Vedlegg: Brev fra Finansdepartementet, v/finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, til justiskomiteen, datert 9. januar 2001
Jeg viser til justiskomiteens brev av 21. november 2000 til justisminister Hanne Harlem, hvor det bes om en uttalelse til ovennevnte forslag. Etter nærmere samtaler mellom Justisdepartementet og Finansdepartementet, er det avtalt at svarbrevet skal gå fra finansministeren.
Tore Sandberg mottok kr 1 100 000 fra Per Liland, i forbindelse med sitt arbeid i Lilandsaken. Av likningsmyndighetene ble beløpet ansett som godtgjørelse for arbeidet og liknet som arbeidsinntekt. Spørsmålet om den skattemessige behandlingen av beløpet har vært gjenstand for domstolsbehandling, først i herredsretten, deretter i lagmannsretten. Saken ble forsøkt anket inn for Høyesterett, men Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet den 6. oktober 2000. Skattesaken er således rettskraftig avgjort, og beløpet er skattepliktig for Tore Sandberg AS, som Sandbergs arbeid skjedde gjennom.
Stortingets billighetserstatningsutvalg innvilget Tore Sandberg kr 100 000 i billighetserstatning av statskassen den 18. mars 1999. Erstatningen var ment å være en påskjønnelse til Sandberg for de omkostninger og den omsetningssvikten som hans firma hadde hatt i den tiden han arbeidet med Liland-saken. I vedtaket ble det bl.a. uttalt at dersom en uskyldig domfelt blir frikjent etter innsats fra en privatperson, og denne har hatt omkostninger ved innsatsen, bør dette kunne gi grunnlag for en billighetserstatning.
Situasjonen er dermed den at Tore Sandberg reelt sett har mottatt vederlag for arbeid og kostnader med 1,1 mill. kroner (fra Liland), og i tillegg billighetserstatning på 100 000 kroner fra Stortinget. Vederlaget på 1,1 mill. kroner ville ha vært like skattepliktig om det i stedet var blitt tilkjent Sandberg av domstolene i medhold av reglene om erstatning eller dekning av saksomkostninger i frifinnende rettssaker. Det er heller ingen spesiell grunn til at økonomisk vederlag for å hjelpe en uskyldig domfelt til gjenopptagelse og frifinnelse skal være skattefri. Dette gjelder selv om bistandsarbeidet har et ideelt preg. Dersom ideelle beveggrunner for et inntektsskapende arbeid skulle kunne anses som skattebefriende for inntekten, ville svært mange hardt arbeidende idealister i inn- og utland kunne omfattes av et slikt synspunkt. Videre kan vi ikke ha skatteløsninger som i praksis vil avhenge av om et utført, ideelt arbeid fører frem til det ønskede resultat eller ikke.
Jeg viser også til at de driftsutgifter som Tore Sandberg hadde i sitt bistandsarbeid for Liland, er ansett (også av Sandberg selv) som fradragsberettigede driftsutgifter i Sandbergs firma. At erstatning for fradratte driftsutgifter i et næringsdrivende foretak må være skattepliktig, er en selvfølgelighet i vårt skattesystem. Det samme gjelder erstatning for driftstap (redusert omsetning) i et slikt foretak.
Jeg må i tråd med den rettskraftige dom legge til grunn at Tore Sandberg har fått vederlag for sin bistand, og at skattleggingen av vederlaget er korrekt. Det forhold at vederlaget ikke kom fra staten, og at staten skattlegger vederlag uansett om det kommer fra private eller fra det offentlige, gir etter mitt syn ingen grunn til at staten skal kompensere for skattekrav m.v. gjennom et ytterligere erstatningsbeløp. Dette endres ikke fordi om bistandsarbeidet var så omfattende at selv et vederlag på 1,1 mill. kroner kunne oppfattes som lavt for det utførte arbeid.
Forslaget i dok. 8:19 (2000-2001) omfatter også statlig kompensasjon for Sandbergs egne saksomkostninger i den tapte rettssaken som han reiste om skatteplikten for vederlaget fra Liland. Disse saksomkost-ningene dreier seg etter det opplyste om ca. 300 000 kroner. Herredsretten og lagmannsretten påla ikke Sandberg ansvar for statens saksomkostninger i skattesaken. Jeg understreker at i rettssak mellom en skattyter og staten om et skattekrav er det domstolene som avgjør hvordan den økonomiske byrden ved saksomkostningene skal bæres. Stortinget avgjør de lovregler som styrer slike omkostningsavgjørelser. Det bør vises forsiktighet med å gå inn i en enkeltsak for å kompensere det økonomiske resultat av domstolenes konkrete omkostningsavgjørelse i henhold til disse lovreglene.
At en inntekt brukes til nedbetaling av gjeld, uten avsetning til mulig skatt, må utvilsomt være inntektstakerens egen risiko. Det offentlige kan ikke kompensere skattebelastningen på en inntekt med den begrunnelse at inntekten er brukt opp. Dette gjelder selv om inntektstakeren skulle ha et urealistisk håp om at inntekten ikke var skattepliktig. Heller ikke dette forhold kan derfor begrunne noen kompensasjon.
Jeg må klart frarå at Stortinget bevilger noen kompensasjon i dette tilfelle.