9. En framtidsrettet energipolitikk
Norge har store energiressurser. Det har stor betydning for miljøet og for miljøpolitikken at vi evner å forvalte disse på en god måte.
Spesielt for Norge er at elektrisitet dominerer energiforsyningen, og at vannkraften står for nær all elektrisitetsproduksjon. Norge har derfor et godt utgangspunkt for å nå Regjeringens ambisjon om at energiforsyningen i Norge skal være verdens mest miljøvennlige.
For å spare verdifull vassdragsnatur, vil Regjeringen legge økt vekt på miljøhensyn i den framtidige forvaltningen av vannkraftressursene. Økningen i produksjonskapasiteten av vannkraft framover vil primært begrenses til opprusting av allerede utbygde vannkraftanlegg og til skånsomme utbygginger.
Regjeringen vil satse mye på å framskaffe energi fra nye, fornybare energikilder. Dette gjelder særlig vindkraft og vannbåren varme. Det er Regjeringens mål å bygge vindkraftanlegg som årlig produserer 3 TWh og bruke 4 TWh mer vannbåren varme basert på nye, fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme innen 2010. Regjeringen vil også satse på energisparing der dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Målet er å begrense veksten i energibruken.
Som ledd i dette arbeidet vil Regjeringen opprette et nytt statlig organ som skal bidra til å styrke arbeidet med å legge om energibruk og energiproduksjon. Virksomheten planlegges etablert i midten av 2001. I tillegg vil Regjeringen utvikle kommunenes og fylkeskommunenes rolle i energipolitikken.
Forbruket av elektrisitet i Norge har økt forholdsvis mye det siste tiåret samtidig som utbyggingen av ny produksjonskapasitet har vært relativt liten. Norge har derfor i år med normal nedbør og temperatur gått fra å være nettoeksportør til å bli nettoimportør av elektrisitet. Utviklingen med økt nettoimport vil fortsette de nærmeste årene, og sårbarheten for og de økonomiske konsekvensene av tørrår vil derfor øke.
Sårbarheten for tørrår kan blant annet reduseres ved å øke den innenlandske kapasiteten for produksjon av elektrisitet og ved å øke kapasiteten i overføringsnettet. Regjeringen vil legge til rette for at det over tid utvikles en samfunnsøkonomisk god balanse mellom økt produksjonskapasitet og økt overføringskapasitet, som tar høyde for både unormalt nedbørsfattige og unormalt nedbørsrike år. En slik utbygging vil skje innenfor rammen av en miljøvennlig energipolitikk.
Regjeringen ønsker at en større del av gassressursene skal tas i bruk innenlands. Naturgass har flere anvendelsesmuligheter, herunder i transport, energiforsyning og i framstilling av industriprodukter. Regjeringen vil bidra til å finansiere pilotprosjekter for bruk av gass i Norge. Arbeidet med å øke den innenlandske bruken av naturgass vil være en integrert del av det nye energiorganets arbeid med å legge om energibruk og energiproduksjon.
Ved å åpne for produksjon av gasskraft i Norge vil Regjeringen legge til rette for at sårbarheten for tørrår reduseres. Det er et krav til bruk av naturgass i Norge at den skal innordnes Norges internasjonale klimaforpliktelser. Regjeringen vil arbeide for at Norge og norske teknologimiljøer, i samarbeid med andre land, kan få en sterk posisjon i utvikling av teknologi som kan redusere utslippene fra produksjon av gasskraft.
For å legge grunnlaget for en effektiv energiforsyning, er det viktig at miljøkostnadene, transportkostnadene og energiprisene er synlige for forbrukere og produsenter. Både utformingen av energiavgiftene, inntektsreguleringssystemet, fastsetting av pris for nettjenester og markedsutviklingen er områder som vil bli fulgt nøye. Regjeringen vil også i større grad utforme avgiftssystemet og de miljøpolitiske virkemidlene slik at miljøkostnadene ved å benytte de ulike energikildene blir synlige. Nivået på energiavgiftene må blant annet ses i sammenheng med en effektivisering og videreutvikling av de klimapolitiske virkemidlene.
Det er et mål å forvalte petroleumsressursene slik at de gir høyest mulig verdiskaping og bidrar til å sikre velferd og sysselsetting. Det er viktig at sikkerhet for liv og helse ivaretas, og at utvinningen skjer på en mest mulig miljøvennlig måte. Norge skal forene rollen som en stor energiprodusent med å være et foregangsland i miljøspørsmål. Konsesjonspolitikken, skattleggingen av petroleumssektoren og statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) er viktige virkemidler i den samlede forvaltningen av petroleumsressursene. Det er et mål å bidra til at industrien knyttet til olje- og gassvirksomheten internasjonaliseres med utgangspunkt i industriens konkurranseevne.
Regjeringen vil videreføre en lete- og utvinningspolitikk som sikrer at de gjenværende petroleumsressursene forvaltes langsiktig og bærekraftig. Regjeringen vil utlyse den 17. konsesjonsrunden høsten 2001 med sikte på å tildele nye blokker våren 2002. I Nordsjøen vil det som hovedregel bli lagt opp til at selskapene hvert år blir invitert til å foreslå arealer som skal utlyses. Nye tildelinger i Barentshavet vil bli vurdert når det foreligger bedre kunnskap om de geologiske forholdene i dette området.
Gjennom skattesystemet og den foreslåtte omstruktureringen av SDØE og utvidelse av eierskapet i Statoil vil Regjeringen sikre at en stor andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten tilfaller fellesskapet. Skattesystemet bør utformes slik at det stimulerer til samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer både hjemme og i utlandet. Regjeringen har lagt fram forslag for Stortinget til endringer i petroleumsskatteloven.
Petroleumsvirksomheten på sokkelen er nå inne i en periode med svært høy produksjon. Produksjonstoppen for råolje nås trolig et av de nærmeste årene. Utvinningen av petroleum vil være høy i mange år framover, og gassproduksjonen vil øke. Etter hvert som naturgassen får en mer dominerende posisjon i norsk petroleumsproduksjon, blir utviklingen i det europeiske gassmarkedet viktigere.
EUs gassmarkedsdirektiv kan få konsekvenser for hvordan forvaltningen av norsk gass organiseres. Det er et mål at gassforvaltningen fortsatt skal kunne sikre at petroleumsressursene utnyttes effektivt. Regjeringen er i aktiv dialog med EU med sikte på at gassmarkedsdirektivet skal gjennomføres i norsk lovgivning på en måte som sikrer at gassressursene kan forvaltes effektivt.
Betydelig lavere investeringer i petroleumssektoren framover enn i toppårene 1998 og 1999 har ført til at bedriftene som leverer varer og tjenester til petroleumssektoren, er inne i en krevende omstillingsperiode. Økt eksport kan gi mulighet for fortsatt lønnsom virksomhet, og kan samtidig gjøre industrien mindre sårbar overfor aktivitetsnivået på den norske kontinentalsokkelen. Samarbeidet mellom oljeselskaper, leverandørindustrien og myndighetene for å synliggjøre den norske petroleumsnæringens kompetanse og erfaring internasjonalt, vil bli videreført.
Komiteen viser til kapittel 9 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter ambisjonen om at energiforsyningen i Norge skal være verdens mest miljøvennlige. Norge har et godt utgangspunkt for å klare dette fordi vannkraft er dominerende i energiforsyningen. Disse medlemmer er enig i at det skal legges økt vekt på miljøhensyn i forvaltningen av vannkraftressursene. I framtiden vil økningen i produksjonskapasiteten primært være opprustning av eksisterende vannkraftanlegg og skånsomme utbygginger.
Disse medlemmer viser til tabell 9.2 "Tilgang og bruk av elektrisitet i Referansealternativet. TWh". I tabellen framkommer det beregninger som isolert sett kan indikere at den kraftforedlende industrien kan få om lag 7 TWh elektrisk kraft mindre til disposisjon i 2010 sammenlignet med 2005. Disse medlemmer vil peke på at tabellen inneholder teoretiske beregninger basert på makroøkonomiske framskrivninger og at den ikke gir uttrykk for et politisk mål om å bygge ned den kraftforedlende industrien.
Disse medlemmer mener at disse framskrivningene illustrerer at Norge har store utfordringer innenfor energiforsyningen i årene som kommer. Disse medlemmer vil understreke at Arbeiderpartiet ønsker å legge til rette for at den kraftforedlende industrien skal ha levedyktige rammevilkår.
Disse medlemmer mener at det er viktig å satse mye på nye fornybare energikilder og energisparing, og ser derfor positivt på at Regjeringen vil opprette et nytt statlig organ som skal styrke arbeidet med å legge om energibruken og energiproduksjonen.
Forbruket av elektrisitet har økt forholdsvis mye det siste tiåret, samtidig som utbyggingen av ny produksjonskapasitet har vært relativt liten. Norge har derfor periodevis gått fra å være nettoeksportør til å bli nettoimportør av elektrisitet. Nettoimporten vil øke i framtiden og sårbarheten overfor tørrår vil øke. Disse medlemmer innser at både økt kapasitet i overføringsnettet og økt produksjon av elektrisk kraft er nødvendig for å redusere denne sårbarheten.
Disse medlemmer mener at en større del av naturgassen skal brukes innenlands, og ser positivt på at Regjeringen vil finansiere flere pilotprosjekter for bruk av gass i Norge, til for eksempel transport og framstilling av industriprodukter. Disse medlemmer går inn for at det legges til rette for å bygge gasskraftverk i Norge, og mener at det vil bidra til å redusere sårbarheten overfor tørrår. Disse medlemmer vil understreke at bruken av naturgass i Norge skal innordnes Norges internasjonale klimaforpliktelser.
Disse medlemmer mener at avgiftssystemene og de miljøpolitiske virkemidlene bør utformes slik at miljøkostnadene ved å bruke ulike energikilder blir synlige. Energiavgiftene må blant annet ses i sammenheng med de klimapolitiske virkemidlene.
Disse medlemmer vil peke på at det er et mål å forvalte petroleumsressursene slik at de gir høyest mulig verdiskaping og at de bidrar til velferd og sysselsetting. Det er viktig at utvinning og leteboring utføres på en miljøvennlig måte, og at de gjenværende petroleumsressursene forvaltes langsiktig og bærekraftig. Disse medlemmer vil understreke at Norge skal forene rollen som stor energiprodusent med å være et foregangsland i miljøpolitikken.
Gjennom skattesystemet og den foreslåtte omstruktureringen av SDØE og utvidelse av eierskapet i Statoil, mener disse medlemmer at vi vil sikre at stor andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten tilfaller fellesskapet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under kap. 17.2.8.
Disse medlemmer vil understreke at kraftproduksjon av naturgass uten CO2-rensing vil føre til en betydelig økning i de nasjonale klimautslippene. Bygging av gasskraftverk med gammel og forurensende teknologi vil gjøre det mye vanskeligere for Norge å oppfylle sine klimaforpliktelser. Også når det gjelder effekten i en internasjonal sammenheng er faglige instanser ikke entydige i analysene om hvorvidt norske gasskraftverk vil medføre reduserte totalutslipp av klimagasser. Disse medlemmer vil dessuten påpeke at den usikkerhet som nå råder omkring klimaforhandlingene, vil gjøre det være svært vanskelig å få etablert ordninger med internasjonale kvotekjøp. Dette vil få konsekvenser for spørsmålet om bygging av gasskraftverk. Argumentene mot bygging av gasskraftverk er etter disse medlemmers vurdering ytterligere forsterket. Det gjelder også våre internasjonale forpliktelser i forhold til reduksjon av NOx-utslippene, der Regjeringen i Langtidsprogrammet understreker hvilken krevende oppgave det er for Norge å klare å oppfylle sine forpliktelser.
Disse medlemmer vil dessuten vise til at flere norske miljøer har presentert teknologi for gasskraftproduksjon der CO2-utslippene er sterkt redusert. Strenge miljøkrav kombinert med bedre rammevilkår for ny teknologi vil øke sjansene for at norske aktører vil finne det lønnsomt å utvikle gasskraftverk som nesten ikke gir utslipp. Disse medlemmer mener at Norge ved å stimulere slik forskning kan Norge bli et foregangsland på området. Disse medlemmer vil ikke bygge gasskraftverk med gammel forurensningsteknologi.
For øvrig vil disse medlemmer vise til den nylig fremlagte St.meld. nr. 37 (2000-2001). Øvrige energiforsyningsspørsmål vil bli behandlet og kommentert i denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at Norge fra naturens side har alle forutsetninger for å bli Vest-Europas ledende energinasjon. I tillegg har norske fagfolk og bedrifter utviklet kompetanse i verdensklasse innenfor utvinning og utnytting av energiressurser. Endringene i internasjonal oljeindustri og liberaliseringen av elektrisitets- og gassmarkedene i EU skaper derfor store forretningsmessige muligheter for Norge som energinasjon. I denne situasjonen er det omfattende offentlige eierskapet til energiressursene en hemsko. Konsesjonslovgivningen for vannkraftanlegg hindrer et aktivt privat eierskap og bremser omstruktureringen i kraftbransjen.
Disse medlemmer vil redusere statens eierandeler i energi- og petroleumsindustrien og avvikle statens hjemfallsrett til vannkraftanlegg. Disse medlemmer mener samtidig at rammebetingelse for olje- og gassindustrien må sikre at norsk sokkel i fremtiden er et attraktivt investeringsområdet. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til behandlingen av petroleumsmeldingen og delprivatiseringen av Statoil, som vil gi bedre muligheter for en dynamisk utvikling i bransjen og et godt grunnlag for en videre omlegging av politikken.
I dag blir så godt som all gass fra norsk sokkel eksportert til utlandet. Disse medlemmer mener at naturgass i større grad må benyttes til innenlands verdiskaping. Gass kan brukes både som energikilde og som råstoff til industrien, og det er behov for en offensiv satsing på distribusjon og bruk av naturgass innenlands. Disse medlemmervil i den sammenheng vise til at Høyre har fått gjennomsalg for at Regjeringen skal fremme en helhetlig strategi for bruk av gass på land. Disse medlemmer viser videre til vedtaket av 26. april 2001, sak. 6, der Stortinget slo fast at en skal komme tilbake til hvem som skal ha ansvaret for oppfølgingen av den nasjonale gasstrategien i forbindelse med denne meldingen.
I tillegg til å fortsette satsingen på å utvikle alternative energikilder vil disse medlemmer øke den offentlige forskningsinnsatsen knyttet til bruk av naturgass.
Hoveddelen av norsk kraftproduksjon kommer fra vannkraft. Norge importerer i tillegg betydelige mengder kraft i år med normal nedbør. Med de begrensninger som er lagt på videre utbygging, er epoken med store vannkraftutbygginger over. Disse medlemmer mener at hensynet til kommende generasjoners naturopplevelser tilsier en restriktiv holdning til videre vassdragsutbygging, og at vi lar de aller fleste vassdrag som står igjen forbli urørt. Det bør i stedet satses på modernisering og oppgradering av eksisterende kraftverk.
Energien Norge importerer, kommer fra mange forskjellige kilder, blant annet sterkt forurensende kullkraftverk. Disse medlemmervil i denne sammenheng vise flertallets standpunkt når det gjelder bygging av gasskraftverk og vilkår for dette som ble slått fast ved behandlingen av St.meld. nr. 29 (1998-1999).
Nasjonale og internasjonale virkemidler må sikre at mindre forurensende energikilder får et konkurransefortrinn. Disse medlemmer vil øke innsatsen for å stimulere til energiøkonomisering og økt energieffektivitet.
Disse medlemmer viser til den fremskrivningen av energiforbruk som Regjeringen har lagt til grunn i meldingen, og den usikkerheten forutsetningene for denne fremskrivningen har skapt for prosessindustrien. Disse medlemmer er bekymret for rammebetingelsene for prosessindustrien. Høyre vil komme tilbake til dette i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 37 (2000-2001) om vannkraften og kraftbalansen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker seg at langtidsprogrammet ikke nevner behovet for å få ned energibruken generelt og elektrisitetsbruken spesielt. Det fokuseres kun på å begrense veksten. Uansett perspektiv og utgangspunkt burde det være enighet om at redusert energiforbruk er ønskelig, ettersom alle energiformer har negative følger for natur og miljø.
Langtidsmeldingen peker på at Norges energiforsyning skal være verdens mest miljøvennlige. Dette er et mål dette medlem støtter. Dette er også en av årsakene til at dette medlem går imot bygging av gasskraftverk. Norge har pr. i dag en elektrisitetsproduksjon som er så godt som totalt basert på fornybare energiformer, nemlig vannkraft, og etter dette medlemsmening bør dette fortsette.
Imidlertid mener dette medlem at norsk energipolitikk er dominert av elektrisitet i for stor grad. Dette er ineffektivt og ikke i tråd med moderne energifilosofi. Å bruke elektrisitet, som er en energikilde av meget høy kvalitet, til formål som oppvarming av rom og vann er misbruk av den kvalitet elektrisitet har. Elektrisitet burde vært forbeholdt høykvalitetsformål som kraftkrevende industri eller andre former for industriell produksjon.
Dette er bakgrunnen for at dette medlem går inn for kraftig vekst for alternativ energiteknologi som varmepumper og solvarme. Dette er energiteknologi som lett kan erstatte mye av elektrisitetsbruken, noe som ville gjøre Norge langt mindre sårbar for tørrår og andre begrensninger i elektrisitetsproduksjonen. Det ville frigjøre elektrisitet for eksport, og det ville fjerne behovet for bygging av ny kapasitet, for eksempel ved hjelp av gasskraft.
Det pekes i meldingen på betydningen av at de gjenværende petroleumsressursene forvaltes bærekraftig. Dette medlem er enig i at oljeproduksjon skal gjøres mest mulig miljøvennlig, med et minimum av belastning på naturen. Men i og med at petroleumsprodukter er en ikke-fornybar ressurs, blir det utvanning og et misbruk av begrepet å si at de skal forvaltes bærekraftig.
Når det gjelder Barentshavet er dette medlem av den oppfatning at leting og utvinning i dette sårbare området ikke skal skje.
Det pekes i meldingen på at forbruket av energi er nært knyttet til utviklingen i velstand og produksjon. Dette har tradisjonelt vært riktig. Imidlertid har også historien vist at når industriproduksjon og velstand når et visst nivå, skiller forbindelsen mellom velstandsutvikling og energiforbruket lag. Dette skyldes at mye av velstanden tidlig er knyttet til industriproduksjon, mens den på et senere tidspunkt er mer knyttet til tjenester. Det er etter dette medlems mening viktig å være klar over at forbindelsen ikke er ubrytelig og skjebnebestemt, men i stor grad kommer an på politiske valg, ikke minst når det gjelder grad av energieffektivitet.
Det presiseres at Norge med sin store avhengighet av elektrisitet produsert ved hjelp av vannkraft er sårbar for nedbørssvingninger. Det gis i meldingen et inntrykk av at gasskraft vil kunne bidra til å redusere denne sårbarheten. Dette medlem vil i den sammenheng minne om at forpliktelsene i Kyoto-protokollen kun er et første skritt, og at det er høyst sannsynlig og ønskelig at forpliktelser om ytterligere reduksjoner vil tre i kraft i løpet av et gasskraftverks levetid.
Derfor må fokus ikke bare være på hva slags energiforsyning vi skal ha - men hvor høy.
Norge er i den meget heldige situasjon at nær 100 pst. av elektrisiteten produseres ved hjelp av en fornybar energikilde, nemlig vannkraft. Dette har en helt spesiell konsekvens, nemlig at energieffektivitet er å betrakte som en fornybar energikilde. Dersom Norge hadde brukt kull som elektrisitetskilde hadde situasjonen vært en helt annen: Da ville det vært mer miljøvennlig å gå over til gass enn å satse på energiøkonomisering (ENØK).
I en plan for miljøvennlig energiproduksjon i Norge bør derfor etter dette medlems mening ENØK nevnes spesielt, noe meldingen ikke gjør.
Det gjøres klart at fyringsolje vil spille en rolle på kort og mellomlang sikt, og det argumenteres med at en fleksibel bruk av fyringsolje også vil gjøre tilpasninger til tørrår lettere. Videre argumenteres det med at bruk av fyringsolje kan være med på å legge grunnlag for bruk av varmekilder (vann, fjernvarme o.l.) senere. Dette medlem vil minne om at utslipp fra fyringsolje forårsaker store lokale miljøproblemer i tillegg til å være en kilde til drivhusgasser. Forbindelsen mellom fyringsolje og vannbårne oppvarmingssystemer er ikke et argument for fortsatt bruk av fyringsolje, men for en rask overgang til bruk av fornybare kilder som varmepumper, fjernvarme og spillvarme.
Dette medlem går imot bruk av gass til elektrisitetsproduksjon, først og fremst av fire årsaker:
i) Det er en meget ineffektiv bruk av gassen, med meget liten virkningsgrad.
ii) Det fører til økte utslipp av CO2 og gjør det vanskeligere for Norge å møte sine forpliktelser etter Kyotoprotokollen.
iii) Gasskraft produsert i Norge fører ikke nødvendigvis til reduserte utslipp av CO2 i andre land.
iv) Det finnes gode alternativer til å gjøre Norge mindre sårbart for tørrår.
Dette kapittelet analyserer hvordan utviklingen av energibruken vil være frem mot 2020, og hvilke faktorer som kan komme til å påvirke det. En slik faktor er Kyoto- protokollen. Men det sies ingenting om post-Kyoto, og sannsynlige forpliktelser etter 2012. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke vil fortsette med stadig økte forpliktelser om reduksjoner. Dette er et viktig element som bør komme med i en analyse av utviklingen fremover mot 2020. Det poengteres også at "forbruket av elektrisitet øker mer enn tilgangen på ny kapasitet".
Dette medlem minner om at elektrisitetsforbruket ikke er skjebnebestemt, men er en konsekvens av energipolitikken, særlig av i hvilken grad det satses på alternative energikilder.
Det skrives videre at "teknologien som er i omfattende bruk mot slutten av denne perioden (i dag til 2020) vil i betydelig grad være kjent i dag". Dette medlem tror dette er en korrekt beskrivelse, men vil peke på at meget få av de teknologiene Worldwatch Institute nevner i sin rapport Jordens Tilstand 2000 er funnet verdig i nevne i langtidsprogrammet. Noen eksempler på dette er mikroturbiner, solceller, solvarme, geovarme, mikrokraftverk, brenselsceller, Sterlingmotoren eller mange andre av de lovende energiteknologiene vi kjenner i dag. Det pekes i stedet på den sterke avhengigheten av vannkraft, og sårbarheten dette medfører. Men etter dette medlems oppfatning er det nettopp et argument for å gjøre oss mindre avhengige av vannkraft og elektrisitet.
Dette medlem registrerer at et flertall på Stortinget har åpnet for delprivatisering av Statoil, og for salg av betydelige deler av statens direkte økonomiske engasjement i oljevirksomheten. Dette gir mindre kontroll med en sentral sektor innenfor norsk økonomi, og reduserer mulighetene til å regulere olje- og gassproduksjonen i tråd med politiske mål på energiområdet eller andre områder. Dette medlem vil derfor motarbeide et videre nedsalg av statens eierinteresser i olje- og gassproduksjonen.
Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser til kap. 17.6.