1.1 Innledning

Meldingen er delt i to hovedbolker: Europa i endring og utviklingen i EU.

Den første hovedbolken beskriver viktige utviklingstrekk i Europa etter Murens fall. Det gjelder endringsprosessene i Sentral- og Øst-Europa, landenes integrering i vestlige samarbeidsstrukturer, utviklingen i Russland, et NATO i omforming og konfliktene på Balkan. Dessuten omtales globaliseringen og virkningene av denne, både for styringsevne, bærekraftig utvikling og for samarbeidet i EU.

Den andre hovedbolken gjør rede for EU og EØS-samarbeidet på en rekke områder, og peker på de utfordringer Norge står overfor. Videre beskrives gjennomføringen av den økonomiske og monetære union (ØMU) og utviklingen mot en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i EU. Det gjøres her rede for bl.a. forholdet til internasjonale organisasjoner som NATO, VEU, FN og OSSE og for EUs tredjelandsforbindelser. Til slutt i meldingen omtales samarbeidet på justisområdet, både innen visum, asyl, innvandring, grensekontroll og politi- og strafferettslig samarbeid, og EUs utvidelse østover.

1.2 Trekk ved endringene i Europa etter Murens fall og Norges rolle

1990-årenes politiske og økonomiske omveltninger i Sentral- og Øst-Europa har skapt en historisk mulighet til å virkeliggjøre visjonen fra etterkrigsårene på 1940-tallet om et fredelig, helt og samarbeidende Europa. I dag veves de europeiske landene inn i et stadig tettere samarbeid over tidligere skillelinjer, om sikkerhet, økonomi, velferd og fordeling.

Samtidig påvirkes de europeiske landene og det europeiske samarbeidet i økende grad av den sterke integrasjonen av verdensøkonomien som skjer gjennom økte handels-, kapital-, teknologi- og informasjonsstrømmer over landegrensene.

Globaliseringen av de nasjonale økonomiene bærer i seg en rekke økonomiske muligheter, men også nye utfordringer for de tradisjonelle europeiske velferdssamfunn. Handlingsrommet for politisk styring påvirkes. Beslutninger og hendelser som skjer i ett land får i økende grad betydning for det som skjer i andre land. Utfordringene som globaliseringen skaper, øker behovet for et tettere økonomisk og politisk samarbeid mellom landene.

Aldri har derfor den økte gjensidige avhengigheten mellom landene i Europa vært større. Aldri har heller mulighetene til å sikre målene om varig stabilitet og demokratiske styresett i Europa, med velferd for den enkelte, vært større.

Norge har en befolkning med høyt kunnskapsnivå og rike naturressurser. Vi har mye å bidra med i det europeiske samarbeidet. Vi har alltid hatt sterke bånd til resten av Europa og verden. Etter Regjeringens syn forplikter dette oss som nasjon til aktiv innsats og et bredt samarbeid med de europeiske landene for å møte de utfordringene Europa står overfor ved inngangen til et nytt århundre:

• – Fred, velferd og stabilitet i hele Europa.

• – Samarbeid og felles løft mellom nasjoner og regioner om felles utfordringer.

• – Solidaritet over tidligere skillelinjer, så gamle ideo­logiske grenser ikke erstattes av velferdsgap.

• – En utvikling som er bærekraftig for miljøet, også i et globalt perspektiv.

• – Bedre internasjonal styring for å møte globaliseringen og den teknologiske utvikling.

• – Felles løft for fred, velferd og fattigdomsbekjempelse i resten av verden

De europeiske landenes felles evne til å møte disse utfordringene vil forme Europas og vår egen framtid.

Også utviklingen i vårt eget samfunn vil påvirkes av hvordan Europa og samarbeidet mellom de europeiske landene utvikler seg. Vår framtid er tett vevd sammen med Europas framtid. Norge har derfor også grunnleggende interesser å ivareta i det europeiske samarbeidet om sikkerhet og stabilitet, om økonomi og handel, om utvikling og miljø og om trygghet og velferd.

Stabilitet og økonomisk utvikling i hele Europa, også i Norge, er avhengig av at velferdskløfter over det tidligere øst-vest-skillet ikke får feste seg eller utvikle seg videre.

1.3 Integrasjon i europeiske og euroatlantiske ­samarbeidsstrukturer

De tidligere østblokklandene er på vei inn i bredere europeiske og euroatlantiske samarbeidsrammer. De ønsker en sterk forankring vestover, både av økonomiske og politiske grunner.

EU og NATO spiller en nøkkelrolle i den økonomiske, politiske og sikkerhetspolitiske integrasjonen som pågår mellom vest og øst. Organisasjonene gjennomgår dyptgående endringer for å tilpasse seg nye behov. Det samarbeidet mellom seks vesteuropeiske land i Det europeiske økonomiske fellesskap (EF) som ved opprettelsen i 1950-årene var en del av det todelte Europa, vil i løpet av det nærmeste tiåret kunne bli ramme for et alleuropeisk samarbeid med opp mot et trettitalls medlemsland. NATO har fått nye medlemmer fra den tidligere motparten og spiller i dag en viktig rolle som et bredt sikkerhetspolitisk samarbeidsforum over tidligere skillelinjer i Europa.

Det er et felles ansvar for de europeiske landene å støtte opp om en fortsatt stabil og demokratisk utvikling i reformlandene i øst. Også Norge må bidra.

Medlemskap i EU vil løfte søkerlandene økonomisk og sosialt. Det er derfor avgjørende for Europa at utvidelsesprosessen i EU lykkes. Det krever store anstrengelser fra landene selv, fra EU og det øvrige Europa. Utvidelsen innebærer en rekke utfordringer for søkerlandene. Deres institusjoner, lovgivning og økonomi må tilpasses, slik at de blir i stand til å fungere på likeverdige vilkår i et bredt europeisk samarbeid om økonomi og politikk. Derfor er det viktig å bidra aktivt med støtte til reformer og nødvendige omstillinger. Regjeringen vil at Norge fortsatt skal bidra med støtte til dette, i et nært samvirke med EUs innsats.

1.4 Russland og den nordlige dimensjon

Arbeidet for å veve Russland tettere inn i forpliktende europeiske og euro-atlantiske samarbeidsstrukturer er etter Regjeringens syn det viktigste bidrag Norge kan yte for å styrke stabiliteten i nordområdene og dermed i Europa. Det er særlig gjennom vår deltakelse i NATO, i et nært samarbeid med EU og gjennom det regionale samarbeid i nord at Norge kan yte sine bidrag.

Russland framstår ikke i dag som noen militær trussel i Europa, men har fremdeles betydelige militære ressurser som kan settes inn i begrensede operasjoner på relativt kort varsel. Samtidig står vi overfor en rekke utfordringer av ikke-militær natur i Russland som kan påvirke situasjonen i Norges nærområder. Utfordringene er knyttet både til økonomisk og sosial utvikling, miljø- og bærekraft, og velferd og helse. Å møte disse utfordringene vil ha betydning for sosial og politisk stabilitet i vårt største naboland.

Norges naboskap med og gode forbindelser til Russland, vår deltakelse i Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet og Arktisk Råd, gjør Norge til en viktig bidragsyter i utviklingen av EUs nordlige dimensjon. I dette samarbeidet legger Regjeringen særlig vekt på radioaktiv forurensning, atomsikkerhet, miljø, energi og helse, med bedrede levekår i Nordvest-Russland og Østersjøområdet som det overordnede mål.

Samarbeid mellom regioner på tvers av landegrenser har fått økt betydning. EU er en pådriver for slikt samarbeid gjennom opprettelse og finansiering av regionalt forankrede samarbeidsprogrammer som Interregprogrammene. Målet for norsk deltakelse er å bedre vilkårene for næringsutvikling, verdiskaping og sysselsetting i norske regioner og distrikter.

Regjeringen legger også stor vekt på en stabil og forutsigbar norsk myndighetsutøvelse i Barentshavet og i forhold til Svalbard. Det bidrar til lavspenning i området og er i de allierte og andre europeiske lands interesse.

Nordområdene er fremdeles viktige i strategisk sammenheng og inngår som et viktig aspekt i utformingen av norsk sikkerhetspolitikk.

1.5 Balkan

Ti år og fire kriger etter at krisen i Jugoslavia brøt ut for alvor, er Balkan fortsatt preget av spenninger. Dette utgjør en betydelig utfordring i arbeidet for varig stabilitet og utvikling i området. Samtidig har maktskiftet i Jugoslavia høsten 2000 radikalt styrket mulighetene for å bygge varig fred og stabilitet på Balkan. Regjeringen legger vekt på den rolle Jugoslavia-domstolen i Haag kan spille som et bidrag til å oppnå dette. Regjeringen ønsker at Norge fortsatt aktivt skal støtte opp under den positive utviklingen som er innledet i regionen, ikke minst som følge av de demokratiske endringer som har skjedd i Kroatia og Jugoslavia.

EU har påtatt seg et hovedansvar for det langsiktige arbeidet for å skape stabilitet i Sørøst-Europa, ved å stimulere til økt samarbeid mellom landene i regionen og knytte dem til den økonomiske og politiske integrasjonen i Europa. Norge er tungt engasjert i arbeidet innenfor Stabilitetspakten for Sørøst-Europa, i et nært samarbeid med EU.

1.6 ESDP

Regjeringen har overfor EU og EUs medlemsland understreket Norges positive holdning til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk i EU. Økt europeisk evne til krisehåndtering utgjør et vesentlig tilskudd til arbeidet for europeisk sikkerhet og stabilitet. Det er etter Regjeringens syn i Norges interesse å støtte arbeidet aktivt med såvel militære som sivile ressurser.

Norges vilje til å bidra i EU-ledede operasjoner er også bakgrunnen for det norske ønsket om tette kontaktordninger og dialog med EU om sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål og om krisehåndtering. I den grad EU-landenes samarbeid på dette feltet etter hvert fører til at de utvikler felles ståsted i spørsmål som er av betydning for europeisk sikkerhet, vil det etter Regjeringens syn innebære en stor politisk utfordring for Norge. Det er klare grenser for Norges muligheter til å øve innflytelse på EUs samarbeid på dette området. Slik Regjeringen ser det, vil konsultasjoner, dialog og medvirkning i konkrete krisehåndteringsoperasjoner bare i noen grad kunne kompensere for at Norge ikke permanent deltar i EU-landenes løpende samråd om sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål. Kontakt med sentrale allierte vil få økt betydning for å ivareta norske interesser.

1.7 Globaliseringen og dens virkninger

Verdensøkonomien påvirkes i stadig sterkere grad av utviklingstrekk som med en samlebetegnelse kalles globalisering. Den omfatter økende integrasjon mellom de nasjonale økonomiene som følge av økte handels-, kapital-, teknologi- og informasjonsstrømmer over landegrensene.

Det er en stor fare for at globaliseringen fører til at fattigdomskløften øker i årene framover, både mellom land og mellom ulike deler av befolkningen i land hvor fordelingsmekanismene er svakt utviklet. EU og de velstående EU-landene har gjennom sin omfattende bistandspolitikk og sin posisjon i internasjonal økonomi gode muligheter til å påvirke de fattigste landenes situasjon. Norge bør aktivt søke å påvirke EUs Nord-Sør-politikk og ta del i en felles europeisk satsing for å motvirke marginaliseringen av fattige land.

Globaliseringen av økonomiene og den teknologiske utviklingen påvirker handlingsrommet for politisk styring. De endringskreftene Norge og de andre europeiske land står overfor i dag som følge av globaliseringen og den teknologiske utviklingen, er så sterke og sammensatte at de bare kan møtes i aktivt samvirke landene imellom.

I EU er medlemslandenes samarbeid om spørsmål av betydning for økonomisk utvikling og stabilitet, verdiskaping, velferd og fordeling, styrket de seneste årene for å møte utfordringer globaliseringen av de nasjonale økonomiene og den teknologiske utviklingen skaper. EØS dekker bare til en viss grad, og i minkende omfang, det samarbeid EU-landene har utviklet seg imellom om disse spørsmålene. Regjeringen arbeider aktivt for å sikre at norske interesser og bidrag i størst mulig grad kan spilles inn i dette samarbeidet.

Økt produksjon og de intensiverte handels- og kapitalstrømmene på den ene siden, og fattigdomsproblemer i utviklingslandene på den andre siden, reiser også spørsmålet om miljøets tålegrense og om forholdet mellom utvikling og miljø og utvikling og sosial bærekraft.

Utfordringen er å bidra til å styre utviklingen i en solidarisk retning. Da må politikken ha et internasjonalt perspektiv og integrere utenrikspolitiske, utvik­lingspolitiske og miljøpolitiske målsettinger.

Slik Regjeringen ser det, er det først og fremst gjennom et nært samarbeid med EU og nærstående EU-land at Norge har best forutsetninger for å kunne påvirke og øve innflytelse globalt, i samsvar med norske målsettinger om økt global solidaritet.

1.8 EUs økonomiske og monetære union

Dannelsen av en økonomisk og monetær union (ØMU) kan i dag ses som et hensiktsmessig virkemiddel i forhold til de nasjonale valutaenes økte sårbarhet som følge av globaliseringen av de nasjonale økonomiene. Integrasjonen av valuta- og pengepolitikken i EU har lagt grunnlaget for en mer robust økonomi i euro-området. Eksterne forhold som finanskriser og valutaspekulasjon vil kunne få mindre betydning for det indre markedet. I tillegg forsterker ØMU den makro­økonomiske stabiliteten i euro-området gjennom målet om stabile priser. Dette bidrar til økt forutsigbarhet og er derfor også i norsk interesse.

Den økonomiske utviklingen i ØMU er også av stor betydning for den makroøkonomiske stabiliteten i Norge og dermed for muligheten til å oppnå Regjeringens mål om velferd og sysselsetting. Innføringen av euro vil etter Regjeringens syn derfor påvirke vårt handlingsrom for utformingen av den makroøkonomiske politikken. Spørsmål av betydning for ØMU ligger utenfor EØS-avtalen. Regjeringen ser det derfor som særlig viktig at Norge, både myndighetene og partene i arbeidslivet, aktivt benytter alle tilgjengelige kanaler i forhold til EU for dialog om økonomiske spørsmål.

1.9 EØS-avtalen og de nye samarbeidsformer i EU

EØS-avtalen er det viktigste virkemiddel i Norges økonomiske forbindelser med EU. Den har grunnleggende betydning for å sikre Norges næringspolitiske interesser. Siden 1. januar 1995 har EFTA-pilaren bestått av Norge, Island og Liechtenstein.

EØS-avtalen gjør Norge til del av EUs indre marked ved at vi har gjennomført i norsk rett EUs regler om fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital.

EØS-avtalen omfatter i tillegg til EUs indre marked også områder som skal sikre mot at konkurransen i det indre marked skal føre til reduksjon av nasjonale standarder i arbeidslivet og på miljøområdet, som sosial dumping eller miljødumping. Samtidig er vi knyttet blant annet til EU-landenes samarbeid innenfor forsk­ning og utvikling, utdanning, audiovisuell produksjon og kultur. Derimot omfatter EØS-avtalen ikke EUs fiskeri- og landbrukspolitikk og heller ikke skatte- og avgiftspolitikk.

Selv om EØS-avtalen er i stadig endring i takt med utviklingen i EUs egen regelutvikling, gjelder dette bare innenfor avtalens eget virkefelt, det vil si innenfor de rammene som ble fastlagt i 1992. Avtalen er derfor ikke utvidet i samsvar med de utvidelser av EF-samarbeidet som fant sted gjennom Maastricht- og Amsterdamprosessene. Den omfatter heller ikke det samarbeidet som er opprettet og senere styrket i EU om utenriks- og sikkerhetspolitikk og justisspørsmål.

EFTA-landene har adgang til å delta i EUs forberedende arbeid med utviklingen av nytt regelverk som er relevant for innlemmelse i EØS-avtalen. Regjeringen legger stor vekt på at vi utnytter de mulighetene EØS-avtalen gir til påvirkning i denne fasen. Det kan fortsatt gjennomføres forbedringer både i forvaltningens interne samordning, når det gjelder å sikre et bredest mulig grunnlag for utforming av norske synspunkter ved å gå tidlig inn i en dialog med interesseorganisasjoner og eksterne miljøer, og ved å gjennomføre størst mulig åpenhet i alle faser av behandlingen.

Når Kommisjonen beslutter om forslag til nytt regelverk skal fremmes for Rådet, innledes de politiske drøftelser om forslaget til regelverk i EUs Råd mellom EU-landenes regjeringer. I denne politiske prosessen deltar ikke EFTA-landene i EØS.

Dersom vi ønsker å påvirke de politiske prosessene, må norske myndigheter arbeide inn mot medlemslandene. I politisk viktige saker legger Regjeringen stor vekt på denne delen av kontaktene. Effektiv bruk av dem krever samordning og avveining av ulike norske interesser i forhold til EU og inngående kunnskap om medlemslandenes prioriteringer og ståsted i viktige spørsmål.

Da EØS-avtalen ble forhandlet, stod gjennomføringen av det indre marked høyt på dagsordenen i EF. Avtalen brakte EFTA-landene inn i sentrale deler av EFs politikk. Denne situasjonen er i dag endret, fordi EU de seneste årene har gjennomført viktige reformer knyttet til politikk og arbeidsformer for å påvirke og styre de kreftene som utløses gjennom globaliseringen.

Rådet og Det europeiske råd har inntatt en mer aktiv rolle for bredere områder av samarbeidet i EU. De nye initiativene har vært sektorovergripende og har ligget delvis innenfor og delvis utenfor det indre marked og EØS-avtalens virkefelt.

Slike brede initiativer tar i dag utgangspunkt i et samarbeid der EU-landene deltar i et indre marked med tettere integrasjon seg imellom enn det Norge deltar i gjennom EØS. Den tradisjonelle metoden for utvikling av regler innenfor det indre marked er i dag ofte for langsom og for stiv i forhold til de kravene utviklingen nå setter til raske, fleksible og sektorovergripende tiltak. Den sterke politiske rollen Det europeiske råd spiller i samarbeidet, innebærer samtidig at Rådets rolle og funksjoner er styrket i forhold til Kommisjonen. Ikke bare initiativ til politikkutforming, men også i forhold til regelutviklingen, har i økende grad opphav i det politiske samarbeidet mellom EU-landenes regjeringer.

Når EU-landene nå i stigende grad samordner seg gjennom bredere, sektorovergripende initiativer for å styrke samfunnenes verdiskapende evne, får dette også betydning for EU-foretakenes konkurranseevne i det indre marked. Dette skaper etter Regjeringens syn nye utfordringer for Norge. I den grad slike initiativer faller utenfor EØS-avtalens saksfelt, men samtidig virker direkte inn på konkurranseposisjonen i det indre marked, kan det føre til en relativ svekkelse av norsk næringslivs konkurranseevne.

Regjeringen legger vekt på å holde seg orientert om framveksten av slike bredere samarbeidsinitiativ med sikte på å komme tidlig inn i en dialog med EU på grunnlag av norske interesser. Dersom nytt EØS-regelverk ikke får den virkningen det skal ha for norsk konkurranseevne uten at det gjennomføres i samvirke med de delene av EUs initiativer som ligger utenfor EØS-avtalen, vil Regjeringen i hvert enkelt tilfelle vurdere eventuell ensidig norsk tilpasning.

Regjeringen vil årlig orientere Stortinget om hovedlinjer i EØS-samarbeidet.

1.10 Nye utfordringer i forholdet til EU

Utviklingen i Europa og EU skaper nye utfordringer også for Norge og norsk utenrikspolitikk. Endringenes intensitet og omfang, både de som skjer i Norges nære omgivelser og de som skjer globalt, illustrerer hvordan politikk, økonomi og teknologi må virke sammen innenfor rammer som fastlegges i et politisk samarbeid mellom regjeringer for å møte de utfordringene utviklingen skaper. EU framstår i dag som dominerende arena og ramme for slikt samvirke, ikke bare i Europa, men også i forhold til bredere, globalt samarbeid.

Etter Regjeringens syn skal vår europapolitikk ikke bare tjene som et redskap for å ivareta norske interesser i forhold til Europa og det europeiske samarbeidet. Den må være et virkemiddel også for å nå bredere utenrikspolitiske og utviklingspolitiske målsettinger. Dette krever evne og vilje til å gå inn i forpliktende politiske prosesser med land som deler de samme målene som oss, selv om det betyr at vi må inngå kompromisser der det foreligger interessemotsetninger.

Norge har i hele etterkrigstiden deltatt i europeisk samarbeid for å sikre våre økonomiske og utenrikspolitiske interesser. Slik har vi kunnet både øve innflytelse på og ta medansvar i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske og utenriksøkonomiske spørsmål.

Et flertall i det norske folk avgjorde i 1994 at Norge ikke skulle slutte seg til Den europeiske union. Regjeringen baserer sin europapolitikk på respekt for folkeavstemningsresultatet. Gjennom vår deltakelse i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), i Schengen og gjennom konsultasjons- og kontaktordninger med EU på ulike områder som utenrikspolitikk og justispolitiske spørsmål, er Norge nært vevd sammen med EU og EU-landene.

EØS-avtalen ivaretar grunnleggende interesser for Norge på det økonomiske området. EØS-avtalen er svar på de utfordringer som europeisk økonomisk samkvem stod overfor i 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene. I dag er rammevilkårene for samarbeidet i EØS betydelig endret. EØS-samarbeidet dekker bare i begrenset utstrekning de nye politiske samarbeidsformene. Det skaper nye utfordringer for Norge og norsk næringslivs konkurranseevne.

I all hovedsak sikrer EØS-avtalen norske næringer likeverdig adgang til det indre marked. Markedene endrer seg imidlertid som følge av nye behov og forbruksmønstre, endrede rammevilkår eller som følge av ny teknologi, forskning og utvikling. For å sikre fortsatt velferd og trygghet, er det av avgjørende betydning for Norge at viktige norske næringssektorer har stabile og forutsigbare rammevilkår for sin eksport og internasjonale virksomhet. EØS-avtalen har vært sentral for å sikre dette. Etter Regjeringens syn vil denne situasjonen kunne bli utfordret i årene framover.

Gassens andel av norsk petroleumseksport er i dag på ca. 20 pst. Den ventes å øke betydelig de neste årene. Gasseksportens relative betydning blir dermed økende og av fundamental utenriksøkonomisk betydning for Norge. Den altoverveiende delen av norsk gass­eksport går til EU.

EU har etterhvert utviklet et regelverk som setter viktige felles rammevilkår for petroleumssektoren. Denne utviklingen vil fortsette. For Norge vil det være av fundamental betydning hvordan rammeverket for denne sektoren, særlig gassmarkedet, videreutvikles og revideres i årene framover. Regjeringen vil arbeide for en mest mulig effektiv ivaretakelse av norske interesser inn mot EU og EU-landene i deres politiske drøftelser om disse spørsmålene.

På fiskeri- og havbrukssektoren tyder ulike anslag på at verdien av Norges eksport vil kunne øke fra 30 mrd. kroner til mellom 100 og 150 mrd. kroner i løpet av de neste 20 årene. Den vil dermed på en avgjørende måte kunne bidra til å kompensere for en framtidig nedbygging av oljeaktiviteten på norsk sokkel og gi sterke impulser til vekst og sysselsetting i Norges kystdistrikter.

Mens EU-landene seg imellom har fri markedsadgang for sjømat, er Norge gjennom EØS-avtalen underlagt høye tollsatser på en rekke viktige produkter som sild, makrell, laks, reker, kamskjell og sjøkreps ved eksport til EU-området. De høye tollsatsene innebærer at videreforedlingen av disse fiskeslagene, i hovedsak laks, i overveiende grad finner sted i EU-land, som beholder denne delen av verdiskapingen før de bearbeidede varene omsettes.

Etter Regjeringens syn vil dagens markedsvilkår ved eksport av fisk og fiskeprodukter til EU motvirke at Norge fullt ut vil kunne nyttiggjøre seg det potensial som ligger i havbruks- og fiskerinæringen. Også situasjonen for norsk eksport til dagens kandidatland vil endres i negativ retning når de blir EU-medlemmer. Norsk sjømat er i dag sikret tollfri adgang til kandidatlandene gjennom EFTAs frihandelsavtaler. Når disse landene blir EU-medlemmer, vil norsk eksport underlegges EØS-avtalens ordninger. Hvor uheldig dette vil slå ut for norsk fiskerinæring, avhenger av de kompensasjonsordninger Norge tilstås når nåværende frihandel opphører. Disse skal fastlegges gjennom forhandlinger mellom Norge og EU.

EØS-avtalens løsninger vil etter Regjeringens oppfatning i framtiden være dårlig egnet til å sikre fiskerinæringens interesser i forhold til EU. Slik Regjeringen ser det, vil det imidlertid kunne bli vanskelig å forhandle fram bedre markedsadgang for norsk eksport innenfor rammen av EØS, uten at dette skjer i en forhandlingsprosess hvor man må regne med at også andre elementer vil bli trukket inn.

EU er ved inngangen til det nye århundret preget av store endringer. En felles valuta er opprettet. Grunnlaget er lagt for et styrket samarbeid på justisområdet. Planene om å opprette en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk og øke EUs evne til militær og sivil krisehåndtering er i ferd med å bli satt ut i livet. Samtidig pågår utvidelsesprosessen mot øst.

Det ligger i samarbeidets natur at institusjonene, politikken og regelverket i EU er i løpende utvikling. Det finnes ingen endelig fasit på hvordan det vil komme til å se ut. En hovedutfordring for EU-landene er å sikre folkets innflytelse i beslutninger som er viktige for EUs innbyggere. Det vil kreve sterk politisk vilje i medlemslandenes regjeringer å stake ut felles løsninger og effektive svar på nye behov, fundert på brede og demokratiske prosesser i det enkelte medlemsland.

De felles tiltak og løsninger som EU og EU-landene finner fram til på viktige økonomiske og politiske områder, vil uansett ha stor betydning også for Norge og utviklingen i vårt eget samfunn. I økende grad får Norge dermed sine rammevilkår bestemt gjennom politiske drøftelser og beslutninger som skjer i fora og på arenaer der vi ikke fullt ut deltar, men der vi på grunn av den gjensidige økte avhengigheten landene imellom blir sterkt påvirket av beslutningene.

Regjeringens mål er et rettferdig samfunn med trygghet og velferd for den enkelte og sikkerhet for Norge som nasjon.

For å sikre disse målene vil Regjeringen føre en europapolitikk som aktivt fremmer norske interesser i de endringer som pågår på vårt kontinent. Regjeringen vil at Norge skal være en aktiv partner og bidragsyter i det europeiske samarbeidet og slik ta medansvar for utviklingen i Europa.

Regjeringen vil benytte EØS-samarbeidet aktivt for dette formål. EØS som redskap for å nå disse målene er imidlertid ikke tilstrekkelig. I stigende grad vil det kreve betydelige nasjonale løft å sikre aktiv norsk medvirkning i europeisk økonomisk og politisk samvirke for å ivareta grunnleggende interesser på en tilfredsstillende måte.

Regjeringen mener at Norge har sterke interesser å ivareta i forhold til EU-samarbeidet. Samtidig har vi også viktige bidrag å tilføre EU-samarbeidet. Etter Regjeringens syn må imidlertid også Norges stemme i størst mulig grad bli hørt dersom vi aktivt skal kunne fremme og ivareta norske interesser og være bidragsyter og ta medansvar for Europas utvikling og for Europas rolle internasjonalt.

Slik Regjeringen ser det, må vi ha handlefrihet når det gjelder vårt tilknytningsforhold til EU. Vi må til enhver tid vurdere om vår tilknytning til det europeiske samarbeidet og de samarbeidsordninger vi har utviklet, er tjenlige som redskap for å ivareta grunnleggende norske interesser i møte med de utfordringer endringene i Europa skaper.

Regjeringen ønsker med denne meldingen å bidra til bred og løpende debatt og refleksjon om Norges stilling og norsk europapolitikk inn i det 21. århundre.