10.1 Sammendrag

By og land har ulike funksjoner i den nasjonale arbeidsdelingen og er gjensidig avhengig av hverandre. Regjeringens mål er å skape likeverdige levekår i alle deler av landet og å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Vi vil ta hele landet i bruk og utnytte de naturgitte mulighetene som finnes i landets ulike regioner.

For å sikre dette vil Regjeringen bidra til å utvikle robuste samfunn i alle deler av landet som en motkraft til sentralisering. Satsing på næringsutvikling er et sentralt element for å oppnå dette. De globale utfordringene og kravene til omstilling og nyskaping krever en samordnet satsing. Det innebærer at den samlede innsatsen både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå rettes mot å utvikle konkurransedyktige og lønnsomme bedrifter og næringer med høy evne til verdiskaping. Næringsutviklingen på lokalt og regionalt nivå skal således være forankret i de nasjonale næringspolitiske målene.

Regjeringen legger vekt på næringsutvikling i de ulike regionene ut fra regionale fortrinn. Det er viktig å stimulere til vekst, nyskaping og nyetableringer i distriktsområder, ved å styrke verdiskapingsmiljøer for bedriftene og utvikling av nettverk mellom bedrifter. Regjeringen legger derfor vekt på å stimulere til samarbeid mellom bedrifter og FoU-miljø, styrking av regionale FoU-miljø og utdanningsinstitusjoner, entreprenørskap i skolen og desentralisert utdanning. På denne måten vil bedriftene være bedre rustet til å møte hyppige omstillinger. Nylig gjennomførte undersøkelser internasjonalt viser at norsk næringsliv har stor grad av evne til omstilling og nyskaping. Dette gir et godt utgangspunkt for en aktiv distriktspolitikk.

Regjeringen legger stor vekt på å utvikle og å styrke felles bo-, arbeidsmarkeds- og serviceregioner. Dette vil bidra til å øke bredden i tjenestetilbudet og arbeidsmarkedet. Regjeringen vil samtidig følge opp og videreutvikle en egen satsing mot områder med stor avstand til sentra og nedgang i folketall.

Statlig virksomhet har positiv betydning for distriktene og bidrar til et variert arbeidsmarked der de er lokalisert. Lokalisering av statlig virksomhet har også betydning for publikumsrettede tjenestetilbud. Regjeringen vil derfor føre en bevisst statlig lokaliseringspolitikk både når det gjelder fordeling av arbeidsplasser og tilgang på tjenester. Det vil særlig bli fokusert på desentralisering av eksisterende oppgaver og funksjoner. Ved etablering av nye statlige virksomheter legger Regjeringen til grunn at de normalt skal lokaliseres utenfor det sentrale østlandsområdet. Unntak fra dette prinsippet skal begrunnes særskilt.

Regjeringen legger vekt på å utnytte mulighetene innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi til å redusere avstandsulemper og utvikle desentrale løsninger innenfor både offentlig og privat virksomhet. Regjeringen vil understreke betydningen av kultur, trivsel og deltakelse som grunnlag for lokal tilhørighet og identitet. Ikke minst for kvinner og ungdom kan dette være avgjørende faktorer for bosetting eller tilbakeflytting.

Regjeringen ser det som en utfordring å bidra til en positiv utvikling i storbyene. I storbyene finner vi etter norsk målestokk store ulikheter i levekår. Regjeringen vil arbeide for en rettferdig fordeling av velferd, en solidarisk boligpolitikk, og tiltak for å løse kollektive utfordringer som transport og bærekraftig bymiljø. Storbyene må også selv ta ansvar for en helhetlig levekårspolitikk og samordne kommunal innsats, bruke statlige virkemidler og sikre en prioritering av bydeler med store utfordringer.

Regjeringen vil styrke fylkeskommunenes/regionenes og kommunenes muligheter og ansvar for å utøve en regional utviklingsrolle. Det legges stor vekt på at statlige organer gis frihet til å finne gode lokale løsninger på utfordringer i regionen i samarbeid med kommuner, fylkeskommuner og næringslivet.

Innenfor ulike politikkområder innebærer distriktspolitisk begrunnede ordninger og statlig politikk av betydning for regional utvikling betydelig innsats av ressurser. Det er derfor viktig å sammenholde og vurdere de ulike virkemidlene, med sikte på best mulig effekt samlet i forhold til målene for distrikts- og regionalpolitikken.

Landbruket har ved siden av å produsere mat og skogsprodukter, betydning for realisering av distriktspolitiske, miljøpolitiske og matvaresikkerhetsmessige mål. Matvaresektoren står overfor store utfordringer, ikke minst som følge av internasjonale forhandlinger, internasjonal markedsutvikling og endrede forbrukerkrav. Importvernet og omfanget av støtteordninger er tema i de pågående WTO-forhandlingene om landbruk. Forhandlingsrunden i WTO har betydelige reduksjoner i støtte- og vernetiltak som langsiktig mål. Det skal samtidig tas hensyn til blant annet ikke-handelsmessige forhold. For norsk jordbruk og matindustri vil utviklingen framover kreve betydelige tilpasninger dersom produksjonen skal kunne utvikles videre i tråd med overordnede mål for nærings- og distriktspolitikken.

Samtidig viser den senere tids utvikling i Europa når det gjelder kugalskap og munn- og klovsyke hva en for sterk fokus på stordrift og effektiv landbruksdrift kan føre til. Europeisk landbruk må i tiden som kommer i større grad vektlegge god økologi, ikke minst for å gjenvinne forbrukernes tillit til europeisk matproduksjon. Norge har i så måte et godt utgangspunkt.

Regjeringen mener at både landbruksnæringen og samfunnet er tjent med en gradvis og langsiktig omstillingsprosess, der nødvendige tiltak gjennomføres i god tid slik at en unngår en situasjon med raske og dramatiske kursendringer i framtiden. Satsingen på tiltak i landbrukspolitikken som kan bidra til økt konkurranse i hele verdikjeden, nyskaping og lavere kostnads- og overføringsnivå vil derfor videreføres. Dette krever strukturendringer både i jordbruket og næringsmiddelindustrien. Uten tiltak som prioriterer bønder som henter en vesentlig del av sysselsetting og inntekt fra gården, vil det langsiktige grunnlaget for næringen falle bort.

En økt satsing på økologisk landbruk vil være en viktig del av Regjeringens politikk. Regjeringen vil også videreføre og øke satsingen som nå skjer i tilknytning til verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon. Økt mangfold i produksjonen av mat er viktig.

Fiskeri- og havbruksnæringen har de senere årene utviklet seg betydelig, og eksporten har økt kraftig. Næringen har særlig betydning for verdiskaping og bosetting langs store deler av kysten. Regjeringen legger opp til et nært samarbeid med Russland, Island og EU om forvaltningen av de marine ressursene i våre nære havområder. Utviklingen i oppdrettsnæringen har bidratt betydelig til livsgrunnlaget langs kysten. En systematisk satsing på forskning og utvikling har vært viktig for å videreføre dette. Gjennom markedsorientering og økt verdiskaping skal næringen bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten. Regjeringens fiskeripolitikk skal legge til rette for en lønnsom og bærekraftig utvikling av næringen. Norge har fortrinn innenfor fiskeri og havbruk gjennom naturgitte rammebetingelser og tilgang på arbeidskraft med høy kompetanse og erfaring. Det er store muligheter for ytterligere verdiskaping basert på marine ressurser. Regjeringen vil målrette FoU-innsatsen for å utvikle næringen og øke verdiskapingen.

I videreutviklingen av verdikjedene i landbruks- og fiskerinæringen vil Regjeringen legge vekt på å utnytte regionale fortrinn for å øke lønnsomheten i næringene, og dermed bidra til å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i kyst- og landbruksområder.

10.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til kapittel 10 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at det er viktig å legge til rette for lønnsom næringsutvikling i alle deler av landet. En politikk for nyskaping og vekst kombinert med gode rammevilkår skal sikre dette. Disse medlemmer er enig at det skal legges vekt på å utforme rammebetingelsene slik at næringsmiljøer som er veletablerte og sterke i Norge, som fiskeri og havbruk, olje og gass og maritime næringer skal kunne utvikle seg. I tillegg vil informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) bli vektlagt, fordi denne sektoren har så stor betydning for utviklingen av økonomien.

Disse medlemmer slutter seg til ønsket om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å skape likeverdige levekår i alle deler av landet. Næringsutvikling, infrastruktur og gode velferdstilbud er nøkkelord. IKT må tas i bruk for å redusere avstandsulemper og utvikle desentrale løsninger. Bredbånd må bygges ut i alle deler av landet. Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at nye statlige virksomheter normalt skal lokaliseres utenfor sentrale områder. Samtidig er det viktig å legge vekt på kultur, trivsel og deltakelse i utformingen av distriktspolitikken.

Landbruket bidrar ved siden av å produsere mat blant annet til å styrke distriktene. Matvaresektoren står overfor store utfordringer, blant annet som følge av internasjonale forhandlinger, internasjonal markedsutvikling og endrede forbrukerkrav. Disse medlemmer mener at landbruksnæringen og samfunnet er tjent med en gradvis og langsiktig omstillingsprosess. Disse medlemmer mener videre at satsing på tiltak i landbruket som kan bidra til økt konkurranse i hele verdikjeden, nyskaping og lavere kostnader skal videreføres, og at det skal satses på økologisk landbruk. Disse medlemmer er enig i at landbruket bør bli mer forbrukerrettet, og at fokuset derfor i større grad bør settes på produktutvikling, etikk i produksjonen, kvalitet og akseptable priser.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under kap. 17.2.7.

Disse medlemmer mener Regjeringens distriktspolitiske satsing er for passiv. Det er en viktig målsetting for sentrumspartiene å sikre at folk kan bo der de selv ønsker. Det forutsetter at tjenestetilbudet i distriktene opprettholdes. Dette er viktig for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel.

Disse medlemmer vil vise til den store verdiskaping distriktene bidrar med. Disse medlemmer vil sikre Norge handlefrihet til å føre en aktiv distriktspolitikk. Lovverket skal fremme lokalt eierskap, og større del av verdiene som blir skapt skal komme lokalsamfunnet til gode.

Utbygging av infrastruktur er avgjørende for utvikling av framtidas næringsliv. Der markedet ikke løser dette, må det offentlige medvirke til at bredbånd bygges ut til hele landet. Sammen med en bevisst satsing på samferdsel vil det bidra til å redusere avstandskostnadene.

Ny teknologi og økt satsing på forskning og utvikling, der de regionale forskingsmiljøene samarbeider tett med lokalt næringsliv, blir viktige pilarer for nyskaping - spesielt innenfor fiskeri og havbruk. Sentrumsregjeringens satsing på næringshager har vist gode resultat, og må videreutvikles i regi av SIVA.

Landbruket har vært, og er, et viktig grunnlag for bosetting i bygde-Norge, i tillegg til å produsere mat av høy kvalitet.

Disse medlemmer vil videreutvikle småskala-landbruket gjennom å gi inntektsmuligheter som sikrer rekrutteringa til næringa. Den siste tids hendelser i Europa har vist at produksjon av mat krever en jordbrukspolitikk tufta på langsiktig tenking og en økologisk forsvarlig ressursforvaltning mer enn kortsiktig profitt.

Disse medlemmer er fornøyd med at Regjeringen så klart understreker målsettingen om at all mat som omsettes i Norge skal være trygg og at det er myndighetenes oppgave å påse at dette er tilfelle. Samtidig slår imidlertid Regjeringen fast at det er et mål å redusere matprisene og overføringene til norsk jordbruk.

Disse medlemmer viser til at ledende politikere i EU nå har tatt til orde for en omlegging av landbrukspolitikken, der fokuset på lavest mulig pris blir erstattet med fokus på god og sunn mat. Disse medlemmermener at det også i Norge er nødvendig å føre en landbrukspolitikk der en innser at det vil medføre kostnader å produsere trygg mat.

Komiteens medlemmerfra Høyre viser til at Høyre har en annen distriktspolitikk enn Regjeringen. Regjeringen fortsetter en distriktspolitikk med sterk vektlegging av selektiv næringsstøtte og støtteprogrammer i offentlig regi. Erfaringene viser at dette ikke er tiltak som fører til at de distriktspolitiske målsetningene blir oppnådd. Skal en oppnå en positiv utvikling innen bosetting og sysselsetting må en vektlegge andre tiltak innen distriktspolitikken.

Høyre prioriterer i sin distriktspolitikk økte bevilgninger til veiinvesteringer, mer ressurser til forskning og utdanning, og bedre rammevilkår for små og mellomstore bedrifter. Høyres satsinger på disse områdene finansieres ved å redusere bevilgningene til direkte subsidier til utvalgte bedrifter, næringer og geografiske områder. Et lønnsomt næringsliv er fundamentet for all annen samfunnsaktivitet, det gjelder ikke minst i distriktene. Dette er den eneste oppskriften for å oppnå et levedyktig og mangfoldig Distrikts-Norge.

Disse medlemmer vil understreke at det også må være grenser for politikk i forhold til utvikling av regioner og distrikter. Regjeringen legger blant annet til grunn en overdreven tro på fylkeskommunen og fylkeskommunale planer for å oppnå en mer positiv utvikling i distriktene.

Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen Stoltenberg i sitt budsjettforslag for 2001 fremmet en rekke distriktsfiendtlige forslag. Dessverre vedtok Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i budsjettforliket for 2001 forslag som rammer næringslivet i distriktene sterkt. Innstramningene i avskrivningsreglene er et eksempel. Et annet er økningen i elavgiften som rammer næringslivet i Distrikts-Norge.

Disse medlemmer viser til kap. 6 for omtale av Høyres skatte- og avgiftspolitikk.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at distriktskommunene får økonomisk gevinst ved å legge til rette for næringsutvikling. Overføringen av hele selskapsskatten til staten har fratatt distriktskommunene viktige incentiver for å styrke sysselsettingen og bosettingen. Høyre har derfor nylig fremmet forslag - Dokument nr. 8:88 (2000-2001) - om å tilbakeføre deler av selskapsskatten til kommunene.

Disse medlemmer vil påpeke at deler av Distrikts-Norge lider under mangel på arbeidskraft. Arbeidskraftmangelen fører til at distrikter som sliter med å holde oppe folketallet ikke klarer å utvikle næringer og bedrifter som kan snu den negative utviklingen. Sjømatproduksjon er et eksempel på en næring med stort vekstpotensial i distriktene som ikke får utnyttet sitt potensiale på grunn av mangelen på arbeidskraft. Også reiselivet lider under mangelen på arbeidskraft og dette bidrar til å undergrave den årelange satsingen på reiseliv som en viktig vekstnæring i distriktene. Det er derfor beklagelig at stortingsflertallet ikke fulgte opp Høyres forslag i Dokument nr. 8:4 (2000-2001) - om å bedre tilgangen på arbeidskraft.

Disse medlemmer vil understreke at Høyres samferdselspolitiske målsetting om at alle deler av landet skal ha en moderne infrastruktur. Innen geografiske områder der det ikke er kommersielt grunnlag for moderne transporttjenester, er det en offentlig oppgave å bidra til at tjenestene likevel etableres.

Disse medlemmer understreker den avgjørende betydningen en godt utbygget infrastruktur innen samferdselssektoren har for sysselsetting og bosetting i distriktene. Med lange avstander og spredt bosetting er Norge som nasjon avhengig av et godt transporttilbud.

Det må videre være en hovedoppgave å legge de transportpolitiske forutsetningene slik til rette at det eksisterende næringsliv fortsatt skal finne det mulig å drive sin virksomhet i eller ut fra Norge. Samtidig må infrastrukturen stimulere til nyetableringer i Norge. I en internasjonal sammenligning av lokaliseringsfaktorer kommer Norge relativt dårlig ut, med lave investeringer i samferdsel i forhold til BNP. Et svært høyt avgiftsnivå på transport svekker vår posisjon ytterligere.

Disse medlemmer mener at et godt transporttilbud også er en forutsetning for å skape fungerende arbeidsmarkedsregioner. Mange distriktsregioner sliter med å få nok arbeidskraft og kompetent arbeidskraft. Et godt transporttilbud øker mobiliteten til arbeidstakerne og styrker verdiskapningen og bosettingen i distriktene. Større mobilitet gjøre det også enklere for begge i et parforhold å finne interessante jobber i alle deler av landet. Særlig viktig er det at dette kan gjøre det enklere å få kvinner til å bosette seg i distriktene.

Disse medlemmer vil peke på at transporten rammes av et avgiftsnivå som ligger høyere enn gjennomsnittet i de land vi konkurrerer med. Det fører til at norske bedrifter har høyere logistikkostnader enn de land vi konkurrerer med. Derfor foreslo Høyre i statsbudsjettet for 2001 å gå lenger i reduksjonen av drivstoffavgiftene enn det Regjeringen la opp til.

Et annet avgiftsproblem som rammer distriktene er de høye avgiften på flytrafikk. På grunn av de lange avstandene er luftfarten av avgjørende betydning for distriktene. Det høye avgiftsnivået undergraver blant annet Luftfartsverkets muligheter til å vedlikeholde, oppgradere og bygge ut flyplasser. Bedres ikke Luftfartsverkets økonomi vil en del flyplasser på sikt være truet av nedleggelse. Høyre var imot innføringen av passasjeravgiften som er en ren fiskalavgift og har foreslått at den skal avvikles, men har ikke oppnådd flertall for det. Høyre vil arbeide videre for å fjerne passasjeravgiften.

Disse medlemmer har merket seg at det sjelden mangler verbal støtte når det gjelder å satse på utbygging av transporttilbudet i Distrikts-Norge. Derimot mangler stortingsflertallet vilje til å prioritere disse tiltakene i de årlige budsjettproposisjonene. Dårlig standard på infrastrukturen, lange avstander til viktige markeder og høye transportavgifter gir næringslivet i distriktene transportkostnader som truer sysselsettingen og bosettingen.

Disse medlemmer er skuffet over neglisjeringen av transport og infrastruktur i Langtidsprogrammet. Spørsmålet er knapt omtalt og føyer seg inn i rekken av Arbeiderpartiets nedprioriteringer av samferdselssektoren, senest anskueliggjort ved behandlingen av Nasjonal transportplan.

Ved behandlingen av Nasjonal transportplan foreslo Høyre en betydelig økning i bevilgningene til samferdselsformål. Høyre foreslo blant annet å øke bevilgningen til riksveginvesteringer med 7 mrd. kroner og bevilgningen til kystforvaltningen med 750 mill. kroner i perioden 2002-2011. Dette er nødvendig for å redusere etterslepet og oppnå den nødvendige kvalitetshevingen på infrastrukturen. Dessverre sluttet ikke stortingsflertallet opp om disse nødvendige påplusningene.

Disse medlemmer viser til at det lenge har vært en klar trend at innbyggerne flytter fra spredtbygde strøk til regionale sentra eller byer. I dag bor I av befolkningen i byer eller tettsteder. Det er stadig flere som aktivt velger å bo i byer på grunn av de tilbud, eller kombinasjoner av tilbud, som bare er mulig der mange mennesker er samlet. Årsakene til denne utviklingen er sammensatt. Familie- og livssituasjon, kombinert med mulighetene for arbeid, er viktige faktorer. Utviklingen er drevet av ønsker om en livsstil preget av valgfrihet, mangfoldige arbeids- og utdanningsmuligheter, et variert kulturtilbud og større variasjon i livsstil, familieorganisering, fritids- og rekreasjonsmuligheter. Dette stiller igjen nye krav til offentlige tilbud og offentlig regulering, slik at befolkningens ønsker om fleksibilitet gjenspeiles.

Denne utviklingen er ikke isolert til de største byene, men finner sted over hele landet i regionale sentra, lokale tettsteder og forstedene til de største byene. Gjennom nye kommunikasjonsmuligheter og bedret samferdsel er landet blitt knyttet tettere sammen, samtidig som impulser fra omverdenen når ut til alle. Mange av de samme behov og trender gjør seg gjeldende over hele landet, og stiller nye krav til politikken.

Urbaniseringen skaper både muligheter og utfordringer. Byfortetning og tettstedsutvikling gir andre transportbehov og økonomiserer med arealressurser. Samtidig oppstår nye utfordringer med å sikre et rent miljø der mennesker bor tett, og å unngå at folk kaster bort sin tid i kø. Store byer gir mange valgmuligheter for innbyggerne, blant annet når det gjelder arbeid og fritidsaktiviteter, men det oppstår dessverre også særskilte problemer knyttet til kriminalitet, rusmisbruk og andre sosiale problemer. Disse medlemmer vil vise at Stortinget i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001) vedtok Høyres forslag om å utrede kriterier for kriminalitet, rusmisbruk og andre sosiale problemer slik at disse forhold kan legges inn i overføringssystemet til kommunene.

Det er viktig å legge til rette for bosetting i hele landet for å sikre et størst mulig mangfold og reelle valgmuligheter. Dette oppnås best ved å stimulere de lokale og regionale sentra. Det offentlige må respektere befolkningens valg og tilpasse politikken til de endringer vi ser i befolkningsstrukturen og folks ønsker.

Disse medlemmer mener at byenes spesielle muligheter og utfordringer må tas hensyn til på en bedre måte enn i dag. Ved siden av vekstfremmende distriktspolitikk må det også være rom for en aktiv og positiv storbypolitikk. Det innebærer at det tas hensyn til de spesielle problemer storbyene har knyttet til kriminalitet, rusmisbruk og sosialklienter. Videre må det tas høyde for at bolig-, tomte- og byggekostnadene er høyere i mange byområdene enn andre steder i landet, både når det gjelder tildeling av midler til for eksempel idrettsanlegg og ordninger for boligsubsidier.

Disse medlemmer mener at norsk landbruk skal gi forbrukerne kvalitetsprodukter til konkurransedyktige priser, utnytte nye markedsmuligheter og bevare kulturlandskapet. Eiendomsretten og råderetten i landbruket må vernes. Bonden, og ikke myndighetene, er best skikket til å bestemme hvordan driften på det enkelte bruk bør innrettes. Høyre vil derfor liberalisere reglene for omsetning av landbrukseiendommer.

Disse medlemmer vil vise til at konkurranse innen foredlings- og omsetningsleddene er viktig for å oppnå lavere priser, økt mangfold, lønnsomhet og kvalitet. Økt konkurranse om råstoffet er også til gunst for produsentene. Høyre vil derfor sikre uavhengige produsenter konkurransedyktige rammebetingelser og gjøre konkurranselovgivningen gjeldende for omsetningsleddet. De årlige jordbruksforhandlingene bør samtidig avvikles. Disse medlemmer legger vekt på at det etableres en praktisk og rettferdig markedsordning for melk.

Jordbruket er tillagt et betydelig ansvar for bosetting, biologisk mangfold og bevaring av kulturlandskapet. Disse medlemmer mener at det offentlige bør betale for disse offentlige godene, mens inntektene fra den løpende matproduksjonen må i større grad komme fra markedet. Høyre vil derfor at de offentlige tilskuddene til jordbruket gjøres mer produksjonsnøytrale bl.a. gjennom arealstøtte. Tilskuddsordningene bør endres slik at innsats og initiativ belønnes enten gårdsbruket er stort eller lite.

Disse medlemmer mener at landbrukspolitikken må utformes slik at den samlede støtten til landbruket kan reduseres. For å sikre forbrukerne lave matvarepriser mener Høyre at importvernet og markedsreguleringen bør nedtrappes.

Disse medlemmer vil understreke at for norsk landbruk bør produksjon av trygg og ren mat betraktes og utnyttes som et konkurransefortrinn. Det bør være et system for merking av matvarer hvor forbrukerne informeres om hvor varen er produsert og hvilke tilsetningsstoffer den inneholder.

Disse medlemmer vil vise til at utmarksressursene representerer et betydelig verdiskapingspotensial. Høyre vil trygge grunneiernes rettigheter til jakt og fiske, mineralforekomster og skogressurser. For å styrke økonomien i skogbruket vil Høyre selge statens produktive skogeiendommer. For å opprettholde og styrke den samlede verdiskapingen i skognæringen må skogbruket få konkurransedyktige rammebetingelser.

Disse medlemmer legger til grunn at fiskeripolitikken skal baseres på en bærekraftig fiskeriforvaltning der hensynet til både fiskeribestandene og næringsutøverne ivaretas. En lønnsom fiskerinæring er et viktig grunnlag for verdiskaping og sysselsetting langs kysten. For å øke lønnsomheten vil Høyre arbeide for færre reguleringer, mer markedstilpassede produkter og bedre internasjonal markedsadgang. Høyre mener flest mulig bør ha anledning til å satse på fiskeryrket og bli eier eller medeier av eget fartøy. Det vil bidra til at inntektene fra fiskerinæringen reinvesteres i kystsamfunnene.

Disse medlemmer mener Norge i de kommende forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon vil prioritere en friere verdenshandel med fiskeprodukter.

Disse medlemmer mener at enhetskvoter eller andre sammenslåingsordninger bør innføres for alle regulerte fiskerier. Slike ordninger vil gjøre det mulig å slå sammen kvoterettighetene og fiske kvotene med færre fiskefartøyer. På denne måten gis det mulighet for en fortløpende kapasitetstilpassing. Disse medlemmer vil understreke de miljømessige gevinstene en kapasitetstilpassing kan gi. Av hensyn til forutsigbarheten i næringen er det viktig at kriteriene for fordelingen av kvoter mellom de enkelte fartøygruppene ligger fast. Dagens stivbeinte kvote- og rettighets­system gjør det ofte vanskelig for unge fiskere å starte for seg selv. Disse medlemmer ønsker å sette av rekrutteringskvoter slik at unge mennesker får mulighet til å etablere seg.

Disse medlemmer mener at for å sikre mangfold og en dynamisk utvikling av fiskerinæringen er det viktig at eierskapet til den norske fiskeflåten er spredt. For stor eierkonsentrasjon kan bli en trussel mot den frie konkurransen om råstoffet. Høyre mener deltakerloven må liberaliseres slik at det i større grad blir anledning for andre enn fiskere å investere i fiskeflåten. Dette vil styrke fiskeindustriens muligheter til å eie fiskefartøy, samtidig som fiskerne i større grad får anledning til å innhente ekstern kapital.

Disse medlemmer ønsker en friere førstehåndsomsetning av fangsten mellom kjøper og selger. Det vil sikre at råstoffet kan selges dit det gir størst lønnsomhet. Utviklingen av fiskeindustrien er avhengig av en stabil tilgang på råvarer for å tilfredsstille eksportmarkedenes stadig strengere krav til forsyningssikkerhet og høyt bearbeidede produkter. Det må derfor være mulig å inngå langsiktige leveringsavtaler mellom kjøper og selger uten at disse kan settes til side av salgslagene. Fiskere med svak lokal markedsstilling må fortsatt sikres mot manglende konkurranse på mottakssiden.

Disse medlemmer viser til at havbruksnæringen er en av våre viktigste næringer. Utviklingen innen bioteknologi, havbeite og oppdrett av marine arter gir samtidig næringen større fremtidsmuligheter. Bedre markedsadgang er en forutsetning for å utnytte dette. For å utnytte markedsmulighetene vil Høyre føre en aktiv frihandelspolitikk hvor fiskeprodukter prioriteres.

Disse medlemmer viser til at oppdrettsnæringen er hemmet av et stivbeint lov- og regelverk. Oppdrett av fisk og skalldyr er avhengig av offentlig konsesjon. Dette hindrer nyetablering og vekst i næringen. Disse medlemmer vil i utgangspunktet innføre full etableringsfrihet i næringen, innenfor de grensene som miljøhensyn setter. Det skal fortsatt stilles krav til kompetanse og dyrehelse. Inntil markedsadgangen til EU er sikret, kan likevel enkelte produksjonsbegrensninger for laks være nødvendige. Disse medlemmer legger vekt på at lokale og regionale kystverneplaner utformes slik at de ikke hindrer utviklingen av havbruksnæringen.

Disse medlemmer vil for øvrig vise til Høyres merknader til St.meld. nr. 34 (2000-2001) - Om distrikts- og regionalpolitikken, som ligger til behandling i Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under kap. 17.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at distriktspolitiske hensyn må inn i vurderingen av alle saker. Kommuneøkonomi, en moderne utdannings- og forskningspolitikk og differensiert arbeidsgiveravgift er bærebjelker i norsk distriktspolitikk. Et godt og likeverdig velferdstilbud i hele landet forutsetter en sterk offentlig sektor og en sterk kommuneøkonomi. En svekket kommuneøkonomi river grunnlaget bort for annen satsing. Gode offentlige tjenester er en forutsetning for å få til ny næringsetablering. Desentralisering av makt, og reell utflytting av beslutninger er nødvendig for å få dette til.

Dette medlem vil peke på at Sosialistisk Venstreparti har gått imot Regjeringens forslag til kutt i bevilgningene til næringssatsing i distriktene. Desentralisering av makt og økonomiske virkemidler er helt nødvendig for å styrke det lokale selvstyre. Samordning på statlig nivå vil aldri gi rom for lokale valg og tilpasninger.

Dette medlem vil vise til sine merknader i tidligere budsjettinnstillinger, og til forslag i forbindelse med distriktspolitisk redegjørelse i 1998 og 1999 om å desentralisere deler av SND, og desentralisere myndighet til fylker og kommuner på områder som arbeidsmarked, samferdsel og næringsutvikling.

Dette medlem vil understreke at i den næringsstrategien som skal danne grunnlaget for et livskraftig næringsliv i fremtiden må utdanning, skole og forsk­ning være sentralt.

Dette vil legge til rette for at næringslivet, både det offentlige og det private, har rammebetingelser som stimulerer til nyskaping. Dette medlem er også opptatt av at Staten utvikler en ny, fremtidsrettet eierstrategi med industriell kompetanse. Staten har nå et passivt eierskap uten langsiktige målsetninger. Nasjonens midler må forvaltes på en bedre organisert, mer effektiv og langsiktig måte. I tillegg må fellesskapets verdier forvaltes på en måte som ikke er i strid med miljø og sosiale rettigheter.

Dette medlem har gått inn for 0-sats for merverdiavgift for kollektivtransport, overnatting og reisebyråer, med fradragsmulighet for inngående merverdiavgift. Sammen med Sosialistisk Venstrepartis øvrige satsing på kollektivtransporten og geografisk differensiert årsavgift på bil betyr dette reduserte transportkostnader gjennom billigere persontransport og reduserte trafikkproblemer, og en betydelig lettelse for viktige distriktsnæringer. Dette medlem avviser auksjon av fiskeoppdrettskonsesjoner. Dette gir mulighet for i stedet å bruke penger på forskning og utvikling i havbruksnæringen.

Det er behov for en langt bedre regional samordning av næringsutvikling, ressursforvaltning, samferdsel, boligbygging og utvikling av offentlige tjenester. Storbyene, og særlig Oslo, har problemer med overbelastede trafikksystemer og boligmangel. Distriktene trues av fraflytting og arbeidsledighet. Dette medlem mener fylkeskommunene må ha regional planlegging som en sentral oppgave, og bli gitt virkemidler og myndighet slik at de i langt større grad enn i dag kan sette planlagte tiltak og politikk ut i livet.

For å utvikle muligheten for et yrkesliv i distriktene er det nødvendig å tilbakeføre en større andel av verdiene som blir skapt i distrikta. Eksempler på slike er bevilgninger til kystverket, desentralisering av offentlige arbeidsplasser og styrking av offentlig service generelt i distriktene.

Differensiert arbeidsgiveravgift er en bærebjelke i distriktspolitikken med et volum på ca. 7 mrd. kroner i direkte bedriftsstøtte. Ordningen er kun godkjent av EU til 2003. Dette medlem vil beholde geografisk differensiering og volumet på støtten bedriftene får. Arbeidsgiveravgiften bør reduseres i kombinasjon med økte miljøavgifter.

Nærbutikken er i mange utkantområder svært viktig for at folk blir boende og har en god livskvalitet. I lokalsamfunn med store avstander til offentlige servicetilbud, ønsker dette medlem at nærbutikken skal stimuleres til å etablere offentlige servicetilbud i butikken med for eksempel post, bibliotek, og andre tjenester.

Dette medlem vil peke på at flest mulig av de distriktspolitisk virkemidlene må legges som helhetlige bevilgningsrammer som kommuner og fylkeskommuner kan disponere mye friere enn i dag, ut fra lokalt vedtatte planer og behov.

Landbrukets oppgave er å forsyne egen befolkning med mat som naturlig kan produseres her, og bidra til å ivareta egen matvaresikkerhet. Et sterkt landbruk forutsetter at bondens arbeidsvilkår sikres. Særlig avgjørende er dette for å sikre rekruttering. Gjennom overføringer, markeds- og prisregulering må bønder i Norge sikres et forsvarlig inntektsnivå. Et sterkt landbruk er viktig for bosettingen i distriktene, og dette medlem vil arbeide imot en ytterligere nedbygging av det norske landbruket. Mangel på ferie og fritid og manglende lønnsomhet gjør at mange unge er usikre på om de vil overta gårdsbruk. Sosialistisk Venstreparti vil derfor stimulere til sterkere samarbeid mellom gårdsbruk for å sikre nødvendig rekruttering til næringa.

Dette medlem vil at landbruket skal utvikles i miljøvennlig retning. Det økologiske landbruket må fungere som en veiviser, og ikke isoleres som en nisjeproduksjon for særlig interesserte bønder og forbrukere. På denne måten vil det økologiske landbruket kunne bli en kunnskapsbase og en ressurs for hele landbruket. Utvalget av økologiske matvarer som tilbys forbrukere i Norge er for lite til å gi forbrukerne noen reell valgmulighet. En stor del av den økologisk produserte maten blir ikke solgt og markedsført som økologisk mat. Markedsføring og distribusjon av økologiske produkter må forbedres i Norge.

Dette medlem vil understreke vårt ansvar for en langsiktig ressursforvaltning. Det er grunn for sterk bekymring for den kvotepolitikk som føres bl.a. i den norsk-russiske forvaltning av torskebestanden. Fiskeripolitikken må ta sikte på en bærekraftig høsting ved å prioritere fangstmåter som begrenser uttaket av småfisk, og viser til at i torskefisket de siste år er uttaket av fisk under 2,5 kg mellom 80-90 pst. for redskapstyper som ringnot og trål. Det er ikke en bærekraftig høsting av ressursen.

Dette medlem viser til at overkapasitet i fiskeflåten er et resultat av en forfeila fiskeripolitikk, hvor det er blitt tilrettelagt for kapasitetsutvidelse på havfiskeflåta. Dette er den flåtetype som har de minst bærekraftige fangstmetoder. For å legge grunnlaget for langsiktig bærekraftig ressursforvaltning må vi bruke harde tiltak mot fiskejuks og rovfiske, vi må bygge ned havfiskeflåten - spesielt ombordproduksjonen - og følge opp konsesjonsvilkårene.

Fiske og havbruk vil være en viktig næring i framtida, og derfor er infrastruktur som kan rask og presis tilgang til markedet viktig.

Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser til kap. 17.6.