Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, Kjell Engebretsen, Kirsti Kolle Grøndahl, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Tom Thoresen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og lederen Einar Steensnæs, fra Høyre, Jan Petersen og Siri Frost Sterri, fra Venstre, Lars Sponheim, og representantene Dag Danielsen og Fridtjof Frank Gundersen, viser til Innst. S. nr. 147 (1998-1999), jf. St.prp. nr. 50 (1998-1999) og til Innst. S. nr. 148 (1998-1999), jf. St.meld. nr. 33 (1998-1999) om de institusjonelle løsningene for Norges og Islands tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengenregelverket samt regelverket som avtalen med EU for tilknytning til Schengensamarbeidet skal anvendes på.

Flertallet vil i den forbindelse vise til at avtalepartene i Schengenavtalens artikkel 7 er enige om at det bør avtales en egnet ordning om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat i EU eller i Island eller i Norge.

Flertallet viser videre til at Dublinkonvensjonen er en avtale fra 1990 mellom EU-landene om hvilket land som skal behandle asylsøknader fremmet i et av medlemslandene, som en del av det europeiske justissamarbeidet. Formålet med Dublinkonvensjonen er blant annet å motvirke at asylsøkerne blir henvist fram og tilbake mellom statene uten å få søknaden behandlet. Dublinkonvensjonen regulerer ikke innholdet i et lands asylpolitikk, bare prosedyreregler.

Flertallet vil understreke at en medlemsstat står fritt til å behandle en asylsøknad selv om den ikke har plikt til det etter Dublinkonvensjonen. Det vil være norsk asylpolitikk som vil gjelde ved behandlingen av søknader i Norge.

Flertallet vil vise til at Dublinkonvensjonen er en del av det europeiske rettslige samarbeidet og en del av den dynamiske utviklingen som skjer på justisområdet innen EU, med utfordringer som menneskesmugling og organisert kriminalitet. Flertallet vil videre vise til at med Amsterdamtraktatens målsetting om å ut­vikle EU til et "område for frihet, sikkerhet og rettferdighet" blir justispolitiske problemstillinger en mer integrert del av EUs tredjelandsforbindelser og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. Amsterdamtraktaten bestemmer at Dublinkonvensjonen innen 2004 skal erstattes med fellesskapsregler.

Flertallet viser til at det på denne bakgrunn er forhandlet fram en avtale med EU om de institusjonelle løsningene for Norges og Islands tilknytning til Dublinregelverket. Flertallet viser videre til at tilknytningsavtalen muliggjør norsk og islandsk tilknytning til både nåværende og framtidige vedtak på området.

Flertallet viser til at avtalen gir partene rett til å si opp avtalen uten vilkår.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Kristelig Folkeparti og Venstre stemte mot Norges tilslutning til Schengenavtalen ved behandlingen i juni 1997. Siden et flertall vedtok at Norge skal slutte seg til avtalen, mener disse medlemmer at det er riktig å slutte seg til Dublinregelverket for at dette samarbeidet skal fungere best mulig.

Komiteens medlem fra Senterpartiet, Johan J. Jakobsen, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet Rugtvedt, viser til at disse partiene tilhørte det mindretall som gikk imot Schengenavtalen da Stortinget den 9. juni 1997, med 75 mot 50 stemmer, gikk inn for at Norge skulle ratifisere den samarbeidsavtale som var inngått mellom Norge, Island og Schengenlandene. Disse partiene gikk også imot at Norge skulle ratifisere den nye institusjonelle avtalen med EU, etter at Schengensamarbeidet var blitt integrert i EU, jf. Innst. S. nr. 147 (1998-1999). Redusert handlefrihet i asyl- og flyktningepolitikken og fare for svekket personvern og rettssikkerhet var en viktig del av begrunnelsen for at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk imot Schengenavtalen. Disse medlemmer mener den framforhandlede avtalen om norsk tilknytning til Dublinregelverket også er beheftet med den type svakheter som Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ga uttrykk for i Innst. S. nr. 147 (1998-1999).

Disse medlemmer viser til at det av St.prp. nr. 50 (1998-1999) framgår at "det bør avtales en egnet ordning om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som framlegges i en medlemsstat i Den europeiske unionen eller i Island eller i Norge". Disse medlemmer vil imidlertid stå fritt i vurderingen av den avtale som Stortinget har fått seg forelagt. Selv om det i utgangspunktet vil være norsk asylpolitikk som vil gjelde ved behandlinger av asylsøknader i Norge mener disse medlemmer at det blir vanskelig å unngå at de institusjonelle løsninger og prosedyrer som er nedfelt i avtalen vil føre til en sterkere harmonisering av asylpolitikken innenfor Schengenområdet. For Norge vil det i så fall innebære en mer restriktiv asylpolitikk. Disse medlemmer viser til at det av avtalen går fram at det er nødvendig å ta inn en mekanisme i avtalen som sørger for samsvar med utviklingen av Fellesskapets regelverk, særlig i forhold til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskapet. Disse medlemmerviser i den forbindelse til at det fra flere hold er reist kritikk mot EU-landenes nåværende flyktningepolitikk.

Disse medlemmer legger avgjørende vekt på at Norge skal føre en flyktningepolitikk som kan sikre at asylretten er reell og at asylsøkernes behov for beskyttelse blir ivaretatt på en akseptabel måte. Disse medlemmer mener det er vanskelig å tenke seg at den tilbakesendelsesadgang som Dublinkonvensjonen hjemler ikke vil bli anvendt av Norge, selv om en medlemsstat i prinsippet har rett til å behandle alle søknader. Disse medlemmer viser til at Dublinkonvensjonens siktemål bl.a. er å motvirke at asylsøknader som blir fremmet i flere medlemsstater, må behandles av mer enn én stats myndigheter.

Disse medlemmer har merket seg at EUs Råd har vedtatt å opprette et sentralt fingeravtrykksregister, Eurodac, og at Regjeringen vil legge fram en odelstingsproposisjon for å sikre et tilstrekkelig lovgrunnlag for å kunne ta del i Eurodac-samarbeidet. Av den foreliggende proposisjon går det fram at Regjeringen vil vurdere om det vil være behov for å gi særlige regler i utlendingsloven for behandling av personopplysninger som følger av tilknytningen til Eurodac. Disse medlemmer mener en bør avvente hvilke lovendringer som vil bli foreslått og hvilke konsekvenser disse vil få for personvernet, før en slutter seg til Dublinregelverket.

Disse medlemmer viser til at avtalen innebærer samme type tvisteløsningsmekanismer som Schengen­avtalen. Det innebærer at Norge i prinsippet må godta alt nytt regelverk eller bli kastet ut av samarbeidet. Disse medlemmer mener slike mekanismer representerer en ubalanse i avtalen som gjør Norge og Island til svake partnere i samarbeidet.

Ut fra en totalvurdering vil disse medlemmer gå imot at Stortinget slutter seg til avtalen om norsk tilknytning til Dublinregelverket og stemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å fastsette som et prinsipp for praktisering av Dublinregelverket, at asylsøknader ikke skal sendes tilbake til land med en asylpraksis som er vesentlig mer restriktiv enn Norges."