Endring av ordningen for bosetting av flyktninger

Jeg viser til Stortingsmelding nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg, der Regjeringen foreslår en ny bosettingsordning basert på utvalg på to nivåer (s.78). Forslaget går ut på at et nasjonalt utvalg med likrepresentasjon fra stat- og kommunesektoren skal fastsette samlet bosettingsbehov for det kommende året, og fordele det antall flyktninger hvert enkelt fylke må bosette. Regjeringen foreslår videre at det opprettes et utvalg i hvert fylke, bestående av alle kommunene i fylket. Utvalgene skal fordele det antall flyktninger fylket er tildelt fra det nasjonale utvalget på kommunene i fylket. De er foreslått ledet av fylkesmannen. Målet med en ny bosettingsordning er å sikre at antall kommuneplasser er i samsvar med bosettingsbehovet, slik at flyktningene ikke blir værende unødvendig lenge i statlig mottak. Videre skal den sikre god bosetting, ved at kommunene i større grad samarbeider om oppgaven.

På bakgrunn av dette har Regjeringen satt i gang et arbeid for å forberede dette, selvfølgelig med forbehold om Stortingets behandling. Vi satte ned en arbeidsgruppe ledet av Kommunal- og regionaldepartementet, og med deltakere fra Aetat Arbeidsdirektoratet, Utlendingsdirektoratet og Kommunenes Sentralforbund for å utarbeide et mer detaljert forslag til en ny bosettingsordning som vil sikre raskere bosetting. Arbeidsgruppen har lagt fram en rapport med forslag som i større grad tydeliggjør kommunenes ansvar for bosettingsarbeidet, og hvor Kommunenes Sentralforbund (KS) får ansvar for koordinering av interkommunalt samarbeid for å sikre et tilstrekkelig antall kommuneplasser. Arbeidsgruppens forslag avviker fra den ordningen som er skissert i stortingsmeldingen på følgende punkter:

• – Det nasjonale utvalget reduseres til 6 medlemmer

• – Fylkesmennene er ikke nødvendigvis representert i det nasjonale utvalget

• – Det opprettes ikke et nytt utvalg på fylkesnivå, men den funksjonen disse utvalgene var tiltenkt vil bli ivaretatt av høstkonferansene i regi av KS, og møter som KS vil arrangere for kommuner i områder der det er naturlig å se fordelingen av flyktningene som skal bosettes i sammenheng.

• – Fylkesmennene vil med dette forslaget ikke bli trukket direkte inn i bosettingsarbeidet.

De justeringer som er foretatt i modellen er i tråd med prinsippene for den modellen som er skissert i stortingsmeldingen, ved at den tar utgangspunkt i det antall flyktninger som skal bosettes. Det har vært en forutsetning at en ny ordning skal være basert på at kommunene frivillig bosetter alle flyktninger som får opphold i Norge, samtidig som den tydeliggjør det kollektive og solidariske ansvar kommunene har. I det forslaget som nå foreligger, har kommunesektoren ved KS tatt ansvar for å legge til rette for og koordinere et utvidet interkommunalt samarbeid. På den måten tror jeg at kommunene i de områdene flyktningene helst vil og bør bo av hensyn til familie, arbeid osv, vil kunne bosette flere nyankomne, samtidig som sekundærflyttingen vil bli redusert.

Jeg ser det som en klar fordel at KS støtter det forslaget som nå foreligger. Både KS sentralt og fylkessekretariatene vil engasjere seg aktivt i arbeidet for å sikre et tilstrekkelig antall kommuneplasser og en god og stabil bosetting av flyktninger. Når det gjelder møtevirksomhet vil KS på fylkesnivå i stor grad benytte seg av allerede eksisterende fora, og det gjør at den forslåtte ordningen vil kreve mindre administrative ressurser. Høstkonferansene som KS arrangerer samler både politisk og administrativ ledelse i kommunene, og egner seg godt til å vurdere bosettingen i fylket under ett. Samtidig vil bosettingsarbeidet kunne ses i sammenheng med eventuelle forslag til endring i rammebetingelser i det forslaget til statsbudsjett som da nettopp er lagt fram.

Jeg vil be om at de momentene som her er nevnt blir tatt i betraktning ved behandling av Stortingsmelding nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg, slik at vi kan få en ordning som sikrer rask og god bosetting av alle flyktninger med opphold i Norge, samtidig som kommunenes engasjement er basert på frivillighet og solidaritet.