8.1 Sammendrag

Arbeidet for et bedre miljø er både et mål og et middel. Det er et mål på vår evne til å finne gode løsninger på felles problemer og vår evne til å ivareta hensynet til de som kommer etter oss. Men det er også et middel til å skape bedre levekår, sunnere rammer for vår livsutfoldelse og et robust grunnlag for framtidig vekst.

Det er et overordnet mål at rammevilkårene for produksjon og forbruk globalt blir slik at miljøhensyn blir godt ivaretatt. For å nå dette målet trenger vi både forpliktende internasjonalt samarbeid og sektorovergripende nasjonale virkemidler. Norge kan bidra både gjennom tiltak innenlands og gjennom en aktiv innsats internasjonalt for å oppnå effektive og forpliktende avtaler. Regjeringen vil at Norge skal være et foregangsland i miljøvernpolitikken.

De internasjonale klimaforhandlingene er inne i en svært krevende og viktig fase. Det er avgjørende for den videre framdriften i det internasjonale klimasamarbeidet at landene kommer til enighet, slik at Kyoto-protokollen kan tre i kraft. Ved at Kyoto-protokollen trer i kraft, legges grunnlaget for internasjonal enighet om ytterligere utslippsreduksjoner. Dette er nødvendig for å motvirke menneskeskapte klimaendringer. Norge har gjennom Kyoto-protokollen tatt på seg en krevende utslippsforpliktelse for klimagasser, som vil innebære omstillinger både i næringslivet og husholdningene.

Norsk klimapolitikk må vurderes i lys av utviklingen i de internasjonale klimaforhandlingene. Regjeringen vil legge fram et forslag til kvotesystem for klimagasser våren 2001, som kan iverksettes dersom Kyoto-protokollen trer i kraft. Forslaget vil bygge på de hovedlinjene som ble trukket opp av Kvoteutvalget i NOU 2000:1 Et kvotesystem for klimagasser. Det vil være en sentral oppgave for Norge framover å få klimaforhandlingene tilbake på et godt spor, med sikte på å få til en bindende avtale så snart som mulig. Inntil en slik avtale er på plass vil det bli arbeidet videre med å effektivisere de nasjonale klimavirkemidlene.

Gøteborg-protokollen om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenær ozon stiller også store krav om å redusere miljøskadelige utslipp. Det legges vekt på å utforme virkemidlene for å oppfylle forpliktelsene om å redusere utslippene av blant annet nitrogenoksider (NOx) og svoveldioksid (SO2) mest mulig kostnadseffektivt. Regjeringen vil komme tilbake med konkrete forslag til hvordan Norge skal oppfylle Gøteborg-protokollen. Virkemidlene må ses i sammenheng med virkemidlene for å oppfylle Kyoto-protokollen.

Arbeidet med å redusere bruken og utslippene av helse- og miljøfarlige kjemikalier vil også i tiden framover bli gitt høy prioritet. Det er viktig å stanse bruk og utslipp av de farligste kjemikaliene i Norge. Samtidig vil Regjeringen arbeide aktivt for forpliktende internasjonale avtaler som enten forbyr eller setter strenge grenser for bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Regjeringen vil videre arbeide for at kunnskapsgrunnlaget om kjemikalier bedres, og at informasjonen om kjemikalienes skadelige virkninger gjøres mer tilgjengelig for publikum. Oppryddingen av tidligere tiders utslipp av miljøgifter vil bli videreført. Det er en særlig utfordring å redusere helse- og miljøproblemene knyttet til forurensede sedimenter i havner og fjordområder.

Norge skal fortsatt være aktiv i det internasjonale samarbeidet for å forvalte det biologiske mangfoldet, og vil videreutvikle virkemidlene nasjonalt. Det omfatter blant annet tiltak for å verne truede arter og sårbare naturområder, forebygge og redusere problemene med fremmede organismer i norsk natur og sikre en samfunnsnyttig og bærekraftig bruk av genteknologien. Dette forutsetter et styrket sektoransvar, bedre kunnskapsgrunnlag gjennom kartlegging og overvåking, mer effektive og samordnede virkemidler på tvers av sektorene og at kommunene får tilstrekkelig handlingsrom i naturforvaltningen. Regjeringen vil våren 2001 legge fram en stortingsmelding om forvaltning av det biologiske mangfoldet. Regjeringen har også besluttet å nedsette et utvalg som skal utrede et nytt lovgrunnlag for en samordnet forvaltning av biologisk mangfold.

Det er et mål å sørge for at skadene fra avfall på mennesker og naturmiljø blir så små som mulig. Dette skal gjøres ved å løse avfallsproblemene gjennom virkemidler som sikrer en samfunnsøkonomisk god balanse mellom omfanget av avfall som genereres og som gjenvinnes, forbrennes eller deponeres. Regjeringen vil vurdere innretningen av avgiften på sluttbehandling av avfall.

Det er Regjeringens mål å redusere risikoen for akutt forurensning i forbindelse med skipshavarier langs norskekysten og ulykker som kan medføre radioaktiv forurensning i Norge. Tiltak for å styrke sikkerheten og beredskapen lang kysten vil bli vurdert. Norge vil videreføre samarbeidet med Russland for å redusere risikoen for akutt radioaktiv forurensning fra anlegg i Russland.

Det er Regjeringens mål at mangfoldet av kulturminner og kulturmiljø skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser, og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser. Kulturminnepolitikken vil bli utviklet videre gjennom oppfølgingen av det regjeringsoppnevnte Kulturminneutvalget, som skal levere sin innstilling i desember 2001.

Allemannsretten er viktig for å sikre gode muligheter for rekreasjon i friluftsområder og et aktivt friluftsliv. Regjeringen vil trappe opp innsatsen for å sikre allemannsretten i kyst- og strandområder, tydeliggjøre ferdselsbestemmelsene i friluftsloven, og avklare forholdet mellom allemannsretten og virksomhet i utmark. Regjeringen vil våren 2001 legge fram en stortingsmelding om friluftsliv.

Det er viktig at miljømålene og de internasjonale forpliktelsene nås med stor grad av sikkerhet og til lavest mulige kostnader for samfunnet. Med et økende ambisjonsnivå i miljøvernpolitikken legger Regjeringen vekt på å benytte mest mulig kostnadseffektive virkemidler for å sikre miljøhensynene. Det legges blant annet opp til å øke bruken av økonomiske virkemidler som miljøavgifter og omsettelige utslippskvoter, i tråd med prinsippet om at forurenser skal betale. Disse virkemidlene kan i tillegg gi inntekter som kan brukes til å redusere andre skatter og avgifter, og dermed bidra til å effektivisere skattesystemet. De kan også stimulere til at det utvikles og tas i bruk mer miljøvennlig teknologi på en samfunnsøkonomisk effektiv måte.

Det er behov for å vurdere kritisk om grunnlaget for de ulike tilskudds- og støtteordningene med negativ miljøeffekt er tilstede. Regjeringen vil kartlegge omfanget av tilskudds- og støtteordninger med miljø­skadelige virkninger. Regjeringens mål er å redusere omfanget av slike ordninger og gjøre dem mer målrettet.

8.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til kapittel 8 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken. Et godt miljø er viktig både for folks helse og trivsel. Et av de alvorligste miljøproblemene i dag er endringer i klimaet som skyldes utslipp ved forbrenning av blant annet olje og kull. De internasjonale klimaforhandlingene er inne i en svært krevende og viktig fase.

Disse medlemmer mener det er viktig at Regjeringen jobber aktivt for å få forhandlingene tilbake i et godt spor for å få en bindende avtale så snart som mulig, slik at utslippene av klimagasser fra de industrialiserte landene kan reduseres. Inntil en slik avtale er på plass vil, støtter disse medlemmer at det arbeides videre med effektive klimatiltak i Norge. Regjeringen vil legge fram et forslag til kvotesystem for klimagasser våren 2001, som kan iverksettes dersom Kyoto-protokollen trer i kraft. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til det nordiske miljøhandlingsprogram 2001-2004. Der går de nordiske landene inn for å utvikle Østersjøområdet (de nordiske land og de baltiske stater) til et forsøksområde for Kyoto-mekanismene.

Disse medlemmer slutter seg til at arbeidet med å redusere av forsuring, overgjødsling og utslipp av bakkenær ozon også skal ha prioritet, og ser positivt på at Regjeringen vil sikre det biologiske mangfoldet og mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer. Allemannsretten er viktig for å sikre folk gode muligheter til rekreasjon og et aktiv friluftsliv, og disse medlemmer mener det er viktig å øke innsatsen for å sikre folks tilgang til kyst- og strandområder.

Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at det er viktig å spare verdifull vassdragsnatur, og at det vil bli lagt økt vekt på miljøhensyn i vassdragsforvaltningen. Økning i produksjonskapasiteten av vannkraft framover vil primært begrenses til opprusting av allerede utbygde vannkraftanlegg og til skånsomme, nye utbygginger.

Det er behov for en kritisk gjennomgang av ulike støtte- og tilskuddsordinger med negativ miljøeffekt, for å redusere omfanget av dem. Disse medlemmer ser positivt på at Regjeringen har satt i verk en kartlegging av slike ordninger.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under kap. 17.2.8.

Disse medlemmer mener at det miljøpolitiske perspektivet må være sektorovergripende. Ansvarsdelingen i samfunnsplanleggingen gjør at miljømyndighetene ofte blir for svake i forhold til andre myndigheter og interesser. Virkemidler for å sikre en sektorgripende tilnærming bør i større grad tas i bruk.

Disse medlemmer vil understreke at utslipp av klimagasser er den største miljøutfordringen i vår tid. Det er derfor en svært viktig oppgave å redusere utslippene av drivhusgasser globalt og nasjonalt.

Disse medlemmer er positive til kostnadseffektive miljøtiltak og bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer. Slike ordninger sikrer at en får mer miljøtiltak for hver krone. Disse medlemmer vil samtidig understreke at fleksible gjennomføringsmekanismer som for eksempel internasjonale kvotekjøp, etter klimaprotokollen kun skal være supplement til nasjonale tiltak. Det er ikke meningen at enkelte land skal kunne kjøpe seg fri fra sine forpliktelser. Dette betyr at vi vil måtte redusere våre utslipp betydelig.

Disse medlemmer mener derfor at det må utarbeides en nasjonal klimaplan for hvordan vi skal gjennomføre vår del av forpliktelsene hjemme. Her vil bruken av et nasjonalt kvotesystem stå sentralt. Et nasjonalt kvotesystem bør etableres uavhengig av hva som skjer i klimaforhandlingene internasjonalt. Disse medlemmer er overrasket over at Regjeringen i Langtidsprogrammet sår tvil om dette og sier:

"På bakgrunn av dette vil regjeringen i stortingsmeldingen om klimapolitikken legge fram et forslag til kvotesystem som kan iverksettes dersom Kyoto-protokollen trer i kraft."

Disse medlemmer mener at det nasjonale kvotesystemet og handlingsplanen må gjennomføres med tiltak innen oljevirksomheten, energiforsyningen, avfallsindustrien, transportsektoren og den kraftkrevende industri. Skatte- og avgiftspolitikken må også brukes aktivt for å bidra til reduksjon av utslipp.

Disse medlemmer viser til stortingsmeldingene om friluftsliv og biologisk mangfold som nylig er fremlagt, og vil overlate en politisk behandling av disse spørsmålene til disse. Disse medlemmer vil imidlertid særskilt vise til Langtidsprogrammets håndtering av villaksspørsmål, og registrerer at Arbeiderpartiets tidligere meget sterke signaler i forhold til oppfølging av Villaksutvalgets innstilling ikke lenger synes å ha gyldighet.

Disse medlemmer vil minne om at det i St.meld. nr. 8 (1999-2000), som ble fremlagt av Sentrumsregjeringen, er fastsatt som strategisk mål at støyproblemer skal forebygges og reduseres slik at hensynet til helse og trivsel ivaretas. Her settes det som mål at støyplagen skal reduseres med 25 pst. innen 2010 i forhold til 1999. Støy er et av de miljøområdene som rammer flest mennesker i Norge i dag. I Langtidsprogrammet åpner Regjeringen for en justering av målet i 2005. Disse medlemmer viser til at Regjeringen er forpliktet til å følge opp Stortingets mål. Disse medlemmer mener at vi må få en støypolitikk med konkrete tiltak og bevilgninger som følger opp målsettingen om 25 pst. reduksjon i støyplagen.

Disse medlemmer viser til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 8 (1999-2000) Om rikets miljøtiltstand, Innst. S. nr. 256 (1999-2000) Om opprettelse av Norsk Kulturminnefond som skal bidra til en ny giv i kulturminnesatsingen i en dugnad mellom offentlige og private aktører. Disse medlemmer mener det er kritikkverdig at Regjeringen i Langtidsprogrammet ikke omtaler vedtaket og ikke signaliserer hvordan en har til hensikt å følge dette opp. Disse medlemmer mener at dette ikke er i samsvar med de sterke signaler Regjeringen har kommet med om å satse på kulturminnevern.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil sikre at fremtidige generasjoner får de samme muligheter til naturopplevelser og velstand som dagens. Forvaltningen av naturen er en forpliktelse på tvers av generasjonene. Hver generasjon har en forpliktelse til å overlate jorden til den neste i minst like god forfatning som man selv fikk den fra den forrige. Derfor legger disse medlemmer føre-var-prinsippet til grunn i miljøpolitikken.

Det er en økende miljøbevissthet i næringslivet. Flere og flere bedrifter ser at investeringer i miljøvennlig teknologi kan gjøres til et konkurransefortrinn. Gjennom en kombinasjon av miljøkrav og økte bevilgninger til forskning vil disse medlemmer stimulere norske bedrifter til å ligge i forkant internasjonalt. I tillegg må reguleringer og avgifter som virker hemmende i forhold til miljøvennlig teknologi fjernes.

For å redusere forurensning av luft, vann og jord er det nødvendig å kombinere virkemidler, men disse medlemmerer av den oppfatning at et velfungerende kvotesystem har en mer effektiv virkning enn avgifter. Når en bruker skatte- og avgiftssystemet som virkemiddel bør dette utformes slik det lønner seg å opptre miljøvennlig. Særnorske avgifter vil få alvorlige konsekvenser for verdiskapning, sysselsetting og distriktene der virksomhetene er lokalisert. Klimagassutslippene kan komme til å øke dersom virksomhetene etablerer seg i land hvor krafttilførselen baseres på fossil kraft i stedet for vannkraft. Hensynet til å unngå lekkasje av miljøproblemer til utlandet må stå sentralt også i den videre utformingen av tiltak overfor norske konkurranseutsatte virksomheter.

Disse medlemmer vil ta i bruk kvotehandel som miljøpolitisk virkemiddel både nasjonalt og internasjonalt for å redusere klimagassutslippene. Et slikt system vil sikre at vi får mest mulig miljø ut av de kronene som investeres, og vil gjøre det mulig å komme lenger i kampen mot klimatrusselen. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at ingen sektor bør fritas for utslippsforpliktelser, og at alle sektorer selv må bære kostnadene ved utslippsreduksjoner, i tråd med prinsippene som ble trukket opp i Innst. S. nr. 233 (1997-1998). De internasjonale klimaforhandlingene er inne i en avgjørende fase og disse medlemmervil understreke at det er avgjørende at landene kommer til enighet slik at Kyoto-protokollen kan tre i kraft.

Disse medlemmervil vise til at et system med kvotehandel gir større sikkerhet for at vi klarer å redusere utslippene i henhold til målsettingene enn et system med avgifter, fordi kvotene setter et samlet tak på utslippene fra de næringene som omfattes av ordningen.

For en del utslipp vil fortsatt konsesjonsbehandling med utslippstillatelser være nødvendig. Dagens ordning hvor SFT foretar en svært vid skjønnsmessig vurdering, samtidig som tilsynet har flere roller, har klare svakheter. Disse medlemmer viser til Budsjett-innst. S. nr. 9 (1999-2000) der energi- og miljøkomiteens flertall påpekte dette og mente at det var behov for en gjennomgang av systemet for å sikre likebehandling av bedrifter innen samme bransje. Disse medlemmer vil på den bakgrunn foreslå at det gjennomføres en fullstendig gjennomgang av SFTs roller og konsesjonssystemet.

Mulighet for naturopplevelser er viktig for folks naturforståelse og miljøengasjement. Sikring av naturområder er derfor viktig. Disse medlemmer mener at den private eiendomsrett er den som best sikrer en forsvarlig forvaltning av naturområder. Disse medlemmer vil være forsiktig med inngrep i den private eiendomsrett som reduserer grunneiernes bruksrett. Der hvor det offentlige griper inn med vernevedtak, mener disse medlemmer at grunneierne må sikres full erstatning for redusert bruksverdi. Staten har sikret store områder langs kysten og langs vassdrag til friluftsformål, blant annet gjennom byggeforbudet i strandsonen. For å øke tilgangen på friluftsområder må staten både kjøpe eiendommer og legge ut egnede statseide områder til friluftsformål. Kystområder som tidligere var disponert til forsvarsformål, er spesielt aktuelle. Disse medlemmer ønsker ikke ytterligere innstramning i kommunenes muligheter til å gi dispensasjon fra byggeforbudet.

Disse medlemmer vil ta vare på det biologiske mangfoldet og mener at dette best kan ivaretas gjennom en kombinasjon av vern og bærekraftig bruk. Fordi størstedelen av forsuringen kommer fra utlandet, vil internasjonale forpliktende avtaler være nødvendig for å løse problemene. Disse medlemmer mener derfor at det er viktig for Norge å støtte EUs arbeid med å etablere nasjonale utslippskrav, og at det blir arbeidet for tiltak i våre nærområder, deriblant i Nordvest-Russland. I tillegg må det bevilges tilstrekkelige midler til oppryddingstiltak og kalking av sure vassdrag i Norge.

Den omfattende petroleumsvirksomheten på norsk sokkel og skipsfarten langs norskekysten forutsetter en høy oljevernberedskap. Med økt aktivitet i Norskehavet og i Barentshavet mener disse medlemmer det er nødvendig å styrke både miljøkompetansen og oljevernberedskapen i Nord-Norge.

Disse medlemmer vil prioritere arbeidet med å rydde opp i gamle miljøsynder. Miljøgifter, som PCB, er en trussel mot både mennesker og dyr. Forurenseren må betale for opprydningen. I mange tilfeller er likevel ansvarsforholdene for gamle synder uklare. Det bør derfor etableres et eget opprydningsfond i et samarbeid mellom myndighetene og næringslivet for å fjerne miljøgiftene fra naturen eller begrense skadevirkningene. Det vises her til Dokument nr. 8:38 (2000-2001) om PCB og behovet for å rydde opp i gamle miljøsynder.

Rovdyrforvaltningen er en avveining av hensynet til biologisk mangfold og hensynet til husdyrhold og dyrevern. Disse medlemmer vil kombinere målsettingen om levedyktige rovdyrstammer med aktive utmarksnæringer. For å sikre at begge hensyn ivaretas, mener disse medlemmer det er nødvendig med en ny og helhetlig gjennomgang av rovdyrpolitikken, noe som Høyre fikk gjennomslag for under behandlingen av Innst. S. nr. 110 (2000-2001).

Disse medlemmer vil styrke innsatsen for å bevare de ville laksebestandene gjennom å opprette nasjonale laksevassdrag og fjorder.

Den lokale luftkvaliteten er viktig for helse- og trivselstilstanden. Strengere EU-krav til utslipp fra veitrafikken vil bedre luftkvaliteten også i Norge. Disse medlemmer er skeptisk til omfattende bruk av forbud og straffetiltak, og ønsker isteden økt bruk av positive tiltak som avgiftslettelser, stimulering til investeringer i miljøvennlig teknologi og panteordninger for å oppmuntre folk til å handle miljøvennlig og redusere utslippene.

For å redusere utslippene og redusere rushtidsproblemene i de store byene vil disse medlemmer øke satsingen på kollektivtransport. Disse medlemmer vil også stimulere bruken av transportmidler med liten eller ingen forurensing som el-biler og gassdrevne ferger, busser og biler. Disse medlemmer vil dessuten øke forskningsinnsatsen på hydrogen som miljøvennlig energikilde for bl.a. transportsektoren.

Disse medlemmer er tilhengere av et sterkt kulturminnevern. Vern av historiske minnesmerker er av avgjørende betydning for å forstå norsk kulturarv og historie. Disse opplevelsene må også sikres for fremtidige generasjoner. Staten eller den som krever utgraving, og undersøkelse av kulturminner, må påta seg kostnadene ved dette.

Disse medlemmer mener at det er en prioritert oppgave å sørge for at viktige historiske byggverk og kulturområder er i forsvarlig stand. Bruk og vern av kulturminner bør kombineres. Aktiv bruk av kulturminner kan hindre forfall. Høyre mener at eiere av kulturminner som får bruksverdien redusert som følge av vern, bør bli økonomisk kompensert for dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 17.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at langtidsprogrammet i kapittelet om miljø i flere sammenhenger viser til nødvendigheten av tiltak som er kostnadseffektive. Etter dette medlems mening er dette bra, og en riktig primær strategi. Imidlertid er det et viktig poeng at kostnadseffektivitet ikke blir et altoverskyggende mål. I de tilfeller der det viser seg umulig å nå erklærte miljømål på en kostnadseffektiv måte, må ytterligere tiltak iverksettes. Dette kan være tiltak av administrativ art, som forbud. Det kan også være tiltak som i sin natur er mindre kostnadseffektive enn de ideelt burde være, men som leder mot målet. Som eksempel på dette kan nevnes tiltak om å redusere utslipp av drivhusgasser i Norge, uten at et velfungerende internasjonalt kvotesystem er på plass, eller nasjonale tiltak som en konsekvens av et tak på hvor store deler av norske forpliktelser som kan gjennomføres i andre land.

Det er etter dette medlems mening viktig at Norge ikke velger en strategi hvor det beste, nemlig kostnadseffektive tiltak, ikke blir gode miljøfor­bedrende tiltaks fiende.

Dette medlem er uenig i påstanden om at Norge har tatt på seg krevende utslippsforpliktelser for klimagasser gjennom Kyoto-protokollen. Norge kan tillate seg å slippe ut en prosent mer enn nivået var i 1990, noe som ikke burde være uoppnåelig med en aktiv klimapolitikk. Og dette medlem finner det viktig å minne om at Kyotoprotokollen kun representerer et første skritt, og at det er sannsynlig med ytterligere reduksjonsforpliktelser etter 2012, når den første perioden går ut.

Dette medlem ser at det finnes positive tendenser i miljøsituasjonen i Norge. Denne utviklingen skjer for en stor del som en konsekvens av internasjonale avtaler, for eksempel den såkalte Montreal-protokollen som har redusert utslippet av ozon-nedbrytende stoffer sterkt. Men dette medlem registrerer med skuffelse at Regjeringens tiltak for å møte miljøutfordringene er små og utilstrekkelige.

Å si at miljøsituasjonen i Norge er bra grunnet nasjonal politikk er i beste fall en sannhet med modifikasjoner.

Norge eksporterer sin forurensing gjennom import av varer og produkter. Norges inntekter kommer først og fremst gjennom salg av fossile brennstoffer på det internasjonale markedet, og en alt overveiende del av norske forbruksvarer blir kjøpt ved hjelp av den valutaen dette salget gir. Disse varene blir produsert i andre land, som også tar belastningen ved forurensingen produksjonen av varene gir. På denne måten kan man si at den gunstige miljøsituasjonen i Norge til dels eksisterer på bekostning av miljøsituasjonen i andre land.

Når det gjelder forurensing av regional karakter vil dette medlem peke på at situasjonen når det gjelder utslipp av eutrofierende stoffer ikke er så positiv som meldingen beskriver. Faktum er at utslippene av nitrogen i hele det eutrofipåvirkede området i 1998 var redusert med 27 pst. siden 1985. I perspektiv av det nasjonale målet om 50 pst. reduksjon, innebærer dette at det fortsatt gjenstår tiltak for å nå målet for nitrogen, jf. Regjeringens melding om Rikets miljøtilstand (St.meld. nr. 28 (2000-2001)).

Det er klart at dagens og fremtidens miljøutfordringer er store, for Norge som for alle andre land, og klimaproblemet er identifisert som et av de viktigste. Dette medlem mener at dette er en korrekt beskrivelse, men ønsker samtidig å minne om at Kyoto-protokollen kun må betraktes som et første steg. Ikke minst vil det være viktig at senere forhandlinger finner en måte å inkludere utviklingslandene, der de største utslippsøkningene er forventet å komme. Langtidsmeldingen beskriver i et senere kapittel at Kina og India - to land med til sammen en tredjedel av verdens befolkning - har et oljeforbruk per capita som er en tiendedel av gjennomsnitt for OECD landene. Etter dette medlems mening vil det stå helt sentralt at de rike landene i denne fasen demonstrerer en evne og villighet til å redusere egne utslipp og legge om energipolitikken. Videre er det viktig at det utvikles ny energiteknologi som kan gjøres tilgjengelig for utviklings-landene i en periode med stor og nødvendig vekst.

Bruken av kjemikalier er et annet meget alvorlig miljøproblem. Som nevnt i langtidsmeldingen øker denne bruken kraftig - fra 7 til 250 tonn i løpet av de siste 40 årene. Mange av disse stoffene er helse- og miljøfarlige, der vi til dels har manglende kunnskap om virkningene av en rekke av dem. Som eksempel kan nevnes at forskere nå har begynt å bekymre seg over en stadig opphoping av fluorforbindelser i dyr over hele kloden, forbindelser som tidligere var antatt å være uskadelige. Dette viser betydningen både av å redusere bruken av miljøgifter i størst mulig grad, samt av å anvende føre-var prinsippet i introduksjon av nye stoffer.

Det pekes på at bruken av økonomiske virkemidler i miljøpolitikken bør styrkes. Dette medlem er tilhenger av økt bruk av grønne skatter og økonomiske virkemidler for å redusere miljøbelastningen. Prinsippet er at forurenser skal betale.

Enkelte av disse virkemidlene forutsetter kjennskap til hva de eksterne kostnadene ved forskjellige former for forurensing er. Denne kunnskapen er i dag mangelfull, ikke minst for de globale miljøproblemene. For enkelte miljøproblemer er det sannsynlig at de eksterne kostnadene vil være så store at det vil være vanskelig å få aksept for en pris på forurensende virksomhet som fullt ut fanger opp disse. Dette er primært et pedagogisk problem der det må skapes forståelse for kostnadene ved å la være å gjøre noe med problemene.

Det pekes i langtidsmeldingen på at det er et behov for å vurdere kritisk om grunnlaget for de ulike tilskudds- og støtteordningene med negativ miljøeffekt fortsatt er tilstede, og subsidier bør avvikles om de ikke bidrar til bærekraftig utvikling. Dette er et syn som dette medlem støtter. I den sammenheng pekes det på den fortsatte støtten av kulldrift på Svalbard, som må ansees å være i konflikt en bærekraftig utvikling. Disse midlene burde blitt anvendt til å utvikle annen næringsvirksomhet som gir mindre belastning på den sårbare naturen på Svalbard.

Det er klart, slik langtidsmeldingen presiserer, at den teknologiske utviklingen henger nært sammen med de omfattende miljøproblemene verden står overfor - både som årsak og som en del av en løsning. Etter dette medlems oppfatning bør ikke Norge fortsette elektrisitetsproduksjon ved hjelp av forbrenning av fossile brennstoffer, som i et gasskraftverk. Dette benytter gammeldags teknologi, og sender helt gale signaler til andre land som står foran viktige valg av fremtidige energibærere. Norge bør i stedet arbeide for å utvikle teknologi som løser fremtidens behov uten dagens miljøproblemer, først og fremst på energiområdet. Dette vil gjøre det mulig for utviklingsland å øke sin velstand uten at forurensingen øker.

Det er meget bekymringsfullt at partene under klimakonvensjonen ennå ikke har blitt enige om et regelverk som gjør det mulig å ratifisere Kyoto-protokollen. Utviklingen våren 2001 gir ikke noe varsel om at dette vil bedres under de kommende forhandlingene i Bonn sommeren 2001.

Skillet mellom partene i klimakonvensjonen går mellom EU, USA og gruppen av utviklingsland, G77 og Kina. Norge har gjennom sin deltakelse i den såkalte Umbrella-gruppen valgt å samarbeide med USA i forhandlingene.

Uenighetene i forhandlingene har vært flere. En av dem dreier seg om hvor stort ansvar industrilandene skal påta seg for å kompensere utviklingsland for negative effekter av klimaendringer. En annen viktig uenighet har vært hvor stor del av forpliktelsene de forskjellige landene har kunnet ta gjennom bruk av Kyotomekanismene. Dette har vært et område der USA og EU har stått på hver sin side. EU mener det skal være et tak på hvor mye som kan gjennomføres i andre land, mens USA mener det ikke skal være noe tak. Norge har alliert seg med USA ut fra argumentet om at bare en ordning uten tak sikrer kostnadseffektive reduksjoner.

Etter dette medlems mening er dette et klassisk eksempel på at det beste kan bli det godes fiende. Det er ingen tvil om at en kvoteordning som muliggjør reduksjoner der de er billigst i utgangspunktet hadde vært det beste. Dette er imidlertid ikke politisk mulig i dag. Utviklingslandene ser en slik ordning i konflikt med selve rammekonvensjonen, som krever at Kyotomekanismene skal være et supplement til nasjonale tiltak, og dessuten en ordning som gjør det mulig for i-landene å fortsette "business as usual."Derfor bør Norge akseptere at den optimale kostnadseffektive ordningen ikke er mulig i denne omgang, og alliere seg med EU for å på plass et regelverk som muliggjør ratifisering av protokollen. Det primære bør være at Kyotoprotokollen trer i kraft, så kan den bedres ettersom erfaringene og forhandlingene kommer lenger.

USA har nylig uttalt at landet ikke ser Kyoto-protokollen som et gunstig redskap for å håndtere klimaproblemet, først og fremst fordi utviklingslandene ikke er involvert, og at landet ser Umbrellagruppen som sine nærmeste samarbeidspartnere og allierte. Dette medlem mener at Norge og USA ikke har felles interesser når det gjelder arbeidet med å komme frem til et regelverk som muliggjør ratifisering av protokollen, og at Norge bør gjøre det helt klart for USA at vi ikke deler deres synspunkt på Kyoto-protokollen. Dette medlem mener derfor at Norge bør trekke seg ut av dette samarbeidet.

Langtidsmeldingen peker på at en hovedutfordring fremover er utviklingslandene deltakelse i klimaarbeidet. Dette medlem deler denne oppfatningen, og peker på industrilandene må ta ansvar for å gå foran og demonstrere fremgang. Det er viktig å vise utviklingslandene at det er mulig å skape økonomisk vekst uten store utslipp av drivhusgasser. Dersom rike land som Norge ikke er i stand til å klare dette, er det utenkelig at land som India og Kina vil gjøre det i sin velstandsutvikling i årene som kommer. Dette vil medføre så store utslipp av drivhusgasser at det vil mer enn oppveie reduksjoner i henhold til Kyotoprotokollen. Denne situasjonen kan unngås ved at Norge og andre industriland

• – ratifiserer avtalen og iverksetter tiltak for å redusere egne utslipp, og

• – utvikler teknologi som gjør utviklingslandene i stand til å utvikle sin velstand uten å øke utslippene av drivhusgasser.

Dette medlem registrerer at Regjeringen stadfester og viderefører arbeidet med å stanse bruken av de farligste miljøgiftene. Disse stoffene er skadelige for naturen og utgjør en ikke ubetydelig helsetrussel.

I motsetning til tidligere, hvor utvinning av råvarer og produksjon av varer utgjorde den største kilden til utslipp av kjemikalier, utgjør produkter i dag hovedkilden til kjemikalieutslipp. De gamle konsentrerte punktutslippene har i økende grad fått avløsning av de mange spredte og diffuse kildene. En regner med at ca. 80 pst. av de skadelige kjemikalieutslippene skjer i form av masseproduserte produkter til forbrukerne.

Stadig flere produkter lages i dag av PVC. Dette er et plastprodukt der klor brukes som en av innsatsmaterialene. Produksjonen av PVC fører til utslipp av dioksiner, noe som for eksempel har vært påvist ved flere av Norsk Hydros fabrikker. Det er også grunn til å tro at PVC frigjør store mengder gift i sin levetid, og destruering av plasten ved forbrenning fører til nye utslipp av dioksiner og andre klororganiske stoffer. Dette er bakgrunnen til at PVC settes i et stadig sterkere søkelys.

Dette medlem peker på at det er et politisk mål å redusere utslippene av dioksiner. Dette er ikke mulig uten å redusere produksjon og bruk av de materialene som fører til utslipp av dioksin ved produksjon, bruk eller destruksjon. Det samme gjelder andre former for produkter der helse- og miljøfarlige kjemikalier inngår som en nødvendig del.

For å verne om naturen og det biologiske mangfoldet må vi hindre nye omfattende inngrep. Bygging av nytt Regionskytefelt Østlandet, vannkraftutbygging i Øvre Otta og på Saltfjellet er eksempler på utbygginger som vil ødelegge viktige naturverdier i Norge.

Så lenge det finnes rovdyr vil det oppstå skader på bufe og rein. Det må derfor gis økonomisk tilskudd til oppretting av effektive tilsynsordninger, og det må iverksettes forebyggende tiltak for å redusere skadeomfanget. Erstatningsordningene må bli bedre og mer rettferdige slik at samfunnet som helhet bærer kostnadene. Forvaltninga av de store rovdyra i Norden bør ses i sammenheng. Det er viktig at levedyktige bestander av alle arter som naturlig hører hjemme i Norge - inkludert rovdyr - sikres.

Dette medlem er opptatt av at det arbeides for at gjenværende vassdragsnatur vernes, og at inngrep i allerede vernede områder hindres. Utrydningstruede arters, de såkalte rødlisteartene, leveområder må sikres. Videre er det viktig at levedyktige bestander av villaks sikres ved at det innføres oppdrettsfrie fjorder, og verne om villaksens leveområder. Det er naturlig at berørte lokalsamfunn må få økonomisk kompensasjon for slikt vern. Skogen bør forvaltes etter økologiske prinsipper, og større områder bør vernes. Motorferdsel i utmark og til sjøs bør begrenses og bringes under kontroll. Forsvaret skal ikke beslaglegge nye naturområder.

Norge har imidlertid også et ansvar for biologisk mangfold utenfor Norges grenser. Dette medlem er derfor opptatt av at biologisk mangfold, spesielt i utsatte regnskogsområder, gjøres til en prioritert oppgave i utenriks- og bistandspolitikken.

Dette medlem vil komme tilbake til spørsmålet om biologisk mangfold i behandlingen av den bebudede stortingsmeldingen senere i år. Dette medlem forventer også at den varslede stortingsmeldingen om friluftsliv vil inneholde forslag om tiltak som skal bevare og styrke mengden inngrepsfrie områder.

Dette medlem viser til meldingen der det poengteres at Norge etter Gøteborg-protokollen er forpliktet til å redusere NOx-utslippene med 32 pst. innen 2010 sammenlignet med 1999-nivået. Denne forpliktelsen vil bli særlig krevende. Det vises videre til at virkemidler som tar sikte på å begrense utslippene av CO2 ved å begrense bruken av fossile brennstoffer, også fører til reduserte utslipp av NOx. Det pekes i meldingen på at ett av de mest lønnsomme tiltakene for å redusere utslippene av NOx er å erstatte dieselbiler med bensinbiler. Dette medlem vil vise til det innlysende faktum at det aller billigste tiltaket for å møte Norges forpliktelser etter Gøteborg-protokollen for NOx, er å ikke bygge de planlagte gasskraftverkene.

Biltrafikk er årsak til problemer med lokal forurensing og støy. Meldingen peker på betydningen av å redusere denne, for eksempel ved overgang til kollektivtrafikk. Videre peker meldingen på at Samferdselsdepartementet arbeider med prosjektet "Bedre Byluft" som skal legge til rette for lokale tiltak som kan redusere den lokale forurensningen fra veitrafikk i de fem største byene.

Dette medlem vil peke på at Stortinget nylig har behandlet Nasjonal Transportplan (Innst. S. nr. 119 (2000-2001)), og på viktigheten av at de gode målsetningene når det gjelder kollektivtrafikk følges opp i kommende statsbudsjett.

Dette medlemmer vil øke offentlig kjøp av kollektivtjenester for å øke tilbudet og redusere prisene, og viser til at Norge bruker lite på kjøp av kollektive transporttjenester i forhold til de fleste land i Europa.

Dette medlem minner om planene om transport av radioaktivt avfall langs norskekysten til Japan gjennom Nordøstpassasjen, som et alternativ til den lengre sørlige ruten, med stor motstand fra en rekke land. Blir planene gjennomført, vil risikoen for Norge som kyststat og fiskerinasjon bli meget stor. Det er derfor viktig å signalisere kraftig motstand mot planene.

Dette medlem vil peke på at det faktum at radioaktivt materiell fra Haldenreaktoren ender ved reprosesseringsanlegget i Sellafield, svekker argumentet mot transporten langs kysten. Det er derfor nok et argument - i tillegg til reaktorens alder - for at Haldenreaktoren bør legges ned.

Dette medlem viser til at forskning og utvikling med sikte på å fjerne CO2-utslippene ved gasskraftproduksjon kan bli et viktig bidrag i klimapolitikken. Dette medlem ønsker å peke på betydningen av at forskningen ikke begrenser seg til teknologi som har til hensikt å fjerne utslipp fra gasskraftverk, men også inkluderer alternativer til gasskraftverk.

Dette medlem viser til Langtidsprogrammets omtale av den mest kostnadseffektive gjennomføringen av Kyoto-protokollen, og hva de norske CO2-utslippene vil være i 2010. Ifølge meldingen vil utslippene da være 58 mill. tonn CO2 ekvivalenter, eller rundt 7,5 pst. over nivået i 1990. Som kjent er Norge gjennom Kyoto-protokollen forpliktet til ikke å øke sine utslipp med mer enn 1 pst. i dette tidsrommet.

Denne beregningen baserer seg på at Norge blir med i et internasjonalt kvotesystem for klimagasser, og at kvoteprisen øker gradvis fra 125 kroner pr. tonn CO2 ekvivalenter i 2010 til 200 kroner pr. tonn i 2020.

Dette medlem antar at et internasjonalt kvotesy­stem vil være på plass i 2010, og er ikke motstander av at Norge benytter dette kvotesystemet til å møte deler av sine internasjonale forpliktelser om å redusere utslippene av klimagasser. Likevel mener dette medlem at antagelsene som legges til grunn for framskrivningene er for usikre variabler til at de kan legges til grunn for det antatt mest kostnadseffektive utslippsnivå i 2010. Det er høyst usikkert hva prisen på CO2 kvoter vil være når kvotesystemet er på plass og handel begynner. Med andre kvotepriser blir det optimale utslippsnivå et helt annet.

Etter dette medlems mening er derfor framskrivningene som langtidsmeldingen beskriver et tvilsomt argument for gasskraftverk. Derimot er de et argument for at Norge burde legge an en energipolitikk med minst mulige nasjonale utslipp av CO2. Dette vil også bli verdifullt når et internasjonalt kvotesystem kommer på plass.

Dette medlem mener dessuten det er tvilsomt at gasskraftverk i Norge vil føre til reduserte utslipp av CO2 i andre land, og viser til rapporter fra SSB og Frischsenteret i den anledning. Forskerne bak rapportene pekte i en høring på Stortinget høsten 2000 på det tvilsomme i denne argumentasjonen.

Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser til kap. 17.6.