Vedlegg 2: Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet v/statsråden til kommunalkomiteen, datert 9. november 2000
Dok.8:4 (2000 2001) er et innspill i debatten om hvordan vi skal sikre tilgangen på arbeidskraft i Norge i årene framover og om hvilken rolle arbeidsinnvandring kan ha. Etter min vurdering er det imidlertid vanskelig å ta stilling til såpass betydelige endringer av det prinsipielle grunnlaget for innvandringspolitikken uten en mer inngående utredning og drøfting av forslagene i et bredere perspektiv der bl.a. bolig , utdannings og familiepolitikken trekkes inn.
Jeg har derfor tatt initiativ til at det settes ned en hurtigarbeidende tverrdepartemental arbeidsgruppe som skal vurdere behovet for endringer i regelverk og praksis som gjelder arbeidsinnvandring. Den vil kunne bygge videre på utredningen "Arbeidskraftbehov og rekruttering fra utlandet" som ble lagt fram i februar 1999, og som er fulgt opp gjennom flere konkrete tiltak. Gruppa vil se nærmere på forslagene i Dok.8:4 sammen med andre forslag som har blitt fremmet i seinere tid. Jeg vil gi gruppa i oppgave å legge fram forslag til eventuelle endringer i løpet av et par måneder, slik at tiltak kan settes i verk raskt. Dersom det er aktuelt å gjennomføre tiltak som innebærer endring av prinsippene for innvandringsreguleringen og av bestemmelser i utlendingsloven, vil saken bli lagt fram for Stortinget på vanlig måte.
Samtidig vil jeg nevne at regjeringens langtidsprogram, som etter planen legges fram i vårsesjonen 2001, kommer til å ta opp hvilken betydning arbeidsinnvandring kan ha for å dekke behovet for arbeidskraft i årene framover.
Når det gjelder de konkrete forslagene i Dok.8:4 (2000 2001), er min foreløpige vurdering gjengitt nedenfor i tilknytning til hvert av de fire forslagene.
I
Stortinget ber Regjeringen utarbeide regler som snur prinsippet om at utlending i utgangspunktet ikke har adgang til å flytte til Norge og ta arbeid her, slik at enhver som er sikret fast arbeid, underhold og bolig får arbeidstillatelse etter dagens regler.
De som fyller vilkårene for en arbeidstillatelse etter dagens regelverk, har rett på arbeidstillatelse. Dette systemet styrker rettssikkerheten, men stiller store krav til utforming av forskriften. I tillegg til de grunnlag for arbeidstillatelse som er nevnt i dokument 8 forslaget, fagutdannede/spesielle kvalifikasjoner og sesongarbeid, omfatter rettighetsbestemmelsene også flere andre grunnlag. Det gjelder blant annet varig ervervsvirksomhet. Arbeidstillatelse for å drive ervervsvirksomhet kan gi grunnlag for varig bosetting.
Forskriften inneholder også en rekke andre bestemmelser hvoretter en utlending har rett til arbeidstillatelse, men av tidsbegrenset varighet. Disse omfatter blant annet forskere, stipendiater eller forelesere, medarbeidere i etablerte organisasjoner som har til formål å drive ideell eller humanitær virksomhet, nødvendige medarbeidere for gjennomføring av kontrakter eller for utvikling av norsk næringsliv, ansatte i utenlandsk statsselskap eller multinasjonalt selskap. Som det fremgår av utlendingsforskriften §§ 3 5a, er det også andre grunnlag som kan gi rett til en arbeidstillatelse.
De som faller utenfor rettighetsbestemmelsene, kan bare gis tillatelse når det foreligger sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. utlendingsloven § 8 annet ledd. Dette innebærer at rene arbeidssøkere har svært liten mulighet til å få en arbeidstillatelse dersom de ikke har rett til det. "Sterke menneskelige hensyn" er ikke et egnet kriterium for å innvilge en ren arbeidstillatelse, samtidig som de færreste vil ha en "særlig tilknytning" til Norge. Dette gjelder også når det er snakk om hensyn til herværende arbeidsgiver. Jeg minner om at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i brev av 17. november 1998 til daværende justisminister Aud-Inger Aure, mente at statsråden ikke hadde redegjort for et konkret hjemmelsgrunnlag for innvilgelse av arbeidstillatelser til to kvinner fra Peru (den såkalte barnepikesaken). Disse innvilgelsene var nettopp gitt i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd.
Slik jeg tolker Dokument 8 forslaget vil det innebære at man langt på vei fraviker Stortingets føringer hittil mht. en kontrollert og regulert innvandring. Konsekvensene av en slik utvidelse av mulighetene til å få arbeidstillatelse, er også vanskelig å overskue. All erfaring viser at dersom man vil unngå former for "sosial dumping", stilles det store krav til kontroll av at bl. a. arbeidsvilkår, krav til egnet bolig mv. er oppfylt Det betyr mer omfattende kontrolloppgaver for myndighetene.
Jeg har merket meg at dokumentet foreslår at man i denne sammenheng åpner opp for varig innvandring og mulighet for opphold for familiemedlemmer. Jeg er enig i at dette bør være hovedregelen når det gis arbeidstillatelser over flere år. Samtidig innebærer innvandring av familier med barn større behov for boliger og offentlige tjenester og kan bidra til at pressproblemer og knapphet på arbeidskraft på enkelte områder forsterkes. Konsekvensene av en grunnleggende endring av regelverket på dette punktet bør derfor vurderes grundig.
II
Stortinget ber Regjeringen utarbeide regler som åpner for at utlending kan søke om arbeidstillatelse fra Norge, dersom vedkommende ikke mottar annen offentlig støtte.
Jeg er enig i at det er behov for en ytterligere oppmyking av hovedregelen om at arbeidstillatelse må være søkt og innvilget før innreise til Norge. Samtidig må vi unngå å komme i en situasjon der et stort antall utlendinger må føres ut av Norge med tvang fordi det viser seg at de likevel ikke fyller de vilkår som er satt for å få en arbeidstillatelse. Dersom eventuelle endringer innebærer at hovedregelen blir at man kan søke om arbeidstillatelse fra Norge, må også utlendingsloven § 6 fjerde ledd endres. Departementet er i gang med å vurdere ulike alternativer for oppmykning av regelverket på dette punkt, og jeg vil også be den omtalte arbeidsgruppa se nærmere på spørsmålet.
III
Stortinget ber Regjeringen utarbeide regler som gir utlendinger som har studert i Norge adgang til å søke arbeidstillatelse i Norge etter de samme regler som andre utlendinger.
Jeg er enig med forslagsstilleren om at det kan være hensiktsmessig å se nærmere på disse reglene. Det har hittil vært Stortingets oppfatning at et utdanningsopphold i Norge ikke skal danne grunnlag for varig innvandring. Ordningen med studenttillatelser er da også begrunnet med hensynet til å kunne tilby relevant kompetansegivende utdanning som studenter kan nyttiggjøre seg i sine hjemland. I tillegg er det lagt vekt på at et innslag av utenlandske studenter på norske studiesteder har et element av kulturutveksling. Derfor har det vært en forutsetning at studentene skal returnere til sine hjemland etter avsluttede studier. Det vil være et nytt prinsipp om hensynet til det innenlandske norske arbeidsmarkedet skal begrunne studietillatelser.
Det har de seinere årene blitt foretatt flere justeringer av regelverk og praksis som har gjort det lettere for enkelte kategorier studenter å få arbeidstillatelse som spesialist etter endt studium, dersom de fyller vilkårene for dette. Nylig er det åpnet for at studenter som er såkalt selvfinansierende, dvs. ikke har mottatt finansiell støtte fra den norske stat, kan innvilges arbeidstillatelse som spesialist etter studiene, jf. vedlagte rundskriv UDI 00-29 JURA. Dette er fornuftige justeringer av praksis.
I forslaget går man imidlertid svært langt ved å ta bort enhver hindring for at utenlandske studenter kan få arbeidstillatelse i Norge etter endt utdanning. Mange av utenlandsstudentene i Norge mottar stipend som er bistandsmotiverte, nettopp for at hjemlandet skal kunne dra nytte av den kompetansen de får her. En slik endring må vurderes av flere instanser, både utdannings og bistandsmyndighetene. Det kan synes vanskelig å opprettholde stipendordninger som er begrunnet i bistandsaspektet, dersom man legger opp til at alle som etter endt studium får jobb her, får arbeidstillatelse. Jeg vil imidlertid be den foreslåtte arbeidsgruppa om å se nærmere på dette forslaget og foreta en avveining av ulike hensyn. Noe mer fleksibilitet på dette området bør bestrebes.
IV
Stortinget ber Regjeringen utarbeide en forenklet søknadsprosedyre for arbeidsinnvandring som gir arbeidsgivere mulighet til å utstede arbeidstillatelser dersom vilkårene i loven er oppfylt.
Jeg er innstilt på at vi så raskt som mulig kan vurdere forenklinger i gjeldende prosedyrer for å søke arbeidstillatelse slik at fornuftige endringer kan bli gjennomført. Jeg er imidlertid i tvil om den ordningen som foreslås i Dokument 8 forslaget, er den enkleste og mest hensiktsmessige. Myndighetene bør ikke gi fra seg muligheten til å kontrollere hvilke utlendinger som får tillatelse til opphold og arbeid her. Vi bør ikke innføre ordninger som kan misbrukes, f.eks. ved at arbeidstilbud skreddersys for å omgå innvandringsreglene uten at det er et reelt arbeidsmarkedsmessig behov. For øvrig må hensynet til likebehandling og behovet for å ha et regelverk som er enkelt å praktisere ivaretas ved en eventuell oppmykning. Disse hensyn er ikke mindre viktige hvis nye regler for arbeidstillatelser også skal være rettighetsbestemmelser. Det må derfor utredes nærmere av den nevnte arbeidsgruppen hvordan man kan gjennomføre forenklingene.
Konklusjon:
Jeg vil be en tverrdepartemental arbeidsgruppe vurdere forslagene i Dok.8:4 (2000-2001) og tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med eventuelle forslag til endringer av prinsipper for innvandringsreguleringen og lovverket i løpet av vårsesjonen 2001.