Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

17. Fraksjonsmerknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen bygger sin politikk på de sosialdemokratiske grunnverdiene, frihet, likhet og solidaritet. Målet er å skape frihet for enkeltmennesker, like muligheter for at friheten skal bli reell for alle, og et solidarisk samfunn som tilbyr like muligheter og gir en trygg ramme for den enkeltes livsutfoldelse.

Disse medlemmer vil videre vise til at hovedmålet for Regjeringens politikk er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling.

Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens hovedprioriteringer i langtidsprogrammet er gode oppvekstvilkår for barn og ungdom, et godt helsetilbud alle deler av landet og et arbeidsliv der det er plass til alle.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av at Regjeringen vil bygge flere og billigere barnehager, slik at alle familier som ønsker det, skal få et tilbud om barnehageplass innen utgangen av 2003. Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil foreslå at kommunene får en lovfestet plikt til å tilby barnehageplass, og vil øke den statlige finansieringen av barnehager slik at foreldrebetalingen kan reduseres. Disse medlemmer mener at det må bli enklere å få en barnehageplass som er tilpasset den enkelte families behov, for eksempel med hensyn til åpningstider og mulighet for endring i oppholdstid når arbeidssituasjonen eller andre forhold tilsier det, og synes derfor det er bra at Regjeringen vil stimulere til mer fleksibilitet i barnehagetilbudet. Disse medlemmer er enig i at det bør vurderes å utvide stønadsperioden ved fødsel gradvis, kombinert med at en større del av permisjonstiden øremerkes fedre.

Disse medlemmer mener at skolefritidsordningen skal være et tilbud alle kan benytte. I skolefritidsordningen blir barna tatt godt vare på etter skoletid, og det gir både foreldre og barn trygghet. Foreldrebetalingen må derfor ikke være så høy at noen stenges ute. Disse medlemmer er derfor fornøyde med at Regjeringen vil videreutvikle skolefritidsordningen, og at Regjeringen vil se på måter å utvikle et fritidstilbud etter skoletid også for eldre elever som ikke har et tilbud i skolefritidsordningen.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil bidra til økt kvalitet i skolen, og at arbeidet med kvalitetsutvikling i skolen skal videreføres og videreutvikles. I grunnskolen og videregående opplæring skal dette blant annet skje gjennom større lokal frihet. Etter disse medlemmers oppfatning skal skolen ha høy kvalitet både når det gjelder innhold, utstyr og lokaler. Disse medlemmer vil poengtere at grunnskolen skal være gratis og fri for egenandeler. Ingen skal stenges ute fra aktiviteter fordi foreldrene ikke har råd til å betale. Disse medlemmer vil også peke på at elevene gjennom "den kulturelle skolesekken" skal få et bedre kulturtilbud i skolen.

Disse medlemmer ser med tilfredshet på at den offentlige innsatsen på kulturområdet skal økes, og at frivillige organisasjoner skal sikres gode kår. Idrettslag, amatørteatergrupper, korps og annet frivillig arbeid er en viktig del av barns og ungdoms oppvekstmiljø. Disse medlemmer har notert seg at Regjeringen vil stimulere til økt innsats i de lokale idrettslagene ved å gi en større andel av de statlige midlene til idrettsformål til slike virksomheter. Fotballbaner, flerbrukshaller og svømmehaller skal bygges ut, og større byer og tettsteder skal særlig prioriteres.

Disse medlemmervil påpeke at Regjeringen allerede har foreslått reformer i helsevesenet. Sykehusene skal organisere på en bedre måte, blant annet ved å overføre eierskapet fra fylkeskommunene til staten. Dette skal gi bedre behandling og kortere ventetid fordi man skal kunne utnytte kapasiteten bedre. Regjeringen vil sikre en sterkere nasjonal styring av sykehustjenestene samtidig som det enkelte sykehus skal få større selvstendighet i den daglige driften. Disse medlemmer vil understreke at statlig eierskap vil sikre en bedre overordnet styring av sykehusene, blant annet ved at funksjonsfordelingen på tvers av fylker og regioner kan gjøres mer hensiktsmessig. Økt selvstendighet skal sikres gjennom at virksomhetene organiseres som foretak med egne styrer. Disse medlemmer vil peke på at målet med reformen er mer likeverdige sykehustjenester over hele landet, større effektivitet, klare og enhetlige ansvarsforhold og bedre utnyttelse av ressursene.

Disse medlemmer er fornøyd med at Regjeringen vil fortsette arbeidet med å bygge ut det psykiske helsevernet og kreftomsorgen, kjøpe inn nytt sykehusutstyr og styrke rekrutteringen av helse- og sosialpersonell. Samtidig vil Regjeringen fortsette arbeidet med å styrke omsorgstilbudet for eldre. Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil utvide investeringsrammen med ytterligere 5 000 sykehjemsplasser/omsorgsboliger til totalt 29 400. Samlet vil utbyggingen møte behovet for plasser med heldøgns pleie- og omsorgstjenester, hjemmetjenester, utbygging av enerom, omsorgsboliger og utskifting av gammel bygningsmasse.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av et arbeidsliv med plass til alle. Arbeid er ikke bare viktig for den enkelte, arbeidskraften er også samfunnets viktigste ressurs. Videreutviklingen av velferdsstaten er avhengig av at vi klarer å opprettholde en stor og godt kvalifisert arbeidsstyrke og at arbeidskraften nyttes best mulig. Disse medlemmer er derfor tilhengere av en politikk som motiverer til arbeid framfor trygd og som utnytter den ressurs eldre mennesker er i arbeidslivet. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil legge til rette for en ny samlet lovgivning for arbeidslivet.

Disse medlemmer mener at den økende tendensen til langtidssykemelding og uføretrygding må snus. Sandman-utvalget har vurdert ulike tiltak for å oppnå dette, og disse medlemmer viser til at Regjeringen vil følge opp denne utredningen i en egen sak for Stortinget senere i år. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen der vil legge vekt på en politikk som skal bidra til å dempe økningen i og helst redusere sykefraværet og antall nye uførepensjonister. Disse medlemmer vil understreke at arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen ikke skal svekkes.

Mange av de som i dag er uføre eller på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet, har både evne og lyst til å arbeide, dersom det legges bedre til rette for det. Disse medlemmer mener derfor at trygde­systemet må være fleksibelt og tilpasset den enkeltes behov, slik at personer med redusert arbeidsevne eller funksjonshemming også får muligheter til å delta i arbeidslivet. For å hindre at arbeidsstyrken blir mindre enn det som er gunstig for samfunnet som helhet, vil disse medlemmer understreke at det er viktig å sikre at velferdsordningene er utformet slik at det lønner seg å arbeide. Disse medlemmer mener derfor det er riktig å redusere skatten på arbeid.

Mangelen på arbeidskraft vil også i framtiden i første rekke måtte dekkes ved tiltak for å sikre høy yrkesdeltakelse innenlands. En målrettet rekruttering av utenlandsk arbeidskraft vil imidlertid kunne redusere kortsiktige mangler på enkelte typer arbeidskraft. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil iverksette flere tiltak som vil gjøre det enklere å rekruttere kvalifisert utenlandsk arbeidskraft. Tiltakene vil gjøre det enklere både for arbeidssøkere, arbeidsgivere og for utlendingsmyndighetene. Disse medlemmer har også merket seg at for å redusere saksbehandlingstiden i Aetat vil den individuelle vurderingen bli avviklet og erstattet av et årlig tak for hvor mange spesialister/fagutdannede som kan innvilges arbeidstillatelse.

Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at arbeidsmarkedstiltakene særlig skal rettes mot unge, langtidsledige, innvandrere og personer med lav utdanning. Innvandrere fra ikke-vestlige land har gjennomgående lav yrkesdeltakelse og høy arbeidsledighet, og det er viktig særlig å ha fokus på tiltak som kan øke yrkesdeltakelsen i denne gruppen.

Samtidig med Langtidsprogrammet la Regjeringen fram St.meld. nr. 29 (2000-2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken. I meldingen skriver Regjeringen at inntektene fra petroleumsproduksjonen har blitt betydelig høyere de siste to årene enn tidligere forutsatt, og dette har gitt svært store avsetninger i Statens petroleumsfond. Dette har økt handlefriheten i budsjettpolitikken. Disse medlemmer konstaterer at et bredt flertall i komiteen støtter Regjeringens forslag om en begrenset økning i bruken av oljeinntektene de nærmeste årene, tilsvarende den forventede realavkastningen av Petroleumsfondet, og at budsjettpolitikken fortsatt må ha et hovedansvar for å stabilisere utviklingen i norsk økonomi. Disse medlemmer viser til at regelen for bruk av oljeinntekter over statsbudsjettet tar utgangspunkt i en normal konjunktursituasjon. I en situasjon med høy aktivitet i økonomien, bør en holde tilbake i budsjettpolitikken, mens det i nedgangstider kan være behov for større bruk av oljeinntekter for å sikre full sysselsetting.

Regjeringen fastsatte en ny forskrift for pengepolitikken 29. mars, og disse medlemmer konstaterer at komiteen har tatt denne til etterretning. I forskriften heter det at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones verdi, nasjonalt og i forhold til våre handelspartnere. Den skal samtidig understøtte budsjettpolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Den operative gjennomføringen av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. Norges Banks rentesetting skal være framoverskuende og bør se bort fra forstyrrelser som ikke kan sies å påvirke den underliggende pris- og kostnadsveksten.

Disse medlemmer mener det brede flertallet bak de nye retningslinjene for den økonomiske politikken legger et godt grunnlag for det framtidige samarbeidet på Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre legger med dette fram fellesmerknader til langtidsprogrammet som dokumenterer det nære politiske fellesskapet mellom de tre partier. Det er bred politisk enighet mellom tre partier som i inneværende stortingsperiode har vist vilje til å ta ansvar for landets utvikling både i regjeringsposisjon og i opposisjon.

Fellesmerknadene er et viktig grunnlag for det videre samarbeidet mellom de tre sentrumspartiene og er utformet med respekt for de enkelte partiers program.

Disse medlemmers mål er en samfunnsutvikling med større vekt på de kulturelle og mellommenneskelige verdier.

Disse medlemmer mener at den sittende regjering utgått av Arbeiderpartiet ikke ivaretar de store utfordringene Norge står overfor når det gjelder å sikre et verdigrunnlag for politikken, å sikre en langsiktig og forsvarlig miljømessig utvikling, sikre en politikk som bidrar til positiv utvikling for distriktene, det lokale folkestyret og i forhold til å sikre stabile rammevilkår for næringslivet.

Disse medlemmer legger også vekt på at Arbeiderpartiet i mange store saker med vidtrekkende konsekvenser velger å hente støtte hos Høyre og Fremskrittspartiet.

På denne bakgrunn framstår en regjering utgått av de tre sentrumspartiene som et reellt alternativ. Samarbeidet mellom de tre sentrumspartiene i inneværende stortingsperiode og den erklærte vilje til fortsatt samarbeid legger grunnlaget for dette.

Disse medlemmer mener det er behov for en alternativ politisk kurs og vil legge vekt på følgende prinsipper og hovedlinjer:

Disse medlemmer vil føre en politikk som er fast forankret i vår nasjonale og kristne kulturarv. Økt verdibevissthet og videreformidling av kulturarven til nye generasjoner vil stå sentralt.

Disse medlemmer mener at et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte de store utfordringene i samfunnet. I dag ser vi at folkestyret er under press. Beslutninger overføres i økende grad til aktører som ikke står til ansvar overfor folket i valg. Dette fører til sviktende tillit, avmakt og mindre engasjement og deltakelse i samfunnsspørsmål hos folk flest.

Det er en viktig forutsetning for et styrket lokalt sjølstyre at de økonomiske rammebetingelsene bedres. Større reell makt til folkevalgte organer er også en forutsetning for at folk skal finne det meningsfylt å engasjere seg i politisk arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen. Disse medlemmer vil videreføre forenklingsarbeidet ut fra prosjektet "Et enklere Norge". Disse medlemmer vil gi kommunene adgang til et friere skattøre for å gjennomføre prioriterte oppgaver, videreutvikle kommunenes konsultasjonsordning med staten og redusere omfanget av forskrifter og øremerkede midler.

Kløften mellom de rike og de fattige land øker. I tillegg har de interne konfliktene i mange land tiltatt, og jordas miljø er under press. Grunnleggende verdier som menneskeverd og nestekjærlighet, frihet, fred og demokrati gjør utenrikspolitisk engasjement til en etisk forpliktelse. Sentrumspartiene vil fremheve mer effektiv fattigdomsbekjempelse, intensivert kamp for menneskerettighetene, fred og sikkerhet og forbedring av regelverket for internasjonal handel som viktige mål. Gjeldsletteplanen og opptrapping av bistanden til 1 prosent av BNI innen 2005 må følges opp.

Disse medlemmer viser til at folkeavstemningen i 1994 ga et flertall for at Norge ikke skal være medlem av Den europeiske union. Folkets nei forplikter og skal respekteres. Disse medlemmer vil videreutvikle det europeiske samarbeidet på folkerettslig grunnlag, som et gjensidig forpliktende samarbeid mellom selvstendige nasjoner.

EØS-avtalen danner i dag hovedgrunnlaget for Norges forhold til EU og EFTA-landene og gir gjensidig markedsadgang og like konkurranseregler. Norge må delta aktivt på tidlige stadier av den forberedende prosess for å øve innflytelse på regelutformingen i EØS, og foreta en nasjonal og selvstendig vurdering av endringer i regelverket. Disse medlemmer har ulik holdning til EØS-avtalen. EØS-avtalen er imidlertid mindre omfattende enn medlemskap og gir derfor større selvstendighet og handlefrihet til å utøve nasjonal politikk.

Disse medlemmer er opptatt av å videreutvikle og forbedre norske borgeres innsyn i og mulighet til påvirkning av EU-regelverk som gjøres gjeldende i Norge. Dette må få betydning i arbeidet med regelverksutvikling nasjonalt og ikke minst i ikke-statlige organisasjoners arbeid overfor EU-organer.

Familien er den grunnleggende enheten for fellesskap. Familien har funksjoner som andre institusjoner ikke kan ivareta, og samfunnet er avhengig av det familiene kan bidra med. Disse medlemmer ser det som en viktig oppgave å verne og styrke ekteskap og familier. Disse medlemmer vil tilrettelegge for en reell valgfrihet for småbarnsfamiliene, for å imøtekomme deres ulike behov og prioriteringer. En forutsetning for økt valgfrihet og økt likestilling for småbarnsforeldre er at barnefamiliene har økonomi til å velge omsorgsform. Dette forutsetter at de som ønsker det kan få barnehageplass, at det gis tilbud om kontantstøtte og adgang til fleksible arbeidstidsordninger.

Disse medlemmer vil legge til rette for et aktivt og stimulerende læringsmiljø der elever utfordres til å lære gjennom utforskende egenaktivitet. Disse medlemmer vil særlig vektlegge et trygt skolemiljø med gode skolelokaler som stimulerer barn og unge til bedre læring. Sentrumspartiene mener det er nødvendig med økte ressurser til opprusting av skolelokalene. Elevene må i større grad lære å se sammenhengen mellom skole og arbeidsliv. Arbeidet med å ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) i skolen må styrkes. Flere yrkesgrupper kan med fordel trekkes inn i skolen, dels for å avlaste læreren, dels for å tilføre skolen økt kompetanse. Samarbeidet mellom hjem og skole må fornyes. Foreldrene må trekkes aktivt med i arbeidet. Verdidebatten i skolen må stimuleres.

Frivillige organisasjoner har lange historiske tradisjoner og representerer viktige verdier. De frivillige organisasjonene må gis gode økonomiske betingelser. Disse medlemmer vil stimulere arbeidet i lokale organisasjoner, slik at disse gis bedre muligheter til å opprettholde og øke dagens aktivitetsdeltakelsesnivå. Disse medlemmer har som målsetting at organisasjonenes egenart må ivaretas.

Kultur er en positiv drivkraft i samfunnet som skaper identitet, gir en motvekt til materialismen, øker kunnskap og forståelse og gir rom for mangfold og verdidialog. Disse medlemmer vil gi alle lag av befolkningen god mulighet til å oppleve kunst og kultur. Det er viktig å gi gode rammebetingelser både til de store institusjonene, til amatørvirksomheten og til frie eksperimentelle grupper.

Disse medlemmer har som mål at det norske velferdssamfunnet skal gi trygghet for alle, og en rettferdig fordeling av inntekter og levekår. Disse medlemmer mener alle må ha trygghet for at de får den nødvendige hjelpen de trenger når behovet er der. Derfor er det nødvendig å videreføre målsettingen i eldrehandlingsplanen. Disse medlemmer vil også ha et godt utbygd tjenestetilbud i hjemmene slik at de eldre kan bo hjemme så lenge som mulig. Sentrumsregjeringen la fram handlingsplaner for opptrapping innenfor psykiatrien, for innkjøp av medisinsk utstyr i sykehusene og for utbygging av kreftomsorgen. Disse planene vil disse medlemmer følge opp med nødvendige bevilgninger.

Selv om flertallet av befolkningen har en god og i mange tilfeller økende levestandard, er det grupper som faller utenfor velstandsutviklingen. Forskjellene mellom de aller rikeste og de aller fattigste i Norge øker. Disse medlemmer vil arbeide for å snu denne utviklingen. Disse medlemmer vil målrette vårt sosiale trygghets- og velferdssystem bedre mot de som er dårligst stilt i samfunnet. Særlig prioritert er oppgaven med å bedre forholdene for de fattigste barnefamiliene.

Disse medlemmer mener bekjempelse av kriminalitet er en viktig samfunnsoppgave. Kriminalitet forebygges best ved en samfunnsutvikling som fremmer oversikt og tilhørighet, sikrer rettferdig fordeling og bidrar til gode oppvekstvilkår for barn og unge. Disse medlemmer mener det er riktig å ha nulltoleranse som prinsipp for kriminalitetsbekjempelsen i Norge.

Sentrumspartiene vil vurdere å innføre egne domstoler for unge lovbrytere og førstegangs lovbrytere. I saker med unge lovbrytere må det være et godt samarbeid mellom politi, skole, barnevern og sosialetat. Disse medlemmer mener at det er viktig å styrke konfliktrådsordningen.

Kapasiteten ved fengslene må økes slik at straffedømte snarest mulig kan sone sin straff. Sentrumspartiene vil opprette et Barne-Kripos som skal ha spesiell kompetanse på forbrytelser og overgrep mot barn. Disse medlemmer vil opprettholde en desentralisert politi- og lensmannsetat. Nærhet til innbyggerne og en synlig tilstedeværelse er viktig for å skape trygghet og tillit til politiet, samtidig som det også kan forebygge kriminelle handlinger. Arbeidet mot organisert kriminalitet vil bli styrket.

Disse medlemmer vil spesielt rette oppmerksomhet mot vold og seksuelle overgrep. Det er viktig å avdekke omfanget av slike handlinger, slik at samfunnet blir i stand til å gi ofrene tilstrekkelig og god hjelp. Straffeutmålingen bør i mange tilfeller må økes, slik at den står i forhold til gjerningens grovhet.

Disse medlemmer vil understreke at det er verdiskapingen og arbeidsplassene i norske bedrifter som finansierer vårt velferdssamfunn. Det er derfor avgjørende å føre en politikk som gir gode vilkår for verdiskaping og konkurransedyktige arbeidsplasser over hele landet.

På sikt må det også etableres ny virksomhet til erstatning for oljevirksomheten. De marine næringene har gode forutsetninger for å kunne fylle dette verdiskapningsgapet i fremtiden. En overveiende del av de nye bedriftene vil være kunnskapsbaserte. De er avhengige av mennesker med utdanning og kompetanse, solide forskingsmiljøer og teknologisk utvikling i Norge som er helt i verdenstoppen. Små og mellomstore bedrifter står for en vesentlig og stadig økende andel av den totale sysselsettingen i Norge. Både det tradisjonelle og det nye næringslivet må sikres gode vilkår for videreutvikling og nyskaping.

Framtidsrettede tiltak må prioriteres. Disse medlemmer vil realisere dette potensialet gjennom en målrettet satsing på utdanning og forskning, utbygging av moderne infrastruktur, som utbygging av høyhastighetsnett, nedbygging av skjemaveldet og et konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå. Disse medlemmer vil også legge til rette for et bredt register av offentlige støtte- og utviklingstiltak, blant annet gjennom SND og ved å gjøre risikokapital mer tilgjengelig for små og mellomstore bedrifter.

Et likeverdig velferdstilbud til alle uansett bosted skal ivaretas gjennom nærhet til tjenestetilbudet. Ulike distriktspolitiske virkemidler og utbygging av infrastruktur skal bidra til å gjøre det attraktivt å bo og drive næringsvirksomhet i distriktene. Gode tjenestetilbud, reduserte avstandskostnader, interessante arbeidsplasser og konkurransedyktig næringsliv er viktig. Desentraliserte utdanningstilbud ved hjelp av IKT gir mulighet til å få kompetanse uten å flytte fra hjemstedet.

Disse medlemmer ser gode samferdselstilbud både innen veg-, jernbane-, luftfarts- og sjøtransporten som grunnleggende for både næringsliv og bosetting i distriktene. I byområdene er et bedre og rimeligere kollektivtilbud viktig.

Mens utfordringen for mange distriktskommuner er å stoppe nedgangen i folketallet, opplever de største byene en kraftig befolkningsvekst. Dette gir urimelig høye bokostnader, økt press på friarealer, økt trafikk og forurensing.

Utfordringen er å gjøre byen til et bedre sted å bo. Disse medlemmer ønsker et bymiljø som legger vekt på fellesskap, sammenheng og ansvar, både for det sosiale miljøet og for naturmiljøet. Arbeidet med å sikre skoletilbud, boliger, tiltak for eldre og ungdom og legge til rette for næringslivet må være forankret i en visjon om "den grønne byen". "Grønne lunger" må tas vare på og nye må etableres.

Disse medlemmer bygger sin miljø- og energipolitikk på prinsippet om bærekraftig utvikling, at naturens tålegrense ikke må overskrides, føre-var-prinsippet og prinsippet om at forurenser skal betale skadene av forurensingen. De globale miljøproblemene forutsetter en langsiktig og forsvarlig forvaltning av naturgrunnlaget og internasjonalt samarbeid for å bekjempe fattigdom.

Utslipp av klimagasser er den største miljøutfordringen i vår tid. Kyoto-avtalen innebærer at vi må redusere våre utslipp drastisk. Gjennomføringen av et nasjonalt kvotesystem og en handlingsplan for reduksjon av klimagassutslipp forutsetter tiltak innen oljevirksomheten, avfallsindustrien, transportsektoren og den kraftkrevende industri. Skatte- og avgiftspolitikken må brukes aktivt for å fremme reduksjon av utslipp.

For Norge er det viktig å kombinere rollen som en stor energiprodusent med å være foregangsland innen miljøpolitikken. Det er et siktemål å sikre et stabilt aktivitetsnivå på norsk sokkel som tar hensyn til velferds-, miljø og langsiktighetsperspektivet. Petroleumsvirksomheten må ta utgangspunkt i at olje og gass er ikke-fornybare ressurser, som må forvaltes i et langsiktig perspektiv.

Samfunnet må ha et solid verdifundament. Disse medlemmer vil føre en politikk som er fast forankret i vår nasjonale og kristne kulturarv. Et overordnet mål for politikken er å legge til rette for livskvalitet for alle mennesker og støtte opp under samfunnets sentrale grunnverdier som menneskeverd, likeverd og forvalter­ansvar med basis i våre kristne og humanistiske grunnverdier.

Disse medlemmer ser det som viktig å bidra til økt bevissthet og vedvarende debatt om verdier i samfunnet. I et samfunn som utvikler seg i retning av økt individualisme og med stadig større innslag av nye kulturer blir det stadig viktigere med felles verdier.

Et solidarisk og humant samfunn preges av mennesker som viser medmenneskelighet, har omsorg for de svakeste og tar ansvar for andre, for miljøet og for kommende generasjoner. Derfor er det viktig å styrke de institusjonene som er formidlere av disse etiske og medmenneskelige verdiene. Mennesket skal stå i sentrum for samfunnsbyggingen og samfunnets institusjoner. Prinsippet om det enkelte menneskes ukrenkelige verdi uansett kjønn, religion, sosial bakgrunn, legning, funksjonsnivå, sivilstand, bosted og etnisk tilhørighet skal legges til grunn. Verdier som åndsfrihet, toleranse, omsorg, ansvar og mangfold vil være retningsgivende for sentrumspartienes politikk.

Et levende folkestyre som gir lik mulighet til politisk innflytelse er viktig. Dette vil hindre maktkonsentrasjon og sikre sentrale demokratiske verdier.

Disse medlemmer understreker at det er mennesket og de menneskelige behov som må stå i sentrum for et godt samfunn. Mange av de største utfordringene i dagens samfunn dreier seg om å dekke ikke-materielle behov. Mennesket kan ikke reduseres til individer som bare har materielle behov og som er aktører i et marked. Utgangspunktet for disse medlemmer er at alle mennesker kan og vil være aktive deltagere i samfunnet.

Disse medlemmer mål er en samfunnsutvikling med større vekt på de kulturelle og mellom-menneskelige verdier. For å ta hele landet i bruk vil disse partiene desentralisere makt, kapital og arbeidsplasser. Et samfunn bygd nedenfra, basert på mindre enheter som familie- og nærmiljø, vil legge bedre til rette for en mer rettferdig fordeling både nasjonalt og internasjonalt. Disse medlemmer vil i større grad vri ressursbruken fra reparasjon over til forebygging. Dette er særlig viktig innen miljø-, helse- og sosial- og oppvekstpolitikken.

Nasjonale og internasjonale tiltak må ta sikte på å motvirke det stadig økende forbruk av ikke-fornybare ressurser med tilhørende forurensning.

Norge er et av verdens rikeste land. Økonomisk og materiell vekst er ikke et selvstendig mål, men et middel til å realisere de overordnede politiske mål. Siden 1950 er levestandarden i Norge mer enn firedoblet. Disse medlemmer vil understreke at velstanden har mange positive sider og bidrar på ulike måter til bedre helse, livskvalitet og trygghet for folk flest. Samtidig viste utjamningsmeldinga som Sentrumsregjeringen la fram, at stadig flere mennesker opplever fattigdom og trange kår.

Det er imidlertid også grunn til å peke på de globale utfordringene den økonomiske veksten stiller oss overfor. For det første fordi den globale skjevfordeling mellom de rikeste og fattigste fortsetter å øke. For det andre utgjør betydelige deler av vårt forbruk en miljøbelastning. Økt energiforbruk, material- og ressursforbruk og store krav til infrastruktur fra en økende verdensbefolkning gir en spesiell utfordring til oss som tilhører gruppen av de absolutt rikeste land med høyt forbruk.

For det tredje betyr økt forbruk og større markeder at den kommersielle arena får en større plass i våre liv, og kommersiell påvirkning tiltar i styrke. Det er åpenbart at dette er en av flere viktige faktorer som påvirker verdioppfatninger og kultur. Uten en bevisst politikk og tilstrekkelige motkrefter kan dette gi grobunn for økt individualisme og egoisme, materialisme og kravmentalitet. Det regjeringsoppnevnte Nyborg-utvalget anslår at det årlig brukes ca. 20 mrd. kroner på reklame i Norge. Dette er vesentlige innslag i vår hverdag og har virkninger for kultur og verdier som går utover den påvirkning reklamen gir i forhold til det enkelte produkt.

På bakgrunn av den verdiutfordring den økte kommersialiseringen representerer, ser sentrumspartiene det som avgjørende å øke satsingen på sentrale områder som familie, skole, kultur, frivillige organisasjoner og lokalsamfunn. Dette er sentrale arenaer for å skape identitet, bygge opp om fellesskap og samhold, og å utvikle menneskers sosiale og åndelige sider i et samfunn med økende materielt forbruk.

Den raske teknologiske utviklingen innen mange områder, men spesielt innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologien, legger nye premisser både for samfunnsutviklingen generelt og næringsutviklingen og verdiskapingen mer spesielt. Dette stiller krav til kompetanse, ny infrastruktur for den nye teknologien og økt bevissthet i forhold til de muligheter og utfordringer dette stiller oss overfor.

Bruken av internett, mobiltelefoni og digitalisering av fjernsyn er eksempler på en ny utvikling som har langsiktige konsekvenser for samfunnet.

For disse medlemmer er det viktig å legge til rette for å utnytte den teknologiske utviklingen på en positiv måte. Ikke minst må den komme hele landet til gode gjennom realisering av den digitale allemannsretten. Norge har i dag en høyt utdannet befolkning med høy teknologisk kompetanse. Dette må brukes til å ligge i front i utviklingen av den nye teknologien. Det er anslått at de menneskelige ressursene utgjør om lag O av nasjonalformuen. Til sammenligning er petroleumsressursene anslått til mindre enn 10 pst. Derfor må det satses mer på forskning og det skal være attraktivt å etablere høyteknologiske bedrifter i Norge. Ytterligere satsing på etterutdanning og voksenopplæring er viktig slik at den nye teknologien kan komme alle til gode. Dette kan hindre utstøting fra arbeidslivet og sikre demokratisk adgang til informasjon. Informasjons- og kommunikasjonsteknologiens mulighet til rask kommunikasjon over lange avstander skal også brukes aktivt til å stimulere til ny næringsvirksomhet i distriktene og dermed fortsatt desentralisert bosettingsmønster. Reduserte avstandsulemper gir nye muligheter for desentralisert næringsutvikling og kompetanseoppbygging. Dette må utnyttes positivt.

Deler av den teknologiske utviklingen medfører også store etiske dilemmaer. Særlig gjelder dette utviklingen innen gen- og bioteknologi. Disse medlemmer mener vi skal bruke de mulighetene dette gir både når det gjelder næringsutvikling og nye behandlingsformer for alvorlige sykdommer. Men dette må avveies mot de etiske problemene deler av denne teknologien fører med seg. Disse medlemmer vil legge avgjørende vekt på prinsippet om bevaring av naturens artsmangfold og menneskeverdets ukrenkelighet ved vurderingene av hvilke metoder som skal tillates. Menneskeverdet innebærer at ethvert menneske er et mål i seg selv, ikke et middel for noe annet, og derfor må all form for kloning være forbudt. Vi må unngå et sorteringssamfunn. Disse medlemmer vil derfor stramme inn adgangen til fosterdiagnostikk.

Globalisering medfører at vi som enkeltmennesker og som land i langt større grad påvirkes av de samme økonomiske, politiske og kulturelle utviklingstrekk. Drivkreftene bak globaliseringen er både teknologiske, politiske og økonomiske. Globaliseringen er også et resultat av politiske valg, og kan påvirkes av politiske beslutninger. Utfordringen består i å utnytte de positive sidene samtidig som de negative sidene møtes med politisk handlingsvilje på globalt plan.

Denne utviklingen gir oss store muligheter samtidig som den også stiller oss overfor store utfordringer. De største utfordringene for Norge som selvstendig nasjon knytter seg til rammebetingelsene for utøvelse av politisk makt. Nasjonalstaten er som følge av den økte globaliseringen satt under press. Både når det gjelder økonomi, politikk og kultur reiser utviklingen spørsmål om statens suverenitet.

I dag ser vi at globaliseringen setter folkestyret under press. Beslutninger overføres i økende grad til aktører i markedene, til kapitalsterke privatpersoner, organisasjoner, byråkrater og andre som ikke står til ansvar overfor folket i valg. Dette kan føre til sviktende tillit, avmakt og mindre engasjement og deltakelse i samfunnsspørsmål hos folk flest. Det er derfor viktig å styrke globale politiske organer knyttet til FN-systemet.

Et økende antall internasjonale organisasjoner, lobbyorganisasjoner og sosiale bevegelser har endret dynamikken innad i stater. Det mellomstatlige samarbeidet har minsket skillet mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk.

Politiske instrumenter for nasjonalstaten og effektene av disse reduseres. Globaliseringen fører til redusert mulighet til makroøkonomisk planlegging. Kontroll av valutatransaksjoner, flytting av privatkapital, skattenivå og andre typer nasjonaløkonomisk politikk blir vanskeligere. En rekke internasjonale utfordringer gjør at statene må søke sammen for å finne gode løsninger. Dette forsterker bindingen mellom statene og dermed effektene av globaliseringen. Krav om harmonisering vil forsterkes.

Disse medlemmer mener hovedutfordringene i forhold til globaliseringen knytter seg til følgende forhold:

  • – Mulighetene for nasjonal folkevalgt styring for å føre en rettferdig og effektiv fordelingspolitikk,

  • – en aktiv helse- og miljøpolitikk,

  • – en nærings- og sysselsettingspolitikk tilpasset lokale og nasjonale forhold,

  • – utvikling av felles internasjonale regler som sikrer hensynet til miljøet og en langsiktig ressursforvaltning, internasjonal fordeling og utvikling av sosiale og politiske rettigheter og som bekjemper monopoler.

Det mest karakteristiske ved den forventede befolkningsutviklingen er at det blir færre yrkesaktive i forhold til pensjonister, sammenlignet med i dag. Dermed vil kravet til verdiskapning fra den enkelte øke. Samtidig vil det bli et økt behov for helse- og omsorgstjenester. Dette fører til en kraftig økning i offentlige utgifter.

Dermed har vi både en stor utfordring i å finansiere de velferdsgoder som befolkningen har krav på og i forhold til tilgang på arbeidskraft. Som følge av de økte behovene for arbeidskraft i offentlig sektor er det også en viktig utfordring å sikre en god fordeling av arbeidskraften mellom de ulike sektorene.

Parallelt med aldringen av befolkningen vil vi, dersom det ikke iverksettes aktive tiltak, oppleve en sentralisering av den norske befolkningen. Ifølge Statistisk sentralbyrås (SSB) befolkningsframskriving fra 1999 antyder de ulike uviklingsalternativene at mellom 126 og 224 kommuner vil oppleve nedgang i folketallet de neste ti årene. Mellom 179 og 283 kommuner vil øke folketallet.

Disse medlemmer mener at utfordringene i forhold til aldring i befolkningen må møtes gjennom aktivt arbeid for å effektivisere og styrke offentlig sektor, tiltak for å øke den norske arbeidsstokken både ved å iverksette tiltak for redusert sykefravær, redusert vekst i antall uføretrygdede og høyere reell pensjonsalder, dessuten ved at vi har en høy grad av offentlig sparing. Sentrumspartiene mener det er viktig å øke yrkesdeltakelsen blant innvandrere som allerede er her i landet. Disse medlemmer mener at arbeidsinnvandring må sees som et supplement til anvendelsen av de innenlandske arbeidskraftressursene hvor behovet er knyttet til enkelte sektorer og yrker, der det faktisk er mangel på arbeidskraft.

I forhold til sentraliseringsutfordringene vil disse medlemmer iverksette tiltak for å opprettholde bosetningen i distriktene. Dette må baseres på gode rammebetingelser for distriktsnæringene, aktivt arbeid for etablering av ny næringsvirksomhet, et godt offentlig tjenestetilbud, tilbud til ungdom og kvinner, satsing på oppvekst og kulturtilbud og reduksjon av avstands­ulempene, bl.a. ved forbedring av infrastrukturen. Disse medlemmer går inn for utflytting av statlige arbeidsplasser fra Osloområdet.

Disse medlemmer har som mål for det norske velferdssamfunnet at det skal gi trygghet for alle og en rettferdig fordeling av inntekter og levekår. Disse medlemmer vil arbeide for et solidarisk og humant samfunn. Dette krever at alle må sikres arbeidstilbud som grunnlag for inntekt og velferdstjenester fra det offentlige som sikrer akseptabel levestandard.

Disse medlemmer vil arbeide for et samfunn der den enkelte viser omsorg og omtanke, ikke bare for seg selv og sine nærmeste, men også for de svakeste i samfunnet.

Ulike grupper kan lett falle utenfor viktige sosiale fellesskap. Sentrumspartiene vil følge opp tiltakene som er foreslått i utjamningsmeldinga for å bedre svake gruppers situasjon.

Gjennom flere århundrer har økende internasjonalisering påvirket nasjonenes rammevilkår og enkeltmenneskers hverdag. Langtidstrenden er at verdens stater blir stadig tettere vevd sammen i gjensidig avhengighet.

Når globaliseringen det siste tiåret har skutt fart, skyldes det en kombinasjon av økonomiske drivkrefter, ny teknologi og markedsøkonomiens gjennomslag på global basis etter kommunismens sammenbrudd. Større åpenhet gir nye muligheter til økonomisk utvikling for flere nasjoner, men også større makt til flernasjonale konserner. UNDPs utviklingsrapport fra 1999 slår fast at forskjellene mellom de rikeste og de fattigste har økt i en viktig, tidlig epoke av globaliseringen, nemlig 1988-1993. En åpnere økonomi gir mindre vern mot at regionale kriser får negative ringvirkninger i verdensøkonomien, og gir økt sårbarhet for land og bedrifter som er lite konkurransedyktige. Uten særvilkår, bistand og gjeldslette vil de minst utviklede land bli marginalisert. Disse og andre problemer har medvirket til at motbevegelser mot liberalisering og kommersialisering etter hvert har gjort seg mer gjeldende, og slik bidratt til en mer nyansert dagsorden enn den som settes av de flernasjonale selskapene.

Globaliseringen drives ikke bare av teknologi og økonomi alene, men også av kulturelle trender. Moderne massemedier knytter verden tett sammen. Dette bidrar til friere nyhetsformidling og kunnskapsspredning, men også til livsstilspåvirkning og kommersielt forbrukspress. Over tid har menneskerettighetene fått økende gjennomslag som universelt forpliktende normer, og gjennom politiske vedtak er de blitt gjort til juridisk forpliktende konvensjoner.

Ett av vår tids største moralske problemer er ikke løst. Kløften mellom de rike og de fattige land øker. I tillegg har de interne konfliktene i mange land tiltatt, og jordas miljø er under press. Norge og nordmenn lever i et rikt og trygt hjørne av verden, men medmenneskelig solidaritet kan ikke stanse ved landegrensene. Grunnleggende verdier som menneskeverd og nestekjærlighet, frihet, fred og demokrati gjør utenrikspolitisk engasjement til en etisk forpliktelse. En rekke globale og regionale utfordringer krever økt politisk oppmerksomhet og handling. Disse medlemmer vil fremheve følgende mål:

  • – Fattigdommen må bekjempes mer effektivt.

  • – Kampen for menneskerettighetene må intensiveres.

  • – Demokrati må innføres, videreutvikles og befestes i mange land.

  • – Arbeidet for sikkerhet og fred må intensiveres.

  • – Regelverket for internasjonal handel må videreutvikles og forbedres.

Globale problemer krever globale løsninger. Norge må aktivt arbeide for å videreutvikle et internasjonalt forpliktende avtaleverk på folkerettens grunn. Det må skapes effektive organer for overvåkning og håndheving av reglene samt fredelig tvisteløsning.

Disse medlemmer vil styrke de multilaterale organisasjoner og institusjoner som fora for globalt samarbeid. De forente nasjoner må videreutvikles og FNs hovedoppgaver må presiseres bedre. Organisasjonen må bli mer resultatorientert og handlekraftig, og organisasjonsstrukturen må tilpasses videre med sikte på å unngå kompetansestrid, fjerne unødig byråkrati og sikre en mer effektiv ressursbruk. Forholdet til Bretton-Woods-organisasjonene må avstemmes bedre. Sentrumspartiene vil arbeide for å gi u-landene økt innflytelse i Verdensbanken/IMF.

Regionale samarbeidsorganisasjoner må videreutvikles for å løse regionale problemer. På den annen side må en unngå at regionale blokker eller stormakter - som lett kan havne i innbyrdes rivalisering og konflikt - overtar oppgaver som bør være verdenssamfunnets fellesansvar.

Disse medlemmer vil at Norge skal føre en mer solidarisk Sør-politikk, styrke arbeidet for menneskerettigheter og trappe opp den fattigdomsbekjempende bistanden.

Det må utvikles mer rettferdige rammevilkår for verdenshandelen. I denne sammenheng spiller Verdens handelsorganisasjon (WTO) en nøkkelrolle. Sentrumspartiene vil arbeide for at WTO-avtalen i større grad tar sosiale og miljøpolitiske hensyn, helse- og forbrukerhensyn samt tilgodeser de aller fattigste landenes særegne utviklingsbehov. Det vurderes et folkevalgt organ knyttet til WTO for å gi organisasjonen en folkevalgt legitimitet.

Det må arbeides videre med global skattlegging av valutatransaksjoner med sikte på skape en ordning med bred internasjonal tilslutning.

Norge tilbyr allerede full tollfrihet for industrivarer og flere landbruksvarer. Også andre virkemidler må brukes for å bedre de fattigste landenes adgang til markedene i Norge og andre industriland. Industrilandene må gi de minst utviklede land (MUL-gruppen) mer bistand og bedre markedsadgang. For at økt markedsadgang skal ha et godt utviklingspotensiale for landene det gjelder, kreves det målrettet innsats i forhold til hvordan og hva slags varehandel som finner sted.

Trygg mat og beskyttelse mot husdyrsykdommer er goder vi må arbeide aktivt for å beholde. Økonomiske hensyn må ikke få gå på bekostning av hensynet til helse, miljø og sikkerhet. Det trengs strenge regler og effektiv kontroll for å hindre omsetning av infisert mat og helseskadelige tilsetningsstoffer i mat og for å forebygge sykdommer som kugalskap, munn- og klovsyke m.v.

Sentrumsregjeringens plan for ettergivelse av u-landsgjeld må følges opp nasjonalt samtidig som Norge må være en pådriver for internasjonale avtaler om samordnet sanering av gjelden til de fattigste og mest gjeldstyngede utviklingsland.

Sentrumregjeringens opptrappingsplan for norsk bistand til utviklingsland må følges opp slik at bistanden igjen når opp i minst 1 pst. av BNI innen år 2005. Deretter må det fastsettes ny, konkrete mål som øker bistanden ytterligere.

Fattigdomsbekjempelse må være bistandens fremste mål, og den må konsentreres om de minst utviklede land og lavinntektsland som fører en politikk som fremmer demokrati og sosial og økonomisk utvikling. En økende andel av bilateral bistand må gå til utdanning og helsesektoren. Og bistand må ikke bindes til kjøp fra giverlandet, men brukes slik at midlene gir størst mulig utviklingseffekt.

Disse medlemmer ønsker å opprette et utviklingsfond hvor en del av petroleumsfondet øremerkes som finansieringskilde for bestemte bistands- og gjeldslettetiltak.

Disse medlemmer mener at det bør etableres etiske retningslinjer for Petroleumsfondet som tar hensyn til menneskerettigheter og miljø. Under sentrumsregjeringen var en ikke kommet langt nok internasjonalt i utviklingen av tilfredsstillende verktøy som kunne foreta en slik etisk og miljømessig "screening" for et såpass stort fond som Petroleumsfondet. Av sentrumsregjeringens tre-delte pakke ble bare miljøfondet vedtatt. Nå er imidlertid utviklingen internasjonalt kommet lenger, og det ligger til rette for nye tiltak for å ivareta hensynet til menneskerettigheter og miljø.

Disse medlemmer vil derfor varsle tre tiltak:

  • – Det skal utarbeides en rapporteringsordning og en retro-aktiv mekanisme for Petroleumsfondet som innebærer at investeringer trekkes ut når det viser seg at investeringene er i strid med grunnleggende menneskerettigheter, miljø og konvensjoner som Norge har undertegnet. Det må lages en liste over slike kriterier som lar seg praktisere. Eksempler på dette er investeringer i landminer eller bedrifter som benytter barnearbeid i strid med internasjonale konvensjoner.

  • – Det skal tas initiativ internasjonalt for å bidra i videreutviklingen av verktøy for å etablere etiske retningslinjer for menneskerettigheter og miljø. Her bør et samarbeid med land og investorer som ønsker å ta slike hensyn være naturlig.

  • – Det skal foretas en fornyet vurdering i løpet av 2002 med sikte på etablering av (proaktive) etiske retningslinjer for menneskerettigheter og miljø, basert på erfaringene internasjonalt og fra forvaltningen av vårt eget miljøfond.

Norges arbeid for menneskerettigheter - både ute og hjemme - må videreutvikles på grunnlag av Stortingets tilslutning til sentrumsregjeringens handlingsplan for menneskerettigheter (St.meld. nr. 21 (1999-2000)). Arbeidet må skje i et nært samarbeid mellom myndighetene, næringsliv og fagbevegelse, frivillige organisasjoner og akademiske miljøer.

Disse medlemmer går inn for en egen lov som skal styrke vernet mot etnisk diskriminering.

Økt vekt må legges på å fremme bedre iverksettelse og etterlevelse av menneskerettighetene. Internasjonale ordninger for kontroll, overvåkning og rapportering om menneskerettighetenes stilling må styrkes i FN og Europarådet. Det må benyttes sterkere press mot makthavere i regimer som begår systematiske og grove brudd på menneskerettighetene. Norge må arbeide for globale etiske retningslinjer for internasjonale selskaper.

Arbeidet for fred og sikkerhet tilhører hovedoppgavene innen utenrikspolitikken. De må følges aktivt opp på mange plan - både globalt, internasjonalt og nasjonalt. Arbeidet for forpliktende avtaler om rustningskontroll og nedrustning må føres videre, slik at nasjonene kan oppnå sikkerhet på lavere rustningsnivåer.

FN - herunder i særlig grad Sikkerhetsrådet - må gis økt handlekraft i arbeidet for fred, krisehåndtering og konfliktløsning i tråd med hovedlinjene i Brahimirapporten .

Norges transatlantiske bånd til USA må fortsatt være en av grunnpilarene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det nære samarbeid med USA må føres videre både gjennom NATO-samarbeidet og bilateralt. (Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa - der USA og Canada deltar sammen med Russland - er også et viktig all-europeisk forum.)

Disse medlemmer vil understreke at Norges sikkerhetspolitiske forankring i NATO må ligge fast. NATOs hovedoppgave er å trygge medlemslandenes fred og sikkerhet - i henhold til den felles forsvarsforpliktelsen som er nedfelt i Atlanterhavspaktens artikkel 5 - og være det sentrale forum for sikkerhetspolitiske konsultasjoner for de allierte. I tillegg har NATO fått nye grunnleggende oppgaver i utviklingen av samarbeidet med partnerlandene og internasjonal krisehåndtering. Utvidelsen av NATO og samarbeidet med andre europeiske land gjennom Partnerskap for Fred bidrar til stabiliteten i vår verdensdel.

I samarbeidet med EU når det gjelder utviklingen av ESDP - en europeisk sikkerhets- og forvarspolitikk - må vi fra norsk side legge vekt på at ESDP ikke skal få funksjoner som fører til rivalisering eller dublisering av de kapasiteter som er bygd opp i NATO-alliansen, men at ESDP kan være et supplerende instrument for håndtering av begrensede kriser og fredsoperasjoner i Europa.

Disse medlemmer vil understreke at Norge fortsatt må ha et troverdig militært forsvar som både kan håndtere nasjonale forsvars-, beredskaps- og sikkerhetsoppgaver og samtidig ta Norges del av NATO-samarbeidet, blant annet ved å delta i alliert samvirke i form av fredsbevarende operasjoner og krisehåndtering. For å løse disse oppgaver må Forsvaret bli organisert slik at det blir mer fleksibelt, mer mobilt og får bedre evne til å utføre militære operasjoner sammen med allierte. En satsing på internasjonale operasjoner skal ikke være til fortrengsel for det nasjonale forsvaret.

Disse medlemmer går inn for at det norske forsvaret i årene framover må legges om for bedre å kunne møte aktuelle sikkerhetsutfordringer. I arbeidet med denne omleggingen vil sentrumspartiene legge vekt på å beholde allmenn verneplikt for å bevare Forsvarets demokratiske forankring og forsvarsviljen. Forsvaret må sikre mer effektiv ressursutnyttelse og foreta en kraftig slanking av stabs- og støttefunksjoner for å frigjøre midler til nødvendige investeringer og styrkeproduksjon i form av soldatutdanning. Det må legges større vekt på sivilt-militært samarbeid for å kunne håndtere nye typer risiki og redusere samfunnets sårbarhet på ulike områder.

Det ideologiske jernteppet mellom Øst- og Vest-Europa er borte. Nå er det en hovedutfordring å hindre at det gamle skillet blir erstattet av en ny todeling av Europa - og en velferdskløft som kan true stabiliteten i vår verdensdel.

Norge må - både gjennom mellomfolkelig samarbeid, bilateralt og gjennom Nordisk Råd, Artisk Råd og andre internasjonale organisasjoner - styrke nærområdesamarbeidet med Russland og de baltiske land. Disse medlemmer mener arbeidet med slike spørsmål, bl.a. gjennom barentsregionen og Østersjøsamarbeidet kan bidra til næringsutvikling og nyskapning, økt atomsikkerhet og miljøvern, demokratisering, likestilling og mellomfolkelig kontakt og tillit.

Disse medlemmer vil legge stor vekt på å integrere de tidligere kommunistlandene som medlemmer i demokratiske, vestlige samarbeidsordninger på likeverdig basis. Det blir derfor viktig å videreutvikle det alleuropeiske samarbeidet, herunder blant annet Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet. Å trekke Russland med i et tettere samarbeid er av avgjørende betydning for at det skal lykkes å skape et helt Europa. De reelt alleuropeiske organisasjonen må derfor få en viktig rolle.

EU omfatter 15 av Europas om lag 45 stater, og kan heller ikke etter en utvidelse fylle rollen som et alleuropeisk forum. EU vil likevel spille en sentral rolle i europeisk politikk. En utvidelse av EU vil også innebære en tilsvarende utvidelse av EØS, noe som får direkte betydning for Norge.

Disse medlemmer viser til at folkeavstemningen i 1994 ga et flertall for at Norge ikke skal være medlem av Den europeiske union. Folkets nei forplikter og skal respekteres.

Disse medlemmer vil videreutvikle det europeiske samarbeidet på folkerettslig grunnlag, som et gjensidig forpliktende samarbeid mellom selvstendige nasjoner. EØS-avtalen danner i dag hovedgrunnlaget for Norges forhold til EU og EFTA-landene og gir gjensidig markedsadgang og like konkurranseregler. Norge må delta aktivt på tidlige stadier av den forberedende prosess for å øve innflytelse på regelutformingen i EØS, og foreta en nasjonal og selvstendig vurdering av endringer i regelverket.

Av hensyn til miljø, helse og sikkerhet finner disse medlemmer det av stor betydning å opprettholde strenge krav til matkvaliteten og internasjonal handel med mat og levende dyr. Det er i denne sammenheng viktig å opprettholde en streng veterinærkontroll. Disse medlemmer går imot patent på levende organismer og går derfor imot EUs patentdirektiv.

Disse medlemmer har ulik holdning til EØS-avtalen. EØS- avtalen er imidlertid mindre omfattende enn medlemskap og gir derfor større selvstendighet og handlefrihet til å utøve nasjonal politikk.

Disse medlemmer er opptatt av å videreutvikle og forbedre norske borgeres innsyn i og mulighet til påvirkning av EU-regelverk som gjøres gjeldende i Norge. Dette må få betydning i arbeidet med regelverksutvikling nasjonalt og ikke minst i ikke-statlige organisasjoners arbeid overfor EU-organer. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Innst. S. nr. 13 (2000-2001) fra utenrikskomiteen, der flertallet slutter seg til forslaget fra stortingsrepresentantene Einar Steensnæs, Johan J. Jakobsen og Lars Sponheim om større åpenhet og innflytelse i EØS-arbeidets beslutningsprosesser.

Disse medlemmer tar utgangspunkt i at folkestyre innebærer et styresett med innflytelse for de mange og spredning av makt, kapital og eiendom. Sentrumspartiene mener at et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte de store utfordringene i samfunnet. Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan løse miljøproblemer, få flere i arbeid, sikre utjevning mellom grupper, regioner og land, sikre nasjonal og lokal råderett over naturressursene, og norsk eierskap i næringslivet.

Viktigheten av å bevare nærhet til beslutningene, er en av hovedårsakene til at sentrumspartiene avviser norsk medlemskap i EU.

I dag ser vi at folkestyret er under press. Beslutninger overføres i økende grad til aktører i markedene, til kapitalsterke privatpersoner, organisasjoner, byråkrater og andre som ikke står til ansvar overfor folket i valg. Dette fører til sviktende tillit, avmakt og mindre engasjement og deltakelse i samfunnsspørsmål hos folk flest.

Dersom viktige politiske målsettinger skal ivaretas må markedene korrigeres gjennom styring fra folkevalgte organer.

Skal viktige samfunnsinteresser som hensynet til miljø og sosial og geografisk fordeling sikres, kan ikke utviklingen overlates til markedskreftene alene. En politikk som skal bidra til å oppfylle de samfunnsmål sentrumspartiene går inn for, krever vilje til styring og samfunnssolidaritet.

Disse medlemmer vil slå ring om den private eiendomsretten og arbeide for spredt eierskap i nærings- og produksjonsliv. Det offentlige må tilby reell kompensasjon når den private eiendomsrett av samfunnshensyn settes til side.

Det er en viktig forutsetning for et styrket lokalt sjølstyre at de økonomiske rammebetingelsene bedres. Offentlig sektor må sikres ressurser og stabile inntekter som fordeles slik at folkevalgte organer på ulike nivå gis mulighet til å løse sine oppgaver.

De aller fleste velferdstilbud som er viktige for folk i hverdagen er drevet av kommuner og fylkeskommuner. Dette gjelder barnehager, skoler, skolefritidsordninger, barnevern, helse-, omsorgs- og sosialtjenester og en rekke kulturaktiviteter.

Mange kommuner har allerede i dag store problemer med å gjøre opp budsjettene i balanse. Dette skyldes bl.a. at nye reformer har vært underfinansiert. Sentrumspartiene mener en tilfredsstillende kommuneøkonomi er en forutsetning for at kommunene skal kunne tilby et godt utbygd offentlig tjenestetilbud.

Større reell makt til folkevalgte organer, ikke minst i kommuner og fylkeskommuner, er en forutsetning for at folk skal finne det meningsfylt å engasjere seg i politisk arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen. Arbeidet i folkevalgte organer må foregå slik at folk gis innsyn i arbeidet og mulighet til innflytelse over de beslutninger som tas. Omfanget av detaljreguleringer bør reduseres, bl.a. gjennom en forenkling av lover og regler. Et reelt kommunalt sjølstyre innebærer at kommunene kan velge ulike løsninger ut fra lokale behov. Sentrumspartiene vil videreføre forenklingsarbeidet ut fra prosjektet "Et enklere Norge". På viktige områder vil det imidlertid være nødvendig med nasjonale standardkrav. Dette gjelder blant annet helse- og sosialsektoren, miljø, utdanning og likestilling.

Valgdeltakelsen har vært lav ved de siste valgene. Det må utprøves ulike tiltak som kan bidra til økt interesse for og deltakelse i valgene. Særlig er det viktig med tiltak som kan stimulere ungdom til deltakelse. Det er også viktig med tiltak for å få økt valgdeltakelse blant etniske minoriteter.

Disse medlemmer vil:

  • – Grunnlovfeste det kommunale sjølstyret.

  • – Gi kommunene et friere skattøre noe som innebærer at kommuner i perioder kan øke skattleggingen for å gjennomføre konkrete oppgaver. Dette kan tas opp med velgerne i forbindelse med valg eller rådgivende folkeavstemninger.

  • – Videreutvikle kommunenes konsultasjonsordning med staten i mer forpliktende retning om iverksetting og utvikling av den offentlige politikken, bl.a. med forhandlinger om nye oppgaver som pålegges kommunene.

  • – Redusere omfanget av forskrifter og øremerkede midler i statens styring av kommunene.

  • – At sammenslåing eller oppdeling av kommuner bare skal kunne skje dersom det er flertall i de berørte kommunene for dette.

  • – At tapskompensasjonen til de såkalte Rattsø-taperne ikke avvikles før det har vært en gjennomgang av inntektssystemet og det er foretatt endringer utfra hva denne gjennomgangen vil vise.

Åpenhet må være en selvfølge og praktiseres til daglig. Sentrumsregjeringen fremmet en rekke forslag for å bedre åpenheten i offentlig forvaltning. En aktiv etterlevelse av offentlighetsloven og en korrekt og restriktiv bruk av unntakshjemlene er en forutsetning for et trygt og åpent samfunn der innbyggerne kan ha tillit til det offentlige. Dette er også viktig for at media kan stå for et positivt bidrag i samfunnsdebatten.

Informasjonssamfunnet fører med seg økt innsamling og lagring av informasjon og sammenkobling av ulike datakilder. Dette skaper nye utfordringer for personvernet. Sentrumspartiene vil legge til grunn to viktige prinsipper for et styrket personvern: For det første skal den enkelte i størst mulig grad ha anledning til å bestemme over bruk og gjenbruk av informasjon om en selv. For det andre må det alltid finnes anonyme alternativ til kortbruk, brikker o.l. i forbindelse med dagligdagse gjøremål som bruk av telefon, passering av bomringer eller betaling av varer og tjenester.

Personvernet kommer ofte i konflikt med andre formål. Disse medlemmer vil legge til grunn at det skal svært tungtveiende argumenter til for at personvernet skal vike. Det må etableres ordninger som både tar hensyn til samfunnets behov for innsyn og kontroll og hensyn til enkeltmenneskets rett til personvern.

Disse medlemmer er imot at geninformasjon skal kunne brukes i forsikringssaker eller i arbeidsforhold.

Disse medlemmer vil arbeide for reell likestilling mellom kjønnene. Målet er et samfunn der kvinner og menn har like muligheter til å delta både i arbeids- og organisasjonslivet og i familien. Skolen må ha et særlig ansvar for å fremme likestilling og legge særlig vekt på å stimulere gutter og jenter til å utdanne seg slik at de fritt kan velge innenfor hele yrkesskalaen. Det må satses målbevisst på rekruttering av kvinner til ledende stillinger både i offentlig og privat sektor. Samtidig må det arbeides med å rekruttere flere menn til omsorgsyrkene.

Oppveksten er bestemt av sosiale, økonomiske og kulturelle strukturer, og den er bestemt av våre forestillinger om barndom og oppvekst. Familiens økonomi spiller inn, men også ulikheter i en rekke andre forhold som boforhold, i foreldrenes tid til å være sammen med barna, og i hvilke lokale tilbud som finnes. Det økende kommersielle presset vil også være med på å forme oppveksten og dermed fremtidens voksne. Utover å legge til rette for en god familiepolitikk, er det en samfunnsoppgave å legge til rette for gode oppvekstvilkår på en rekke andre områder.

Dagens barn vokser opp med andre utfordringer enn tidligere, men også med andre muligheter til å mestre oppgavene. Norge har hatt en betydelig bedring av levestandard og oppvekstvilkår for barn de senere årene. De aller fleste foreldre tar foreldreansvaret alvorlig, og er svært opptatt av kvalitet for sine barn i barnehage, skole, fritidsaktiviteter og i hjemmet.

Mange barn opplever i dag familieoppløsning, men det er fortsatt slik at det vanligste er å vokse opp hos både mor og far. Ca. 80 pst. av barn i Norge bor sammen med begge foreldrene sine.

Familien er den grunnleggende enheten for fellesskap. Der lærer barn og ungdom om verdier, omsorg og sosial tilpasning. Familien har funksjoner som andre institusjoner ikke kan ivareta, og samfunnet er avhengig av det familiene kan bidra med. Samfunnet må derfor lage gode ordninger for familien. Sentrumspartiene ser det som en viktig oppgave å verne og styrke ekteskap og familier.

Familien er hovedarena for barns liv og utvikling. Sentrumspartiene vil tilrettelegge for en reell valgfrihet for småbarnsfamiliene, for å imøtekomme deres ulike behov og prioriteringer. Familiepolitikken må være fleksibel, slik at barnefamiliene i størst mulig grad selv kan ta stilling til hvordan de vil innrette hverdagen sin. En forutsetning for økt valgfrihet og økt likestilling for småbarnsforeldre er at barnefamiliene har økonomi til å velge omsorgsform. Dette forutsetter at de som ønsker det kan få barnehageplass, at det gis tilbud om kontantstøtte og adgang til fleksible arbeidstidsordninger. Disse medlemmer viser til enigheten om full barnehagedekning innen 2003 i innstillingen til barnehagemeldingen, og vil i tillegg under­streke betydningen av rimeligere barnehageplasser. Barnehagetilbudet må omfatte både heltids-og deltidsplasser. Private barnehager som er en del av kommunenes barnehageplan må likebehandles med tanke på offentlige tilskudd.Kontantstøtten må være stor nok til å representere et reelt alternativ. Fedres rett til fødselspermisjon må utvides. Adopsjonsstøtten må heves, og potensielle adoptivforeldre må sikres større forutsigbarhet når det gjelder størrelsen på tilskudd til adopsjon.

Det er dokumentert at ekteskapet er en mer stabil samlivsform for barn enn samboerskap.

I fremtiden vil det være av stor viktighet å støtte opp om ekteskapet som en varig og forpliktende samlivsform, og styrke samlivet i alle typer familier. Ansvaret for barna er først og fremst foreldrenes. Det offentliges ansvar er å legge forholdene til rette slik at foreldrene får mulighet til å utøve omsorgs- og oppdragerrollen på en så god måte som mulig.

Familien blir i dag utsatt for press fra ulike hold. Disse medlemmer vil stimulere til tiltak som bygger opp om forpliktende samliv også i fremtiden. Forpliktende samliv er et gode for både barn og voksne. Sentrumspartiene vil derfor støtte opp under samlivskurs og familierådgivningstjenesten slik at familiene kan få rask og effektiv hjelp.

Samlivsbrudd oppleves smertefullt både for barn og foreldre. På grunn av samlivsbrudd er det mange barn som i dag mister kontakten med en av foreldrene. I flertallet av disse tilfellene gjelder det far. Barn i oppløste hjem må også få mer tid med far. Regelverk, praksis og bidragsregler må derfor endres slik at det legges til rette for at begge foreldre kan gi barna omsorg også etter samlivsbrudd.

Ingen kan frata foreldrene ansvaret for å finne ordninger som er til barnas beste. Der foreldrene imidlertid ikke blir enige om samværsordninger og lignende, har det offentlige et ansvar for å finne ordninger som er best for barna. Disse medlemmervil styrke og utvide veiledningstilbudet slik at flest mulig av foreldrene skal ha mulighet til å komme frem til en frivillig avtale, og vil også innføre en ordning med tilbud om frivillig evaluering av avtale og praksis, når det gjelder daglig omsorg og samvær.

Dessverre er vold i hjemmet et av våre store samfunnsproblem. En befolkningsundersøkelse fra 1998 viste at 18 pst. av norske kvinner en eller flere ganger i samlivet utsettes for en voldelig handling av sinpartner. Ofte er barn vitne til slik vold, og barn blir også selv mishandlet. Hovedtyngden av mishandling og seksuelle overgrep av kvinner og barn skjer i hjemmet og i familien. Her trengs en økt innsats fra det offentlige på flere nivåer: behandling, barnevern, politi og rettsvesen. Sentrumsregjeringens konkrete handlingsplaner mot vold og rus skal følges opp.

Noen barn opplever omsorgssvikt. Det er nødvendig å fornye og styrke barnevernet, samt styrke det tverrsektorielle ansvaret overfor barn som trenger hjelp. Det er videre behov for å styrke fosterhjemsarbeidet.

Kulturaktiviteter og andre aktiviteter i regi av frivillige organisasjoner er viktige for mange barns personlige utvikling og fritidsaktiviteter. Rammevilkårene for denne type arbeid må styrkes. Samtidig må den uorganiserte delen av ungdommen gis tilbud bl.a. gjennom ungdomsklubber og andre "steder å være".

Disse medlemmer mener det er nødvendig å rette mer oppmerksomhet på ungdomstiden. Dagens ungdom har flere muligheter enn noen generasjon har hatt tidligere, men utsettes også for sterkt forventningspress fra mange hold, og balanserer mellom mange og motstridende krav. De aller fleste klarer seg veldig bra, men en del får også problemer. Antallet barn med store adferdsvansker er doblet de siste 10-15 årene.

Disse medlemmer mener det er nødvendig å sette inn større ressurser på forebyggende arbeid. Det er behov for et sterkere samarbeid mellom ulike sektorer for forebyggende tiltak. Lokalt må det stimuleres til bedre samarbeid mellom skole, hjem, sosialkontor, helsepersonell, politi og frivillige organisasjoner. Foreldreveiledningskurs må videreføres. Politiet må ha tilstrekkelig med ressurser til å opprettholde/opprette forebyggende avdelinger som jobber spesielt mot barn og ungdom. Ungdom som begår en kriminell handling første gang må møte en klar og rask reaksjon og lære å gjøre opp for seg.

En god skole skal formidle kulturarv, verdier og kunnskap, men også hjelpe barn til mestring, utfoldelse og sosial utvikling. Disse medlemmer vil legge til rette for et aktivt og stimulerende læringsmiljø der den aktive elev utfordres til å lære gjennom utforskende egenaktivitet. Disse medlemmer vil tilrettelegge for et trygt skolemiljø med gode skolelokaler som stimulerer barn og unge til bedre læring. Det er også viktig at skolen blir vurdert og kvalitetssikret.

Gode skoler har også kapasitet til å fange opp de barna som har problemer og gi dem positive mestringsopplevelser. Det er behov for å utvikle alternativ undervisning som er mer praktisk rettet samtidig som det er behov for en fysisk opprusting. Alle skoler bør ha en "åpen dør" slik at barn og ungdom lett kan få kontakt med en å snakke med før problemene blir for store. I tillegg vil disse medlemmer gi plass til flere yrkesgrupper i skolen og særlig øke innslaget av miljøarbeidere.

Skolefritidsordningen skal være et frivillig kvalitetstilbud til alle barn. Det er viktig at bemanningen er god, utearelene er romslige og prisen er overkommelig.

Menneskelige ressurser utgjør i dag størstedelen av vår nasjonalformue, og det er en utfordring å sikre at denne ressursen forvaltes på en god måte gjennom den utdanningspolitikken som føres. Kunnskap og kompetanse er av stor betydning for den enkeltes trivsel, selvfølelse og utvikling som menneske og for en samfunnsutvikling som gir større forståelse for fellesverdiene.

Under sentrumsregjeringen fikk vi ett brudd med den sentral-dirigerte skolepolitikken - lokal skoleutvikling ble vektlagt. Sentrumspartiene vil stimulere til fortsatt utviklingen av gode lokale ideer, og vil legge til rette for at skolen får frigjort mer tid og ressurser til skolens primære oppgave- skolearbeid.

Disse medlemmer vil fortsatt satse på den offentlige enhetsskolen slik at alle elever skal få et godt og tilpasset opplæringstilbud. Samtidig skal foreldrenes rett til å velge opplæring for sine barn respekteres, så lenge det skjer i samsvar med kriteriene i gjeldende lov. Friskolen skal fortsatt ha en selvstendig plass i utdanningssystemet og sikres gjennom privatskoleloven.

Utfordringene står i kø: Nedslitte skolebygg, IKT-revolusjonens betydning for skolens læringsarbeid, fornyelse av grunnskolens ungdomstrinn, økt mobilisering mot lese- og skrivevansker, atferds- og mobbeproblematikk, avbyråkratisering av lærerarbeidet, skolefritidsordningen etc. Disse medlemmer mener en styrking av kommuneøkonomien er en viktig faktor for å løse disse utfordringene.

Hver for seg er dette aktuelle og viktige spørsmål, men i tillegg vil sentrumspartiene legge vekt på at den offentlige skolen bør være en av det sivile samfunns nøkkelinstitusjoner - og lærerene skal være tydelige kunnskapsformidlere og verdibærere. Vi trenger en ny gjennomtenkning av skolens rolle. Vår tid er preget av store sosiale og kulturelle endringsprosesser. Skolen må være med på å gi elevene hjelp til å orientere seg. Vi trenger en skole som også kan være et kritisk korrektiv - en motkultur mot verdimessig forflatning og relativisme.

Frivillige organisasjoner har lange historiske tradisjoner og representerer viktige verdier. Lokal- og nærmiljøet er en viktig arena for frivillige organisasjoner. Til tross for den tredje sektors størrelse og betydning, er kunnskapen om dens rolle i samfunnet og betydning for samfunnsøkonomien begrenset. Det er viktig at de frivillige organisasjonene gis gode økonomiske betingelser. En familiepolitikk som gir mer tid til samvær mellom foreldre og barn vil også være en stimulans for nærmiljøet, det frivillige engasjement og de lokale nettverk.

Organisasjonene representerer fellesskap og samhandling sentrert rundt felles mål, interesser eller aktiviteter, og bidrar til en meningsfylt fritid for sine medlemmer. Disse medlemmer vil støtte opp under disse aktivitetene - enten det gjelder kirke- og kristenliv, kulturliv, natur- og miljøvern, helse- og sosialsektoren , idretten eller ungdoms- og nærmiljøet.

Organisasjonene er også en viktig sosial møteplass, der samvær og deltakelse har en egenverdi ut over organisasjonenes primære formål. Disse medlemmer vil stimulere arbeidet i lokale organisasjoner, slik at disse gis bedrede muligheter til å opprettholde og øke dagens aktivitetsdeltakelsesnivå. Frivillige organisasjoner er viktige for utviklingen av demokrati og deltakelse i samfunnet, så vel som for produksjon av tjenester.

Disse medlemmer har stor respekt for, og stor tillit til de frivillige organisasjonene.

De representerer stor bredde og mangfold. I dag ser vi en ny og spennende samhandling mellom det offentlige, den tradisjonelle frivillighet, og nye aksjons- og organisasjonsformer. Frivillige organisasjoner skal være et selvstendig korrektiv og supplement til det "profesjonelle" samfunnet, og er dermed mer enn et verktøy for myndighetene til å løse velferdsoppgaver. De frivillige organisasjonene må sikres tilstrekkelige økonomiske ressurser og rammevilkår som stimulerer til innsats, uten at det offentlige legger føringer på deres virksomhet. Derfor har disse medlemmer som målsetting:

  • – At organisasjonenes egenart ivaretas,

  • – at byråkratiet forenkles i tilknytning til støtteordningene til barne- og ungdomsorganisasjonene,

  • – at de politiske ungdomsorganisasjonene får tilskudd basert på egne medlemstall og aktivitet,

  • – at en større andel av midlene til organisasjonene skal være driftsmidler i stedet for prosjektstøtte, slik at forutsigbarhet og kontinuitet sikres,

  • – at arbeidsledige og andre trygdede får mulighet til å arbeide for frivillige organisasjoner mot en liten godtgjørelse uten å miste trygdeytelsen,

  • – at sivilarbeidere i større grad enn i dag får avtjene verneplikten i organisasjonene,

  • – at ungdom får mer adgang til fri fra skolen for å delta i kultur-, organisasjons- og politisk arbeid,

  • – det bør stilles gratis politivakthold til rådighet der det anses nødvendig, ved arrangementer som skal gi inntekt til frivillig arbeid blant barn og unge eller frivillig kulturarbeid,

  • – at det blir gratis arenautleie for barne- og ungdomsidrett,

  • – et større fradrag i skatt for gaver til frivillige organisasjoner,

  • – at kommunene får anledning til å opprette "frivillighetsfond" med skatteincentiver som oppmuntrer innbyggerne til å gi pengegaver til frivillig arbeid og andre ideelle formål i lokalmiljøet.

Disse medlemmer er bekymret for de frivillige organisasjonenes frie inntekter. Hvis organisasjonene ikke får et bedre system for å sikre disse inntektene, står vi i fare for å stå tilbake med en sterkt forvitret sektor, som er redusert til å være utøver for offentlig politikk. Disse medlemmer ser med uro på utviklingen der de frivillige organisasjonene taper kampen om inntekter i konkurranse med det offentlige. Offentlige lotterier kontrollerer snart halvparten av spillemarkedet, og organisasjonene sitter i stor grad igjen med tiltakene det er knyttet store etiske betenkeligheter til. Disse medlemmer vil derfor sikre organisasjonene forutsigbar økonomi ved hjelp av økonomiske overføringer som sikrer stabilitet i driften.

Barn og ungdom er den viktigste målgruppen for den statlige idrettspolitikken. Nettopp derfor er det av særlig stor betydning hva slags verdigrunnlag idretten bygger på. Idretten har en klar egenverdi og all norsk idrett er bygd på verdier som medvirkning, engasjement, tilhørighet og fellesskap. Frivilligheten er - og vil være - en av de grunnleggende verdiene i idretten.

Det er positivt at idretten selv setter verdier på dagsorden. Nå er utfordringen å få disse verdiene rotfestet i hele organisasjonen.

Også toppidretten må ta konsekvensen av at den skal være verdiorientert. Både breddeidrett og toppidrett må være basert på glede, helse, fellesskap og ærlighet. Disse medlemmer ser at idrettens organisasjoner har grepet fatt i utfordringene innen dette feltet, og at det arbeides med å synliggjøre verdiene og spillereglene som er idrettens grunnlag.

Idretten må være seg bevisst sin forbildefunksjon og selv bidra aktivt til etisk bevisstgjøring i forhold til tema som vold, rasisme, likestilling, doping, rus, livsstil og spiseforstyrrelser. Samtidig må idretten stå imot press fra, og avvise, kommersielle krefter, sponsorer eller andre som ikke respekterer slike etiske ambisjoner.

Disse medlemmer ser særlig breddeidrett som et prioritert område; for voksne, barn og ungdom. Det er viktig at de mange aktørene innen idrett og fysisk aktivitet arbeider sammen for å nå målet om en mer aktiv befolkning.

Kultur er en positiv drivkraft i samfunnet. Kulturutfoldelse og kunstopplevelser fører til økt livskvalitet. Kulturen skaper identitet, gir en motvekt til materialismen, øker kunnskap og forståelse og gir rom for mangfold, tanke og verdidialog. Disse medlemmer vil gi alle lag av befolkningen god mulighet til å oppleve kunst og kultur. Det er viktig å gi gode rammebetingelser både til de store institusjonene og til amatørvirksomheten.

Disse medlemmer vil følge opp arbeidet med realiseringen av Operaen i Bjørvika etter den vedtatte planen, samtidig med at opera og ballett gjøres mer tilgjengelig i større deler av landet. Disse medlemmer legger også stor vekt på oppfølgingen av stortingsmeldingen om arkiv, bibliotek og museer.

En stor del av kulturutfoldelsen utspiller seg utenfor de store institusjonene og befolkningssentrene. Amatørvirksomhet utgjør en vesentlig del av aktivitetene. Sentrumspartiene vil understreke de frivillige organisasjonenes kulturinnsats, og vil arbeide for økte bevilgninger til fortsatt utbygging av lokale og regionale kulturbygg. Frivillige organisasjoner bidrar til å utvikle et aktivt kulturliv i de fleste lokalsamfunn.

Disse medlemmer vil sette i gang et eget kulturformidlingstiltak i skolen for å sikre elevene kunst- og kulturopplevelser av profesjonell kvalitet. Det er viktig at vi nå setter skolen i stand til å oppfylle de kulturelle målsettingene i læreplanene. På denne måten vil disse medlemmer øke den lokale og regionale kulturaktiviteten og legge grunnlaget for kulturell vekst på nasjonalt nivå.

Disse medlemmer vil skape gode vilkår for en bred og mangfoldig kunstnerisk virksomhet. Særlig viktig er det å ivareta den kunst som sjelden slipper gjennom de kommersielle formidlingskanalene. Kulturpolitikken må stimulere til at alle kan utøve og oppleve kunst og kultur. De kommunale musikk- og kulturskolene må sikres gode arbeidsvilkår, og økt statsstøtte. Ungdom bør sikres rimelig tilgang til kulturinstitusjoner.

Kunsten utgjør en sentral del av kulturen. Det enkelte mennesket kan finne mening, opplevelse og livskvalitet i kunsten. Samtidig er kunsten en positiv drivkraft til å fremkalle opprøret i oss og gi oss innsikt og kraft til å iverksette endringsprosesser i samfunnet. Kunstnere må sikres gode arbeidsvilkår blant annet ved ulike garantiordninger, stipend, innkjøpsordninger og utsmykkingsfond. En vesentlig del av kulturbevilgningene er i dag knyttet opp til noen institusjoner. Det er også viktig å gi rammevilkår som sikrer frie/eksperimentelle grupper innenfor f.eks teater, dans og musikk muligheter til å styrke sin kunstneriske utvikling.

Folkebibliotekene er en møteplass for alle aldersgrupper. Utbygging av IKT-tilbudet må fortsette, og disse medlemmer vil arbeide for at alle folkebibliotekene skal ha tilgang på bredbånd.

Kommersialisering av kulturen og begrensede ressurser har bidratt til å svekke det lokale særpreg og nasjonal identitet. Sentrumspartiene vil styrke bevisstheten om vår kulturarv og legge større vekt på kulturens egenverdi. Disse medlemmer vil legge vekt på å styrke og videreutvikle NRK som uavhengig reklamefri allmennkringkaster og sette NRK i stand til å møte den digitale utviklingen offensivt. Disse medlemmer vil opprettholde grunnlaget for en rik avisflora. Aviser bør skjermes mot moms og pressestøtten sikres. Lokalmediene må få sikres bedre økonomisk.

Disse medlemmer vil også arbeide for økt internasjonalt samarbeid for å kunne bidra til klarere etiske regler for Internett, både i lovverket og for de regler som man har for sin selvjustis. Det er behov for internasjonale regler mot overtramp mht. porno, vold, rasisme og misbruk av barn.

Det er en økende erkjennelse at de estetiske kvaliteter ved det offentlige rom og det synlige miljøet både i distriktene og i byene er med på å gi samfunnet identitet. Det offentlige må være et forbilde ved å vise eksempler på god arkitektur og byggekunst. Vi må stille krav til arkitektonisk og estetisk kvalitet i bybildet og i landskapene i forbindelse med utformingen av nye bygninger og bygningsmiljøer.

Økt satsing på kulturvern og kulturminnevern blir viktig fremover for å sikre bevaring og videreformidling av denne kulturarven. Det offentlige må i fremtiden bære et større økonomisk ansvar i forbindelse med arkeologiske utgravninger og fredningsvedtak.

Språket er viktig både for personlig identitet og for formidling av kunnskap og opplevelse. Derfor er det viktig å sikre begge norske målformer og de ulike dialektene gode vilkår i kultur- og samfunnslivet. Obligatorisk sidemålsopplæring i skolen er viktig for språklig likestilling. Målsettingen om minst 25 pst. bruk av nynorsk i offentlig forvaltning må sikres. Samisk språk er en viktig bærebjelke i samisk kultur, selvforståelse og identitet. De samiske språkvariantene må sikres bl.a. gjennom utdanningssystemet og i samisk medievirksomhet.

Den norske kirke må som et trossamfunn med forankring i den evangelisk-lutherske lære ha frihet til å være en bekjennende, misjonerende og diakonalt arbeidende kirke og være åpen og inkluderende for mennesker i ulike livssituasjoner. Disse medlemmer har merket seg at det er for stor avstand mellom behovet for å kunne fremstå som en åpen, tjenende og bekjennende folkekirke, og de offentlige bevilgningene. Det er nødvendig med en økning i bemanningen og en bedre dåpsopplæring for å sikre folkekirken. Retten til dåpsopplæring må lovfestes.

Det er en stor oppgave for kirken å formidle kristen tro og etikk på en slik måte at det kristne verdigrunnlaget fremdeles kan prege samfunnet. Kirken bør som trossamfunn gjennom økt selvstendighet legge opp til at flere kan gjøre en innsats gjennom engasjement i kirkelige organer på ulike nivåer. Kirken og de frie- og frikirkelige organisasjoner og samfunn må sikres gode arbeidsvilkår.

Det er en viktig offentlig oppgave å følge opp med kirkelige tjenester for nordmenn i utlandet. Gjennom Sjømannsmisjonen må Den norske kirke i utlandet få tilstrekkelig økonomi for en slik oppgave.

Økonomiske og andre ordninger må sikre gode arbeidsvilkår for de ulike tros- og livssynssamfunn innenfor de grenser som norsk lov setter. Alle må sikres rett til fri utøvelse av religion og livssyn og staten skal ikke gripe inn i tros- og lærespørsmål.

Disse medlemmer har som mål at det norske velferdssamfunnet skal gi trygghet for alle, og en rettferdig fordeling av inntekter og levekår. Det norske velferdssamfunnet skal ha likeverdige tilbud om behandling og pleie- og omsorgstjenester uansett bosted, sosial bakgrunn og økonomisk evne.

Velferdspolitikken må ha omsorg for hele mennesket som mål. En viktig dimensjon i dette er menneskeverdet. Hvert enkelt menneske har en ukrenkelig verdi. Alle, inkludert de som er avhengig av hjelp fra andre, er like mye verd. Alle har krav på vern om og respekt for sin integritet. Det å vise respekt må komme til uttrykk på måter som gjør at den enkelte kjenner aksept av seg selv og sin egenverdi.

Ansvaret for å ta vare på egen helse og medvirke til å utvikle meningsfulle sosiale fellesskap, må ligge hos den enkelte. Men en del av fellesansvaret er å yte omsorg for hverandre. Det offentlige har et overordnet ansvar for at mennesker som trenger hjelp og omsorg, får tilgang på de tjenester de har behov for.

Det enkelte mennesket er unikt. Derfor må tjenester i størst mulig grad ta hensyn til individuelle behov, både i utformingen av tilbud og i den daglige omgangen med tjenestemottakeren. Disse grunnleggende verdiene gjelder uansett om tjenesteyter er privat, offentlig eller en ideell organisasjon.

Utforming av tjenestene i åra som kommer, understreker behovet for utvikling innen ledelse og organisasjon, gode strategier for å rekruttere og beholde personell, kvalitetsutvikling og kontroll og holdnings-skapende arbeid. Men gode omsorgstjenester har ikke bare med kapasitet og strukturelle rammer å gjøre. Verdier og holdninger og kulturer i omsorgssektoren påvirker også kvaliteten på arbeidet som blir utført.

En god omsorg oppstår først i møtet mellom mennesker, mellom de som trenger hjelp, og de som får, og i mange tilfeller også i møtet mellom pårørende og lokalsamfunnet. Med økende krav til omstilling og effektivitet, er det viktig å sette fokus på verdier, etiske dilemmaer og kvaliteten på tjenestene. Stortinget har behandlet to viktige stortingsmeldinger fra sentrumsregjeringen; "Omsorg 2000" og "Verdier i helsetjenesten", som vektlegger det etiske grunnlaget for helse- og omsorgstjenestene. Sentrumspartiene vil følge opp disse.

Et grunnleggende element i omsorgsarbeidet er trygghet. Disse medlemmer mener alle må ha trygghet for at de får den nødvendige hjelpen de trenger når behovet er der.

Økonomi, personell og infrastruktur er viktige rammevilkår for å kunne yte en god omsorg. I samfunnet er det imidlertid et økende krav om effektivisering, også innen sosial- og helsetjenester. Disse medlemmer mener at effektivisering aldri må skje på bekostning av de overordnede målene for behandling og omsorg for det enkelte menneske. Disse medlemmer ser det som samfunnets oppgave å sørge for tilstrekkelige ressurser, slik at den enkelte tjenesteyter har mulighet til å yte en forsvarlig og god etisk omsorg.

Antall eldre vil fortsette å øke i årene framover. Det er nødvendig å videreføre målsettingen i eldrehandlingsplanen. Disse medlemmer mener planen om nødvendig må forlenges for å få realisert kommunenes planer. Mange eldre ønsker og trenger sykehjemsplass. Det er derfor viktig at det bygges nok på nye sykehjemsplasser. Omsorgsboliger vil ikke tilfredsstille alles behov. Botilbudene til de eldre må være varierte slik at den enkelte får et tilbud etter behov, enten det er snakk om avlastning, korttidsopphold, rehabilitering omsorgsbolig eller en permanent sykehjemsplass.

Disse medlemmer vil også ha et godt utbygd tjenestetilbud i hjemmene slik at de eldre kan bo hjemme så lenge som mulig. For mange eldre vil det å kunne ha tilgang til korttidsopphold i institusjon (såkalte trygghetsplasser) og trygghetsalarm i kombinasjon med hjemmetjenester være helt avgjørende for at de skal kunne bo hjemme.

Pårørende yter verdifull og omfattende hjelp til mange eldre. Uten denne innsatsen ville det offentlige tjenestebehovet vært langt større. Det er viktig å verdsette denne tjenesten. Disse medlemmer mener pårørende må få tilbud om omsorgskontrakter som bl.a. omfatter omsorgslønn og avlastning.

Disse medlemmer legger vekt på at livskraftige sosiale nettverk i nærmiljø og lokalsamfunnene er viktige ressurser i velferdssamfunnet. Samarbeid og samhandling mellom det offentlige og frivillige organisasjoner er avgjørende for å nå velferdsmålene i politikken. De frivillige organisasjonene må derfor sikres tilstrekkelige økonomiske ressurser og rammevilkår som stimulerer til innsats, uten at det offentlige legger altfor store føringer på deres virksomhet. Det frivillige organisasjonslivet, både innen tradisjonelle organisasjoner i helse- og sosialsektoren, men også innen kultursektoren, kan spille en betydelig og verdifull rolle for å øke bevisstheten hos enkeltmennesker om betydningsfulle valg og muligheter til en god helse i et langt livsløp.

Selv om flertallet av befolkningen har en god og i mange tilfeller økende levestandard, er det grupper som faller utenfor velstandsutviklingen. Forskjellene mellom de aller rikeste og de aller fattigste i Norge øker, og disse medlemmer mener at det er en utvikling som ikke er verdig et rikt land som Norge. Disse medlemmer vil arbeide for å snu denne utviklingen. Det er et hovedmål for disse medlemmer i velferdspolitikken å gi økt trygghet til de som har det vanskeligst i samfunnet. I utjamningsmeldingen foreslo sentrumspartiene tiltak for å redusere forskjellene. Disse medlemmer vil målrette vårt sosiale trygghets- og velferdssystem bedre mot de som er dårligst stilt i samfunnet. Særlig prioritert er oppgaven med å bedre forholdene for de fattigste barnefamiliene.

Folketrygden er velferdsstatens viktigste sikkerhetsnett. Disse medlemmer legger til grunn at folketrygden fortsatt skal være det bærende elementet i vårt samlede pensjons- og stønadssystem. Folketrygden gir trygghet for den enkelte, samtidig som det jevner ut forskjellene i samfunnet.

Norge har i dag relativt lave utgifter til alderspensjon sammenlignet med andre land. Utgiftene er imidlertid anslått å vokse mer i Norge enn i EU-landene fram mot år 2050. Disse medlemmer mener det er viktig at en pensjonsordning er forutsigbar og at den gir trygghet for den enkelte. Da folketrygden ble innført , ble det lagt til grunn at den skulle gi både en grunntrygghet og inntektssikring, slik at det skulle bli mulig for folk å opprettholde tilnærmet samme levestandard som pensjonist.

Disse medlemmer er enig i opprettelsen av en pensjonskommisjon som skal avklare hovedmål og prinsipper for et samlet pensjonssystem. Disse medlemmer mener det er viktig at pensjonssystemet også i fremtiden er solidarisk og sikrer omfordeling fra de med høye inntekter til de med lave inntekter . Det er viktig at det er bred politisk enighet dersom det skal gjøres omfattende endringer i pensjonssystemet.

Disse medlemmer viser til at økte egenandeler på helsetjenester særlig rammer de med dårligst råd i samfunnet. Sentrumspartiene vil være kritiske til ytterligere økning av egenandelene og ønsker derfor en ordning med et egenandelstak II, som vil skjerme storforbrukerne av helsetjenester.

Disse medlemmer mener et utbygd helsetilbud er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å oppnå god allmennhelse i befolkningen. Det økende behovet for helse- og omsorgstjenester må tilsvarende møtes med en betydelig innsats på helsefremmende og forebyggende tiltak i alle sektorer i samfunnet. Økning av den forebyggende innsatsen vil trolig forbedre folkehelsen, redusere behandlingsbehovet og dempe etterspørselen etter pleie- og omsorgstjenester.

Livsstilsykdommer er et økende problem i samfunnet. Et sunt kosthold og mer fysisk aktivitet er viktig for å forebygge helseplager. Disse medlemmer ser det som en utfordring å bevisstgjøre folk om ansvar for egen helse. Ernæringspolitikken er én viktig side ved helseforebyggende arbeid.

Tobakk er årsak til nærmere 8 000 dødsfall årlig i Norge, derav rundt 500 på grunn av passiv røyking. Tallene vil stige i årene som kommer. Disse medlemmer vil håndheve røykeloven for å sikre retten til et røykfritt miljø. Det er derfor viktig å intensivere innsatsen for å hindre barn og unge i å begynne å røyke, samt å hjelpe det flertall som ønsker å slutte. Høye avgifter er et viktig hjelpemiddel, og en del av avgiftene bør øremerkes til forebyggende arbeid.

Disse medlemmer vil gå imot Regjeringens forslag om statlig overtakelse av sykehusene og spesialisthelsetjenesten. Forslaget innebærer en svekkelse av den demokratiske innflytelse politisk valgte representanter på fylkes- og regionalt nivå kan ha på styringen av spesialisthelsetjenesten. Den tidsplan Regjeringen legger opp til vil ikke ivareta behovet for skikkelig saksbehandling i en sak av så stor betydning for alle innbyggerne i landet. Disse medlemmer mener at dagens tre forvaltningsnivåer er sentrale for å utvikle gode fellesskapsløsninger som er best mulig tilpasset lokale forhold. Disse medlemmer mener at både hensynet til pasientene, hensynet til en effektiv ressursutnyttelse og regionalpolitisk hensyn vil kreve at sykehusene også i framtiden har en sterk forankring til regionale styringsorganer.

Disse medlemmer mener et kvalitativt godt helsetilbud nærmest mulig bostedet for den enkelte er viktigere enn økonomiske besparelser gjennom sentralisering.

Disse medlemmer mener at private helsetilbud er et verdifullt supplement til det offentlige, under forutsetning at slike tilbud inngår i de offentlige helseplanene. Sentrumspartiene ser faren ved at privatisering av helsetjenester kan bidra til konkurranse om helsepersonell og helsekroner, og skape et voksende skille mellom pasienter med god og dårlig økonomi, og mellom pasienter i by- og distriktskommuner. Disse medlemmer vil peke på at dette er en utvikling som er en motsetning til hovedmålene i helse- og sosialpolitikken, som er at alle skal sikres tilgang til gode og likeverdige helsetjenester, uavhengig av personlig økonomi og bosted. Utviklingen i akuttmedisinen tilsier at det spesielt vil bli viktig å opprettholde/bedre kommunenes ambulansetjenester. Disse medlemmer mener at et helsevesen underlagt offentlig styring er den beste garantien for å nå dette målet.

Disse medlemmer er bekymret over økningen i sykefraværet og særlig at økningen i uførepensjoner er stor i gruppen under 30 år. Langtidssykefravær og uførepensjonering skyldes i stor grad psykiske lidelser og muskel-/skjelettsykdommer. Forebygging av disse sykdomsgruppene vil derfor gi stor helsemessig og økonomisk gevinst. Disse medlemmer vil peke på at det er en rekke tiltak som kan gjøres for å redusere sykefraværet. Det gjelder ikke minst forebyggende tiltak på arbeidsplasser, som det å skape et godt og inkluderende arbeidsmiljø, og et arbeidstempo og en arbeidsmengde som ikke skader arbeidstakeren psykisk eller fysisk. Disse medlemmer vil arbeide for ordninger som opprettholder høy yrkesdeltaking, gjør det mulig for den enkelte å utnytte sin arbeidsevne, hindrer utstøting fra arbeidslivet og gir sikkerhet ved inntektsbortfall.

Sentrumsregjeringen la fram "Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006". Mennesker med psykiske lidelser mangler fortsatt tilstrekkelige behandlingstilbud både i første- og andrelinjetjenesten. Disse medlemmer vil bevilge tilstrekkelig med penger slik at opptrappingsplanen kan gjennomføres som planlagt. Utdanning av fagfolk er en viktig del av planen. Erfaringene fra reformen for psykisk utviklingshemmede tilsier at en må være varsom med å redusere satsing innen den psykiatriske spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer mener at de psykiatriske sykehusene og de distriktspsykiatriske sentraene fortsatt må utvikles gjennom at det stilles nødvendige ressurser til rådighet for fylkeskommunene.

Sentrumsregjeringen la fram handlingsplaner for oppbygging av medisinsk utstyr i sykehusene og for utbygging av kreftomsorgen. Dette er planer som sentrumspartiene vil følge opp med de nødvendige bevilgninger. Opptrappingsplanene vil bidra til at helsetilbudene blir bedre og at flere pasienter får nødvendig helsehjelp.

Disse medlemmer mener medisinsk forskning må prioriteres langt sterkere enn det som til nå har vært tilfelle. På områder hvor det er behov for egen norsk grunnforskning må det satses sterkere på dette, samtidig som det er viktig at behovet for anvendt forskning får en bredere offentlig støtte. Dette vil også føre til større utviklingsmuligheter for fagpersonellet innen helse- og omsorgssektoren og slik sett virke rekrutteringsfremmende.

Den offentlige innsatsen mot narkotika er tredoblet i løpet av nittitallet, uten at nyrekruttering er synlig redusert. Narkotika er et stort problem i en del ungdomsmiljøer. Disse medlemmer er særlig bekymret over at det rapporteres om mer liberale holdninger til narkotika blant unge. Disse medlemmer sier nei til legalisering av narkotika. Det er behov for økt informasjonsvirksomhet og andre tiltak for å få økt forståelse for de problemer bruk av også svakere narkotiske stoffer som f.eks. hasj medfører. Misbruken av ecstasy har allerede vist seg å føre til store og langvarige psykiske problemer hos mange ungdommer, og det er økende etterspørsel etter gode behandlingsmetoder og hjelp på lokalt plan. Disse medlemmer vil satse mer på behovet for og betydningen av forebyggende arbeid. Forebygging gjennom arbeid for gode oppvekstvilkår- og livsmiljø må kombineres med riktig behandling, streng lovgivning og sterk kontroll. Det må settes inn tiltak for å bedre livssituasjonen for de mest "slitne" narkomane.

Disse medlemmer ser med bekymring på den generelle utviklingen innen alkoholomsetningen i Norge. Det er ulike krefter i samfunnet som av forskjellige grunner ønsker å redusere alkoholavgiften og dermed prisen på alkoholholdige drikker. Disse medlemmer vil understreke at det er helt entydige forbindelser mellom lavere pris og økt forbruk av alkohol. Det vil uten tvil øke skadene som alkoholmisbruk påfører samfunnet, enten det er fysisk og/eller psykisk sykdom, og/eller omfattende problemer i familier, samt vold og ulykker. Disse medlemmer vil derfor videreføre restriksjoner i alkoholpolitikken i form av salgs- og åpningstider, relativt høye avgifter og reklameforbud.

Disse medlemmer vil satse mer på forebyggende arbeid spesielt rettet mot ungdom og vil øke bevilgningene til de rusmiddelpolitiske organisasjonene.

Det er viktig at de som har rusproblemer kan få hjelp til å komme ut av misbrukersituasjonen. Det er behov for et variert spekter av behandlingstilbud. Sentrumspartiene vil fortsatt støtte aktivt opp om de tilbud som drives av ulike frivillige krefter.

Disse medlemmer vil understreke at Norge har et godt utbygget helsevesen, og gode velferdsordninger som sikrer alle et verdig liv og mulighet til å være et økonomisk og politisk selvhjulpen, selvberget og selvstendig menneske. Sentrumspartiene mener økt sentralisering kan bidra til et dårligere tjenestetilbud til befolkningen. Disse medlemmer vil ikke medvirke til et samfunn der tilbudene i sentrale strøk utvikles på bekostning av tilbudene i mer grisgrendte strøk.

Disse medlemmer mener bekjempelse av kriminalitet er en viktig samfunnsoppgave. Kriminalitet forebygges best ved en samfunnsutvikling som fremmer oversikt og tilhørighet, sikrer rettferdig fordeling og bidrar til gode oppvekstvilkår for barn og unge. Kriminalitet er ofte resultat av miljøer som ikke gir mennesket rotfeste, kontakt og positive utfordringer, samt mangel på normdannelse og etisk holdning. Et levende lokalmiljø der barn og unge tidlig får en aktiv rolle, kan bidra til å redusere kriminalitet. Det er viktig med et godt tverrfaglig og tverretatlig forebyggende arbeid for å skape et godt oppvekstmiljø og fange opp barn og unge som er på vei ut i kriminalitet og rusmisbruk.

Disse medlemmer mener det er riktig å ha nulltoleranse som prinsipp for kriminalitetsbekjempelsen i Norge. Anmeldelser må etterforskes raskt og effektivt, spesielt i saker der man vet hvem gjerningsmannen er. Kjente gjerningspersoner må alltid straffeforfølges. Det er også viktig at ferdig etterforskede saker som skal behandles av domstolene, kommer raskt opp til behandling, og at idømt straff iverksettes så fort som mulig. En rask saksbehandling øker den preventive effekten, og kan bidra til å hindre gjerningsmannen fra en videre kriminell karriere/løpebane. Dette er spesielt viktig når det dreier seg om førstegangs lovbrytere. Disse medlemmer mener derfor det bør vurderes å innføre egne domstoler for unge lovbrytere og førstegangs lovbrytere. I saker med unge lovbrytere må det skje et koordinert samarbeid mellom politi, skole, barnevern og sosialetat.

Disse medlemmer mener at det er viktig å styrke konfliktrådsordningen. Behandlingen i konfliktråd tydeliggjør den enkeltes ansvar for sine handlinger, noe som er spesielt viktig for førstegangs- og unge lovbrytere.

Disse medlemmer mener at kapasiteten ved fengslene må økes slik at straffedømte snarest mulig kan sone sin straff. Disse medlemmer vil opprette et Barne-Kripos som skal ha spesiell kompetanse på forbrytelser og overgrep mot barn.

Disse medlemmer vil opprettholde en desentralisert politi- og lensmannsetat. Nærhet til innbyggerne og en synlig tilstedeværelse er viktig for å skape trygghet og tillit til politiet, samtidig som det også kan forebygge kriminelle handlinger. Det er også viktig at politiet får kompetanse og midler til å bekjempe datakriminalitet. Arbeidet mot organisert kriminalitet vil bli styrket, bl.a. for å bekjempe bakmennene i forbindelse med omsetning av narkotika og hvitvasking av slike penger.

Disse medlemmer vil spesielt rette oppmerksomhet mot vold og seksuelle overgrep. Det er viktig å avdekke omfanget av slike handlinger, slik at samfunnet blir i stand til å gi ofrene tilstrekkelig og god hjelp. Vi vet at ofrenes møte med politi, rettsvesen og hjelpeapparatet for øvrig ofte blir en ny påkjenning for dem. De som kommer i kontakt med ofrene må ha god kompetanse på hvordan slike saker skal behandles, og hvordan man best mulig kan sikre bevis som gjør det mulig å få straffet gjerningsmannen. Strafferammene for vold og seksuelle overgrep er tilstrekkelig vide, men straffeutmålingen for slike forbrytelser er forholdsvis lav. Sentrumspartiene mener at straffeutmålingen i mange tilfeller må økes, slik at den står i forhold til gjerningens grovhet. Gjerningsmannen må også få hjelp til å endre sin atferd.

Volden og overgrep må bekjempes gjennom holdningsskapende og forebyggende arbeid, aktiv innsats mot vold og styrking av voldsofrenes rettigheter. Vi må bli bedre til å ta i bruk de kunnskapene vi har på dette området. Det er også viktig å avdekke det reelle omfanget av seksualisert vold. Innsatsen må økes for å bekjempe barneporno på internett. Politiets muligheter til forebyggende arbeid må styrkes. Nærpolitiet må styrkes og patruljering i gatene økes. Synlig politi skaper trygghet og virker forebyggende.

Politiet må fortsette og intensivere arbeidet for å oppløse gjenger som driver med kriminell virksomhet.

Også når det gjelder den kriminelle virksomheten, foregår det en globalisering. Utviklingen innen IKT og telesektoren gjør det lettere å drive kriminell virksomhet over landegrensene. Disse medlemmer mener det er viktig med internasjonalt samarbeid for å motarbeide denne kriminaliteten.

Den internasjonale flyktningpolitikken må ha som mål å hjelpe flest mulig i nærheten av deres eget hjem, samtidig som Norge har et sjølstendig ansvar for å hjelpe mennesker på flukt. Asyl- og flyktningpolitikken må bygge på humanistiske tradisjoner og et ønske om å bidra til ansvar for mennesker på flukt. Bistand og arbeid for fred og forsoning er viktig i arbeidet med å forebygge fluktsituasjoner. Norge må arbeide internasjonalt for at internt fordrevne og flyktninger på grunn av miljøproblemer må få et bedre rettsvern.Alle som søker om asyl må få individuell behandling, slik at ingen sendes tilbake til død, tortur eller forfølgelse.

Disse medlemmer vil ha en gjennomgang av kriteriene i Utlendingsloven som gjelder "sterke menneskelige hensyn" som grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. Disse medlemmer vil foreta en gjennomgang av regelverket for å beskytte mot kjønnsbasert forfølgelse. Gjennomgangen bør inkludere en gjennomgang av norsk og internasjonal praksis, samt utviklingen i denne, dagens retningslinjer og vurderinger av behov for endringer av både praksis, forskrifter og lov.

Disse medlemmer vil ha en grundig gjennomgang av norsk asylforvaltning og integreringspolitikk der Utlendingsdirektoratet, kommunene og mottaksapparatet blir evaluert. Det er også behov for en mer helhetlig asyl-, innvandrings- og flyktningepolitikk.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at det ikke foregår forskjellsbehandling av kvinner og menn i asylsaker. Kvinners begrunnelser for å søke asyl må vektlegges like tungt som menns begrunnelser, og det er viktig at kvinner som opplever kjønnsbasert forfølgelse får innvilget asyl.

Ett av de områdene innen utlendingsforvaltningen hvor det er mest ugjort er barn og unge som komme alene. Disse medlemmer mener at enslige asylsøkerbarn skal ha et tilbud på lik linje med norske barn under omsorg fra barnevernet. Mottak for enslige mindreårige asylsøkere må gis status som barnevernsinstitusjon. Ordningen med direkteplassering i kommuner uten forutgående opphold i asylmottak må utvides og gjøres permanent.

Når det gjelder tilbakevending av asylsøkere som har fått kollektiv beskyttelse, mener disse medlemmer det er behov for kontinuerlig å vurdere ikke bare akutt sikkerhetsrisiko ved tilbakevending. Det er også nødvendig å foreta en politisk vurdering av hva som tjener situasjonen i det området asylsøkerne skal sendes til.

Det letter integreringsarbeidet mye dersom asylsøkere og flyktninger kommer raskt i arbeid. Derfor er det nødvendig å bedre rutiner for å avdekke og godkjenne utdanning og realkompetanse blant de som bosettes. Godkjenning av utenlandsk kompetanse må skje raskere enn i dag.

Disse medlemmer mener at kommunene må få dekket sine faktiske kostnader ved bosetting av asylsøkere og flyktninger. Ordninger fra Utjamningsmeldingen, som Stortinget har sluttet seg til om en ny supplerende stønadsordning for pensjonister, må innføres raskt.

Innvandrerne representerer viktige og mangfoldige ressurser og må møtes som enkeltpersoner med respekt og toleranse. De må ikke stigmatiseres som gruppe.

En vellykket integrering bygger på gjensidig respekt og tillit. Loven er den felles ramme for mangfoldet som må respekteres av alle. Dette innebærer blant annet at omskjæring av jenter og tvangsekteskap aldri må aksepteres.

Rasisme er brudd på den enkeltes menneskeverd og må aktivt motarbeides på mange plan. Holdningsskapende arbeid, informasjon og en styrking av lovverket, blant annet gjennom en lov mot etnisk diskriminering er sentralt.

Det bør innføres introduksjons- og kvalifiseringsprogrammer i den første fasen etter bosetting i kommune. Norskopplæring, ofte i kombinasjon med arbeid, er det beste utgangspunkt for integrering. Praktisk norskopplæring kombinert med barnepass sikrer kvinners deltakelse. Dette arbeidet må videreutvikles.

Den høye arbeidsledighet blant innvandrerne må motkjempes bl.a. gjennom forpliktende fadderordninger mellom det offentlige og næringslivet og ved at flere innvandrere ansettes i staten i tråd med Handlingsplan for rekruttering av innvandrere i staten.

Disse medlemmer mener at retten til fullverdig utdanning skal være lik for alle, uansett sosial bakgrunn, bosted, kjønn og økonomisk evne. Kunnskap er en nøkkel til videreutvikling av det norske velferdssamfunnet. Disse medlemmer prioriterer derfor utdanning og forsking høyt, og ønsker å få et reelt løft på disse områdene.

Disse medlemmer ser det som et grunnleggende mål at den offentlige skolen skal være en møteplass for barn med ulik sosial og kulturell bakgrunn og legger til grunn at mangfold er positivt og skal verdsettes.

Utdanning skal gi livsverdier, holdninger og kunnskaper. Skolen skal ikke bare utdanne kompetente personer, men også engasjerte mennesker. Å gi alle elever likeverdige muligheter for å utvikle sine evner må være overordnet.

Den offentlige skolen skal kunne være et samlingssted for alle elever, uavhengig av tro, livssyn og kulturell bakgrunn. En gratis grunnskole er et nødvendig utgangspunkt for lik rett til utdanning med likeverdige sjanser. Dette betyr bl.a. at egenandeler til ekskursjoner, besøk på institusjoner etc. bør avvikles.

Disse medlemmer vil åpne for selvstyrte skoler etter lokale ønsker i samarbeid mellom lærere, elever, foreldre og folkevalgte. Et engasjert nærmiljø og tett samspill med samfunnet rundt er også nødvendig for en god skole.

Disse medlemmer mener at desentralisert skolestruktur er et viktig kjennetegn på enhetsskolen. Sentrumspartiene vil sikre en kommuneøkonomi som gjør det mulig å opprettholde grendeskoler og et desentralisert skolemønster. Skolen er en viktig del av lokalsamfunnet. For at barn og unge skal føle tilknytning til sitt eget lokalsamfunn, må lokalhistorie og kunnskap om folk og næringsliv i nærområdet sterkere inn i skolen.

Disse medlemmer mener skolen må legge større vekt på entreprenørskap. Sentrumspartiene vil stimulere til elevbedrifter som arbeidsmetode i skolen.

Disse medlemmer mener at elever i skolen bør ha et vern på sin daglige arbeidsplass på linje med voksne arbeidstakere, og at dette skal lovfestes i egen arbeidsmiljølov for elever og studenter.

Disse medlemmer vil gjøre læreryrket mer attraktivt gjennom høyere lønnsnivå, bedre etter- og videreutdanning og mindre byråkratisk hverdag for lærerne.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at lærebøker på nynorsk og bokmål må foreligge til samme tid og samme pris.

Disse medlemmer vil særlig vektlegge følgende i skolepolitikken framover:

  • – Et trygt skolemiljø med gode skolelokaler som stimulerer barn og unge til bedre læring. Det er nødvendig med økte ressurser til opprusting av skolelokaler.

  • – Elevene må i større grad lære å se sammenhengen mellom skole og arbeidsliv. Økt vekt på entreprenørskap gjennom elevbedrifter er viktig.

  • – Arbeidet med å ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) i skolen må styrkes.

  • – Flere yrkesgrupper kan med fordel trekkes inn i skolen, dels for å avlaste læreren, dels for å tilføre skolen økt kompetanse.

  • – Samarbeidet mellom hjem og skole må fornyes. Foreldrene må trekkes aktivt med i arbeidet.

  • – Verdidebatt i skolen må videreføres.

Disse medlemmer mener utviklingen i ungdomsskolen har kommet i bakgrunnen av 1990-tallets store reformer i barneskole og videregående skole. Tiden nå er inne for en grundig gjennomgang av innholdet i ungdomsskolen, med sikte på å gjøre skolen bedre tilpasset ungdoms sosiale og faglige utvikling i disse årene, og om skolen fungerer godt nok som forberedelse til videre utdanning.

Disse medlemmer mener ungdomsskolen trenger en kompetansestyrking på mange områder. Det må åpnes for at andre fag- og yrkesgrupper enn lærere får innpass for å styrke det faglige og sosiale miljøet, og at alternative læringsarenaer taes i bruk. Yrkes- og studie­rådgivningen må bedres. For ungdomsskolen bør rådgivningsfunksjonen deles i yrkesveiledning- og sosialpedagogisk rådgivning.

Disse medlemmer mener at ingen elever skal måtte ta opp studielån for å fullføre videregående opplæring. Dagens stipendordning må derfor utvides slik at ordningen når de elever som har behov for det. De generelle kostnadene til læremidler i videregående skole er for høye etter R94, og disse medlemmer vil at elevene skal få avlastet disse kostnadene gjennom stipend.

Disse medlemmer vil gi større ansvar for egen læring til elevene. For å legge til rette for dette, og for at elevene skal kunne delta aktivt i bl.a. organisasjonsliv, går disse medlemmer inn for at fraværsreglene i videregående skole bør endres.

Disse medlemmer vil peke på at yrkesfagene er bærere av tradisjoner og kunnskap som vanskelig lar seg formidle gjennom ensidig teoretisk framstilling. Praktisk læring og mestring er viktige elementer i den yrkesfaglige opplæring, og bør etter disse medlemmers syn styrkes. Håndverksfagenes stilling må særlig vektlegges.

Den videregående skolen skal bidra til å bygge opp kompetanse og skape arbeidsplasser over hele landet. For at ungdom skal kunne skape sin egen arbeidsplass og utnytte de ressursene som fins, må etablerertanken gjennomsyre hele utdanningsløpet. Et sterkt og levedyktig arbeidsliv i hele landet krever også arbeidskraft som er tilpasset lokale behov. Disse medlemmer mener et nært samarbeid mellom skole og arbeidsliv er nødvendig for å bedre kvaliteten på kunnskapen og utnytte ressursene best mulig.

Disse medlemmer mener det er et mål at flest mulig bor hjemme mens de tar videregående opplæring. Disse medlemmer legger stor vekt på en desentralisert skolestruktur i den videregående skole.

Disse medlemmer mener folkehøgskolen er viktig å ta vare på som selvstendig og uavhengig del av vårt utdanningssystem, med særlig vekt på å fremme demokrati, samarbeidsevner og allmenndanning mellom unge.

Disse medlemmer vil opprettholde teknisk fagskole, og går inn for at det skal opprettes et eget fagskoleutdanningsnivå, som også kan åpne for flere utdanningstilbud f.eks innen helse- og omsorgsfag. Disse medlemmer mener det bør fremmes forslag om en ny fagskolelov.

I dag er behovet for etterutdanning stort, samtidig som det fortsatt er voksne som ønsker å ta igjen tapt grunnutdanning. Disse medlemmer ser behovet for et skikkelig løft i etter- og videreutdanningen. Både det offentlige, partene i arbeidslivet og private og offentlige aktører innen kompetansemarkedet må bidra. Dette gjelder både finansiering, organisering, utvikling og gjennomføring.

Universiteter og høgskoler må få større frihet til å utvikle sin egenart. Disse medlemmer vil spesielt framheve den unike rollen disse institusjonene står i når det gjelder å utvikle fri forsking, uavhengig kompetanse og en fri rolle i demokratiet. Disse medlemmer ønsker at politisk styring skal skje gjennom ressurstildeling og rammebetingelser. Universitetene må fortsatt ha en styringsform hvor viktige beslutninger bygger på kjennskap til den faglige virksomheten og forsvarer autonomien.

Disse medlemmer vil arbeide for å øke stipendandelen til 40 pst. Kostnadsrammen må følge prisutviklingen. Disse medlemmer mener det er nødvendig med en klar ansvarsfordeling mellom studentens hjemkommune og vertskommune, slik at studentene ikke faller utenfor sosiale ordninger.

Disse medlemmer ser positivt på at norske studenter gis anledning til å studere i utlandet, og går inn for at norske studenter i utlandet gis gode økonomiske vilkår. Tilsvarende må det utvikles raskere og enklere prosesser for godkjenning av utenlandske utdanninger i Norge, også fra land utenfor Europa.

Disse medlemmer mener norske forskingsmiljøer må gis muligheter til å utvikle kunnskap over et bredt register - både gjennom fri grunnforsking, og gjennom forsking som er av direkte betydning for fremtidig næringsliv og verdiskaping. Disse medlemmer vise til sentrumsregjeringens Forskingsmelding, der en opptrappingsplan for Norges samlede forskingsinnsats foreslås å minst nå OECD-landenes gjennomsnittsnivå.

En vesentlig del av økningen i forskningsmidlene må gis som bevilgninger til fri grunnforskning, men det må også legges til rette for at mer av forskingen ender i "næringsliv". Det må etableres effektive nettverk til næringslivet, der forskings- og utdanningsinstitusjonene er pådrivere i FoU-arbeid. Disse medlemmer vil spesielt peke på at det må skje en betydelig langsiktig forskningssatsing på områder der Norge allerede har fortrinn, som i marine næringer, petroleums-, miljø-, informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Disse medlemmer vil understreke at det er verdiskapingen og arbeidsplassene i norske bedrifter som finansierer vårt velferdssamfunn. Det er derfor avgjørende å føre en politikk som gir gode vilkår for verdiskaping og konkurransedyktige arbeidsplasser over hele landet. Verdiskapingspolitikk må sette mennesket og menneskets behov i sentrum, samtidig som miljø- og helsehensyn ivaretas.

Norge kan ikke for all fremtid basere seg på inntekter fra oljevirksomheten. Inntektene fra Nordsjøen vil flate ut, for så å gå nedover. På sikt må det etableres ny virksomhet til erstatning for oljevirksomheten. Vi får et verdiskapingsgap som må fylles dersom vi skal beholde et godt velferdssamfunn. De marine næringene har den største forutsetningen for å kunne fylle dette verdiskapingsgapet i fremtiden. En overveiende del av de nye bedriftene vil være kunnskapsbaserte. De er avhengige av mennesker med utdanning og kompetanse, solide forskingsmiljøer og teknologisk utvikling i Norge som er helt i verdenstoppen.

Små og mellomstore bedrifter står for en vesentlig og stadig økende andel av den totale sysselsettingen i Norge. En politikk for små og mellomstore bedrifter er derfor en politikk for å skape arbeidsplasser og sikre mangfoldet i norsk næringsliv. Sentrumsregjeringen satte arbeidsvilkårene for nyetablerere og småbedrifter i fokus, blant annet gjennom Handlingsplan for småbedrifter og programmet Et enklere Norge. Disse medlemmer merker seg at regjeringen Stoltenberg ikke har lagt kraft i satsingen på disse områdene.

Både det tradisjonelle og det nye næringslivet må sikres gode vilkår for videreutvikling og nyskaping. Framtidsrettede tiltak må prioriteres. Det må bli større grobunn for en skaperkultur som tør å slippe fram de som vil satse og som tror på en idé. Det må bli like naturlig å skape sin egen arbeidsplass som å finne sin plass innenfor det etablerte arbeidslivet. Disse medlemmer vil realisere dette potensialet gjennom en målrettet satsing på utdanning og forskning, utbygging av moderne infrastruktur, som utbygging av høyhastighetsnett, nedbygging av skjemaveldet og et konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå. Disse medlemmer vil også legge til rette for et bredt register av offentlige støtte- og utviklingstiltak, blant annet gjennom SND og ved å gjøre risikokapital mer tilgjengelig for små og mellomstore bedrifter. Å legge til rette for dette er, sammen med å utnytte våre unike naturgitte fortrinn, viktige bærebjelker i en framtidsrettet nyskapingspolitikk og en nyskapingskultur.

Disse medlemmer vil i denne sammenheng særlig vektlegge følgende tiltak:

  • – Skape kultur for entreprenørskap og nyskapning: Alle elever bør få erfaring med å drive egen bedrift i løpet av ungdoms- og videregående skole. Høyere utdanningsinstitusjoner bør tilby kurs og veiledning i bedriftsetablering.

  • – I et nytt skattesystem må det skje en tilnærming mellom skatt på arbeid og skatt på kapital slik at delingsmodellen i skattesystemet oppheves. Det må legges til rette for at det blir mer lønnsomt å bruke overskuddet i egen bedrift til å styrke og videreutvikle virksomheten.

  • – Videreføre det arbeidet sentrumsregjeringen igangsatte med å redusere de økonomiske belastningene ved arveavgift og dokumentavgift ved generasjonsskifte i familiebedrifter.

  • – Bedre tilgangen på såkorn- og risikokapital, særlig for det forskningsbaserte næringslivet.

  • – Målet må være å redusere småbedriftenes skjemabelastning de neste fire årene, blant annet ved hjelp av elektronisk innrapportering, og kraftig sanering av forskriftsverket.

  • – Rammebetingelsene for næringslivet må være forutsigbare, langsiktige og stabile. Alle skatteregelendringer bør i størst mulig grad gjøres gjeldende fra ett felles tidspunkt i løpet av året.

  • – Arbeide for å øke innenlandske arbeidskraftressursene gjennom å øke yrkesdeltakelsen blant eldre, yrkeshemmede og innvandrere som allerede er i landet. Som supplement til dette åpne for økt arbeidsinnvandring der behovet er knyttet til sektorer og yrker der det er mangel på arbeidskraft.

  • – Arbeide for økt likestilling mellom selvstendig næringsdrivende og andre lønnsmottagere når det gjelder sosiale rettigheter og ytelser.

  • – Støtte frivillig barne- og ungdomsarbeid som også er med å introdusere barn og unge faglig til emner de kan øve sitt entreprenørskap på.

  • – Norsk verdiskaping skjer i stor grad i distriktene på basis av rike naturressurser. Gevinstene må i større grad komme disse områdene til gode.

Disse medlemmer ønsker at offentlig innsats skal medvirke til vekst i det nyskapende næringslivet gjennom økt forskningsinnsats og målrettet satsing på å bedre tilgangen på risikokapital i næringer med særlig stort verdiskapingspotensiale. Disse medlemmer mener dette kan gjøres blant annet gjennom økte avsetninger til forskningsfondet, kraftig styrking av grunnforskningen ved universiteter og høyskoler og økt satsing på næringsrettet forskning og forskerutdanning.

Disse medlemmer holder fast på målet om en opptrapping av Norges samlede forskningsinnsats til gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005, og vil understreke at dette medfører særlig store utfordringer for heving av forskningsinnsatsen i privat sektor. Disse medlemmer ønsker derfor å innføre en ordning med skattefradrag eller støtte for forskningsinvesteringer i bedriftene. Det må legges stor vekt på å redusere ressursbruken på søknader/søknadsbehandling når det gjelder forskningsmidler.

Disse medlemmer ønsker også å bidra med statlig kapital til såkornfond og kommersialiseringsselskaper innenfor strategiske viktige forskningsområder. Nyskaping krever et kreativt samspill mellom utdanningsinstitusjoner, forskingsmiljøer, bedrifter og investorer.

Disse medlemmer vil vise til at SIVAs engasjement i næringshager og kunnskapsparker har ført til etablering og nyskapende virksomhet i mange deler av landet.

Disse medlemmer mener et mer småbedriftsvennlig virkemiddelapparat enn i dag er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å få et nyskapende Norge. Helt avgjørende for å klare det, er å bygge respekt for og positive holdninger til gründermentalitet. Disse medlemmer ønsker derfor langt sterkere betoning av entreprenørskap i skoleverket. Elever bør fåerfaringmed å drive egen bedrift i løpet av ungdomsskole og videregående skole, og høyere utdanningsinstitusjoner bør tilby kurs og veiledning i bedriftsetablering som en integrert del av sitt tilbud.

Disse medlemmer vil spesielt peke på behovet for å satse på kvinners kompetanse og skaperevne. Entreprenørskapsprosjekter på alle nivåer må ha konkrete mål om høy kvinneandel og legges til rette ut fra behovene til kvinnelige etablerere.

Offentlig forvaltning har tradisjon for å møte nye behov med flere regler, skjemaer og påbud. Ofte er resultatet at den velmente hensikten forsvinner i unødige rapporteringskrav og kompliserte regelverk som utgjør hindringer for enkeltmennesker og bedrifter. Småbedrifter og gründere rammes ekstra hardt av «skjemaveldet» i vid betydning.

Gjennom programmet Et enklere Norge tok Regjeringen Bondevik for første gang systematisk opp kampen med skjemaveldet. Skal dette bære frukter, må satsingen på å gjøre statlig forvaltning i Norge enklere og mer effektiv intensiveres. Det må være et mål å redusere småbedriftenes skjemabelastning med en tredjedel de neste fire årene - gjennom samordning av skjemaer, full gjennomgang av forskriftsjungelen og samordnet elektronisk innrapportering av data til det offentlige. Alle nye lover og regler som angår næringslivet bør forhåndstestes på et bedriftspanel for å unngå uforutsette konsekvenser. Når nytt EØS-regelverk vedtas, må det samtidig skje en samordning og sanering av eksisterende regler på området. Avgifter på offentlig registreringsvirksomhet skal ikke overstige kostnadene ved å drive denne virksomheten.

Disse medlemmer mener nasjonalt eierskap er sentralt for å sikre nasjonal råderett og kontroll over viktige naturressurser. Med dagens internasjonale regelverk er det offentlige eierskap blitt viktigere, og er ofte den eneste garanti mot uønsket utenlandsk oppkjøp, og for å beholde verdifulle kompetansemiljøer og sentra i internasjonale nettverk i Norge.

Disse medlemmer mener at et gunstig eierskap ikke avhenger av om eier er privat eller offentlig, men av hvordan eierskapet utøves. Samfunnet er best tjent med et langsiktig og stabilt eierskap. Det offentlige skal ha klare og langsiktige mål med eierskapet. Der en finner det formålstjenlig med offentlig eierskap bør eierandelen være stor nok til å sikre reell innflytelse.

Disse medlemmer ønsker et byggende eierskap, basert på langsiktighet. Dette står i kontrast til det forbrukende eierskap, der kortsiktig profitt er eneherskende mål. Det er den ensidige hensyntagen til kapitalens interesser, ubundet av nasjonale hensyn og de bånd som samfunnstilhørighet gir, som er kjernen i denne mentaliteten.

Et balansert, spredt og mangfoldig eierskap i næringslivet er etter disse medlemmers syn en viktig premiss for å fortsatt ha en næringsstruktur som både sikrer verdiskapning, sysselsetting og samtidig gjør det mulig å ta hele landet i bruk. Disse medlemmers hovedmål er at Norge skal være et attraktivt land å drive næringsvirksomhet i, og at norske bedrifter skal ha eiere som tilfører økonomiske ressurser, nettverk, markedstilgang og kompetanse.

Å stimulere til et aktivt, privat eierskap er en viktig premiss for etablering av lønnsomme bedrifter i hele Norge. En av hovedutfordringene vil i fremtiden være å styrke bedriftenes kapitaltilførsel og egenkapital. Den viktigste kilden til egenkapitaloppbygging i næringslivet er den sparing som finner sted i bedriftene selv gjennom tilbakeholdt overskudd.

Disse medlemmer mener det må legges til rette for et balansert, spredt og mangfoldig privat og statlig eierskap. Ulike eiere kan tilføre bedriftene ulike ressurser og på ulike måter bidra til bedre konkurranseevne, omstillingsevne og produktutvikling.

Disse medlemmer mener det er viktig å stimulere til økt kapitaltilgang fra aktive investorer. Familiebedrifter er en viktig del av det aktive, private eierskapet i norsk næringsliv. Det er viktig å legge forholdene til rette for å kunne videreutvikle familieeide bedrifter. Aktive eiere utgjør en viktig ressurs i seg selv. Skatte- og avgiftssystemets utforming er av stor betydning for omfanget av aktivt, privat og nasjonalt eierskap.

Disse medlemmer mener at de samlede konkurransevilkårene for norsk næringsliv ikke kan ses uavhengig av vilkårene for næringslivet i andre land og at norske eiere ikke bør bli negativt forskjellsbehandlet for sitt eierskap i forhold til utenlandske eiere. Fjerning av formuesskatten på næringskapital vil være et vesentlig bidrag for å styrke norsk privat eierskap i næringslivet.

Disse medlemmer vil understreke at for sterk konsentrasjon av både privat og statlig eierskap på ulike områder kan gi ubalanse. En balansert eierstruktur med betydelig nasjonalt innslag vil være avgjørende for utviklingen av vekstkraftige nærings- og kompetansemiljøer i norsk næringsliv. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre langsiktig verdiskaping i Norge. En forutsetning for dette er at norske finansielle miljøer er sterke nok til å reagere raskt nok til å møte bevegelsen i det internasjonale investeringsmiljøet som også norske bedrifter er en del av.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av velfungerende finansmarkeder. Disse medlemmer vil derfor vurdere å opprette et aksjetilsyn, som skal kontrollere at alle aktører får korrekt, lik og samtidig informasjon om de ulike selskapene, og at de andre reglene om innsidehandel blir respektert.

Utviklingen av elektronisk handel og Internett-tjenester er en drivende kraft i samfunnsutviklingen i alle vestlige land. Informasjonsteknologien gir helt nye verktøy for den enkelte, for tilretteleggingen av offentlige tjenester og for ny næringsvirksomhet i alle deler av landet. Disse medlemmer hilser disse mulighetene velkommen, og vil at Norge skal ligge i forkant internasjonalt. Det offentlige har sitt største ansvar i å sørge for at informasjonssamfunnet blir for alle, og hindre at det oppstår et teknologisk klasseskille.

Disse medlemmer mener følgende mål i IT-politikken bør framheves:

  • – En nasjonal satsing på bredbåndsnett de kommende årene, i samspill mellom private og det offentlige.

  • – En større del av offentlige innkjøp bør gjøres elektronisk i løpet av fire år.

  • – Ta i bruk språkteknologi innenfor helsevesen, politi og rettsvesen og andre etater, for å overføre kapasitet fra rutinepreget papirarbeid til utadrettet servicevirksomhet.

By og land er gjensidig avhengige av hverandre. Det skal være godt å bo både på bygda og i sentrale strøk. Både by og bygd har sine spesielle utfordringer som krever sine politiske løsninger. Disse medlemmer tar avstand fra forsøk på å lage kunstige motsetninger eller konflikter mellom by og land og vil peke på at det må være et samspill mellom by og distrikt.

Norge er fra naturens side et land med store avstander og spredt bosetning. Det har vært og må fortsatt være et mål at folk skal kunne bo der de selv vil. Bærebjelken i distriktspolitikken må være å utvikle mangfoldige og attraktive lokalsamfunn hvor enkeltmennesker og bedrifter kan stå på egne bein, kombinert med en likeverdig offentlig infrastruktur over hele landet og der en kan utvikle gründerkultur og entreprenørskap. En større del av ressursene som brukes i distriktene bør vektlegge bedre infrastruktur, kunnskapsutvikling og lønnsomme, livskraftige arbeidsplasser. Disse medlemmer vil også arbeide for at en større del av verdiene kan beholdes der verdiskapningen skjer.

Disse medlemmer mener at verdiskapingen må skje gjennom en bærekraftig forvaltning av naturressursene. I noen sammenhenger setter viktige vernehensyn grenser for utnyttelse av areal- og naturressursene. Imidlertid vil direkte vern av områder alltid være begrenset. Derfor vil en forsvarlig utnyttelse basert på en bærekraftig forvaltning av arealer og naturressurser ha stor betydning, og være et viktig virkemiddel for å ta vare på natur- og kulturlandskapsverdier. Det er derfor en stor utfordring å sikre en langsiktig forvaltning av områder som ikke er vernet.

Med en slik politikk er det betydelige naturgitte forutsetninger for næringsliv og lokalsamfunn i distriktene, særlig langs kysten. Det må blant annet være en ambisjon å gjøre de marine næringene til en bærebjelke i nasjonal verdiskaping i årene framover.

Med vår lange kyststripe og tre ganger så mye hav som land, rår Norge over enorme, kystressurser. Klarer vi å utnytte disse optimalt, har vi potensial for en verdiskaping som kan være større og mer varig enn oljeinntektene, og sikre vekst og inntektsgrunnlag langs hele kysten vår. Norge har innenfor havbruk et stort konkurransefortrinn ut fra naturgitte forutsetninger og omfattende kompetanse utviklet gjennom generasjoner.

Disse medlemmer vil derfor trappe opp forskingsinnsatsen i marine næringer, med vekt på verdiskaping og bærekraftig forvaltning. Dette må kombineres med bedre tilgang på risikokapital til nyskaping og produktutvikling, og økt satsing på å fremme eksport og tiltak for å redusere handelshindringer. Utdanningskapasiteten i marine fag må bevares og styrkes. Regelverket innenfor havbruket må forenkles, og ha som hovedmål å sørge for miljøvennlig, forvaltning og lokal verdiskaping. Disse medlemmer mener en havbruksnæring med vesentlig større omfang enn i dag, krever bruk av miljøvennlig teknologi og driftsformer.

Bedre markedsadgang er avgjørende for fremtidig vekst i de marine næringene. Norske myndigheter må aktivt bistå næringen for å få dette til.

Disse medlemmer ønsker en struktur både i havbruk og i fiske som sikrer rekruttering og lokalt eierskap. Vesentlige deler av verdiskapningen må komme lokalsamfunnet til gode. Disse medlemmer er imot auksjon som virkemiddel ved fordeling av konsesjonsrettigheter.

Den tradisjonelle fiskerinæringen skal reguleres gjennom kvotebestemmelser slik at langtidsbeskatningen ikke er større enn det som anbefales av det nasjonale forskermiljøet. Det må reageres strengt på overtredelser og andre former for juks med disse kvotene. Norge må bidra til å sikre avtaler og effektiv kontroll mot uregulert fiske og overbeskatning i internasjonalt farvann.

En bærekraftig høsting av ressursene i havet fordrer at fangsten etter samtlige arter vris mot fullvoksne individer som har vært eller er i produksjon. Fastsetting av kvoter må så langt som mulig bygge på flerbestandsforvaltning, slik at beskatning av en art ikke truer langtidsutbytte fra andre arter. Fisk til konsum må prioriteres foran fisk til industriformål. For å kunne optimalisere det langsiktige utbyttet fra fiskeriene ønsker disse medlemmer en vesentlig økning i det årlige uttaket av havpattedyr som sel og beskattbare bestander av hval. Internasjonale avtaler og effektiv kontroll må sikre den økologiske balansen i Barentshavet og Nordsjøen.

Disse medlemmer vil fremheve at en sterk og lokalt eid fiskeflåte er den beste garanti for levende kystmiljøer, og en viktig forutsetning for å opprettholde hovedmønsteret i bosettingen langs kysten. Fordelingen mellom kystflåte og havgående fartøy må bidra både til å opprettholde bosetting, legge til rette for økonomisk rasjonell drift og en økologisk forsvarlig ressursforvaltning langs kysten. Kystflåten skal sikres sin nåværende andel av fangstrettighetene. Det må etableres regler for å hindre at naturressurser blir privatisert ved at selskaper direkte eller indirekte kjøper store fangstrettigheter. Fiskeflåten må sikres gjennom tiltak for fornying av og rekruttering til flåten, med spesiell vekt på de flåtegrupper der rekrutteringsvanskene er størst. Disse medlemmer går imot tiltak som kan ende med omsettelige kvoter.

Disse medlemmer ser det som viktig å opprettholde et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur og allsidig drift, både av beredskapshensyn, hensyn til behovet for trygg mat og av hensyn til bosetting og levende bygder. Landbruket ivaretar på denne måten oppgaver som samfunnet må være villig til å betale for også i framtiden. Disse medlemmer vil derfor arbeide for at Norge fortsatt har handlingsrom til å føre en nasjonal landbrukspolitikk i WTO og andre internasjonale avtaler.

Norsk landbruk trenger stabile og sikre rammevilkår og langsiktige politiske signal om en politikk som kombinerer behovet for økt forbrukerretting med et fortsatt desentralisert landbruk med variert bruksstruktur. Disse medlemmer vil framheve at forliket mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet om hovedtrekkene i Landbruksmeldingen våren 2000, angir rammene for en slik politikk de neste fire årene.

Disse medlemmer mener det er avgjørende å sikre forbrukerne trygg mat. Ressursforvaltningen i norsk landbruk er fundert på at mat produseres med helse- og miljøvennlige metoder og tar hensyn til dyrenes velferd. Disse medlemmer mener trygg mat til forbruker er en viktig konkurransefaktor overfor importprodukter og dermed avgjørende for å opprettholde et levende norsk landbruk. Sentrumsregjeringen fikk gjennomslag for å minimalisere mengden av uønskede reststoffer i maten, og at utviklingen når det gjelder genmat skal følges nøye. Dette må følges opp. Disse medlemmer arbeider for å utvide opprinnelsesmerkingen av matvarer, satse på å fremme økologiske produkter, samt utvikle bedre kontrollordninger for å hindre at helsefarlige mengder av plantevernmidler når forbruker.

Disse medlemmer mener at gode inntektsmuligheter i landbruket er avgjørende for å sikre matvaresikkerhet og tilstrekkelig produksjon av trygg mat med høy kvalitet og produksjon av fellesgoder for samfunnet. Samtidig bidrar gode inntektsmuligheter til rimelig fordeling av inntekt og velferd. Aktive utøvere i jordbruket skal sikres en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper i samfunnet. Det inntektsgap som har oppstått i forhold til andre grupper må reduseres. God utnytting av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger vil i økende grad få betydning for at en slik inntektsutvikling kan oppnås. Disse medlemmer mener dagens omfattende virkemiddelsystem må forenkles. Det må arbeides systematisk med å få et mer fleksibelt, mindre detaljert og forenklet virkemiddelsystem og regelverk for øvrig.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å videreutvikle velferdsordningene slik at de som har tilknytning til landbruket får bedre muligheter til ferie og fritid. Dette, sammen med gode inntektsmuligheter i næringen, er forutsetningene for at ungdom skal finne en framtid i landbruket interessant.

Reiselivsnæringene sysselsetter over 80 000 personer, mange av dem i distriktene og med en stor andel kvinner, men mange reiselivsbedrifter sliter med lav lønnsomhet. Småskalaturismen en betydelig del av næringsgrunnlaget i distriktene. Disse medlemmer vil legge opp til større og mer samordnet innsats overfor småskalaoperatørene, gjennom produktutvikling, markedsføring og formidling. Disse medlemmer det må tas et krafttak for lønnsomheten i norsk reiseliv gjennom en opptrapping av midlene til profilering av Norge som reisemål. Det må satses videre på produktutvikling og forsking. Å opprettholde levende bygder, kulturlandskap og ren natur er viktig også for Norge som turistland.

Disse medlemmer vil påpeke skipsfartens betydning for norsk økonomi og sysselsetting. Gjennom det samarbeid som har utviklet seg mellom rederinæringen og industri- og servicenæringer, er det utviklet bedrifter med kompetanse på et høyt internasjonalt nivå innenfor et bredt spekter av de varer og tjenester internasjonal skipsfart etterspør. Sysselsettingen i den maritime sektor har stor spredning over hele landet, både gjennom den direkte bemanning av flåten og det nett av bedrifter som har skipsfarten som del av sitt marked.

Disse medlemmer vil understreke den betydning lokalisering av rederier i Norge har for opprettholdelsen og utvikling av hele den maritime sektor på et høgt internasjonalt konkurransenivå. Opprettholdelse av en bred kompetanse på driften av skip vil også i framtiden være et viktig grunnlag for å opprettholde en konkurransedyktig norsk skipsfartsnæring. Dessuten spiller skipsverftene og deres kompetanse en sentral rolle.

Det er avgjørende for hele det maritime miljøet at skipsverftene blir værende langs kysten. Derfor må norske skipsverft sikres rammebetingelser på linje med land vi kan sammenligne oss med. Rekruttering av norske sjøfolk til den internasjonale delen av norsk skipsfart fremstår derfor i dag som en viktig skipsfartspolitisk oppgave. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å tilpasse refusjonsordningen slik at den bidrar til å fylle målsetningene om bred rekruttering av norske sjøfolk på norskeide skip. Det er derfor viktig å tilrettelegge for tilstrekkelig antall utdanningsplasser ved de maritime skoler og høgskoler.

Disse medlemmer vil arbeide for å styrke sikkerheten langs kysten. Det er vesentlig å sette inn større ressurser for å unngå forlis og eller forurensning fra skipsfarten som kan redusere Norges omdømme ute som produsent av ren og sunn sjømat. Disse medlemmer vil styrke sikkerheten langs kysten bl.a. gjennom kystvakten og fyrvesenet.

Sentrumsregjeringen startet et grunnleggende arbeid med å desentralisere kapital og makt, og påbegynte den største distriktspolitiske satsingen på 90-tallet.

Dette følger opp en av grunnpilarene i regjeringserklæringa fra 1997, og i Voksenåsendokumentet. "Regjeringen vil ta hele landet i bruk. Derfor må arbeidsplasser, kapital og makt desentraliseres."

I Voksenåsen-erklæringen er dette omtalt nærmere:

"Det er en viktig målsetting for en sentrumsregjering å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. En stabil bosetting er en viktig forutsetning for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel. Den enkelte kommune bør derfor, som en målsetting for den langsiktige planlegging, kunne legge til grunn at folketallet skal opprettholdes.

En politikk for levedyktige lokalsamfunn må bygge på følgende hovedpilarer:

Kommunene må settes i stand til å opprettholde sysselsetting og ivareta grunnleggende velferdsoppgaver og likeverdige tjenestetilbud i hele landet.

Som basisnæringer for bosettingen i distriktene, må primærnæringene gis økonomiske og sosiale rammevilkår som kan sikre rekruttering og utnyttelse av lokale ressurser.

Den økonomiske politikken og den generelle næringspolitikken må legge til rette for utvikling av arbeidsplasser i små- og mellomstore bedrifter, bl.a. ved å utnytte de muligheter for desentralisering som ligger i ny teknologi.

Ulike distriktspolitiske virkemidler og utbygging av infrastruktur skal bidra til å redusere avstandskostnader og gjøre næringslivet i distriktene konkurransedyktig."

Disse medlemmer ønsker systematisk å legge til rette for å videreutvikle næringslivet i hele landet med utgangspunkt i de ulike landsdelers naturgitte forutsetninger, internasjonalt knappe naturressurser, avansert teknologi og dyktige folk. Eksempler er fisk, vannkraft, olje, gass, reiseliv, tømmer, mat, skipsfart og kommunikasjonsteknologi. Dette krever en bred gjennomgang og økt satsing på distriktspolitiske virkemidler i tillegg til generell styrking av utdanning, forskning m.v. Gjennom skatte-, avgifts- og inntektspolitikken skal levekårsforskjeller mellom grupper og deler av landet jevnes ut.

Et likeverdig velferdstilbud til alle uansett bosted skal ivaretas gjennom nærhet til tjenestetilbudet. Et sterkt lokaldemokrati er den beste forutsetningen for å utvikle velferdsløsninger som kan ivareta enkeltmenneskers behov. Ut fra lokale behov skal kommunene kunne velge ulike løsninger og skape lokale tilpasninger innenfor målsettingen om et likeverdig tjenestetilbud til alle. Et reelt kommunalt selvstyre innebærer at vi må godta at kommunene velger ulike løsninger, ut fra lokale behov.

Disse medlemmer vil realisere den digitale allemannsretten. Det betyr at alle husstander og all offentlig og privat virksomhet skal har tilgang til høyhastighetsnett til mest mulig likpris over hele landet.

Bredbåndsnett til alle vil gi folk og bedrifter større valgfrihet i forhold til valg av bo- og etableringssted. Videre vil folk over alt i landet eksempelvis få økt tilgang til helsetjenester og andre offentlige og private tjenester.

Disse medlemmer mener det er nødvendig med en betydelig offentlig innsats for å sikre utbygging av et høyhastighets telekommunikasjonstilbud til hele landet. Statlige bevilgninger må sikre en utbygging der markedet alene ikke skaper tilstrekkelig etterspørsel.

Disse medlemmer ønsker derfor en rask gjennomgang av hvilke deler av landet som vil bli dekket gjennom markedsmekanismene og hvilke deler av landet hvor det er nødvendig med offentlig satsing for å sikre dekning. I arbeidet med utbygging av bredbåndsnett, er det avgjørende at et mangfold av ulike aktører skal ha rett til å levere tjenester i nettet.

Disse medlemmer vil legge til rette for økt innflytting og tilbakeflytting til distriktene. Ungdom er viktig for Distrikts-Norge. Det må være attraktivt for unge mennesker å flytte hjem etter endt utdanning og våge å satse sin fremtid der. Derfor er det viktig å legge vekt på både personrettede tiltak og mer samfunnsbyggende tiltak. Utvikling av attraktive arbeidsplasser, reduksjon av avstandsulemper og profilering av lokalsamfunn som synliggjør distriktenes kvaliteter er viktige elementer i en slik politikk.

Bygdeutvikling og stedsutvikling bør bl.a. ha som utgangspunkt de muligheter som finnes i lokalsamfunnet. For å utvikle ungdommers muligheter og evner til innovasjon og entreprenørvirksomhet, må hele lokalsamfunnet involveres.

Disse medlemmer vil satse på kunnskapsoppbygging blant de brede lag av befolkningen. Dette vil gjøre det mulig å etablere andre typer arbeidsplasser enn det man tradisjonelt har sett i distriktene, og ikke minst bidra til å gjøre næringslivet mer konkurransedyktig og omstillingsorientert.

Desentraliserte utdanningstilbud ved hjelp av IKT, såkalt e-læring, gir mulighet til å få kompetanse uten å flytte fra hjemstedet. Dette legger til rette for videre- og etterutdanning, samt mulighet for høyere utdanning for voksne som ikke så lett kan flytte til en utdanningsinstitusjon, og bør utvikles som en integrert del av høyskolene sitt tilbud.

I de nye utdanningsreformene ligger entreprenørskap som utdanningsmål, utvikling av ressursforståelse, deltakelse i prosjektarbeid og elevbedrifter. Elever bør så tidlig som mulig lære om sitt eget lokalsamfunn, dets organisasjoner og arbeids- og næringsliv.

Når det gjelder høyere utdanning, ser vi betydningen av å ha et desentralisert studietilbud. Det er viktig at det legges til rette for studietilbud som både er regionalt tilpasset og faglig attraktive. Men selv om vi har slike studietilbud, vil det være mange som tar høyere utdanning i mer sentrale strøk, og da er det viktig å ha virkemidler som gjør det attraktivt å flytte hjem.

SND bør være et sentralt instrumentet for å gjennomføre en nasjonal næringspolitikk med lokale tilpasninger. SNDs regionale rolle bør forsterkes og det bør utvikles nye, mer regionaliserte modeller som i større grad kan aktivisere og forplikte regionale aktører. En mulighet er å utvide samarbeidet mellom SND og hhv. Norges Forskningsråd (NFR), Norges eksportråd (NE) og SIVA, med sikte på at disse samarbeidspartnerne trekkes med ut i regionene i enda sterkere grad enn dagens samarbeidsavtaler legger til grunn. Dette vil kreve at det legges noe mer ressurser inn i samarbeidet fra alle parter.

Disse medlemmer ser gode samferdselsinfrastruktur både innen veg-, jernbane-, luftfarts- og sjøtransporten som grunnleggende for både næringsliv og bosetting i distriktene. Utbygging av samferdselstilbudet er et viktig distriktspolitisk virkemiddel for å utnytte ressursene i alle deler av landet. I byområdene er et bedre kollektivtilbud viktig. Investering i infrastruktur er en del av grunnlaget for framtidig verdiskaping, og reduserte transportkostnader for næringslivet er viktig for konkurranseevnen.

Kapasiteten i anleggsbransjen gir rom for et høyere aktivitetsnivå uten at det får negative konsekvenser for presset i økonomien. I forbindelser med stortingsbehandlingen av Nasjonal Transportplan, gikk Sentrumspartiene gikk inn for å øke de økonomiske rammene med om lag 900 mill. kroner årlig ut over Regjeringens forslag. Dette tilsvare 3 600 mill. kroner i de første fire årene.

Disse medlemmer mener at trafikksikkerheten må ha førsteprioritet i alle transportsektorer. Nullvisjonen om ingen drept eller livsvarig skadd i trafikken må ligge til grunn for prioriteringene.

Disse medlemmer viser til at i Distrikts-Norge er grunnlaget for vår råvareøkonomi. For å forvalte disse verdiene på en best mulig samfunnsøkonomisk måte, og for å styrke verdiskapningen, er distriktene avhengig av en satsing på samferdsel. Et godt vegnett er en forutsetning for effektiv transport fram til markedene. Vedlikehold av vegnettet er avgjørende for trafikksikkerheten og for å holde oppe vegkapitalen. Disse medlemmer vil i arbeidet for videre utbedring av vegnettet i Norge særlig prioritere å bedre standarden på det sekundære riksvegnettet og fylkesvegnettet.

Disse medlemmer mener det er viktig å redusere avstandsulempene for distriktene. For store deler av vegnettet i distriktene er preget av for dårlig standard, flaskehalser og aksellastbegrensninger. En rekke ferjestrekninger har for dårlig tilbud, enten det er for liten kapasitet, for få avganger eller at ferja slutter for tidlig om kvelden og starter igjen for sent om morgenen. Disse medlemmer vil peke på at ferjene er en del av vegen og mener at det er urimelig at kostnaden med å ta ferje langt overstiger kostnaden med å kjøre tilsvarende strekning med bil.

Disse medlemmer ønsker en sterkere satsing på jernbanen for å få en mer miljøvennlig og trafikksikker transport. Det er viktig å legge til rette for at jernbanen blir konkurransedyktig både på person- og godstransport.

Disse medlemmer mener at det er viktig at Norge har en samferdselspolitikk som legger vekt på miljøhensyn og ønsket trafikkutvikling. Disse medlemmer ser det som viktig at man påskynder utbygging av gang- og sykkelveger.

Biltrafikken er en vesentlig kilde til luftforurensning og støy i byene. I storbyområdene må det i første rekke satses på kollektive transportløsninger. Miljøproblemene, trafikksikkerhetshensyn og det at biltrafikk krever langt større areal pr. reisende, krever at det legges til rette for at en langt større andel av de reisende velger kollektive transportmidler. Disse medlemmer mener at det er nødvendig at deler av investeringene i veg- og kollektivløsninger må finansieres gjennom bompenger eller vegprising der trafikkgrunnlaget er stort nok. Kollektivtilbudet må bli et mer attraktivt tilbud for de reisende. Regulariteten må bedres, kapasiteten må bli langt større - særlig i rushtiden, og reisetid og komfort må bedres. I tillegg må prisene reduseres.

Disse medlemmer vil arbeide for utjevning av drivstoffprisene i Norge.

Disse medlemmer vil peke på at det er nødvendig å ruste opp havnene. Ikke minst med tanke på videreutvikling av havbrukssektoren er vilje til økt satsing på havneutbygging og utbygging av det sekundære vegnettet, viktig. Det er også viktig å utvikle et økt samarbeid mellom havnene, bl.a. for å stimulere til regionale helhetsløsninger.

Disse medlemmer mener det er behov for en offensiv satsing for å øke sjøtransportens andel av godstransporten.

Disse medlemmer ser det som viktig å opprettholde landsdekkende posttjenester til rimelige priser og god kvalitet.

På deler av regionalnettet og spesielt til og fra Nord-Norge er flyprisene blitt for høye. Disse medlemmer mener det er viktig å redusere flyprisene på stamrutenettet internt i Nord-Norge og mellom Nord-Norge og Sør-Norge, samt for de som må kombinere reiser på regionalnettet og stamrutenettet.

Mens utfordringen for mange distriktskommuner er å stoppe nedgangen i folketallet, opplever de største byene en kraftig befolkningsvekst. Dette gir urimelig høye bokostnader, økt press på friarealer, økt trafikk og forurensing. Utfordringen er å gjøre byen til et bedre sted å bo.

Disse medlemmer ønsker et bymiljø som legger vekt på fellesskap, sammenheng og ansvar, både for det sosiale miljøet og for naturmiljøet. Arbeidet med å sikre skoletilbud, boliger, tiltak for eldre og ungdom og legge til rette for næringslivet må være forankret i en visjon om "den grønne byen". Byutvikling må ivareta hensynet til miljøet. "Grønne lunger" må tas vare på og nye må etableres.

"Lokal agenda 21" må stå sentralt i bypolitikken. Det dreier seg om en arbeidsmåte som inkluderer folk flest i sosialt og politisk arbeid for å sikre et godt sosialt miljø og ta vare på naturmiljøet. Lokal Agenda 21 betyr å ta folk på alvor.

Disse medlemmer vil legge til rette for at folk flest kan leve godt i bysamfunnet, også unge familier , ungdom og innvandrere. Det er særlig viktig å skape gode sosiale strukturer og utvikle bomiljøene slik at alle aldersgrupper kan finne seg til rette.

Disse medlemmer ønsker å styrke bydelsdemokratiet og det gode naboskapet. Et aktivt bydelsliv kan gi gode levekår, trygghet og større trivsel. Satsing på bydelssamfunnet er en konkret oppfølging av ønsket om å prioritere oppvekstmiljøet, og et eksempel på forebygging framfor reparasjon.

Bykjernene rommer kulturelle og kommersielle kvaliteter som bør tas bedre vare på. Trafikkbelastning, vold og rusmisbruk preger i altfor stor grad bysentrene. Disse problemene må møtes gjennom et samarbeid om gode løsninger mellom stat og kommune og aktuelle parter i bysamfunnet. Det er nødvendig med tiltak som kan gjøre bykjernene til trygge og stimulerende steder å være for alle grupper. Politiet må bli mer synlig i gatene.

Disse medlemmer vil bedre kollektivtilbudet, og mener det er behov for å opparbeide et sammenhengende gang- og sykkelveinett. Det må legges begrensninger på bilbruk i bysenteret og boligområdene og overgang til el-biler og gassdrevne busser og biler må stimuleres. Når grenseverdier for forurensing (gasser, svevestøv osv.) og støy overskrides, må det iverksettes tiltak.

Pressproblemene i byene viser seg særlig på boligmarkedet. Uten en aktiv distriktspolitikk vil det være umulig å bygge seg ut av dette problemet, men samtidig bør det være mulig for folk å etablere seg med en nøktern boligstandard til en overkommelig pris.

Det må være et mål at alle som ønsker det, får mulighet til å eie sin egen bolig, enten alene eller sammen med andre. Men også de som av ulike grunner heller vil leie for en kortere eller lengre periode, må sikres gode botilbud. De bostedsløse må få hensiktsmessige botilbud. Det er derfor nødvendig med sterkere offentlig innsats innenfor sosial boligbygging, slik at alle får mulighet til å eie eller leie bolig til en pris de kan makte.

Husbanken må fortsatt spille en sentral rolle i boligfinansieringen, og lånerammene og boligtilskuddene må stå i forhold til de behovene som skal dekkes. Husbankens ordinære oppføringslån, som ikke er behovsprøvd, må fortsatt kunne sikre en vedvarende tilførsel av nøkterne, rimelige boliger. Samtidig må Husbankens behovsprøvde tilskudds- og låneordninger være så omfattende at de kan bidra vesentlig til å dekke behovet for ulike sosiale botilbud til enkeltpersoner og grupper som har problemer med å komme inn på boligmarkedet. Husbanken bør også gi lån til kjøp av ettroms leiligheter og i større grad åpne for finansiering av kjøp og istandsetting av brukte boliger.

Ungdom som skal kjøpe bolig for første gang møter et strammere marked. Boligkjøp er en investering som kan sikre eller knekke en privatøkonomi for resten av livet. Boligkrisen skaper en økonomisk generasjonskløft. Sosial boligpolitikk er ikke sosialhjelpspolitikk, men en samfunnsinvestering vi vil gjøre ut fra en prinsippet om at alle skal ha mulighet til å skaffe seg et godt sted å bo.

På grunn av sterk økning i boligprisene på det åpne markedet og svært få allmennyttige utleieboliger, har grupper uten boligkapital problemer med å skaffe seg bolig. Disse medlemmer vil intensivere innsatsen når det gjelder bygging av ikke-kommersielle utleieboliger, lavinnskuddsboliger, studentboliger og små eierboliger, enten ved nybygg eller ombygging/rehabilitering av eksisterende bebyggelse.

Disse medlemmer mener at staten gjennom omregulering av offentlig eiendom skal bidra til sosial boligbygging med rimelige tomter. Det er behov for å forenkle regelverket i plan og bygningsloven for å korte ned den kommunale saksbehandlingstida fra boligbygging planlegges til boligene står ferdige.

Disse medlemmer bygger sin miljø- og energipolitikk på prinsippet om bærekraftig utvikling.En bærekraftig utvikling møter dagens behov uten å true framtidige generasjoners mulighet til å oppfylle sine behov, og tar vare på livets mangfold på jorda.

En forsvarlig forvaltning av miljøet må ta utgangspunkt i tre prinsipper:

  • – Naturens tålegrense må ikke overskrides.

  • – Føre-var-prinsippet må legges til grunn.

  • – Forurenser skal betale skadene av forurensingen.

Disse prinsippene må ligge til grunn for all politisk handling, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette krever en langsiktig og forsvarlig forvaltning av naturgrunnlaget.

De globale miljøproblemene forutsetter en langsiktig og forsvarlig forvaltning av naturgrunnlagetog internasjonalt samarbeid for å bekjempe fattigdom. I dag disponerer de 20 rikeste prosentene av jordas befolkning over 80 pst. av verdens bruttonasjonalprodukt, mens de 20 fattigste prosentene disponerer bare 2 pst. Disse medlemmer ønsker en bærekraftig utnyttelse og rettferdig fordeling av naturressursene.Dette kan ikke gjøres med mindre de rike landene legger om og begrensersitt forbruk av naturressurser og bidrar til jevnere fordeling av ressursene.

Internasjonalt samarbeid må ta sikte på å begrense forbruk og transportbehov i den rike delen av verden, endre forbruks- og produksjonsmønstre, styrke evnen til matproduksjon ut fra lokale behov, sikre vannressursene og det biologiske mangfoldet, og hindre avskoging og ørkenspredning.Energiforbruket i verden må vris bort fra fossilt brennsel og over på miljøvennlige alternativer. Disse medlemmer vil oppgradere FNs miljøprogram (UNEP) til en verdens ledende miljøvernorganisasjon, som skal arbeide for internasjonale miljøstandarder og effektive kontrollordninger.

Det miljøpolitiske perspektivet må være sektorovergripende. Ansvarsfordelingen i samfunnsplanleggingen gjør at miljømyndighetene ofte er for svake i forhold til andre myndigheter og interesser. Det må innarbeides ressursoversikter på alle nivå i offentlig forvaltning. Forbruket av ikke fornybare ressurser må synliggjøres ved at det for eksempel framstilles som en reduksjon av nasjonalformuen i nasjonalregnskapet.

Dessuten bør det tradisjonelle velferdsbegrepet som er beregnet som bruttonasjonalprodukt, kompletteres med miljøregnskaper for å synliggjøre sammenhengen mellom økonomi og miljø.

Et mål for Norge og Norden bør være å lede utviklingen av et system for grønn "BNP". Statens innkjøpspolitikk må i større grad brukes som et verktøy for å oppnå en mer ressursvennlig forvaltning. I tillegg til at statlige innkjøp kan oppmuntre til økt forskning og produksjon av miljø- og ressursvennlige produkter, har man også muligheten til å vri konsumet over fra produkter til tjenester. Uansett hvor godt det jobbes nasjonalt og internasjonalt, kommer vi ikke bort ifra at alle globale miljøproblemer er summen av lokale handlinger. Lokal Agenda 21 er et viktig redskap for å øke kunnskapen om miljøproblemene og den folkelige medvirkningen til en omlegging i mer bærekraftig retning. Gjennom Lokal Agenda 21 kan lokale myndigheter finne gode lokale løsninger i samspill med sine innbyggere. Disse medlemmer mener det bør utarbeides en Nasjonal Agenda 21, som bør bygge videre på arbeidet med Lokal Agenda 21 i kommunene.

Utslipp av klimagasser er den største miljøutfordringen i vår tid. FNs klimapanel slo fast i sin siste rapport i februar 2001 at den økte konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren fører til global temperaturøkning, hevet havnivå, mer ekstremvær som storm og store nedbørsmengder, flom og tap av biologisk mangfold. Dette vil ha konsekvenser, særlig for den sørlige del av verden, i form av tapt livsgrunnlag, bosted og matvareproduksjon. Det er ikke (moralsk) forsvarlig at den rike delen av verden skal fortsette å øke sine utslipp av farlige klimagasser. Dersom vi fortsetter forbruket av fossil energi på samme måte som i dag, kan vi oppleve en firedobling av CO2 utslippene i verden i løpet av de neste 125 årene.

I Kyoto-avtalen har Norge forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser innen 2010 til maksimum 1 pst. over 1990 nivå. Etter klimaprotokollen kan fleksible gjennomføringsmekanismer kun være supplement til nasjonale tiltak.

Det betyr at vi må redusere våre utslipp drastisk. I april 1998, kun 6 måneder etter at Kyoto-forhandlingene var avsluttet, la Sentrumsregjeringen fram forslag som kunne oppfylle om lag halvparten av Norges forpliktelser så tidlig som i 2005. Disse medlemmer vil gi arbeidet med oppfølgingen av forpliktelsene i forhold til Kyoto-avtalen, høy prioritet, og mener det bør utarbeides en nasjonal klimaplan for å ta vår del av forpliktelsene hjemme. Et nasjonalt kvotesystem bør etableres uavhengig av hva som skjer i klimaforhandlingene internasjonalt. Det er ikke akseptabelt å avvente en iverksettelse av kvotesystemet til en ser om Kyoto-protokollen blir ratifisert.

Disse medlemmer er kritiske til at Norge skal utnytte den åpningen som Kyoto-avtalen gir for kvotehandel, og mener at prinsippet om byrdefordeling må legges til grunn. Internasjonale kvotekjøp for bruk av fleksible mekanismer skal således kun være et supplement til nasjonale tiltak.En reduksjon av klimagasser er mulig bare gjennom en aktiv byrdefordeling mellom ulike nasjoner og virksomheter.

Gjennomføringen av det nasjonale kvotesystemet og handlingsplanen forutsetter tiltak innen oljevirksomheten, avfallsindustrien, transportsektoren og den kraftkrevende industri. Skatte- og avgiftspolitikken må brukes aktivt for å fremme reduksjon av utslipp.

Disse medlemmer mener det er viktig å redusere klimagassutslippene fra oljevirksomheten. Innenfor transportsektoren er en hovedutfordring å redusere transportbehovet og vri transporten i miljøvennlig retning.

Kraftproduksjon av naturgass uten CO2-rensing vil føre til betydelig økning i klimautslippene. Flere norske miljøer har presentert teknologi for gasskraftproduksjon der CO2-utslippene er sterkt reduserte. Strenge miljøkrav kombinert med bedre rammevilkår for ny teknologi vil øke sjansene for at norske aktører vil finne det lønnsomt å utvikle gasskraftverk som nesten ikke gir utslipp. Ved å stimulere slik forskning kan Norge bli et foregangsland på området. Disse medlemmer vil ikke bygge gasskraftverk med gammel og forurensende teknologi.

Energipolitikken er sentral i klimasammenheng, både når det gjelder utslipp av CO2, NOx og SO2. Satsing på energisparing og ny fornybar energi vil gi reduserte utslipp i Norge og i de land Norge eksporterer energi til.

Kraftmarkedet er blitt internasjonalt, det vil si at også Norge importerer forurensende kullkraft fra Danmark. For å begrense vårt energiforbruk og legge til rette for større energifleksibilitet blir derfor nye fornybare energikilder og energiøkonomisering en sentral del av energiforsyningen i årene framover. Vi står ved et veivalg i norsk politikk, et valg mellom fossile og nye fornybare energikilder, mellom naturgass og mer miljøvennlige alternativer.

Fornybare energikilder spiller i Norge en betydelig rolle i energiforsyningen og setter Norge i en særstilling. Imidlertid har strømforbruket steget mye i løpet av de siste årene, særlig i de private husholdningene og i det offentlige. Disse medlemmer vil vise til det store potensialet som ligger i en satsing på energisparing og ny fornybar energi. Energiforbruket må begrenses. Sentrumsregjeringen la fram en stortingsmelding, den såkalte energimeldingen, med offensiv satsing på ENØK-tiltak og energieffektivisering i alle ledd. I energimeldingen som ble behandlet i Stortinget i mars 2000 fikk Sentrumsregjeringen gjennomslag for en satsing på 5 mrd. kroner over 10 år. Dette skulle finansieres blant annet ved økt el-avgift.

Disse medlemmer vil fortsette satsingen på energiøkonomisering og nye fornybare energikilder og sørge for at målsettingene følges opp. Dette gjelder så vel for vindkraft, sol, bioenergi, som andre energikilder. Disse medlemmer mener det er et mål å få bygget en infrastruktur for vannbåren varme, og at vannbåren varme må være hovedregelen i nye bygg over 1 000 m2. Disse medlemmer vil innføre strengere krav til bruk av energi i bygninger gjennom skjerping av byggeforskriftene.

Satsingen på energisparing og nye fornybare energikilder har et betydelig sysselsettingspotensiale og gir mulighet til å utnytte lokale ressurser.

Disse medlemmer mener det må satses betydelig mer på forskning også innen alternative drivstoffer som hydrogen, elektrisitet og planteolje/biodiesel. Det er viktig å legge forholdene til rette for framtidig bruk av hydrogengass.

Imidlertid er rammevilkårene for en slik satsing fortsatt ustabil og kortsiktige, og særlig når det gjelder økonomiske rammer. Derfor bør ENØK-arbeidet finansieres gjennom statlige overføringer og gjennom et direkte påslag på overføringstariffen som går til et ENØK-fond. Et annet element er det å skape et forutsigbart marked for disse energikildene. Dette innebærer at man innfører et krav til alle leverandører til sluttbrukere at de må anskaffe seg et såkalt grønt sertifikat. Dette grønne sertifikatet får man ved å kunne påvise at en viss prosentandel, for eksempel 5 pst. av kraften de leverer til forbrukeren er basert på alternative energiformer som f.eks. vindenergi. Dette vil gi en lovfestet sikkerhet i markedet for fornybare energikilder, og gi oss den forutsigbarheten i markedet som vimangler i dag. Disse medlemmer ønsker å innføre et såkalt "pliktig grønt sertifikatmarked" i Norge.

Disse medlemmer vil føre en energipolitikk med sikte på å gi varig vern til våre mest verneverdige vassdrag. Samla Plan og verneplanene må fortsatt være styringsredskaper for forvaltningen av norsk vassdragsnatur, og må sikre et godt utvalg verna vassdrag. De rikspolitiske retningslinjene for vernede vassdrag må respekteres. Disse medlemmer mener at vannkraftepoken er over, og at det derfor må satses mer på andre fornybare energikilder

Disse medlemmer mener at den som forurenser skal betale kostnadene ved opprydding og forebygging av nye skader. Rein luft, rein jord og reint vann er helt grunnleggende for folks helse og for biologiske prosesser i naturen som både folk, dyr og planter er avhengig av. Disse medlemmer mener at hensynet til balansen i naturen tilsier at utslipp til jord, luft og vann må tilpasses naturens tålegrense, lokal og globalt. Flere kjemikalier brytes langsomt ned og hoper seg opp i næringskjeden. Disse medlemmer vil ha redusert bruk og utslipp av kjemikalier og tungmetaller som gir helseskader og bryter ned naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Spesielt viktig er det å hindre utslipp i grunnvann og drikkevann. Det er nødvendig å få bedre systemer for oppsamling og destruksjon, og dessuten bedre informasjon om helse- og miljøfarlige kjemikalier.

Industrien bidrar også til utslipp av miljøskadelige stoffer. Selv om situasjonen er betydelig forbedret, mener disse medlemmer at utvikling av egne miljøsertifiseringssystemer for næringsliv og industri kan være et viktig virkemiddel i miljøpolitikken. Det er viktig at alternative virkemidler for dokumentasjon av miljøtiltak i mindre foretak blir prioritert.

PCB-forurensingen utgjør et av de største forurensingsproblemene nasjonalt og lokalt, og disse medlemmer understreker viktigheten av at arbeidet med opprydding av PCB i fjorder og havner prioriteres.

Utslipp av SO2 og NOx fører til forsuring av vassdrag og jordsmonn. Disse medlemmer vil arbeide internasjonalt for overholdelse av inngåtte avtaler for å redusere utslippene. Det er svært viktig at Norge selv følger opp sine forpliktelser. Bevilgningene til kalking av vassdrag må være på et høyt nivå, slik at vassdrag i faresonen kan kalkes.

Avfall har direkte sammenheng med vårt forbruk, og på fire år har avfallsmengden fra norske husholdninger økt med over 10 pst. Metan fra deponier står for 7 pst. av våre klimagassutslipp. Disse medlemmer ser på avfall som ressurser på avveier og vil ha en politikk som reduserer forbruket og stimulerer til gjenbruk. Innen 2010 må ikke mer enn 20 pst. av avfallet deponeres uten at energien blir utnyttet.

Disse medlemmer legger til grunn at vi skal høste av det naturen gir på en måte som gjør at vi etteralter oss et livsmiljø i like bra stand som vi overtok det. Disse medlemmer har som målsetting at det skal være et like stort mangfold i norsk natur i framtiden som det er i dag. Særlig viktige naturområder og verneverdige vassdrag må ha varig vernestatus.

I dag skjer mange omfattende og uopprettelige tap av ulike arter. FN har konkludert med at skadene er så store at det truer en bærekraftig utvikling. Også i Norge står truede arter i fare for å forsvinne. Det er viktig å slå ring om det biologiske mangfoldet av mange grunner - både etiske, økonomiske, næringsmessige og estetiske. Disse medlemmer mener truede arter må vernes, og at samfunnets arealbruk må ta hensyn til konsekvensene for det biologiske mangfoldet. Dette krever en rovdyrforvaltning som sikrer levedyktighet også på sikt. Disse medlemmer mener at det også er nødvendig å sikre nye arealer gjennom barskogvern. Samtidig er metoder for kombinasjoner av vern og bruk av skog viktig.

Disse medlemmer vil vise til at det i dag ikke eksisterer verneordninger for det marine miljø. For å unngå et stort tap av biologisk mangfold i havet bør det utarbeides verneplaner som sikrer vårt "spiskammer" og en bærekraftig forvaltning. Samtidig vil en bærekraftig bruk av våre marine ressurser være en like viktig utfordring fremover.

Norsk natur er mangfoldig og gir grunnlag for flotte naturopplevelser. Naturen gir avkastning i form av produktive landbruks- og skogbruksområder, fiskerier og enorme fornybare vannkraftressurser.

Naturopplevelser må være tilgjengelige for allmennheten. Derfor er det viktig at det settes av mer ressurser slik at friluftsarealer kan sikres for allmennheten. Disse medlemmer mener at flere arealer som blir frigjort på grunn av omleggingen av det norske forsvaret bør legges ut til friområder.

Disse medlemmer er bekymret for utviklingen i strandsonen, der en ser en omfattende bruk av dispensasjoner og begrensning av allmennhetens adgang til områder i strandsonen. Denne utviklingen må kartlegges, og nye virkemidler for å bøte på situasjonen må vurderes.

Bio- og genteknologi har et stort potensiale innenfor medisin og næringsmessig produksjon, men utviklingen representerer i mange henseender en trussel mot etikk, miljø og rettferdig fordeling.

Mange genmodifiserte organismer har ikke naturlige fiender siden de ikke tilhører naturens økologiske syklus. Føre-var-prinsippet tilsier at Norge både nasjonalt og internasjonalt bør arbeide for et generelt forbud mot utsetting av genmodifiserte organismer i naturen. Unntak kan gjøres kun når en er helt sikker på at de etiske og miljømessige forhold er tilfredsstillende ivaretatt.

Når genressurser hentes ut av u-land av multinasjonale selskaper, skal u-landene ha økonomisk kompensasjon. Norge bør arbeide for dette. Patentregelverket kan forverre dette ytterligere for utviklingslandene. Disse medlemmer går imot patent på levende organismer og EUs patentdirektiv.

Internasjonalt er genmodifiserte råvarer i bruk i stor skala i matproduksjon. De helsemessige konsekvensene av genmodifiserte matvarer fremdeles ikke er klare. Denne vitenskapelige usikkerheten, og hensynet til føre-var-prinsippet, tilsier en svært restriktiv linje på dette området. Dette er et spørsmål om matvaresikkerhet for den enkelte. I påvente av en avklaring av de helsemessige konsekvensene ønsker disse medlemmer et midlertidig forbud eller moratorium mot genmodifiserte matvarer. Det er ikke teknisk og praktisk mulig å unngå at genmodifiserte matvarer finner veien til Norge. Derfor er merkeordninger svært viktige. Forbrukerne har krav på å være fullt informert, slik at de selv kan ta egne valg og hensyn til egen helse.

Disse medlemmer ønsker strenge merkeordninger for genmodifiserte matvarer som også inkluderer råvarer i matproduksjonen.

For Norge er det også viktig å kombinere rollen som en stor energiprodusent med å være foregangsland innen miljøpolitikken. Det er dessuten et siktemål å sikre et stabilt aktivitetsnivå som på norsk sokkel som tar hensyn til velferds-, miljø- og langsiktighetsperspektivet. Vår petroleumsvirksomhet må ta utgangspunkt i at olje og gass er ikke-fornybare ressurser, som må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Disse medlemmer vil arbeide for et investerings- og utvinningsnivå som ivaretar miljøhensyn og ansvaret for kommende generasjoner.

Disse medlemmer ønsker en vektlegging i retning av mer ressurssparing framfor kun finanssparing, og vil også i framtiden legge dette til grunn ved tildeling av lete- og utvinningskonsesjoner. Dette vil føre til at ringvirkningene av olje- og gassvirksomheten spres over en lengre periode.

Disse medlemmer ønsker dessuten å innføre vernesoner, eller såkalte petroleumsfrie fiskerisoner for å verne om havmiljøet.

Norge har store mengder naturgass som gir mindre utslipp enn olje. Disse medlemmer støtter satsing på naturgass når det erstatter mer forurensende og miljøfiendtlige energikilder, enten det er i ferjer eller busser, eller industri som går på oljefyring. Vi ønsker å gjøre naturgass mer tilgjengelig og legge til rette for næringsvirksomhet som utnytter naturgassen. En forutsetning er at vi bruker naturgassen innenfor de rammene våre internasjonale forpliktelser setter og uten at det fører til økt forsuring av miljøet.

Norge må øke innsatsen for atomsikkerhet i nord. Samarbeidet i denne sammenhengen må prioriteres høyt, og Norge må fortsatt arbeide for et internasjonalt engasjement i håndteringen av atomavfallet i Russland. De nordiske landene bør medvirke til at de eksisterende usikre kjernekraftverkene i for eksempel Russland avvikles gjennom å støtte overgangen til fullgode alternativer.

Radioaktiv stråling langs norskekysten er seksdoblet siden 1996. I særlig grad skyldes radioaktivt avfall fra det britiske atomanlegget Sellafield. Den hurtig økende strålingen representerer er så stor og alvorlig trussel at Norge må arbeide aktivt via internasjonale kanaler for at dette atomanlegget blir stengt.

På samme måte, om enn i litt mindre grad, utgjør også det franske atomanlegget Le Hague en stor trussel mot hele det marine liv og den marine fauna langs norskekysten. Derfor må Norge medvirke til et tilsvarende press også mot dette anlegget.

I forbindelse med atomavfallslageret i Murmansk har russerne lansert planer om transport av atomavfall langs norskekysten. Konsekvensene som følge av et evt. havari ved den slik transport vil være fullstendig ødeleggende for vår kystlinje. Transport av radioaktivt avfall langs norskekysten må unngås, så langt det er mulig innenfor eksisterende internasjonale avtaler om ferdsel til sjøs. Norge må arbeide internasjonalt for et mer restriktivt regelverk på dette området.

En grunnleggende målsetting i den økonomiske politikken er å legge til rette for verdiskapning, arbeid til alle, og forsvarlig og langsiktig forvaltning av naturressurser og miljø. Formuen fra petroleumsvirksomheten må forvaltes slik at vi sikrer langsiktige og bærekraftige løsninger på de sentrale velferdsoppgavene samtidig som vi unngår å skape press i økonomien på kort sikt. Petroleumsressursene må forvaltes slik at de også kommer de neste generasjoner til gode.

Det er et mål i den økonomiske politikken at det legges opp til stabilitet og forutsigbare rammevilkår. En av utfordringene i framtiden blir å investere deler av statens finansformue i framtidig verdiskaping, uten å skape uheldige virkninger for norsk økonomi. Et virkemiddel vil kunne være å innføre langtidsbudsjettering samt å utrede en overgang fra kontantprinsippet til regnskapsprinsippet og bruk av ressursregnskap. Dette vil tydeliggjøre skillet mellom forbruk og investeringer og synliggjøre kortsiktige og langsiktige forpliktelser.

Store internasjonale kapitalkonsentrasjoner og en globalisert økonomi kan utgjøre en trussel mot viktige nasjonale målsettinger i den økonomiske politikken. For disse medlemmer er det derfor viktig at disse dominerende internasjonale utviklingstrekk kan korrigeres av folkevalgte organ. Dette innebærer at vi aktivt vil gjøre bruk av tilgjengelige styringsvirkemidler og søke å utvikle nye økonomiske styringsredskaper i en tid med en mer åpen økonomi både nasjonalt og internasjonalt. Det internasjonale regelverket må videreutvikles for å sikre hensynet til miljø- og ressursforvaltning og internasjonal fordeling samt utvikling av sosiale og politiske rettigheter.

Inntektene fra petroleumsproduksjonen har blitt betydelig høyere de siste par årene enn hva som tidligere har vært lagt til grunn. Dette har gitt grunnlag for å avsette store beløp i Petroleumsfondet, noe som var foranledningen til at Regjeringen nylig foreslo en operativ handlingsregel for innfasing av petroleumsinntekter i norsk økonomi basert på andel målt ved det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskudd. Disse medlemmer tar til etterretning at regjeringen på svært kort tid har endret sin oppfatning av oljeinntektenes innvirkning på norsk økonomi.

Det virker noe påfallende at regjeringen legger til rette for bruk av avkastningen nå.

For bare få måneder siden hevdet regjeringen at økt bruk av oljepenger ville svekke grunnlaget for økonomien i framtiden og medføre et dårligere velferdstilbud til oss alle. Vi konstaterer at nå er argumentasjonen endret og det er blitt ansvarlig å bruke betydelig mer av petroleumsfondet. Disse medlemmer vil legge opp til en politikk der oljeinntekter også brukes aktivt til investeringer innenlands innenfor det norsk økonomi til enhver tid tåler, og på områder der det er ledig kapasitet. Disse medlemmer vil særlig vektlegge investeringer i kunnskap, forskning, infrastruktur og nye næringer, noe som også kommer fremtidige generasjoner til gode.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen her har vektlagt en automatisk operativ retningslinje for innfasing av oljepenger i økonomien, uten samtidig å sørge for nødvendig økt tilgang på arbeidskraft, den ressursen som først og fremst begrenser om vi kan nyttegjøre oss oljepengene. Uten økt tilgang på arbeidskraft kan økt bruk av oljepenger skape økt pris- og lønnspress, med økte renter og svekket norsk konkurranseutsatt næringsliv som resultat. Ingen innstramming rammer mer usosialt enn høye renter.

Bruk av oljeinntektene må ta hensyn til tilgangen på arbeidskraft, sammenhengen mellom veksten i statsbudsjettets utgifter og veksten i økonomien totalt sett. Bruken av oljeinntektene må også ses i sammenheng med konjunktursituasjonen og hensynet til kommende generasjoner.

Det er viktig at en stor andel ved økt bruk av oljeinntektene, brukes på framtidsrettede satsinger som legger grunnlaget for at vi skal ha et produktivt og konkurransedyktig næringsliv. Det er av spesiell betydning at det er attraktivt for bedrifter med høy lønnsomhet å drive sin virksomhet i Norge.

Disse medlemmer vil prioritere følgende områder:

  • – Økt satsing på forskning og utdanning spesielt gjennom å styrke høyere utdanning og den frie grunnforskningen, samt forskning og utvikling i næringslivet gjennom innføring av en ordning med skattereduksjon for slike investeringer.

  • – Styrket satsing på kollektivtrafikk, utbygging av bredbånd, og samferdselsinvesteringer som kan øke framkommeligheten, redusere næringslivets kostnader og binde distriktene bedre sammen.

  • – Tiltak for å øke tilgangen på arbeidskraft. Både i overgangen fra utdanning til arbeid og i overgangen fra arbeid til pensjon må det gjennomføres tiltak for å stimulere til yrkesaktivitet. Det må bli lettere å kombinere arbeid og pensjon. Det må iverksettes tiltak for å bringe utgiftsveksten i trygdeutgiftene bedre under kontroll og hindre at mange i yrkesaktiv alder faller ut av arbeidsmarkedet. Som et supplement til innenlandske tiltak for å øke arbeidsstyrken, må det også legges til rette for arbeidsinnvandring til Norge.

  • – Sikre internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivet slik at konkurranseutsatte bedrifter velger Norge som lokaliseringsland for sin virksomhet.

Finanspolitikken har et ansvar for å stabilisere utviklingen i etterspørselen etter varer og tjenester. Samtidig er det viktig å vektlegge at finans-, penge-, struktur og inntektspolitikken skal virke sammen for å nå målet om stabile rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk utvikling. I denne sammenheng må finanspolitikken brukes aktivt for å utjevne svingningene i økonomien og for å virke konjunkturstabiliserende. Dersom ikke dette tas alvorlig, vil konsekvensen bli at priser og lønninger stiger og at nødvendige innstramminger blir foretatt gjennom høyere rente. Dette er en særdeles urettferdig og usosial form for innstramming overfor både privatpersoner og bedrifter.

Veksten i offentlige utgifter og mer konkret veksten i den automatiske utgiftsøkningen øker fra år til år. Økonomisk vekst vil i seg selv skape rom for en realvekst i de offentlige utgiftene. Den sterke veksten i Folketrygdens utgifter vil gi store utfordringer for finanspolitikken fremover. Dersom veksten i uførepensjons- og sykepengeutbetalingene fortsetter å øke like sterkt i årene som kommer, vil dette legge beslag på store deler av det finanspolitiske handlingsrommet som skapes gjennom økt verdiskapning. Disse medlemmer er enig i at denne situasjonen medfører at vi står overfor store utfordringer når det gjelder utgiftsveksten i folketrygden i årene fremover.

Det er tilgangen på ressurser og da særlig tilgangen på arbeidskraft som vil være avgjørende for den økonomiske veksten. Tiltak for å styrke arbeidslinjen i sysselsettings- og trygdepolitikken og andre tiltak for å få økonomien til å virke bedre, er derfor en sentral del av den økonomiske politikken. I en periode med mangel på arbeidskraft er det særlig viktig at arbeidsmarkedsetaten rakst formidler jobber, og at arbeidsmarkedstiltakene sørger for å kvalifisere for de ledige jobbene. Disse medlemmer mener det er viktig å se nærmere på andre elementer som påvirker arbeidskrafttilgangen. Utgiftene til Folketrygden vil øke i årene fremover, og behovet for å finne innretninger som er bedre tilpasse den tiden vi går inn i er derfor nødvendig. Det må lønne seg å arbeide og det må være mer attraktivt å arbeide. Det må i større grad være mulig å kombinere arbeid og trygd, arbeid og pensjon, deltidsarbeid, samt at utdanning må tilrettelegges på en måte som bidrar til at flere kommer i arbeid.

Disse medlemmer ønsker å utvikle en finansnæring av sparebanker, forretningsbanker, statsbanker og andre kredittinstitusjoner som skal ha til oppgave å gi lån og kreditt og andre tjenester til løsning av de oppgaver som privatkunder, næringsliv og det offentlige skal utføre i alle deler av landet. Det er viktig at finansnæringen gir et tilbud og er tilgjengelig i hele landet, kan ta del i utvikling av nye næringer og støtte opp om et desentralisert næringsliv.

Disse medlemmer ønsker at det i tillegg til statsbankene og andre kredittforetak skal være minst to sett banksystem og hjemlet i lov om sparebanker og lov om forretningsbanker.

Disse medlemmer vil derfor gå imot at Sparebankloven endres slik at sparebankene kan omdannes til aksjeselskap.

Disse medlemmer ser det som viktig å styrke det nasjonale eierskap i finansnæringen og ser på sparebanksystemet med distriktsmessig tilgjengelighet, lokal styring, lokalt eierskap og brukerinnflytelse som avgjørende for utviklingen av et desentralisert næringsliv og at hele landet kan være bebodd.

Disse medlemmer ser behovet for å styrke sparebankene sine rammevilkår og vil i løpet av perioden fremme forslag om tiltak for å styrke grunnfondsbeviset som egenkapitalinstrument.

En balansert økonomisk utvikling med lav pris- og kostnadsvekst er en forutsetning for å oppnå stabilitet i valutakursen over tid. Disse medlemmer mener at en bør være varsom med å legge for store byrder på pengepolitikken da dette over tid vil kunne føre til en styrket norsk krone som igjen vil svekke konkurranseutsatt sektor. En nødvendig forutsetning for velferdssamfunnet er en stabil økonomisk utvikling med høy sysselsetting. For å opprettholde konkurranseevnen må den økonomiske politikken innrettes slik at pris- og kostnadsveksten kommer ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Dette er også viktig for å unngå en særnorsk høy rente i årene framover som rammer ulike grupper tilfeldig.

I denne sammenheng har disse medlemmer merket seg at Regjeringen har endret retningslinjene for pengepolitikken slik at den rettes inn mot en inflasjonsmål som over tid ligger nær 2,5 pst. Disse medlemmer legger til grunn at denne omleggingen ikke vil føre til store endringer av pengepolitikken i praksis, i forhold til hvordan Norges Bank har praktisert valutaforskriften til nå.

Disse medlemmer ønsker å videreføre det inntektspolitiske samarbeid mellom staten og organisasjonene i arbeidslivet. Det inntektspolitiske samarbeidet har de senere år representert betydelige bidrag til å stabilisere den innenlandske økonomiske utvikling, samt bidratt til å styrke konkurransekraften i norsk næringsliv. Det må imidlertid utvises varsomhet med å la det inntektspolitiske samarbeidet få legge for sterke føringer på folkevalgte organers handlefrihet. Det er verdt å merke seg at på tross av det inntektspolitiske samarbeidet, har inntektsoppgjørene de senere årene bidratt til at inntektsforskjellene mellom forskjellige grupper i samfunnet har fortsatt å øke. Det inntektspolitiske samarbeidet bør derfor i kommende periode medvirke til en jevnere inntektsfordeling mellom grupper enn de ellers ville fått, noe også staten bør medvirke til.

Vi har gode velferdsordninger i Norge i dag, og folk flest forventer at dette skal fortsette og muligens også bli enda bedre i fremtiden. Denne oppbyggingen av velferdssystemet har latt seg muliggjøre gjennom betydelige petroleumsinntekter. Våre naboland har ikke vært like begunstiget og har måttet sette inn bremsene for det offentlige forbruk. Dersom offentlige utgifter vokser mer enn økonomien som helhet i en situasjon med stramt arbeidsmarked som vi har i dag, fører dette til at arbeidskraft overføres fra privat sektor til offentlig sektor, med store konsekvenser, spesielt for konkurranseutsatt næringsliv. Det er nødvendig med en langsiktig og bærekraftig balanse i denne utviklingen for å bevare en effektiv og tilstrekkelig konkurranseutsatt sektor.

Disse medlemmer støtter tiltak for å bedre økonomiens virkemåte og bidra til at landets ressurser utnyttes effektivt. Herunder er det viktig at offentlig sektor blir så målrettet og effektiv som mulig uten at det går på bekostning av tjenestetilbudet og nærhet til brukerne. En sterk og velfungerende offentlig sektor er avgjørende for å nå viktige politiske mål Evne til omstilling og nytenkning, vilje til å utvikle fleksible løsninger som treffer nye og ulike behov, samt forenkling i lover og regelverk, vil være viktige tiltak for fornyelse. Svarene på utfordringene i offentlig sektor ligger i større grad i bedre organisering, en klare prioritering av oppgavene og forenkling av den statlige styringen av kommunene.

Den demografiske utviklingen representerer en av de aller viktigste langsiktige utfordringene i årene fremover. Særlig viktig er det å sikre finansieringen av våre fremtidige pensjonsforpliktelser, noe som vil kreve økt verdiskapning i konkurranseutsatt sektor. Det vises i denne sammenheng til pensjonskommisjonen som vil ta for seg disse spørsmålene. Herunder er det naturlig å se på eventuell fondering av Folketrygden. Det er viktig å legge opp til at flere arbeidstakere kan stå lenger i arbeid.

Økt behov for arbeidskraft får konsekvenser for helse og omsorgsarbeid hvor etterspørselen vil øke i årene som kommer. Dette er en utfordring for organiseringen og styringen av helsesektoren, og disse medlemmer mener at dette må prioriteres høyt.

Det er bekymringsfullt at konkurranseutsatt sektor reduseres. Økt innfasing av oljeinntektene i økonomien må ikke bidra til å forsterke en slik utvikling. En stor utfordring blir å holde pris- og kostnadsveksten på nivå med våre handelspartnere, slik at en økning i etterspørselen etter arbeidskraft både i privat tjenesteyting og i offentlig forvaltning ikke skjer på bekostning av konkurranseutsatt sektor.

Det er viktig at vi i Norge kan føre en selvstendig næringspolitikk, men det er ikke mindre viktig at denne harmoniseres mot handelspartnere slik at vi ikke får et system som er uheldig for norsk næringsliv. Vi må derfor ha en konkurransedyktig og forutsigbar næringspolitikk og en konkurransedyktig og forutsigbar skatte- og avgiftspolitikk. Vi må satse kraftig på FoU og bedre infrastrukturen slik at lønnsomheten og produktiviteten i næringslivet kan økes.

Det norske samfunnet har store uløste oppgaver. Manglende arbeidskraft i noen sektorer, begrenser mulighetene til å satse. Det store behovet for arbeidskraft må blant annet løses gjennom tiltak for å redusere det kortsiktige sykefraværet, redusere antallet uføretrygdede, gjennomføre et mer fleksibelt arbeidsmarked. Det må arbeides for å øke innenlandske arbeidskraftressurser gjennom å øke yrkesdeltakelsen blant eldre, yrkeshemmede og innvandrere og flyktninger som allerede er i landet. Offentlig sektor må fornyes og forbedres, og vi må få en mer effektiv formidling av arbeidskraft. Det må bli langt enklere å få godkjent utenlandsk utdanning i Norge. Selv om vi lykkes med mange av disse tiltakene, vil arbeidskraftbehovet fortsatt være stort. Som et supplement til innenlandske tiltak for å øke arbeidsstyrken, må det også legges til rette for arbeidsinnvandring til Norge.

Disse medlemmer mener det er viktig at omleggingen av skatter og avgifter går i retning av sterkere bruk av grønne skatter og redusert skattlegging av arbeidsinnsats. Dette innebærer at man gjennom en skatte- og avgiftsomlegging kan oppnå både redusert forurensing og økt sysselsetting. Gjennom skatte- og avgiftspolitikken utnyttes på denne måten prismekanismer for å styre ressursbruken i en mer bærekraftig retning. Samtidig stimuleres næringslivet til å utvikle ny og forbedret miljøteknologi som både gir en mer miljøvennlig industri og skaper flere arbeidsplasser.

Miljøforurensing og forbruk er i dag priset for lavt til å reflektere de reelle kostnadene. Dette fører til overforbruk, forurensing og feilaktig ressursbruk. Gjennom en riktig prising av ressursene oppnås en bedre ressursutnyttelse og reduserte skatter og avgifter for næringsliv og privatpersoner. Grønn skatteomlegging vil være både miljøpolitisk og fordelingspolitisk gunstig.

Denne tankegangen ligger også til grunn for disse medlemmers holdning til det nye skattesystemet som skal legges frem i løpet av høsten 2001. Dette skal bygge på følgende prinsipper:

  • – En mer rettferdig fordeling.

  • – En tilnærming mellom skatt på arbeid og skatt på kapital slik at delingsmodellen oppheves.

  • – En effektiv beskatning av kapitalinntekt.

  • – Nøytralitet mellom ulike investerings-, finansierings- og virksomhetsformer.

Endringene i skattesystemet fra 2002 innebærer tilnærming av skattesatsene på arbeid og kapital som vil gi et enklere, mer miljøvennlig og mer rettferdig skattesystem.

Komiteens medlemmer fra Høyre peker på at det norske samfunn står overfor store muligheter i årene som kommer. Disse medlemmer vil gjennomføre reformer som gjør det mulig:

  • – å gi våre barn den beste skolen - satse på kunnskap og kreativitet.

  • – å ha godt utbygde velferdstjenester - høyere kvalitet og større valgfrihet.

  • – å gjøre Norge til et attraktivt land å bo, investere og utvikle nye ideer i - lavere skatter og mindre byråkrati.

Disse medlemmer viser til at verden omkring oss er i forandring. Mennesker verden over knyttes tettere sammen kulturelt, sosialt og økonomisk. Det utfordrer vår evne til å mestre forandringer. Disse medlemmer mener at fornyelse er avgjørende for et samfunn i utvikling. Vi vil gi enkeltmenneskene økt frihet og ansvar. Vi tror på fremskritt gjennom millioner av enkeltmenneskers prøving og feiling fremfor tilpasning til en sentralstyrt visjon eller til vedtak om hvordan fremtiden skal bli. Vi ser med glede på det mangfoldige samfunn hvor vi er forskjellige både i utseende, kultur, livssyn og i de valg vi foretar.

Det er en utfordring å gjøre det mulig for alle enkeltmennesker å utnytte de muligheter og mestre de utfordringer fremtiden bringer. Disse medlemmer setter enkeltmennesket i sentrum, men legger vekt på at mennesket er et samfunnsvesen som bare kan utfolde seg i samspill med andre.

Disse medlemmer vil sette grenser for politikkens og statens makt over enkeltmennesket, og legge til rette for at den enkelte kan ta større personlig ansvar for seg selv og sine medmennesker. Disse medlemmer vil modernisere offentlig sektor, gjøre den slankere og mer brukervennlig, og gi større mangfold og flere valgmuligheter for den enkelte. De ressursene politikerne forvalter på vegne av fellesskapet, må benyttes bedre enn i dag.

Disse medlemmer mener at det er nødvendig for å utvikle et godt og trygt samfunn at vi arbeider for å inkludere alle. Ikke alle mestrer forandringer like godt. Vi må ha en politikk som gir trygghet gjennom omsorg tilpasset den enkeltes behov.

Disse medlemmer mener også at tryggheten må sikres ved at den enkelte har en forankring i noe mer enn det tidsaktuelle. Dette er enda viktigere nå enn tidligere, fordi forandringene skjer raskere. Utdanning, kultur, familie og vennskap bidrar til denne forankringen.

Disse medlemmer viser til at frihet, trygghet og mangfold er stikkord for Høyres politikk. De henger nøye sammen. Frihet til å ta beslutninger over eget liv gir også trygghet. Mangfold krever frihet til å prøve ut nye løsninger og nye alternativer. Derfor vil Høyre slippe fri menneskenes kreativitet og pågangsmot.

Disse medlemmer understreker at Norge ved inngangen til det 21. århundre har muligheter vi aldri tidligere har hatt. Den teknologiske og politiske utvikling de siste tiårene har brutt ned grenser og knyttet oss nærmere til verden rundt oss. Globaliseringen gjør det mulig for den enkelte å realisere sine evner, den gjør det mulig å lære andre kulturer å kjenne, og den gjør det mulig å sikre vår velstand og velferd.

Samtidig viser disse medlemmer til at forurensning ikke kjenner landegrenser. Utviklingslandenes knapphet på ressurser og lave verdiskaping gir miljøproblemer som får internasjonale konsekvenser. Disse medlemmer vil at Norge skal spille en aktiv rolle internasjonalt for å møte disse utfordringene.

Disse medlemmer mener også at globaliseringen og andre internasjonale omveltninger gjør det viktig for Norge å ha en aktiv utenrikspolitikk forankret i det vestlige fellesskap. Når verden rundt oss forandrer seg, må Norge delta i utformingen av nye rammebetingelser for landets sikkerhet, for handel, for miljø og økonomisk utvikling.

I vår verdensdel står EU sentralt i den politiske utviklingen. Disse medlemmer vil arbeide for at Norge blir medlem i EU så raskt som mulig. EU har utviklet sitt samarbeid fra å være et økonomisk fellesskap til å bli et politisk fellesskap som blant annet omfatter forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vår sikkerhetspolitiske situasjon er blitt dramatisk endret som følge av slutten på den kalde krigen. Norge må derfor tilpasse forsvaret til nye utfordringer i samarbeid med våre allierte i NATO og med EU.

Når forandringene er store, er det etter disse medlemmers syn viktigere enn noen gang tidligere å satse på utdanning. Utdanning skal gjøre enkeltmenneskene rustet til å utnytte de mulighetene et mer åpent samfunn og den raske teknologiske utviklingen gir. I fremtidens informasjonssamfunn vil den enkeltes muligheter avhenge mindre av sosial bakgrunn eller gruppetilhørighet, og mer av individuelle kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Den enkeltes ferdigheter, og evnen til å utnytte dem, blir viktigere i fremtiden enn de var i det tradisjonelle industrisamfunnet, der arbeidsoppgavene var mer standardisert.

Disse medlemmer mener også at et vekstkraftig og robust næringsliv er grunnlaget for samfunnets velstand. Alternativet til fornyelse er økonomisk tilbakegang, høyere arbeidsledighet og redusert levestandard. For å bidra til økt nyskaping må vi frigjøre ressurser, både i form av arbeidskraft og kapital, fra offentlig sektor og fra næringer som ikke lenger har potensial for lønnsom vekst.

Disse medlemmer mener at den økonomiske politikken må være forsvarlig og balansert, og gi en stabil pris- og lønnsvekst. Norsk næringsliv har en konkurranseulempe i forhold til andre land ved at vi har store innenlandske avstander, et lite hjemmemarked og lang vei til de store markedene i utlandet. Det stiller krav til en økonomisk politikk som kan kompensere disse ulempene.

Disse medlemmer vil understreke at politikkens oppgave ikke er å peke ut markedets vinnere, men å legge til rette for verdiskaping ved å fjerne hindringer for vekst og nyskaping. Selektiv næringsstøtte til bedrifter og bransjer bør derfor avvikles til fordel for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet.

Disse medlemmer viser til at arbeidet og arbeidsmønstrene er endret fra tidligere tiders industrisamfunn. Mange ønsker å arbeide til andre tider, og i varierende mengder, noen mer og andre mindre enn tidligere. Økte krav på arbeidsplassen stiller familien under press. Disse medlemmer vil styrke familien slik at den blir robust til å klare dette presset. Økt valgfrihet gjennom blant annet mer fleksibel arbeidstid og lavere skatter og avgifter gjør at man kan få mer tid til familien. Med friere åpningstider, også for offentlige kontorer, kan familien få varer og tjenester når det passer.

Disse medlemmer legger stor vekt på at det er dagens barn som skal overta fremtidens samfunn, og at en trygg og god oppvekst er viktig for å gi et godt grunnlag for resten av livet. Disse medlemmer vil derfor satse på barnefamiliene gjennom økonomisk støtte og økt valgfrihet.

Disse medlemmer vil legge til rette for et samfunn der alle får en mulighet til å delta, og til å kunne leve av egen inntekt. Disse medlemmer vil ha en politikk som gir trygghet når en faller utenfor og har behov for hjelp. Men samtidig vil disse medlemmer også kreve at den enkelte selv tar ansvar for å bli selvhjulpen.

Disse medlemmer vil sette enkeltmennesket i sentrum når det gjelder offentlig sektor. Brukervennligheten og kvaliteten på de tjenester som skal utføres av det offentlige må økes. Samtidig vil disse medlemmer ha økt valgfrihet og mangfold av tjenester ved å åpne for at andre enn det offentlige kan utføre tjenestene.

Disse medlemmer mener et fritt marked gir de beste betingelser for å produsere varer og tjenester, gir mest effektiv produksjon, stimulerer til nyskaping og utvikling av nye produkter, og gir størst valgfrihet for brukeren. Disse medlemmer vil kombinere markedets dynamikk med en offentlig finansiering som gir alle tilgang til sentrale velferdstjenester uavhengig av personlig økonomi.

Disse medlemmer vil sikre at fremtidige generasjoner får de samme muligheter til naturopplevelser og velstand som dagens. Miljøproblemer representerer noen av våre viktigste politiske utfordringer. Mange mennesker plages av støy og forurensning, allmennhetens tilgang til naturområder blir gradvis begrenset, og det biologiske mangfoldet er truet. Derfor vil disse medlemmer øke bevilgningene til miljøforskning og utvikling av miljøteknologi, legge vekt på kostnadseffektive tiltak som gir mest miljø for pengene, arbeide aktivt for forpliktende internasjonale miljøavtaler og finne en god balanse mellom bruk og vern av naturressursene.

Disse medlemmer viser til merknader under de enkelte avsnitt for en nærmere gjennomgang av Høyres politikk.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet arbeider for markedsøkonomi der den enkelte fritt kan operere innenfor generelle rammebetingelser trukket opp av myndighetene. Det markedsøkonomiske system er fremfor alt et forbrukerdemokrati der den enkelte gjennom sine innkjøp gir signaler til produsenter og forhandlere om hvilke varer og tjenester de ønsker å konsumere. Dermed sikres at forbrukerne styrer tilbudet.

Et markedsøkonomisk system forutsetter fri adgang til markedene. Priser og forretningsvilkår fastsettes av markedsaktørene, mest mulig uavhengig av konkurransebegrensende avtaler og samarbeid. Prisregulering og priskontroll blir dermed stort sett unødvendig fordi det vil være umulig for markedsaktørene å ta ut monopolistisk fortjeneste. Fremskrittspartiet ser det derfor som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler og mener det er en offentlig oppgave å sikre at fri konkurranse ikke ødelegges gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. Fremskrittspartiet ønsker et sterkere og fristilt konkurransetilsyn.

Fremskrittspartiet arbeider også for mest mulig internasjonal frihandel. På lengre sikt er ikke Norge tjent med å stenge utenlandske produkter ute fra det norske markedet. Frihandel fører til konkurranse, lønnsom produktutvikling og fornuftig utnyttelse av ressurser, samt lavere priser. Proteksjonistisk politikk, med tollmurer og subsidiering av egenproduksjon, fører til at norsk næringsliv blir ensidig og dårlig tilpasset den internasjonale økonomi. Over tid kan proteksjonisme føre til lavere velstand, sysselsettings- og distriktsproblemer.

Disse medlemmer tar sterk avstand fra Regjeringens uambisiøse og pessimistiske vekststrategi.

Regjeringen Stoltenberg legger opp til at vi bør ha lav økonomisk vekst de nærmeste årene for å forhindre "overoppheting", et "for stramt arbeidsmarked" og "tapt konkurranseevne". Også den forrige Arbeiderpartiregjeringens langtidsprogram la opp til svært lav økonomisk vekst langt inn i dette århundre. Hvis denne lave vekstbanen blir realisert, vil Norge gå fra å være et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger, til et land som ligger på jumboplass i OECD-sammenheng.

Ifølge OECDs rapport om norsk økonomi fra februar 2001 var Norge i 1999 det tredje rikeste landet i OECD-området, målt i BNP pr. innbygger. BNP pr. innbygger er 3,5 ganger så høyt i Norge som i Mexico. Ifølge Regjeringens fornyelsesalternativ vil BNP pr. innbygger vokse i Norge med 1 pst. pr. år i snitt frem til 2050. Hvis Mexico vokser med 3,4 pst. i snitt frem til 2050, blir Mexico rikere pr. innbygger enn Norge. En vekstrate på 3,4 pst. i Mexico er ikke urealistisk høyt. De nyrike asiatiske landene hadde en vekstrate på 5,1 pst. i snitt pr. år fra 1982 til 2001, ifølge IMFs World Economic Outlook May 2000. Hvis fremtiden blir som Regjeringen legger opp til i fornyelsesalternativet, kan Norge bli det fattigste landet i OECD i 2050.

Disse medlemmer mener finanspolitikken bør legge til rette for økt økonomisk vekst. Fremskrittspartiet vil ha en politikk for økonomiens tilbudsside som gir økt vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP). Høyere vekst i BNP medfører økte private og offentlige forbruksmuligheter. Dette gir folk et høyere velferdsnivå. Det høyere velferdsnivået vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter for husholdningene, og et langt bedre offentlig tjenestetilbud.

Disse medlemmer mener det er uansvarlig av Regjeringen ikke å legge frem et langtidsprogram som kan bidra til å snu denne trenden. Regjeringen legger i stedet frem et langtidsprogram som varsler en fortsatt politikk som vil dempe sysselsettingen, øke ledigheten, øke ineffektiviteten og holde veksten nede.

Regjeringens langtidsprogram unnlater å ta opp de reelle underliggende problemer i norsk økonomi. Det legges altfor mye vekt på budsjettbalansen og hvorvidt budsjettet virker nøytralt på etterspørselen. Det er en for ensidig fokusering på økonomiens etterspørselsside og rammevilkårene for tradisjonell fastlandsindustri.

Økonomisk vekst fremmes av politikk som stimulerer folk til å arbeide, og av politikk som gjør at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke ved at det legges til rette for økt investering i norsk økonomi, og at den kapitalen og arbeidskraften som er tilgjengelig brukes på en mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap i norsk økonomi på grunn av politisk styrt sløsing med ressursene. Fremskrittspartiets alternative budsjett vil stimulere økonomiens tilbudsside, både ved å øke tilgangen på arbeidskraft og ved å øke produktiviteten i økonomien.

Disse medlemmer tar avstand fra den type økonomisk tenkning - korporativ keynesianisme - som preger den norske økonomiske debatten og som ligger til grunn for Regjeringens økonomiske opplegg.

Korporativ keynesianisme kjennetegnes ved ensidig fokus på økonomiens etterspørselsside, og overdreven vektlegging av den sektoren i økonomien hvor de største organisasjonene i arbeidslivet - LO og NHO - har sin basis, tradisjonell fastlandsindustri.

Hvis det legges til grunn å føre FrP-politikk med en målsetning på 2,5 pst. BNP-vekst pr. innbygger, vil BNP i 2050 være 4 202 mrd. kroner. En vekstrate på 2,5 pst. er fullt oppnåelig. England hadde en vekstrate på 2,4 pst. pr. år i perioden 1982-2001. De syv rikeste landene i OECD hadde en rate på 2,1 pst. Øvrige OECD-land hadde en gjennomsnittlige rate på 3 pst. Regjeringens fornyelsesalternativ gir et BNP i 2050 på 2 376 mrd. kroner.

Disse medlemmer vil legge om den økonomiske politikken slik at vi minst klarer å oppnå en vekstrate på 2,1 pst. pr. innbygger pr. år i perioden frem til 2050. Dette er heller ikke urealistisk. Det er et moderat anslag på hva en aktiv vekstorientert politikk kan generere av økt velstand. OECD-landene hatt en vekstrate i bruttonasjonalprodukt pr. innbygger på 2,3 pst. fra 1982 frem til 2001 (se IMFs rapport). Med Fremskrittspartiets velstandsalternativ vil Norge få et bruttonasjonalprodukt per innbygger i 2050 som er ca. kr 770 000. Regjeringens "fornyelsesalternativ" vil medføre et bruttonasjonalproduktet per innbygger på ca. kr 450 000 i 2050. Gevinsten av å øke den årlige vekstraten pr. innbygger fra 1,05 pst. til 2,1 pst. er nesten en fordobling av levestandarden i 2050!

Et felles utgangspunkt for disse beregningene er den befolkningsveksten som legges til grunn i Regjeringens langtidsprogram ("middel alternativet"). Samlet bruttonasjonalprodukt vil med Regjeringens "fornyelsesalternativ" vokse med 1,36 pst. pr. år. Med Fremskrittspartiets velstandsalternativ er det en målsetning å øke samlet bruttonasjonalproduktet med minst 2,4 pst. pr. år i perioden frem til 2050.

Men Regjeringens langtidsprogram vil vi kunne bli kraftig forbigått av vårt naboland Sverige. I 1997 var Sveriges bruttonasjonalprodukt pr. innbygger 76 pst. av Norges (se OECDs rapport). Anta at Sverige klarer å realisere en vekstbane i tråd med Fremskrittspartiets velstandsalternativ og at Norge får en økonomisk utvikling i tråd med Regjeringens "fornyelsesalternativ". Hvis Sverige har en årlig vekstrate på 2,1 pst. pr. innbygger og Norge en tilsvarende vekstrate på kun 1,05 pst., så vil Norges bruttonasjonalprodukt pr. innbygger være ca. 76 pst. av Sveriges i 2050.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets hovedmålsetning i den økonomiske politikken er økt velferd til folk flest gjennom høyere økonomisk vekst, lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige tjenestetilbudet, lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav og stabil inflasjon er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå. Fremskrittspartiet mener Regjeringens forslag, i tillegg til å øke skatte- og avgiftsbyrden, vil medføre lav økonomisk vekst og økt ledighet, og at det ikke gir tilstrekkelige garantier for lav og stabil inflasjon og dermed heller ikke for lav og stabil rente.

Disse medlemmer har, i motsetning til regjeringen Stoltenberg, tro på at norsk økonomi kan vokse ytterligere med lav inflasjon og lavere rente. Det forutsetter fokus på produktivitetsforbedringer og økt sysselsetting gjennom kortsiktige og langsiktige tiltak. Det forutsetter også langsiktige stabile rammebetingelser.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av "vekstens gode sirkel": Lavere skatter gir økte investeringer, som igjen gir høyere skatteinntekter, som igjen gir rom for økt velstand som gir ytterligere rom for lavere skatter.

Disse medlemmer viser til at samfunnet er inne i en grunnleggende endring som er like dyptgripende som da industrialismen vokste frem. Fremskrittspartiet vil peke på det stadig økende misforhold mellom etablerte institusjoner og virkemidler og de løsninger som nå er nødvendige for å realisere politiske mål. Et av den nye økonomiens kjennetegn er at industrisamfunnets motsetning mellom arbeid og kapital gradvis viskes ut. Videre er utdanning og kompetanse drivende krefter. Fremskrittspartiet mener det er viktig med betydelige investeringer i ny teknologi slik at produktivitetsforbedringer kan oppveie et eventuelt inflasjonspress som økt velstand ellers kan føre til. Det er nettopp dette som i stor grad kan forklare hvordan USAs økonomi har kunnet vokse i et helt tiår nesten uten inflasjon.

Disse medlemmer mener at dagens politiske løsninger strider med grunnleggende utviklingstrekk i det norske samfunn. Hierarkiske strukturer i en tungrodd offentlig sektor med store enheter fører til mang­lende evne og vilje til omstilling og effektivisering. Statens tradisjonelle rolle, særlig som betydelig eier i norsk næringsliv, bidrar ikke til nødvendig fleksibilitet.

Tradisjonell skattepolitikk er i ferd med å utspille sin rolle fordi globaliseringen av økonomien i seg selv fører til at effekten av virkemidlet reduseres. Konkurransen om kompetansen er global og ressursene går dit vilkårene er best. Fremskrittspartiet vil derfor endre skattesystemet slik at det ikke fortsetter å være en alvorlig hindring for ny verdiskapning.

Disse medlemmer vil peke på at kunnskapssamfunnets næringspolitikk i stor grad blir kunnskapspolitikk. Fremskrittspartiet vil derfor legge til rette for en utdanningspolitikk som øker det potensialet landets innbyggere har for verdiskapning. Videre vil Fremskrittspartiet legge forholdene til rette for utvikling av kunnskapsmiljøer på samme måte som man la til rette for veier, telegraf og jernbane i forbindelse med den industrielle revolusjon. Norsk vekst og utvikling vil avhenge av standarden og utbredelsen av elektroniske motorveier i form av landsdekkende bredbåndsnett.

Disse medlemmer mener videre at statens kapitalstyrke bør utnyttes slik at det blir et viktig norsk konkurransefortrinn. Frykten for overoppheting av norsk økonomi fører til at inntektene plasseres som passive finansinvesteringer i andre land fremfor et styrket helsevesen, utdanningstilbud, forskning og infrastruktur. Det er i en slik sammenheng avgjørende med en fornuftig rollefordeling mellom staten og private som sikrer mangfold, konkurranse, risikovillighet og muligheter til å utnytte privat forretningskompetanse. Det er videre viktig å legge forholdene til rette for enheter som er sterke nok til å hevde seg internasjonalt. Norge mangler i stor grad sterke private investeringsmiljøer. Det er derfor viktig å omdanne den statlige kapitalstyrken til privat verdiskapning.

Disse medlemmer mener at det er en inngrodd oppfatning i det etablerte politiske og økonomiske miljø som går på at økt økonomisk vekst vil føre til økt inflasjon. Fremskrittspartiet tar avstand fra denne oppfatningen. Det er ikke belegg for en påstand om at økt vekst vil føre til økt inflasjon.

Inflasjon er et monetært fenomen, og skyldes at tilbudet av penger, som blir kontrollert av Norges Bank, vokser hurtigere enn etterspørselen etter penger. Etterspørselen etter penger - hvor mye husholdninger og bedrifter ønsker å plassere av sin formue i likvide midler - avhenger blant annet av den økonomiske veksten. Økt økonomisk vekst vil medføre økt etterspørsel etter penger. For gitt tilbud av penger, som blir bestemt av Norges Bank, vil dette medføre lavere inflasjon. Fremskrittspartiets økonomiske opplegg vil således i seg selv medføre lavere inflasjon og derfor lavere nominell rente.

Fremskrittspartiet har foreslått at Norges Bank får operativ uavhengighet av finansdepartementet, og at Norges Bank gis i oppdrag å holde inflasjonen på et lavt og stabilt nivå. Norges Bank som sentralbank har nødvendige og tilstrekkelige virkemidler til å kontrollere utviklingen i prisnivået innenfor et visst intervall. Fremskrittspartiet har lenge ment at pengepolitikken må legges om til inflasjonsmål med en uavhengig sentralbank. Regjeringens omleggingen av pengepolitikken slik at Norges bank nå skal styre etter et eksplisitt inflasjonsmål, er derfor gledelig fordi Norges Bank ikke har virkemidler til både å sørge for lav og stabil inflasjon og samtidig sørge for at kronen etter hvert vender tilbake til kursleiet.

Det er viktig at aktører i finansmarkedet og økonomien for øvrig er klar over at Norges Bank ikke under noen omstendigheter vil inflatere økonomien. Derfor er det viktig at mandatet for pengepolitikken nå eksplisitt er lagt om i samsvar med Fremskrittspartiets anbefalinger over lang tid.

Disse medlemmer vil også bemerke at heller ikke rentenivået blir bestemt av Norges Bank. I vår åpne økonomi må vi tilpasse oss den realrenten som blir bestemt på det globale kapitalmarkedet, av samspillet mellom sparing og investering. Norsk finanspolitikk kan ikke påvirke den globale realrenten. Det norske nominelle rentenivået er internasjonal realrente med et tillegg for forventet inflasjon og risiko for forventet inflasjon. Norges Bank kan styre nominell rente, gitt realrenten, ved å påvirke inflasjonsforventningene gjennom tilførselen av penger fra sentralbanken. Trygghet for at banken ikke vil inflatere økonomien, vil medføre at nominelt rentenivå synker ned mot internasjonal realrente.

Disse medlemmer mener at tæring må settes etter næring, også for staten. Stabil og lav inflasjon er en forutsetning for et konkurransedyktig næringsliv og en sunn økonomisk utvikling. Derfor må finanspolitikken innrettes slik at den bidrar til lav pris- og kostnadsvekst. Offentlig virksomhet må avkreves balanse mellom utgifter og inntekter. Overskudd enkelte år kan fremføres gjennom oppbygging av fond og disse kan senere i en viss utstrekning benyttes til inndekning av underskudd.

Disse medlemmer ser maktkonsentrasjon hos det offentlige som en trussel mot den enkeltes frihet. Fremskrittspartiet går derfor inn for at staten og andre offentlige organer skal konsentrere seg om oppgaver som enkeltmennesker, organisasjoner og bedrifter ikke kan løse selv. Det offentlige forbruk må effektiviseres og reduseres, særlig gjelder dette overføringer til private, fordi dette bidrar til å skape statsavhengighet. Fremskrittspartiet vil gradvis redusere det offentliges andel av bruttonasjonalproduktet.

Disse medlemmer mener at norsk økonomi tåler en relativt høy etterspørselsvekst når etterspørselen retter seg mot importerte varer og tjenester eller mot innenlandsproduserte varer og tjenester i markeder hvor leverings- og produksjonskapasitet finnes. Etterspørselsskapt inflasjon oppstår når den økte etterspørsel retter seg etter varer og tjenester som ikke kan leveres i et omfang som tilsvarer etterspørselen. Den norske tradisjon med sterk vektlegging av å begrense etterspørselsveksten for å sikre lav pris- og kostnadsvekst har ikke lykkes og vil ikke lykkes. Hovedtiltaket for å begrense etterspørselsveksten består tradisjonelt i å øke skatter og avgifter. Erfaringen er at økte skatter og avgifter gir økte kostnader for bedriftene og dermed både høyere inflasjon og lavere lønnsomhet, samt større fare for unndragelser og omgåelser.

Fremskrittspartiet legger vekt på å skape rammebetingelser for næringslivet - økonomiens tilbudsside - som gjør det mulig å effektivisere produksjonen og utvikle nye produkter. Samtidig vil Fremskrittspartiet effektivisere og begrense offentlig sektor slik at kapasitet - kapital og arbeidskraft - skapes for lønnsom produksjon. Dette kaller vi å stimulere tilbudssiden i økonomien.

Disse medlemmer vil innføre et skarpere og mer entydig skille mellom innenlandsk etterspørsel og importetterspørsel. Stortinget behandler i dag systematisk enhver økt utgift over statsbudsjettet som om den har nøyaktig den samme effekt på norsk innenriksøkonomi, uavhengig av om og på hvilken måte pengene brukes, i Norge eller i utlandet. Denne praksisen er et hinder for fornuftig pengebruk og en meningsfylt finanspolitisk analyse og debatt.

Disse medlemmer viser til at den norske stat er i en økonomisk svært gunstig situasjon og har over tid bygget opp en enorm petroleumsformue som er saltet ned i utlandet. Samtidig er det mange områder i Norge som bør styrkes og forbedres, men fordi Regjeringen og Finansdepartementet har en fastlåst holdning til hvordan penger kan brukes i Norge, og til enhver tid skaper et feilaktig skremmebilde om økt prisstigning og rente hvis vi bruker mer av vår formue til å forbedre og effektivisere ulike deler av norsk økonomi, kan det være hensiktsmessig å vise at økt statlig pengebruk ikke nødvendigvis betyr økt statlig pengebruk i Norge.

En vesentlig og delvis avgjørende vektlegging av etterspørselssiden og "finanspolitiske indikatorer" ved behandlingen av statsbudsjettet legger en klar begrensning på offentlige utgifter, og dermed på hvor mye penger staten tilsynelatende kan bruke.

I dagens budsjettsystem med tabeller og indikatorutregninger regnes alle foreslåtte endringer av Regjeringens forslag til budsjett å ha tilnærmet nøyaktig samme finanspolitiske virkning, helt uavhengig av den reelle situasjon. Dette er en åpenbar svakhet som både hindrer fornuftig pengebruk og en nyansert finanspolitisk debatt. Slik statsbudsjettet i dag er satt opp, skilles det ikke mellom kjøp av varer og tjenester fra utlandet og kjøp av varer og tjenester innenlands. For Norge er dette nå en betydelig hindring for en fornuftig disponering av den økonomiske velstand i et langsiktig perspektiv.

Disse medlemmer vil derfor også her i sammenheng med langtidsprogrambehandlingen understreke viktigheten av å etablere et eget budsjett for kjøp av varer og tjenester i utlandet som så ikke inngår i de tabeller og beregninger som foretas i budsjettet for å beregne "stramhet og slakkhet" i finanspolitikken. Dette budsjettet vil selvsagt måtte få inntekter på samme måte som gjennom det øvrige systemet, altså teknisk overført fra petroleumsfondet til utenlandsbudsjettet.

For at et slikt budsjett skal kunne virke etter hensikten, må det etableres klare regler for hvilke typer utgifter som skal kunne betales fra dette budsjettet.

Avgrensninger kan være:

  • – ikke varige faste og langsiktige utgifter

  • – der det dreier seg om løpende driftsutgifter, bør disse alltid være av en karakter, art eller form som kan avvikles i sin helhet etter maksimalt 3 år

  • – kjøp av utstyr som ikke inngår i et vedvarende anskaffelsesprogram.

Det Fremskrittspartiet i hovedsak gjør er å omplassere deler av statens finansformue (oljefondet) til realformue ved hjelp av investeringer i realkapital, forsk­ning og utdanning. Øvrige tiltak er ekstraordinære som vil bidra til å bedre tilbudssiden i økonomien samt redusere presset på det norske helsevesen.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har en næringsnøytral finanspolitikk. Vårt mål er å øke den økonomiske veksten. Det er av underordnet betydning hvor veksten kommer, og i mange tilfeller er det umulig å styre veksten næringsmessig og bransjemessig ved hjelp av politiske grep. Økonomisk vekst kan komme både fra privat og offentlig sektor, og det kan komme både fra konkurranseutsatt og skjermet sektor.

Investeringer i offentlig eiet realkapital som sykehus og transportnett vil øke veksten både i offentlig og privat verdiskapning. Fremskrittspartiet mener at Regjeringen lar den offentlige realkapitalen og dermed det offentlige tjenestetilbudet forvitre. Det må investeres mer i offentlig sektor, spesielt innen helse- og omsorgssektoren, slik at folk flest kan få et bedre tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting og privatisering vil øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen, og kan gjennomføres selv om det offentlige har ansvaret for finansieringen og kvalitetssikringen av tjenestene.

Økt økonomisk vekst kan også medføre at styrkeforholdet mellom de forskjellige næringene endres, for eksempel ved at såkalt skjermet sektor vokser mer enn tradisjonell konkurranseutsatt sektor. Fremskrittspartiet vil ikke bruke finanspolitikken til å forhindre en slik utvikling, fordi det også vil medføre generelt lavere økonomisk vekst.

Disse medlemmer vil fremheve behovet for:

  • – avgiftsreduksjoner som øker økonomiens effektivitet og som på kort sikt får direkte virkning på prisstigningen og derved også på renten

  • – skattereduksjoner som øker økonomiens effektivitet og arbeidsinnsatsen og som får virkning på kjøpekraften og dermed på fremtidige lønnsoppgjør.

Disse medlemmer ønsker et skattesystem som folk flest vil respektere og som avspeiler det reelle finansieringsbehov det offentlige har til dekning av fellesoppgaver. Et slikt system skal spore til innsatsvilje både hos personer og bedrifter, virke sparestimulerende og føre til en best mulig utnyttelse av ressursene.

Disse medlemmer mener at skatteinnkreving også har en fordelingspolitisk side, da skatt også skal sikre enkeltmennesker som av ulike årsaker helt eller delvis er ute av stand til å forsørge seg selv.

Det er viktig at skattesystemet er utformet slik at det i størst mulig grad bidrar til at samfunnsøkonomiske disposisjoner også blir bedriftsøkonomisk lønnsomme. Fremskrittspartiet foretrekker et skattesystem som har lave skattesatser og få smutthull/fradragsordninger, fremfor et system med høye skattesatser og mange smutthull/fradragsordninger. Et slikt system vil også bidra til at bedriftene tjener penger fremfor å bruke store ressurser på skatteplanlegging.

Disse medlemmer vil at en rekke nødvendige statsinntekter skal fremskaffes gjennom avgifter på ressursbruk både for bedrifter og personer, slik at deres interesser for verdiskapning stimuleres. Forandring må skje gradvis for å sikre en forsvarlig tilpasning hos bedrifter og personer. Fremskrittspartiet ønsker et så enkelt system som mulig, men finner det nødvendig å tilpasse avgiftssystemet og -nivået til gjennomsnittet i Europa, fordi særnorske og høye avgifter både er konkurransevridende for næringslivet og ikke minst inflasjonsdrivende. Særavgifter bør derfor begrenses og ha en særskilt begrunnelse.

Disse medlemmer mener at en politikk for fortsatt vekst og velstand må inneholde en aktiv styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet privat sektor, samt en aktiv innovasjonspolitikk som styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler av arbeidslivet.

Fremtiden krever ytterligere internasjonalisering og profesjonalisering, som betyr at Norge vil være helt avhengig av et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem og en forskningspolitikk som skaper forutsetninger for ny verdiskapning.

Fremskrittspartiet vil også legge til rette for en infrastrukturpolitikk som sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet har behov for, en arbeidsmarkedspolitikk med vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet og omstilling, og investeringer i forskning, veibygging og IKT som bereder grunnen for effektivitetsforbedringer og dermed produktivitetsvekst.

Investeringer i sykehusutstyr og en effektiv organisering av helsevesenet, som fører til økt pasientbehandling, vil redusere trygdeytelser og bedre utnytte arbeidskraftressursene.

Disse medlemmer mener at lønnsfastsettelsen i utgangspunktet burde skje lokalt i den enkelte bedrift, og at dette må gjelde både offentlig og privat sektor. Dette for å styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar til å minske de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk vil etablere lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende rammebetingelser. Ressurser som i dag går til unødvendig administrasjon, tilsyn og kontroll må kanaliseres over i tjenesteytingen.

Norsk offentlig forvaltning har i for stor grad vært preget av sektorvise krav til likhet i organisering, likhet i økonomiske rammer, og likhet i mål og krav, helt uavhengig av lokale utfordringer og forhold. Det må legges til rette for større differensiering lokalt. Det må også gjelde for lønnspolitikken. Holdenutvalget la frem sin utredning i juni. For første gang har et utvalg hvor partene i arbeidslivet var sterkt representert, gått langt i å erkjenne at måten lønnsfastsettelsen skjer på i offentlig sektor, må ta sin del av skylden for de problemer vi har i det offentlige.

Et stivbeint forhandlingssystem preget av generelle tillegg til alle, uavhengig av ansvar, innsats og kompetanse, har ikke tatt hensyn til det offentliges behov for å tiltrekke seg ettertraktet arbeidskraft. Resultatet er en sammenpresset lønnsstruktur og økte forskjeller mellom grupper med høyere utdanning i offentlig og privat sektor. Det har gjort det vanskeligere å få tak i kompetent arbeidskraft. Dette gjelder særlig yrker som har et alternativ i privat sektor. Har man muligheten, søker man seg gjerne over i en jobb hvor man føler seg skikkelig verdsatt. For yrkesgrupper som ikke har noe alternativ i privat sektor, er det rekrutteringen til yrket som rammes. Dette må stats- og kommunesektoren som arbeidsgiver nå ta hensyn til i sin lønnspolitikk.

Fordelen med lokale forhandlinger er at de gir bedre samsvar mellom lønn, produktivitet og etterspørsel etter arbeidskraft. De lokale parter kan bruke individuelle vurderinger for å honorere dyktighet, ansvar og innsats. Det gir fleksibilitet og omstillingsevne. Hensynet til faktorer som bare kan bedømmes på arbeidsplassene krever lokal lønnsdannelse. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer produktiviteten både i privat og offentlig sektor, og legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for lokal lønnsdannelse er dermed både geografiske, bransjemessige, utdanningsmessige, produktivitetsmessige og individuelle.

Ifølge Regjeringens langtidsprogram har inntektspolitikken et hovedansvar når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke delegeres et ansvar for økonomiens nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør vil på sikt og i større grad føre til redusert sysselsetting og lavere vekst enn det vil føre til høyere inflasjon. Inflasjonsraten er i hovedsak bestemt av pengepolitikken og bestemmes uavhengig av inntektspolitikken.

Internasjonalt er det ikke noe sammenheng mellom lønnsutvikling og inflasjon. Mange land i euro-området har høyt lønnsnivå, lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen.

Ledigheten er nå over 3 pst. av arbeidsstyrken. Fremskrittspartiet tar avstand fra holdningen om at dette er et akseptabelt ledighetsnivå, og den implisitte forutsetningen om at de som i dagens arbeidsmarked ikke har arbeid, ikke egner seg til arbeid. Fremskrittspartiet mener det må være en målsetning å få ledigheten ytterligere ned. Dette kan gjøres gjennom bruk av økonomiske virkemidler. Formidlingen av arbeidskraft styrkes og effektiviseres gjennom privat arbeidsformid-ling, og det gis langt større incitamenter til å ta lønnet arbeid ved hjelp av skattelettelser og innstramninger i dagpengeordningen, med innføring av plikt til å ta imot tilbudt arbeid.

Disse medlemmer er også opptatt av at arbeidsstyrken økes, gjennom tiltak som gjør det mer opportunt å søke å skaffe seg lønnet arbeid. I tillegg mener Fremskrittspartiet at det er viktig at den arbeidskraften som til enhver tid er tilgjengelig, brukes på en best mulig måte med hensyn til å skape et grunnlag for økt vekst. Det offentlige byråkratiet må reduseres, støtten til ulønnsomme arbeidsplasser må reduseres, og det må legges til rette for at arbeidskraften mobiliseres yrkesmessig og geografisk slik at denne, vår viktigste ressurs, brukes på en best mulig måte.

En konsekvens av økonomisk vekst, høyere og mer effektiv sysselsetting, er at det legges et grunnlag for generelt høyere lønnsvekst. Lønnsvekst er selvsagt et gode, og desto mer forholdene legges til rette for at lønningene kan øke, desto bedre er den økonomiske politikken.

Fremskrittspartiet tar avstand fra en forenklet moderasjonslinje. Det er for eksempel ikke noe mål at timelønnskostnadene skal øke mindre i Norge enn hos våre handelspartnere. Det er i utgangspunktet helt feil å sammenligne timelønnskostnader over landegrensene. Hvis produktiviteten øker, vil lønningene kunne øke, uten at kostnadene pr. produsert enhet i bedriftene øker. For Fremskrittspartiet er det derfor et mål å øke lønningene, på samme måte som det er et mål å øke den økonomiske veksten og produktiviteten.

Disse medlemmer er samtidig klar over at LO og andre arbeidstakerorganisasjoner besitter en potensiell stor makt med hensyn til å kunne presse lønnsnivået høyere enn produktivitetsutviklingen gir grunnlag for. Da vil resultatet blir arbeidsledighet, eller feil bruk av arbeidskraften. Dette problemet mener Fremskrittspartiet gradvis må løses ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger i større grad blir bestemt individuelt, eller på den enkelte bedrift. Fremskrittspartiet vil begrense organisasjonenes makt på arbeidsmarkedet. Fremskrittspartiet mener "solidaritetsalternativet" er et skjørt grunnlag å basere den langsiktige utviklingen i syssel­­-settingen på.

Disse medlemmer viser til at en betydelig del av aksjekapitalen i bedrifter notert på Oslo Børs er statseiet og disponert av Regjeringen via statsråder som generalforsamlinger eller som representant for staten som mindretallseier. Den makt som dermed er sikret Regjeringen via eierskapsrollen er betydelig. Muligheten for en sammenblanding av såkalte samfunnsinteresser og bedriftsøkonomiske rasjonelle interesser er således tilstede i stor grad, og dette er meget skadelig. Når staten gjør noe bedriftsøkonomisk uklokt, kan det hevdes å ligge samfunnsinteresser bak, og når det foretas disponeringer som kritiseres ut fra en samfunnsvinkling, kan det henvises til bedriftsøkonomiske årsaker. Dermed utvannes ansvaret fordi det alltid er en vei ut av kritikkverdige disposisjoner, og muligheten for maktmisbruk blir derfor stor.

Disse medlemmer mener at det for alle statlige eide bedrifter må klargjøres om eierskapet har et styringsformål eller et finansielt avkastningsformål. Enhver kombinasjon av disse to formål avvises idet det ene eller det andre må velges etter en reell og konkret begrunnelse. Der den eneste begrunnelsen er såkalt nasjonalt eierskap for å bevare tilknytning til Norge og eventuelt hovedkontor i Norge, mener Fremskrittspartiet at selskapets vedtekter bør endres slik at en "gylden aksje" eiet av staten sikres veto i de spørsmål som faller innenfor slike begrunnelser. Deretter defineres det statlige eierskapet som et finansielt eierskap.

Salg av statens eierandeler i alle selskaper med finansielle avkastningsformål som begrunnelse, vil i dagens marked ikke ha norske kjøpere, da omfanget er for stort og norsk egenkapitalmarked for lite. Det er også stor mangel på store private norske finansielle investorer i og med at de store pensjonsforpliktelser er i statens hånd gjennom folketrygden, som i dag kun er delvis fondsbasert. Derfor mener Fremskrittspartiet at statens pensjonsforpliktelser og finansielle eierposisjon i norske bedrifter kan kombineres ved å overføre statlige aksjer i bedrifter hvor finansiell avkastning er formålet til Folketrygdfondet, samtidig som dette fondet gradvis gis en mer normal fondsrolle overfor pensjonsutbetalingene i folketrygdsystemet. Når slike aksjer er overført, vil muligheten for maktmisbruk av statens eiermakt fra politiske myndigheters side være sterkt redusert, og maktspredning oppfylt. Ytterligere maktspredning kan oppnås ved å dele opp Folketrygdfondet i flere separate og selvstendige fond med egne styrer, administrasjon og eierporteføljer, men med samme forhold til at folketrygden disponerer avkastningen.

Disse medlemmer mener at for å styrke Folketrygdfondets posisjon som reelt fond for folketrygdens pensjonsforpliktelser, kan også SDØE-andeler (Statens direkte økonomiske engasjement) overføres til Folketrygdfondet. Folketrygdfondet/fondene skal som hovedregel ikke utøve aktivt eierskap i form av å delta som styremedlemmer med videre i de bedrifter fondet/fondene investerer i. Folketrygdfondets primæroppgave skal være å maksimere avkastning av kapitalen, og fondet står således fritt til å selge sine andeler i bedrifter som utvikler seg i en retning fondet mener vil redusere avkastningen.

De nåværende statlige eierandeler er betalt av norske skattebetalere, og aksjene er skattebetalernes eller befolkningens eiendom som disponeres av landets myndigheter. I forbindelse med en omorganisering av disponeringen av det nåværende eierskap av flere selskaper, vil Fremskrittspartiet også at en del av aksjene i slike selskaper skal kunne overføres direkte til norske borgere uten vederlag eller med rabatt, slik at de reelle eierne selv kan disponere sine eierandeler. Det vil også føre til en gigantisk voksenopplæring av den norske befolkning i det å være aksjonær og eier.

Disse medlemmer mener staten over tid har bevist at den er en dårlig eier, da den ikke klarer å opptre som en krevende aktiv eier som ønsker å maksimere selskapets verdier. Norske bedrifter med betydelig innslag av statseie, blir av utenlandske og norske potensielle investorer priset lavere enn sin reelle verdi, noe som igjen svekker selskapenes muligheter for vekst gjennom emisjoner og tilførsel av ny kapital og aktive eiere. Gjennom overføring av eierskapet til befolkningen og til et uavhengig Folketrygdfond som igjen kan oppdeles i flere fond, for å spre risiko og bedre forvaltningen av midlene, vil hovedproblemene være løst. Det forutsettes i denne sammenheng at styrene i fondene under Folketrygdfondet oppnevnes av ulike organisasjoner for hvert enkelt fonds vedkommende. Samtidig forutsettes det at hvert fond har entydige bestemmelser om at de investeringer som foretas skal sikre en rimelig avkastning og en rimelig risikoprofil. Det tas sikte på at fondene i praksis virker som institusjonelle, og profesjonelle investorer. For øvrig forutsettes det også en betydelig grad av frihet fra folketrygdfondenes side.

Parallelt med slik fondssikring av fremtidige pensjonsforpliktelser er det tvingende nødvendig at politiske myndigheter legger forholdene til rette, gjennom skatte- og avgiftspolitikken, lovgivning og øvrig regulering, for fremvekst av et stort og levende privat egenkapitalmiljø i Norge, som over tid sikrer fremvekst av nye arbeidsplasser og økonomisk vekst.

Disse medlemmer mener at strukturpolitikken tillegges altfor liten vekt i den økonomiske politikken. Finanspolitikk er i høyeste grad strukturpolitikk. Nivået på skattesatser, avgiftssatser, støtteordninger og så videre, påvirker folks adferd med hensyn til sparing, arbeid og investering, og dermed utviklingen i økonomiens tilbudsside. Dette tas det generelt for lite hensyn til i budsjettet. Regjeringen forholder seg altfor passivt til økonomiens langsiktige vekstrate. Selv en liten økning i årlig vekstrate vil få enorm betydning for fremtidig levestandard.

Disse medlemmer vil arbeide for å få gjennomslag for bl.a. følgende strukturtiltak – i tillegg til skatte- og avgiftspolitikken:

  • – Delprivatisere og børsnotere Statkraft SF

  • – Omdanne Posten, produksjonsavdelingene i statens veivesen og jernbaneverket og NSB BA til aksjeselskap

  • – Delprivatisere og børsnotere Statoil

  • – Liberalisere Råfiskloven og Deltagerloven

  • – Skjerpe regler og praksis for dagpengeutbetalinger slik at det stilles strengere vilkår for utbetaling og det å ta tilvist arbeid

  • – Endre regelverket for utbetaling av uføretrygd

  • – Endre sykelønnsordningen

  • – At arbeidsmiljøloven endres slik at regelverket for overtidsarbeid liberaliseres

  • – Legge ned Aetat som ordinær arbeidsformidler og vikarbyrå

  • – Legge ned Sametinget

  • – Legge ned Senter mot etnisk diskriminering

  • – Legge ned Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene

  • – Legge ned Klagenemnda for utlendingssaker samt sørge for at politiet igjen får ansvaret for avhør av asylsøkere

  • – Gjøre kompensasjonsordningen for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner generell

  • – Omorganisere standardiseringsvirksomheten med sikte på å etablere en fullt integrert standardiseringsorganisasjon, hvor det overordnede ansvar for alt standardiseringsarbeid legges til Nærings- og handelsdepartementet

  • – Gradvis avvikle Statens nærings- og distriktsut­viklingsfond

  • – Selge statlige eierandeler i Raufoss ASA

  • – Selge statlige eierandeler i Kongsberggruppen ASA

  • – Selge statlige eierandeler i Norsk Hydro ASA

  • – Selge statlige eierandeler i AS Olivin

  • – Oppheve omsetningsloven

  • – Oppheve lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom og dermed gjeldende bestemmelser vedrørende bo- og driveplikten.

Disse medlemmer viser for øvrig til tidligere rapporter hvor det er beregnet store effektiviseringsgevinster i offentlig virksomhet ved hjelp av ulike virkemidler. Dette er nylig også bekreftet i NOU 2000:19 "Bør offentlig sektor eksponeres for konkurranse?".

Effektivitet er først og fremst et spørsmål om å oppnå resultater, fortrinnsvis med mindre ressursinnsats. Fremskrittspartiet erkjenner at offentlig sektor er noe annet enn en bedrift i vanlig forstand, da den har ansvaret for en rekke fellesgoder, for inntektsfordeling og også opptrer som et korrektiv til privat sektor.

Likevel er det minst tre ulike effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor:

  • – kostnadseffektivisering - frembringe offentlige tjenester billigere enn i dag

  • – resultateffektivisering - oppnå overordnede politiske mål billigere ved å fordele innsatsen på ulike områder på en annen måte enn i dag

  • – nytte-/kostnadsforbedringer - omprioritere fra områder hvor den siste kronen i innsatsen kaster lite av seg, til områder hvor ekstra innsats kaster mye av seg.

Det grunnleggende effektivtetsbegrepet er samfunnsøkonomisk effektivitet. Man må særlig være oppmerksom på offentlige inngrep som forsterker i stedet for å redusere de problemer som følger av markedssvikt. Offentlig sektor har over tid hatt en sterk ekspansjon i Norge, og det er derfor særlig grunn til å sette søkelyset på effektiviteten i denne sektoren som tross alt legger beslag på stadig større del av vårt BNP, som igjen fører til et uakseptabelt skatte- og avgiftstrykk, og heller ikke gir god nok kvalitet på de tjenester offentlig sektor produserer. Hittil har løsningen vært å putte mer penger inn i sektoren, fremfor å se på selve organiseringen og effektiviteten. Dette betyr ineffektivitet og gir ikke samfunnsøkonomisk optimale løsninger. Markedsøkonomien har særlig vist oss at konkurranse er et effektivt virkemiddel for å oppnå størst effektivitet og ikke minst gode tilbud til rimelige priser. Derfor bør også offentlige tjenester konkurransestimuleres. Det er ingen grunn til at oppgaver som det offentlige har ansvaret for må utføres i offentlig regi. Det offentlige kan konsentrere seg om finansiering av tjenestene og derved overlate til private å produsere dem. Skal private bedrifter og offentlige etater konkurrere om oppdrag forutsetter dette at konkurransen er reell, det vil si at de konkurrerer på like vilkår, noe som ikke er tilfelle i dag.

Det er særlig to forhold som gjør at offentlig sektor er skjermet fra reell konkurranse.

For det første må det offentlige få en reell prising av sin tjenesteproduksjon. I dag er det ofte slik at når offentlige tjenester skal prises, er ikke alle kostnader tatt med i kalkylen. Det er altså nødvendig med kalkyler som viser totale reelle kostnader.

For det andre er det i dag slik at offentlig produksjon utført av egne ansatte ikke er momsbelagt, mens tilsvarende kjøp fra private er momsbelagt. Dette gjør at offentlig egenproduksjon lever en beskyttet tilværelse. Ved lov av 17. februar 1995 ble det vedtatt å innføre en ordning som gir kommuner og fylkeskommuner kompensasjon for merverdiavgift ved bruk av private bedrifter på enkelte avgrensede områder. Loven har virket positivt innen det begrensede området den omfatter, men den har store mangler fordi den ikke er generell. Innenfor sentralt gitte rammebetingelser er det opp til kommunene å definere og fastsette kvalitet og økonomi i tjenestetilbudet. Det er også en naturlig del av det kommunale selvstyret at den enkelte kommune selv får velge de tiltak som den finner hensiktsmessig å ta i bruk for å få endene til å møtes. Ett slikt tiltak er å konkurranseeksponere den aktuelle tjeneste, noe som også er et virkemiddel i arbeidet med en modernisering og effektivisering av offentlig sektor generelt. Skal konkurransen virke, må markedet fungere, noe som blant annet betyr at konkurransevilkårene mellom offentlige og private aktører må være like. I dag er det ikke slik. Blant annet er innretningen av momskompensasjonsloven slik at den for renholdsoppdrag, for eksempel, i praksis hemmer utviklingen og bruk av et effektivt marked. Det foreligger dermed en konkurransevridende effekt som innebærer at de ønskede effektene av å konkurranseeksponere ikke oppnås, og at sentrale myndigheter legger bånd på kommunenes muligheter for valg av tiltak og dermed avgrenser det kommunale selvstyret.

Disse medlemmer vil derfor fremme forslag for å endre på dette.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til langtidsprogram legger opp til en enorm statlig finansiell sparing. Sparingen skal i all hovedsak, gjennom oljefondet, plasseres i utlandet. Oljefondets andel av den samlede forventede sparing er formidabel. Enda mer interessant for å illustrere ansvarligheten i å bruke mer av oljerikdommen, er det å se på om bruken av oljepenger i dag tapper ut engangsnaturressurser, fremfor å spare eller omplassere formuen som ligger bundet i naturressursene.

Disse medlemmer erkjenner at en del av oljeinntektene - den såkalte oljerenten - i prinsippet er uttapping av ikke-fornybare ressurser, og at vi som nasjon, for å sikre den økonomiske utviklingen på lang sikt, ikke kan la forbruket følge de årlige svingninger i oljerenten. Fremskrittspartiet erkjenner også at offentlig finansiell sparing vil være nødvendig for å dekke forpliktelser det offentlige har med hensyn til fremtidige overføringer, overføringer som forventes å øke når oljerenten reduseres.

Basert på anslagene for blant annet oljepriser og petroleumsproduksjon som lagt til grunn av Regjeringen, samt en realrente på 4 pst., har Regjeringen beregnet totalformuen fra olje pr. 1. januar 2001 til 2 050 mrd. kroner (i 2001-kroner.) Statens andel av formuen, definert som nåverdien av statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, anslås til 1 870 mrd. kroner. (2001-kroner) Petroleumsformuen gir grunnlag for en permanentinntekt eller langsiktig årlig avkastning, på ca. 75 mrd. kroner (statens andel i 2001 kroner). I Nasjonalbudsjettet side 71 skriver Regjeringen følgende:

"De årlige inntektene fra petroleumsvirksomheten er ikke inntekter i vanlig forstand, men er i realiteten en omplassering av olje- og gassressurser til finansiell formue i utlandet. Dette synliggjøres ved at nedbyggingen av olje- og gassreservene motsvares av oppsparing i Statens petroleumsfond."

Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at det er oljerenten, ikke de samlede oljeinntektene, som er det korrekte målet på uttømming av ressurser i oljesektoren. Øvrige oljeinntekter, som skyldes at det brukes realkapital og arbeidskraft i oljesektoren, er fullt ut sammenlignbare med øvrig verdiskapning i Norge og kan i prinsippet forbrukes uten at grunnlaget for fremtidig verdiskapning reduseres. Det samme gjelder den årlige avkastningen på oljefondet. Fremskrittspartiet vil derfor legge oljerenten og ikke permanentinntekten til grunn som et ansvarlig mål for bruk av oljepenger til forbruk.

Disse medlemmer vil påpeke at langsiktig ansvarlighet i finanspolitikken først og fremst dreier seg om å øke samlet verdiskapning. Sparing av oljeinntekter har ikke noen verdi i seg selv. Poenget er at vi sørger for størst mulig verdiskapning nå og i fremtiden. Grunnlaget for vekst i verdiskapning legges gjennom ansvarlig investering i ulike former for formue som gir avkastning, og ved å legge til rette rammevilkårene slik at ressursene blir brukt best mulig.

Omplassering av oljeformuen i annen formue er ikke det samme som omplassering av oljeformuen i statlig eiet utenlandsk finansiell formue. Statlig innenlands finansiell formue, investering i offentlig realkapital og økt investering i privat realkapital og i menneskelig kapital (utdanning), er likestilt med plassering av oljerenten i utlandet med hensyn til forsvarlig formuesforvaltning.

Sparing i utlandet vil gi avkastning, og denne avkastningen vil kunne føre til at samlet verdiskapning i fremtiden blir høyere enn BNP. Men det er viktig å være klar over at det kan være et negativt samspill mellom statlig sparing i utlandet og veksten i BNP. Hvis den statlige sparingen medfører en lavere vekstrate i BNP enn vi kunne hatt ved et lavere nivå på statens budsjettoverskudd, vil det medføre at samlet verdiskapning blir lavere enn hva vi kunne hatt med et lavere nivå på den statlige sparingen i utlandet. Vi kan spare oss til fant! Selv en meget liten økning i årlig vekstrate i BNP vil lett kompensere for den avkastningen som oljefondet vil gi.

På bakgrunn av disse forhold tar Fremskrittspartiet sterkt avstand fra grunnløse påstander om at økt bruk av oljepenger, i betydning redusert statlig sparing i utenlandsk finansiell formue, er uansvarlig finanspolitikk. Ansvarlig finanspolitikk legger til rette for økt vekst, og sikrer samtidig fremtidige statlige finansielle forpliktelser. Økt vekst vil i seg selv gi staten finansielt handlingsrom i fremtiden.

Etter Fremskrittspartiets oppfatning bør store deler av oljeformuen brukes til å fondsbasere pensjonssystemet. Dette vil redusere risikoen knyttet til at det er budsjettprosessen som bestemmer hvor mye av oljeinntektene som hvert år havner i fondet, og ikke minst risikoen befolkningen står overfor hva gjelder retten til utbetalt pensjon. Staten bør dermed overføre verdier til befolkningen, og samtidig fondsbasere pensjonsutgiftene.

Det er ikke noe grunnlag for å hevde at en reduksjon av sparingen i utlandet automatisk vil medføre økt inflasjon, og derfor heller ikke for å hevde at økt etterspørsel automatisk vil medføre økt rente. En omlegging av finanspolitikken vil bety økt bruk av inntekt, ikke økt bruk av penger - i betydningen en oppblåsing av pengemengden.

Som nasjon har vi allerede inntekten. Spørsmålet er hvor mye vi skal benytte til forbruk og investering i Norge og hvor mye vi skal salte ned i utlandet.

Disse medlemmer mener at familien er den viktigste institusjon i det norske samfunnet. Det offentlige må derfor verdsette familien og gi familiene stor frihet til å organisere sine egne liv og å ta de valg som har konsekvenser for dem selv. Beklageligvis ser vi i dag at det offentlige har for liten tiltro til at familiene selv kan foreta egne valg og har derfor lagt en rekke begrensninger på familienes mulighet til å bestemme over seg selv. Den gjeldende skatte- og avgiftspolitikken legger store begrensninger på familienes mulighet til å bestemme over sine egne liv og til å foreta egne valg basert på familiens egne definerte behov.

Det motsatte slås grundig fast i Regjeringens langtidsprogram som peker på gratis kjernetid i barnehagene, styrking av skolefritidsordninger (også for eldre barn), heldagsskole for 6-åringene. Dette er en videreføring av institusjonalisering og statlig overtakelse av barneoppdragelsen. Det er ille at ikke flere ser konsekvensene av denne politikken. 70 000 barn lever under fattigdomsgrensen i Norge. 60 000 barn har ikke sett den ene forelderen det siste året. 82 000 barn har vært i kontakt med barnevernet på en eller annen måte siden 1995. Regjeringen forsvarer sin politikk i langtidsprogrammet med at foreldrene tross alt bruker mer konsentrert tid på barna, og dreier debatten over på barnehager, homofil adopsjon, kvotering av kvinner og lignende.

Disse medlemmer mener barnevernet som egen institusjon bør vurderes meget grundig. Her bør en mer tverrfaglig institusjon bygges opp.

Disse medlemmer vil gjenreise familien som den viktigste institusjon i samfunnet ved å sørge for at det offentlige fører en familiepolitikk som viser at det offentlige har tiltro til at familiene er i stand til å foreta sine egne valg. Et virkemiddel i så henseende vil være å la familiene i større grad få beholde gevinsten av egen verdiskaping enn hva tilfellet er i dag. Det annet virkemiddel er å like stille alle familier likt når det gjelder fordeling av offentlige goder, uavhengig av rase, religion, etnisk opprinnelse eller andre forhold.

Disse medlemmer er meget positive til kontantstøtteordningen som bidrar til å likestille familiene når det gjelder overføring av offentlige tilskudd til barnepass. Fremskrittspartiet mener at kontantstøtte ordningen må utvides betraktelig, slik at den også blir gjeldende utover de tre første leveår. Kontantstøtten bidrar til at foreldrene selv kan velge hvilken omsorgsløsning de ønsker for sine barn, enten det er barnehage, dagmamma, å passe barnet selv eller annen omsorgsløsning. Fremskrittspartiet vil vise til at det er meget gode erfaringer med kontantstøtteordningen så langt, noe som tilsier at den må utvides. Evalueringer av kontantstøtteordningen viser at foreldre og barn har fått mer tid sammen etter at kontantstøtten ble innført (gjennomsnittlig 1,5 time hver uke). Dette synes Fremskrittspartiet er meget positivt og det viser at intensjonene med kontantstøtteordningen er oppfylt:

(82 pst. av 1-åringene brukte kontantstøtten pr. mars 2000, 72 pst. av 2 åringene). Disse medlemmene vil også bemerke at kontantstøtten ikke har hatt noen innvirkning på omsorgsvalg eller yrkesdeltakelse, uavhengig av at langtidsprogrammet peker på at etter kontantstøtten ble innført har heltidsarbeid blant mødre med barn under 3 år stoppet opp, mens det er blitt flere deltidsarbeidere.

På sikt må alle overføringer til barnefamiliene, kontantstøtte, barnetrygd, fødselspenger og overføringer til barnehagene, samles i en utvidet barnetrygd som deles likt ut til alle familier som har barn i gjeldende aldersgrupper. En slik løsning vil gi familiene stor frihet til å organisere sin egen hverdag.

Regjeringen legger stor vekt på å fremheve behovet for økt utbygging av barnehager i offentlig regi. Dette er intet mål for Fremskrittspartiet. Ved å overføre dagens overføringer til barnehagene til barnas foreldre vil vi få en fullstendig likestilling mellom offentlige og private barnehager, noe som vil medføre at det vil bli full konkurranse på barnehagemarkedet. Dette vil ­utvikle barnehagetilbudet i forhold til hva som er familienes behov for barnepass, og å få frem nye og kreative måter å drive barnehager på. (Dette er det eneste incitament for å avklare hva som er 100 pst. barnehagedekning.) Fremskrittspartiet vil vise til at det i dag er svært mange dyktige drivere og ansatte innenfor barnehagesektoren og tror at disse vil kunne utvikle barnehageproduktet videre.

Disse medlemmer viser til at da regjeringen Stoltenberg tiltrådte i 2000, var dens hovedsak å foreta en fornyelse av offentlig sektor og at det til dels skulle skje meget store endringer i organiseringen av offentlig sektor. Fra Regjeringen ble det påpekt at en slik omstilling var av avgjørende betydning for at det offentlige skal kunne levere gode velferdsløsninger i de kommende år. Som arbeids- og administrasjonsminister ble Jørgen Kosmo utnevnt, nettopp fordi at han skulle ha en spesiell kompetanse på å gjennomføre en fornyelse av offentlig sektor. Det ble lovt fra Regjeringen at det skulle komme forslag til fornyelse "på løpende bånd". I ettertid kan det konstateres at så ikke har skjedd.

Disse medlemmer er av den oppfatning at fornyelse av offentlig sektor er en av de viktigste oppgavene en regjering kan ta fatt på. Knapt noe land i den vestlige verden har et så stort potensiale til å foreta en rasjonalisering av offentlig sektor som Norge. I løpet av et år burde Regjeringen kunne ha kommet med en rekke forslag. Fremskrittspartiet vil presisere at det viktige er hva Regjeringen gjør på dette området, ikke hva den ønsker å gjøre.

Disse medlemmer mener at Regjeringen snarest må igangsette et arbeid med å konkurranseutsette store deler av statlig virksomhet, avvikle fylkeskommunen som forvaltningsorgan, forenkle regelverk, igangsette et storsalg av statlig eiendom og med et kritisk blikk ytterligere gjennomgå muligheten for rasjonalisering av statlige og kommunale oppgaver.

Disse medlemmer er av den oppfatning at Regjeringens unnfallenhet på dette området viser at den ikke har til hensikt å foreta en fornyelse av offentlig sektor.

Disse medlemmer reagerer med vantro når nå Regjeringen snur vedrørende fylkeskommunen. Regjeringen foreslår altså nå å tilføre denne bastarden en rekke nye oppgaver som erstatning for statlig overtakelse av sykehusene. At man finner plass for å flytte oppgaver fra fylkesmannen over til fylkeskommunen bekrefter bare det Fremskrittspartiet har hevdet over lang tid, nemlig at en rekke oppgaver med enkelhet kunne vært overlatt primærkommunene. Fylkesmannsembetene er i ferd med å vokse ut av sine statlige hus over hele landet. Fylkesmannen er nå til større irritasjon for primærkommunene og enkeltmennesket enn noensinne.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet ønsker en fri og uavhengig kulturpolitikk hvor det offentlige i minst mulig grad blander seg inn i kulturlivets indre liv. Disse medlemmer vil i denne sammenheng fremheve det arbeid som blir utført av de frivillige organisasjonene i landet og at offentlige myndigheter må legge til rette for at disse kan få utført sitt arbeid uten for mange reguleringer fra det offentliges side. Disse medlemmer er også av den oppfatning at det offentlige i større grad må kanalisere offentlig støtte til kulturlivet til frivillige lag og organisasjoner som favner bredt, enn til statlige prestisjeprosjekter som kommer svært få innbyggere til gode. I denne sammenheng mener disse medlemmer at staten snarest må skrinlegge planene om bygging av en opera i Bjørvika. Etter disse medlemmers oppfatning må det offentlige bruke en mindre del av kulturmidlene til store statlige prosjekter og heller kanalisere disse midlene direkte til frivillige lag og organisasjoner utover landet. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til Dokument nr. 8:6 (1999-2000 ), jf. Innst. S. nr. 90 (1999-2000) hvor Fremskrittspartiet foreslår en ny fordeling av offentlige midler til kultur. Disse medlemmer viser også til Fremskrittspartiets forslag i St.meld. nr. 14 (1999-2000) om en ny fordeling av de såkalte tippemidlene.

Begge disse forslag vil stimulere til lokalt engasjement og økt aktivitet i lokalmiljøene. Det er tross alt de lokale frivillige kreftene som vet hvor "skoen trykker".

Disse medlemmer mener at flerbrukshaller i kombinasjon med kommersielle aktører lokalt, regionalt og nasjonalt er et satsningsområde vi bør prioritere (særlig i de store byene, som helt klart er blitt forfordelt av distriktene i lang tid). Når det gjelder fordeling av tippemidlene, vil fraksjonen forhåpentligvis etter valget fremme eget dokument 8-forslag på dette. Dette forslaget er formidlet til nesten samtlige frivillige lag og organisasjoner, med meget bra tilbakemelding. Det skulle også bare mangle at ikke disse midlene uavkortet gikk til frivillige lag og organisasjoner når vi ser at staten har overtatt hele spillemarkedet, slik at frivilligheten ikke finner mulig inntjening i lotteri.

Disse medlemmer merker seg at Regjeringen ønsker å sikre mangfold av medier og å arbeide mot ensretting. Disse medlemmer mener at dette er positive signaler fra Regjeringen og disse medlemmer forutsetter derfor at Regjeringen vil følge dette opp i praktisk politikk og ytterligere liberalisere mediesektoren. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til at den kommende digitaliseringen av mediesektoren vil gi store muligheter for ytterligere konkurranse og mangfold i denne sektoren. I denne utviklingen er det, etter disse medlemmers oppfatning, helt sentralt at offentlige myndigheter ikke forsøker å begrense antall tilbud og den konkurranse som kommer.

Disse medlemmer mener også at det er av avgjørende viktighet å begynne med en privatisering av Norsk Rikskringkasting AS (NRK). Disse medlemmer viser til at NRK har et behov for å tilpasse seg en konkurranseutsatt posisjon og den pågående digitale utvikling. Etter disse medlemmers oppfatning vil NRK få tilført best kompetanse og ny kapital ved at staten selger seg ut av selskapet eller tar inn en eller flere nye eiere. Disse medlemmer er av den oppfatning at en slik løsning er helt avgjørende for at NRK skal kunne bestå som en ledende mediebedrift også i fremtiden.

Disse medlemmer mener at det skal være fri konkurranse mellom de forskjellige former for energikilder uten noen form for forskjellsbehandling eller subsidiering fra det offentliges side.

Disse medlemmer er tilfreds med at Regjeringen nå slår fast at det norske energiforbruket pr. innbygger er på samme nivå som i de andre nordiske landene med sammenlignbare klimaforhold, noe Fremskrittspartiet har hevdet gjennom flere år og dokumentert med statistisk materiale fra bl.a. NVE.

Disse medlemmer mener at den store epoken for utbygging av vannkraft i Norge er over, men vil likevel hevde at finnes et potensiale for fortsatt utbygging av noe vannkraft uten de store naturinngrep. Disse medlemmer vil samtidig påpeke at det også finnes et betydelig potensiale mht. opprustning av eksisterende kraftverk.

Disse medlemmer mener på bakgrunn av dette at produksjon av kraft basert på naturgass fra sokkelen, vil være det viktigste bidrag til å imøtekomme etterspørselen i fremtiden.

Disse medlemmer vil også legge forholdene bedre til rette for økt bruk av gass innenlands i tillegg til kraftproduksjon.

Disse medlemmer tar avstand fra Regjeringens enorme satsing på å fremskaffe energi fra nye fornybare energikilder som bl.a. sol og vindkraft. Disse energikilder vil i dagens situasjon ikke kunne levere energi til konkurransedyktig pris, og ei heller bidra til å dekke etterspørselen i nevneverdig grad.

Disse medlemmer viser til at Norge i dag fremstår som en energistormakt med en produksjon på nærmere 3000TWH(mrd. kWh) i form av olje, gass og kraft, og at vi bare bruker 6-7 pst. av dette selv. Det finnes mao. ingen mangel på energi i Norge, men mangel på politisk handlekraft til å ta i bruk noe mer av de enorme energiressursene vi har.

Disse medlemmer mener derfor det er galt å bruke friske skatte og avgiftskroner til å subsidiere energiproduksjon som ikke kan stå på egne ben økonomisk.

Disse medlemmer tar også avstand fra Regjeringens nye ENØK-satsing, og måten den skal finansieres på gjennom en ny avgift til forbruker. Disse medlemmer er av den oppfatning av at det er husholdningenes eller bedriftenes økonomiske gevinst som må være det viktigste incitament for å fremme ENØK-tiltak, og ikke statlige kampanjer eller avgifter.

Disse medlemmer viser til at det på norsk sokkel fortsatt finnes betydelige mengder olje og gass, og at det i forvaltningen av petroleumsressursene må være et viktig mål å sikre høy verdiskaping. Disse medlemmer vil derfor understreke at petroleumsnæringen fremfor noen, trenger langsiktige og forutsigbare rammebetingelser.

Disse medlemmer mener at norsk sokkels konkurransekraft må styrkes, og hadde håpet at en del fornuftige grep skulle taes i forbindelse med delprivatiseringen av Statoil, og omstrukturesringen og den fremtidige forvaltingen av SDØE. Den forfordelingen av Statoil og til dels også Hydro som stortingsflertallet legger opp til ved et rettet salg til disse selskaper, vil dessverre virke motsatt, og kan i verste fall også svekke norske selskapers muligheter internasjonalt. Viser for øvrig til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 198 (2000-2001).

Disse medlemmer vil også ta til orde for en ytterligere begrensning av SDØE-andeler i nye felt og utvinningstillatelser, og at en heller sikrer statens kontantstrøm gjennom skattesystemet. Disse medlemmer vil likevel ta til orde for å redusere/fjerne bruttoskattene på sokkelen som for eksempel CO2-avgiften.

Disse medlemmer viser til at omstillingen og moderniseringen av Forsvaret som var planlagt i 1990-årene og som ikke ble gjennomført på grunn av mang­lende bevilgninger fra flertallet i Stortinget med unntagelse av Fremskrittspartiet og Høyre, må nå gjennomføres hvis ikke Forsvaret igjen skal komme i en krisesituasjon.

For å få et sterkere og mindre topptungt Forsvar, forutsettes det en omfattende reduksjon av ledelse og kommandostruktur, for på den måten bidra til økning i bevilgningene til den spisse enden.

Samtidig som Forsvarets virksomhet konsentreres til færre steder, er det en forutsetning at Forsvaret fortsatt skal være til stede i alle landsdeler. Det må også legges til rette økonomisk for stimulerende tiltak som tar sikte på frivillig avgang.

Hovedmateriell til Forsvaret har i hele etterkrigstiden blitt finansiert av USA og NATO. Så er ikke tilfelle lenger. Dette materiellet er nå i stor grad nedslitt og umoderne. Vi må derfor være villige til å øke bevilgningen til materiell over budsjettet betraktelig. Samtidig må vi gjennom de årlige budsjetter øke bevilgningene til drift i Forsvaret.

Selv om sannsynligheten for et massivt angrep på Norge i øyeblikket er mindre sannsynlig, må ikke dette undervurderes. Ikke minst med tanke på den svært labile og uforutsigbare situasjonen i Russland. Det nasjonale sikkerhetsbehovet må i første rekke være ivaretatt. Til dette kreves det en høy beredskap og et høyt treningsnivå. Vi må legge til rette for at dette økonomisk kan gjennomføres gjennom de årlige bevilgninger.

De norske styrkene i utenlandsoperasjoner har i stor grad vært opptatt med vakthold og patruljering. Dette gir ikke kompetanse til å takle skarpe oppdrag i Norge. Det må derfor for disse styrkene legges til rette for trening i norsk terreng, ikke minst vinterstid. De operative deler av forsvaret må styrkes og byråkrati nedbygges.

Det norske Forsvaret i dag er til en viss grad tilpasset for å motstå en invasjon av norsk territorium. Selv om sannsynligheten for dette i dag er mindre sannsynlig må ikke denne muligheten undervurderes. Urolighetene i Balkan og ikke minst den labile og uforutsigbare situasjonen i Russland tilsier at det norske Forsvaret på norsk territorium må være høyst oppegående kompetent og materielt. Forsvaret må derfor tilføres midler både materielt og økonomisk for å kunne motstå enhver trussel. Dette også for å tilfredsstille NATOs krav til Norge med tanke på et kollektivt forsvar.

Disse medlemmer konstaterer at fylkeskommunens generelle handlefrihet, styringsevne og legitimitet er sterkt svekket. Fylkeskommunens styring av sykehussektoren i ferd med å falle bort gjennom statlig overtakelse av sykehusene. Det statlige ansvaret for et enhetlig helsetilbud for hele landet blir dermed klarlagt. Tilsvarende stykkprisfinansiering kan innføres overfor videregående skoler. Da fremstår fylkeskommunen som et kostbart og byråkratiserende mellomledd, uten nødvendig eksistensgrunnlag.

Med bare 4,5 millioner innbyggere er det kun behov for to forvaltningsnivåer i Norge, det statlige og det kommunale. I en ny forvaltningsstruktur ønsker Fremskrittspartiet en ytterligere satsing på primærkommunene. Gjennom utstrakt interkommunalt samarbeid etter modell fra Finland, og økende kjøp og salg av tjenester mellom kommuner etter modell fra USA, vil kommunene være i stand til å yte de forventede tjenester overfor innbyggerne. I tillegg vil økt bruk av konkurranse og anbud være den beste garanti for kostnadseffektivitet og kvalitet i offentlig tjenesteproduksjon.

Fylkespolitikerne er i stor grad bundet av statlige prioriteringer. Deres eget handlingsrom er sterkt begrenset. Den reelle folkevalgte styringen på regionnivået må derfor sies å være minimal. Fylkestingene og de øvrige politiske organene i fylkeskommunen fremstår mer som demokratiske alibi, enn som handlekraftige organ under folkevalgt styring. Det vil derfor ikke være noe smertelig tap for demokratiet om disse organene legges ned.

Lokaldemokratiet i Norge har sin styrke i primærkommunene. Ved en avvikling av fylkeskommunen blir det derfor viktig at alt interkommunalt samarbeid forankres demokratisk i primærkommunene.

Disse medlemmer viser til at ved en nedleggelse av fylkeskommunen må nåværende fylkeskommunale oppgaver fordeles på andre aktører. En slik fordeling kan gjennomføres etter følgende hoved-prinsipper:

  • – Sentraladministrasjonen og de politiske organer Ved en omfordeling av fylkeskommunens oppgaver og nedleggelse av fylkeskommunens politiske organer vil behovet for sentraladministrasjon falle bort. Dette vil gi betydelige kostnadsbesparelser, landet sett under ett.

  • – Helsesektoren (somatikk og psykiatri) Som naturlig konsekvens av stadig økende andel innsatsstyret finansiering i helsesektoren, bør de offentlig eide sykehusene og helseinstitusjonene fristilles i selvstendige stiftelser/resultatenheter, som leverer sine tjenester i fri konkurranse med hverandre og private aktører. Inntil slik fristilling kan finne sted bør staten overta eieransvaret for de fylkeskommunalt eide sykehusene og helseinstitusjonene. Ordningen med innsatsstyrt finansiering videreutvikles slik at stykkprisprinsippet fullt ut blir gjort gjeldende.

  • – Barne- og familievern Fylkeskommunen organiserer i dag en rekke andrelinjetjenester innen barnevernet, først og fremst gjennom drift av ulike typer barneverninstitusjoner. Ansvaret for familievern overføres i sin helhet staten.

  • – Rusomsorg Fylkeskommunale institusjoner innen dette fagfeltet kan overføres staten på lik linje med barneverninstitusjonene.

  • – Transport av funksjonshemmede Oppgaven overføres i sin helhet til staten.

  • – Videregående skoler Fylkeskommunen har i dag ansvaret for de videregående skolene. Disse kan enten skilles ut som selveiende stiftelser med egne driftsstyrer eller overføres til primærkommunene. Dersom primærkommunene overtar eierskapet kan dette også her organiseres gjennom interkommunale foretak i mindre tett befolkede områder. Uansett valg av modell vil den videregående skolen være best tjent med innføring av et stykkprissystem, der staten finansierer den enkelte elevs utdanning gjennom et direkte enhetstilskudd til den skolen hvor eleven går.

  • – Fylkesveier Statens Veivesen har i dag veikontor i alle fylker. Ved nedleggelse av fylkeskommunen er det naturlig at staten gjennom veikontorene overtar ansvaret for fylkesveiene. Mindre veier av mer lokal karakter kan også i enkelte tilfeller overføres til primærkommunene. Standard og bruksfrekvens for den enkelte veistrekning bør avgjøre plasseringen, enten til staten eller primærkommunene.

  • – Kollektiv trafikk Kollektiv trafikk som hittil har sortert under fylkeskommunen, herunder buss-, båt- og fergetrafikk, organiseres gjennom anbudsprinsippet for å opprettholde tilbud og kvalitet i tjenesten. Statlig myndighet får ansvar for håndtering av konsesjoner og anbudsforhandlinger. Negativt anbud tas i bruk for å sikre tilbud i grisgrendte strøk, dersom dette er politisk ønskelig.

    Dagens fylkeskommunalt eide buss-, båt- og fergeselskaper avhendes til private interesser. Alternativt kan eierskapet overføres til primærkommunene i det aktuelle geografiske område, som en overgangsordning.

    Ansvaret for konsesjoner innen drosjenæringen overføres til statlig myndighet.

  • – Kultursektoren I den grad større kulturinstitusjoner skal ha økonomisk støtte fra det offentlige kan dette organiseres gjennom direkte statlige tilskudd. Kulturinstitusjoner som i dag sorterer under fylkeskommunen er i stor grad allerede organisert som selvstendige stiftelser/enheter. Fylkeskommunalt eide institusjoner omgjøres til selveiende stiftelser.

  • – Næringssektoren Fylkeskommunens direkte engasjement i næringssektoren gjennom egne tilskuddsordninger o.l avvikles. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) organiseres etter Steine-utvalgets innstilling fra 1995, med egne regionale avdelingskontor.

    Med bakgrunn i tanken om regionenes Europa, har debatten om fylkeskommunens rolle som regional aktør i næringspolitikken igjen blusset opp. Profilering av regionen og dens næringsliv overfor andre regioner og markeder, særlig innen EU, blir fremholdt som viktig. Denne funksjonen kan løses gjennom et nært samarbeid mellom næringslivet og primærkommunene i regionen. Det kan f.eks. etableres samarbeidsorgan der representanter for næringslivet og ordførerne i primærkommunene møtes.

  • – Fylkesmannsembetet Når staten overtar ansvaret for en rekke oppgaver fra fylkeskommunene, vil det være naturlig at fylkesmannsembetet får overført noen av disse oppgavene, f.eks innen håndtering av konsesjoner og anbud i kollektivtrafikken. Fylkesmannen vil for øvrig fortsatt ha hovedfokus på de tilsyns- og kontrollfunksjoner som han i dag har overfor primærkommunene.

    Skjønnsmessige vurderinger skal kun overprøves av et høyere folkevalgt organ.

Disse medlemmer ser det som viktig å ha gode og stabile rammevilkår for norske bedrifter noe som også er en forutsetning for å gjøre Norge til et attraktivt land for investeringer og næringsvirksomhet. Næringspolitikken må også sees i forhold til at Norge er et land dominert av småbedrifter hvor hele 97 pst. av alle virksomheter har under 20 ansatte. Små bedrifter har vanligvis mindre muligheter til risikospredning, og derfor er stabile rammevilkår spesielt viktig for nyetableringer og lønnsom utvikling i de mindre bedriftene. Næringslivet må gis rammer som både inkluderer de store og små bedriftene.

Disse medlemmer mener utøvelsen av privat eiendomsrett er en sentral og nødvendig del av et fritt samfunn. Skal demokratiet overleve må det ha borgere som treffer frie beslutninger og forvalter egne verdier. Fremskrittspartiet er bekymret for at den store statlige maktkonsentrasjonen kan føre til at politiske flertallsvedtak går på bekostning av mangfoldet i samfunnet. En for stor offentlig eierkonsentrasjon begrenser individets frihet og er ikke forenlig med et velfungerende demokrati. Fremskrittspartiet mener på denne bakgrunn makten må fordeles og samfunnet organiseres slik at borgerne daglig er aktive beslutningstagere. Da kan ikke staten eie brorparten av norsk næringsliv og kontrollere de største norske selskapene.

Disse medlemmer ser hvor viktig skattesystemet er for det norske næringslivet. Etter Fremskrittspartiets syn må skattesystemet stimulere til aktivt privat eierskap. Det krever at skattesystemet ikke diskriminerer aktive private eiere, og at rammevilkårene er slik at både norske og utenlandske investorer velger å investere i norsk næringsliv. Det nåværende skattesystemet oppfyller ikke disse kravene. Fremskrittspartiet synes det er viktig å påpeke at skatten på kapitalinntekter ikke er 28 pst., som det ofte hevdes, men langt høyere. Summen av inntektskatt, formuesskatt og prisstigning gjør at samlet skatt på kapital som andel av reell avkastning i utgangspunktet kan overstige 100 pst.. I tillegg kommer den høye norske arveavgiften. Resultatet er at skattesystemet motvirker privat kapitaldannelse og stimulerer til kapitalflukt.

Dette bilde blir ikke bedre når vi ser på den norske beskatningen av næringsformue og privat eierskap er blant verdens høyeste. En undersøkelse foretatt av Ernst Ravnaas og Einar Bakko for Norsk investorforum i 1997 viser at bare fem europeiske land fortsatt har formuesskatt. Disse medlemmer mener at man må endre dette bilde drastisk for at Norge igjen skal bli et attraktivt land å investere i. Fjerning av eiendomskatten, investeringsavgiften og delingsmodellen innen bedriftsbeskatningen. Videre bør det etableres et oversiktlig og enkelt skattesystem som fokuserer på å ha et så lavt skattenivå som mulig. Videre må avgiftssystemene fungere slik at det er en reel sammenheng mellom det som innbetales i avgift og det kostnaden som påføres samfunnet reelt er.

Disse medlemmer mener videre at formuesskatten er en veksthemmende skatt som rammer private norske eiere. For å sitte igjen med den samme fortjenesten må norske private eiere ha en høyere avkastning på sin investerte kapital enn offentlige, utenlandske- og institusjonelle private eiere. Med den samme avkastningen fører formuesskatten til at verdien av norske bedrifter blir lavere for personlige norske eiere enn for det offentlige, institusjonelle investorer og utlendinger. Personlige eiere er følgelig i stand til å betale mindre for bedriftene og må stille høyere krav til avkastning på nye prosjekter. Andre investorer kan betale mer og stille lavere krav til avkastning for å engasjere seg i nye prosjekter. Dette fører til at personlig privat eierskap fortrenges.

Disse medlemmer mener formuesskatten og det svake personlige, private eierskapet i tillegg fremmer spekulasjon og kortsiktige transaksjoner fremfor stabile og langsiktige eierposisjoner i næringslivet. Mangelen på langsiktig eierskap har store negative konsekvenser for utviklingen og verdiskapningen i næringslivet. Fremskrittspartiet ser det derfor som et klart mål å avskaffe formuesbeskatningen.

Disse medlemmer mener det er et mål at flest mulig skal kunne eie næringseiendom. Eierskap desentraliserer makt, stimulerer til samfunnsengasjement og styrker demokratiet. Aktivt privat eierskap er en kilde til entreprenørskap, lønnsomhet og effektiv ressursbruk. Den sterke skattleggingen av norske eiere fører i mange tilfeller til at eierskap og næringsvirksomhet flytter ut av landet. Fremskrittspartiet mener på denne bakgrunn det er nødvendig å legge forholdene til rette for økt privat eierskap og kapitaldannelse i næringslivet. Avvikling av formuesskatten og redusert arveavgift for å lette generasjonsskifter i familiebedrifter er de viktigste bidragene til et skattesystem som fremmer privat eierskap i næringslivet. I tillegg vil forbedringer av delingsmodellen være av stor betydning.

For å gi bedriftene brede og gode rammebetingelser er det for Fremskrittspartiet også viktig at det statlige byråkratiet reduseres. Mange og omfattende skjema, noe som har blitt karakterisert som det såkalte skjemaveldet bidrar til å hemme norsk næringsliv sin utvikling. Både store og små bedrifter opplever dette som særlig ressurskrevende, og Fremskrittspartiet ser at det må være et mål å få en sterk reduksjon av slike oppgaver for bedriftene. Hver måned bruker en gjennomsnittlig småbedrift i overkant av 30 timer på å betjene det statlige skjemaveldet og i tillegg kjøper disse bedriftene eksterne tjenester for drøye 8 000 kroner pr. måned i snitt for å etterleve de statlige reglene.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet fortsatt mener at det er behovet for prioriterte helse- og omsorgstjenester som skal styre ressurstilgangen til dette samfunnsområdet. Fremskrittspartiet betrakter helse og omsorg som de viktigste offentlige oppgaver, som må prioriteres foran andre samfunnsoppgaver.

De vesentligste endringer som bør skje i henhold til Fremskrittspartiets helse- og omsorgspolitikk er som følger:

  • – Det må etableres et statlig, enhetlig ansvar for helse og omsorg inkludert enhetlig finansieringsform

  • – Det må etableres et statlig finansieringsansvar for eldreomsorgen

  • – Folketrygden må endres slik at den får en lovpålagt plikt til å betale for legekonsultasjoner, sykehusbehandling og omsorgstjenester

  • – Betalingen fra folketrygden skal følge pasienten til lege, sykehus og omsorg etter en på forhånd fastsatt stykkpris/kurpris

  • – De offentlige sykehus fristilles og drives som aksjeselskap, fri for politisk styring

  • – Private sykehus og klinikker skal godkjennes på linje med offentlige institusjoner

  • – Pasientrettighetsloven må endres slik at alle norske borgere får en juridisk rett til behandling innen fastsatt tid bestemt av fagekspertisen.

Disse medlemmer finner det beklagelig at Norge med sin gode stabile økonomi har gått inn i et nytt tusenår med tett oppunder 300 000 pasienter i helsekø. Så langt disse medlemmer har kunnet registrere, finnes det ikke noe annet land i Vest-Europa med tilsvarende helsekøer. De lange helsekøene betyr imidlertid ikke, etter disse medlemmers mening, at folkehelsen i Norge generelt er dårlig, snarere tvert om. Helsekøene vitner imidlertid om manglende prioritering av vårt helsevesen med knapp ressurstilgang, i tillegg til en foreldet organisering og strukturering av våre offentlige sykehus. Med tanke på en stadig eldre befolkning og et økende behov for sykehusbehandling, mener disse medlemmer det må gjøres noe radikalt i forhold til ressurstilgang og omstrukturering av våre sykehus, da i form av sterkere fristilling, omgjøring av offentlige sykehus til aksjeselskap og en sikker, forutsigbar finansiering i form av en 80 pst. stykkprisfinansiering.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i april 2001 vil legge frem en proposisjon om statlig overtakelse av de offentlige sykehusene. Dette stiller disse medlemmer seg positive til, men vil presisere at i stedet for en statlig foretaksmodell slik Regjeringen ønsker, burde en ha valgt aksjeselskapsmodellen for å imøtekomme kravet om full frihet for det enkelte sykehus. Viktigere enn statlig eierskap til sykehusene mener disse medlemmer det vil være å få en annen finansieringsform der pengene følger pasienten eller der det gis en stykkpris på minst 80 pst. av DRG-kostnadene.

Disse medlemmer finner det svært betenkelig at egenandelene i helsevesenet de seneste år har vært sterkt økende og disse medlemmer mener at man ikke lenger kan snakke om moderate egenandeler men en reell skatt på sykdom hvor heller ikke kronikere skjermes. Disse medlemmer avviser forslaget fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre om egenandeler ved innleggelse i sykehus.

Disse medlemmer er sterkt bekymret for den utviklingen en nå ser i eldreomsorgen hvor kommunene av økonomiske grunner velger å bygge omsorgsboliger istedenfor sykehjem, noe som vil ramme de mest pleietrengende på en uakseptabel måte. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at sykehjemsdekningen pr. dags dato er lavere enn den var i 1996. Dette til tross for en betydelig økning av antall eldre over 80 år. Disse medlemmer mener vi må ha en sykehjemsdekning på 25 sykehjemsplasser pr. 100 innbyggere over 85 år.

Disse medlemmer vil fortsette sitt sterke politiske engasjement for å bedre behandlingen og omsorgen for de narkomane. I forbindelse med behandlingen av proposisjonen om statlig overtakelse av de offentlige sykehusene vil disse medlemmer fremme forslag om at ansvaret for omsorgen for rusmiddelmisbrukere skal ligge til helsetjenesten og at rusmiddelmisbrukere får status som pasienter - ikke klienter. I tråd med dette vil disse medlemmer fortsatt arbeide for at medikamentell assistert rehabilitering av narkomane blir tilgjengelig i alle kommuner, administrert av fastlegeordningen.

Disse medlemmer vil endre sykelønnsordningen slik at arbeidstagerne stimuleres til å raskest mulig komme tilbake i arbeid etter sykdomsfravær og gjennom bruk av egenandeler ved korttidsfravær for å begrense mulig overforbruk. Men Fremskrittspartiet erkjenner at både kronikere og foreldre med syke barn må hensyntas ved skjerpelser i sykelønnsordningene. Ordningen med egenmeldinger endres, slik at totalantallet på 12 dager opprettholdes, men dagens ordning med "3-dagers" tas bort. Disse medlemmer peker på at intensjonen med tiltakene er å gjøre det mer lønnsomt å arbeide enn å gå sykemeldt, samt å legge til rette for egenmeldinger som er i samsvar med lengden på sykdom. Disse medlemmer mener at både myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere må ta et økonomisk ansvar ved sykdom og viser for øvrig til Sandmann-utvalgets innstilling som nettopp understreker ansvarsfordelingen når det gjelder reduksjon av sykefravær.

Disse medlemmer vil at Folketrygdens pensjonspremier skal være øremerket dekning av pensjoner. Innbetalingene skal sikre alle eldre, funksjonshemmede og folk med forsørgertap en rimelig levestandard. Folkepensjonen skal etter en lang overgangstid være lik for alle. Folketrygden skal imidlertid fortsatt utbetale tilleggspensjoner i henhold til opptjente pensjonspoeng, men ytterligere pensjonspoeng skal ikke kunne opptjenes etter omleggingen.

Disse medlemmer vil endre lov om Folketrygd slik at to pensjonister som er gift med hverandre skal få hver sin fulle og rettmessige pensjon utbetalt. Pensjonister som er gift med yrkesaktiv skal ikke få sin pensjon avkortet på bakgrunn av ektefelles inntekt.

Disse medlemmer godtar ikke at opptjente poeng i Folketrygden skal kunne føre til lavere pensjon, såkalt "negativ effekt". I en del tilfeller skjer dette ved samordning mellom egenopptjent offentlig pensjon og etterlattepensjon fra Folketrygden.

Disse medlemmer ser det som vesentlig at utviklingen i vårt pensjonssystem er forutsigbar og at det ikke foretas hyppige endringer i systemet, slik det har vært gjort siden begynnelsen av 90-tallet. Det må være mulig for fremtidige pensjonister å regne ut tilnærmelsesvis hva de kan vente å motta av ytelser og hvilke rettigheter de har når pensjonsalderen inntreffer. Disse medlemmer godtar ikke endringer som gis tilbakevirkende kraft.

Utviklingen av grunnbeløpet skal, etter disse medlemmers mening, følge utviklingen av lønnsnivået. Gjennom mange år er grunnbeløpet blitt underregulert ved de årlige trygdeoppgjør. Dette fører til at pensjonsnivået blir stadig lavere i forhold til det generelle lønnsnivået i samfunnet. Disse medlemmer vil peke på at dette er i strid med de forutsetninger som ble lagt til grunn ved innføringen av Folketrygden i 1967.

Disse medlemmer går ikke inn for økt beskatning av pensjonister. En økning av folketrygdavgiften for denne gruppen aksepteres ikke.

Disse medlemmer mener at Folketrygdens pensjonsutbetalinger søkes gjort delvis fondsfinansiert ved at Folketrygdfondet gjøres til et mer normalt pensjonsfond, hvor avkastningen av fondet benyttes til delvis dekning av pensjonsutbetalingene når Folketrygdfondets avkastning gjør

Disse medlemmer viser til at fremtidens behov for utvikling og omstilling vil være avhengig av at arbeidsmarkedet har mennesker med høy og variert kvalitativ kunnskap og utdanning. Selv om kunnskap og ferdighet er et globalt gode, må vi ikke glemme at dette er noe som eksisterer og videreutvikles på individ nivå.

Disse medlemmer ser at grunnopplæringen må skje med basis i det enkelte barns evner og behov. Da er det nødvendig med et variert tilbud innen opplæringen. På denne måten kan brukerene selv velge det tilbud som er best for den enkelte. For å få dette til må en gi muligheter for å opprette både tradisjonelle, utradisjonelle institusjoner og å drive private alternativer.

Alle må få samme mulighet til å velge utdanning uavhengig av familiens adresse og økonomiske situasjon. For at en skal få en slik reell valgfrihet for alle, må en likebehandle opplæringstilbudene uavhengig av om de eies av det offentlige eller private.

Fritt skolevalg vi gi en bedret kvalitet for alle, da skolene selv ser at de må gi et best mulig og variert tilbud for å tiltrekke seg de utdanningssøkende. Dette gjelder alle nivåer av opplæringen.

Det å vektlegge klassedelingstall og lignende, er utelukkende et fokus på organisatoriske rammetiltak og ikke på opplæringens innhold. Fremskrittspartiet ønsker å sette fokus på hva elevene får av kunnskaper og ferdigheter. For å få dette til er det avgjørende med nasjonale krav til hva som skal være lært på de forskjellige nivåer av opplæringen. Derfor har vi foreslått ekstern kvalitetsvurdering og nasjonale normerte prøver.

Innen høyere utdanning er det viktig å legge til rette for større internasjonalisering. Dagens utvikling medfører at Norge har fremtidige arbeidstakere som også har foretatt hele eller deler av sin utdannelse i utlandet. Dette er viktig både for å dra nytte av den viten som besittes utenfor Norges grenser, men også for å bygge opp og videreutvikle kontakter i en verden med rask utvikling. På denne bakgrunn er det viktig ikke bare å harmonisere gradsstrukturen i Norge, men også aktivt stimulere til studieopphold i utlandet.

Det er grunnen til at Fremskrittspartiet ikke ville være med på nedskjæringene i gebyrstipendene for utenlandsstudentene. Fremskrittspartiet foreslo mer penger til norske studenter i utlandet. For å gi finansiell trygghet, er det også viktig at studielånet blir konvertert til den benyttede valuta, slik at ikke valutasvingninger gir uheldige utslag for enkeltstudenter.

Det er fortsatt slik at Regjeringen ønsker å forskjellsbehandle norske studenter ut ifra hvilket eierskap høgskolen har. Fremskrittspartiet er som det eneste partiet villig til å bevilge penger slik at for eksempel valg av BI fremfor NHH ikke skal være et økonomisk spørsmål for studentene. For studentene vil jo valg av studie­sted være et spørsmål om kvalitet og alternativer, og ikke om et utdanningsmessig supplement.

Den generelle utdanningsstøtten skal ytes med bakgrunn at det skal være mulig å studere på heltid. En raskere gjennomstrømning vil være til det beste både for den enkelte student og for samfunnet for øvrig. Studentene kommer tidligere ut i arbeid og tjener penger fremfor mer lån, og samfunnet får en større tilgang på velutdannet arbeidskraft. Derfor er en økning av stipend-delen avhengig av studieprogresjon noe Fremskrittspartiet fortsatt vil arbeide for. Dette vil også dempe behovet for utenlandsk arbeidskraft.

For å få en best mulig kvalitet på norsk forskning er det viktig at vi ikke sprer våre forskningsressurser på mange områder. Det er behov for en samling av ressurser der Norge har muligheter til å hevde seg i internasjonal kvalitativ forskning. Samtidig skal vi naturligvis opprettholde en bredde som kan gi rekruttering, nyskapning og som gir oss mulighet til å nyttiggjøre oss utenlandske forskningsresultater.

Det er viktig at vi stimulerer til utveksling av vitenskapelig personell. Dette gir positive bidrag til utviklingen og samarbeid både for den enkelte som får et opphold i utlandet, men også for de som får samarbeide med utenlandsk personell i Norge. Begge deler vi gi kvalitative forbedringer i våre institusjoner. Universitetet på Svalbard er et utmerket eksempel i så måte, både når det gjelder utdanning og forskning.

Disse medlemmer vil peke på at staten har påtatt seg et ansvar for infrastruktur innen norsk samferdsel. I tillegg er det offentlige aktører innen markedet for befordring av person- og godstransport. Gjennom sin deltagelse i NSB BA, SAS, offentlige støttede ferjer, båt og bussruter, samt annen kollektivtransport i Norge.

Det offentlige som aktører innen markedet for befordring av person- og godstransport innebærer betydelige utgifter for staten, fylkeskommunene og kommunene. Derimot innebærer biltrafikken enorme inntekter til staten.

Det er lett å innta den holdning at flytrafikk og bilbruk bør reduseres og at folk i stedet bør bruke buss, tog, t-bane eller trikk, men vi mener imidlertid det er viktigere at mest hensiktsmessig transportmiddel benyttes i forhold til hvilken transportoppgaver som skal løses.

Uavhengig av avstand eller transportbehov mener disse medlemmer at det offentliges medvirkning innen samferdsel bør organiseres etter følgende prinsipper:

  • – All produksjon av transporttjenester og samferdselsrelatert vare- og tjenesteproduksjon skilles fra offentlig myndighetsutøvelse. Prinsippet om at det offentlige må betale for eller motta betaling fra produsenter av slike tjenester innføres som reguleringsvirkemiddelet der regulering er nødvendig for å sikre visse transporttjenester. På den måten sikres det full effektivitet i all transporttjeneste produksjon.

  • – Det viktigste moderniserings- og fornyelsesverktøy er å gjennomføre de lov- og forskriftsendringer som er nødvendige for å etablere et fullstendig markedsstyrt transportmarked. Myndighetenes rolle begrenses til kjøp og salg av transportrettigheter der regulering fortsatt er nødvendig.

  • – Det nåværende Samferdselsdepartement omorganiseres til et Transportdepartement med ansvar for alt innenfor transport til lands, vanns og i luften, samt all virksomhet som er en naturlig del av transportvirksomheten, herunder havnevirksomhet.

  • – Forvaltningsmessig opprettes et felles Statens transportdirektorat basert på sammenslåing av Vegdirektoratet, Luftfartsverket og Jernbaneverket. Transportdirektoratet står som overordnet ansvarlig for vegnettet, men bruker bedrifter til å bygge og vedlikeholde vegene. Luftfartsverkets lufthavner organiseres i et aksjeselskap (Norske lufthavner A/S) som tilbyr sine tjenester til flyselskapene etter avtaler med og retningslinjer fra Transportdirektoratet. Når det gjelder jernbanenettet, eies det av Transportdirektoratet som kjøper anleggs- og vedlikeholdstjenester i markedet, eventuelt fra nydannede aksjeselskaper basert på det nåværende NSB BAs verksted og vedlikeholdsavdelinger. Det etableres en kontrakt for noen år med disse, for å sikre en overgangsperiode.

  • – Statens vegvesens entreprenør- og driftsavdelinger omorganiseres til aksjeselskaper og gis også kontrakt for noen overgangsår på tidligere oppgaver som de stod for. Transportdirektoratets vegavdelinger får en ren byggherre funksjon, samt administrasjon av vedlikeholdsarbeidet.

  • – Det etableres et Statens transporttilsyn som står for kontroll av all transport til lands (veg, jernbane, bru), til vanns, i luften og havnevirksomhet for å påse at alle regler, særlig sikkerhetsbestemmelser, følges. Transporttilsynets utgifter belastes brukerne i sin helhet. Det forutsettes at Transporttilsynet legges under Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

  • – Lover og forskrifter legges til rette for integrerte transportselskaper i person- og godstransporten, dvs. større selskaper som driver produksjon av transporttjenester for gods og personer til lands, til vanns, i luften og på jernbanespor med skip, ferjer, fly, trailer, drosjer, busser, tog og terminaltjenester, havner, lufthavner og stasjoner.

  • – Overordnet ansvar for landets havner flyttes fra Fiskeridepartementet til Transportdepartementet og organiseres i aksjeselskaper hvor transportselskaper etterhvert kan kjøpe aksjer, men med mulig bestemmelse om minimum antall aksjonærer og begrensning på eierandel. Konkurranse mellom havner innføres som et viktig styringsredskap for å hindre monopolprofitt og ineffektivt transporttilbud. Innføringen av et nytt regionalt havnesystem styres imidlertid fra Havneavdelingen i Transportdirektoratet slik at det gjøres på en metodisk og rasjonell måte.

  • – Det etableres en egen ulykkeskommisjon etter samme modell som The National Transportation Safety Board (NTSB) i USA.

Disse medlemmer har fremmet forslag om og vil også i kommende fireårsperiode arbeide for å:

  • – Skille all produksjon av transporttjenester og samferdselsrelatert vare- og tjenesteproduksjon fra offentlig myndighetsutøvelse.

  • – Foreta en modernisering- og fornyelse av dagens regelverk slik at man kan etablere et fullstendig markedsstyrt transportmarked.

  • – Omorganisere det nåværende Samferdselsdepartement til et Transportdepartement med ansvar for alt innenfor transport til lands, vanns og i luften, samt all virksomhet som er en naturlig del av transportvirksomheten, herunder havnevirksomhet.

  • – At det forvaltningsmessig opprettes et felles Statens transportdirektorat basert på sammenslåing av Vegdirektoratet, Luftfartsverket og Jernbaneverket.

  • – Omorganisere Statens vegvesens entreprenør- og driftsavdelinger til aksjeselskaper.

  • – Etablere et Statens transporttilsyn som får til oppgave å drive kontroll av all transport til lands (veg og jernbane), vanns og luft og havnevirksomhet for å påse at alle regler, særlig sikkerhetsbestemmelser følges.

  • – Omorganisere dagens havner til aksjeselskaper.

Disse medlemmer vil peke på at for at en stat skal fungere er det nødvendig med en god og effektiv justissektor. Dette fordi forutsigbarhet og mulighetene for å hevde sine rettigheter og vern fra overgrep i alt fra vern fra vold til håndhevelse av avtaler forutsetter at rettsvesenet fungerer og at håndhevelse av regler vil bli foretatt på en god og ekspeditt måte.

Det er skremmende å være vitne til den store økningen i vold- og sedelighet forbrytelser. Spesielt er dette ille når de involverer barn. Av de tiltak som er viktige i denne sammenheng er å heve straffen for slike forbrytelser. Beklagelig vis er dette et viktig tiltak Regjeringen forbigår med megetsigende taushet!

Det er åpenbart at den nåværende lave straff for grov vold og seksualforbrytelser ikke står i sammenheng med den alminnelige rettsoppfatning. Fremskrittspartiet vil derfor fortsette sitt arbeid for å få strengere reaksjoner for

Selv om vedtaket om overføring av ressurser fra administrasjon til aktiv polititjeneste er et riktig skritt, kan dette alene ikke gi den økning vi ser er nødvendig for å øke oppklaringsprosenten. Det må et generelt sterkere satsing på kriminalitetsbekjempelse også ved å tilføre nye ressurser.

Kapasitetsproblemene i domstolsapparatet kan ikke bare løses ved at enkelte domstoler slås administrativt sammen. En lengre ventetid mellom ferdig etterforsk­ning og domstolsbehandling virker svekkende på den generelle rettsoppfatning og har en redusert preventiv effekt. Spesielt blant yngre lovbrytere er det viktig at det er en rask reaksjon gjennom hele kjeden fra oppklaring, dom og evt. soning.

Det er viktig med en også åpner for hurtigdomstoler som kan ta mer kurante saker og saker som omfatter barn og unge.

At en får mulighet til å begå nye forbrytelser i tiden mellom dom og soning, fordi soningskøene er for lange er uholdbart. Derfor bør en åpne for en mer effektiv bruk av soningsanstaltene, og aktivt vurdere kjøp av fengselsplasser i utlandet for fanger som skal utvises fra Norge etter endt soning.

For øvrig er det verdt å merke seg at Fremskrittspartiets forslag om at det skal være belagt med straff å rømme fra fengsel, nå endelig blir gjennomført.

Disse medlemmer mener at norsk klimapolitikk må vurderes i lys av utviklingen i de internasjonale klimaforhandlingene. Regjeringen vil legge frem et forslag til kvotesystem for klimagasser våren 2001, som kan iverksettes dersom Kyoto-protokollen trer i kraft. Inntil en slik avtale er på plass vil det arbeides videre med å effektivisere de nasjonale klimavirkemidlene.

Disse medlemmer mener at i og med at USA ikke kommer til å godkjenne Kyoto-avtalen, og at avtalen dermed ikke får det nødvendige flertall, noe som var forutsetningen, så bør Regjeringen skrinlegge fremtidige klimaforhandlinger og tiltak, spesielt særnorske.

Disse medlemmer mener at det med bakgrunn i klimamøtene i Haag, og USAs standpunkt, virker som om det er færre og færre nasjoner som tror på at dårlig vær er menneskeskapt. Det vil være helt meningsløst at Norge nå skulle gjennomføre Kyoto-avtalen når det bare er et fåtall land som kommer til å ratifisere avtalen. Disse medlemmer vil på det sterkeste advare mot at Regjeringen nå legger opp til en klimapolitikk der vi går i bresjen for å prøve "å berge verden" sammen med noen få andre nasjoner. En gjennomføring av avtalen vil kunne koste staten og norsk industri milliardbeløp årlig, medføre konkurransevridning og fare for tap av norske arbeidsplasser. Disse medlemmer vil her vise til at 97 pst. av de totale CO2-utslippene kommer fra naturen selv.

Det er en kjensgjerning at mange, og etter hvert flere og flere forskere trekker i tvil FNs klimapanels teori om menneskeskapte klimaendringer. Forskere fra flere forskjellige miljøer over hele verden advarer nå mot FNs klimapanels spådommer. Det er også forskere som har endret sitt syn på klimautviklingen etter at nyere forskning er lagt frem. Et eksempel er James Hansen, klimaforsker ved NASAs institutt for romforskning, som lenge har vært en sentral pådriver for tesen om en menneskeskapt global oppvarming. Nylig imøtegikk han FNs klimapanel og seg selv ved å hevde at det ikke er fossile brennstoff og CO2 som er årsak til den globale oppvarmingen.

Disse medlemmer viser til at veitrafikk er den klart største kilden til støyplager. I tillegg bidrar blant annet industri, fly- og togtrafikk, bygg og anlegg, skytebaner til støyplager. Veitrafikken forårsaker om lag 70 pst. av den samlede støyplagen i Norge, mens tog og fly forårsaker om lag 10 pst. av støyplagen.

Regjeringen vil blant annet vurdere mulighetene for redusert støy fra bildekk, bilmotorer og veidekker, og Norge vil delta aktivt i EUs arbeid på støyfeltet.

Disse medlemmer viser til at det i meldingen trekkes frem at veitrafikken er den klart dominerende kilden til støyplager, og da særlig i byer og tettsteder.

Disse medlemmer mener at støyplager fra veitrafikken kan reduseres betraktelig ved å få en mer rasjonell veistruktur der stamveiene legges utenom selve bykjernen og tettsteder. Disse medlemmer viser til at Miljøverndepartementet vurderer å innføre en støydifferensiert avgift på bildekk.

Disse medlemmer mener videre at en opprusting og for bedring av dagens veidekke vil ha stor innvirkning på å få redusert støyplager fra veitrafikken. I tillegg vil en rekke andre tekniske omstendigheter som skjermens utforming, dekkmønster, temperatur osv., har betydning. Disse medlemmer tar sterk avstand fra en slik virkemiddelbruk.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil trappe opp innsatsen for å sikre allemannsretten i kyst- og strandområder, tydeliggjøre ferdselsbestemmelsene i friluftsloven, og avklare forhold mellom allemannsretten og virksomhet i utmark. Regjeringen vil våren 2001 legge frem en stortingsmelding om friluftsliv.

Disse medlemmer er sterkt bekymret over signalene om nye statlige direktiver og lover når det gjelder strandsoneproblematikken. En rekke kommuner langs kysten har funnet frem til gode løsninger for å sikre allemannsretten i et samarbeid med grunneierne.

Disse medlemmer mener at lokalt selvstyre er viktig og at det er stor forskjell på kommunene, noe som medfører at det i meget stor grad må være rom for lokale variasjoner og lokalt ansvar.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at Norge i den kommende perioden vil være i en særstilling. Vi vil innkassere svært store inntekter fra oljevirksomheten, noe som gir oss økonomiske muligheter som nesten ingen andre land har opplevd. Samtidig vil vi ha uløste oppgaver på mange områder i samfunnet, som vi for en stor del ikke vil ha arbeidskraft nok til å løse. Å finne balansen mellom bruk av penger til å løse viktige samfunnsoppgaver, og holde igjen for å unngå overoppheting og ivareta hensynet til framtidige utgifter, vil stille neste periodes Storting overfor vanskelige valg.

Dette medlem vil prioritere følgende hovedutfordringer neste periode:

  • – Velferdsstaten må utvikles videre. Alle innbyggere skal være sikret et anstendig velferdsnivå - uavhengig av inntekt, helsetilstand, bosted og familiesituasjon. Særlig er det viktig å skape sikkerhetsnett som gjør at de svakeste ikke faller utenom. Dette forutsetter en offentlig sektor som gir mest mulig velferd for hver krone, og som sikrer at det ikke vil være behov for konkurranseutsetting eller privatisering.

  • – Barn og unge er framtida. Det vil være en meget god investering å satse på et tilbud til barn og ungdom av høy kvalitet og i et tilstrekkelig antall. På denne måten kan vi gi dem en start på livet som setter dem i stand til å være gode og produktive samfunnsborgere i framtida. Det bør være sjølsagt at både barnehage og skolefritidsordning skal være rimelige nok til at alle kan benytte seg av dem. Skolen skal være fri for egenandeler, og ingen barn skal vokse opp i fattigdom.

  • – Bruk den utenrikspolitiske handlefriheten. Utenfor EU har Norge handlefrihet. Både i miljøpolitikken, sikkerhetspolitikken og bistandspolitikken kan Norge være et alternativ til stormaktene. Problemet er at denne handlefriheten i stor grad ikke benyttes. Norge velger i stor grad å være et haleheng til USA og/eller EU i alle saker av betydning. Når det gjelder plassering av oljefondet har Norge full frihet. Vi kan velge å plassere vår rikdom i en rekke etisk tvilsomme virksomheter, vi kan innføre retningslinjer som forhindrer kapitalplassering hos verstingene, og vi kan bruke denne kapitalen i virksomheter som bringer verden framover.

  • – Bærekraftig miljøpolitikk koster. Vi står overfor en rekke avgjørende veivalg i miljøpolitikken. Klima, energi, samferdsel, biologisk mangfold og grønne skatter er stikkord på områder der våre valg i kommende langtidsplanperiode vil få konsekvenser i mange tiår framover. Å være føre var vil medføre kostnader på mange nivå, men å ta sjansen på å la være vil kunne gi voldsomme konsekvenser på lang sikt. Sosialistisk Venstreparti er ikke villig til å ta denne sjansen.

  • – Fra svart oljeøkonomi til grønn kunnskaps­økonomi. Verdien av den framtidige arbeidsinnsatsen er 13 ganger høyere enn verdien av oljeformuen. Dette illustrerer behovet for endring av fokus i næringspolitikken. Satsing på utdanning og forskning som kan øke verdien av den menneskelige kapitalen vil ha en mye større effekt på vår velferdsutvikling enn noe annet. Gjennomføring av den grønne skattereformen er en forutsetning for at bedrifter skal gis grunnlag for å legge om sin produksjon i miljøvennlig retning. Dette må gjøres i planperioden.

  • – Rettferdig fordeling. Fremdeles finnes det fattigdom i Norge. Som et av verdens rikeste land er dette uakseptabelt. Sosialistisk Venstreparti krever gjennomføring av en rekke tiltak som vil gi de svakeste gruppene i vårt samfunn et verdig liv. Sentralt er omfordeling gjennom skattepolitikken, fjerning av egenandeler i skolen og helsevesenet, økte overføringer og maksimalpriser på skolefritidsordningen og barnehager.

  • – Toleranse. Det norske samfunnet er og vil være mangfoldig og flerkulturelt. All politikk må ha dette som et positivt utgangspunkt, og legge til rette for respekt og inkludering av minoriteter i samfunn og sosialt fellesskap. Prinsippene om likestilling mellom kjønnene og solidaritet er en viktig del av vårt verdigrunnlag. Disse verdiene er ikke kultur- eller religionsrelative. Dette verdigrunnlaget er en nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn, og for å lykkes i å ivareta interessene til minoriteter.

Dette medlem mener det er svært viktig å forsvare velferdsstaten. For å sikre et anstendig tjenestetilbud til alle grupper i samfunnet, må offentlig sektor kontinuerlig videreutvikles og forbedres slik at man får mest mulig velferd ut av hver krone. Dette er det eneste effektive middel mot krav om privatisering og konkurranseutsetting. Offentlig sektor må primært fokusere på tilbud til de svakeste gruppene i samfunnet. Det vises for øvrig til merknad til kapittel 3.

Innenfor rammene av økologisk bærekraftighet og en høy standard på helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet må næringslivet få rammevilkår som gir dem et best mulig utgangspunkt for verdiskapning. Dette medlem understreker at den offentlige næringspolitikken må ta sikte på en overgang fra en svart oljeøkonomi til en grønn kunnskapsøkonomi, stabile rammevilkår, nasjonal kontroll med sentrale deler av næringslivet og grunnlag for næringsutvikling i hele landet. Det vises for øvrig til merknad til kapittel 4.

I arbeidsmarkedspolitikken står vi overfor to hovedutfordringer: Skaffe nok arbeidskraft til å løse viktige oppgaver i offentlig og privat sektor, og inkludere grupper som har vært utstøtt i arbeidslivet. Dette medlem mener dette delvis er to sider av samme sak, og viser for øvrig til merknad til kapittel 5.

Den økonomiske politikken må ivareta en rekke hensyn. På en måte som skaper minst mulig ulemper for innbyggere og næringsliv skal man sikre finansiering av velferdsstatens ordninger og fordelingsvirkemidlene. Den skal bidra til en bærekraftig utvikling, og søke å gi en stabil økonomisk utvikling. Det vises for øvrig til merknad til kapittel 6.

Verdien av arbeidsinnsatsen til norske innbyggere er 13 ganger høyere enn verdien av oljeformuen. Det bør derfor satses mye på å øke verdien av denne arbeidsinnsatsen. Det betyr satsing på skole, utdanning og forskning - både på kvalitet og kvantitet. Sosialistisk Venstreparti er villig til å bruke de ressursene som kreves for å få til dette. Dette er et viktig ledd i prosessen med å omdanne norsk økonomi til en grønn kunnskapsøkonomi. Det vises for øvrig til merknader til kapitlene 7 og 13.

Vi står overfor en rekke avgjørende veivalg i miljøpolitikken. Klima, energi, samferdsel, biologisk mangfold og grønne skatter er stikkord på områder der våre valg i kommende langtidsplanperiode vil få konsekvenser i mange tiår framover. Å være føre var vil medføre kostnader på mange nivå, men å ta sjansen på å la være vil kunne gi voldsomme konsekvenser på lang sikt. Sosialistisk Venstreparti er ikke villig til å ta denne sjansen. Det vises for øvrig til merknader til kapitlene 8 og 9.

Levedyktige distrikter er viktig for hele Norge. Dette må få konsekvensen for politikken som føres på en rekke felter. Særlig viktig er det å beholde den differensierte arbeidsgiveravgiften og en velutbygd infrastruktur for kommunikasjon. På sikt vil verdien av vitale lokalmiljøer over hele Norge, overstige kostnadene dette medfører. Det vises for øvrig til merknad til kapittel 10.

Fremdeles finnes det fattigdom i Norge. Som et av verdens rikeste land er dette uakseptabelt. Sosialistisk Venstreparti krever gjennomføring av en rekke tiltak som vil gi de svakeste gruppene i vårt samfunn et verdig liv. Sentralt er omfordeling gjennom skattepolitikken, fjerning av egenandeler i skolen og helsevesenet, økte overføringer og maksimalpriser på skolefritidsordningen og barnehager. Det vises for øvrig til merknad til kapittel 11.

Det vises for øvrig til merknad til kapittel 12.

En velfungerende velferdsstat er en forutsetning for et godt tilbud til syke og pleietrengende. Helsetjenesten i kommunene danner grunnmuren i helsevesenet. Svake grupper som psykiatri og ungdom må prioriteres høyere. Den politiske kontrollen med sykehusene må beholdes. Det vises for øvrig til merknad til kapittel 14.

Befolkningsutvikling med sterk økning av eldres andel befolkningen skaper utfordringer for vårt pensjonssystem. En evt. omlegging av systemet må ivareta hensynet til fordeling og likestilling samtidig som det eldre arbeidstakere gis motivasjon til å stå i arbeid. Det vises for øvrig til merknad til kapittel 15.

Utenfor EU har Norge handlefrihet. Både i miljøpolitikken, sikkerhetspolitikken og bistandspolitikken kan Norge være et alternativ til stormaktene. Problemet er at denne handlefriheten i stor grad ikke benyttes. Norge velger i stor grad å være et haleheng til USA og/eller EU i alle saker av betydning. Når det gjelder plassering av oljefondet har Norge full frihet, men velger å plassere vår rikdom i en rekke etisk tvilsomme virksomheter. Det vises for øvrig til merknad til kapittel 16.

Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen har merket seg at Regjeringens uttalte målsetninger om i vesentlig grad å opprettholde dagens bosettingsmønster ikke følges opp gjennom tiltak i de meldinger og proposisjoner som kommer fra ulike departementer, og som samlet sett gir et bedre bilde av Regjeringens faktiske politikk enn det meldingen om Regjeringens langtidsprogram gjør. Dette medlem har merket seg at meldingen om regional- og distriktspolitikken gjennom scenarier for fremtiden gir et bilde av hvilken utvikling Regjeringen forventer for de ulike landsdeler, og at den samlede effekt av Regjeringens politikk innen ulike politikkområder peker mot en utvikling som skissert i disse scenarier.

Dette medlem har merket seg at den politikk Regjeringen fører, virker sterkt sentraliserende, undergraver muligheten for langsiktig privat eierskap og faser ut næringsområder av stor betydning for bosetting og utviklingsmuligheter i distriktene. Dette medlem har også merket seg at Regjeringens skattepolitikk favoriserer de børsnoterte selskap fremfor de ansvarlig eide, og at overgang fra ansvarlig eierskap til AS-selskaper svekker bedriftenes tilknytning til og interesse for den kommune de er plassert i. Dette medlem mener også at et skattesystem som fratar kommunene den direkte bedriftsbeskatning drar i samme retning.

Manglende vilje til å bygge ut et tidsmessig vegnett i hele Norge forsterker de problemer næringslivet i distriktene har, det gjør også den manglende vilje til å ta et løft for bedre havner med tilknyttet tidsmessig veistruktur.

Dette medlem har også merket seg Regjeringens manglende vilje til å ta et løft for en bedre offentlig skole. Dette medlem har merket seg at Regjeringen er mer opptatt av skolefritidsordninger enn av skolens innhold.

Dette medlem vil understreke den betydning kraftkrevende industri har for f.eks. indre Ryfylke, for Odda i Indre Hardanger og for Sogn og Fjordane. Dette medlem mener at Regjeringens kraftpolitikk vil svekke disse områdene og deres muligheter for næringsutvikling knyttet til eksisterende industri vesentlig, og at dette er en politikk som vil forsterke fraflyttingstendensene.

Dette medlem har merket seg at Regjeringen ikke i noen av sine fremlagte stortingsmeldinger eller proposisjoner har skissert de forslag til tiltak som Stortinget har bedt om for å sikre de maritime næringer en fremtid i Norge. Tvert imot beskriver Regionalmeldingen en fremtid der f.eks. Nord-Vestlandet ikke har klart omstillingen fra et aktivt maritimt næringsliv til ny virksomhet, mens for eksempel det maritime miljø på Sør-Vestlandet har klart denne omstillingen. Dette medlem mener at den utfasing av maritime næringer som ligger i disse fremtidsutsikter, vil undergrave fremtids- og utviklingsmulighetene langs kysten, innskrenke yrkesvalgmulighetene og svekke distriktsbosettingen.

Dette medlem har videre merket seg at Regjeringen ved tildeling av nye oppdrettskvoter vil omgå Stortingets vedtak om ikke å auksjonere ut kvoter ved å fastsette en pris på de enkelte kvoter basert på forventet fremtidig avkastning i samarbeid med næringen. Dette medlem anser dette som en fordekt auksjon, og i strid med Stortingets vedtak. Dette medlem mener også at en fastsettelse av kvotepris basert på forventet fremtidig overskudd vil favorisere de kapitalsterke aktørene og frata distriktsbefolkningen mulighet til aktivt eierskap i en vekstnæring basert på lokale naturressurser, det er etter dette medlems mening også galt at staten skal ha betalt for bruksrett til områder som tidligere har vært brukt av lokalbefolkningen. Eventuell konsesjonsbetaling må etter dette medlems mening tilfalle de aktuelle kommuner. Dette medlem vil påpeke at Regjeringens forslag slik det fremgår av Ot.prp. nr. 65 peker i motsatt retning av Regjeringens uttalte mål om å opprettholde distriktenes bosettingsmønster og utviklingsmuligheter.

Dette medlem vil også vise til den fremlagte stortingsmelding om oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene. Dette medlem mener at en gjennomføring av oppgavefordelingen som foreslått i denne meldingen vil undergrave lokaldemokratiet i kommunene. Dette medlem mener at en overføring av beslutningsansvar fra kommunalt til fylkeskommunalt nivå på sikt vil favorisere de befolkningsrike områdene på bekostning av kommuner med svakt befolkningsgrunnlag, og at dette igjen vil forsterke fraflytting fra distriktene. Dette medlem viser til at og Kystpartiet vil motvirke at næringsliv bygget på nasjonale fornybare ressurser selges ut av landet. I møte med den globale utvikling er det viktig at ressursgrunnlaget for fremtidig verdiskapning forblir under norsk kontroll. Lokalt eierskap er en styrke for lokalsamfunnene, og grunnleggende for at det kan utvikles et godt samarbeid mellom næringsliv og lokalsamfunn. Dette medlem viser til at Kystpartiet gjennom skattepolitiske virkemidler vil stimulere til bedre rammevilkår for små og mellomstore bedrifter. Statens kapitalressurser skal ikke brukes til å kjøpe opp og skaffe seg kontroll over bedrifter som eies lokalt og som har gode utviklingsmuligheter innenfor rammen av privat næringsliv. Heller ikke skal statens ressurser brukes til kapitalinnsprøyting i bedrifter lokalisert i utlandet som er i direkte konkurranse med norskbasert næringsliv og som har gunstigere markedsadgang og lavere lønnskostnader enn tilsvarende bedrifter i Norge. Gjennom hensiktsmessige låneordninger der statlig og privat kapital deler risiko skal det legges til rette for innovasjon og nyetableringer. Dette medlem viser til at Kystpartiet gjennom skattefradrag for investeringer i lokale samfunnsprosjekter vil stimulere til økt samhandling mellom lokalmiljø og næringsliv.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at bedriftsbeskatningen skal tilfalle kommunene der produksjonen foregår. Norsk næringslivs konkurranseulempe ved å ligge langt fra markedene må motvirkes ved økt statlig satsing på hensiktsmessige transportårer tilpasset moderne kommunikasjonsmidler, og avgiftsnedsettelse på drivstoff for skipsfart og landeveistrafikk. Norske transportører må gis konkurransedyktige rammevilkår. Det må bli enklere å etablere nye næringer. Ny næringsutvikling hemmes ved et overdrevent skjemavelde og urimelige gebyrer og avgifter.

Dette medlem viser til at Kystpartiet er positiv til at investeringsavgiften fjernes, og vil være pådriver for at dette gjennomføres. Statens kontroll- og regulerings­iver i forhold til næringslivet må begrenses. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil trygge privat eierskap ved å fjerne arveavgift og skatt på produksjonsutstyr. Skatten må ligge på sluttproduktet, og generasjonsskifte i privateide bedrifter må kunne gjennomføres uten at bedriftene tappes for kapital.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil legge til rette for at primærnæringene skal få best mulig rammevilkår med større fortjeneste for dem som gjennom sitt arbeide skaper verdiene. Verdien av ren norsk matproduksjon må i større grad tilfalle produsenten, ikke omsetningsleddene. Den største andelen av SND-midlene skal investeres i distriktene. Arbeid er en viktig trivselskaper. At folk har et arbeid de trives i gir mindre kriminalitet og krever mindre sosialomsorg. Begrenset tilgang på arbeidskraft må møtes med tiltak for å få flere av dem som i dag går på attføring/trygd ut i aktivt arbeide. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil prioritere tiltak som kan motvirke at unge mennesker uføretrygdes og stenges ute fra arbeidslivet uten noen gang å ha vært i arbeid.

Dette medlem viser til at Kystpartiet ønsker å benytte følgende virkemidler:

  • – Kystpartiet vil arbeide for at flere yrkesvalghemmede får målrettet utdannelse med sikte på å kunne integreres i næringslivet.

  • – Pensjonister må selv sette grensene for lønnet arbeidsaktivitet uten å bli straffet gjennom pensjonsreduksjon.

  • – Det må etableres arbeidsmuligheter for ungdom som ikke kan eller vil gå rett fra grunnskolen og over til videregående skole og yrkesutdannelse.

Fiskeri og havbruk er landets nest største eksportnæring, og er bortsett fra petroleumsvirksomheten netto største verdiskaper i Norge. Bærekraftig høsting og produksjon av fornybare ressurser som fisk, skalldyr og sjøpattedyr, ved siden av havbruk, skal fortsatt være grunnlaget for næringslivet på kysten. Kystnæringene og da spesielt den eksportrettede delen skal styrkes med markedsføringsmidler for å komme i posisjon overfor konkurrentene i Europa og verden for øvrig. Dette gjelder også informativ virksomhet som skal motvirke feilinformasjon fra ulike organisasjoner. Disse organisasjonene sprer i dag feilaktige opplysninger om sentrale fiskeslag og sjøpattedyr. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil motarbeide slik virksomhet.

Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for at korrekte, vitenskapelige resultater trekkes inn i markedsføringsarbeidet. Fiskeressursene er avgjørende for hele kysten. For å unngå overbeskatning, må vi samarbeide med andre kyststater. Det overordnede mål for forvaltning av fiskeressursene, må være å oppnå et stabilt og optimalt langtidsutbytte. Norge skal fortsatt delta i internasjonale organer hvor beslutninger som innvirker på norske kyst- og havressurser, fattes. Det er avgjørende å beholde nasjonal styring av fiskeressursene. Retten til fisken skal være hos det folket som bor ved ressursene og eierskapet i fiskerinæringen må være mest mulig lokalt. Dette gjelder både fiskebruk og kvoter.

Dette medlem viser til at Kystpartiets mål er å få frem en lønnsom og markedsorientert næring:

  • – Fiskere og tilvirkere må få større andel av verdiskapningen som det ferdige produktet gir.

  • – Tildelte kvoter må kunne tas på det redskap som gir best kvalitet og lønnsomhet.

  • – Fangsten må baseres på en økonomisk og ressursmessig riktig utnyttelse, og med en flåte som gir rimelig sikkerhet for kontinuerlig råstoffleveranse.

  • – En prispolitikk som fremmer kvalitet.

  • – En foredlingsindustri som er ressurs- og markedstilpasset.

  • – Kondemneringsordningen for fiskebruk gjeninnføres.

Dette medlem mener at uttaket av fisk og sjøpattedyr skal fastsettes på bakgrunn av vitenskapelige undersøkelser, og i samarbeid med næringen. Dette gjelder alle arter som gir grunnlag for kommersiell fangst. I tillegg bør vi ha overvåkning og forskningsfangst på arter som det i dag ikke drives kommersiell fangst på. Kontrollen av norske og utenlandske fartøyer må styrkes betraktelig slik at det ikke blir rom for å drive overfiske. Dette medlem godtar heller ikke hard beskatning av ungfisk eller utkast. Kontrollmyndighetene må gis tilstrekkelig ressurser og sanksjonsmidler for å utøve denne kontrollen. Oppvekst- og fiskeområder bør overvåkes bedre slik at man raskere kan stenge og reåpne fiskefelt enn det som er tilfellet i dag. Fiske og fangst må skje på en slik måte at vi får et best mulig økologisk og økonomisk utbytte. Dette innebærer en opprioritering av det kystnære fisket og en nedprioritering av fisket i oppvekstområdene.

Dette medlem viser til at Kystpartiet krever at flere unge får sjansen til å starte i eget fartøy. Selv om myndighetene arbeider for en nedbygging av flåteleddet må vi sikre at rekrutteringen er på plass. Ungdom er i dag mer bevisst på at de skal ha en utdanning via fiskerifagskoler, distriktshøyskoler og andre utdanningsinstitusjoner. Ved å endre dagens stivbeinte regelverk, blant annet ved å innføre levelige kvoter for ungdom, vil sjansene for at unge etablerer seg i næringen øke. Det er viktig at eierskapet i den norske fiskeflåten ligger fast. Dette medlem viser til at Kystpartiet ikke kan godta store eierkonsentrasjoner i eksempelvis havfiskeflåten. Det representerer en trussel mot de enkelte lokalsamfunn og den frie konkurransen om råstoffet. Dette medlem viser til at Kystpartiet er imot enhetskvoteordning for fartøy under 28 meter.

Dette medlem viser til at Kystpartiet går også inn for å regionalisere noen av fiskekvotene, med særlig vekt på å sikre fiskemulighetene og fiskeleveransene i områder hvor dette er naturlig. I den grad fritidsfiskere driver omsetning av fangst, skal det stilles samme krav til kvalitet og hygiene som på ordinære fiskefartøy. Alle ledd i næringen skal gis mulighet for å utvikle sitt markedspotensial både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for å redusere unødige hinder i denne prosessen. Dette gir en bedre pris for råstoffet, vil bidra til økt foredlingsgrad i Norge, og er til fordel for sysselsettingen.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil verne om de rettigheter vi har ifølge Havrettstraktaten til selv å utnytte ressursene innenfor våre fiskerisoner. Hvis FN-resolusjonen om fiske på det åpne hav ikke gir tilstrekkelig vern av norske interesser, må Norge ensidig utvide Norsk økonomisk sone (NØS) og fiskevernsonen ved Svalbard. Kystbestandene må forvaltes og reguleres uavhengig av fiskeriavtaler vi har med andre land. Bosettingsmønsteret skal opprettholdes og kystflåten skal fortsatt være bærebjelken. Det bør spesielt tilrettelegges for den mindre kystflåten slik at den får levert og solgt sine tildelte kvoter i nærmiljøet.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil videreutvikle "Bulandsmodellen" som grunnlag for kvotefastsettelser og benytte hele fisken (så som bein, innmat og slog) til produksjon. Fiskernes og fiskeindustriarbeidernes sosiale ordninger må være på samme nivå som øvrige arbeidstakere. Garantikassens forskottslåneordning må gjeninnføres slik at båteiere kan være i stand til å forskuttere minstelotten til sine ansatte i vanskelige tider. Låneordningen skal være rentefri. Ved bortgang bør rettigheter til fiskekvoter kunne beholdes av de etterlatte for å føre familiebedriften videre.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at samordningen mellom fiskerpensjonen og uføretrygden oppheves. Salgslagene skal ha rett til førstehåndsomsetning for all undermåls hvitfisk som måtte bli solgt fra fiskefartøy til oppdrettere for oppfôring/videresalg. Salgslagene og/eller Kontrollverket skal ha kontrollansvaret for all omsetning av oppdrettet hvitfisk som selges fra oppdrettere. Råstoff som trålere og autolineflåten henter inn fra våre fiskefelt skal leveres i en nasjonal havn eller i regioner hvor trålerne hører hjemme. Ved å frakte ubearbeidet råstoff direkte på kjøl ut av landet, undergraves grunnlaget for bosettingen langs kysten.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for å rette opp skjevheter næringen har pådratt seg når det gjelder fangst av sjøpattedyr. Markedsføring av produktene og informasjon om økologiske forhold står her sentralt. Etter at det er åpnet for eksport av hvalprodukter vil dette medlem vise til at Kystpartiet snarest går inn for en normalisering av hele næringen.

Dette medlem viser til at Kystpartiet mener at det snarest må treffes beslutninger for at selfangsten igjen kommer i gang på en forsvarlig og lønnsom måte. Bestanden av fjord- og kystsel må reduseres og holdes nede på et forsvarlig nivå. Det skjer en rask utvikling innen bioteknologi, havbeite og oppdrett som gjør at havbruk er en av de næringer vi stiller store forventninger til. Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for at havbruk videreutvikles. Dette må imidlertid skje på en fornuftig måte der man i alle sammenhenger tar distriktsmessige hensyn. Gjør vi dette, har vi alle muligheter til å lykkes i arbeidet med å få en meget betydelig kystnæring. Dette medlem viser til at Kystpartiet ikke kan akseptere at en slik distriktsnæring i økende grad blir eid av multinasjonale selskap og fjernstyres fra utlandet.

Dette medlem viser til at Kystpartiet går imot at det skal innføres vederlag for tildeling av oppdrettskonsesjoner. Blir en arealavgift innført, skal inntektene av denne føres tilbake til vertskommunene slik at disse settes i stand til å utvikle næringen videre i samarbeid med annen lokal virksomhet.

Dette medlem viser til at Kystpartiet er også betenkt over at den nye loven om havbeite inneholder retningslinjer om sikringssoner som er kjent gjennom "Rieber-Mohn-utvalget". Etter vår oppfatning vil opplegget for slike soner forverre lokalbefolkningens frie ferdsel og aktiviteter.

Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for en meget restriktiv bruk av havbeiteloven. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil ha økte ressurser til forskning på nye og gjerne hardføre marine arter som kan øke verdiskapningen i oppdrettsnæringen. Etablering og plassering av havbruksanlegg skal ikke føre til urimelige konsekvenser for andre kystaktiviteter, spesielt låssettingsplasser, seilingsleder og friluftsaktivitet. Dog har det allerede oppstått så store arealkonflikter mellom tradisjonelle fiskerier og oppdrett at dette må avklares.

Dette medlem viser til at Kystpartiet videre går inn for at fremtidige kystsoneplaner skal utarbeides i nær sammenheng med havbruksvirksomhetene og fiskerinæringene.

Dette medlem viser til at Kystpartiet er i mot at eksterne kapitalinteresser overtar eierstrukturen i norsk fiskerinæring. Fiskeflåten må fremdeles ha lokalt eierskap. Kystflåten skal være bærebjelken i norsk fiskerinæring. Deltakerlovens bestemmelser må opprettholdes slik at fartøy fortsatt skal være eid av fiskere med kunnskap, bakgrunn og kompetanse som er nødvendig for å betjene flåten på en økonomisk og sikker måte. Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for at det opprettes en kvotebank på regionalt nivå i hvitfisksektor og at fartøykvotene kan slås sammen.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for å opprettholde en fiskereid, moderne og variert fiskeflåte. Dette er helt nødvendig for at vi i det hele tatt skal holde dagens nivå i våre fiskerier. En mobil og fleksibel flåte som driver helårsfiske etter flere arter, skal utgjøre hovedstammen.

Dette medlem viser til at Kystpartiet ønsker å bruke følgende virkemidler:

  • – Skattebetingede fondsavsetninger for å styrke egenkapitalen.

  • – SND får øremerkede rammer for tilskudd og lån til fornyelse av kystfiskeflåten, nordsjøtrålerne samt gjenoppbygge en ny og effektiv fangstflåte (selfangstskuter).

  • – SND får de samme retningslinjer for finansiering av fiskefartøy som konkurranseutsatt, eksportrettet industri på land.

  • – Gjeninnføring av kondemneringsordning for eldre kystfiskefartøy.

  • – Fylkeskommuner og kystkommuner får tilført fondsmidler som skal benyttes til fiskerifond.

  • – Det avsettes mer forskningsmidler som kan benyttes for innleie av kystfiskefartøy til forskningsfangst.

  • – Det skal ikke gis SND-støtte i form av ekstraordinære lån og tilskudd til havgående fartøy som driver utelukkende ombordproduksjon og/eller leverer direkte til utlandet.

  • – Det skal avsettes fond som skal gå til stipend for ungdom som ønsker å utdanne seg innen fiskerirettet virksomhet.

  • – Ungdomskvotene må styrkes for å sikre rekrutteringa til næringa.

Dette medlem mener at egnede havner er en forutsetning for at vi kan videreføre våre tradisjoner for sjøveis transport og effektiv utskipning av de varer og tjenester som vi produserer på kysten. Nettverket av fiskerihavner i regionene må ses i nær sammenheng med regionenes eller kommunenes hovedhavner. Containertransport blir stadig viktigere for bedriftene som eksporterer sine ferdigvarer. Derfor må havnene i større grad tilrettelegges for dette. Bevilgninger til fiskerihavner og fiskeriserviceanlegg må økes kraftig for å bedre rammebetingelsene for bedriftene. Skipsfart og tilknyttede næringer er Norges mest fullstendige og mest internasjonale næringsklynge. Maritim virksomhet har alltid vært grunnleggende for kystsamfunnene. For å bevare den totale næringsklyngen, er det nødvendig å opprettholde nøkkelvirksomheten, skipsfart, som norsk næring med norske arbeidsutøvere i alle ledd.

Dette medlem mener at skipsfarten står under hardt konkurransepress fra resten av verden. Norge vil ikke i overskuelig fremtid ha norsk arbeidskraft om bord som uten støtteordninger er konkurransedyktige med omverdenen. Arbeidskraft fra lavlønnsområder vil under alle omstendigheter være rimeligere enn norsk arbeidskraft, men det må være et mål for norsk skipsfartspolitikk å være konkurransedyktig innenfor EU-regelverkets grenser, både i forhold til rederivirksomhet, skipsbygging og sjøfolk. Norske rederier og fartøyer under norsk flagg skal ikke beskattes og avgiftsbelegges over gjennomsnitt for tilsvarende næring i Europas øvrige skipsfartsnasjoner. Den direkte tilskuddsordningen til skipsbygging er fjernet både innenfor EU og i Norge. Nye støtteordninger som etableres innenfor EU, må følges opp med tilsvarende ordninger i Norge. Innenfor EU er nasjonale støtteordninger for å sikre nasjonale sjøfolk bygget opp, i Norge er refusjonsstøtten bygget ned. Dette skaper et negativt konkurranseforhold for norske sjøfolk. Erfaringene med en bevilgningsordning som refusjonsstøtte tilsier at ordningen legges om til en nettolønnsordning tilsvarende det som er etablert i andre europeiske sjøfartsnasjoner. En slik omlegging vil sikre norske sjøfolks konkurransedyktighet og samtidig sikre dem retten til fri arbeidsvandring innenfor EU. Uten norske sjøfolk vil vi i løpet av relativt få år ikke kunne ivareta de nødvendige arbeidsoppgaver som følger med å være en kystnasjon. Den landbaserte maritime næringsklynge har stort behov for den kompetanse som bare erfarne sjøfolk har. Rekruttering til maritim utdannelse avhenger av at sjøfolk gis jobbsikkerhet etter endt utdannelse og at der til enhver tid er nok lærlingplasser. Mangel på lærlingplasser om bord kan ikke erstattes med et ekstra skoleår. Uten forutsigbarhet for norske sjømannsarbeidsplasser, vil grunnlaget for maritim utdanning i Norge falle bort, og vi vil bli helt prisgitt utenlandsk arbeidskraft for å ivareta kystforvaltning og sjøtransport.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide kompromissløst for å bevare en grunnstamme norske sjømannsarbeidsplasser, selv om tilgangen på arbeidskraft i perioder kan være vanskelig. Nettolønn for norske sjøfolk er ikke en støtteordning for å tilgodese norske rederier med rimelig arbeidskraft, det er en nødvendig investering for å sikre at den kompetanse vi som kystnasjon er avhengig av videreføres med topp kvalitet i Norge. Skipsverft er nøkkelbedrifter i mange lokalsamfunn langs kysten. Norsk verftsindustri holder et høyt kompetansenivå og det må være et mål at denne industrien fortsatt forblir konkurransedyktig innenfor de konkurranserammer som gjelder for EU-området. Den tidligere direkte støtteordningen til verftsindustrien er avviklet men innenfor EU-regelverket er det etablert andre støtteordninger for å stimulere til kompetansevekst og teknologiutvikling. Tilsvarende støtteordninger må etableres i Norge.

Dette medlem mener at norske kystfraktefartøyer har en høy gjennomsnittsalder og tilfredsstiller i liten grad dagens krav til miljø og teknologi. Dette er et resultat av langvarige negative konkurranseforhold for næringen. Støtteordninger til flåtefornyelse kan gjøres betinget av teknologiutvikling knyttet opp til norske verft. Dette vil sikre oppdragsmengde i verftsindustrien og på sikt gi mer miljøvennlig sjøtransport på moderne kystfraktefartøyer som er tilrettelagt for lærlinger.

Dette medlem mener at for å hindre at gamle skip selges og kommer tilbake til kysten som konkurrenter under annet flagg, bør det innføres en kondemneringsordning knyttet opp til bruken av støtteordninger for teknologi og kompetanseutvikling. For å hindre store svingninger i ordretilgangen må ordninger som etableres ha en viss langtidsgaranti. Forutsigbare rammer for næringslivet er den beste garanti for næringsutvikling, jobbsikkerhet og stabilitet i lokalmiljøet og i enkeltmenneskers hverdag. Det er et mål at større del av transportarbeidet går over sjø. Den forventede volumveksten i havbruksnæringen vil øke godsmengden som skal transporteres fra kysten til markedene i et omfang som bare kan møtes gjennom bevisst transportplanlegging som styrer transporten utenom pressområdene i østlandsregionen. Sjøtransport er mer miljøvennlig, mindre ressurskrevende og mindre ulykkesbelastet enn landeveistransport. En vridning av transporten fra hjul til kjøl vil dessuten redusere behovet for veibygging i pressområdene på Østlandet. Etablering av nye oppdrettsarter med stort behov for rask transport til markedene, byr på nye utfordringer for skipsverftene. Det vil bli behov for nye skipstyper med annen logistikk enn den som er i bruk i dag. Krav til miljøvennlighet vil også stille krav til utvikling av maskineri som kan nytte alternative energikilder som naturgass. Gjennom kanalisering av forskningsmidler til det næringsliv som bygger og bruker skip, må Norge være i forkant i forhold til utvikling av nye skipstyper og øvrige teknologiske nyvinninger. Norges kystforvaltning er utilstrekkelig og lite oversiktlig fordi den ivaretas av 10 departementer og 25 statlige etater som aktører. Et kystdepartement med utgangspunkt i Fiskeridepartementet burde opprettes og styrkes med tilførsel av nødvendig kompetanse. Kystdepartementet burde omfatte Sjøkartverket, Sjøfartsdirektoratet og Kystdirektoratet. Kystdepartementet burde utvikle et særdeles nært samarbeid med Forsvarsdepartementet og Sjøforsvaret/Kystvakten.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at Sjøfartsdirektoratet flyttes ut av Oslo. Bedre kartlegging av norske farvann må gis høy prioritet og sjøkartene i nordområdene må snarlig oppdateres. Arbeidet med å digitalisere sjøkartene må framskyndes. Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for at det innføres skjerpet losplikt i indre seilingsled. Fartøyer som fører olje, kjemikalier, atomavfall og annen miljøfarlig last skal henvises til spesielle seilingskorridorer utenfor minst 12 nautiske mil av grunnlinjen. Seilingskorridorene for internasjonal skipsfart må legges i betryggende avstand fra våre fiskefelt og sårbare steder langs kysten. Disse korridorene skal overvåkes og kontrolleres av norske myndigheter, der dette medlem viser til at Kystpartiet mener at Sjøforsvarets kystradarkjede og Kystvaktens og Sjøforsvarets fartøyer skal spille en sentral rolle. Kombinert med transponder på fartøyene vil dette gi en bedre kystovervåkning.

Dette medlem mener at lostjenesten må styrkes med økte midler for å stå i forhold til flere oppgaver og økt aktivitet. Losutdanninga må styrkes.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for generelt å bedre sikkerheten til sjøs, ved aktivt å bruke den etablerte kompetansen innen sikkerhet. Det bør gis gratis sikkerhetskurs for fiskere. Videregående skoler, høgskoler, Redningsselskapet, Sjøforsvaret/Kystvakten, bemannede fyr og hovedredningssentraler vil være viktige ressurser for økt sikkerhet til sjøs og langs kysten. Dette medlem vil gi arbeidet med å bygge ut trafikksentraler høy prioritet.

Dette medlem mener at redningshelikoptre skal settes på maksimalt 15 minutters beredskap. Dette medlem viser til at Kystpartiet går imot at enhetshelikoptre med liten aksjonsradius skal erstatte spesialutrustede redningshelikoptre med stor aksjonsradius på inntil 250-260 nautiske mil. Dagens Sea King-helikoptre har tilnærmet denne aksjonsradiusen og kan opprustes til et tilfredsstillende nivå, eller aller helst erstattes av nye.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil øke den statlige støtten til Redningsselskapene betydelig. Ved forlis og søk etter savnede personer på havet, skal en maritim kommisjonen kartlegge årsak og definere ansvar for å bidra til større sikkerhet på alle fartøy. Ytterligere avfolkning av fyr skal ikke skje. Ingen automatikk kan erstatte den menneskelige faktor. Etablering og utvikling av små og mellomstore bedrifter er nøkkelen til økt sysselsetting og livskvalitet for folk både i distriktene så vel som i byene. Spesielt gjelder dette de bedrifter som skaper kvinnearbeidsplasser. Blant de viktigste små og mellomstore bedrifter finner vi fiske- og fangstfartøy, fiskeindustri, havbruk, maritime servicebedrifter, skipsindustri, handelsbedrifter og turistforetak. Bedrifter som inngår nettverkssamarbeid gir økt verdiskapning på tvers av bransjene. Lokalt privat eierskap med eiere som er interessert i utviklingen av egne lokalsamfunn, er av vesentlig betydning for stabil bosetting og positiv utvikling i lokalsamfunnene. Statlige investeringer i form av lån og tilskudd må gi rom for at industrien kan modernisere utstyr og anlegg. Bedriftene skal utvikles til å bli mer rasjonelle og fleksible. Forskning, produktutvikling, kvalitetssikring og markedsføring må holdes på et høyt nivå og må rettes inn mot de områder og miljøer som skaper verdier. Dette medlem har tro på at grunnforskning i større grad bør gjennomføres på internasjonalt nivå der miljøene i flere land får tilgang på aktuelt materiale.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil redusere skjemaveldet og forenkle prosedyrene ved etablering av nye bedrifter slik at de økonomiske kostnadene reduseres. Forutsigbare økonomiske rammevilkår er nødvendige for at næringsvirksomheter skal kunne utvikle og overleve i konkurransemarkedet. Norsk landbruk må opprettholdes i hele landet med et produksjonsmønster som ivaretar vårt behov for beredskap og selvforsyning i krisesituasjoner. Produktutvikling og økologisk landbruk skal prioriteres. Bygdeutviklingsprogram som fremmer nærings­virksomhet, trivsel og mangfold, skal fortsatt støttes av Bygdeutviklingsfondet. Eiendomsretten og råderetten i landbruket står fast.

Statlige reguleringer og overføringsordninger må ikke gis en innretning som fører til at bonden av økonomiske årsaker legger opp til en driftsform som ikke er optimal for den enkelte gård i forhold til beliggenhet, jordsmonn og klimatiske forhold.

Dette medlem mener at den enkelte gårdbruker har selv de beste forutsetninger for å vurdere egen drift. Små fjord- og fjellgårder, som er enestående for Norge, gir i seg selv liten avkastning. Likevel er de vesentlige for bevaring av kulturlandskapet og bosettingen i distriktene. De kan ikke overleve uten at fellesskapet betaler for landskapspleien i form av arealtilskudd. På øyene og i kyst- og fjordstrøk er kombinasjonsdrift ofte det beste middel for fortsatt bosetting, og småskala landbruk må kunne drives i kombinasjon med annen næring. Det betyr at også prinsippet rundt begrepet ”fiskerbonden” må kunne videreføres der forholdene ligger til rette for det. Et begrenset landbruk må også kunne drives i kombinasjon med oppdrett. Disse enkle virkemidler vil bidra sterkt til at man kan bevare bosettingsmønsteret og utvikle kulturlandskapet. Regionale verneplaner for landbruk, skogbruk og rovdyr må avgjøres hos de lokale myndigheter og fylkesting. Landbruksinteresser må prioriteres foran rovdyrhensyn. Landsomfattende planer skal avgjøres av Stortinget – og ikke som i dag av Miljøverndepartementet og Fylkesmannens miljøvernavdeling.

Dette medlem viser til at Kystpartiet skal arbeide for å opprettholde norsk jordbruk slik at vi får tilgang på ren mat. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil følge opp regelverket i forbindelse med import av matvarer. Økt kontroll av matimporten står sentralt for å sikre at vi har trygg mat. Varedeklarasjonen må gi klare opplysninger om opprinnelsesland.

Hjemlig produksjon av ren og trygg mat må i sterkere grad enn før oppfattes som et konkurransefortrinn. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil stimulere til investeringer og økt avvirkning i skogbruket. Avskrivningsordningene må gjøres bedre.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil benytte følgende virkemidler:

  • – Gjeninnføring av statlige grøftetilskudd i jord og skogbruk.

  • – Åpne for regulert kvotesalg mellom gårdsbruk.

  • – Via SND gis mulighet for lån og tilskudd til bruksutbygging, ikke industriell produksjon.

  • – Via SND å tredoble potten til nybygg av forskjellige driftsbygninger samt miljørettet tiltak.

  • – Via SND å gi økte tilskudd til videreforedling og markedsføring av økologiske produkter.

  • – Via SND å legge forholdene til rette for videreforedling av den enkelte gårdsprodukter.

Dette medlem mener at det er må være et mål at norsk kraftkrevende industri fortsatt skal sikres krafttilgang, og de må sikres rammevilkår som gjør det mulig å videreføre disse industriene og etablere flere bedrifter som kan videreforedle produktene. Da må avgiftsnivået ned for å sikre konkurransedyktigheten. Hvis den kraftkrevende industri skal ha sikker tilgang til elektrisk kraft, må energi til oppvarming hentes fra andre kilder som for eksempel naturgass. En omlegging av energibruken som sikre at både private og næringslivet får dekket sine behov, er derfor nødvendig.

Dette medlem viser til at Kystpartiet mener at det skal være lik kraftpris for hele industrien. Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for at drivverdige mineralforekomster må utnyttes dog med minst mulig skadeinngrep i omgivelsene. Selskaper som får konsesjon til gruvedrift skal samtidig ha et fullstendig ansvar for at området de driver i ikke skal påføres større varige inngrep enn nødvendig, og oppryddingsansvar og forskjønning etter at driften opphører skal tilligge selskapene og ikke skyves over på samfunnet. Grunneiernes og beitebrukernes rettigheter i vassdrags-, mineral-, og beiteloven må styrkes. Stadig mer fritid og økt reiseaktivitet for folk i store deler av verden, gir vår reiselivsnæring større vekstmuligheter. Kysten, fjorder, fjell og fossefall med sine spennende landskapskulisser gir store muligheter for å utvikle flere helårige arbeidsplasser. Reiselivsnæringen må ha forutsigbare økonomiske rammevilkår slik at de varierende virksomheter med sine lokaliteter kan tilpasse seg regelverket. Her ligger det store potensialer for sysselsetting og arbeidsdeling mellom reiselivsvirksomheter og annen næringsvirksomhet.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil ha avgiftsreduksjoner som kan stimulere til økt turisme, ikke en momsomlegging som kveler denne næringen. Nåværende skjemavelde er til store hinder, både for reiseliv og andre virksomheter knyttet opp mot distriktene, så vel nyetablerere som virksomheter som allerede er i drift. Turisme skal drives på lokalbefolkningens premisser. Det skal lønne seg å arbeide og investere i egen bedrift og øvrig næringsliv. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for lavere skatter og avgifter for å gi bedriftene mulighet til å øke egenkapitalen, og derved trygge sysselsettingen. Råderett over egen inntekt gir valgfrihet og fremmer investeringer i produktiv virksomhet. Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for at bedrifter i distriktene skal kunne styrke egenkapitalen ved at vi gjeninnfører skattemessige fordeler med fondsavsetninger. Delingsmodellen må endres, det skal lønne seg å arbeide i egen bedrift. Skattetrykket på både næringslivet og enkeltpersoner er for høyt i Norge. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at småbedrifter og industri får lavere arbeidsgiveravgift, lavere skatt i en begrenset tidsperiode ved nyetablering og lavere merverdiavgift. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil fjerne investeringsavgiften og redusere arbeidsgiveravgiften med minst 2 pst. i alle soner. Merverdiavgiften bør ikke omfatte tjenester, som for eksempel rammer reiselivet hardt, og momssatsen bør minst reduseres til 20 pst. Økende gebyrer og avgifter rammer folk flest hardt, og er en form for skattlegging som bidrar til å forsterke de økonomiske forskjellene mellom folk med ulikt inntektsgrunnlag. Mens ordinære skatter beregnes ut fra inntekt, fastsettes gebyrer og avgifter uten hensyn til betalingsevne. Derfor slår avgiftsøkningene spesielt hardt ut i forhold til dem som har minst fra før. Enslige og eninntektsfamilier får en dramatisk reduksjon i sin realinntekt i forhold til dem som har to inntekter å fordele avgiftsbyrden på. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for reduserte gebyrer og avgifter på varer og tjenester som folk flest er avhengige av.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for et enklere og mer rettferdig skattesystem. Taket for toppskatt må heves til godt over gjennomsnittlig lønnsnivå, og skattefradraget på lav inntekt må være stort nok til at heldags arbeid gir mulighet til å leve av egen arbeidsinntekt. Ved å redusere skatte- og avgiftsnivået, kan staten bidra til en fornuftig lønnspolitikk som ikke virker inflasjonsdrivende. Når folk får beholde mer av sin egen inntekt, synker også behovet for offentlige tjenester. I Norge har det vært vanlig at velrenommerte og solide bedrifter går i arv fra generasjon til generasjon, men dagens arveavgift er i mange tilfeller til hinder for dette. Den kapital som ligger i produksjonsutstyr og bygninger må kunne videreføres skattefritt til neste generasjon, slik at bedriftenes soliditet ikke svekkes. Bare slik kan vi sikre det langsiktige private eierskap som er vesentlig for distriktenes næringsliv og utviklingsmuligheter.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil fortsette sin intense kamp for reduksjon på avgifter på drivstoff siden dette rammer enkeltmennesker og bedrifter i distriktene hardt, og gir bedrifter i distriktene en ekstra konkurranseulempe i forhold til bedrifter som ligger i mer sentrale strøk. Dette medlem viser til at Kystpartiet også går inn for en refusjonsordning for drivstoffavgift i områder uten kollektivtrafikktilbud.

Dette medlem viser til at Kystpartiet også ønsker å demme opp for den omfattende grensehandelen ved å gjøre det ulønnsomt å kjøre til våre naboland for å kjøpe tobakk, alkohol og andre sterkt avgiftsbelagte varer. Det skal gis større muligheter for å spare penger til egen alderdom. Ektefeller til fiskere skal likestilles med ektefeller til bønder ved beregning av pensjonspoeng.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at:

  • – avgifter for småbåter fjernes

  • – båtplasser skal ikke momsbelegges

  • – småbåtregisteret flyttes fra offentlig til privat ansvarsområde

  • – det blir forenklet registreringsplikt

  • – det skal ikke betales skatt av fordelen ved å bo i egen bolig

  • – bolig- og eiendomsskatten skal fjernes

  • – ordningen med skattefri banksparing gjeninnføres

  • – beløpsgrensen for skattefri verdioverføring mellom generasjoner oppjusteres vesentlig

  • – dagens forbrukeravgift på strøm fjernes

Offshorebasert norsk olje- og gassproduksjon med tilhørende virksomheter (sjøtransport, forskning og landbasert industri) er en av grunnpilarene for norsk økonomi i dag.

Leteboring og utvinning av olje og gass må imidlertid skje i nært samarbeid med etablerte næringer og innenfor fastlagte regelverk - blant annet må miljøforhold i strandsonen tillegges stor vekt. Olje- og gassutvinning skal i prinsippet ikke fortrenge allerede etablert næringsvirksomhet på kysten eller på fiskefelt. Der fortrengning likevel må skje skal det ytes full erstatning til dem som berøres av inngrepene. Dette medlem viser til at Kystpartiet ønsker også at naturgass i største mulig grad benyttes til verdiskapningen innenlands.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide aktivt for at det ved åpning av nye felt i nord legges til rette for ny næring ved at det bygges ilandførings­systemer som gir grunnlag for direkte bruk av naturgass også i nordområdene.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at naturgassen i større grad tas i bruk innenlands, både som energikilde for oppvarming og kraftproduksjon, i transportsektoren og som råstoff for nye næringer. Dette medlem viser til at Kystpartiet er positiv til bygging av gasskraftverk på de betingelser som Stortinget har vedtatt, men forutsetter at aktuelle utbyggere benytter seg av de mest effektive renseteknikker for reduksjon av miljøskadelige utslipp i den grad det er kostnadsmessig forsvarlig. Det norske folk vil ikke akseptere en situasjon der folk flest opplever en kommunal fattigdom, til tross for den statlige rikdom. Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for å bruke en noe større del av overskuddet fra olje- og gassvirksomheten til utbygging av infrastruktur, investeringer i kyst- og distriktsnæringer og forskning. Størstedelen av fondet skal fortsatt forvaltes av Norges Bank. En tilstrekkelig del av oljepengene skal avsettes i et pensjonsfond for å sikre at morgendagens pensjonsforpliktelser ikke skal gi våre etterkommere høyere skatter enn vi er villige til å betale selv. Utbyggingstakten og investeringsnivået i oljesektoren må tilpasses den vekst vi ønsker i Fastlands-Norge og hensynet til jevnest mulig aktivitet. Det bør føres en politikk som i størst mulig grad motvirker store svingninger i aktivitetsnivået. Norsk petroleumsteknologi er i verdensklasse og næringen må gis driftsvilkår i Norge som sikrer at norsk industri fortsatt skal være ledende i forhold til olje- og gassrelaterte næringer i hele verden. Utbyggingen av nye oljefelt må underlegges en strengere vurdering fra Stortinget der hvor fiskefelt er inne i bildet. Beredskapen ved utblåsninger eller andre uhell er ikke tilfredsstillende i dag, og dette medlem viser til at Kystpartiet aktivt vil arbeide for en bedre beredskap. Tilgjengelig lenseutstyr stanser bare bølger som er lavere enn tre meter. Som en følge av blant annet dette, må oljevernbasene styrkes.

Dette medlem viser til at Kystpartiet er imot delprivatisering av Statoil og Statens Direkte Økonomiske Engasjement (SDØE.)

Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for at det bygges gasskraftverk i Norge. Gasskraftverkene bør bygges så nært utvinningsstedet som mulig slik at i landførselen av gass via rørledninger til produksjonsstedet blir kortets mulig. I kommende år bør det forskes betydelig på forbedringer av gassutslipp slik at denne blir redusert til et minimum.

Dette medlem viser til at Kystpartiet skal arbeide for økt livskvalitet og trivsel. Staten bør investere langsiktig i disse målene. Det er viktig at også lokalt initiativ og engasjement hos privatpersoner og næringsliv stimuleres til å delta aktivt i utviklingen av et samfunn som fremmer bedre livskvalitet og trivsel i nærmiljøet. Dette bidrar til at kostnadene på helse- og sosialbudsjettet reduseres. Norge er et variert land, geografisk og klimatisk. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at det opprettholdes fullverdige lokalsykehus med tilfredsstillende akuttilbud og fødeavdeling der slike sykehus er i drift i dag. Statlig overtagelse av sykehusene skal ikke medføre at distriktene får et dårligere tilbud enn de har i dag. Lokalbefolkningen skal føle seg trygg på at de får den hjelp de trenger når de trenger den, uansett bosted, vær og føreforhold. Trygdesatsene må være i samsvar med satsene for alminnelig livsopphold, garantert minste inntekt (GMI) bør innføres. Det er uverdig at trygdede blir tvunget over i køen på sosialkontoret med dagens lave satser. Trygdepolitikken må i større grad legges opp slik at uføretrygdede kan ha større arbeidsinntekt uten trekk i trygden enn i dag, og at det tilrettelegges for at uføretrygdede i større grad kan vende tilbake til arbeidslivet når forholdene tilsier dette.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at befolkningen får et kvalitativt og høyverdig helsetilbud. Målet skal være at helsekøene blir tilnærmet fjernet og at folk kommer i meningsfylt arbeid. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at staten iverksetter tilstrekkelige virkemidler for å sikre at vitale stillinger innen den kommunale helsetjenesten blir dekket. Dette gjelder spesielt for legestillinger. Allmennmedisin bør prioriteres da denne gruppen representerer førstelinja som er nærmest pasientene i deres hjemmemiljø. Forebyggende helsearbeid må prioriteres sterkere. Jo "friskere" pasientene er når de blir behandlet, jo mer økonomisk er dette. Alle deler av den kommunale helsetjenesten må styrkes, og skolehelsetjenesten må bygges ut til forsvarlig nivå. Skolen må i større grad være en medspiller i arbeidet med forebyggende arbeid for framtidas generasjoner.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for en videre utvikling innen bruk av telemedisin og andre desentraliserte helsetjenester som f.eks. mammografibusser og ambulerende spesialisthelsetjenester.

Dette medlem viser til at Kystpartiet anser vanlig tannbehandling som nødvendig helsehjelp, og vil arbeide for at kostnader til sykdom i munnhulen og ordinær tannlegebehandling fases inn under Folketrygdens ansvarsområde. Ingen skal være avskåret fra tannbehandling på grunn av dårlig økonomi. Kosmetisk tannbehandling skal fortsatt være et privat ansvar. Organisasjonen Norsk Luftambulanse utfører uvurderlige tjenester for folk i hele landet. Dette medlem viser til at Kystpartiet støtter tjenesten sterkt! Ved ulykker til sjøs skal kriseteam settes inn og hjelpe pårørende og overlevende. Et forlis på havet er en meget stor belastning for de berørte.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at grunnbeløpet i Folketrygden oppjusteres til det nivå som var forutsatt da Lov om Folketrygd ble vedtatt. Oppjusteringen må skje gjennom gradvise økninger i tilknytning til pensjonistoppgjørene.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for større fleksibilitet for hva Folketrygden kan dekke av alternative behandlingsmetoder der disse kan bevises å hjelpe og ellers minke ventetiden til tradisjonell medisin. Psykiatriske pasienter skal ha samme behandlingsgaranti som somatiske pasienter. For å oppnå dette, må det psykiatriske tilbud bygges ut over hele landet i tråd med vedtatt langtidsplan. Det forebyggende arbeid blant barn og unge må styrkes gjennom økt satsing på frivillige organisasjoner, skolehelsetjeneste og PP-tjenester i kommunene, samt utbygging av ungdomspsykiatrien. Det må stimuleres til samhandling mellom de ulike instanser som har med barne- og ungdomsarbeide å gjøre.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil følge opp at denne utviklingen fortsetter. Det er en markant økning i psykososiale problemer, ofte kombinert med rusproblematikk i den yngre befolkning. Dette må bringes høyere opp på den politiske dagsordenen og komme i sterkere fokus for å finne løsninger som kan stoppe denne utviklingen. Mange får ikke den hjelp de trenger før tilstanden har låst seg helt. Så langt har de øremerkede midlene i hovedsak gått til å styrke psykiatritjenestene for de kronisk syke. Forbygging må prioriteres.

Dette medlem viser til at Kystpartiet mener det er uakseptabelt at barn og unge ikke får den hjelp de trenger når de trenger det. Det må tas et skikkelig løft for barne- og ungdomspsykiatrien for å forhindre at unge mennesker utvikler tilstander som gjør dem til kroniske psykiatripasienter. Dette fører til at disse blir uføretrygdet før de blir skikkelig voksne. Det må etableres flere sikkerhetsavdelinger som gir mulighet for langtidsbehandling av kriminelle med psykiatrisk behandlingsbehov. Psykisk syke mennesker skal ikke sone fengselsstraff i ordinære fengsler men i tilrettelagte institusjoner med egnet fagpersonell. Behandling og forvaring av kriminelle med psykiske forstyrrelser er statens ansvar så lenge behandling ikke er avsluttet eller fare for gjentakelse av kriminelle handlinger foreligger. Eldre, friske mennesker skal få anledning til å bo hjemme så lenge som mulig. Friske eldre med arbeidslyst og arbeidsevne skal ikke tvinges til pensjonering med utgangspunkt i oppnådd alder. Dette medlem viser til at Kystpartiet mener den øvre aldersgrense for aktiv arbeidsdeltagelse bør oppheves. Etter oppnådd ordinær pensjonsalder må pensjonen utbetales uavkortet, uavhengig av annen inntekt. En tilrettelagt omsorgsbolig kan være et tilbud til relativt "friske" eldre uten annen tjenestegaranti enn det den ambulerende hjemmetjenesten kan gi. Omsorgsboliger kan også være en alternativ arena til sykehjemmet. Frem til i dag har trygghet gjerne vært knyttet til sykehjemsplass, men etter hvert har det skjedd en dreining mot at omsorgsboliger kan være fullverdige alternativer til sykehjemmet. Dette betinger at hjemmetjenesten er tilgjengelig døgnet rundt og at det ikke er noen begrensning i omfanget av tildeling av slike tjenester. Sykehjemmet bør være en aktiv behandlings- og rehabiliteringsenhet. Institusjoner er sjelden betraktet som en verdig boform, men er for mange en nødvendighet for å ivareta behovet for heldøgns omsorg og pleie i livets siste fase. Dagens utbygging av enerom i sykehjem må fortsette til behovet for dem som ikke kan bo utenfor institusjon er dekket. I dag har de fleste grupper fått rett til egen bolig uavhengig av grad av funksjonshemming. Dette medlem viser til at Kystpartiet ser økt mobilitet for funksjonshemmede som en selvfølgelig rett og som betinger en styrking av kommunenes økonomi. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at også eldre med omfattende behov for pleie og omsorg får rett til egen bolig dersom de ønsker det. Tilbudet til eldre skal være brukervennlig og fleksibelt slik at enhver kan få et tilrettelagt tilbud etter eget ønske og behov. Bostøtte og gunstige låneordninger skal gi alle som ønsker det mulighet til å kjøpe eller leie seg inn i omsorgsbolig/bokollektiv. Eldre mennesker, med sin livserfaring, er ofte en ressurs for nærmiljøet. Dette bør i større grad benyttes gjennom et organisert samarbeid med skoler og øvrig foreningsliv i nærmiljøet. Med økende antall eldre med komplekse diagnoser, må innsatsen for geriatrisk spesialisering innen lege- og sykepleierutdanningen økes.

Dette medlem mener at sosialhjelp skal være et sikkerhetsnett til hjelp for personer som for kortere perioder kommer i en vanskelig livssituasjon og etaten skal være hjelpeinstans for dem som gjennom økonomisk rådgivning kan få langsiktig hjelp for bedre å klare sine økonomiske forpliktelser. Sosialetatens mål må være å arbeide for at sosialklienter skal bli sjølhjulpne så fort som mulig og må da arbeide i nært samarbeid med økonomisk rådgivningstjeneste, bolig-, trygde- og arbeidsetat.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil bringe samordning av kommunale, fylkeskommunale og statlige instanser på dagsorden da man stadig ser at dette fungerer for tilfeldig. For den enkelte bruker er det nesten umulig å orientere seg i et mylder av hjelpeordninger. En klarere arbeidsfordeling og bedre samordning av blant annet lovverket må iverksettes snarest.

Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for å stimulere arbeidsgivere som sysselsetter personer med helseproblemer.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at det kristne verdigrunnlaget i samfunnet styrkes. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil tilrettelegge for flergenerasjoners bomiljø med hovedvekt på livskvalitet og trivsel. Som et viktig ledd i å styrke familiens rammebetingelser vil dette medlem vise til at Kystpartiet vil arbeide for gunstige finansieringsordninger for flergenerasjonsboliger. Barna er det mest sentrale i familien. Fortsatt er det slik at foreldrene er barnas forbilder. Gjennom en naturlig og sunn oppdragelse legges grunnlaget for normer og verdier som sterkere enn noe annet styrer barnas videre liv. Barns trygghet og utvikling er også avhengig av at familie­økonomien er god nok til at mor og far klarer sine forpliktelser. Mange ekteskap og samboerskap har havarert som følge av anstrengt økonomi og de problemer dette har medført for hele familien. Dette medlem viser til at Kystpartiet med sin politikk vil motvirke disse truslene mot familien.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil sette fokus på barns rettigheter i samlivsbrudd og følge opp de intensjoner barneloven har i forhold til barns rettigheter til å være sammen med både far og mor. Barna skal i størst mulig grad gis mulighet til å bo der barna har det best, uavhengig av foreldrenes kjønn. Dette medlem viser til at Kystpartiet krever likestilling mellom far og mor i forhold til barns rett til å bli hørt når det gjelder hvor barnet vil bo. Ved konflikt og samlivsbrudd skal barns ønske vektlegges mer.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for omsorgslønn som står i forhold til den innsatsen familien yter overfor pleietrengende familiemedlemmer. Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for at kontantstøtten videreføres. Familiene skal få lettere tilgang på hjelp i forbindelse med familierådgivning og økonomisk rådgivning. I tilfeller hvor familien ikke når frem med å skape trygge oppvekstvilkår, er det viktig å ha gode nok hjelpeordninger. Ikke bare gjennom barnevernet, men også i tilfeller hvor frivillige kommer inn for å gjøre en innsats. I de familier der begge foreldrene er i arbeid og den ene ektefellen/samboeren er mye borte fra hjemmet på grunn av sin arbeidssituasjon skal den hjemmeværende få overført betalte fridager til seg ved barns sykdom og som skal dekkes av trygdeetaten. Dette innebærer at familien kan utnytte maksimalt 20 betalte dager slik at de kan benytte samme rettigheter som gjelder for "normale" familier og enslige forsørgere.

Dette medlem mener at man ved sesongarbeid skal det tilrettelegges slik at barn får tilbud om plass i barnehage i den perioden sesongarbeidet pågår. Dette gjelder spesielt distrikter med få alternative arbeidsplasser, og et slikt tilbud vil være et sterkt bidrag for å opprettholde bosetting og levestandard i distriktene. For at kvinner skal kunne nyttiggjøre seg et utdannings- eller jobbtilbud, er tilfredsstillende barnehagedekning en viktig forutsetning. Dette medlem viser til at Kystpartiet i særlig grad vil stimulere til at jenter kommer inn i fiskeri-, havbruk- og andre distriktsnæringer. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for å styrke de desentraliserte utdanningstilbudene på videregående skoler, høgskoler og universitet, med hovedvekt på kvinners behov og ønsker. Kvinnens stilling skal styrkes ved at hennes valgmuligheter innen utdanning og arbeid skal bli bedre. Ved å flytte statlig virksomhet ut i distriktene, vil dette medlem øke jobbmulighetene for kvinner. Arbeidet for lik lønn for arbeid av lik verdi må videreføres. Eksisterende plan- og bygningslov virker i seg selv dempende for vår boligbygging, særlig på større tettsteder og i byer. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at nevnte lov blir endret slik at boligsøkende raskere kan bygge sine hjem. I de aller fleste kommuner er arealer lagt ut for boligbygging. Likevel opplever de fleste, som i stor grad er førstegangsbyggere, en unødig lang saksbehandlingstid. Kommuner som sliter med synkende befolkningstall er særlig interessert i at nybyggingen blir minst mulig hindret. Felles for hele landet er det at vi nå retter større oppmerksomhet mot de som vil etablere seg i boligmarkedet. Dette medlem viser til at Kystpartiet også vil arbeide for at finansieringsinstitusjoner, og i særlig grad Husbanken, gir fordeler til nyetablerere. Det bør være momsfritak for nybygg ut fra Husbankens status. På utdanningssteder er det i dag et stort press på det etablerte leiemarkedet. Dette medlem mener myndighetene snarest må prioritere bygging av flere studentboliger. Tomteprisene varierer meget sterkt og tomtepriser skal holdes utenfor beregningsgrunnlaget for husbanklån. Høye tomtepriser må ikke ekskludere husbyggere for lån i Husbanken. I vårt kalde land er det uakseptabelt at mennesker er bostedsløse og henvist til å bo på gaten. Dette medlem viser til at Kystpartiet er sterkt kritisk til at stadig flere kommuner oppretter kommunale eiendomsselskaper som pålegges å drive med overskudd, og som derfor fastsetter en utleiepris som ekskluderer de svakeste fra boligmarkedet. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for en sosial boligbygging som sikrer subsidierte leiligheter for mennesker med lav inntekt. Bygging i strandsonen skal reguleres av den enkelte kommune og skal ikke reguleres av nasjonal rådgivning. Ungdom tar stadig lengre og høyere utdanning for å skaffe seg et fremtidig trygt arbeid. Dette medfører store låneopptak i blant annet Statens Lånekasse og utgjør en betydelig økonomisk belastning for yngre mennesker i etableringsfasen. I tillegg reduseres netto livslønn ved at utdanning medfører kortere periode i lønnet arbeid.

Dette medlem viser til at Kystpartiet har tatt tak i dette problemet og ser det som helt nødvendig å få en bedre finansiering og avvikling av studiene. Store deler av befolkningen er under utdanning til enhver tid og studiefinansiering berører derfor mange. Dagens system bidrar til høye studielån for avgangsstudenter. Mange unge har problemer med å gjennomføre studiene i normal tid på grunn av at de må ha deltidsjobber ved siden av studiene for å klare seg økonomisk. Dette bidrar til et unødig kapasitetsproblem ved en rekke høgskoler og universitet.

Dette medlem viser til at Kystpartiet er imot at staten skal "tjene" på de utdanningssøkende. Dermed går dette medlem inn for at renten på studielån ikke overstiger prisstigningen. I tillegg vil dette medlem arbeide for at det skal gis økte rammer for stipend og at stipendandelen økes betraktelig. Vår målsetting er at nyutdannede studenter går inn i arbeidslivet med mindre lån og rimeligere lån enn tilfellet er i dag. Ved at ungdom igjen kan være studenter på heltid frigjøres studieplasser. Dette vil effektivisere utdanningssystemet med flere ferdigutdannede pr. år. Dagens finansieringssystem er urettferdig på bakgrunn av at de som får omskolering gis betydelig bedre finansiering enn ordinære studenter. Dette medlem går inn for at det skal være størst mulig likhet for alle grupper studenter.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil ha utredet ordninger som kan utlikne kostnadsforskjellen mellom hjemmeboende og borteboende elever i videregående skole. For ungdom som må bo på hybel, må stipendene være tilstrekkelige til å dekke den reelle merkostnad disse elevene har. For hjemmeboende elever må studiestipend til elever i videregående skole være behovsprøvet opp mot foreldres inntekt. Ingen skal være avskåret fra muligheten til å benytte sin rett til opplæring på grunn av svak familieøkonomi.

Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for full dekning av skolebøker i den videregående skolen.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil stimulere til utdanningstilbud som kan bidra til å videreut­vikle lokalmiljøet. Yrkesutdanningen skal i større grad være yrkesrettet og i mindre grad høgskolerettet.

Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for at studenter kan ha en arbeidsinntekt på inntil kr 5 000 skattefritt pr. måned.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil gjeninnføre offentlig boligbygging av studentboliger som har en tilfredsstillende boligstandard og som gir studenter mulighet for en rimelig leiebolig i studentperioden. Norge skal ha en god skole da trenger vi dyktige og kunnskapsrike lærere. Dagens informasjonssamfunn medfører at kravet til lærerens eget kunnskapsnivå er større enn før. Uten egne kunnskaper er det vanskelig å være kritisk i forhold til all den informasjon som presenteres gjennom media og Internett, og som elevene stiller spørsmål om. Uten kunnskapsbredde er det vanskelig å forstå den globale nyhetsdekning som er med på å skape holdninger blant barn og unge. Det er et alvorlig problem at leseferdigheten stadig blir dårligere og at norske elever og studenter har dårligere realfagkunnskaper enn jevnaldrende i andre land. Gjennom gode etterutdanningsordninger må det legges til rette for at pedagoger kan utvide sitt kompetanseområde. Dette medlem viser til at Kystpartiet mener at sabbatsår der lærere kan fordype seg i nye fagområder eller høste erfaring fra andre yrker kan motvirke utbrenthet og bidra til at flere lærere blir stående i arbeid til normal pensjonsalder. En slik mulighet til utvikling gjennom yrkeskarrieren kan bidra til å bedre rekrutteringen til yrket. Lærere må ha sikkerhet for en brukbar lønn. Dette medlem viser til at Kystpartiet er skeptisk til at Regjeringen stiller motkrav i form av høyere undervisningstimetall for bedre lønnsvilkår. Undervisning er et intensivt arbeide, og øket krav til mer undervisning kan lett bli kostbart i form av øket sykefravær og større frafall fra yrket.

Dette medlem mener at alle barn skal ha rett til skolegang i sitt nærmiljø.

Timetallet i grunnskolen må økes. Barn som over tid sliter med lærevansker utvikler et negativt selvbilde, mister skolemotivasjonen, mister troen på egen læringsevne og utvikler sperrer mot kunnskapstilegning. Styrket innsats mot de yngste elevene kan bidra til å motvirke problemer oppover i klassene, og derved hjelpe flere til å få større utbytte av skolegangen. Elever som ikke har utbytte av integrering i vanlig klasse, bør få alternativt undervisningstilbud. Hvordan dette tilbudet skal organiseres avhenger av hvilke forhold som er bakgrunn for at integrering i vanlig klasse ikke er til elevens beste. Alternative undervisningstilbud må utvikles i samarbeid mellom skolen og foreldrene, og være målrettet mot å gi eleven en mer meningsfylt og utbytterik skolegang.

Tidlig skolestart innebærer at modningsnivået i 1. klasse er veldig ulikt. Dersom alle skal ha utbytte av sitt første skoleår er det viktig at undervisningen er tilstrekkelig differensiert.

Dette medlem viser til at yrkesorientert opplæring må være et reelt utdanningstilbud også for dem som ikke har ambisjoner om videre utdanning på universitets- og høgskolenivå, derfor må teorikravet senkes og den yrkesfaglige delen styrkes. Fordi alle har rett til videregående opplæring, må pengene følge elevene til den skole elevene velger. Det må kunne settes kunnskapskrav i forhold til elevenes rett til opptak i videregående skole. Dagens system der elevene har rett til opptak innenfor sine tre prioriterte valg, gir en lite forutsigbar situasjon for den enkelte skole, og medfører at elever tas opp til utdanningstilbud på linjer der de ikke har forutsetninger for å kunne nå frem til godkjent eksamen eller fagbrev. Med allmenn rett til videregående opplæring, må tilbudet differensieres slik at ikke den generelle standard synker. Eksamen fra allmennfaglig linje må innebære en kvalitetsgaranti som gir våre studenter opptaksrett også til utenlandske universiteter og høyskoler.

Fiskeri og havbruk er et satsingsområde for vår fremtidige verdiskapning. Det må stimuleres til at bredden ved våre fiskerifagskoler bygges ut, og at tilbudet gjøres attraktivt for ungdom, bl.a. ved studiestipend. For ungdom som vil utdanne seg innen tradisjonelt fiske, er det viktig at det etableres ordninger som gir opplæring på forskjellige typer fartøy og med ulik fangstredskap. Kunnskap om ressursforvaltning og havets økologi må være sentrale element i den teoretiske opplæring for fiskeri og marin oppdrett. Alle skoler skal tilrettelegges for Internett, og det er et mål at alle elever skal ha hver sin PC. Lærebøker på Internett vil da kunne erstatte flere av dagens lærebøker. Fremtiden er digital, det må gjenspeiles i skolen. Gjennom Internett og fjernundervisning kan færre lektorer undervise flere elever. I en tid med mangel på høykvalifisert arbeidskraft, er det viktig at vi bruker arbeidskraften rasjonelt. Fagskoler skal være utdanningsinstitusjoner tilpasset det lokale næringsliv og med en fagbredde som styrker kompetanse- og næringsutviklingen i regionen. Det økonomiske ansvar for fagskolene må deles mellom stat og lokalnivå.

Det må imidlertid også tilrettelegges for modul- og IT-basert utdanningstilbud for voksne mennesker som må oppgradere formell kompetanse mens de er i arbeid.

Dette medlem mener at større del av oljeinntektene må kunne brukes for å styrke høyere utdanning og forskning. Norske universiteter og høyskoler må i langt større grad enn i dag få mulighet til å knytte til seg utenlandske forelesere og forskere. Bare gjennom forsk­ning kan vi møte morgendagens utfordringer i kunnskapssamfunnet. Lønnsnivået for professorer må opp på et konkurransedyktig nivå. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil støtte ordninger som gjør det mulig for studenter å studere på heltid, og derved gjennomføre studiene på normert tid. Da må stipendandelen økes, og det må være en øvre grense for rentestigning på studielån. Det er ønskelig at flere studenter tar deler av sin utdannelse i utlandet, og stipend- og låneordninger må være så gunstige at studier i utlandet blir mulig for alle, uavhengig av familie- og ressursbakgrunn. I fremtiden blir kunnskap viktigere enn kapital, da må det legges til rette for at neste generasjons mulighet for kunnskapstilegning ikke er avhengig av foreldregenerasjonens kapital.

Kultur og miljø er viktig for livskvaliteten. Økt livskvalitet gir mindre sykdom og problemer og er dermed lønnsom for hele samfunnet. Naturvern og friluftsliv er viktige faktorer for både oss og våre etterkommere. Et rikt og mangfoldig kulturliv er en nødvendig forutsetning for en videre utvikling av livskraftige samfunn. Kystkulturen har som mange andre aktiviteter langs kysten vært stemoderlig behandlet gjennom mange tiår. Denne viktige del av kulturen skal i årene framover få et kraftig løft. For det enkelte menneske er et rikt og mangfoldig kulturliv berikende og styrker den lokale identiteten til vår kyststat og maritime nasjon.

Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for at kommunale musikkskoler skal lovfestes og at statlige midler øremerkes til dette. Dette medlem ser det som viktig at det er variasjon av tilbud til barn og unge, fordi mye ungdom forsvinner ut av organiserte aktiviteter når de kommer i tenårene.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at våre to skriftspråk blir opprettholdt. Dette medlem vil også arbeide for at samisk kultur og språk blir holdt i hevd. Fartøysvernet har i mange år fått en stemoderlig behandling. Departementenes ansvar for å ivareta bevaring og andre kulturelle forhold innen "eget" fagfelt skal ytterligere forsterkes og understrekes. Hvert departement skal ha egen budsjettpost som omhandler kulturelle tiltak. Kulturelle restaureringsarbeider skal unntas moms.

Dette medlem vil prioritere følgende tiltak:

  • – Midler til fartøyvern skal økes fra dagens ca. 20 mill. kroner pr. år til minst 50 mill. kroner pr. år innen år 2003.

Dette medlem mener at de som utsettes for restriksjoner e.l. i forbindelser med kulturminner må få tilskudd fra staten hvis restriksjonene reduserer verdien på eiendommen. Der kulturminner jevnlig må vedlikeholdes av eierne må disse få vedlikeholdstilskudd fra staten.

Idrett drives i alle landsdeler av begge kjønn og er gjennom sin allsidighet avgjørende for oss i hverdagen. Det er ingen annen organisert aktivitet som kan måle seg med idretten. Noen driver helt for seg selv, og trives med det. Andre driver i mindre grupper mens det store flertall er engasjert gjennom breddeidrett. Idretten har sin verdi i seg selv. Men også som forebyggende tiltak mot at barn og unge skal få tilknytning til kriminalitets- og rusbelastede miljøer er det viktigere enn noensinne at vi tar vare på og utvikler barne- og ungdomsidrettene. I tillegg til at foreldre flest må engasjere seg sterkere i dette arbeidet, mener dette medlem det er et offentlig ansvar å bygge og holde vedlike flere innen- og utendørs idrettsanlegg. Breddeidrett fremmer sosialt fellesskap og helse og konkurranseidretten er et viktig element for å gi barn og unge inspirasjon til å yte sitt beste. Det er viktig at vi både lokalt og nasjonalt gir unge sunne forbilder og i tillegg er konkurranseidrett på høyt plan blitt god underholdning for alle aldersgrupper. Dette medlem viser til at Kystpartiet går inn for at det innføres momsfritak for idrettslag og andre frivillige og veldedige organisasjoner med en omsetning på under 2 mill. kroner.

Dette medlem viser til at Kystpartiet er overbevist om at organisert arbeid blant barn og ungdom er den beste garanti for et best mulig samfunn. Vi kan ikke lenger forvente at en idealistisk, men liten tillitsmannsstamme kan klare denne jobben alene. Derfor er det viktig at stat, fylker og kommuner samarbeider om vedlikehold og bygging av idrettsanlegg som kan samle de mange gruppene.

Dette medlem viser til at Kystpartiet mener det er viktig at det offentliges bidrag til frivillige organisasjoner som arbeider til beste for fellesskapet økes både fra sentrale og lokale myndigheter. De frivillige organisasjonene er uvurderlige medspillere i utviklingen av gode samfunn. For få år siden hadde vi radio med en norsk kanal, en fjernsynskanal og telefon på arbeidsplassen og hjemme. Nå har informasjonsteknologien gjort det mulig å ta inn minst et tosifret TV-kanaler, fire nasjonale og et vell av lokale radiostasjoner, i tillegg til at vi kan snakke i telefonen hvor vi vil. Vi har også fått video og mange kan kommunisere med verden på Internett. I denne rivende utviklingen mener dette medlem det er viktig å beholde en allmennkringkaster som NRK. Dette medlem viser til at Kystpartiet mener at det er vesentlig for at vi skal kunne ivareta vår identitet, norsk kultur samt våre to skriftspråk og samisk. En snarlig overgang til digital-TV vil føre til at hele landet får inn flere fjernsynskanaler enn i dag. Dette medlem ser klare fordeler ved at andre kulturer og språk på denne måten kommer hjem til folk. Men det er også betenkeligheter. Blant annet kan den voldsomme konkurransen føre til at kvaliteten på NRKs programmene synker og at undervisningsprogram i for stor grad blir fraværende. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil reise denne debatten for derigjennom å sikre at programtilbudene holder det nivået som det forventes. Snarlig overgang til digital-TV samt at Bredbåndsnettet må gjøres tilgjengelig i distriktene. Hele folket skal ha bredbånd.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for et rent hav. Rent miljø på hav og land er en forutsetning for helse, trivsel og verdiskapning. Gjennom nasjonalt og internasjonalt miljøarbeid de senere år har vi sett hvor viktig det er å finne den riktige balansen mellom bruk og vern av både miljø og naturressursene. Dette medlem vil også motarbeide enhver form for miljøterrorisme. Nasjonale og internasjonale organisasjoner og sammenslutninger som øver vold mot mennesker og lovlige næringsaktiviteter, skal bekjempes på alle plan med lovlige midler. Gjennom generasjoner har distriktsbefolkningen ført an i arbeidet med fornuftig bruk av naturen. Nå har dette arbeidet blitt videreført ved at stadig flere bedrifter på land ser nødvendigheten av å investere i miljøvennlig teknologi - om enn på en annen måte. Statlig forskning må styrkes kraftig slik at produktutvikling av nye varer og tjenester kan gi nye sikre arbeidsplasser, spesielt innen miljøvern og miljøteknologi. I fremtiden vil det være diskusjoner om de kommende kystsoneplaner siden de knyttes direkte opp mot miljø. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil advare sterkt mot at staten griper for sterkt inn for å verne områder i strandsonen som i alle år har vært friluftsområder for kystbefolkningen. På Vestlandet og i Nord-Norge har vi allerede eksempler på misforstått miljøvern. Mange steder har det blitt forbudt å ferdes på holmer og små øyer. Resultatet er at områdene har mistet mangfoldet fordi oter og mink i tillegg til rev forsyner seg av fugler og egg. Dette medlem viser til at Kystpartiet mener at det fortsatt skal være lov å bygge og bo i strandsonen. Det må være opp til den enkelte kommune å fastlegge sine arealplaner ut fra virkeligheten slik den er i den enkelte kommune. Det må være den enkelte kommunes ansvarsområde å sørge for at strandsonen ikke nedbygges i et omfang som hindrer den frie ferdsel, og at tilstrekkelige arealer avsettes til frilufts- og rekreasjonsformål for allmennheten. Det er viktig at lokale interesser ikke blir overhørt i slike spørsmål. Ingen tar bedre vare på sin nære natur enn lokalbefolkningen. Derfor må det heller ikke hindres næringsetablering der det kan dokumenteres at naturen ikke tar skade. Mange av de miljøproblemer vi har i Norge skyldes forurensning fra andre land. Det gjelder i hovedsak luft- og havforurensning og potensiell radioaktiv forurensning i nordområdene. Gjennom internasjonalt arbeid skal vi bekjempe utslipp av miljøskadelige metaller og kjemikalier. Det er for lengst dokumentert at slike utslipp er skyld i en rekke alvorlige helseplager.

Dette medlem mener at kystverneplanene er en så stor inngripen i næringsgrunnlaget og bosettingen at planene må til Stortinget. Også andre nasjonale verneplaner må behandles i nasjonalforsamlingen etter at utredningsarbeidet er foretatt av Miljøverndepartementet. Det må gis erstatning for skader og økonomisk tap forårsaket av kystsel og kongekrabbe, på lik linje med rovdyrplager på land. Rovdyrforvaltning og lokale verneplaner avgjøres i kommuner og fylkesting. Den eller de som forurenser, eller gjør annen skade i naturen skal dekke kostnadene. Norge skal fortsatt være en aktiv aktør i det internasjonale miljøarbeidet og bidra til holdninger som sikrer miljøet. Overvåkningssystemer for forurensning og kildepåvisning skal prioriteres. Nærmiljøet skal styrkes ved at folk selv i større grad får anledning til å forme dette. Bomiljø og arbeidsmiljø er i stor grad en oppgave og utfordring for det enkelte mennesket, familien og bedriften. Naturen har gitt Norge rike naturressurser som må forvaltes til beste for befolkningen. Vannbasert energi er en fornybar ressurs som bør sikres nasjonalt eierskap også for kommende generasjoner. Olje- og gassressursene er ikke fornybare og disse ressursene må forvaltes på en måte som gir optimal avkastning til Norge. Dette tilsier ulike forvaltningsregimer for vannkraft og petroleumsrelatert energi. Norge har vært en foregangsnasjon for liberalisering av kraftmarkedet, men kjøp og salg av kraft kan gjennomføres i et internasjonalt konkurransemarked uten å selge produksjonsanleggene. Dette medlem viser til at Kystpartiet mener at norsk eierskap til vannkraftanlegg må sikres gjennom konsesjonslovgivningen.

Dette medlem viser til at Kystpartiet mener at naturgassen i større grad må benyttes innenlands, både i transportsektoren som råstoff for ny næring og som energikilde i industrien og for alternativ oppvarming i offentlige og private bygg. Kraftbehovet øker stadig og olje og gassforekomstene tar en dag slutt. Dette medlem viser til at Kystpartiet mener det er vesentlig at den statlige forskningsinnsatsen i forbindelse med fornybare energiressurser må økes betraktelig. Særlig i Distrikts-Norge opplever befolkning og næringsliv daglig hvor begrensende det er å ha uløste oppgaver innen samferdsel. Dette medlem viser til at Kystpartiet derfor vil bidra til at konkurransekraften økes ved å øke de offentlige investeringer til samferdsel. Samfunnsøkonomisk lønnsomme samferdselsprosjekter må prioriteres før mindre lønnsomme prosjekter. Satsing på ulike former for oppdrett i fjordarmene kan, sammen med tilknyttet næringsvirksomhet, gjøre investeringer i områder som i dag har svakt næringsgrunnlag mer lønnsomme enn det hittil har vært regnet med. Dette medlem viser til at Kystpartiet mener at dersom vårt bosettingsmønster skal opprettholdes, er det viktig at vi ikke bare har en kyststamveg, men også en indre stamveg. Disse hovedstamvegene må få gode vertikale transportårer som gir grunnlag for utvikling av store felles bo- og arbeidsområder som ikke må deles opp av bompengeringer. Bompenger skal bare brukes der bygging av ny veg erstatter fjordkryssinger med ferge, og kostnadene ved bompassering må ikke overstige prisen på fergen.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil prioritere midler til opprustning og utbygging av vegnettet, herunder rassikring. Igangsatte vegprosjekter ferdigstilles før nye vegprosjekter igangsettes. Dette medlem viser til at Kystpartiet mener det er en nasjonal skam at mange vegprosjekter ender i fjellveggen, sjøen eller i skogen. En umoralsk bilavgiftspolitikk sørger for at spesielt ungdommen kjører gamle og lite sikre biler. Ved tragiske og unødvendige ulykker sørger skader og død for svær belastning på helsevesenet. Bilpolitikken må omformes slik at folk flest oppfatter den som riktig og rettferdig. Transport med bil er pålagt meget store avgifter som er i ferd med å knekke bransjens økonomi. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for en reduksjon av disse avgiftene.

Dette medlem viser til at Kystpartiet går imot at småflyplasser skal nedlegges da dette svekker et konkurransedyktig næringsliv og livskvaliteten for den enkelte i distriktene.

Dette medlem vil prioritere følgende tiltak:

  • – Stamveier skal opprustes.

  • – Alle riksveiferger må bli gratis.

  • – Omdisponering av fergetilskudd til finansiering av fastlandsforbindelser.

  • – Avgifter reduseres på bil og motorsykkel.

  • – Momsfritak på sikkerhetsutstyr for bil.

  • – Stad-skipstunnelen påbegynnes og gjennomføres.

Dette medlem mener at infrastruktur som mobildekning, TV-dekning, radio, veier, havner, sjøtransport osv. må fungere på en slik måte at det er mulig å drive næringsvirksomhet på en effektiv måte i distriktene.

Dette medlem viser til at Kystpartiet skal arbeide for videreføring av jernbanen til Narvik for å fange opp den samhandel som utvikles på Nordkalotten. Med dette prosjektet realisert vil vi ha et jernbanenett fra Stavanger i vest via Narvik til Vladivostok og Kina i øst. Hurtigrutens posisjon som "Riksveg nr. 1." er urokkelig. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide hardt for at dagens rutenett opprettholdes. Denne kystfarten vil fortsatt bety svært mye for alle i kystsamfunnene. Det gjelder så vel næringslivet som den enkelte beboer. Hurtigruten er allerede etablert som en av landets fremste turistmagneter. Hurtigbåtordningen for ytterdistriktene har vært en suksess og må opprettholdes på dagens nivå. Hurtigbåtforbindelse mellom Midt-Norge og Nord-Norge må styrkes i langt sterkere grad enn det som er tilfelle i dag. Hurtigbåttilbudet må koordineres bedre og de ulike tilbudene må tilknyttes hverandre.

Det er dette medlems målsetting at transport i hovedsak skjer med hurtiggående lastebåter. Dette gir lavere vegvedlikehold og færre ulykker. Lastebåtene skal i hovedsak bygges og utrustes i Norge og mulig drivstoff kan være naturgass.

Dette medlem mener at statlige og offentlige tjenestetilbud skal ikke avvikles i distriktene for å opprettes i sentrale strøk. Dette medlem viser til at Kystpartiet går sterkt imot den nedleggingen av posttjenester som delvis er iverksatt. Det er med stor bekymring Dette medlem viser til at Kystpartiet registrerer at dette fortsetter uten at det finnes politisk vilje til å gjøre noe med det. Dette medlem viser til at Kystpartiet mener Posten vil være bedre tjent med å legge seg på en utviklingslinje og ikke en avviklingslinje.

Dette medlem viser til at Kystpartiet ser på etablering av lokalsamfunnssentraler som et meget godt alternativ. Et postkontor blir tillagt flere tjenester ved hjelp av data med nett-tilkobling og faks. På denne måten kan offentlige sektorer som f.eks. trygdekontor, arbeidskontor og likningskontor være tilgjengelige for brukerne. Et operativt postkontor med flere funksjoner enn i dag vil kunne utgjøre en viktig del av et serviceanlegg i distrikter der dette er ønskelig og mulig å få til. Snarlig overgang til digital-TV samt at Bredbåndsnettet må gjøres tilgjengelig i distriktene. Hele folket skal ha bredbånd. Norges selvstendighet og selvråderett skal stå fast. Norge skal føre en utenrikspolitikk som skal ivareta Norges interesser ute basert på blant annet medlemskap i FN. Politikken skal også vektlegge at Norge er en utpreget og spesiell kyststat og en meget betydelig maritim nasjon. Norges sikkerhets- og forsvarspolitikk skal bygge på et sterkt, seigt og fleksibelt forsvar hvor grunnsteinene er alminnelig verneplikt, forsvar av hele landet og medlemskap i NATO.

Dette medlem vil gå imot at Heimevernet, inkludert Sjøheimevernet skal ikke integreres i Hæren og forsvarsgrenen skal tilføres betydelig mer våpen også av tyngre art enn i dag. Vårt "kald krigs"- forsvar skal omformes på en slik måte at tungt landforsvar i divisjonsforband skal tones noe ned og betydelig økt vekt skal legges på kontroll og overvåkning av kystnære farvann og suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og kontroll med olje og gass samt med fangst/fiske i Norges enorme økonomiske soner. Sjøforsvaret/Kystvakten og redningstjenesten må styrkes slik at sikkerheten langs Norges sårbare kyst kan bedres betydelig. Som del av arbeidet med å øke sikkerheten langs kysten skal Norges territorialgrense til sjøs økes fra 4 til 12 nautiske mil. For å kunne føre effektiv kontroll i nytt område må Sjøforsvarets MTB-flåte beholdes og fornyes og radarovervåkningen må styrkes langs hele kysten.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at Kystvakten styrkes og får tilført flere ressurser på samme nivå som i dag. Denne militære enheten er av stor betydning for sikkerheten og varetransporten til havs, der Kystvaktens betydning i kontroll av fiskeressursene blir enda tydeligere enn nå. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil styrke etaten slik at personell og materiell får tilført nok midler til å utvikle tjenesten. Forsvaret i sin alminnelighet er den beste garanti for vår sikkerhet. Vårt medlemskap i NATO står fast. Gjennom alliansen skal vi i fremtiden være best mulig rustet til i stå mot alvorlige trusler og eventuelle angrep. At Norge eier enorme naturressurser som olje, gass og vannkraft, gjør oss til et potensielt sabotasjemål men nettopp gjennom Forsvaret kan vi arbeide på en måte som sterkt reduserer en slik potensiell fare. Planlagt skytefelt i Hedmark skal ikke bygges. Innsparte midler skal brukes til å bedre sikkerhet og miljø langs kysten ved at nye MTBer bygges i omfang som planlagt. I stedet for fengsel kan samfunnstjeneste i større grad tas i bruk som straff for personer som dette passer for. Da vil disse som ikke er farlige for sitt nærmiljø, være en ressurs for samfunnet i stedet for en økonomisk belastning. Disse personer må få nødvendig opplæring slik at de kan gå tilbake til samfunnet med mer ressurser enn de hadde da de ble dømt. Norge bør ha en rask domstolsbehandling og unngå en lovgivning som gjør alle til lovbrytere og som bryter ned respekten for de viktige lover vi trenger. For alvorlige volds- og narkotikaforbrytelser vil dette medlem arbeide for at Stortinget gjennom innstillinger og debatter gir klare signaler om at det forventes at hele strafferammen brukes, og at øvre strafferamme i større grad bør benyttes i forhold til særlig alvorlige forbrytelser. Det må tilføres nødvendige midler til politi- og lensmannsetaten slik at etatene kan utføre den tjenesten de er pålagt og samfunnet har behov for. Rettsvern og rettssikkerhet er en forutsetning for livsutfoldelse. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at denne trygges ved å slå hardt ned på kriminalitet. Særlig i våre større byer har gjengkriminalitet, grov vold og andre alvorlige forbrytelser økt i omfang på urovekkende vis. Samtidig som vi må bekjempe årsaken til kriminalitet, må politi- og lensmannsetaten tilføres betydelig økte midler. Politiet må mer ut blant folk. Erfaringer viser at vi trenger politiets nærvær i noen av våre ungdomsmiljøer.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil ha ordninger som slår ned på barne- og ungdomskriminaliteten. I ungdomsgjenger og i skolenes nærområde foregår det daglig grov vold. Skadevoldere må ta konsekvensene av sine handlinger. Samtidig må straffereaksjonene komme hurtigere enn tilfellet er i dag. Dette gjelder selvsagt også tilfeller hvor man må søke etter en rask oppklaring og etterfølgende reaksjon. Folks generelle rettsfølelse har blitt svekket de siste årene på grunn av straffeutmålingen. Dette medlem viser til at Kystpartiet derfor vil arbeide for at det blir mer samsvar mellom forbrytelsens alvorlighetsgrad og den etterfølgende straffereaksjonen.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at staten der de kommer med nye kostnadskrevende oppgaver til kommunene skal kompensere dette fult ut. Slik som det er nå, pålegger staten kommunene oppgaver, men den økonomiske delen blir redusert slik at kommunene må bruke av de midler som skulle vært brukt til og investere i fremtiden.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil kreve at en større del av verdiskapingen skal forbli i distriktene slik at kommunene kan løse de lovpålagte oppgavene samtidig som man kan legge til rette for kommunens innbyggere og kommunens næringsliv. Dette som en motvekt mot den pågående sentralisering. Kommunenes skattøre reduseres år for år. Dette medlem viser til at Kystpartiet skal arbeide for at kommunenes andel av skattøre skal økes for på denne måten å styrke fylkes- og kommuneøkonomien.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil at bedriftsbeskatningen skal tilfalle den kommune hvor bedriften ligger. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil motarbeide at eventuell betaling for oppdrettskonsesjon skal tilfalle staten. Eventuell konsesjonsbetaling må ikke være høyere enn at den lokale befolkning kan gå inn som eiere i oppdrettsnæringen, og betalingen må tilfalle kommunene.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil at staten øker tilskuddet til renovering av vannverk. Dette på bakgrunn av bestemmelsene i EØS-avtalen som pålegger alle vannverk i Norge og ha forsvarlig rensing av vannet. Dette gjelder også nye vannverk.

Dette medlem viser til at Kystpartiet videre vil arbeide for at den enkelte kommune selv bestemmer om det kan være hensiktsmessig og innlede interkommunalt samarbeide med andre kommuner, istedenfor tvungen kommune sammenslåing.

Dette medlem viser til at Kystpartiet vil jobbe for at folk i distriktene får en mulighet til å kjøpe polvarer uten å måtte dra til nærmeste tettsted eller by. Det bør utarbeides en modell etter samme lest som dagens medisinutsalg. En bør få mulighet til et meget begrenset utvalg av vin og brennevin på minst ett utsalgssted i hver kommune.

Forrige kapittelNeste kapittel