3. Departementenes kommentarer
Miljøverndepartementet mener at forholdene som påpekes i rapporten, har forholdsvis liten relevans for Norges oppfølging av OSPAR-konvensjonen. Hovedinntrykket til departementet er at revisjonen er en generell gjennomgang av forurensningspolitikken på områdene industri, avløp og landbruk.
Miljøverndepartementet kan ikke se at undersøkelsen gir grunn til å stille spørsmål om myndighetenes kombinasjon av virkemidler for å iverksette miljøtiltakene i industri-, avløps- og landbrukssektoren er den mest hensiktsmessige. Det vises til at både SFT og fylkesmennene i undersøkelsen har uttalt tilfredshet med tilgjengelige virkemidler. Miljøverndepartementet mener videre at spørsmålet om virkemiddelbrukens hensiktsmessighet og bruken av dem først og fremst må vurderes ut fra de resultater som faktisk er oppnådd i forhold til konvensjonens mål og vedtak.
SFT fører et risikobasert tilsyn. Dette innebærer at etaten kontrollerer de virksomheter hvor sannsynligheten for og konsekvensen av brudd på regelverket er størst. Det er således ikke et statistisk representativt utvalg av norsk industri som er kontrollert. Ifølge departementet sier statistikken heller ikke noe om hvilke typer brudd det er snakk om, og hvorvidt det dreier seg om brudd som har miljømessige konsekvenser.
Miljøverndepartementet viser til undersøkelsen hvor det står at "selv om OSPAR-konvensjonen anbefaler informasjon som virkemiddel for å spre kunnskap om beste miljøvernpraksis, så synes dette virkemiddelet å være lite benyttet". Til Miljøverndepartementet har SFT opplyst at de i stor grad bruker informasjon som virkemiddel. Det SFT imidlertid er mer tilbakeholdne med, er å gi konkrete anbefalinger om valg av renseteknologi i forhold til enkeltbedrifter.
Etter Miljøverndepartementets syn må det at kommunene ikke tar tilstrekkelig miljøansvar, verken som eiere av avløpsanlegg eller som forurensningsmyndighet, sees i lys av de signaler som har kommet den senere tid. Gjennom stortingsmeldinger er det gitt utrykk for at staten skal være varsom med å detaljstyre kommunene. Dette har ført til at statlige forurensningsmyndigheter har forholdt seg mindre kontant til kommunene enn til næringslivet og annen privat virksomhet.
Miljøverndepartementet sier seg enig i at utslipp fra spredt bolig- og fritidsbebyggelse i noen områder representerer et betydelig bidrag til gjenstående lokale forurensningsproblemer. Dette har blitt tydeligere etter hvert som de store punktutslippene fra bl.a. kommunal sektor har blitt vesentlig mindre. Miljøverndepartementet er dessuten enig i at mange kommuner ikke har oppnådd ønskede og forventede resultater i sin forvaltning av forurensningsloven på dette punktet. Miljøverndepartementet mener imidlertid at disse utslippene betyr lite for forurensningen i vannforekomster som er av nasjonal og regional (statlig) interesse.
Kommunenes selvstendige ansvar tilsier, etter Miljøverndepartementets oppfatning, at prioriteringen av forurensning fra spredt bebyggelse langt på vei bør være opp til kommunenes egen vurdering.
Miljøverndepartementet er ikke enig med Riksrevisjonen i at det høye omfanget av brudd på avløpssektoren tilsier at det må utvikles virkemidler som i større grad sikrer etterlevelse av miljøkravene. Miljøverndepartementet mener bruken av virkemidler må vurderes i forhold til de resultater som oppnås, og at det er for tidlig å vurdere bruken av virkemidler siden målsettingen om en halvering av nitrogenutslippene er forskjøvet til 2005.
Landbruksdepartementet viser til at det i arbeidet med å redusere forurensning fra landbruket tas utgangspunkt i både internasjonale forpliktelser og nasjonale mål knyttet til lokale forurensninger. Virkemidlene for å redusere forurensning fra jordbruket blir derfor utformet på et bredere grunnlag enn forpliktelsene i OSPAR-konvensjonen. En viktig forutsetning for utformingen av virkemidlene er at forurensningsproblemene i Nordsjøen og norske vassdrag skulle løses på en samordnet måte.
Landbruksdepartementet peker på at mesteparten av tilskuddene til "endret jordarbeiding" gikk til området som har avrenning til sårbart område i Nordsjøen. Departementet viser til at 87 pst. av tilskuddene ble fordelt på det sårbare området, mot 13 pst. til områder utenfor sårbart område.
Når det gjelder prinsippet om at forurenseren skal betale, mener Landbruksdepartementet at hovedparten av miljøinvesteringene bæres av brukeren, som også fullt ut må dekke kostnader ved drift og vedlikehold av miljømessig betydning. Landbruksdepartementet minner om at det er knyttet forskriftsmessige krav om god miljøpraksis på viktige områder. Ved brudd på slike bestemmelser foretas trekk i tilskuddet som utbetales til brukerne. Trekket er på et slikt nivå at det ikke skal lønne seg å bryte bestemmelsen. I slike tilfeller vil det gjerne bli for komplisert administrativt sett å nytte reaksjonsmåter som direkte reflekterer forurensningens kostnad etter en streng tolking av "forurenser-betaler-prinsippet".
I forhold til kravet om beste tilgjengelige teknologi uttaler Landbruksdepartementet at kravet om kostnadseffektivitet i miljøtilpasningene forutsetter at tilpasningene kan foretas ut fra lokale forhold. Landbruksdepartementet har derfor ikke gitt bestemmelser om bestemte teknologiløsninger. Andre prinsipper, bl.a. om kostnadseffektivitet, tilsier at departementet er forsiktig med å dirigere teknologiske løsninger.
Departementet mener at beregningen av utslippstall for 1996 sammen med informasjon om tiltaksgjennomføringen i landbruket for etterfølgende år, fortsatt har god informasjonsverdi mht. tilpasning av virkemidler.