5. Et arbeidsliv for alle
Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Regjeringen legger derfor stor vekt på et arbeidsliv med plass til alle. Deltakelse i arbeidslivet er noe langt mer enn å heve lønn. En jobb sikrer den enkelte inntekt, et sosialt nettverk og muligheter til å bruke sine evner og ressurser. Sosiale forskjeller er mer enn noe annet knyttet til mangel på arbeid. Arbeidsledighet kan lett føre til passivitet og avmakt hos den enkelte, samtidig som langtidsledighet ofte fører til problemer med å vende tilbake til arbeidslivet. Selv om mye fungerer godt, går utviklingen på enkelte viktige områder i gal retning. Dette gjelder særlig omfanget av sykefravær og uførhet.
Et godt arbeidsmiljø og en sikker arbeidsplass er viktig for den enkeltes motivasjon og muligheter for å være i arbeid fram til pensjonsalderen. I Norge er det høye krav til det fysiske arbeidsmiljøet og det er bygget opp et omfattende avtaleverk som sikrer de ansatte innflytelse over arbeids- og lønnsvilkår, som skal motvirke diskriminering, sikre at helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt og verne mot usaklige oppsigelser.
Arbeidslivet er preget av høy omstillingstakt. Den årlige tilgangen og avgangen av arbeidsplasser utgjør så mye som 8-10 pst. av det eksisterende antall arbeidsplasser. Jobbsikkerhet for den enkelte kan derfor ikke bare sikres gjennom tiltak på den enkelte arbeidsplass. En må også gi den enkelte evne og mulighet til å mestre omstilling. Evne til omstilling er blitt stadig viktigere som følge av nye måter å organisere arbeidet på. Endret arbeidsorganisering kan både ses i sammenheng med innføring av ny teknologi, økte krav til kunde- og brukerorientering og arbeidstakere med krav til fleksible løsninger.
Med de endringene en ser innenfor arbeidslivet, må det vurderes om dagens arbeidslivsreguleringer er godt tilpasset dagens arbeidsliv. På den andre siden er det fortsatt mange som arbeider innenfor en tradisjonell arbeidsorganisering med forholdsvis liten innflytelse over egen arbeidsdag. For å unngå at omstillinger og nye krav slår ut i økte forskjeller, vil Regjeringen legge til rette for en ny og samlet lovgivning for arbeidslivet.
Tilbudet av arbeidskraft i Norge har vist seg å være svært fleksibelt. Gjennom oppgangen på 1990-tallet økte arbeidsstyrken mer enn befolkningsutviklingen skulle tilsi, slik at yrkesdeltakelsen nå er kommet opp på et svært høyt nivå. Sammenlignet med andre land er yrkesdeltakelsen høy i Norge, særlig for kvinner.
Framover anslås veksten i arbeidsstyrken å bli vesentlig lavere enn i de senere tiårene. Mens arbeidsstyrken har økt med om lag 25 000 personer i gjennomsnitt pr. år siden begynnelsen av 1970-årene, kan veksten fram til 2010 anslås til vel 10 000 personer pr. år i gjennomsnitt, og deretter anslås veksten å stoppe opp. Dersom nedgangen i gjennomsnittlig arbeidstid fortsetter, vil antall utførte timeverk vokse mindre enn arbeidsstyrken. Samtidig vil behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren øke kraftig etter hvert som befolkningen eldes og vedtatte velferdsreformer innfases.
Denne utviklingen stiller oss overfor særlige utfordringer. I tillegg er trolig arbeidskraftreserven i Norge relativt liten fordi vi i utgangspunktet har en svært høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet i internasjonal sammenheng. Sammen med den gode utviklingen i yrkesdeltakelsen har imidlertid sykefraværet, uføretilgangen og tidligavgangen fra arbeidsmarkedet økt. Dette har konsekvenser for den enkelte så vel som for samfunnet som helhet. Resultatet for samfunnsøkonomien av den sterke veksten i overføringsordningene er at større byrder legges på den yrkesaktive delen av befolkningen. Redusert tilgang på arbeidskraft reduserer også vekstevnen i økonomien. I tillegg medfører økt sykefravær og uføretrygding økte utgifter over statsbudsjettet som ellers kunne vært brukt til å bedre tjenestetilbudet.
For å skape rom for å satse mer på prioriterte felter må offentlig ressursbruk effektiviseres, yrkesdeltakelsen stimuleres og avgangen fra arbeidslivet begrenses. Regjeringen vil iverksette et bredt sett av tiltak som sikrer dette.
Like viktig som å gjennomføre tiltak som fører folk inn i arbeidsstyrken, er det å hindre at stadig flere faller ut. Terskelen inn i arbeidslivet må bli lavere, samtidig som terskelen ut må bli høyere. For å styrke arbeidslinjen må det legges til rette for at flere kan og vil stå lengre i arbeid. Årsakene til at stadig flere går ut av arbeidslivet før fylte 67 år er sammensatte. Det har på den ene siden sammenheng med den enkeltes ønske om å forlate arbeidslivet og utformingen av pensjons- og stønadsordninger og skattesystemet. På den andre siden vil forhold i arbeidslivet kunne gjøre at flere føler det som problematisk å innfri arbeidslivets krav. Det er neppe tvil om at jobben kan bidra til å påføre mennesker sykdom og uførhet. Dette kan være knyttet til fysisk slitasje og farlige arbeidssituasjoner, men også til stress, dårlig ledelse og sosialt arbeidsmiljø og en oppjaget arbeidssituasjon.
Holdningene til eldre arbeidstakere har blitt påvirket av god tilgang på yngre arbeidskraft. I årene framover vil tilgangen av yngre arbeidskraft bli mindre. Dette kan i seg selv bidra til at arbeidsgivere oppfatter eldre arbeidstakere som en viktig ressurs. Erfaringer fra arbeid med seniorpolitikk i ulike virksomheter viser at det kan være god økonomi å satse på eldre arbeidstakere. For den enkelte kan tilknytning til arbeidslivet representere viktige verdier. Det gir for eksempel anledning til å utnytte evner og anlegg, til utfoldelse og til livslang læring. I dagens situasjon, med mangel på arbeidskraft i mange sektorer og utsikter til lav vekst i arbeidsstyrken i årene framover, er satsing på eldre arbeidstakere særlig viktig. Gjennom arbeidet med seniorpolitikk vil Regjeringen synliggjøre hvilken ressurs eldre arbeidstakere er, og bidra med kunnskap om hvordan bedriftene bedre kan legge til rette for en personalpolitikk som også møter eldre arbeidstakeres ulike behov.
I Norge er det gjennom de siste tiårene blitt lagt bedre til rette for å kombinere yrkesliv og omsorg for barn gjennom bedre barnehagetilbud, skolefritidsordninger, samt bedre permisjonsordninger ved fødsel og for småbarnsforeldre. Fleksibiliteten i barnehagene har de senere årene økt for å tilpasse tilbudet bedre til foreldrenes arbeidstid. Den høye yrkesdeltakelsen blant norske småbarnsforeldre må ses i sammenheng med gode tilbud for barn. Regjeringen vil videreføre dette arbeidet slik at barnehagetilbudet kan møte brukernes behov og ønsker på en enda bedre måte enn i dag, jf. kapittel 12 i meldingen.
For å sikre et arbeidsmarked med høy geografisk og yrkesmessig mobilitet er det viktig å ha en effektiv og god arbeidsmarkedsetat som kan bistå med tilpasset service både til arbeidsgivere og overfor personer som trenger hjelp for å komme i arbeid. For at arbeidsmarkedstiltakene skal gi størst effekt, må de rettes mot de grupper som har størst problemer på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil særlig prioritere unge, langtidsledige, innvandrere og personer med lav utdanning.
Innvandrere fra land utenfor OECD-området har gjennomgående lav yrkesdeltakelse og høy arbeidsledighet. Regjeringen vil vurdere tiltak som kan bidra til å øke yrkesdeltakelsen blant denne gruppen. Målrettede tiltak overfor nyankomne innvandrere og flyktninger er særlig viktig for å sikre varig deltakelse i samfunnslivet. I meldingen vises det til dens kapittel 12 for en nærmere omtale av særskilte tiltak overfor denne gruppen.
Et godt utdanningssystem skal bidra til at det er tilstrekkelig utdannet arbeidskraft til å møte behovene i arbeidslivet. På den annen side innebærer deltakelse i utdanning at studentene i hovedsak ikke er disponible på arbeidsmarkedet. I dag er norske studieløp lange sammenlignet med hva som er vanlig i andre land. Kortere studieløp og raskere studieprogresjon blant studentene vil gjøre at ungdom kan komme tidligere ut i fast arbeid. Regjeringen har i St.meld. nr. 27 (2000-2001) Gjør din plikt - Krev din rett varslet tiltak for å legge til rette for dette, jf. kapittel 13 i langtidsprogrammet.
Den framtidige verdiskapingen og videreutviklingen av velferdsstaten er avhengig av at vi klarer å opprettholde en stor og velkvalifisert arbeidsstyrke og at arbeidskraften nyttes best mulig. Gjennom etter- og videreutdanningsreformen vil Regjeringen legge til rette for at alle yrkesaktive skal ha mulighet til kompetanseutvikling. Dermed legges et viktig grunnlag for at arbeidstakerne er bedre rustet til å møte krav til omstilling og ny kompetanse, og for at arbeidsstyrken skal fungere godt i en økonomi som blir stadig mer kunnskapsbasert. Regjeringen vil legge vekt på at tiltakene i kompetansereformen blir utformet slik at flest mulig kan gjennomføre opplæring uten å måtte tre ut av arbeidsmarkedet.
Arbeidskraftbehovet må også i framtiden i all hovedsak dekkes ved innenlandske arbeidskraftressurser, selv om mulighetene til arbeidsinnvandring vil bli enklere enn i dag. Regjeringen legger til grunn at hovedprinsippet om at innvandringen til Norge skal være begrenset og kontrollert, videreføres. Rekruttering av arbeidstakere fra utlandet, også utenfor Norden og EØS, er likevel aktuelt for å dekke behovet for faglært arbeidskraft i årene framover. Som hovedregel bør det satses på å rekruttere arbeidstakere som etter regelverket kan få varig opphold og like muligheter, rettigheter og plikter i Norge som befolkningen ellers. Det gir mindre fleksibilitet i nedgangstider, men er i tråd med viktige prinsipper og verdier i innvandringspolitikken. Regjeringen vil iverksette en rekke tiltak som vil gjøre det enklere å rekruttere etterspurt kvalifisert utenlandsk arbeidskraft. Tiltakene vil både gjøre det enklere for arbeidssøkerne og arbeidsgiverne og forenkle saksgangen hos utlendingsmyndighetene.
Mange av de som i dag er uføre eller på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet, har både evne og lyst til å arbeide, dersom det legges bedre til rette for det. Som nasjon må vi se på denne arbeidskraftressursen som viktigere og mer verdifull enn noen gang. Et arbeidsliv for alle krever nytenking med hensyn til måten vi legger til rette for at hver enkelt kan yte en innsats ut fra sine egne forutsetninger. Dette kan ikke myndighetene gjøre alene. Arbeidsgiverne må ta et hovedansvar for å ivareta og tilrettelegge samt skape gode og sunne arbeidsplasser i tillegg til at den enkelte arbeidstaker og partene i arbeidslivet må bidra.
Sandman-utvalget drøftet ulike tiltak for å redusere sykefraværet og uføretrygdingen og foreslo en helhetlig tiltakspakke. Regjeringen vil følge opp Sandman-utvalgets utredning i en egen sak for Stortinget senere i år. Regjeringen vil der legge vekt på en politikk som skal bidra til å dempe økningen og helst redusere sykefraværet og tilgangen på nye uførepensjonister. Utviklingen på dette området, og utsiktene framover, gjør at det er svært viktig å snu utviklingen bort fra økt tilgang til uføretrygd og økt sykefravær. Regjeringen vil imidlertid ikke svekke arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen. Regjeringen har allerede startet arbeidet med å revurdere uførepensjonen til personer som har utsikter til å komme tilbake til arbeidslivet eller hvor det er muligheter for å bedre utnyttelsen av restarbeidsevnen. Dette arbeidet vil ha høy prioritet.
Trygdeordningene er av stor betydning for å sikre folks trygghet og velferd. Det er vanskelig å unngå at avkortingsregler ved overgang fra trygd til arbeid, i kombinasjon med skattereglene, for enkelte fører til lav økonomisk gevinst ved yrkesaktivitet i forhold til å motta trygd. For å forhindre at arbeidsstyrken blir mindre enn det som er gunstig for samfunnet som helhet, er det viktig å sikre at velferdsordningene er utformet slik at det lønner seg å arbeide. Regjeringen vil i forbindelse med oppfølgingen av Sandman-utvalget vurdere ulike forslag til endringer i regelverket for å kombinere uføretrygd og arbeid.
Arbeidstilbudet til lavinntektsgrupper øker relativt sett mye når lønnen etter skatt blir høyere, og potensialet for økt tilbud av arbeidskraft ved en reduksjon i marginalskattesatsene er trolig størst ved å få deltidsarbeidende til å arbeide mer. Regjeringen vil derfor redusere skatten på arbeid.
Komiteen viser til kapittel 5 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at arbeid ikke bare er viktig for den enkelte, arbeidskraften er også samfunnets viktigste ressurs. Videreutviklingen av velferdsstaten er avhengig av at vi klarer å opprettholde en stor og godt kvalifisert arbeidsstyrke og at arbeidskraften nyttes best mulig. Disse medlemmer støtter derfor en politikk som motiverer til arbeid framfor trygd og som utnytter den ressurs eldre mennesker er i arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at utviklingen med økt langtidssykefravær og økt uføretrygding må snus. Mange av de som i dag er uføre eller på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet, har både evne og lyst til å arbeide, dersom det legges bedre til rette for det. Disse medlemmer mener at disse utgjør en viktig ressurs for samfunnet. Trygdesystemet må derfor være fleksibelt og tilpasset den enkeltes behov, slik at personer med redusert arbeidsevne eller funksjonshemming også får muligheter til å delta i arbeidslivet. Disse medlemmer mener at det er viktig å sikre at velferdsordningene er utformet slik at det lønner seg å arbeide, og er enig i at skatten på arbeid bør reduseres. Disse medlemmer mener at arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen ikke må svekkes. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen har varslet at den vil komme tilbake til Stortinget med en oppfølging av Sandman-utvalget.
Disse medlemmer mener at mangelen på arbeidskraft også i framtiden i første rekke må dekkes ved å sikre høy yrkesdeltakelse innenlands. En målrettet rekruttering av utenlandsk arbeidskraft vil imidlertid kunne redusere kortsiktige mangler på enkelte typer arbeidskraft. Disse medlemmer ser derfor positivt på at Regjeringen vil iverksette flere tiltak som vil gjøre det enklere å rekruttere kvalifisert, utenlandsk arbeidskraft. Tiltakene vil gjøre det enklere både for arbeidssøkere, arbeidsgivere og for utlendingsmyndighetene. For å redusere saksbehandlingstiden i Aetat vil den individuelle vurderingen bli avviklet og erstattet av et årlig tak for hvor mange spesialister/fagutdannede som kan innvilges arbeidstillatelse.
Disse medlemmer støtter også at arbeidsmarkedstiltakene særlig rettes inn mot unge, langtidsledige, innvandrere og personer med lav utdanning. Innvandrere fra ikke-vestlige land har gjennomgående lav yrkesdeltakelse og høy arbeidsledighet. Disse medlemmer mener at det er positivt at Regjeringen vil ha spesielt fokus på tiltak som kan øke yrkesdeltakelsen i denne gruppen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under kap. 17.2.6 og 17.2.9.
Komiteens medlemmer fra Høyre deler Regjeringens oppfatning av at mangelen på arbeidskraft er en av de største utfordringene det norske samfunn står overfor. Arbeidskraftreserven er beskjeden, samtidig som det er ventet en sterk vekst i etterspørselen etter arbeidskraft innen helse- og omsorgssektoren. Det er derfor nødvendig med et bredt spekter av tiltak for å sikre tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft.
Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å effektivisere offentlig sektor. Det innebærer en bedre og mer effektiv organisering av offentlige tjenester og forvaltning, og en kritisk gjennomgang av hva det offentlige skal bruke ressurser på. Gjennom færre offentlige reguleringer og enklere regelverk vil vi frigjøre ressurser fra byråkrati og forvaltning som kan settes inn i tjenesteproduksjonen på prioriterte områder som utdanning og helse. Høyre vil arbeide for å bygge ned eller slå sammen offentlige kontorer og direktorater der det er naturlig.
Disse medlemmer vil vise til at Høyre vil legge ned fylkeskommunen. Tre forvaltningsnivåer er ett for mye i et land med bare drøyt fire millioner innbyggere. Gjennom redusert byråkrati og dobbeltarbeid vil vi frigjøre ressurser og arbeidskraft som kan brukes til å yte befolkningen bedre tjenester.
Videre er det nødvendig å konkurranseutsette offentlige oppgaver og slippe private til i tjenesteproduksjonen. Sykehusene må fristilles, og få ansvar for lønns- og personalspørsmål. Konkurranseutsetting av pleie- og omsorgstjenester, og fristilling av sykehusene vil gi et mer mangfoldig og variert arbeidsmarked innen omsorgssektoren. Det vil bidra til å bringe sykepleiere og annet helsepersonell som i dag har andre jobber tilbake til omsorgssektoren. Erfaringene med konkurranseutsetting av pleie- og omsorgstjenester så langt viser at de private institusjonene bruker mindre ressurser på administrasjon og mer på pleie enn de offentlige. Det gir en bedre utnyttelse av knappe arbeidskraftressurser til beste for samfunnet.
Disse medlemmer mener at ved å iverksette tiltak knyttet til organiseringen og finansieringen av undervisningen ved universiteter og høyskoler vil man kunne bedre gjennomstrømningen av studenter og slik bedre tilgangen på arbeidskraft ved at studentene kommer tidligere ut i arbeid. Høyre vil ta opp disse problemstillingene ved behandlingen av rapportene fra Mjøs-utvalget og Åmodt-utvalget.
Disse medlemmer vil peke på nødvendigheten av at det blir lettere å få godkjent utenlandsk utdanning, og å få komplettert utdanningen for å tilfredsstille norske krav. Mange innvandrere har høy faglig kompetanse og god utdanning fra hjemlandet, men det kan være et problem å få den godkjent i Norge. For å gjøre det lettere for innvandrere å få utnyttet sin kompetanse på det norske arbeidsmarked mener Høyre det må bli lettere å få godkjent utdanning fra utlandet.
Disse medlemmer mener at det er samsvar mellom folks innsats i arbeidslivet og det de sysselsatte sitter igjen med når skatten er betalt. Disse medlemmer vil derfor øke lønnsfradraget og redusere toppskatten med sikte på å fjerne den helt over tid slik at arbeidstakerne får beholde mer av sin lønnsinntekt. Det vil mobilisere arbeidsstyrken og stimulere til økt arbeidsinnsats.
Byråkrati, lover og offentlig regelverk bidrar å forhindre en hensiktsmessig anvendelse av arbeidskraft. Arbeidsmiljøloven er et eksempel på en lov som i dag er for restriktiv.
Disse medlemmer mener at arbeidsmiljøloven må forenkles. Et godt fysisk og psykisk arbeidsmiljø er viktig, både for trivsel og helse, og dette bør fortsatt lovfestes. På andre områder er imidlertid arbeidsmiljøloven moden for en revisjon. Valgfriheten og effektiviteten i det nye arbeidslivet må ikke begrenses av rigide krav og paragrafrytteri. Begrensningene i frivillig overtid og forbudet mot midlertidige ansettelser må fjernes. Høyre har i denne sammenheng nylig fremmet et forslag i Stortinget om å myke opp bestemmelsene om frivillig overtid.
Disse medlemmer vil vise til at vi lever lenger, men pensjonerer oss tidligere. Det må legges til rette for økt yrkesaktivitet blant eldre. I 1967 var det 3,7 yrkesaktive pr. pensjonist. I 1997 var det 2,7 yrkesaktive pr. pensjonist. I 2050 vil det i følge SSB være 1,7 yrkesaktive pr. pensjonist. Fra 1995 til 1999 ble gjennomsnittlig avgangsalder redusert fra 60,7 til 58,9 år.
Antallet AFP-pensjonister har doblet seg de siste årene, og er nå over 31 000. AFP-ordningen bør erstattes av en ordning som gir anledning til fleksibel pensjonering basert på folketrygden, slik Olsen-utvalget har foreslått (lavere pensjon ved avgang før 67 år, høyere pensjon ved avgang etter 67 år). Den nedre grensen i ordningen bør ligge høyere enn den nedre grensen i dagens AFP-ordning.
Den faktiske pensjoneringsalderen har falt, selv om eldre mennesker lever lenger og holder seg friskere lenger enn før. Det er svært stor variasjon mellom eldre arbeidstakere når det gjelder helse og funksjonsdyktighet, og hvorvidt man fortsatt ønsker å være i arbeid. Eldre må få frihet til å velge om man ønsker å stå i arbeid også utover fylte 70 år. Reglene om avkorting av pensjon mot arbeidsinntekt for pensjonister mellom 67 og 70 år må i større grad legge til rette for og oppmuntre pensjonister til å arbeide og ha lønnsinntekt ved siden av pensjonen. Høyre foreslo i statsbudsjettet for 2001 å heve grensen for hva pensjonister kan tjene fra 1 til 2 G, men uten å oppnå flertall for forslaget.
Disse medlemmer vil vise til at mange uførepensjonister har en betydelig restarbeidsevne som de ønsker å bruke, og som samfunnet har nytte av at blir brukt, i inntektsgivende arbeid. Mange uføretrygdede representerer en betydelig arbeidskraftreserve. Ordningene må ikke innrettes slik at mennesker med restarbeidsevne avskrives og parkeres på uføretrygd for resten av livet. For mennesker som har restarbeidsevne må reglene for kombinasjon av arbeid og trygd legge til rette for at restarbeidsevnen i størst mulig grad blir utnyttet.
For uførepensjonerte med restarbeidsevne (mindre enn 100 pst. uføregrad) bør grunnlaget for uførepensjoneringen vurderes jevnlig, f.eks. hvert fjerde år slik Sandman-utvalget har foreslått. Varig uførepensjon skal bare gis til personer som er 100 pst. uføre uten utsikt til bedret arbeidsevne.
Disse medlemmer mener det må bli lettere å kombinere arbeid og trygd. Sandman-utvalget har pekt på at dagens ordning med friinntekt på 1 G etter for uførepensjonister etter en ventetid på ett år, har uheldige terskelvirkninger og er et incitament mot å øke arbeidsinntekten ut over dette. Denne ordningen kan erstattes med en modell hvor uførestønaden graderes trinnløst (ikke i 10 pst. intervaller som i dag), og hvor uførepensjonen gradvis reduseres i takt med arbeidsinntekten - og hvor yrkesaktiviteten kan gjenopptas uten en ventetid på ett år. Uføregraden bør da kunne senkes ned til 20 pst. Inngangsvilkåret for uførepensjon skal fortsatt være 50.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å utvide ordningen med lønnstilskudd til personer med nedsatt arbeidsevne. Dette vil gjøre det lettere for bedrifter å ansette mennesker med nedsatt arbeidsevne. Et tiltak vil være å utvide perioden det kan mottas lønnssubsidier for. Et forsøk med utvidelse fra tre til fem år er allerede satt i gang. En må også se på nivået på tilskuddene og mulighetene for å utvide målgruppen.
Ordningen gjelder i dag personer som har variabel arbeidsevne, og som ikke oppfyller kravene til uføretrygd og har gjennomført attføring uten å komme i arbeid. Tilskuddet gis til arbeidsgiver som kompensasjon for redusert arbeidsevne. Formålet er at personene gjennom arbeid skal trenes opp og etter hvert kan ansettes på ordinære vilkår uten tilskudd. Lønnstilskudd må også kunne brukes for å bringe innvandrere lettere inn i arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at Aetat må omorganiseres til en kvalifiseringsetat som har som oppgave å hjelpe mennesker med særlige problemer inn i arbeidslivet. Ordinær arbeidsformidling bør i hovedsak overlates til private. Også i opplæring og formidling av yrkeshemmede er det viktig å slippe private aktører til, og Stortinget sluttet seg nylig til et forslag om at andre aktører enn Aetat skal benyttes til opplæring og formidling av yrkeshemmede. Aetat må i større grad samordnes (og samlokaliseres) med trygdekontorene og sosialkontorene slik at disse i større grad kan gi koordinert og individrettet bistand med sikte på å bringe klienter som er i stand til det ut i arbeid fremfor at friske mennesker blir sittende fast i de ulike sikkerhetsnettene.
Disse medlemmer vil vise til at arbeidsledigheten blant innvandrere er langt høyere enn gjennomsnittet. Innvandrere har tradisjonelt møtt problemer på arbeidsmarkedet. Noe skyldes språkproblemer, men noe skyldes også fordommer og mer eller mindre bevisst diskriminering. Det er sløsing med ressurser ikke å benytte innvandrernes kvalifikasjoner. Disse medlemmer tror imidlertid ikke på kvotering og andre tvangstiltak for å få arbeidsgivere til å ansette personer med innvandrerbakgrunn. Disse medlemmer vil understreke at arbeidet overfor fremmedspråklige langtidsledige skal være høyt prioritert for arbeidsmarkedsetaten.
Disse medlemmer vil vise til at veksten i sykefraværet har vært sterk de siste årene. Folketrygdens utgifter til sykelønn vil fra 2000 til 2001 øke med anslagsvis 27 pst. eller over 5 mrd. kroner til over 25 mrd. kroner. Antall sykepengedager betalt av folketrygden har økt fra 8,2 i 1994 til 11,7 i 1999. Det totale sykefraværet i 2000 antas å utgjøre 9 pst. av det totale antall dagsverk. I tillegg dekker arbeidsgiverne utgiftene til ordningen de første 16 dagene og bedriftenes utgifter til sykelønnsordningen ligger på samme nivå som statens. Dertil kommer bedriftenes tap ved nedsatt effektivitet og tapt produksjon. Sintef Unimed har angitt at sykefraværet totalt koster samfunnet 85 mrd. kroner.
Dette er i dag den eneste sosiale ordningen uten egenandel og det påvirker omfanget av ordningen. Høyre vil innføre en egenandel i sykelønnsordningen. En egenandel vil bidra til å redusere sykefraværet og slik frigjøre arbeidskraft.
Disse medlemmer vil styrke satsingen på kjøp av helsetjenester til sykmeldte for å bringe dem raskere tilbake i arbeid. Ordningen må utvides til å omfatte nye diagnosegrupper og behandlingsformer. I tilfeller der arbeidsgiver betaler for behandling eller helseforsikring for arbeidstakere, bør det ikke utløse skatteplikt for arbeidstaker og arbeidsgiver.
I tillegg til å nyttiggjøre seg de eksisterende arbeidskraftreservene her til lands er det etter disse medlemmer nødvendig å åpne for arbeidsinnvandring også fra land utenfor EØS-området.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til at Stortinget nylig behandlet et forslag fra Høyre om å myke opp reglene for arbeidsinnvandring. Her foreslo Høyre at alle med tilbud om fast arbeid skulle få arbeidstillatelse. Det ble forutsatt at stillingen hadde vært utlyst i Norge og det ikke var egnede søkere til stillingen, at jobben ga en inntekt man kan leve av og at man hadde tilbud om bolig. Forslaget innebar også at man kunne søke fra Norge. Det gjelder ikke for asylsøkere da dette vil undergrave asylinstituttet. Videre foreslo Høyre at studenter fra land utenfor EØS som har studert i Norge kunne søke om arbeids- og oppholdstillatelse uten å måtte oppholde seg i 5 år utenfor Norge.
Høyre fikk flertall for deler av sine forslag i Dokument nr. 8:4 (2000-2001). Det ble flertall for at det skal være mulig å søke fra Norge og at studenter fra land utenfor EØS kan arbeide og bo i Norge uten karantenetid. Det ble også flertall for forenklinger i saksbehandlingen og at det skal bli enklere for eksperter og folk med fagutdanning å få arbeidstillatelse. Høyres forslag om generell oppmykning av bestemmelsene slik at arbeidssøker som ikke oppfyller kravene om fagutdanning også kunne få arbeidstillatelse fikk ikke flertall. Det er beklagelig ettersom det også er et udekket behov for ufaglært arbeidskraft. Høyres forslag ville også innebære ytterligere forenklinger i saksbehandlingen i forhold til UDI.
Disse medlemmer vil vise til den uakseptable lange saksbehandlingstiden i UDI ved søknader om arbeidstillatelser og at det er nødvendig å få gjort noe med den.
Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til den varslede gjennomgangen av UDI.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Senterpartiet og komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser til Sandman-utvalgets utredning "Sykelønn og uførepensjonering - et inkluderende arbeidsliv" er lagt fram. Regjeringen sa først at den skulle behandles i Stortinget i vårsesjonen, men sier nå i Langtidsprogrammet (2002-2005) at den skal behandles i løpet av året.
Disse medlemmer er, sammen med både partene i arbeidslivet, arbeidsgiver-organisasjonene og partiene på Stortinget, bekymret over økningen i sykefraværet og særlig at økningen i uførepensjoner er stor i gruppen under 30 år. Nå viser kurven over økningen i sykefraværet en utflating, men det er ennå for tidlig å si om trenden snur noe.
Disse medlemmer er glad for at Arbeiderpartiet i Langtidsprogrammet (2002-2005) sier at de ikke vil svekke arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen. Disse medlemmer vil peke på at det er en rekke tiltak som kan gjøres uten å redusere sykelønnsordningen. Senterpartiet vil støtte en politikk som kan legge en demper på økningen og helst redusere sykefraværet og prioritere tiltak som reduserer tilgangen på nye uførepensjonister. Disse medlemmer vil understreke at mange av de som i dag er uføre eller på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet, har både evne og lyst til å arbeide, dersom det legge til rette for det.
Disse medlemmer mener at det aller viktigste grunnlaget for at færre blir syke i arbeidslivet og at behovet for uføretrygding reduseres, er et inkluderende arbeidsliv. Med det menes et arbeidsliv der hensynet til effektivitet ikke får prioritet foran de menneskelige innsatsfaktorene, som arbeidstakerne utgjør. Det er særlig et arbeidsgiveransvar å tilrettelegge et arbeidsliv som er fleksibelt når helsen skranter, og som satser på helse, miljø og sikkerhet for den enkelte arbeidstaker på arbeidsplassene. Arbeidsoppgavene og tempoet må tilpasses den enkelte arbeidstaker, slik at alle får anvendt sin arbeidsevne, til beste både for arbeidstakeren og arbeidsgiveren.
Disse medlemmer viser til at Senterpartiet og Kystpartiet vil arbeide for ordninger som opprettholder høy yrkesdeltakelse, gjør det mulig for den enkelte å utnytte sin arbeidsevne, hindrer utstøting fra arbeidslivet og gir sikkerhet ved inntektsbortfall.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at en offentlig, sterk og aktiv arbeidsmarkedspolitikk er nødvendig for å sikre rettferdig fordeling og arbeid til alle. Menneskene er et lands viktigste ressurs. For den enkelte er arbeid den viktigste sikring mot utstøtning og fattigdom. Det er derfor viktig både for den enkelte og for landet, at alle ressurser får utvikle seg og komme til nytte.
Sykelønnsordninga er en hjørnestein i velferdsstaten. Den sikrer at syke i tillegg til ulempene dette medfører, ikke straffes økonomisk. Dette medlem mener at kutt i denne ordningen er svært usolidarisk, og vil motarbeide alle forsøk på svekkelse.
Økningen i sykefravær og uførhet vi har sett på 90-tallet er urovekkende, både for de det gjelder og for samfunnet. Dette må møtes med et bredt spekter av tiltak, men dette medlem vil sterkt advare mot at kutt i arbeidstakernes rettigheter gjøres til et sentralt poeng i dette arbeidet.
Norsk arbeidsmarked er stramt. Spesielt blir det stort behov for nye arbeidstakere i utdanning, helse og omsorg. Samtidig er det fortsatt ledige hender, antall uføretrygdede øker, sykefraværet er høyt og ledigheten er stigende. Mange unge blir uføretrygdet, og ledigheten blant funksjonshemmede har vært stabilt høy og har økt selv i perioder der ledigheten i alle andre grupper har gått ned. Ledigheten er også høy i innvandrerbefolkningen.
Det er behov for økt arbeidskraft. Samtidig er det et stort antall mennesker som av ulike grunner ikke får arbeid. Store endringer i arbeidsmarkedet både nasjonalt og internasjonalt, sterkere global innvirkning på arbeidsvilkår, økte og stadig endrede krav til kompetanse og behovet det er for å gi flere av de som nå står utenfor arbeidsmarkedet adgang til det, er grunner som gjør dette nødvendig.
Dette medlem ber Regjeringa om å legge fram en helhetlig pakke på dette området med basis i disse tiltakene:
– Alle uføretrygdede under 50 år innkalles til intervju for å gå igjennom mulighetene for å ta seg lettere arbeid på hel- eller deltid.
– Funksjonshemmede må lettere få jobb, utdanning og transport.
– Ledige skal få tilbud om jobb, utdanning eller tiltaksplass innen 4 uker.
– Ordning med lønnstilskudd økes, jf. Innst. S. nr. 222 (1999-2000) Utjamningsmeldinga.
– Lettere få godkjenning av utenlandsk kompetanse og utdanning.
– Innføring av "Green Card-ordning" - med åpning for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS. Behandlingstida i Utlendingsdirektoratet må reduseres kraftig.
– Sette av en pott hvor kommunene kan søke om midler til rekrutteringstiltak for helse-, omsorgs- og undervisningspersonell.
– Økt grense for hvor mye studenter kan tjene ved siden av studiene.
– Skattelette til lavtlønte.
– Øke beløpet pensjonister kan tjene i tillegg til pensjonen.
Dette medlem vil påpeke at til tross for tverrpolitisk enighet om arbeidslinja både som mål og middel, har ikke dette ført til en helhetlig gjennomgang og organisering av de etater som har ansvar for å gjennomføre politikken. Mange trenger samordnet bistand med kombinasjoner av sosialhjelp, trygd og arbeidsmarkedsetatens tjenester. De opplever hjelpeapparatet som utilgjengelig og fragmentert. Arbeidslinja har forsterket dette problemet, fordi den forutsetter et godt samordnet apparat for å hjelpe grupper med sammensatte problem. Aetat, trygdeetat og sosialkontor er separate etater med oppsplittet ansvar og de fleste steder adskilte kontorer. Ingen av etatene har et overordnet ansvar, verken lokalt eller sentralt. Vi har i realiteten ikke noen helhetlig administrasjon til å realiserer arbeidslinjen. Hjelpen kan derfor bli dårlig koordinert og minst tilgjengelig for de som trenger den mest.
Dette medlem vil understreke at det er viktig å øke satsingen på å kvalifisere arbeidsledige, og at kvaliteten på opplæring og formidling må heves. Det må også satses på effektive tiltak for å rekruttere og beholde personell i yrker der det er mangel på arbeidskraft. I offentlig sektor er det nødvendig med en mer helhetlig lønns- og arbeidsgiverpolitikk som sikrer videre utbygging av og bedrer kvaliteten på helse, skole og omsorg. Arbeidsmarkedet er stramt og tilbyr mange gode, interessante og godt betalte jobber i andre bransjer. Konkurransen om arbeidskraften er derfor sterk, og det blir viktig at velferdsoppgavene ikke taper i kampen om arbeidskraften.
Dette medlem mener i tillegg at det er behov for en mer åpen innvandringspolitikk. En streng og lukket innvandringspolitikk er ingen garanti for nok satsing på tiltak og opplæring til arbeidsledige, og en mer åpen innvandringspolitikk er ingen unnskyldning for ikke å legge nok ressurser i arbeidsmarkedspolitikken.
Sunn fornuft og erfaring tilsier at jo tidligere en kommer i gang med tiltak, kompetanseheving og språkopplæring, jo bedre er det. Dette medlem er på dette grunnlag kritisk til at Regjeringen ikke legger om politikken i tråd med dette overfor alle arbeidsledige. Dette medlem viser til eget forslag i statsbudsjettet for 2001 om en sysselsettingspakke der pekes på rett til tiltak og/eller kompetanseheving etter 4 ukes ledighet og økt bruk av lønnstilskudd. Dette ville gitt asylsøkere og innvandrere med arbeidstillatelse langt større mulighet til å komme i arbeid og å lære norsk. All erfaring tilsier at det er i arbeidsplassen eller skolen en knytter sosiale kontakter og lærer både språk og nødvendig taus kunnskap.
Dette medlem vil vise til at mange trenger Aetats virkemidler for å kunne nyttiggjøre seg sin arbeidstillatelse. Dette medlem vil understreke viktigheten av at Aetat trenger en omlegging av policy og en styrking av budsjettet slik at dette blir mulig. Det er behov for en total gjennomgang av politikken, virkemidlene og organiseringen av dette arbeidet. Arbeidsløsheten er på vei opp samtidig som behovet for arbeidskraft øker. Innsatsen må rettes inn mot å gi alle tilgang på opplæring og erfaring for å kunne fylle de kompetansekrav og sosiale ferdigheter som kreves i dagens arbeidsmarked. Uten en forsterket innsats på dette området vil de økonomiske forskjellene mellom folk øke, og vi vil oppleve større skiller mellom en velutdannet og høytlønnet elite som tar del i den globale økonomien, og der resten av befolkningen har lav utdanning, lav lønn eller trygd.
Arbeidsinntekt beskattes i dag vesentlig hardere enn kapitalinntekt. Sjøl om skatt på aksjeutbytte retta opp noe av skeivheten, står det mye igjen. For å øke arbeidstilbudet mener dette medlem det er viktig at den bebudede skattereformen finner en løsning på dette.
Dette medlem mener derfor med bakgrunn i alle de nevnte forhold at det er behov for en stortingsmelding om arbeidsmarkeds- og sysselsettingspolitikk i det 21. århundret.
Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser til sine merknader i kap 17.6.