2. Mulighetenes samfunn
- 2.1 Regjeringens visjoner
- 2.2 Grunnlaget for Regjeringens politikk
- 2.3 Inn i en ny tid
- 2.4 Sentrale utfordringer for å sikre grunnlaget for velferden
- 2.5 Hvordan vil Regjeringen møte utfordringene?
Norge er mulighetenes samfunn. Det er for en stor del opp til oss selv hvordan vi vil ta disse mulighetene i bruk.
Vi har gode muligheter til å gi barn og unge gode oppvekstvilkår. Vi kan gjøre mer for å tilby gode rammer omkring barnas liv, og bedre kontakten mellom familie, skole og fritidstilbud. Vi har gode muligheter for å bygge velferden videre ut, og gi hver enkelt større muligheter til å virkeliggjøre sine ønsker når det gjelder utdanning, arbeid og livsutfoldelse. Vi kan få et arbeidsliv med bedre arbeidsmiljø, et arbeidsliv der det er plass til alle. Vi kan bedre våre levekår når det gjelder helse og miljø, vi kan få bedre omsorg til våre eldre og pleietrengende, og vi kan ta enda bedre vare på de som av ulike grunner trenger hjelp fra samfunnet.
Regjeringen vil ta mulighetene i bruk. Regjeringen har visjoner som gir politikken mål å strekke seg etter og som kan fungere som veivisere når vi står overfor viktige valg. Grunnlaget for disse visjonene er verdien om alle menneskers likeverd og ukrenkelige rettigheter. Et samfunn som bygger på solidaritet og toleranse må preges av evne til innlevelse i den enkeltes livssituasjon og vilje til å ivareta interessene til de svakeste. Målet om rettferdig fordeling av byrder og goder kan ikke nås en gang for alle. Fordelingspolitikken og virkemidlene må alltid fornyes.
– Regjeringen har en visjon om å gi alle barn og ungdom trygge og gode oppvekstvilkår. Vi vil øke tryggheten og skape et meningsfullt innhold i hverdagen, der barnehager og skolefritidsordninger skal være tilgjengelige for alle, kulturaktiviteter vies en større plass og frivillig arbeid gis gode kår.
– Regjeringen har en visjon om et arbeidsliv som inkluderer alle. Vi vil at alle skal ha mulighet for og tilgang til en jobb i et godt arbeidsmiljø, som sikrer den enkelte inntekt, sosialt nettverk og muligheter til å bruke sine evner og ressurser.
– Regjeringen har en visjon om at Norge skal gjøre nye framskritt når det gjelder helse og omsorg, og utvikle gode tjenester som er tilgjengelige for alle. Vi har en ambisjon om å føre videre innsatsen for å styrke helsevesenet, bedre omsorgstilbudene og gjøre bruk av nye medisiner og nye behandlingstilbud. Vi vil sikre gode tilbud i alle deler av landet.
– Regjeringen har en visjon om Norge som et mangfoldig og solidarisk samfunn. Vi vil stimulere kulturlivet og støtte det frivillige arbeidet. Vi vil ha et samfunn der alle mennesker har mulighet til å utvikle sine evner og talenter, og der alle gis mulighet til å delta i samfunns- og arbeidslivet på en likeverdig måte. Vi ønsker oss et samfunn som tar godt vare på sine svakeste, og som tar nye grep i kampen mot økte forskjeller. Vi vil sikre alle mennesker likeverdige levekår.
– Regjeringen har en visjon om et Norge med toleranse og gjensidig respekt, et samfunn uten diskriminering der alle mennesker kan føle tilhørighet og trygghet, uavhengig av kulturell og religiøs tilknytning. Vi vil ha et samfunn uten fremmedfrykt og rasisme.
– Regjeringen har en visjon om Norge som et avansert kunnskapssamfunn, et samfunn der vi både er i stand til å hevde oss blant de beste i verden og samtidig greier å gjøre kunnskap og kompetanse tilgjengelig for alle gjennom hele livsløpet. Vi ønsker å videreutvikle norsk kultur og norske språk i et åpent samspill med verden omkring oss.
– Regjeringen har en visjon om at Norge skal ha et nyskapende næringsliv, med sterke bedrifter og trygge arbeidsplasser. Vi vil satse på forskning og næringsutvikling. Vi vil legge til rette for utvikling av ny teknologi, for stabile rammevilkår, og for sparing og investeringer som sikrer verdiskaping og velferd i framtiden. Vi vil legge vekt på nyskaping og nyetableringer i alle deler av landet og utnytte regionenes fortrinn til hele landets beste. Vi vil bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
– Regjeringen har en visjon om Norge som et samfunn som ivaretar hensynet til naturen og vårt felles miljø, både nasjonalt og internasjonalt. Naturen og det biologiske mangfoldet har en egenverdi som må respekteres, samtidig som det også utgjør livsgrunnlaget vårt.
– Regjeringen har en visjon om Norge som en nasjon som arbeider for fred og internasjonal solidaritet, en nasjon som tar medansvar i forhold til internasjonale utfordringer, som bidrar med finansielle, teknologiske og menneskelige ressurser for å bekjempe fattigdom og nød, som er villig til å yte en innsats for å hindre konflikter og sikre freden og som bidrar til økt gjensidig forståelse mellom landene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng, Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Borghild Tenden, og representanten Steinar Bastesen, viser til kapittel 1.2 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler Regjeringens visjon om et samfunn:
– der alle barn har gode og trygge oppvekstvilkår
– der arbeidslivet inkluderer alle
– der helse- og sosialtjenestene er godt utviklet og er tilgjengelig for alle
– som er mangfoldig og solidarisk med toleranse og gjensidig respekt
– der ingen diskrimineres
– der alle mennesker har likeverdige levekår
– som er et avansert kunnskapssamfunn
– der næringslivet er nyskapende og bedriftene derfor er steke og arbeidsplassene trygge
– der hensynet til naturen og vårt miljø blir ivaretatt
– der Norge tar medansvar i forhold til internasjonale utfordringer og bidrar til fred og internasjonal solidaritet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under kap. 17.2.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker på at det norske samfunn står overfor store muligheter i årene som kommer. Disse medlemmer vil gjennomføre reformer som gjør det mulig:
– å gi våre barn den beste skolen - satse på kunnskap og kreativitet,
– å ha godt utbygde velferdstjenester - høyere kvalitet og større valgfrihet,
– å gjøre Norge til et attraktivt land å bo, investere og utvikle nye ideer i - lavere skatter og mindre byråkrati.
Disse medlemmer viser til at verden omkring oss er i forandring. Mennesker verden over knyttes tettere sammen kulturelt, sosialt og økonomisk. Det utfordrer vår evne til å mestre forandringer. Disse medlemmer mener at fornyelse er avgjørende for et samfunn i utvikling. Vi vil gi enkeltmenneskene økt frihet og ansvar. Vi tror på fremskritt gjennom millioner av enkeltmenneskers prøving og feiling fremfor tilpasning til en sentralstyrt visjon eller til vedtak om hvordan fremtiden skal bli. Vi ser med glede på det mangfoldige samfunn hvor vi er forskjellige både i utseende, kultur, livssyn og i de valg vi foretar.
Det er en utfordring å gjøre det mulig for alle enkeltmennesker å utnytte de muligheter og mestre de utfordringer fremtiden bringer. Disse medlemmer setter enkeltmennesket i sentrum, men legger vekt på at mennesket er et samfunnsvesen som bare kan utfolde seg i samspill med andre.
Disse medlemmer vil sette grenser for politikkens og statens makt over enkeltmennesket, og legge til rette for at den enkelte kan ta større personlig ansvar for seg selv og sine medmennesker. Disse medlemmer vil modernisere offentlig sektor, gjøre den slankere og mer brukervennlig, og gi større mangfold og flere valgmuligheter for den enkelte. De ressursene politikerne forvalter på vegne av fellesskapet, må benyttes bedre enn i dag.
Disse medlemmer mener at det er nødvendig for å utvikle et godt og trygt samfunn at vi arbeider for å inkludere alle. Ikke alle mestrer forandringer like godt. Vi må ha en politikk som gir trygghet gjennom omsorg tilpasset den enkeltes behov.
Disse medlemmer mener også at tryggheten må sikres ved at den enkelte har en forankring i noe mer enn det tidsaktuelle. Dette er enda viktigere nå enn tidligere, fordi forandringene skjer raskere. Utdanning, kultur, familie og vennskap bidrar til denne forankringen.
Disse medlemmer viser til at frihet, trygghet og mangfold er stikkord for Høyres politikk. De henger nøye sammen. Frihet til å ta beslutninger over eget liv gir også trygghet. Mangfold krever frihet til å prøve ut nye løsninger og nye alternativer. Derfor vil Høyre slippe fri menneskenes kreativitet og pågangsmot.
Disse medlemmer understreker at Norge ved inngangen til det 21. århundre har muligheter vi aldri tidligere har hatt. Den teknologiske og politiske utvikling de siste tiårene har brutt ned grenser og knyttet oss nærmere til verden rundt oss. Globaliseringen gjør det mulig for den enkelte å realisere sine evner, den gjør det mulig å lære andre kulturer å kjenne, og den gjør det mulig å sikre vår velstand og velferd.
Samtidig viser disse medlemmer til at forurensning ikke kjenner landegrenser. Utviklingslandenes knapphet på ressurser og lave verdiskaping gir miljøproblemer som får internasjonale konsekvenser. Disse medlemmer vil at Norge skal spille en aktiv rolle internasjonalt for å møte disse utfordringene.
Disse medlemmer mener også at globaliseringen og andre internasjonale omveltninger gjør det viktig for Norge å ha en aktiv utenrikspolitikk forankret i det vestlige fellesskap. Når verden rundt oss forandrer seg, må Norge delta i utformingen av nye rammebetingelser for landets sikkerhet, for handel, for miljø og økonomisk utvikling.
I vår verdensdel står EU sentralt i den politiske utviklingen. Disse medlemmer vil arbeide for at Norge blir medlem i EU så raskt som mulig. EU har utviklet sitt samarbeid fra å være et økonomisk fellesskap til å bli et politisk fellesskap som blant annet omfatter forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vår sikkerhetspolitiske situasjon er blitt dramatisk endret som følge av slutten på den kalde krigen. Norge må derfor tilpasse forsvaret til nye utfordringer i samarbeid med våre allierte i NATO og med EU.
Når forandringene er store, er det etter disse medlemmers syn viktigere enn noen gang tidligere å satse på utdanning. Utdanning skal gjøre enkeltmenneskene rustet til å utnytte de mulighetene et mer åpent samfunn og den raske teknologiske utviklingen gir. I fremtidens informasjonssamfunn vil den enkeltes muligheter avhenge mindre av sosial bakgrunn eller gruppetilhørighet, og mer av individuelle kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Den enkeltes ferdigheter, og evnen til å utnytte dem, blir viktigere i fremtiden enn de var i det tradisjonelle industrisamfunnet, der arbeidsoppgavene var mer standardisert.
Disse medlemmer mener også at et vekstkraftig og robust næringsliv er grunnlaget for samfunnets velstand. Alternativet til fornyelse er økonomisk tilbakegang, høyere arbeidsledighet og redusert levestandard. For å bidra til økt nyskaping må vi frigjøre ressurser, både i form av arbeidskraft og kapital, fra offentlig sektor og fra næringer som ikke lenger har potensial for lønnsom vekst.
Disse medlemmer mener at den økonomiske politikken må være forsvarlig og balansert, og gi en stabil pris- og lønnsvekst. Norsk næringsliv har en konkurranseulempe i forhold til andre land ved at vi har store innenlandske avstander, et lite hjemmemarked og lang vei til de store markedene i utlandet. Det stiller krav til en økonomisk politikk som kan kompensere disse ulempene.
Disse medlemmer vil understreke at politikkens oppgave ikke er å peke ut markedets vinnere, men å legge til rette for verdiskaping ved å fjerne hindringer for vekst og nyskaping. Selektiv næringsstøtte til bedrifter og bransjer bør derfor avvikles til fordel for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet.
Disse medlemmer viser til at arbeidet og arbeidsmønstrene er endret fra tidligere tiders industrisamfunn. Mange ønsker å arbeide til andre tider, og i varierende mengder, noen mer og andre mindre enn tidligere. Økte krav på arbeidsplassen stiller familien under press. Disse medlemmer vil styrke familien slik at den blir robust til å klare dette presset. Økt valgfrihet gjennom blant annet mer fleksibel arbeidstid og lavere skatter og avgifter gjør at man kan få mer tid til familien. Med friere åpningstider, også for offentlige kontorer, kan familien få varer og tjenester når det passer.
Disse medlemmer legger stor vekt på at det er dagens barn som skal overta fremtidens samfunn, og at en trygg og god oppvekst er viktig for å gi et godt grunnlag for resten av livet. Disse medlemmer vil derfor satse på barnefamiliene gjennom økonomisk støtte og økt valgfrihet.
Disse medlemmer vil legge til rette for et samfunn der alle får en mulighet til å delta, og til å kunne leve av egen inntekt. Disse medlemmer vil ha en politikk som gir trygghet når en faller utenfor og har behov for hjelp. Men samtidig vil disse medlemmer også kreve at den enkelte selv tar ansvar for å bli selvhjulpen.
Disse medlemmer vil sette enkeltmennesket i sentrum når det gjelder offentlig sektor. Brukervennligheten og kvaliteten på de tjenester som skal utføres av det offentlige må økes. Samtidig vil disse medlemmer ha økt valgfrihet og mangfold av tjenester ved å åpne for at andre enn det offentlige kan utføre tjenestene.
Disse medlemmer mener et fritt marked gir de beste betingelser for å produsere varer og tjenester, gir mest effektiv produksjon, stimulerer til nyskaping og utvikling av nye produkter, og gir størst valgfrihet for brukeren. Disse medlemmer vil kombinere markedets dynamikk med en offentlig finansiering som gir alle tilgang til sentrale velferdstjenester uavhengig av personlig økonomi.
Disse medlemmer vil sikre at fremtidige generasjoner får de samme muligheter til naturopplevelser og velstand som dagens. Miljøproblemer representerer noen av våre viktigste politiske utfordringer. Mange mennesker plages av støy og forurensning, allmennhetens tilgang til naturområder blir gradvis begrenset, og det biologiske mangfoldet er truet. Derfor vil disse medlemmer øke bevilgningene til miljøforskning og utvikling av miljøteknologi, legge vekt på kostnadseffektive tiltak som gir mest miljø for pengene, arbeide aktivt for forpliktende internasjonale miljøavtaler og finne en god balanse mellom bruk og vern av naturressursene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at Norge i den kommende perioden vil være i en særstilling. Vi vil innkassere svært store inntekter fra oljevirksomheten, noe som gir oss økonomiske muligheter som nesten ingen andre land har opplevd. Samtidig vil vi ha uløste oppgaver på mange områder i samfunnet, som vi for en stor del ikke vil ha arbeidskraft nok til å løse. Å finne balansen mellom bruk av penger til å løse viktige samfunnsoppgaver, og holde igjen for å unngå overoppheting og ivareta hensynet til framtidige utgifter, vil stille neste periodes Storting overfor vanskelige valg.
Dette medlem vil prioritere følgende hovedutfordringer neste periode:
– Velferdsstaten må utvikles videre. Alle innbyggere skal være sikret et anstendig velferdsnivå - uavhengig av inntekt, helsetilstand, bosted og familiesituasjon. Særlig er det viktig å skape sikkerhetsnett som gjør at de svakeste ikke faller utenom. Dette forutsetter en offentlig sektor som gir mest mulig velferd for hver krone, og som sikrer at det ikke vil være behov for konkurranseutsetting eller privatisering. Men en velferdsstat med tilfredsstillende kvalitet vil allikevel ikke være mulig uten at vi er villig til å bruke mer penger på velferd.
– Barn og unge er framtida. Det vil være en meget god investering å satse på et tilbud til barn og ungdom av høy kvalitet og i et tilstrekkelig antall. På denne måten kan vi gi dem en start på livet som setter dem i stand til å være gode og produktive samfunnsborgere i framtida. Det bør være sjølsagt at både barnehage og skolefritidsordning skal være rimelige nok til at alle kan benytte seg av dem. Skolen skal være fri for egenandeler, og ingen barn skal vokse opp i fattigdom.
– Bruk den utenrikspolitiske handlefriheten. Utenfor EU har Norge handlefrihet. Både i miljøpolitikken, sikkerhetspolitikken og bistandspolitikken kan Norge være et alternativ til stormaktene. Problemet er at denne handlefriheten i stor grad ikke benyttes. Norge velger i stor grad å være et haleheng til USA og/eller EU i alle saker av betydning. Når det gjelder plassering av oljefondet har Norge full frihet. Vi kan velge å plassere vår rikdom i en rekke etisk tvilsomme virksomheter, vi kan innføre retningslinjer som forhindrer kapitalplassering hos verstingene, eller vi kan bruke denne kapitalen i virksomheter som bringer verden framover.
– Bærekraftig miljøpolitikk koster. Vi står overfor en rekke avgjørende veivalg i miljøpolitikken. Klima, energi, samferdsel, biologisk mangfold og grønne skatter er stikkord på områder der våre valg i kommende langtidsplanperiode vil få konsekvenser i mange tiår framover. Å være føre var vil medføre kostnader på mange nivå, men å ta sjansen på å la være vil kunne gi voldsomme konsekvenser på lang sikt. Sosialistisk Venstreparti er ikke villig til å ta denne sjansen.
– Fra svart oljeøkonomi til grønn kunnskapsøkonomi. Verdien av den framtidige arbeidsinnsatsen er 13 ganger høyere enn verdien av oljeformuen. Dette illustrerer behovet for endring av fokus i næringspolitikken. Satsing på utdanning og forskning som kan øke verdien av den menneskelige kapitalen vil ha en mye større effekt på vår velferdsutvikling enn noe annet. Gjennomføring av den grønne skattereformen er en forutsetning for at bedrifter skal gis grunnlag for å legge om sin produksjon i miljøvennlig retning. Dette må gjøres i planperioden.
– Rettferdig fordeling. Fremdeles finnes det fattigdom i Norge. Som et av verdens rikeste land er dette uakseptabelt. Sosialistisk Venstreparti krever gjennomføring av en rekke tiltak som vil gi de svakeste gruppene i vårt samfunn et verdig liv. Sentralt er omfordeling gjennom skattepolitikken, fjerning av egenandeler i skolen og helsevesenet, økte overføringer og maksimalpriser på skolefritidsordningen og barnehager.
– Toleranse. Det norske samfunnet er og vil være mangfoldig og flerkulturelt. All politikk må ha dette som et positivt utgangspunkt, og legge til rette for respekt og inkludering av minoriteter i samfunn og sosialt fellesskap. Prinsippene om likestilling mellom kjønnene og solidaritet er en viktig del av vårt verdigrunnlag. Disse verdiene er ikke kultur- eller religionsrelative. Dette verdigrunnlaget er en nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn, og for å lykkes i å ivareta interessene til minoriteter.
Disse hovedprioriteringene er grundigere utdypet i dette medlems merknader til de enkelte kapitlene i langtidsprogrammet, og det henvises derfor til disse.
Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser til kap. 17.6.
Regjeringen bygger sin politikk på de sosialdemokratiske grunnverdiene frihet, likhet og solidaritet. Målet er å skape frihet for enkeltmennesket, like muligheter for at friheten skal bli reell for alle, og et solidarisk samfunn som tilbyr like muligheter og gir en trygg ramme for den enkeltes livsutfoldelse.
Det enkelte menneske må ha frihet til å forme sitt eget liv og kunne leve et godt liv i fellesskap med andre. Sentralt for frihetsverdien er å kunne ytre seg fritt, tro fritt og organisere seg fritt, med rettsstatsgarantier som sikrer mot vilkårlighet og overgrep.
Likhet innebærer både likeverd og like muligheter.
Alle mennesker er likeverdige, uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn, kulturell og religiøs tilhørighet, kjønn og seksuell orientering. Hvert enkelt menneske er enestående og kan ikke reduseres til et middel for andre.
Et velferdssamfunn som sikrer gode levekår for alle, er en forutsetning for å skape frihet og like muligheter for alle. Like muligheter skapes først og fremst gjennom en rettferdig fordeling av levekår, og av godt utbygde velferdstilbud som omfatter alle. Den enkelte må ha inntekt, utdannelse og tilgang til viktige tjenester som gir mulighet for individuell utfoldelse og reelle valg.
Frihet og likhet er forutsetninger for å skape et solidarisk samfunn. Samtidig er solidaritet en forutsetning for å skape like muligheter og dermed også frihet for enkeltmennesket. Solidaritet er evne til å sette seg inn i andres situasjon og vilje til å ta ansvar for hverandre. Solidaritet er det motsatte av å bruke sin frihet til å begrense andre menneskers frihet. Med en solidarisk politikk bindes verdiene frihet og likhet sammen, ved at alle mennesker har både rettigheter og forpliktelser overfor fellesskapet. Individets ansvar kan ikke skyves over på resten av samfunnet, men samfunnet skal legge til rette for at den enkelte både kan ta medansvar og utøve sin frihet.
Et solidarisk samfunn er et kulturelt og sosialt mangfold preget av gjensidig respekt og likeverdige levekår. Fellesskap bygget på like muligheter og rettferdig fordeling motvirker utrygghet og sosiale spenninger, og knytter bånd mellom mennesker. På alle områder må det legges til rette for åpenhet, dialog, toleranse og respekt for mangfoldet. Rasisme og diskriminering er i strid med Regjeringens grunnleggende verdier og må motarbeides aktivt.
Norge er et rikt land med rike muligheter. Regjeringen legger stor vekt på at solidaritet er en verdi som må nå ut over landets grenser, og at den også må omfatte framtidige generasjoner. Regjeringens politikk bygger på at vi skal dekke behovene til nålevende generasjoner uten at dette går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter til å dekke sine behov. En nødvendig forutsetning for dette er at utviklingen er økologisk bærekraftig, det vil si at produksjon og forbruk skjer innenfor naturens tålegrense. Bare slik kan vi ta vare på det felles naturmiljøet som danner grunnlaget for all produksjon og forbruk, og i siste instans grunnlaget for alt liv på jorden.
Regjeringens politiske hovedmål er å videreutvikle og fornye det norske velferdssamfunnet, gjennom å sikre grunnlaget for verdiskaping og rettferdig fordeling i årene som kommer.
En sosialdemokratisk politikk for å nå dette hovedmålet bygger på sterke fellesskapsløsninger. Men politikken er også avhengig av vilje hos den enkelte til å gjøre en innsats for fellesskapet. En felles skole sikrer like muligheter og bidrar til større frihet i valg av yrke. Gode helsetjenester for alle er fundamentalt for rettferdig fordeling. Et offentlig trygdesystem sikrer trygghet ved inntektsbortfall. Arbeid for alle er avgjørende for en jevn inntektsfordeling, samtidig som det sikrer grunnlaget for velferdssamfunnet.
Et moderne velferdssamfunn er tuftet på bred deltakelse på ulike områder i samfunnet: I arbeidslivet, i politikken og i lokalmiljøet. Derfor er demokratiet ikke bare en verdi i seg selv, men også et grunnlag for velferden. Frivillig arbeid i lag og organisasjoner er et viktig supplement til det offentlige tilbudet. Deltakelse i frivillig arbeid bidrar i tillegg til sosial integrasjon og samhold. En viktig forutsetning for utviklingen av et nasjonalt kulturliv er aktivitet, deltakelse og engasjement i brede lag av befolkningen.
Vitenskapelige framskritt har gitt oss store muligheter for et bedre liv, og en bedre forståelse av hvordan natur og samfunn utvikler seg. Kunnskap og kompetanse får økende betydning for vår evne til å løse nye oppgaver. Den teknologiske utviklingen åpner opp muligheter for ny næringsutvikling, kulturspredning og nye velferdstiltak. Regjeringen ønsker at alle, uavhengig av kjønn, sosial bakgrunn og bosted, skal få del i disse mulighetene. Et velferdssamfunn, der alle sikres tilgang til utdanning og oppdatert kunnskap, gjør det mulig å utnytte landets samlede skaperkraft og talenter. Slik vil vi utvikle miljøer og mennesker som er i stand til å innhente, forstå og ta i bruk ny kunnskap.
Verdiskaping og rettferdig fordeling henger sammen. Gode velferdsløsninger står ikke i veien for økonomisk vekst og effektiv ressursbruk, men er ofte forutsetninger for økt verdiskaping. Fellesskapsløsninger knyttet til omsorg for barn og eldre kan mobilisere arbeidskraft, og har ført til økt yrkesdeltakelse for kvinner og mer reell likestilling mellom kjønnene. Dermed kan vi øke velferden i samfunnet. En god felles skole gir større muligheter både for den enkelte og for samfunnet. En sosialdemokratisk politikk handler om at solidariske løsninger og sosial rettferdighet blir formet til en produktiv kraft til beste for hele befolkningen.
Befolkningen vil ikke slutte opp om dårlige og ineffektive fellesskapsløsninger. Den beste strategien for å bekjempe kommersialisering og en skjev fordeling av velferden, er å sikre at det offentlige effektivt leverer velferdstjenester av høy kvalitet. Dette krever åpenhet i forhold til nye impulser og ny kunnskap. Organisasjonsformer som var hensiktsmessige den gang de ble etablert, kan lett stivne og begrense muligheten for å løse nye oppgaver og møte nye utfordringer. Offentlige ordninger, reguleringer og organisasjonsmåter som ikke lenger virker etter sin hensikt, må derfor avvikles eller fornyes.
Vi har bak oss et hundreår med sterk økonomisk vekst, stor økning i privat velstand og en sterk satsing på velferdsreformer, utdanning og kunnskapsformidling. Den enkelte har i større grad frihet til å ta egne valg og selv bære konsekvensene av disse valgene. Velferdsstatens innretning og oppgaver må vurderes i lys av dagens velferdsnivå og handlefriheten til hver enkelt.
Det er viktig å få fram hva den enkelte kan forvente av felles løsninger, og hva fellesskapet forventer at den enkelte skal bidra med. Det er en utfordring å avgrense og målrette velferdsstatens oppgaver, slik at også de som har blitt hengende etter sikres mulighet til et godt liv. Vi kan ikke akseptere at noen holdes utenfor den velferdsutviklingen som resten av samfunnet opplever. Ambisjonen om å trekke alle med er like viktig i dag som da visjonen om en velferdsstat først ble etablert.
Komiteen viser til kapittel 1.2 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler Regjeringens mål om at samfunnet skal bygge på grunnverdiene frihet, likhet og solidaritet. Sentrale frihetsverdier er ytringsfrihet, trosfrihet og organisasjonsfrihet, med rettsgarantier som sikrer mot vilkårlighet og overgrep. Solidaritet og et velferdssamfunn som sikrer gode levekår for alle er en forutsetning for frihet og like muligheter for alle. Samfunnet kan derfor ikke akseptere at noen holdes utenfor den velferdsutviklingen som resten av samfunnet opplever. Disse medlemmer vil understreke at rasisme og diskriminering er i strid med samfunnets grunnleggende verdier og må motarbeides aktivt. Disse medlemmer mener videre at solidariteten må gjelde ut over landets grenser og framtidige generasjoner. En økologisk bærekraftig utvikling er en forutsetning for å ta hensyn til kommende generasjoner. Disse medlemmer er av den oppfatning at et moderne velferdssamfunn er basert på bred deltakelse i samfunnet, og at demokrati derfor ikke bare en verdi i seg selv, men også et grunnlag for velferden. Disse medlemmer tror ikke at befolkningen vil slutte opp om dårlige og ineffektive fellesskapsløsninger, og mener at den beste strategien for å hindre kommersialisering og skjev fordeling av velferden, er å sikre at det offentlige leverer velferdstjenester av høy kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under kap. 17.2.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlaget, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.
Disse medlemmer viser til at alle mennesker er født forskjellige, men med den samme ukrenkelige egenverdi, uavhengig av individuelle kjennetegn, egenskaper og gruppetilhørighet. Fordi alle mennesker er født forskjellige, med sin individuelle egenart, personlige følelser, ideer og preferanser, innebærer respekt for menneskenes egenverdi også at menneskene må gis frihet.
Samtidig er mennesket et sosialt vesen, som bare kan utfolde sine muligheter i samspill med andre. Derfor gir rettigheter bare mening når de ledsages av plikten til å respektere andre menneskers rettigheter. Frihet og ansvar er to sider av samme sak.
For å fremme menneskenes positive utviklingsmuligheter vil disse medlemmer bygge sin politikk på tillit til det enkelte menneske.
Disse medlemmer mener menneskenes grunnleggende rettigheter bare kan realiseres i et samfunnsfellesskap bygget på rettsstaten, folkestyret og ytringsfrihet. Menneskets evne til å øve rettferdighet gjør demokrati mulig. Menneskets tilbøyelighet til urettferdighet gjør demokratiet nødvendig.
Disse medlemmer mener at utgangspunktet for statens myndighetsutøvelse er at borgernes frihet bare skal kunne begrenses i form av lover fastsatt for å sikre respekt for andres rettigheter og friheter. Respekten for felles spilleregler og flertallets rett til å bestemme er ikke alene noe mål på demokratiets kvalitet. Like viktig er flertallets vilje til å respektere mindretallets rettigheter og sette grenser for hva som bør avgjøres gjennom politiske beslutninger.
Disse medlemmer viser til at staten er til for å tjene samfunnsfellesskapet og verne den enkelte mot overgrep. Respekt for individets frihet, rett til eiendom og rettssikkerhet er viktige garantier for dette.
Disse medlemmer understreker at friheten til å tro, tenke og mene er ubegrensede friheter. Frihet til å søke lykken, til å skape, til å organisere seg og til å ytre seg er grunnleggende rettigheter. Disse rettigheter må bare avgrenses i den grad de brukes på måter som krenker andres frihet. Lovregler og trussel om straff kan bare sette yttergrenser for den enkeltes bruk av sine rettigheter. Innenfor disse yttergrenser er det samfunnsmoralen som må motivere til rett adferd.
Disse medlemmer mener at den private eiendomsrett er en forutsetning for personlig trygghet, uavhengighet, ansvar og god forvaltning av ressurser. Disse medlemmer vil motarbeide konsentrasjon av politisk og økonomisk makt gjennom utvikling av et selveierdemokrati som stimulerer til spredning av eiendom.
Disse medlemmer viser til at rettssikkerhet er basert på at det offentlige behandler alle borgere etter de samme prinsipper, og på at alle har adgang til rettslig prøving av sine interesser, også når staten er motpart. Like viktig som at staten gir rettsregler for å beskytte friheten i mellommenneskelige forhold, er det at staten selv er bundet av lover og regler, og at disse er underlagt en fri og uavhengig domstolskontroll.
Samtidig er det viktige forutsetninger for frihet at vi har forankring i noe mer enn det tidsaktuelle, kunnskap som grunnlag for å velge og trygghet fra sosial nød, kriminalitet og ytre trusler. Disse medlemmer mener at staten har et ansvar for å bidra til slike samfunnsmessige forutsetninger for frihet.
Fordi alle mennesker er forskjellige, vil samhandlingen både mellom enkeltindivider og grupper kunne preges av interessekonflikter. Politikkens oppgave er ikke å fjerne interessekonflikter, men å fastsette de rammer interessekonfliktene skal løses innenfor. Disse medlemmer viser til at det for Høyre som konservativt parti er viktig å søke balanse i spenningsfeltet mellom individ og samfunn, frihet og ansvar, rettigheter og plikter.
Disse medlemmer viser til at Høyre i dette arbeidet vil bygge på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten, folkestyret og vår historiske fellesarv. Det innebærer toleranse og respekt for menneskers egenart og rettigheter, og for vårt forvalteransvar for natur og miljø. Disse medlemmer viser til at Høyre vil verne om de verdier som har formet samfunn og kultur, ut fra erkjennelsen av at den enkelte generasjon skal overlate sine etterkommere en åndelig og kulturell arv fra tidligere generasjoners erfaringer og innsats.
Samtidig viser disse medlemmer til at Høyre ønsker forandringer når det er nødvendig for å bevare grunnleggende menneskelige verdier. For å oppnå dette er politisk innsats nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Politikkens innflytelse er begrenset av forhold den ikke kan gjøre noe med og må avgrenses mot forhold den ikke bør gjøre noe med.
Som en konsekvens av dette konservative menneskesyn og samfunnssyn skal Høyres oppgave være å fremme respekt for mennesket, frihet og forankring, personlig ansvar og sosialt medansvar, forvalteransvar og internasjonalt samarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at Sosialistisk Venstreparti er et sosialistisk parti med en visjon om et samfunn uten klasseskiller og sosial urettferdighet. Dette medlem legger vekt på økologisk helhetssyn, desentralisering og forsvar av enkeltmenneskenes rettigheter. Sosialistisk Venstreparti vil ta tilbake politisk styring som markedspolitikerne har gitt fra seg og arbeide for at flere mennesker deltar i viktige beslutninger.
Politikk handler om å ta stilling til interessemotsetningene i samfunnet. Det gjelder i kampen om fordelingen av ressursene og makten i samfunnet, i konflikten mellom vekst og vern og i kampen for likestilling og kvinnefrigjøring. Dette medlem vil bygge allianser med folk som kjemper for et bedre samfunn utenfor det parlamentariske systemet. Vi vil erstatte pengemakt med folkemakt. Et samfunn bygget på folkestyre på alle plan er Sosialistisk Venstrepartis mål.
Vår tid er preget av en tøylesløs kapitalisme. Med sin uhemmede konkurranse og trang til økonomisk vekst fører den rådende markedsliberalismen med seg økt ulikhet, en voksende klimatrussel og omfattende konsentrasjon av makt og penger. Kapitalsterke selskaper øker sin makt, og det skjer en maktforskyvning fra nasjonale demokratiske institusjoner over til et lite antall storselskap.
Et samarbeid mellom demokratiske institusjoner og folkelige bevegelser må til for å ta makten tilbake. Dette medlem skal være pådriver for å skape slike allianser nasjonalt, og gå aktivt inn i tilsvarende allianser internasjonalt.
Fortsatt rammer sult millioner av mennesker, til tross for at rikdommen i verden øker. Det er ressurser nok til å dekke de grunnleggende behovene til alle mennesker.
Teknologisk utvikling som kunne vært brukt til å løse menneskers problemer, blir i stedet brukt til fordel for snevre kommersielle hensyn. Men den teknologiske utviklingen gir oss også stadig flere redskaper til å skape et bedre samfunn. Utdanningsnivået blant menneskene er høyere enn noen gang før. Kontakten over landegrensene bryter ned kulturelle barrierer, og skaper innsikt og forståelse for behovet for internasjonalt samarbeid som kan løse felles problemer. Dette gir muligheter og håp om at en bedre verden er mulig.
Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser til kap. 17.6.
God styring krever god forståelse av samfunnet og av samfunnsutviklingen. Gode politiske svar krever gode spørsmål, og evne til samfunnskritikk. I langtidsprogrammet ønsker Regjeringen både å formulere sentrale politiske utfordringer og å gi svar som gjør at vi kan nå våre overordnede mål. Da må vi også vite hvor vi står i dag.
I avsnitt 1.3. i Langtidsprogrammet omtales nærmere "noen sentrale utviklingstrekk ved samfunnet rundt oss".
En helhetlig politikk må bygge på at de valgene vi faktisk gjør både vil avgrense mulighetene til å gjøre andre valg, og at noen mål vil være viktigere enn andre. For Regjeringen er det et overordnet hensyn at vi kan videreutvikle våre felles velferdsordninger og sikre en rettferdig fordeling av goder og byrder. For å sikre disse hensynene er det nødvendig å føre en politikk som sikrer et arbeidsliv for alle, fornyelse av offentlig sektor og økt verdiskaping i næringslivet. Skal vi få til dette må vi samtidig føre en økonomisk politikk som bidrar til en balansert økonomisk utvikling.
Offentlig sektor og felles velferdsordninger er de viktigste virkemidlene for å nå målene om rettferdig fordeling og likeverdige levekår. En effektiv offentlig sektor er også nødvendig for å tilby gode tjenester til bedriftene og sikre høy verdiskaping i norsk økonomi.
Offentlig sektor er utsatt for sterkt press fra mange kanter. Dels er det økende forventninger til hvilke ytelser og hva slags tjenester offentlig sektor skal bidra med til den enkelte. Dels er det gjennom ny teknologi åpnet opp helt nye måter for produksjon av tjenester og for tilgjengelighet for brukerne. Dels utsettes offentlig sektor for økt konkurranse på stadig flere tjenesteområder, som for eksempel utdanning og helse.
På flere områder kan vi nå se at økt ressursbruk i offentlig sektor ikke nødvendigvis slår ut i form av mer velferd og bedre tjenester. Til tross for at Norge i dag er ett av landene i verden med flest leger pr. innbygger, opplever vi fortsatt legemangel i mange deler av landet. Norge har også flere lærere pr. elev enn nesten alle andre land. Likevel må kvaliteten i skolen heves, og vi må gjøre mer for å skape en god skolehverdag for landets elever. Mange år med sterk vekst i antall polititjenestemenn har ikke gitt en tilsvarende økning i politiets tilstedeværelse i nærmiljøene. Norske kommuner bruker en stadig større del av sine ressurser på kontroll og rapportering, og gjennom 1990-årene har omfanget av statlig detaljstyring av kommunesektoren økt.
Alt dette er eksempler på at det er muligheter for forbedringer av offentlig sektor og for å utnytte ressursene som settes inn på en bedre måte. Dersom veksten i ressursbruken videreføres uten at det gjennomføres endringer og nødvendig fornyelse, risikerer vi at tilliten til de offentlige tjenestene reduseres.
En videre utbygging av velferdssamfunnet vil øke kravene til offentlig sektor. Selv om det trekkes klarere grenser for hva som skal være det offentliges kjerneoppgaver, vil Norge fortsatt stå overfor en utvikling der utgiftene til pensjoner og offentlige tjenester innenfor blant annet helse, pleie og omsorg vil vokse betydelig. Samtidig kan ikke det økonomiske grunnlaget for å finansiere utgiftene forventes å øke i samme grad. Denne utviklingen gjør det ekstra nødvendig å fornye offentlig sektor. Dette gjelder ikke bare driften av hver enkelt tjenesteytende enhet, men også organiseringen av virksomheten.
Økt mangfold i befolkningen og større forskjeller i individuelle ønsker og behov, tilsier en mer fleksibel og brukerorientert utforming av de offentlige velferdstilbudene. Det krever også at det offentlige kan levere tjenester som er gode og konkurransedyktige. Felles velferdsordninger blir mindre viktige for dem som har privatøkonomi til å klare seg selv. Samtidig er ikke de eksisterende ordningene nødvendigvis tilpasset alle nye behov. Holdninger og normer er under rask endring, blant annet som en følge av internasjonale impulser og høyere gjennomsnittlig utdanningsnivå i befolkningen.
Regelforenkling og desentralisering er nødvendig fordi det verken er mulig eller ønskelig å basere utformingen av velferdsordningene på sentraliserte beslutninger i samme grad som før. Dette tilsier at ansvar og beslutningsmyndighet delegeres og desentraliseres til nivåer der kunnskapen om de individuelle tjenestebehovene er større. Dette betyr blant annet at kommuner og regioner bør stå friere til å finne løsninger som er tilpasset de lokale forutsetningene, og at de enkelte institusjoner får større selvstendighet og handlefrihet. Dette vil også kunne gi større forskjeller i velferdstilbudet. Dette vil også kunne gi større forskjeller i velferdstilbudet.
Komiteen viser til sine merknader til kapittel 3.
En langsiktig balanse i utenriksøkonomien krever at den konkurranseutsatte sektoren i Norge er tilstrekkelig stor. Større grad av åpenhet over landegrensene og regionalisering, en sterk teknologisk utvikling, økte omstillinger og økt konkurranse i stadig flere markeder, gjør at kravene til bedriftene har blitt større. Samtidig vil utvidelsen av EU gi en kraftig utbygging av EUs indre marked, og dermed av hele EØS-området. Dette stiller norsk næringsliv overfor økt konkurranse og nye vekstmuligheter.
Fortsatt nedbygging av handelshindringer og mer effektiv transport vil øke den internasjonale konkurransen. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi åpner for internasjonal konkurranse i markeder som tidligere var skjermet. Økt konkurranse vil skjerpe kravene til effektivitet i norske bedrifter. Særnorske forhold vil få mindre å si for norske priser og lønninger. De økonomiske fordelene av internasjonal integrasjon kan sammenfattes som at hvert enkelt lands tilgang på varer og tjenester øker, og produksjonen blir mer effektiv gjennom økte muligheter for spesialisering, økt konkurranse og bedre utnyttelse av stordriftsfordeler. Disse fordelene er spesielt store for små land som Norge.
Større åpenhet over landegrensene representerer en utfordring for alle land. Konkurransen mellom land om å tiltrekke seg internasjonal næringsvirksomhet vil trolig tilta i omfang. Avvikling av reguleringer og økende markedsintegrasjon i Europa og andre regioner vil også kunne føre til at spesialisert næringsvirksomhet i sterkere grad konsentreres.
Inntektene fra olje- og gassvirksomheten gir Norge store eksportinntekter de nærmeste årene. Usikkerheten om de framtidige oljeinntektene gjør imidlertid at den framtidige avkastningen er usikker. Dette tilsier at det er viktig å være forsiktig med å bruke for mye av inntektene i dag. Bruker vi mer penger enn økonomien tåler, vil kostnadene stige og konkurranseevnen til konkurranseutsatt næringsliv vil svekkes. En betydelig nedbygging, med behov for senere oppbygging av konkurranseutsatt sektor, vil gi store omstillingsproblemer og kunne føre til arbeidsledighet. Utfordringen over tid blir å sørge for en stabil økonomisk utvikling hvor det ikke er nødvendig å foreta raske omstillinger preget av store kostnader for samfunnet og den enkelte.
I et langsiktig perspektiv er vår evne til å utnytte de samlede ressursene vi har som nasjon avgjørende for utviklingen av velferden. En rekke forhold påvirker dette. Viktige bidrag vil blant annet være utvikling av nye produkter og ny teknologi. I tillegg er det viktig at arbeidskraft og kapital benyttes på de områder av økonomien som gir høyest verdiskaping.
En utfordring er å legge til rette for gode vekstvilkår for norske bedrifter og lokalsamfunn. Dette forutsetter høyt kunnskaps- og kompetansenivå hos arbeidskraften. En vellykket kompetansepolitikk er viktig for å møte utfordringene knyttet til nyskaping og økt behov for innovasjon i næringslivet. Kompetansepolitikken kan samtidig bidra til kvalifisering og motivering for å øke arbeidsstyrken, regional utvikling og til bedre kvalitet og høyere effektivitet i offentlig sektor. Kompetansepolitikk er dermed noe langt mer enn utdannings- og forskningspolitikk. Vi må sikre at kunnskapene som formidles gjennom utdanningssystemet er tilpasset framtidens behov og at utdanningssektoren selv driver en produktiv kunnskapsformidling. Utdannings- og forskningspolitikken skal bidra til at den teknologiske utviklingen gir oss fortrinn og økt konkurransekraft.
De endringene som påvirker norsk næringsliv vil utløse omstillinger. Det er viktig at vi greier å gjennomføre omstillinger som er lønnsomme for samfunnet som helhet, og at vi gjør kostnadene ved omstillinger så små som mulig. Næringspolitikken må derfor bidra til å stimulere framtidsrettede og lønnsomme omstillinger framfor å bevare bedrifter og næringsvirksomhet med lav lønnsomhet.
Komiteen viser til sine merknader til kapittel 4 og 6.
Norge trenger høyere ambisjoner for utvikling av et arbeidsliv som omfatter alle og for å styrke tilbudet av arbeidskraft.
I arbeidsmarkedet fordeles det alt vesentligste av inntektene i samfunnet, og høy sysselsetting er det viktigste bidraget for å hindre økte inntektsforskjeller. Retten til et arbeid er noe langt mer enn retten til å heve lønn. I arbeidslivet legges mye av grunnlaget for personlig utvikling, etablering av sosiale nettverk og deltakelse i samfunnslivet generelt.
I arbeidslivet vil også kompetanse og erfaring bygges opp. Det lages nye produkter og tjenester. Det drives forskning og utvikling. Og det etableres holdninger og fellesskap med rekkevidde langt ut over den enkelte arbeidsplass. Arbeid er velferdens grunnlag, og velferd er arbeidets mål. I et godt samfunn skal det være plass til alle arbeidsføre mennesker i arbeidslivet.
Gjennom oppgangen i 1990-årene har det norske arbeidsmarkedet vist seg å fungere fleksibelt. Økt etterspørsel etter arbeidskraft har stort sett blitt tilsvart av økt mobilisering til arbeidsstyrken. Sammenlignet med andre land har vi høy yrkesdeltakelse i Norge, særlig når det gjelder kvinner. Aldri har flere i Norge vært i arbeid enn i dag.
Selv om mye fungerer godt, må ambisjonene i arbeidslivspolitikken likevel heves. På enkelte, viktige områder går utviklingen i gal retning. Dette gjelder særlig omfanget av sykefravær og uførhet. I 2000 anslås sykefraværet for hver lønnstaker til 24 dager i gjennomsnitt. Mens utviklingen i korttidsfraværet har vært relativt stabilt gjennom 1990-årene, har det vært en kraftig økning i langtidsfraværet. For årene 2000 og 2001 svarer økningen i sykefraværet alene til et bortfall av om lag 20 000 årsverk samlet. Tilgangen på nye uførepensjonister varierte mellom 28 000 og 34 000 i perioden 1997-2000, mens den i perioden 1991-1996 lå på 20 000-25 000 pr. år.
Siden begynnelsen av 1970-årene har arbeidsstyrken økt med om lag 25 000 personer hvert år. Framover er veksten anslått til om lag 10 000 personer pr. år i gjennomsnitt fram til 2010, for deretter å stanse helt opp.
Samtidig vet vi at behovet for arbeidskraft vil øke, ikke minst i pleie- og omsorgssektoren. Basert på beregninger fra Statistisk sentralbyrå vil behovet for arbeidskraft i kommuneforvaltningen tilsvare i overkant av 70 000 nye sysselsatte fra 1999 fram til 2010 dersom vedtatte planer for eldreomsorg, psykiatri og barnehageutbygging gjennomføres. Dette betyr i praksis at en stor del av veksten i arbeidsstyrken de nærmeste ti årene vil måtte gå med til å dekke økt behov for arbeidskraft i kommunene.
Mange av de som i dag er uføre eller på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet har både evne og lyst til å arbeide, dersom det legges bedre til rette for det. Som nasjon må vi se på denne arbeidskraften som enda viktigere og mer verdifull enn noen gang. Like viktig som å gjennomføre tiltak som fører folk inn i arbeidsstyrken er det å hindre at stadig flere faller ut. Terskelen inn i arbeidslivet må bli lavere, samtidig som terskelen ut må bli høyere.
Det er mange grunner til at sykefraværet og antallet uføre øker. Ikke alle disse skyldes arbeidslivet eller jobben til den enkelte, men henger sammen med personlige forhold, livsstil og hendelser utenfor yrkeslivet. Likevel er det neppe tvil om at jobben i seg selv påfører mange sykdom og uførhet. Dette kan være knyttet til fysisk slitasje og farlige arbeidssituasjoner, men også til stress, dårlig sosialt arbeidsmiljø og en oppjaget arbeidssituasjon. Undersøkelser viser at stadig flere opplever jobben som mer stressende og at kravene til innsats har økt. I kombinasjon med et dårlig arbeidsmiljø og dårlig ledelse vil dette i mange tilfeller være nok til å påføre den enkelte sykdom av kortere eller lengre varighet.
Tempoet i arbeidslivet har økt. Økte krav til fleksibilitet og omstilling, innføring av ny teknologi og stadige organisasjonsendringer preger manges hverdag. Mens slike omstillinger ofte er både nødvendige og ønskelige, er det viktig at prosessen omkring dem legges opp på en god måte. Alle mennesker har krav på å bli tatt på alvor, bli involvert og informert om endringer som berører deres egen arbeidssituasjon. Endringer som oppleves som uforståelige, eller som utelukkende handler om økte krav til ytelse uten at fordelene for den enkelte eller virksomheten kommer tydelig fram, kan ofte gi mistrivsel.
De verdiene som styrer arbeidslivet har også betydning for hvordan vi som samfunn setter grensene for uførhet. Mennesker med store ressurser og betydelig arbeidsevne kan risikere å bli støtt ut av arbeidslivet fordi de ikke passer inn i en modell som ensidig vektlegger høyt tempo. Dette fordi de ikke greier å yte maksimal innsats hele tiden. Utfordringen er at mange i dag må velge mellom et tempo de ikke greier og å stå helt utenfor arbeidslivet. Både for den enkelte og for samfunnet vil begge valg være gale, fordi de enten fører til overbelastning og sykdom eller til at tilgjengelige menneskelige ressurser ikke blir tatt i bruk. Det er derfor nødvendig å tenke nytt når det gjelder den måten vi legger til rette for at hver enkelt kan yte en innsats i arbeidslivet ut fra sine egne forutsetninger. Samtidig må vi føre en seniorpolitikk som legger til rette for at eldre arbeidstakere kan være lenger i arbeid enn i dag.
I en situasjon med svak vekst i arbeidsstyrken er det særlig viktig at arbeidskraften har de kvalifikasjoner som bedriftene etterspør. Dette krever et utdanningssystem som er innrettet for å dekke behovene for arbeidskraft i arbeidslivet. Vi har fortsatt arbeidsledighet i Norge, og den er aller høyest for innvandrere fra ikke-vestlige land og flyktninger. Det er mange årsaker til at disse gruppene har høyere ledighetstall enn andre, men det er neppe noen tvil om at det også handler om holdninger hos norske arbeidsgivere. Mange innvandrere og flyktninger har høy utdanning og kompetanse som er opparbeidet i hjemlandet. Denne vil det være god bruk for i det norske arbeidslivet. Derfor er det nødvendig med ekstra tiltak for å skape en større mobilisering også av denne delen av arbeidsstyrken.
Komiteen viser til sine merknader til kapittel 5.
En stabil økonomisk utvikling er en verdi i seg selv. Stabilitet gir de beste mulighetene for å bygge ut den offentlige velferden skritt for skritt, samtidig som stabile rammevilkår skaper det beste grunnlaget for nyskaping og videreutvikling i norske bedrifter.
Mangel på stabilitet er en trussel mot verdiskaping, velferd og fordeling. Det gjør det vanskeligere å planlegge og fatte beslutninger, både i bedrifter, i det offentlige og i husholdningene. Både nedgangstider med økende arbeidsledighet, og kraftig oppgang med høye renter og høy inflasjon, skaper store fordelingsproblemer. I Norge har vi flere ganger opplevd at sterke oppgangsperioder har blitt avløst av like kraftige tilbakeslag. Derfor er det å skape stabilitet gjennom oppgangs- og nedgangstider et hovedhensyn i den økonomiske politikken. Like viktig som å motvirke nedgang, er det å ikke miste kontrollen med oppgang og sterk vekst.
Hovedproblemene i den økonomiske politikken siden 1970-årene har knyttet seg til to forhold. Det ene har vært de store konjunktursvingningene i økonomien. For å jevne ut svingningene i økonomien har det i Norge blitt ført en svært aktiv budsjettpolitikk sammenliknet med andre OECD-land.
Det andre hovedproblemet i den økonomiske politikken knytter seg til lønns- og prisutviklingen, som har ligget høyere enn hos våre handelspartnere gjennom det meste av perioden siden 1970-årene.
Utviklingen i norsk økonomi de siste tiårene viser at den økonomiske politikken har fungert godt i forhold til å nå målene om full sysselsetting og fortsatt høy vekst i fastlands-økonomien. Mulighetene for å opprettholde full sysselsetting framover vil avhenge både av budsjettpolitikken og av hvor godt vi vil lykkes på det inntektspolitiske området. En for sterk utgiftsvekst vil føre til en kostnadsvekst som vil gi en nedbygging av den konkurranseutsatte delen av næringslivet. Dette vil forsterke omstillingsproblemene knyttet til oppbygging av ny konkurranseutsatt virksomhet som må til for å finansiere importen i framtiden.
Budsjettpolitikken må jevne ut svingningene i økonomien og være opprettholdbar over tid. I perioder med ekstra store statsinntekter fra olje- og gassvirksomheten kan det være fristende å øke de offentlige utgiftene kraftig på en rekke områder. Dette for å få en raskere bedring av tilbud og standarder. Alternativt kan det være ønsker om store reduksjoner i skatter og avgifter, noe som betyr at en større andel av de offentlige utgiftene finansieres direkte med inntekter fra oljevirksomheten.
I en situasjon der norsk økonomi nærmer seg kapasitetsgrensen vil begge typer politikk bidra til å undergrave stabiliteten. Samtidig må budsjettpolitikken vurderes i sammenheng med statens langsiktige finansieringsbehov. Reformer og standardforbedringer som ikke kan bæres over tid vil etter hvert utløse behov for innstramminger og nedskjæringer, og vil på den måten utgjøre en trussel mot velferden i samfunnet.
Skal vi sikre en sunn økonomisk utvikling er det viktig å unngå at vi låser fast økonomiske ressurser på områder som ikke bidrar til velferdsforbedringer og vekst. Vi må legge aktivt til rette for omstilling og nyskaping i alle deler av landet. Dette stiller krav til vår omstillingsevne. Vi må også sikre at økonomiske omstillinger skjer på en sosialt forsvarlig måte. Vi kan ikke la noen bære en urettmessig del av kostnadene ved å omstille produksjon og tjenestetilbud.
For å få dette til må vi sikre alle tilgang til oppdatert kompetanse i hele yrkeslivet gjennom etter- og videreutdanning. Vi styrker omstillingsevnen ved å ha et velfungerende system for finansiering av ny næringsvirksomhet. Og vi styrker den ved å ha en velutviklet infrastruktur for transport, informasjonstjenester og kompetanseutvikling.
I tiårene framover vil vi oppleve en økende andel eldre i befolkningen. I aldersgruppen 67 år og over var det 617 000 personer i 1999. Dette antallet holder seg om lag konstant fram til 2010, før det anslås å stige til vel 1 mill. personer i 2050. Andelen personer over 80 år antas å vokse relativt jevnt gjennom hele perioden. Antall personer i yrkesaktiv alder anslås å stige de kommende 20 årene, fra 2,7 mill. i dag til knapt 3 mill. omkring 2020. Deretter forventes mindre endringer i størrelsen på denne aldersgruppen. Utviklingen innebærer blant annet at personer over 67 år som andel av befolkningen vil øke fra om lag 14 pst. i dag til om lag 21 pst. i 2040. Samfunnsutviklingen vil preges av at det blir stadig flere eldre i forhold til personer i yrkesaktiv alder.
De offentlige utgiftene i form av overføringer til alderspensjonistene vil øke sterkt etter 2010 som følge av befolkningsutviklingen. Samtidig er det en betydelig vekst i de offentlige utgiftene til uførepensjon og sykepenger. Forventet avgangsalder for en yrkesaktiv 50-åring har blitt redusert fra 64,1 år i 1995 til 62,8 år i 2000. I løpet av treårsperioden 1998-2000 ble det 97 000 nye uførepensjonister. I det siste har det i tillegg vært en sterk økning i sykefraværet. Disse økte utgiftene gir mindre rom for økte offentlige utgifter på andre viktige områder.
Antall offentlig sysselsatte har økt med rundt 270 000 etter 1980, og dette utgjør det meste av veksten i den samlede sysselsettingen i Norge i perioden. Veksten i helsesektoren har vært særlig sterk, og helseutgifter, målt i faste priser per innbygger, økte med 53 pst. fra 1980 til 1996. Alderssammensetningen i befolkningen vil kreve økte ressurser til helse og pleie- og omsorgstjenester også i tiden framover. Av spesiell betydning er veksten i antall eldre over 80 år, som utgjør den mest pleietrengende delen av befolkningen. Den økte satsingen de siste årene innen eldreomsorgen, psykiatrien og sykehusene forsterker veksten i ressursbruken. Til tross for en betydelig forbedring av tjenestetilbudet, er det fortsatt uløste oppgaver i helse- og omsorgssektoren. Den teknologiske utviklingen gjør det samtidig mulig å behandle flere sykdommer enn tidligere. Veksten i inntekter og levestandard som forventes i årene framover, vil også i seg selv føre til økt etterspørsel etter offentlige tjenester. Det er en stor utfordring å bygge ut det offentlige velferdstilbudet i tråd med økningen i etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester, samtidig som pensjonsutbetalingene vil øke.
I de senere årene har staten erstattet petroleumsformuen med en finansiell formue, ved at inntekter fra oljevirksomheten har blitt satt til side i Statens petroleumsfond. Ved utgangen av 2000 utgjorde petroleumsfondet 386 mrd. kroner, og vil øke raskt i de nærmeste årene, så sant oljeprisen ikke blir svært lav.
I et langsiktig perspektiv må dagens overskudd på statsbudsjettet ses i lys av at de begrensede olje- og gassressursene forventes å gi størst inntekter de nærmeste ti årene. Deretter vil inntektene falle, samtidig som utgiftsveksten knyttet til alderspensjonene for alvor kommer til å øke. Oppbyggingen av Petroleumsfondet må derfor betraktes som en sparing som kan bidra til å finansiere velferden i framtiden. En hovedutfordring for Regjeringen er å skape rom for å styrke den offentlige velferden nå, samtidig som man setter til side midler som kan finansiere de langsiktige økonomiske forpliktelsene. Dette må skje uten at kostnadsveksten øker på en slik måte at det ikke er mulig å opprettholde et sterkt konkurranseutsatt næringsliv.
Komiteen viser til sine merknader til kapittel 6.
Det ble gjort store materielle og sosiale framskritt i forrige århundre. Bare de færreste ville ønske seg tilbake til 1950-årene dersom de får en nøktern beskrivelse av levestandarden den gang. Men da er det et paradoks at de fleste nordmenn sier de ikke føler seg lykkeligere i dag. Siden 1985 har samfunnsforskere spurt befolkningen i hvor stor grad de vil beskrive seg som lykkelige. Undersøkelsen viser et stabilt mønster for "lykkefølelsen" over hele perioden, selv om det har skjedd en klar økning i den materielle levestandarden for de fleste.
Disse undersøkelsene viser sannsynligvis at en venner seg til framgang og velstandsvekst og at forventningene om stadige velstandsforbedringer bare øker. Mange opplever ikke velstandsvekst før de får det bedre enn andre. Undersøkelsene tyder videre på at lykke for den enkelte først og fremst avhenger av noen få, men fundamentale forhold. Det burde ikke overraske at kjærlighet og gode vennskap framheves som noe av det viktigste.
Samtidig viser undersøkelser at folk flest mener at det først og fremst er mer fritid, bedre økonomi og bedre helse som kan gjøre deres liv bedre. Dette er forhold som kan påvirkes gjennom politiske vedtak, og det er et mål å legge til rette for at dette kan realiseres i størst mulig grad. Samtidig er det viktig i politikken å avklare målkonflikter og ta verdivalg. Derfor handler politikk om å velge.
Mange utviklingstrekk kan bare i begrenset grad påvirkes av politiske vedtak. Politiske beslutninger kan i liten grad påvirke økningen i andelen eldre. Derimot kan en politikk som i dag sørger for at samfunnet sparer deler av våre inntekter, hindre at aldringen av befolkningen svekker grunnlaget for velferdstilbudet for framtidige generasjoner. Ingen norsk regjering kan bestemme prisen på våre olje- og gassreserver, men politikken kan påvirke i hvilken grad velferdssamfunnet skal finansieres med et stabilt skattegrunnlag, slik at sårbarheten ikke er for stor dersom oljeprisen skulle falle sterkt.
Det er også begrenset hva en kan oppnå bare med nasjonale politiske virkemidler. Utviklingen i Norge påvirkes i økende grad av det som skjer i andre land og i internasjonale markeder. Men en forsterket felles politisk innsats internasjonalt kan bidra til å gi en ønskelig retning på internasjonale utviklingstrekk. De globale miljøutfordringene kan bare møtes gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Gjennom egne tiltak og aktiv deltakelse i utarbeidingen og oppfølgingen av internasjonale avtaler, kan Norge gi betydelig bidrag til en bærekraftig utvikling. Når det gjelder viktige nærliggende elementer i folks velferd, slik som god luftkvalitet og fravær av støy, vern av og tilgang til urørt natur og kulturminner, faller ansvaret først og fremst på våre egne politiske valg.
En forutsetning for å lykkes er at politikken sikrer en best mulig bruk av samfunnets ressurser. Effektivitet er ikke bare et spørsmål om hvor hardt en jobber, men om å nå prioriterte mål med minst mulig bruk av ressurser. I tillegg må politikken bidra til omfordeling, slik at økt velferd ikke bare oppleves av noen få.
I langtidsprogrammet skisserer Regjeringen hovedpunktene i en strategi for videreutvikling av det norske velferdssamfunnet. I kapitlene 3-16 i langtidsprogrammet er de viktigste elementene i en slik strategi skissert. I kapittel 2 gis det en oppsummering av hovedlinjene i Regjeringens politikk, slik den er omtalt i de påfølgende kapitlene i langtidsprogrammet.
Det er også lagt vekt på en omfattende beskrivelse av utviklingen fram til i dag og hvilke utfordringer vi ser for oss at vil dominere i årene framover. Et fellestrekk innenfor alle sektorer er de enorme framskritt som har skjedd over tid. Den enkeltes muligheter, enten det gjelder utdannelse, yrkesliv, kulturtilbud, helsestell eller eldreomsorg, har blitt sterkt forbedret. Samtidig ser vi at Norge står svært godt rustet sammenlignet med andre land til å løse disse utfordringene, blant annet på grunn av våre solide offentlige finanser, vår høye yrkesdeltakelse og lave arbeidsledighet, vårt kunnskapsnivå og godt utbygde velferdssamfunn.
Gjennom de politiske hovedgrep Regjeringen ønsker å ta vil vi søke å ta vare på de mulighetene vi har for å bygge et enda bedre samfunn for hver enkelt av oss. Norge er mulighetenes samfunn. Regjeringen vil gjøre mulighet til virkelighet.
Komiteen viser til sine merknader til kapittel 3 til 16.