Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L. Stang, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at Stortinget har vedtatt flere tiltak mot gjengkriminalitet de siste årene som man ennå ikke har sett effekten av. Herunder nye etterforskningsmetoder, bedre vitnebeskyttelse, økte strafferammer, utvidet bruk av varetekt og omorganiseringer i politi- og lensmannsetaten.

Komiteen viser videre til ulike tiltak fra Regjeringen, bl.a. Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet (St. meld. nr. 17 (1999-2000)) og handlingsplanen Trygghet i sentrum.

I tillegg vil komiteen peke at det er flere andre tiltak som kan iverksettes for ytterligere å intensivere kampen mot gjengkriminalitet.

Fengslene bør etter komiteens oppfatning prioritere gjengmedlemmer i soningskø, slik at disse ikke kan begå ny kriminalitet mellom dom og soning. Dette kan gjøres ved at fengslene får anbefalinger fra politiet om hvem som bør prioriteres. Komiteen ber om at det gis en tilbakemelding på en slik ordning i forbindelse med statsbudsjettet for 2002.

Komiteen viser til at Riksadvokaten har pekt på at strafferammen for å bære kniv på offentlig sted bare er 3 måneder. Komiteen ber Regjeringen vurdere om ikke denne strafferammen bør økes.

Komiteen slutter seg på et generelt grunnlag til forslagsstillerens intensjon om behovet for løsninger og tiltak som kan gi en god effekt og virke preventivt på gjengdeltagelse og gjengopptreden, samtidig som tryggheten til befolkningen og politiet må ivaretas på den best mulige måte.

Men komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, kan ikke gi sin tilslutning til den bakgrunnsbeskrivelse og de løsningsforslag som Dokument nr. 8:47 (2000-2001) inneholder. Flertallet viser til brev av 1. mars 2001 fra justisministeren til komiteen angående nevnte dokument, jf. vedlegget, hvor det bl.a. påpekes at begrunnelsen i forslaget fra forslagsstilleren etterlater et feilaktig inntrykk av det som pr. i dag faktisk er gjeldende norsk rett. Hovedregelen er at medvirkning til straffbare handlinger kan straffes, men hver deltager skal vurderes individuelt i sammenhengen, og ikke tilfeldig rammes av et summarisk prinsipp om "en for alle - alle for en". Det må bevises at vedkommende har medvirket til den straffbare handlingen enten fysisk eller psykisk. Flertallet mener at kravet om bevis ivaretar et viktig og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp som vil kunne lede til vilkårlighet og rettsløshet om det fravikes.

Flertallet vil som justisministeren peke på at ved de fleste alvorlige forbrytelser er medvirkning nevnt direkte i straffebudet. Og selv om straffebudet ikke har noe eget tillegg om medvirkning, er ordlyden ofte så vid at den også omfatter handlinger som har preg av medvirkning. De samme strafferammer kommer da til anvendelse overfor medvirkere som for hovedmenn.

Flertallet viser også til straffeloven § 232 som har en regel om særdeles skjerpende omstendigheter i forhold til straffeutmålingen, der det heter:

"Ved avgjørelse av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den er rasistisk motivert, om den er skjedd uprovosert, om den er begått av flere i fellesskap, og om den har karakter av mishandling."

Forslagsstilleren har et positivt anliggende når han ifølge Dokument nr. 8:47 (2000-2001) vil bidra til å fjerne de oppklaringsproblemer som gir gjengene en fordel. Imidlertid mener flertallet at gjeldende lovverk ikke kan forstås som forsvar av gjengtilhørighet. De anvisninger som foreslås i dokumentet, bryter med grunnleggende krav til individuell rettssikkerhet og resultatet kan bli feilaktig idømt straff.

Flertallet understreker at den som skal kunne dømmes for delaktighet i den straffbare handlingen må ha utvist subjektiv skyld. Dette kravet forhindrer at en person kan dømmes for noe som andre har gjort eller deltatt i.

Flertallet merker seg at justisministerens utkast til ovennevnte brev til komiteen har vært forelagt Riksadvokaten, Politidirektøren, Politimesteren i Oslo og Overvåkingssjefen for uttalelse, og at samtlige går imot forslaget i Dokument nr. 8:47 (2000-2001).

Flertallet merker seg også at det heller ikke i Danmark, Sverige eller Finland finnes regler som kan sies å gi mulighet for kollektiv avstraffelse.

Når det gjelder forslagets del II, viser flertallet til kommentarer fra justisministeren i tidligere omtalte brev til komiteen.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre tidligere har foreslått en lang rekke tiltak for å bekjempe organisert kriminalitet og særlig stoppe unge forbrytere i begynnelsen av en kriminell løpebane. Blant annet har Høyre tidligere foreslått å gjeninnføre minstestraffer for gjentatte vinningsforbrytelser, at barn skal kunne underkastes tvangstiltak for å beskytte samfunnet mot kriminalitet, at foreldres økonomiske ansvar for egne barn utvides og at den kriminelle lavalder senkes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til argumentasjonen i Dokument nr. 8:47 (2000-2001) og fremmer følgende forslag:

"I

Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag om lovhjemmel for å kunne reise tiltale og avsi straff overfor samtlige personer i en "gjeng" som begår en straffbar handling selv om den ene eventuelle gjerningsperson ikke kan identifiseres.

II

Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme bedre lovhjemmel for å reise tiltale og avsi straff for voldshandlinger, trussel om voldshandlinger og sterkt nedsettende tilrop i samband med dette og fysisk forfølgelse."