1. Innleiing
Kommunal- og regionaldepartementet viser til at stortingsmeldinga er ei oppfølging av at Noreg i 1999 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om vern av nasjonale minoritetar. Ho er også ei oppfølging av Handlingsplan for menneskerettar, der ein gjennomgang av politikken overfor nasjonale minoritetar er eit av tiltaka.
Det finst i dag ikkje noko samla oversikt over politikken som gjeld eller er særleg relevant for nasjonale minoritetar, dvs. minoritetar med langvarig tilknyting til landet. Stortingsmeldinga er såleis den første heilskaplege gjennomgangen av prinsippa som skal liggje til grunn for statens politikk overfor jødar, kvener, rom (sigøynarar), romanifolket (taterane/dei reisande) og skogfinnar.
Meldinga drøfter ikkje politikken overfor samane, og ho tek heller ikkje opp politikken overfor nyare innvandrargrupper eller innvandringspolitikken. Ho tek likevel opp ein del generelle minoritetspolitiske spørsmål og får såleis konsekvensar for heile det feltet vi kallar politikk for eit kulturelt mangfaldig samfunn.
Regjeringa vil gjennom denne meldinga be om orsaking for dei grove overgrepa romanifolket har vore utsett for av eller med aktiv støtte frå legale norske styresmakter.
Regjeringa vil arbeide for eit samfunn som fremmar dei føresetnadene som er nødvendige for at personar som tilhøyrer minoritetar skal kunne uttrykkje, halde oppe og vidareutvikle sin identitet, både innanfor si eiga gruppe og i møte med resten av samfunnet.
Regjeringa tek sterk avstand frå dei overgrepa som har vore gjorde mot romanifolket. For å bøte på denne uretten vil Regjeringa opprette eit senter for dokumentasjon og formidling av kulturen og historia til romanifolket.
Regjeringa seier seg òg lei for den fornorskingspolitikken som har råka alle dei nasjonale minoritetane, og vil på staten sine vegner be om orsaking for den måten minoritetane er blitt behandla på.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen og Leif Lund, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og fra Sosialistisk Venstreparti, Helge Bjørnsen, viser til at Norge har et sjølstendig politisk ansvar for å legge samfunnet til rette slik at personer som tilhører minoriteter ikke diskrimineres og slik at de kan uttrykke, holde oppe og videreutvikle sin identitet, både som gruppe og som individ. I tillegg har Norge ansvar for å følge opp de forpliktelser vi har påtatt oss gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner. Nasjonal oppfølging av disse forpliktelsene er også nødvendig for å bringe det internasjonale arbeidet for større respekt og bedre livsvilkår for nasjonale minoriteter framover. På denne bakgrunn sier flertallet seg enig i behovet for en gjennomgang av politikken overfor minoriteter i Norge.
Flertallet har under behandlingen av saken gjennomført høringer med Det Mosaiske Trossamfund, Rom, Romanifolkets landsforening, Skogfinske interesser i Norge, Norske Kveners Forbund og Hedmark fylkeskommune.
Flertallet understreker betydningen av at Regjeringen ved å be om unnskyldning for de overgrep som romanifolket har blitt utsatt for, av eller med støtte fra legale norske myndigheter, har tatt det moralske ansvar for de overgrep som er begått. Regjeringen har også sagt seg lei for den fornorskingsprosessen som har rammet alle de nasjonale minoritetene og har bedt om unnskyldning for dette. Det er ingen tvil om at sett under ett har disse overgrepene betydd en sammenhengende og sterkt undertrykkende politikk fra storsamfunnet overfor utsatte nasjonale minoriteter.
At myndighetene nå har tatt et oppgjør med denne politikken har vært etisk riktig og nødvendig og en forutsetning for å kunne komme videre og utvikle en helhetlig og framtidsrettet politikk for minoritetene i Norge.
Ved å følge opp med politiske forslag om ulike tiltak og ordninger som i praksis vil fremme minoritetskultur og hindre diskriminering, vil minoritetspolitikken komme over i et nytt framtidsrettet spor.
Flertallet mener meldingen er et godt utgangspunkt for dette arbeidet. Regjeringen peker på tiltak i skole og utdanning og på vern av kultur, språk og identitet og å få dokumentert de nasjonale minoritetenes mangfoldige kultur som oppfølging av meldingen. Det er viktig å understreke at de ulike gruppene har helt ulike behov og at minoritetspolitikk derfor ikke kan være ensartet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at det er helt avgjørende å følge opp meldingens intensjoner med konkrete tiltak, og at det lages en tidsplan for gjennomføring av tiltakene. Tiltakene må også følges opp i praksis i budsjettene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber derfor Regjeringen i budsjettet for 2002 legge fram en forpliktende plan for gjennomføring av tiltakene i meldingen og innstillingen inneholder tidspunkt for gjennomføring og framdrift for de enkelte tiltak ogprosjekter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at meldingen er den første helhetlige gjennomgangen av prinsippene for politikken overfor nasjonale minoriteter i Norge. Disse medlemmer mener det er viktig at meldingen følges opp med konkrete tiltak. Disse medlemmer mener imidlertid det ikke bør settes en for konkret tidsplan hva angår å be Regjeringen om å orientere om framdriften allerede i budsjettet for 2002. Budsjettet legges fram høsten 2001, og det vil etter disse medlemmers vurdering være for tidlig å orientere om framdriften i konkrete prosjekter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det under høringene kom fram at det er et stort behov for mer informasjon om meldingen og det videre arbeidet med minoritetspolitikk overfor de individer og grupper den gjelder. Spesielt vil dette være viktig overfor grupper eller individer som ikke har sterke og samlende organisasjoner.
Flertallet vil vise til at det er et behov for informasjon om nasjonale minoriteter, både blant minoritetene men også i samfunnet generelt. Flertallet støtter således initiativet Regjeringen har tatt gjennom å gi ut et nytt informasjonsblad om nasjonale minoriteter. Et slikt informasjonsblad fra myndighetene gir bred og god informasjon til de relevante miljøer, samt det sivile samfunn. Flertallet vil peke på viktigheten av at et slikt nyttig informasjonstiltak følges opp jevnlig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det kan være nødvendig å bruke flere informasjonskanaler enn gjennom organisasjonene for å gjøre medlemmer av minoritetene oppmerksomme på tiltak eller temaer som angår dem. Disse medlemmer ber Regjeringen sørge for å styrke informasjonsarbeidet overfor minoritetene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Senter mot Etnisk Diskriminering (SMED) ble opprettet i 1998. Senteret skal være et viktig redskap i kampen mot diskriminering. I SMEDs mandat står det at senteretskal behandle saker om diskriminering fra hele landet. Sakene må være fremmet av enkeltpersoner som oppholder seg i Norge. En slik sak kan også fremmes av interesseorganisasjoner på vegne av personen. Flertallet ber Regjeringen vurdere om SMED også skal ha en rolle i forhold til diskriminering av minoriteter som gruppe, ved vurdering av senterets mandat i 2002.
Flertallet støtter Regjeringens arbeid for å opprette et senter for dokumentasjon og formidling av kulturen og historia til romanifolket ved Glomdalsmuseet og at Regjeringen medvirker til at planene for Kvæntunet i Porsanger blir gjennomført.
Flertallet viser for øvrig til de ulike tiltak Regjeringen foreslår og til sine merknader under de enkelte kapitler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, er av den oppfatning at den norske stat skal behandle alle norske borgere mest mulig likt uavhengig av gruppetilhørighet. Retten til å utøve sitt eget språk eller kultur er helt åpenbar og fritt opp til minoritetsgruppenes medlemmer selv å utøve og ta vare på. Bare på denne måten får man et ekte engasjement. Retten til å utøve eget språk og kultur trenger følgelig ikke beskyttelse av en egen statlig politikk eller gjennom lovgivningen.
Disse medlemmer mener en egen statlig politikk for alle minoritetsgrupper som etter hvert vil kunne defineres som en nasjonal minoritet vil bli uoversiktlig, vanskelig å håndtere og bidra til å skape motsetninger mellom minoritetsgruppene.
Disse medlemmer har merket seg at departementet definerer en nasjonal minoritet som en etnisk, religiøs og/eller en språklig minoritet med langvarig tilknytning til landet, men at det hersker strid internasjonalt om riktigheten av en slik definisjon. Hva som skal forstås med begrepet "langvarig tilknytning til landet" er dessuten også svært diffust. Norge har i dag antakelig godt over 100 ulike minoritetsgrupper. Flere av dem begynte å komme til landet først i 1970. Selv om det i dag bare er fem minoritetsgrupper som regnes som nasjonale minoriteter kan dette antallet økte sterkt i årene som kommer når disse har bodd lenge nok i landet til å bli definert som en nasjonal minoritet. I fremtiden risikerer man å få over 100 ulike nasjonale minoriteter. Det sier seg selv at en egen politikk for alle disse minoritetsgruppene blir nærmest umulig å føre og skaper konflikter mellom minoritetsgruppene.
Disse medlemmer er imidlertid av den klare mening at det er på sin plass med en unnskyldning fra Regjeringen når det gjelder tidligere begåtte overgrep fra statens side mot enkelte individer av romanifolket.
Disse medlemmer ser det som riktig at nålevende mennesker av romanifolket som ble utsatt for dokumenterbare grove overgrep fra myndighetenes side tilkjennes oppreisning i form av økonomisk erstatning fra staten.