegruppen ble først oppnevnt 15. august 1991. Tidsforbruket har gitt utgangspunkt for kritikk mot samferdselsminister Opseth, som skal ha trenert oppfølgingen. Senere er det også hevdet at Referansegruppens resultater hverken ble presentert eller tatt hensyn til på en tilfredsstillende måte.

Komiteen har merket seg kommisjonens gjennomgang av denne kritikken. Kommisjonen trekker bl.a. den konklusjon at Referansegruppen kan sies å ha hatt en nyttig funksjon som en kritisk røst overfor departementet, og at det ikke er grunnlag for å slå fast at gruppen talte for døve ører. Komiteen tar denne vurdering til etterretning.

Når det gjelder presentasjonen av Referansegruppens resultater, ble det i St.prp. nr. 90 (1991-1992) henvist til Referansegruppens eksistens og sammensetning, samtidig som det ble opplyst at gruppens rapport fulgte proposisjonen som utrykt vedlegg. I vurderingen av om dette er tilstrekkelig i forhold til opplysningsplikten, henviser kommisjonen til at Stortingets presidentskap i brev av 17. juni 1993 slo fast at utrykte vedlegg ikke kan regnes som del av det konstitusjonelle saksfremlegg med mindre det i dokumentet (proposisjonen eller meldingen) gis en uttrykkelig omtale av de relevante opplysninger i vedlegget og en henvisning til vedkommende vedlegg. Kommisjonen slår derfor fast at kravet om at den trykte teksten uttrykkelig skal henvise til det utrykte vedlegget, er oppfylt. Siden Referansegruppens hovedoppgave var å gi råd under det løpende planleggingsarbeidet, mener kommisjonen at det heller ikke kan kreves at sluttrapportens hovedinnhold skulle gjøres til gjenstand for samlet kommentar eller diskusjon i proposisjonen.

Komiteen viser til at kommisjonen konkluderer med at departementet ikke kan sies å ha forsøkt å skjule Referansegruppens innvendinger. Komiteen tar disse vurderinger til etterretning, men vil samtidig understreke at kommisjonen selv nevner at deler av Referansegruppens resultater ble "underkommunisert" til Stortinget. Dette gjelder verdianslaget for salg av Fornebu (s. 208) og Referansegruppens innsigelser mot den høye kollektivandelen (s. 217). Komiteen mener at disse eksempler representerer en nødvendig nyansering i vurderingen av hvorledes Referansegruppens resultater ble bragt videre til Stortinget.

Komiteen viser til at værrapporten om Gardermoen fra juli 1992 (DNMI Rapport 22/92) har stått sentralt i debatten. Komiteen hadde i 1999 korrespondanse med DNMI og departementet om denne saken, og værrapporten fikk også stor oppmerksomhet under de åpne høringene i 2000. Kommisjonen gir en grundig fremstilling av de faktiske forhold, og konkluderer med at det ikke er grunn til å tro at verken departementet (statsråden) eller Luftfartsverket tok sikte på å underslå opplysninger av særlig betydning for Stortingets behandling av flyplassaken.

Komiteens flertall alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe slutter seg til kommisjonens vurdering.

Flertallet har merket seg at kommisjonen ikke har grunn til å tro at informasjonen i værrapporten var av en slik karakter at den ville ha satt Gardermoen i et dårligere lys enn andre norske flyplasser. Kommisjonen har heller ikke funnet noe holdepunkt for å anta at rapporten bevisst var holdt tilbake for Stortinget, og kan heller ikke se at rapporten var av en slik betydning at departementet burde ha fremlagt saken på eget initiativ. Flertallet er enig i disse vurderinger.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe viser til egne merknader.

Komiteenviser til at kommisjonen mener at regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget objektivt sett må antas å være brutt gjennon mangelen på kommentar til departementets (og Luftfartsverkets) omformulering av et spørsmål fra samferdselskomiteen vedrørende "tilgjengelighet" på Gardermoen. Det parlamentariske ansvaret hviler i første rekke på statsråd Kjell Opseth. Kommisjonen understreker samtidig at det ikke er grunnlag for å hevde at statsråden kjente eller burde ha kjent til de forhold som gjør at opplysningsplikten objektivt sett kan sies å være brutt.

Komiteen tar kommisjonens syn til orientering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietviser til at Stortinget gjennom innstillingen og i debatten i Stortinget i 1992 var klar over en viss usikkerhet omkring prosjektet, men flertallet mente likevel at beslutningsgrunnlaget var sikkert nok. Dette bekreftes i brev fra statsråd Dørum, hvor det heter:

"Etter Samferdselsdepartementets oppfatning fikk Stortinget tilstrekkelig og relevant informasjon om grunnlaget for Regjeringens anbefaling om utbygging av Gardermoen og Gardermobanen."

Komiteen viser til kommisjonens fremstilling når det gjelder grunnvannsituasjonen på Gardermoen. Sikring av grunnvannet på Gardermoen har hele tiden vært et sentralt element i beslutningsprosessen i flyplassaken. Kommisjonen gir en bred fremstilling av de forskjellige elementer i dette arbeide, men har konsentrert fremstillingen om de elementer som kan klarlegge om det beslutningsgrunnlag som i 1992 ble fremlagt for Stortinget, er i samsvar med det underliggende materiale. Komiteen har merket seg at kommisjonen trekker den konklusjon at det saksunderlag som Stortinget fikk seg forelagt om grunnvannet var i samsvar med de underliggende rapporter. Det er ikke dekning for det inntrykk som ble skapt i media av en grunnvannsressurs som er av stor betydning for det samlede østlandsområdet.

Komiteen har også merket seg at kommisjonen slår fast at avisingsproblemene etter at flyplassen var satt i drift ikke skyldtes at man hadde underdimensjonert vinterdriften for å skjule den eksisterende kunnskap om vinterforholdene på Gardermoen. Problemene skyldes ikke at man ikke kjente til eller så bort fra de historiske erfaringstall fra Gardermoen.

Komiteen har videre merket seg at kommisjonen imidlertid mener at formidlingen til Stortinget av usikkerheten vedrørende sikring av grunnvannet, ikke var fullgod. Kommisjonen slår fast at Stortinget i større grad burde ha vært gjort oppmerksom på den usikkerhet som lå i forarbeidet, og den risiko for forurensning som driften av flyplass representerer. Selv om usikkerheten burde ha vært bedre kommunisert, mener likevel kommisjonen at det ikke er grunnlag for å si at Stortinget ble feilinformert om mulighetene for å sikre grunnvannsreservoaret og de omliggende vassdrag mot ny forurensning som følge av flyplassens drift.

Komiteens flertall alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe er enig i disse konklusjoner.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe viser til egne merknader.

Komiteenviser til at valget mellom østre og vestre rullebanealternativ er blitt tillagt stor vekt i debatten om Gardermoutbyggingen. Det er bl.a. hevdet at vestre alternativ aldri var reelt, men at det ble fremmet fordi det ville møte mindre motstand enn østre alternativ. Komiteen viser til at kommisjonen gir en grundig fremstilling av de forskjellige stadier i utviklingen av rullebanealternativer, og slutter seg til kommisjonens konklusjoner om at det ikke er grunnlag for påstander om manipulering på dette område. Begge alternativer eksisterte og var reelle.

Komiteen viser til at granskningskommisjonen i mandatet spesielt blir pålagt å "gjennomgå … forholdet til Forsvaret". Komiteen har merket seg at kommisjonen i hovedsak har konsentrert seg om å se på om Stortinget fikk sann og dekkende informasjon om de militærfaglige sider ved utbygging av hovedflyplass på Gardermoen.

Komiteen er enig med kommisjonen i at spørsmålet om Forsvaret fikk den forutsatte kompensasjon for utgifter til relokalisering til syvende og sist vil avhenge av en politisk vurdering av hvorledes man vurderer utviklingen av forsvarsbudsjettene i forhold til "trusselbildet".

Komiteen viser til kommisjonens fremstilling av Forsvarets plass under saksbehandlingen på de forskjellige stadier av planleggingsarbeidet, og har merket seg at kommisjonen konkluderer med at Stortinget fikk sann og dekkende informasjon om de synspunkter Forsvarets øverste ledelse på militærfaglig grunnlag var kommet frem til.

Komiteen viser til kommisjonens omtale av dette spørsmål, og viser for øvrig til at spørsmålet også er behandlet i Riksrevisjonens rapport om den bedrifts­økonomiske lønnsomhet ved Gardermoprosjektet, jf. Innst. S. nr. 256 (2000-2001) og Dokument nr. 3:10 (1997-1998).

Komiteen konstaterer at den avgjørende voteringen 8. oktober 1992 ble gjennomført innenfor rammene av Stortingets forretningsorden.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietvil understreke granskningskommisjonensrapportens vurdering av de ”mange eksempler på sterke og ofte svært tendensiøse angrep på enkeltpersoner” som har kommet fram under debatten om hovedflyplassen, jf. kap. XI. Kjell Opseth og Steinar Killi har vært særlig utsatt for slike angrep.

Disse medlemmer legger vekt på følgende i kommisjonensrapportens kap. XI:

”Om både Opseth og Killi gjelder at de begge sto sentralt i planleggingsarbeidet med sikte på Gardermoen (Opseth riktignok først fra november 1990, se nedenfor). De har en tilsvarende del av det politiske og administrative ansvaret for en saksbehandling som Kommisjonen (med visse forbehold) har karakterisert som omfattende, ryddig og grundig. Selv om det selvsagt kan rettes innvendinger mot enkelte deler av en så omfattende og komplisert prosess som det her er tale om, har vi konstatert at de fleste - og de groveste - beskyldningene mot prosessen savner rimelig grunnlag.

Om Kjell Opseth kan vi ellers nøye oss med å nevne at en påfallende stor del av de påstander og beskyldninger om illegitime forhold som har vært rettet mot ham, knytter seg til faser i flyplassaken da han ikke var samferdselsminister og hadde parlamentarisk og konstitusjonelt ansvar for planleggingen og for departementets forhold til Stortinget.”

Disse medlemmer er også enig med kommisjonen når de skriver :

"Det ser ut til at mange har glemt at Opseth først tiltrådte som statsråd i november 1990. Da var mange av de viktigste skrittene av politisk karakter i retning av Gardermoen allerede tatt. En rekke beskyldninger tar altså ikke hensyn til kronologi, andre ser ut til å bygge på et uklart skille mellom på den ene siden politisk og faglig uenighet, og på den andre siden påstander om illegitime metoder."

Komiteen viser til Stortingets vedtak om Granskningskommisjonens mandat, hvor formålet med gransk­ningen er særskilt fremhevet:

"Formålet med gjennomgangen er å bringe fram de faktiske opplysninger som kan ha betydning for vurderingen av hvorvidt ansvarlighetsloven er brutt, herunder om regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget er oppfylt."

Granskningskommisjonen gjennomgår i rapporten de rettslige krav som må være oppfylt før fellende dom i riksrett kan komme på tale. Komiteen viser til denne gjennomgangen, og har merket seg at kommisjonen understreker at brudd på handlingsbeskrivelsene i ansvarlighetsloven, ikke er tilstrekkelig til å reise tiltale for riksrett. Straff kan først komme på tale dersom det også "er utenfor enhver rimelig og fornuftig tvil at kravene til subjektiv skyld (forsett eller uaktsomhet) er oppfylt."

Komiteen viser til at granskningskommisjonen gir en fremstilling av de deler av flyplassakens historie som etter kommisjonens syn kan gi grunnlag for å vurdere spørsmålet om det bør reises tiltale for Riksrett. På dette grunnlag trekker kommisjonen den konklusjon at samferdselsminister Lars Gunnar Lie våren 1990 unnlot å gi sine kolleger sann og dekkende informasjon om de argumenter av faglig karakter som talte til fordel for å utrede (minst) ett alternativ ved siden av Gardermoen. Kommisjonen mener at de medlemmer av regjeringen som måtte ønske å argumentere for utredning av et sydlig alternativ (f.eks. Hobøl), på denne måten ble avskåret fra viktige argumenter.

Komiteen har merket seg at kommisjonen også legger til grunn at spørsmålet om den samlede regjerings opplysningsplikt overfor Stortinget, må besvares på tilsvarende måte. Kommisjonen mener imidlertid at ansvaret for regjeringskollegiets forhold til Stortinget i denne saken bl.a. må bedømmes i lys av hva statsråd Lie hadde fortalt til sine kolleger på andre måter enn gjennom R-notater og drøftinger på regjeringskonferanser. Kommisjonen for sin del har grunn til å anta at både de objektive og subjektive krav for straff er oppfylt og anbefaler at det blir nærmere vurdert om det er grunnlag for å reise tiltale for riksrett og tiltale eventuelt bør tas ut. Komiteen viser spesielt til at kommisjonen ikke har tatt standpunkt til om Lars Gunnar Lie har gjort seg skyldig i straffbart forhold. Kommisjonen understreker at anbefalingen om at dette spørsmålet blir underkastet nærmere vurdering, ikke kan leses som uttrykk for at den har tatt noe slikt standpunkt. Komiteen mener at det også er grunn til å merke seg kommisjonens understrekning av at kommisjonens vurdering av om det objektivt sett foreligger brudd på statsrådens opplysningsplikt, "selvsagt ikke er den endelige."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartivil understreke at Lars Gunnar Lies rolle i saken var kjent før Smith-kommisjonen startet sitt arbeid.Disse medlemmermente opplysningene ikke var av vesentlig betydning for sakens realiteter. Disse medlemmer kan ikke se at Smith-kommisjonens nye opplysninger rører ved dette.

Komiteens flertall alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe vil ikke anbefale at det nå tas skritt for å få større klarhet i spørsmålet om statsråd Lie våren 1990 oppfylte sin opplysningsplikt over statsrådet og overfor Stortinget. Flertallet viser bl.a. til at kommisjonens fremstilling av omstendighetene omkring den såkalte "brevsaken" - til tross for sin grundighet - likevel etterlater tvil om de faktiske forhold. Flertallet ser liten hensikt i å legge nye anstrengelser i arbeidet for å fjerne enhver tvil om hva som egentlig skjedde og hvem som egentlig sa hva til hvem på de aktuelle tidspunkter.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe viser til egne merknader.

Komiteen konstaterer at det ikke er uenighet om at statsråd Lie ikke opplyste resten av Regjeringen om at holdningen innad i Luftfartsverket var at det av faglige grunner var ønskelig å få utredet minst ett alternativ i tillegg til Gardermoen og Delt løsning. Komiteen finner ikke behov for å ta stilling til årsaken til dette, men har samtidig merket seg at statsråd Lie i R-notats form nevner de aktuelle alternativer. Det fremgår også at det var delte meninger innad i Regjeringen om statsråd Lies forslag om ikke å åpne for utredning av andre alternativer.

Komiteens flertall alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Vidar Kleppes er imidlertid av den oppfatning at det er lite som tyder på at kjennskap til holdninger innad i Luftsfartsverket ville ha hatt avgjørende betydning for regjeringskollegiets konklusjon om å gå videre bare med alternativene Gardermoen og Delt løsning. Flertallet legger til grunn at det her var tale om et politisk ønske om å holde tempoet i flyplassutbyggingen, og at det i denne sammenheng ikke var unaturlig å konsentrere interessen om "forrige rundes" hovedalternativ til Hurum. Det er ingenting som tyder på at de statsråder eller stortingsrepresentanter som hadde et sterkt ønske om fullstendig utredning av alternativer til Gardermoen og Delt løsning ikke hadde tilstrekkelig argumenter for et slikt krav, selv om man ikke var kjent med holdningene i Luftfartsverket. Flertallet viser også til at spørsmålet om utredning av Hobøl og/eller andre alternativer ble bragt inn under behandlingen av Syse-regjeringens proposisjon, men kravet om alternative utredninger ble forkastet av et stort flertall i Stortinget.

Flertallet er enig med kommisjonen som i sin samlede vurdering gir uttrykk for følgende syn:

"Alle hovedtrekk i den administrative prosessen frem mot stortingsvedtaket om flyplass på Gardermoen, har vært styrt av de føringer og vedtak som Stortinget til enhver tid hadde gitt. Et typisk eksempel er Hobøl-alternativets skjebne i sluttfasen: Når Hobøl ikke ble utredet på samme detaljnivå som Gardermoen, var det rett og slett fordi stortingsflertallet ikke ville ha en slik utredning. …"

Komiteens flertall alle unntatt medlemmet fra Fremskrittsparitet og representanten Vidar Kleppe mener at Stortinget ikke har behov for å vurdere om det er grunnlag for å gå videre med spørsmålet om å reise riksrettstiltale mot samferdselsminister Lars Gunnar Lie for brudd på opplysningsplikten. Dette flertallet finner heller ikke grunnlag til å reise riksrettstiltale mot samferdselsminister Kjell Opseth for brudd på opplysningsplikten.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe viser til egne merknader.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det ville vært en relevant opplysning for Stortingets behandling av saken at Luftfartsverket mente at det av faglige grunner ville være ønskelig å utrede minst ett alternativ til Gardermoen og delt løsning, men at samferdselsministeren av hensynet til tempoet i flyplassutbyggingen likevel ikke ville foreslå dette for Stortinget.

Dette medlemmet viser for øvrig til egne merknader.

Komiteen har merket seg at kommisjonen i sin samlede vurdering bl.a. gir uttrykk for følgende hovedsynspunkter:

”3. Omfattende, ryddig og grundig saksbehandling

Debatten om flyplassaken er preget av påstander og beskyldninger om uforsvarlig eller endog ulovlig fremferd under forberedelsen av flyplassen på Gardermoen.

Som forventet har vår gjennomgang av saken gitt flere eksempler på at saksforberedelsen burde ha vært bedre (slike eksempler er også lagt frem av bl.a. Riksrevisjonen og Mydske-utvalget). Sett under ett er det kanskje departementets tendens til å uttrykke seg noe for kategorisk om fremtiden som fremstår som den viktigste svakhet. Så kompleks og omfattende som forberedelsen av denne saken har vært, var det neppe grunn til å vente at alle deler av prosessen skulle oppfylle ideelle krav. Svikt kan ikke forsvares i større grad her enn ellers. Men det er lite som tyder på at saksforberedelsens kvalitet i denne saken sett under ett har vært dårligere enn i mange andre av de omfattende saker om utbygging m.v. som Stortinget fikk seg forelagt på denne tiden.

Vårt hovedinntrykk er imidlertid ikke at prosessen har vært dominert av feil og mangler. Det er viktig å huske på at saken om utbygging av hovedflyplass med tilbringersystem (flytoget m.v.) var usedvanlig omfattende og komplisert, både i norsk målestokk og internasjonalt. Så langt Kommisjonen kan se, var saksforberedelsen frem til stortingsvedtaket høsten 1992 om å starte utbygging på Gardermoen, i det alt vesentlige ryddig og grundig. Det viktigste unntaket gjelder visse deler av prosjekteringen av Gardermobanen.”

Komiteens flertall alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe slutter seg til disse vurderinger.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppeviser til egne merknader.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietviser til kommisjonens sterke utfall mot deler av norske medier. Kommisjonen skiver blant annet på side 245 at:

”Flyplassaken gir slående eksempler på hvordan massemedia kan bidra til å skape og/eller vedlikeholde mistillit selv når det ikke har rimelig dekning i de faktiske forhold og går langt ut over området for viktig og legitim debatt om sentrale samfunnsspørsmål.

……..

Denne saken går dessuten inn i et mønster av sterkt tendensiøs journalistikk. Deler av de mest "kritiske" innslag i enkelte bøker og andre media, bygger på usedvanlig slett kildekritikk og tilsvarende stor vilje til å se sammenhenger og uhederlige motiver som de faktiske forhold overhodet ikke gir belegg for.

Denne kritikken rammer slett ikke alle media. Den er heller ikke rettet mot medias funksjon som forum for samfunnskritikk og -debatt. Det er viktig for Kommisjonen å slå fast at disse funksjonene er grunnleggende i et demokratisk samfunn. Flyplassaken gir mange eksempler på at dette er vel ivaretatt.

…………

bidratt til å skape og/eller ukritisk formidle et inntrykk av illegitime metoder m.v. i flyplassaken som det ikke er noe saklig grunnlag for.”

Disse medlemmer er enig i dette.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og representanten Vidar Kleppe mener at Stortingets granskningskommisjon for Gardermoen (Smith-kommisjonen) har avdekket meget interessante opplysninger som vil bidra til å få klarhet rundt de beslutningsprosesser som førte frem til beslutningen om lokalisering av den nye hovedflyplassen til Gardermoen. Disse medlemmer er videre av den oppfatning at prosessen rundt granskningen av Gardermoprosjektet har vært god og at det i ettertid viser seg at det var meget fornuftig av Stortinget å oppnevne en granskningskommisjon til å gjennomgå hele prosjektet og å vurdere om sentrale aktører har opptrådt slik som det forventes at de skal opptre i slike situasjoner. Disse medlemmer er av den oppfatning at Smith-kommisjonen har kommet frem til mange svært interessante konklusjoner som det er meget god grunn til å se nærmere på. Disse medlemmer viser til at utbyggingen av ny hovedflyplass er det største prosjektet som har blitt igangsatt på fastlandet i nyere tid. Disse medlemmer mener derfor at det er viktig at hele prosessen som førte frem til beslutningen om utbygging har blitt gjennomgått og belyst på en skikkelig måte, slik at samfunnet kan ta lærdom av de feil som er gjort, slik at en gjentakelse av disse kan unngås i fremtidige prosjekter. Disse medlemmer viser til at Smith-kommisjonen mener at det er grunn til å reise kritikk mot enkelte tidligere statsråder for måten behandlingen av utbyggingen av den nye hovedflyplassen ble håndtert på, og da spesielt i planleggingsfasen, før Stortinget tok endelig stilling til hvor hovedflyplassen skulle lokaliseres. Etter disse medlemmers oppfatning er det av avgjørende betydning at de som er ansvarlige for påviste feil og mangler stilles til ansvar, slik at allmennhetens tillit til den offentlige forvaltning og til offentlige beslutningsprosesser ikke svekkes. Disse medlemmer mener at det er god grunn til å tro at enkelte sentrale beslutningstakere hadde et ønske om at ikke alle fakta om de forskjellige lokaliseringsalternativene skulle komme frem under planleggingsfasen. Disse medlemmer mener derfor at viktige opplysninger om enkelte lokaliseringsalternativer ikke kom frem til Stortinget slik som de burde ha gjort. Disse medlemmer mener også at det er god grunn til å tro at enkelte sentrale beslutningstakere hadde bestemt seg for hvor den nye hovedflyplassen skulle ligge før planleggingsfasen ble igangsatt og at man derfor ikke ønsket at viktige opplysninger om andre lokaliseringsalternativer skulle komme frem til de besluttende myndigheter.

Disse medlemmer viser til at utbyggingen av ny hovedflyplass på Gardermoen var et meget kostbart prosjekt og at samfunnet med stor sannsynlighet ville ha blitt spart for betydelige summer dersom et annet lokaliseringsalternativ hadde blitt valgt. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til at det var beregnet at Hobøl alternativet ville koste betydelig mindre enn hva Gardermoalternativet kostet. Dette gjelder både kostnader til investeringer, drift og generelle samfunnskostnader. Disse medlemmer vil også påpeke at lokaliseringen til Gardermoen har påført flyselskapene betydelige ekstrakostnader ved lengre flytid og også ekstra kostnader for de reisende som må reise lenger enn hva de hadde behøvd dersom et sydligere alternativ hadde blitt valgt.

Disse medlemmer viser til at Smith - kommisjonen legger til grunn at Statsråd Lars Gunnar Lie våren 1990 unnlot å gi sine kolleger i Regjeringen sann og dekkende informasjon om de argumenter av faglig karakter som talte til fordel for å utrede minst ett alternativ i tillegg til Gardermoen og delt løsning. Dermed ble de medlemmer av Regjeringen som ønsket å argumentere for utredning av et sydlig alternativ for ny hovedflyplass (for eksempel Hobøl ) avskåret fra viktige argumenter. Disse medlemmer viser også til at Smith- kommisjonen mener at det er god grunn til å vurdere om Statsråd Lars Gunnar Lie aktivt forsøkte å hindre motforestillinger av faglig karakter å komme frem. Dette gjelder spesielt informasjon fra Luftfartsverket, den såkalte "brev saken" og beskjeden om "å holde seg i ro". Disse medlemmer viser til at Statsråd Lars Gunnar Lie overfor Smith-kommisjonen innrømmet at Samferdselsdepartementet i hans tid som statsråd ga signal om at Luftfartsverket skulle holde en lav profil når det gjaldt lokalisering av ny hovedflyplass. Disse medlemmervil påpeke at det er meget tvilsomt av et departement å gi beskjed til kompetente faglige instanser om at de ikke skal gi uttrykk for sine faglige synspunkter under behandlingen av en så viktig sak som denne. Disse medlemmer viser til at Smith-kommisjonen legger til grunn at Luftfartsverket og Luftfartsdirektør Liavaag av Samferdselsdepartementet ble bedt om å "holde seg i ro" når det gjaldt lokaliseringen av den nye hovedflyplassen. Disse medlemmer viser videre til at flere fremtredende embetsmenn har uttalt at dette spørsmålet hadde en slik karakter at det var rimelig sannsynlig at det var blitt avklart på statsrådnivå før beskjed om å "holde seg i ro" var blitt gitt til Luftfartsverket.

Disse medlemmer er av den oppfatning at dette er meget graverende opplysninger som kan ha bidratt til at Stortinget ikke har hatt den nødvendige informasjonen som var påkrevet da det fattet sin beslutning om å legge hovedflyplassen til Gardermoen, og i prosessen hvor andre gode alternativer ble skrinlagt.

Disse medlemmer viser til at det fremkommer av Smith- kommisjonens rapport at flere faglige instanser anbefalte at det i forbindelse med lokaliseringsspørsmålet ble utredet et alternativ til Delt-løsning og Gardermoen. Etter disse medlemmers oppfatning kunne en slik utredning ha kommet med informasjon som ville ha vært meget viktig i beslutningsprosessen. At en slik alternativ utredning mangle, må anses som en stor mangel ved planleggingsprosessen. Disse medlemmer viser til at det fremkommer av Smith-kommisjonens rapport at Lars Gunnar Lie i et brev til kommisjonen innrømmer at han kjente til de faglige argumentene for en alternativ utredning, men lot være å sette spørsmålet på dagsorden. Etter disse medlemmers oppfatning ville en slik alternativ utredning ha gitt Stortinget en større handlefrihet i forhold til å kunne finne frem til riktig lokaliseringsalternativ. Disse medlemmer mener at unnlatelsen av å utarbeide en slik alternativ utredning bidro til at verken regjeringskollegiet eller Stortinget fikk god nok informasjon om de alternativer som kunne være aktuelle for lokalisering av den nye hovedflyplassen.

Disse medlemmer viser også til at Smith-kommisjonen mener at Statsråd Lars Gunnar Lie underkommuniserte den faglige usikkerheten som knyttet seg til værmålingene på Hurum våren 1990. Disse medlemmer viser til at de værmålingene som ble gjort på Hurum var helt avgjørende for at Hurum ble skrinlagt som lokaliseringsalternativ. Videre vil disse medlemmer vise til at det var betydelig støtte i Stortinget for at Hurum skulle velges som lokaliseringsalternativ, men at mange skiftet oppfatning da resultatene av værmålingene ble kjent. Disse medlemmer vil vise til at det i ettertid har blitt satt spørsmålstegn ved om det ble brukt tvilsomme metoder for å sabotere de værmålingene som ble foretatt på Hurum for at Stortinget skulle legge dette alternativet dødt som lokaliseringsalternativ. Disse medlemmer konstaterer at det ikke finnes klare bevis på at dette skjedde, men konstaterer likevel at dette for fremtiden vil fremstå som et ubesvart spørsmål. Disse medlemmer er av den oppfatning at det er meget uheldig for beslutningsprosessen dersom det ikke fremkom for Stortinget at det var betydelig faglig uenighet om de værmålingene som ble foretatt på Hurum og fortolkningen av disse. At det foreligger uenighet mellom faginstanser er, etter disse medlemmers oppfatning, en helt sentral informasjon å få synliggjort for de besluttende organer. Disse medlemmer er av den oppfatning at værmålingene på Hurum burde ha vært foretatt over et lengre tidsrom slik at man kunne ha vært sikrere på at de resultatene som man kom frem til var beheftet med mindre usikkerhet. Etter disse medlemmers oppfatning ville det derfor ha vært helt sentralt for de besluttende myndigheter å ha fått klar og entydig informasjon om at det forelå faglig uenighet om kvaliteten på de målinger som ble foretatt var tilfredsstillende. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at det var statsråd Lars Gunnar Lies ansvar at man ikke mer åpent kommuniserte den usikkerhet som var knyttet til konklusjonen vedrørende Hurums værmessige tilgjengelighet.

Disse medlemmer vil hevde at det er en betydelig mulighet for at Stortinget ikke ville ha vedtatt Gardermoen som hovedflyplass dersom den betydelige uenighet om Hurums værmessige tilgjengelighet og den store svakheten ved kortvarige værmålinger hadde vært kommunisert på en forsvarlig måte til Stortinget.

Disse medlemmer viser til at Smith- kommisjonen mener at Samferdselsdepartementet under statsråd Kjell Opseths ledelse var ansvarlig for en omformulering av spørsmål om tilgjengeligheten på Gardermoen fra Stortingets samferdselskomite til kun å gjelde den værmessige tilgjengeligheten. Disse medlemmer viser til at Smith-kommisjonen mener at omformuleringen av spørsmålet burde ha vært kommentert slik at komiteen eksplisitt ble gjort oppmerksom på at svaret kun tok sikte på "værmessig tilgjengelighet" i form av tåke- og vindforhold. Disse medlemmer er av den oppfatning at Stortinget på denne måten ikke ble tilstrekkelig informert om alle de forhold på Gardermoen som har en værmessig betydning, for eksempel ising, og som bidro til å stille Gardermoalternativet i et mer positivt lys enn andre aktuelle alternativer. Etter disse medlemmers oppfatning burde Samferdselsdepartementet og statsråden ha kvalitetssikret de opplysninger som kom fra Luftfartsverket slik at departementets svar var i tråd med samferdselskomiteens spørsmål. Disse medlemmer konstaterer at det i ettertid viser seg at dette spørsmålet fra Samferdselskomiteen var av betydelig viktighet, nettopp fordi det har vist seg at det har vært problemer på Gardermoen utover den rene "værmessige tilgjengelighet", dvs. tåke og vindforhold. Det er disse medlemmers oppfatning at dersom alle forhold rundt vær- og klima på Gardermoen hadde vært kjent ville andre lokaliseringsalternativer ha stått vesentlig sterkere og det ville ha økt sannsynligheten for at Stortinget hadde valgt en annen lokalisering enn Gardermoen.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det som fremkommer av det ovenstående viser at Stortinget ikke fikk tilgang på helt sentrale opplysninger som kunne ha ført til en annen beslutning om lokalisering av den nye hovedflyplassen. Disse medlemmer er av den oppfatning at Stortinget som ansvarlig besluttende myndighet ikke kan akseptere slike mangelfulle opplysninger og at de som er ansvarlige for å holde tilbake opplysninger av viktighet må stilles til ansvar.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer foreslå at Odelstinget nedsetter en protokollkomite som skal vurdere om det er grunnlag for å reise tiltale for brudd på ansvarlighetsloven (Lov av 5 febr. 1932 nr. 2) for de ansvarlige statsråder for planleggingen av hovedflyplass prosjektet Lars Gunnar Lie og Kjell Opseth. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag :

I

Valgkomiteens odelstingsmedlemmer gis i oppdrag å avgi innstilling til Odelstinget om oppnevning av en protokollkomite blant Odelstingets medlemmer til å behandle spørsmålet om hvorvidt det skal reises tiltale overfor de tidligere statsrådene Lars Gunnar Lie og Kjell Opseth for det mangelfulle og feilaktige planleggingsprosjektet av hovedflyplassen for Østlandet.

II

Da valgkomiteens leder og nestleder begge er medlemmer av Lagtinget pålegges valgkomiteens sekretær å innkalle valgkomiteens odelstingsmedlemmer til møte og forestå forhandlingene inntil valgkomiteens odelstingsmedlemmer har valgt leder og nestleder.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at dette medlem i Innst. S. nr. 143 (1999-2000) mente at det ikke var grunnlag for å nedsette ytterligere en granskingskommisjon for å klargjøre de faktiske forhold rundt utbygging av ny hovedflyplass på østlandsområdet og Gardermobanen. Smith-kommisjonens rapport understreker dette. Slik sett bekrefter det at det ikke var behov for å nedsette kommisjonen. Men dette medlem erkjenner at kommisjonens arbeid har vært viktig. Det har lagt død en rekke rykter, påstander, konspirasjonsteorier og bidrar således sterkt til å sette sluttstrek for en debatt som ikke så ut til å ta noen ende. Dersom motivet bak granskingen hadde vært å skrinlegge rykteflommen kan også det stortingsflertallet som stod bak nedsettelsen av denne kommisjonen oppsummere at resultatet er vellykket. Men som det uttrykkes i merknader fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre i Innst. S. nr. 143 (1999-2000) var det ”motstridende oppfatninger” blant aktører med hovedansvar for gjennomføringen, ”betydelige uavklarte spørsmål knyttet til prosjektets gjennomføring og den informasjon som ble gitt til Stortinget” som var motivet. På disse felt har det, til tross for Smith-kommisjonens omfattende arbeid, kommet fram lite som ikke Stortinget ikke allerede var kjent med.

Dette medlem konstaterer at de merknader som Sosialistisk Venstreparti la inn i Innst. S. nr. 143 (1999-2000) er like relevante et drøyt år senere. Det ble da vist til de rapporter og granskinger som allerede var foretatt, og de omfattende høringer som komiteen gjennomførte. Dette medlem konkluderte den gang med å rette kritikk – i vedtaks form - mot tidligere statsråd Kjell Opseth for at Stortinget ikke mottok dekkende informasjon når det gjaldt usikkerhet om Gardermobanens lønnsomhet. I SVs merknader het det videre:

”Dette medlem mener at komiteen har tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om det beslutningsgrunnlaget som ble lagt fram for Stortinget i St.prp. nr. 90 (1991-1992) var tilstrekkelig og dekkende. Dette medlem mener at det som gjenstår av komiteens arbeid på dette punktet er å trekke de politiske konklusjonene utfra det materialet som gis i undersøkelser, rapporter og forklaringer i åpne høringer.”

Dette medlem viser til at Smith-kommisjonens rapport bekrefter at Stortinget satt med all vesentlig informasjon før den siste gransking ble iverksatt.

Videre het det i SVs merknader:

”Dette medlem viser til at medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre ønsker at den foreslåtte granskingskommisjon skal få et svært bredt mandat og bes om å gjennomgå forhold rundt lokalisering av ny hovedflyplass – om nødvendig til forhold før 1988 – og fram til og med gjennomføringen av utbyggingen av hovedflyplassen og Gardermobanen. Dette mandat finner ingen sammenheng mellom det vide mandatet granskningskommisjonen skal få og det faktum at rapporten skal avgis innen 31.januar 2001.”

Dette medlem viser til at det stortingsflertallet som iverksatte granskinga ikke maktet å avgrense hva de gransket og derfor ønsket at ”Kommisjonene skal gjennomgå alle sider av saken” (Stortingets vedtak av 4 april 2000). Komitemedlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre hadde en lang liste over påstander de ikke hadde fått tilfredsstillende svar på:

• “– at det burde vært en selvfølge å ha andre likeverdig utredet alternativ å sammenligne hovedflyplassprosjektet på Gardermoen med.

• – at alternativet som det ble sammenlignet med, nemlig delt løsning, var helt spesielt og det ble lagt til grunn en deling av trafikken som ikke var optimal,

• – at Hurum ble frafalt bygget på et mangelfullt faktagrunnlag,

• – at det ikke ville ta mer enn ca. tre måneder å utrede Hobøl-alternativet slik at man fikk et skikkelig alternativ å sammenligne med,

– at myndighetene/planleggerne burde være kjent med behovet for å bruke kjemikalier på det tidspunkt man planla flyplassen. Ut fra de erfaringer man nå er kjent med, er det søkt om å kunne bruke kjemikalier for å holde takseveier og oppstillingsplasser rene for is, og det strider mot de miljøkrav som er vedtatt, at det ikke er gitt tilstrekkelig informasjon til Stortinget om Gardermobanen,

• – at det på et relativt tidlig stadium var åpenbart at Gardermobanen ikke ville bli bedriftsøkonomisk lønnsom,

• – at kommentarer som har kommet fram i ett forvaltningsledd ikke er å se igjen i det neste og overordnede forvaltningsledd,

• – at beslutningsgrunnlaget for Gardermobanen i realiteten var forstudier, og at prosjektet ikke var utredet til det detaljnivå det ble presentert som,

• – at transportanalysene var på grensen til det urealistiske,

• – at driftskostnadene var vesentlig undervurdert,

• – at fremdriften for Romeriksporten bevisst gikk på bekostning av hensynet til miljøet, grunnvann og setninger ved at forsvarlig tetting ikke ble gjennomført i henhold til planene,

• – at utbyggingen av Gardermobanen var organisert på en måte som kunne være med på å skape uklarhet i ansvar- og rolleinndelingen,

• – at departementet stilte spørsmål på en slik måte at det fikk de svarene det ønsket”

Dette medlem viser til at kommisjonen sjøl måtte foreta de nødvendige avgrensninger. Det var verken mulig eller nødvendig å snu steiner som alt var snudd mange ganger før. Dette medlem registrerer at det nå er tilfredshet med de svar som forelå i fjor vår, og at det ikke reises noen kritikk mot kommisjonens utvelgelse fra stortingsflertallets side – tvert imot.

Videre het det i SVs merknader:

”Dette medlem viser til at tidligere beskyldninger om kritikkverdige forhold rundt selve lokaliseringen av ny hovedflyplass på Østlandsområdet, er framsatt på nytt i forbindelse med komiteens høringer. Dette medlem mener at en del av de påstandene som framsettes er av en slik karakter at dersom de skal tas på alvorlig er det bare anmeldelse og politietterforsking og eventuelle rettssaker som kan avklare de faktiske forhold."

Dette medlem erkjenner at granskinga har lagt disse påstandene døde, forhåpentligvis for godt. Dette medlem ser dette som en positiv effekt, når et flertall i Stortinget først tok påstandene alvorlig. Det er imidlertid forstemmende at de overhode ble tatt på alvor.

Dette medlem finner det fortsatt som uheldig at Stortinget skyver vanskelige og ubehagelig politiske konklusjoner foran seg ved å ty til uendelige granskinger.

Dette medlem viser til at kommisjonen har lagt ubegrunnede rykter døde, også har evnet å fokusere på viktige samfunnsmessige problemstillinger. Slik sett har den tilført det politiske miljø viktig tankegods. Bl.a. har den drøfta den etterpåklokskap som har prega debatten og forholdet mellom fag og politikk.

Kommisjonen sier bl.a.:

”Flyplassaken gir mange eksempler på at fagfolk ikke forstår at politiske valg verken kan eller bør treffes på grunnlag av faglige resonnementer og standpunkter alene. På denne måten har de bidratt til å skape og/eller vedlikeholde mistillit i flyplassaken. I Innst. S. nr. 143 (1999-2000) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen bidrar man selv til dette ved å fremheve påstanden om ”at det burde være en selvfølge å ha andre likeverdig utredet alternativ å sammenligne…med”. Faktum er at Stortinget selv flere ganger hadde forkastet forslag om slike utredninger.

Omvendt må politikken la være å gjemme seg bak faglige synspunkter og vurderinger. Hvis politiske valg i større grad hadde vært tydeliggjort som noe annet enn resultat av en faglig vurdering, kunne debatten i større grad ha handlet om andre og viktigere spørsmål.”

Dette medlem mener at det ikke burde være nødvendig å sette ned en granskingskommisjon for å finne ut at Stortinget selv flere ganger hadde avvist å utrede likeverdige alternativ til lokalisering av ny hovedflyplass på østlandsområdet. Stortinget visste at handlingsrommet ble begrenset når disse vedtak ble fattet.

Dette medlem viser til at ”Den forsvunne værrapporten” (DNMI-rapport 22/92) har vært en gjenganger de siste årene som noe som kunne påvirket prosessen. Kommisjonen er klinkende klar i sin vurdering av hvordan et slikt enkeltelement av begrenset betydning har påvirka debatten:

”Det inntrykk av at det hadde vært meget viktig for Stortinget å kjenne denne rapporten som flere stortingsrepresentanter bidro til å skape, savner rimelig dekning. Dermed har de bidratt til å vedlikeholde den rådende mistillit.”

Dette medlem viser til at fokus på enkeltdetaljer har overskygget hovedtrekkene i debatten om flyplassaken og de vedtak som Stortinget har fattet. Det har gitt inntrykk av at mengden av detaljert informasjon er avgjørende for vedtak. I flyplassaken var ”stabelen” av utredninger og dokumenter ikke ”langt fra midjehøyde til en gjennomsnittlig stortingsrepresentant”, som kommisjonen uttrykker det:

”Dessuten gjør et slikt – urealistisk – syn på betydningen av å gi Stortinget opplysning om enhver detalj, det lett for regjeringen å honorere opplysningsplikten ved å dynge Stortinget ned i detaljer. Vårt styringssystem vil være bedre tjent med å insistere på regjeringens plikt til å underbygge sine synspunkter og forslag med et utvalg av sentrale opplysninger. Hvis materialet oppfyller de grunnleggende krav om sann og dekkende informasjon, vil det sette Stortinget i stand til å treffe de overordnede politiske valg som naturlig hører hjemme i landets nasjonalforsamling. Den vekten på detaljer av mer og mindre teknisk karakter som debatten ofte bærer bud om, virker i motsatt retning. ”

Dette medlem deler disse refleksjoner fra kommisjonen både i den aktuelle sak og som en almen rettesnor.

Dette medlem konkluderer med at flyplassvedtaket dreide seg om en politisk kamp hvor det ikke var illegitime metoder, men politiske beslutninger hvor noen aktører utviste stor evne til strategisk tenking for å nå ønskede resultater som avgjorde saken. Det er ikke illegitimt å vinne gjennom styrke, eller gjennom at andre partier bøyer kne. Stortinget fikk det som det ville selv om noen, i etterpåklokskapens lys, ville gjort noe annet, er et politisk problem for dem som helst ville ombestemme seg.