1. Innledning
Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling. Regjeringen vil videreføre den økonomiske politikken basert på Solidaritetsalternativet, som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet har gitt gode resultater, med økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Budsjettpolitikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Regjeringen legger vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, hvor partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør skal bidra til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Pengepolitikken skal understøtte budsjettpolitikken og inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk utvikling. For å bidra til en stabil valutakurs, er det nødvendig med lav inflasjon og en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. En videreføring av disse sentrale elementene i Solidaritetsalternativet skal bidra til å sikre arbeid for alle og en sterk konkurranseutsatt sektor. De ulike delene av den økonomiske politikken må virke sammen for å nå disse målene.
Norsk økonomi har de siste årene vært inne i en høykonjunktur med lite ledig kapasitet. Samtidig står en overfor krevende utfordringer i budsjettpolitikken, fordi utgiftene til pensjoner, pleie og omsorg etter hvert vil øke kraftig, samtidig som petroleumsinntektene vil avta. Både kortsiktige og langsiktige hensyn har derfor gjort det nødvendig å føre en stram budsjettpolitikk.
Inntektene fra petroleumsproduksjonen har blitt betydelig høyere de siste to årene enn tidligere lagt til grunn. Dette har gitt store avsetninger til Statens petroleumsfond, og økt rom for bruk av avkastningen av disse midlene. Det forventes at fondet vil fortsette å vokse betydelig også i årene framover. Dette har økt handlefriheten i budsjettpolitikken. Regjeringen mener på denne bakgrunn at det er behov for en klar, langsiktig strategi for bruken av oljeinntektene. I meldingen vises det i denne forbindelse til dens kapittel 2.
Samtidig er det etter Regjeringens syn behov for en klarere forankring av pengepolitikkens rolle i å støtte opp om en stabil økonomisk utvikling. På denne bakgrunn ble retningslinjene for pengepolitikken endret 29. mars 2001ved at det ble fastsatt ny forskrift om pengepolitikken med hjemmel i sentralbankloven § 2 tredje ledd og § 4 annet ledd. I meldingen vises det til dens kapittel 3, der forskriften er inntatt.
De nye retningslinjene for pengepolitikken, sammen med de retningslinjene for budsjettpolitikken som nå trekkes opp, vil legge et godt grunnlag for fortsatt stabilitet i valutakursen, lav inflasjon og en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng, Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Borghild Tenden, og representanten Steinar Bastesen, slutter seg til Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken om arbeid for alle, en rettferdig fordeling, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling. Komiteen vil også understreke at et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene, og at en politikk for økt produktivitet i offentlig og privat sektor vil være avgjørende for videreutvikling av velferdssamfunnet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen vil videreføre den økonomiske politikken basert på Solidaritetsalternativet, under henvisning til resultatene denne strategien har gitt. Flertallet er enig i at det er mange positive trekk i den økonomiske utviklingen det siste tiåret, men vil også peke på at det de siste årene har skjedd en bekymringsfull nedbygging av industrien, både når det gjelder sysselsetting og som andel av den samlete verdiskaping. Denne utviklingen skyldes blant annet at kostnadsveksten i Norge de siste årene har vært høyere enn hos våre handelspartnere.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener at alle delene av den økonomiske politikken må virke sammen for å sikre målene om høy og stabil økonomisk vekst.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener at alle deler av den økonomiske politikken må virke sammen for å sikre målene om stabil økonomisk utvikling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener finanspolitikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Videre er finanspolitikken avgjørende for å bestemme størrelsen på offentlig og privat, herunder konkurranseutsatt, sektor. Flertallet mener finanspolitikken over tid bør sikte mot å gi rom for en konkurranseutsatt sektor om lag av samme omfang som i dag. Partene i arbeidslivet skal gjennom moderate lønnsoppgjør sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor og holde arbeidsledigheten lav. Pengepolitikken skal understøtte finanspolitikken og inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk utvikling.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen går inn for en langsiktig strategi for bruken av oljeinntektene, der det legges opp til å bruke den årlige forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond. Flertallet støtter grunntanken i en slik strategi.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at fondering av folketrygden skal utredes av den pensjonskommisjonen som nylig er satt ned. Det vises for øvrig til avsnitt 2.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen, mener det bør gjennomføres en reform i folketrygden, der deler av folketrygdens pensjonsforpliktelser fondsbaseres. Det vises til avsnitt 2.2.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, tar videre til etterretning at Regjeringen har endret retningslinjene for pengepolitikken, og viser til nærmere omtale under avsnitt 3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar avstand fra Regjeringens uambisiøse og pessimistiske vekststrategi for norsk økonomi. Regjeringen Stoltenberg legger opp til at vi bør ha lav økonomisk vekst de nærmeste årene for å forhindre "overoppheting", et "for stramt arbeidsmarked" og "tapt konkurranseevne". Også den forrige Arbeiderpartiregjeringens langtidsprogram la opp til svært lav økonomisk vekst langt inn i dette århundre. Hvis denne lave vekstbanen blir realisert, vil Norge gå fra å være et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger, til et land som ligger på jumboplass i OECD-sammenheng.
Ifølge OECDs rapport om norsk økonomi fra februar 2001 var Norge i 1999 det tredje rikeste landet i OECD-området, målt i BNP pr. innbygger. BNP pr. innbygger er 3,5 ganger så høyt i Norge som i Mexico. Ifølge Regjeringens fornyelsesalternativ vil BNP pr. innbygger vokse i Norge med 1 pst. pr. år i snitt frem til 2050. Hvis Mexico vokser med 3,4 pst. i snitt frem til 2050, noe som ikke er urealistisk høyt, vil Mexico bli rikere pr. innbygger enn Norge. De ny-rike asiatiske landene hadde en vekstrate på 5,1 pst. i snitt pr. år fra 1982 til 2001 ifølge IMFs World Economic Outlook May 2000. Hvis fremtiden blir som Regjeringen legger opp til i fornyelsesalternativet kan Norge bli det fattigste landet i OECD i 2050.
Disse medlemmer mener finanspolitikken bør legge til rette for økt økonomisk vekst. Fremskrittspartiet vil ha en politikk for økonomiens tilbudsside som gir økt vekst i BNP. Høyere vekst i BNP medfører økte private og offentlige forbruksmuligheter. Dette gir folk et høyere velferdsnivå. Det høyere velferdsnivået vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter for husholdningene, og et langt bedre offentlig tjenestetilbud. Disse medlemmer mener det er uansvarlig av Regjeringen ikke å legge frem et langtidsprogram som kan bidra til å snu denne trenden. Regjeringen legger i stedet til grunn en økonomisk politikk som varsler en fortsatt politikk som vil dempe sysselsettingen, øke ledigheten, øke ineffektiviteten og holde veksten nede.
Videre unnlater Regjeringen å ta opp de reelle underliggende problemer i norsk økonomi. Det legges alt for mye vekt på budsjettbalansen og hvorvidt budsjettet virker nøytralt på etterspørselen. Det er en for ensidig fokusering på økonomiens etterspørselsside og rammevilkårene for tradisjonell fastlandsindustri. Økonomisk vekst fremmes av politikk som stimulerer folk til å arbeide, og av politikk som gjør at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke ved at det legges til rette for økt investering i norsk økonomi, og at den kapitalen og arbeidskraften som er tilgjengelig brukes på en mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap i norsk økonomi på grunn av politisk styrt sløsing med ressurser.
Videre tar disse medlemmer avstand fra den type økonomisk tenkning - korporativ keynesianisme - som preger den norske økonomiske debatten og som ligger til grunn for regjeringens økonomiske politikk. Korporativ keynesianisme kjennetegnes ved ensidig fokus på økonomiens etterspørselsside og overdreven vektlegging av den sektoren i økonomien hvor de største organisasjonene i arbeidslivet - LO og NHO - har sin basis, tradisjonell fastlandsindustri.
Hvis det legges til grunn en målsetting på 2,5 pst. BNP-vekst pr. innbygger, vil BNP i 2050 være 4 202 mrd. kroner. En vekstrate på 2,5 pst. er fullt oppnåelig. England hadde en vekstrate på 2,4 pst. pr. år i perioden 1982-2001. De syv rikeste landene i OECD hadde en rate på 2,1 pst. Øvrige OECD-land hadde en gjennomsnittlig rate på 3 pst. Regjeringens alternativ gir et BNP i 2050 på 2 375 mrd. kroner.
Disse medlemmer vil legge om den økonomiske politikken slik at vi minst klarer å oppnå en vekstrate på 2,1 pst. pr. innbygger i perioden frem til 2050. Det er heller ikke urealistisk. Det er et moderat anslag på hva en aktiv vekstorientert politikk kan generere av økt velstand. OECD-landene har hatt en vekstrate i BNP pr. innbygger på 2,3 pst. fra 1982 frem til 2001 (se IMFs rapport)- Med Fremskrittspartiets velstandsalternativ vil Norge få et BNP pr. innbygger i 2050 som er ca. 770 000 kroner. Regjeringens fornyelsesalternativ vil medføre et BNP pr. innbygger på ca. 450 000 kroner i 2050. Gevinsten av å øke den årlige vekstraten pr. innbygger fra 1,05 pst. til 2,1 pst. er nesten en fordobling av levestandarden i 2050.
Disse medlemmer mener at tæring må settes etter næring, også for staten. Stabil og lav inflasjon er en forutsetning for et konkurransedyktig næringsliv og en sunn økonomisk utvikling. Derfor må finanspolitikken innrettes slik at den bidrar til lav pris- og kostnadsvekst. Offentlig virksomhet må avkreves balanse mellom utgifter og inntekter.
Disse medlemmer ser maktkonsentrasjon hos det offentlige som en trussel mot den enkeltes frihet og går derfor inn for at staten og andre offentlige organer skal konsentrere seg om oppgaver som enkeltmennesker, organisasjoner og bedrifter ikke kan løse selv. Det offentlige forbruk må effektiviseres og reduseres, særlig gjelder dette overføringer til private, fordi dette bidrar til å skape statsavhengighet. Fremskrittspartiet vil gradvis redusere det offentliges andel av BNP.
Disse medlemmer mener at norsk økonomi tåler en relativt høy etterspørselsvekst når etterspørselen retter seg mot importerte varer og tjenester eller mot innenlandsproduserte varer og tjenester i markeder hvor leverings- og produksjonskapasitet finnes. Etterspørselsskapt inflasjon oppstår når den økte etterspørsel retter seg etter varer og tjenester som ikke kan leveres i et omfang som tilsvarer etterspørselen. Den norske tradisjon med sterk vektlegging av å begrense etterspørselsveksten for å sikre lav pris- og kostnadsvekst har ikke lykkes og vil ikke lykkes. Hovedtiltaket for å begrense etterspørselsveksten består tradisjonelt i å øke skatter og avgifter. Erfaringen er at økte skatter og avgifter gir økte kostnader for bedriftene og dermed både høyere inflasjon og lavere lønnsomhet, samt større fare for unndragelser og omgåelser.
Disse medlemmer legger derfor vekt på å skape rammebetingelser for næringslivet - økonomiens tilbudsside - som gjør det mulig å effektivisere produksjonen og utvikle nye produkter. Samtidig vil Fremskrittspartiet effektivisere og begrense offentlig sektor slik at kapasitet - kapital og arbeidskraft - skapes for lønnsom produksjon.
Disse medlemmer viser også til at den norske stat er i en økonomisk svært gunstig situasjon og har over tid bygget opp en enorm petroleumsformue som er saltet ned i utlandet. Samtidig er det mange områder i Norge som bør styrkes og forbedres, men fordi Regjeringen og Finansdepartementet har en fastlåst holdning til hvordan penger kan brukes i Norge, og til en hver tid skaper et feilaktig bilde om økt prisstigning og rente hvis vi bruker mer av vår formue til å forbedre og effektivisere ulike deler av norsk økonomi, kan det være hensiktsmessig å vise at økt statlig pengebruk ikke nødvendigvis betyr økt statlig pengebruk i Norge.
Disse medlemmer viser for øvrig til Innst. S nr. 230 (2000-2001) Langtidsprogrammet 2002-2005.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at konkurranseutsatt sektor er viktig for å sikre Norge internasjonal kjøpekraft som gjør det mulig for oss å kjøpe internasjonalt varer og tjenester utlandet produserer mer effektivt enn vi. Men en stor konkurranseutsatt sektor er ikke et mål i seg sjøl. I dagens situasjon med rekordhøye overskudd på utenriksregnskapet, er ikke mangel på internasjonal kjøpekraft blant landets alvorligste problemer. Det er derimot mangelen på arbeidskraft, og dette medlem mener derfor en viss forskyvning fra konkurranseutsatt til skjermet sektor kan aksepteres. Det er viktig at økt ressurstilgang i skjermet sektor ikke primært brukes til økt privat forbruk, men snarere til sikring av sentrale velferdsgoder og til tiltak som kan gi norsk økonomi bærekraftighet på lang sikt. Det henvises i denne sammenheng til merknader i Innst. S. nr. 230 (2000-2001) Langtidsprogrammet 2002-2005.