Dokument 8:59 (2000-2001) Forslag fra representantene Per-Kristian Foss, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg om forenklinger og forbedringer i byggesaksbehandlingen

Jeg viser til brev av 7. mars d å om ovennevnte forslag, som jeg har fått til behandling.

Av dokumentet "en solidarisk boligpolitikk" som jeg la frem 5. juli 2000 fremgår det "jeg vil bidra til at plan og byggesaksbehandlingen effektiviseres for å unngå en unødig komplisert og dyr saksbehandling". Departementet har derfor igangsatt arbeidet med dette.

Forslagene i dokument 8:59 er i stor grad i samsvar med hvordan vi tenker med hensyn til videreutvikling av plan- og bygningslovens (pbl) regelverk for byggesaksbehandling.

Det er nå snart fire år siden de store lovendringene om ansvar, kontroll, godkjenningsordning og en del saksbehandlingsregler - den såkalte byggesaksreformen - trådte i kraft. Selv om det er foretatt en del tilpasninger etter den tid ser jeg stadig muligheter for at regelverket kan forbedres.

De aller fleste forslagene gjelder utfordringer der vi har konkrete planer og er i gang med å vurdere endringer. På en rekke punkter er vi enige i de foreslåtte løsninger, men vi ser også alternative løsninger i noen tilfelle.

Til de enkelte forslagene:

A. Kravene til dokumentasjon: Jeg er innstilt på å gi kommunene signaler om at kravene til dokumentasjon skal praktiseres med romslighet og sunn fornuft. Denne forutsetning ligger i regelverket i dag, men det er klart at det er ulik praktisering i kommunene. Jeg tror ikke det er hensiktsmessig med detaljerte regler i forhold til kommunene, men vil vurdere presiseringer i forskriftene slik at det blir klarere understreket at dokumentasjonen blir avgrenset til det nødvendige i den enkelte sak. Jeg vil samtidig gjøre oppmerksom på at det allerede pågår et standardiseringsarbeid på dette området. Arbeidet har allerede medført konkrete forenklinger, og departementet vil medvirke til at dette videreføres.

B. Utvidet bruk av melding: Mindre fasadeendringer er i dag gjenstand for melding og en rekke innvendige arbeider krever verken søknad eller melding. Jeg vil se konkret på om disse områdene kan utvides. Forslaget om at tiltak under 300 kvm kan gjøres som melding mener jeg går for langt. Det vil i så fall medføre at det aller meste av alminnelig boligbygging i Norge kan tas som melding. Jeg mener at meldingssystemet foreløpig ikke bør gis en så stor rekkevidde da det vil kunne gå på bekostning av relevante og rimelige hensyn som naboer og andre berørte bør kunne kreve ivaretatt.

Jeg vil imidlertid gjerne vurdere bl.a. en mer utvidet bruk av melding enn det vi har i dag. Men dette må ses i sammenheng med hele saksbehandlingssystemet. Siktemålet med dette arbeidet er å komme frem til et enklere og mer fleksibelt system der spørsmålet er: Hva er det nødvendig for kommunen å vite i den enkelte sak? Krav til dokumentasjon, ansvar og kontroll må tilpasses dette. Det som likevel synes klart, er at regelen om "enkle tiltak" innenfor en 4-ukers frist kan brukes i større utstrekning enn i dag, og at kravene kan forenkles.

C. Saksbehandlingslyd: Jeg er enig i at tiden nå er moden for å vurdere tidsfrister i saksbehandlingen. 4-ukers-regelen for enkle saker som ble vedtatt i 1995 var en begynnelse på en slik utvikling. Vi må derfor sikre oss mot at kommunene for å unngå 4-ukers fristen benytter en smal definisjon av hva som er "enkle tiltak". Intensjonen i byggesaksreformen var at bruken av tidsfrister etter hvert også kunne innføres for andre sakstyper. Dette er også fremhevet i forarbeidene til reformen (Ot.prp. nr 39 (1993-94) s.126). Jeg er innstilt på å vurdere utvidet bruk av tidsfrister i saksbehandlingen. Omforente dokumentasjonskrav og avklaring av når en søknad er klar til behandling, er forhold som også må fastsettes i denne forbindelse. Vi må også ta standpunkt til virkning av overskridelse av tidsfrister. En mulighet jeg ønsker å vurdere er for eksempel at byggesaksgebyret nedsettes eller bortfaller hvis kommunen ikke overholder fastsatte tidsfrister og at dette skyldes kommunen.

D. Elektronisk saksbehandling: Dette prosjektet er i gang, og jeg har store forventninger til at elektronisk saksbehandling vil redusere og standardisere dokumentasjonen. Bl.a. av hensyn til det kommunale selvstyret er jeg ikke innstilt på å pålegge kommunene å ta slik elektronisk saksbehandling i bruk. Jeg har imidlertid tro på at kommune selv så klart vil se fordelene ved dette at de vil gjøre det uten bruk av statlige pålegg. En rekke kommuner har allerede meldt sin interesse for dette arbeidet. Arbeidet med tilretteleggingen har den forutsatte fremdrift, og det bør være mulig å overføre elektronisk utfylte blanketter, kartmateriale og annet grunnlag, og få tillatelsen tilbake, alt i elektronisk form, i løpet av 2 år.

E. Forenklinger i Godkjenningskatalogen: Godkjenningskatalogen foreligger nå i sin 3. utgave, og er under stadig revisjon. Ved siste revisjon ble ca 30 % av kodene fjernet, og det ble innført egne koder for total­entrepriser. Statens bygningstekniske etat arbeider med en ny utgivelse. Det må samtidig presiseres at omfanget av katalogen delvis også er et resultat av at bransjene ønsker spesialiserte koder som klassifisering og godkjenning for eget arbeid, uten at disse kodene nødvendigvis trenger å være dokumentasjonskrav overfor kommunen. Katalogen kan systematiseres bedre på dette punktet. Det er samtidig viktig å være oppmerksom på at disse kodene bare er hjelpemidler som i de færreste tilfelle er nødvendig å bruke i dokumentasjonen overfor kommunen.

F. Reglene om produksjonsavfall: Disse reglene har mer utgangspunkt i forurensningsloven enn i plan- og bygningsloven. Det pågår nå et nært samarbeid med Miljøverndepartementet og Statens Forurensningstilsyn om utvikling og implementering av disse reglene. En del arbeid skjer også gjennom standardisering, i regi av Blankettutvalget i Norges Byggstandardiseringsråd. For brukerne må det vesentlige være at det er et rimelig nivå på de kravene som stilles og at håndteringen er hensiktsmessig. I hvilket lovverk kravene er hjemlet er neppe det som har størst betydning.

G. Mer forpliktende forhåndskonferanser: Brukt riktig. gir forhåndskonferansene en mulighet til å få en god prosess og rask avklaring av sentrale spørsmål i byggesaken. Jeg er enig i at kommunenes informasjon skal være riktig og fullstendig. Men her vil kommunene i noen grad også være avhengig av hvilke opplysninger som gis fra søkernes side. Jeg vil vurdere å innføre en maksimumsfrist fra anmodningen om forhåndskonferanse fremsettes og til forhåndskonferansen avholdes. I vanskelige saker må man forutsette at kommunen får satt seg inn i saken på forhånd for å kunne hente frem de relevante opplysningene. Imidlertid er det viktig at forhåndskonferansen ikke blir så forpliktende at den begrenser de folkevalgte organers mulighet til innflytelse i byggesaker ved at administrasjonen binder opp kommunen ved konkrete forhåndstilsagn. Jeg legger til grunn at dette heller ikke er intensjonen med forslag 8:59.

H. Samordning av kommunenes praksis: En del profesjonelle utbyggere opplever det som et problem at de blir møtt med ulike krav i forskjellige kommuner. Lokalt skjønn innebærer også fleksibilitet og mulighet for valg av tilpassete løsninger. Jeg viser også til at Stortinget har vedtatt en tilføyelse i forvaltningsloven for noen år siden om at klageinstansen skal begrense overprøvingen av lokalt skjønn. Jeg tror imidlertid at kommunenes samordning kan forbedres gjennom f eks innføring av mer standardisert saksbehandling, også elektronisk, mer veiledningsmateriell, støtte til kommunale nettverk og utvikling av modeller for oppgavefordeling mellom kommuner og samarbeid mellom kommuner.

Forslagene i dok 8:59 gir konstruktive innspill til vårt pågående arbeid med revisjon av regelverket for plan- og byggesaksbehandlingen både når det gjelder grunnlag for endringer i lov, forskrift, standardisering og rutiner. Når det gjelder lovforslagene regner jeg i løpet av høsten å kunne utarbeide et utkast til odelstingsproposisjon med de forslagene som kan tas på kort sikt. Forskriftsendringene er det, for å sikre nødvendig sammenheng i forslagene, mest hensiktsmessig å ta samlet i etterkant av proposisjonen. For forskriftsendringer som kan gjøres uavhengig av lovendringer, vil det bli vurdert å gjennomføre disse i forkant av proposisjonen, men slik at de likevel har god sammenheng med det man ellers tenker seg å ta opp i proposisjonen.