Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

Vedlegg 2: Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet v/statsråden til kommunalkomiteen, datert 30. januar 2001

Jeg viser til brev av 2. januar 2001, mottatt på faks hos oss 19. januar 2001, fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe v/Karin Andersen med spørsmål til St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg. Spørsmålene blir besvart fortløpende nedenfor.

I St.meld. nr. 15 (2000-2001) er det opplyst at regjeringen vil foreslå etablering av dokumentasjonssenteret plassert på Glomdalsmuseet med sikte på byggestart i 2002. Under kapittel 7 Økonomiske og administrative konsekvensar, i meldingen er det opplyst: "Løyvingane til senteret for dokumentasjon og formidling av kulturen og historia til romanifolket vil bli fremma i dei vanlege budsjettframlegga."

Glomdalsmuseet har opplyst at realiseringen kan deles i følgende tre faser: Planlegging/hovedprosjektering, bygging/ombygging og produksjon av utstillinger.

Det er ikke avsatt midler til planlegging eller bygging i statsbudsjettet for 2001. I og med at byggestart kommer etter at planlegging og hovedprosjektering er gjennomført, innebærer dette at byggestart tidlig i 2002 ikke er mulig, men vi ønsker selvfølgelig å få senteret på plass så snart som mulig.

Glomdalsmuseets søknad med framdriftsplan og kostnadsanslag er oversendt til Statsbygg for vurdering innen 30. april d.å. Det videre arbeid med saken vil bygge på dette grunnlaget.

Regjeringens forslag om å opprette et dokumentasjonssenter for romanifolkets kultur og historie kan sees på som en form for kompensasjon for kontroll- og fornorskningspolitikken romanifolket har vært utsatt for, og særlig som en kompensasjon for de virkningene denne politikken har hatt for å svekke romanifolkets kultur (jf. meldingens pkt. 6.3.5.) Det foreligger ikke planer om ytterligere kompensasjonsordninger av kollektiv karakter. Regjeringen mener at de eksisterende ordningene med skadeserstatning og billighetserstatning bør kunne ivareta krav fra de personene som har vært utsatt for urett.

Det føres ingen statistikk over saker om frafall av foreldelsesinnsigelse ved erstatningskrav mot staten. Uttalelsen i meldingen om praksis i denne typen saker er imidlertid i tråd med Justiskomiteens anbefaling i Innst. O. nr. 18 (1995-1996).

I ordinære søksmål vil alminnelige beviskrav gjelde.

I saker om billighetserstatning av statskassen er kravet til bevis i enkelte tilfeller lempet dersom det offentlige har makulert relevant arkivmateriale, se St.prp. nr. 72 (1998-1999) side 2. I billighetserstatningssaker med krav om erstatning for mangelfull skolegang, er erstatning gitt selv om dokumentasjon er makulert eller av andre årsaker ikke har latt seg fremskaffe.

Jeg vil i denne sammenheng også vise til at Justisdepartementet høsten 2000 vedtok å omgjøre Datatilsynets vedtak om anonymisering av det såkalte "Åndsvakeregisteret". Dette innebærer at registeret blir bevart i sin helhet, ved deponering i Riksarkivet. Regjeringen har understreket at hensynet til å ta vare på dokumentasjon av overgrep mot minoriteter skal veie tungt i avveiningen mellom arkivvern og personvern (jf. meldingens pkt. 6.6.6).

Regjeringen er kjent med den svenske ordningen med særskilt erstatning til de som har blitt tvangssteriliserte i medhold av lov, men har ikke tatt stilling til om en tilsvarende ordning er aktuell i Norge.

Regjeringen viser i stortingsmeldingen til at romanifolket har vært utsatt for grove overgrep og ber på myndighetenes vegne om unnskyldning for dette. En del av overgrepene det vises til, er av en slik karakter at de vil kunne danne grunnlag for erstatning eller billighetserstatning til de personene som ble utsatt for dem. Slike saker blir vurdert individuelt og konkret innenfor de ordinære ordningene med skadeserstatning og billighetserstatning.

Senter mot etnisk diskriminering ble opprettet i 1998 for en prøveperiode på fem år. Senteret skal bidra til å bedre mulighetene til å få juridisk bistand for personer som utsettes for diskriminering og dokumentere og overvåke situasjonen mht. art og omfang av diskriminering. Med diskriminering forstås her negativ forskjellsbehandling på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.

Sakene må være fremmet av enkeltpersoner som oppholder seg i Norge. Saker fra enkeltpersoner kan også fremmes gjennom fullmektig, for eksempel interesseorganisasjoner. Det er ikke noe i veien for at flere enkeltpersoner lar seg representere samlet av en interesseorganisasjon.

3. mars 2000 ble det av Kongen i statsråd nedsatt et utvalg som skal utrede en lov mot etnisk diskriminering (jf. meldingens pkt. 6.10.3). Utvalget skal blant annet vurdere Senter mot etnisk diskriminerings mandat og rolle.

Justisdepartementet forsøker til enhver tid å instruere og rettlede fylkesmennene med sikte på en entydig praksis i rettshjelpssaker. Søknader om fri rettshjelp vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle i henhold til rettshjelploven. Sakens art er av stor betydning for vurderingen. Erstatning for personskade hører til de prioriterte rettsområdene etter loven, og i denne typen saker er innvilgelsespraksis forholdsvis liberal dersom de økonomiske vilkårene er oppfylt. Søknad om billighetserstatning fordrer imidlertid såpass lite fra søker at det i alminnelighet ikke anses nødvendig med advokatbistand i slike saker.

Det mest åpenbare problemet med en generell rett til fri rettshjelp for disse gruppene er avgrensningene. Det kan være problematisk å avgjøre hvem som hører til minoritetsgrupper. Videre kan også personer uten minoritetstilknytning på enkelte områder ha vært i tilsvarende situasjon, og dette reiser spørsmål om hensiktsmessigheten ved å trekke skillet mellom de med minoritetsbakgrunn og de uten. Fri rettshjelp til alle vil etter all sannsynlighet i tillegg medføre adskillige prosesser om erstatning, som ikke nødvendigvis vil være hensiktsmessig når det gjelder rettsapparatets arbeidsbyrde. Erstatningsgrunnlagene til de enkelte vil ha mange likhetstrekk, og enkelte prøvesaker ville kunne avklare om det er grunnlag for erstatning i denne typen saker.

Vurderingen av om søker har kommet særlig uheldig ut sammenlignet med andre i samme situasjon, baserer seg på hva som var faglig og sosialt akseptert på den tiden skaden/tapet som søkes erstattet oppstod.

Det er et hovedprinsipp i miljøvernpolitikken at de enkelte sektorer har ansvar for miljøutfordringene på sine områder. Dette ansvaret omfatter også minoritetskulturenes kulturminner. Vi viser i den sammenheng til at alle departementene skal utarbeide egne sektorvise miljøhandlingsplaner for sine områder. Dette vil være en arena for å formulere mål og tiltak for å møte de utfordringer som tas opp i spørsmålet fra Stortinget.

Statens veivesen og Forsvaret, som det vises særskilt til i spørsmålet, er for øvrig underlagt planprosesser som skal ivareta hensynet til kulturminner. Vegutbygging skjer etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven som skal sikre at slike interesser blir avdekket og vurdert i forbindelse med planprosessen. Forsvaret har planleggingsrutiner for større militære øvelser mv. som skal sikre det samme. Også innen skogbruket er det planrutiner som skal sikre at det blir tatt miljøhensyn.

Det er en utfordring at kunnskapen om hvilke kulturminner vi har og hvor de befinner seg, er mangelfull på dette området. Den immaterielle kulturen; språk, historiekunnskap, kulturuttrykk mv. er viktig for å styrke kunnskapsgrunnlaget på dette området.

Forrige kapittel