Vedlegg 1: Brev fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-,overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) til Stortingetspresidentskap, datert 29. november 2000
I brev 8. juni 2000 har Stortingets presidentskap bedt EOS-utvalget om å foreta en egen-evaluering av den gjeldende kontrollordning for de hemmelige tjenester, som ble etablert i 1996. I brevet heter det:
”Stortinget gjorde den 12. februar 1998 – i samsvar med Innst. S. Nr. 77 (1997-98) fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen – følgende vedtak: ”Stortingets presidentskap bes fremme en evaluering av ordningen med EOS-utvalget før utløpet av stortingsperioden.” Komiteen uttalte i innstillingen at man trenger en grundig utredning for å evaluere hele ordningen med EOS-utvalget, herunder oppnevning, størrelse, organisering, virksomhet og rapporteringsrutiner. Stortinget har senere ved ulike anledninger kommet tilbake til evalueringsspørsmålet, spesielt i forbindelse med behandlingen av utvalgets årsmelding for 1998.
Presidentskapet har besluttet at evalueringen av ordningen med EOS-utvalget skal foregå på følgende måte: Presidentskapet anmoder EOS-utvalget om å foreta en egen-evaluering i en uttalelse til Presidentskapet. Denne uttalelsen vil bli forelagt kontroll- og konstitusjonskomiteen til uttalelse. Presidentskapet vil senere vurdere om det skal innhentes uttalelse fra de berørte departementer.
Under henvisning til ovenstående anmoder Presidentskapet utvalget om å foreta en egen-evaluering. Det forutsettes lagt til grunn at EOS-tjenestene fortsatt skal kontrolleres av et organ oppnevnt av Stortinget. De øvrige sider ved utvalgets organisering og virksomhet bør evalueres, inkludert spørsmålet om det bør gjøres endringer/tilføyelser i loven om kontroll med EOS-tjenestene og instruksen for utvalget. Flere slike problemstillinger er allerede blitt reist i utvalgets årsmeldinger og i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstillinger om disse. Presidentskapet forutsetter at utvalget lar evalueringen omfatte bl.a. disse spørsmålene.
Presidentskapet ber om uttalelse innen utgangen av 2000”.
Nedenstående evalueringsuttalelse er i all hovedsak laget på denne bakgrunn.
I avsnitt II gis en generell omtale av utvalgets arbeidsmåte og erfaringer, og en sammenfattende vurdering av kontrollordningen. I avsnitt III omtales konkrete problemer som har oppstått, og i avsnitt IV drøftes mulige tiltak for å effektivisere kontrollen. Avsnitt V omhandler oppnevning, størrelse og sammensetning, avsnitt VI omhandler sekretariatet, mens avsnitt VII omhandler en mulig arkivordning for forsvarere.
Utvalget har nå vært i virksomhet i om lag fire og et halvt år. Dette har gitt et relativt bredt erfaringsgrunnlag som basis for en evaluering. Det må likevel understrekes at det er krevende å opparbeide og holde ved like innsikt i samtlige tjenesters virksomhet. Kontrollområdet er stort og oppgavene mange. Det er også grunn til å påpeke at tjenestene i perioden siden utvalgets etablering, har gjennomgått til dels omfattende omstillinger og omstruktureringer.
Utvalgets virksomhet er regulert i Lov om kontroll med etterretnings-,overvåkings- og sikkerhetstjeneste av 3. februar 1995 nr 7 (kontrolloven), og i instruks fastsatt av Stortinget 30. mai 1995 i medhold av loven (kontrollinstruksen). Kontrollformålene er iht § 2 i loven å klarlegge om og forebygge at det øves urett mot noen, å påse at virksomheten ikke utilbørlig skader samfunnslivet, og å påse at virksomheten holdes innenfor rammen av lov, direktiver og ulovfestet rett.
På det praktiske plan utøver utvalget sine funksjoner ved gjennomføring av inspeksjoner i EOS-tjenestene sentralt og i underlagte ledd, og ved behandling av klagesaker.
Inspeksjoner
Kontrollinstruksen § 11 nr 2 fastlegger at utvalgets tilsynsvirksomhet skal omfatte minst 2 inspeksjoner i året i Etterretningsstaben, 4 i Sikkerhetsstaben og 6 i Overvåkingssentralen. Videre skal det foretas årlige inspeksjoner av minst 4 tjenestesteder i den ytre overvåkingstjeneste, og av minst 2 tjenestesteder i etterretningsstaben lokalt og/eller etterretnings/sikkerhetstjeneste ved militære staber og avdelinger. Ytterligere skal det årlig foretas inspeksjon av personellsikkerhetstjenesten ved minst 2 departementer/etater.
En inspeksjon innledes normalt med en orientering fra vedkommende tjenestes/institusjons leder om dens virksomhet, med hovedvekt på aktuelle saker og problemstillinger. Utvalget kan på forhånd be om orienteringer om spesielle sider ved virksomheten som det måtte være interessert i. Etter disse orienteringer utvikler det seg som regel ikke bare en runde med spørsmål og svar, men snarere en form for dialog mellom tjenesten og utvalget. Dette bidrar til økt innsikt fra utvalgets side i konkrete saker og forhold, og til å bygge gjensidig tillit, som utvalget ser på som svært viktig for å kunne ha reelt sett fungerende, effektive kontrollprosedyrer. Etter denne dialogen foretar utvalget sine fysiske inspeksjoner i form av kontroll med arkiver, journaler og ulike personregistre, også elektronisk baserte registre. Utover kontroll med det materialet som utvalget ber om å få seg forelagt, foretas det som regel også stikkprøver i arkiver (saker), postjournaler og personregistre m.m. Dersom inspeksjonene avdekker kritikkverdige eller uheldige forhold, blir dette meddelt vedkommende institusjon i form av et brev, etter at institusjonen har fått anledning til å uttale seg om forholdet.
Ved inspeksjoner i OVS får utvalget rutinemessig fremlagt en saksoversikt, som bl a gir informasjon om nye etterforskingssaker og nye forebyggende personsaker, og om vesentlige endringer i sakene, herunder rettslige beslutninger om etterforskingsskritt. Likeledes fremlegges rutinemessig utskrift av nye registreringer i tjenestens sentrale henvisnings- og arbeidsregister. I FO/S fremlegges alle klageavgjørelser i klareringssaker. Utvalget foretar normalt også stikkprøvekontroll av et antall ikke påklagede klareringsnektelser. I FO/E foretar utvalget stikkprøver i tjenestens arkiver. Det er her ikke etablert noen ordning med rutinemessig fremleggelse av særskilte typer dokumenter eller oversikter.
Klagebehandling
Utvalget mottar jevnlig klager fra enkeltindivider om mistanke om ulike former for overvåking. Disse klagene behandles i henhold til lov og instruks. Det vil si at alle klager blir undersøkt i den tjenesten de retter seg mot. Noen klager på overvåking er nokså uspesifiserte, men de fleste retter seg uttrykkelig mot POT. Omfanget av undersøkelsene avhenger av hvilke opplysninger som gis i klagen og hva som måtte bli funnet ved første gangs undersøkelse. I de siste par årene har utvalget også mottatt noe flere klager over avgjørelser om sikkerhetsklarering. Dette er saker som har vist seg å være relativt arbeidskrevende, spesielt slike som har betydning for vedkommendes stilling. Utvalget ser det som viktig at disse sakene blir grundig behandlet, og at det blir gitt signaler tilbake til klareringsmyndighetene, særlig om saksbehandlingen når en avgjørelse har stor betydning for den det gjelder.
Generelt må det sies at det er gjennom inspeksjonsvirksomheten utvalget har sin viktigste funksjon som kontrollorgan. Utvalget legger likevel stor vekt også på klagebehandlingen, fordi behandling av klager fra enkeltpersoner direkte gjelder klarlegging og forebygging av om det øves urett mot noen, noe som er et hovedformål med kontrollen. Det maner også til ansvar og grundighet at klagerne gjerne oppfatter utvalget som enkeltmenneskets forsvarer i et ellers lukket system. Graderingen i sakene medfører at utvalget vanligvis ikke kan gi noen utfyllende begrunnelse – selv om det i det store flertall av saker ville ha brakt en avklaring som klageren kunne ha slått seg til ro med.De begrensete mulighetene til å gi en nærmere begrunnelse medfører at utvalget er helt avhengig av at man har tillit til at det foretas grundige og uavhengige undersøkelser av klagene.
Sammenfattende vurdering av kontrollordningen
Sammenfattende, så langt utvalget kan vurdere det, ivaretar kontrollregimet som det nå praktiseres de pålagte kontrolloppgaver på en forsvarlig måte. Ser man bort fra den situasjon som oppsto våren 1998 med hensyn til utvalgets innsyn i etterretningstjenesten, er det utvalgets vurdering at samtlige tjenester og øvrige inspiserte institusjoner har utvist samarbeidsvilje og åpenhet. Kontrollregimet bidrar etter utvalgets oppfatning til å høyne tjenestenes bevissthet om de rettslige rammer for virksomheten, og om betydningen av til enhver tid å ha ryddige og oversiktlige arkiver og journaler. Det er videre utvalgets vurdering at dets virksomhet bidrar til å formidle til offentligheten at de hemmelige tjenestene er underlagt en ekstern og uavhengig kontroll og at de er en del av vårt demokratiske samfunn. Utvalget ønsker på den annen side ikke å bli sett på som en ”legitimitetsleverandør” for tjenestenes virke, men som hva det i realiteten er - et organ som på vegne av Stortinget utøver en permanent og reell kontroll med de hemmelige tjenestene.
Utvalget har siden opprettelsen gjennomført møter med enkelte andre lands kontrollmyndigheter. Det er utvalgets foreløpige vurdering at det norske regelverk for kontroll med de hemmelige tjenestene, og gjennomføringen av kontrollen, neppe står tilbake for det regelverk man har i disse landene. Det er særegent at kontrollen med alle tjenester er samlet i ett utvalg. Dette er krevende, men har en stor fordel pga berøringspunktene mellom tjenestene. I enkelte andre land, som har delt kontrollfunksjonene, synes koordinering og avgrensning å være et ikke ubetydelig problem. Andre særtrekk er de relativt hyppige og konkrete inspeksjoner som vår kontrollordning er basert på, og at det hos oss er gjennomført et så klart skille mellom kontrollfunksjon og styringsfunksjon.
Regelverket for EOS-utvalget var nytt da utvalget ble etablert i mars 1996. I kontrollarbeidet har det derfor vært nødvendig å foreta tolkninger av ulike bestemmelser. De punktene som her skal omtales, må sees på denne bakgrunn.
1. Etterfølgende kontroll og utvalgets initiativrett
Utvalget skal iht kontrollinstruksen § 7 følge prinsippet om etterfølgende kontroll, men det heter samme sted at utvalget likevel kan kreve innsyn i og uttale seg om løpende saker. Dette spenningsforholdet mellom en etterfølgende kontroll og initiativretten, kommer også til uttrykk i andre bestemmelser i regelverket. F eks er oppgaveangivelsen i kontrolloven § 3 annet ledd vid og pålegger utvalget en viss plikt til å undersøke saker og forhold som det ut fra kontrollformålet finner riktig, spesielt slike som har vært gjenstand for offentlig kritikk. Samtidig er det understreket i kontrollinstruksen § 4 annet ledd at kontrollen bør innrettes slik at den er til minst mulig ulempe for tjenestenes løpende virksomhet.
De sentrale hensynene er på den ene side å unngå en kontroll som virker foregripende og derved styrende på konkrete operative skritt. På den annen side ville en kontroll som skulle være ubetinget etterfølgende i forhold til den enkelte ”sak”, kunne bli så lite aktuell at den mister effekt i forhold til kontrollformålet i loven § 2 om å forebygge at det begås urett. En slik ordning kunne også åpne for uheldige tilpasninger fra tjenestenes side.
Utvalget har til tider funnet avveiningen mellom disse hensynene vanskelig, spesielt i forhold til POTs saker. Problemstillingen har ved flere anledninger blitt drøftet uformelt i inspeksjoner i OVS. Selv om det kunne ha vært ønskelig, er det imidlertid neppe mulig å utforme mer presise kriterier enn de loven og instruksen gir i dag. Det vil si at det nok fortsatt må være slik at det blir en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfellet hvorvidt utvalget skal foreta undersøkelser i en pågående sak, om det skal nøye seg med å få en orientering, og om utvalget skal eller bør uttrykke noe syn på spørsmål som oppstår osv. Dette betyr også at det over tid vil kunne oppstå situasjoner hvor det er uenighet mellom utvalget og tjenestene om disse spørsmålene. I enkeltsaker stilles utvalget her med andre ord overfor et dilemma, men det er et dilemma utvalget vel må leve med. Ytterligere erfaring vil også gjøre utvalget bedre i stand til å håndtere slike situasjoner.
Utvalget har møtt denne problemstillingen så vidt ofte på det praktiske plan at det har funnet grunn til å gjøre rede for den i en evaluering. Det er særlig viktig at kontroll med løpende saker gjennomføres på en måte – gis en form - som ikke virker styrende og som heller ikke kan oppfattes slik. Utvalget legger i dag stor vekt på dette i den praktiske gjennomføringen av kontrollen.
Utvalgets konklusjon må altså bli at det tross disse gråsone-situasjonene neppe er et påtrengende behov for regelendringer.
2. Utvalgets innsynsrett
I juni 1998 behandlet Stortinget enkelte spørsmål vedrørende utvalgets innsyn i FO/E, og i den sammenheng anvendelsen av §§ 5 og 6 i utvalgets instruks. Stortinget ga føringer på utvalgets praktisering av innsynsretten i etterretningstjenesten, og ga uttrykk for at ved tvister om innsyn i denne tjenesten skal saken forelegges forsvarsministeren, og om nødvendig bringes inn for Stortinget. Det ble forutsatt at spørsmål om eventuell regelfesting burde sees nærmere på i forbindelse med evalueringen av kontrollordningen.
Som redegjort for i utvalgets årsmelding for 1999, har utvalget det siste året arbeidet planmessig for å etablere et innsyn og et kontrollopplegg som er tilfredsstillende i forhold til de oppgaver utvalget er pålagt etter lov og instruks, og som ivaretar særlige konfidensialitetshensyn i etterretningstjenesten. Det har etter saken fra 1998 ikke oppstått tvister om innsyn, og det kan i dag konstateres at det er et betydelig bedre samarbeid mellom tjenesten og utvalget. Det arbeidet som er gjort har gitt større innsikt og derved en kvalitativt bedre kontroll med tjenesten.
Etter utvalgets syn er det på bakgrunn av erfaringene fra det siste året ikke behov for å foreta endringer i det formelle regelverket. Utvalget har tatt med seg de føringer Stortinget ga om praktisering av innsynsretten, og dersom en tvist skulle oppstå vil den prosedyren Stortinget anviste bli benyttet like fullt. En formalisering vil også kunne virke mot sin hensikt fordi formelle regler gjerne gir mindre rom for fleksibilitet. I det praktiske kontrollarbeidet, som bl a innbefatter arkivinspeksjoner, kan den fleksibiliteten som dagens ordning gir, være en fordel også sett fra tjenestens side.
3. Utvalgets årsmeldinger, kommunikasjon med Stortinget
Verken kontrolloven eller instruksen åpner for at utvalget kan gi Stortinget gradert informasjon. Utgangspunktet er kontrolloven § 8 nr 2 der det slås fast at utvalgets meldinger og deres vedlegg skal være ugraderte. Dersom utvalget anser at Stortinget bør gjøre seg kjent med graderte opplysninger i en sak, skal det iht instruksen § 13 nr 2 gjøre Stortinget oppmerksom på det, men heller ikke en slik meddelelse kan inneholde graderte opplysninger. Den videre håndteringen av en slik meddelelse vil være opp til Stortinget. Utvalget har således ikke anledning til av eget tiltak å meddele Stortinget graderte opplysninger.
I notat fra Stortingets administrasjon til Kontroll- og konstitusjonskomiteen 25. mai 1999 (sak 99/01109), er det lagt til grunn at dersom Stortinget vil innhente graderte opplysninger i en sak på bakgrunn av en meddelelse fra utvalget etter instruksen § 13 nr 2, (eller på annen bakgrunn) så må det skje i form av en anmodning til regjeringen om å få angjeldende informasjon derfra. Notatet innebærer at det aldri vil kunne bli aktuelt for utvalget å oversende gradert informasjon til Stortinget, heller ikke graderte brev utvalget måtte ha sendt forvaltningen i den enkelte sak.
Det har i enkeltsaker oppstått spørsmål omkring utvalgets rapportering til Stortinget. Her kan nevnes den såkalte innsynssaken fra 1998 (som foranlediget nevnte notat). Forsvarsdepartementet oversendte enkelte graderte dokumenter i saken til Stortinget, men unnlot å oversende utvalgets uttalelser. Denne situasjonen opplevde utvalget som lite tilfredsstillende. Det skal ikke her gås nærmere inn på håndteringen av den konkrete saken. Poenget i forbindelse med en evaluering er at saken illustrerer behovet for å ha klare regler og prosedyrer når spesielle saker oppstår, og – sett fra utvalgets ståsted - prosedyrer som sikrer at Stortinget får et fullstendig bilde når først noe gradert informasjon blir gitt om en sak.
Den ordningen som følger av dagens regelverk og de prosedyrer som er skissert i notatet er enkle å praktisere for utvalget. Ordningen utgjør for så vidt ikke noe problem. Og det må kunne legges til grunn at en anmodning fra Stortinget til regjeringen om oversendelse av gradert informasjon i en sak, vil føre til at den informasjon Stortinget får er fullstendig. Prinsipielt sett mener utvalget likevel at det kunne være en fordel om utvalget i helt spesielle tilfeller hadde en åpning for å gi Stortinget graderte opplysninger. Utvalget kan komme i en situasjon hvor det ikke har noe sted å gå med opplysninger det anser det viktig at Stortinget kjenner til. Utvalget innser at en slik ordning kan reise problemstillinger av større rekkevidde, men har likevel villet peke på problemstillingen.
1. Antall inspeksjoner, uanmeldte inspeksjoner
Generelt sett er det utvalgets vurdering at det antall inspeksjoner som er fastsatt i instruksen er passende. Utvalget har tidligere stilt spørsmål om det kunne være behov for å øke antallet inspeksjoner i etterretningsstaben fra 2 til 3, men har kommet til at dette ikke er nødvendig i lys av den fleksibilitet instruksen § 11 nr 2 angir når det heter at ”tilsynsvirksomheten skal minst omfatte” de der nevnte inspeksjonstall. Utvalget tolker denne formuleringen slik at det står relativt fritt til å foreta flere inspeksjoner enn de som er angitt i instruksen, dersom utvalget ser et behov for dette. Utvalget er klar over at det i forarbeidene er forutsatt at instruksens antall, av hensyn til belastningen på tjenestene, ikke uten videre bør overskrides. Det skal også presiseres at utvalget gjennomgående har holdt seg til det minimum instruksen angir, også for etterretningstjenestens vedkommende. Slik utvalget ser det, må det imidlertid være utvalgets vurdering av om det makter å fylle inspeksjonsoppgavene som her må være avgjørende. Utvalget ser ikke behov for generelt å øke det årlige antall inspeksjoner i FO/E. Men med en inspeksjon hver sjette måned, er det naturlig at det særlig er her det eventuelt kan oppstå behov for å gjennomføre en ekstra inspeksjon eller be om særskilte orienteringsmøter.
En annen side ved inspeksjonsvirksomheten som det er grunn til å ta opp i forbindelse med evalueringen, gjelder bruk av uanmeldte inspeksjoner. Slike uanmeldte inspeksjoner burde kunne foretas sentralt så vel som av underliggende sivile og militære myndigheter. Lederen for det svenske kontrollutvalget har i samtale uttalt at hanhar positive erfaringer med bruk av uanmeldte inspeksjoner. En viss bruk av slike inspeksjoner vil også motvirke at utvalget faller inn i et fast mønster. Verken lov eller instruks hjemler eksplisitt uanmeldte inspeksjoner. Utvalget leser imidlertid regelverket slik at hjemmel for dette foreligger. Men uansett denne forståelsen av regelverket, ville utvalget finne det hensiktsmessig om instruksen eksplisitt slår fast at uanmeldte inspeksjoner kan foretas. Ved å slå dette fast i instruksen, gjøres ordningen allment kjent for tjenestene og vil ikke kunne oppfattes negativt.
2. Sakkyndig bistand
Som redegjort for i årsmeldingen for 1999 har utvalget etterhvert begynt å ta i bruk sakkyndig bistand innenfor tele- og datakommunikasjon. Behovet er størst i etterretningstjenesten, men også POTs kommunikasjonskontroll og monitoringsvirksomheten i FO/S, kan tilsi en viss bruk av sakkyndighet i kontrollvirksomheten. Erfaringene i forhold til etterretningstjenesten er gode. Bruk av sakkyndig bistand gir utvalget større betryggelse for at den kontrollen som utøves er effektiv. Utvalget har også inntrykk av at tjenestene ser positivt på dette, fordi det gir dem større trygghet for at de redegjørelser de gir blir forstått, og for at de kan bli vurdert på faglig grunnlag.
Kontrolloven § 10 og instruksen § 2 tredje og fjerde ledd gir utvalget vid adgang til å anta bistand. Det skulle således ikke være problematisk i forhold til gjeldende regelverk at utvalget i større grad knytter til seg sakkyndige. Utvalget vil likevel gjøre oppmerksom på at bruk av sakkyndig synes å være en nødvendighet innenfor deler av kontrollområdet. Det ligger her et klart potensiale for å øke kvaliteten på kontrollen ytterligere i forhold til i dag. En aktuell metode kan f eks være å gi sakkyndige konkrete oppdrag for utredning eller undersøkelse, som kan munne ut i en rapport til utvalget. Utvalget tar sikte på å bruke sakkyndig bistand fremover i større grad.
3. Forholdet til overordnet påtalemyndighet
Forholdet til overordnet påtalemyndighet er omtalt i utvalgets årsmelding for 1998, og utvalget finner grunn til kort å kommentere problemstillingen her.
Overordnet påtalemyndighet (statsadvokat og riksadvokat) omfattes ikke av utvalgets kontroll, jf kontrolloven § 1 annet ledd. Avgrensningen mot overordnet påtalemyndighet har blitt mer aktuell, eller synlig, etter at POT har gjennomført et klart skille mellom etterforskingssaker, som følger straffeprosesslovens regler, og forebyggende saker som reguleres av overvåkingsinstruksen. I etterforskingssakene er POT underlagt kontroll og styring fra overordnet påtale-myndighet. I de forebyggende sakene har Justisdepartementet et overordnet ansvar.
POTs disposisjoner omfattes av utvalgets kontrollansvar, hva enten det gjelder etterforskingssaker eller forebyggende saker. Fordi det i etterforskingssaker kan være utstrakt kontakt og samarbeid mellom saksansvarlig i POT og statsadvokaten, kan imidlertid avgrensningen av hva som er utvalgets kontrollansvar i disse sakene være vanskelig. I kontrollen med POT har det fra tid til annen oppstått spørsmål om dette.
Utvalgets syn er at det ikke er tungtveiende grunner som taler for å utvide kontrollområdet. Det ligger en kontrollfunksjon i det tilsynet overordnet påtalemyndighet har med sakene. Et poeng i dag er også de nylig vedtatte endringene i straffeprosessloven om oppnevning av forsvarer for mistenkte ved bruk av skjulte etterforskingsmetoder, samtidig som utvalgets kjæremålsrett i disse sakene bortfaller. Det må antas at den nye ordningen vil styrke rettssikkerheten for personer som er under etterforsking av POT, jf i denne sammenheng også avsnitt VII nedenfor. Det vil på den annen side heller ikke være noen god løsning helt å unnta etterforskingssakene fra utvalgets kontroll. En effektiv kontroll forutsetter at man har et fullstendig bilde av virksomheten. Det er også flere sider vedrørende gjennomføringen av skjulte etterforskingsskritt hvor utvalget vil ha kontrolloppgaver. Utvalgets kontroll vil naturligvis avgrenses mot domstolskontrollen med enkeltstående etterforskingsskritt.
Utvalget foreslår således ingen endringer i kontrollområdet for POT. Imidlertid må § 7 siste ledd i kontrollinstruksen oppheves som følge av at kontrolloven § 7 er opphevet.
4. Avhørs form
Kontrollinstruksen § 9 gir bestemmelser om bruk av avhørs form ved gjennomføring av samtaler med privatpersoner og tjenestemenn. Utvalget har så langt ikke hatt saker hvor man har benyttet avhørs form. I DDR-saken (jf Dok. Nr 16 (1996-97)) så utvalget i ettertid at dette burde ha vært gjort i en viss utstrekning. Utvalget får fra tid til annen muntlige orienteringer eller redegjørelser fra enkeltpersoner som ønsker å informere om ulike saksforhold. I den grad slike henvendelser følges opp med nærmere undersøkelser, benyttes vanligvis skriftlig saksbehandling.
Selv om det ser ut til at reglene vil bli benyttet relativt sjelden, vil det kunne oppstå situasjoner hvor reglene behøves. Utvalget foreslår derfor ingen endringer i regelverket her.
Utvalget anser det i utgangspunktet ikke som sin oppgave å evaluere spørsmål som oppnevning, størrelse, sammensetning og lignende, da dette er spørsmål som det må ligge til Stortinget å vurdere. I brevet fra Presidentskapet fremgår det imidlertid at man også har ønsket disse spørsmålene vurdert.
Hva angår utvalgets sammensetning, mener utvalget at den blanding man har i dag av personer med politisk bakgrunn og parlamentarisk erfaring, og personer med andre kvalifikasjoner, er en heldig løsning som bør beholdes. Det anses som en styrke for utvalget at det blant sine medlemmer har personer med lang politisk erfaring fra regjering og Storting og lokaladministrasjon. Likeledes er det viktig at utvalget også består av personer med solid faglig bakgrunn, særlig innenfor jus, samfunnvitenskap/samtidshistorie og statsadministrasjon. Hvordan den numeriske fordeling mellom disse bør være, vil ikke utvalget ta standpunkt til.
Utvalget fungerer tilfredsstillende med den størrelsen det har i dag. Den praktiske gjennomføringen av kontrolloppgavene vil kunne ivaretas forsvarlig også med et noe mindre utvalg. Det viktigste hensynet mot å redusere antall medlemmer, er at det kan gå ut over den bredden i sammensetningen som har vært sett som viktig også for allmennhetens tillit.
Sekretariatet består i dag av en jurist, ansatt hos sivilombudsmannen, og en kontormedarbeider, ansatt i Stortingets administrasjon. Begge arbeider på deltid for utvalget.
Denne ordningen er fleksibel, og fungerer stort sett godt. Utvalget anser sekretærens tilknytning til sivilombudsmannen og fagmiljøet der som svært nyttig, og ønsker å beholde en slik tilknytning. Utvalget ønsker imidlertid å få vurdert om det er mulig å etablere en ordning hvor ytterligere en ansatt hos ombudsmannen kan gis mulighet for å tilknyttes sekretariatet i situasjoner hvor det oppstår særlige behov. Det tenkes her på situasjoner hvor det kan være spesielt stor arbeidsbelastning, og ved sykefravær. Sivilombudsmannen har i møte med utvalgets leder stilt seg positiv til å medvirke til en slik ordning, såfremt de ressursene utvalget da legger beslag på kan bli kompensert.
Når det gjelder administrative og kontormessige gjøremål, er det ikke behov for endringer.
I årsmeldingen for 1999 har utvalget omtalt spørsmålet om opprettelse av et arkiv over anonymiserte rettsavgjørelser for forsvarere som blir oppnevnt i saker hvor det begjæres tillatelse av forhørsretten til å foreta skjulte etterforskingsskritt.
Spørsmål i forbindelse med etablering av et slikt arkiv utredes nå av Justisdepartementet. Dersom det blir aktuelt å legge oppgaver i den sammenheng til utvalget, vil dette bli tatt opp herfra i eget brev til Presidentskapet.
Denne uttalelsen er vedtatt av EOS-utvalget i møte 30.10.00.