Det blir uttala at det er gjennomført ei rekkje studiar av kvalitet innan omsorgstenestene, utan at forskarane har kome fram til ein felles definisjon på kvalitet eller felles kvalitetsmål. Sjølv om forskarane ikkje har kome fram til tilfredsstillande kvalitetsmål i omsorgstenestene, meiner likevel Regjeringa det er naudsynt både for offentlege styresmakter, den enkelte tenestemottakar, den enkelte tenestestad og den enkelte tenesteytar å prøve å definere kvalitet og seie noko om kva god omsorg bør vere.

Det blir gjort greie for innhaldet i Rundskriv I 13/97 om kvalitet i pleie- omsorgstenestene som framhevar og utdjupar dei pliktene kommunane har etter lovverket. Sosial- og helsedepartementet vil revidere rundskrivet for å sikre at det tydelegare inkluderer alle mottakarar av omsorgstenester. I revisjonen vil det også bli lagt vekt på at det i større grad blir ein god praktisk reiskap for tenesteutøvarane. Det blir understreka at arbeidet med å setje kvalitetsmål og utvikle kvalitet i tenestene skal vere forankra i kommunane og i tenestene sjølve.

Sosial- og helsedepartementet er i gang med å vurdere korleis ein kan utvikle eit heilskapleg system for individuelle planar som kan brukast uansett om mottakaren skal ha eit tilbod om rehabilitering eller omsorgstenester. Målet er ein individuell plan for tenestemottakarar som dekkjer ulike tenester og samarbeid med andre etatar. Sosial- og helsedepartementet vil utarbeide retningsliner for dette i løpet av 2000.

Både Sosial- og helsedepartementet og Statens helsetilsyn har sett i gang prosjekt innan kvalitetsutvikling, med utprøving av ulike modellar, og Sosial- og helsedepartementet har utarbeidd ein eigen handlingsplan for sosialtenesta si førsteline.

Regjeringa ønskjer ei betre samordning av statleg tilsynsverksemd overfor kommunane. Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet vil i samarbeid med andre fagdepartement vurdere korleis ein kan medverke til tilrettelegging av eit meir samordna tilsyn frå fylkesmannen mot kommunane. Det blir uttala at det er ønskjeleg med ei samordning av tilsynet i høve til helsetenesta, og at fordi tenester etter kommunehelsetenestelova og sosialtenestelova i stor grad er samordna i kommunane, er det viktig å få eit mest mogeleg einsarta system for oppfølging, kvalitetsutvikling og kontroll. Sosial- og helsedepartementet har i eit høyringsutkast føreslått å innføre pliktig internkontroll for kommunane, utvide fylkesmannen sitt tilsyn og endre metodikken til eit systemtilsyn.

Det blir gjort greie for ulike undersøkingar av kvaliteten på omsorgstenestene. Undersøkingane viser at det er store variasjonar, og dei gir også motstridande inntrykk.

Statens helsetilsyn si undersøking om eldreomsorga i kommunane viser brot på forskrifta om kvalitet i pleie- og omsorgstenestene i eit fleirtal av kommunane som det vart ført tilsyn med i 1998. Det blir uttala at resultatet frå tilsynet tyder på at det er eit klart behov for å setje kvalitet og spørsmål om kvalitetsutvikling på dagsordenen og at dei kommunane som inngår i undersøkinga, i langt mindre grad enn føresett har teke ansvar for å samordne og innføre internkontroll i verksemdene. I 35 pst. av kommunane vart grunnleggjande behov som normal (ønskt) døgnrytme, personleg hygiene og naturlege funksjonar ikkje dekte på tilfredsstillande måte. I 75 pst. av dei undersøkte kommunane blir ikkje forvaltningslova følgd ved sakshandsaming av søknad om tildeling av helsetenester.

Det blir uttala at eit oversyn over status og utvikling av kvaliteten i tenestene først vil bli mogeleg når det er etablert system for kvalitetsutvikling og kvalitetssikring i kommunane. Regjeringa meiner at gjennom tilsyn frå fylkesmannen og fylkeslegen og innføringa av eit nytt statistikksystem i kommunane vil det i større grad bli mogeleg å følgje utviklinga innan pleie- og omsorgstenestene. Departementet arbeider med eit framlegg til individbasert pleie- og omsorgsstatistikk som skal auke kunnskapen om sektoren og dermed gi betre avgjerdsgrunnlag sentralt og lokalt.

Det blir understreka at arbeidet med kvalitetsutvikling må vere ein kontinuerleg prosess i kommunane, og at dette er eit ansvar for den enkelte kommune, for den enkelte tenestestad, og også for dei tilsette i tenestene.

Sosial- og helsedepartementet meiner det bør vere ein felles rettleiar for sakshandsaminga i omsorgssektoren både etter sosialtenestelova og kommunehelsetenestelova, og vil setje i gang eit arbeid med å lage ein slik rettleiar der det mellom anna blir utarbeidd ein standard for korleis enkeltvedtak bør utformast for å sikre rettstryggleiken for den enkelte og gi oversyn og informasjon til mottakar og pårørande. Rettleiaren vil også ta opp framgangsmåten ved oppbygging av sy­stem for internkontroll som kommunane kan bruke.

3.1 Komiteen sine merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, er enig i at kvalitet er relativt både historisk og kulturelt, og at det avhengig av bl.a. erfaringer, vaner og livsstil vil være ulike krav til og opplevelser av kvalitet. Allikevel mener flertallet det er riktig og nødvendig både for offentlig myndighet, den enkelte tjenestemottaker, det enkelte tjenestested og den enkelte tjenesteyter at en prøver å definere kvalitet og hva god omsorg bør være.

Rundskrivet om kvalitet i pleie- og omsorgssektoren som inneholder forskrifter hjemlet i kommunehelsetjenesteloven og retningslinjer etter sosialtjenesteloven, har kvalitet definert som oppfylling av grunnleggende behov, og at tjenesten skal ytes med respekt for det enkelte menneskets egenverd og livsførsel. Rundskrivet bør revideres slik at det tydeligere inkluderer alle mottakere av omsorgstjenester. Det vil også etter flertallets mening være viktig å utdype rettledningsdelen av rundskrivet når det gjelder arbeidet med kvalitet, kvalitetsutvikling og kvalitetssikring.

Flertallet er enig i at kvalitetsutvikling også er en form for selvevaluering enten det gjelder forebyggende tjenester, diagnostikk, behandling, omsorg eller rehabilitering, og det forutsettes at alle tjenesteaktører deltar i et slikt utviklingsarbeid. Utforming og gjennomføring av vurderinger knyttet til kvalitet fungerer best og kan først oppleves som meningsfylt når både ledelse, tjenesteutøvere og tjenestemottakere er involvert.

Flertallet vil understreke at individuelle planer er viktig for å sikre brukerperspektivet og dermed også sikre bruker den kvalitet som ønskes. Slike planer må derfor utformes i samarbeid med tjenestemottaker/bruker og eventuelle pårørende. Individuelle planer og serviceerklæringer er også viktig når det skal utformes tiltak for andre omsorgstrengende. Målet må være en individuell plan som dekker ulike tjenester og eventuelt nødvendig samarbeid med andre.

Fylkeslegenes tilsynsoppgave med helsetjenestene må styrkes og utvikles. Flertallet støtter at fylkeslegene skal ha tilsyn med systemet for internkontrollen/kvalitetssikringen alle virksomheter i pleie- og omsorgssektoren skal ha etter kommunehelsetjenesteloven. Et slikt internkontrollsystem vil være nødvendig og nyttig for å unngå de feil som nå blir avslørt bl.a. gjennom fylkeslegenes tilsyn.

Flertallet har merket seg at taushetsplikten har vist seg å være et hinder for å få fram godt nok datagrunnlag innen rusmiddelomsorgen. Også fra tjenesteytere innen andre omsorgsformer kommer det ytringer om at taushetsplikten kan være et problem for å få fram forhold som må rettes opp og forbedres. Flertallet mener dette er alvorlig og ber Regjeringen vurdere mulige tiltak og endringer slik at kvalitetssikringen ikke hindres av slike forhold.

Meldingen viser skremmende tall og forhold når det gjelder brudd på kvalitetsforskriftene i pleie- og omsorgstjenestene. Flertallet finner dette helt uakseptabelt. Når verken systemkravene i kvalitetsforskriftene til selve tjenesten eller forvaltningsloven ved saksbehandling blir fulgt, er det mer enn grunn til å reagere. Flertallet ber Regjeringen følge dette nærmere opp og komme med en ny rapport til Stortinget der det også legges fram forslag til endringer, eventuelt sanksjoner, for å få bedret forholdene.

Flertallet er enig med Regjeringen i at det er nødvendig å tilpasse kvalitetskravene til det mangfold av brukere som finnes innenfor området for våre helse- og sosialtjenester. En slik tilpasning må ikke svekke det som til nå har vært det tradisjonelle omsorgsområdet, men føre til en skjerpet holdning til hele omsorgsspekteret til beste for den enkelte mottaker. I denne sammenhengen vil det være viktig å vurdere endringer i sosialtjenesteloven, slik at det bl.a. kan gis hjemmel for tilsyn med hjemmetjenester. Flertallet vil også be Regjeringen legge fram et forslag om å hjemle kommunenes plikt til internkontroll i kommunehelsetjenesteloven.

Flertallet mener videre at det forskningsarbeidet som er gjort og som i den senere tid er igangsatt, bør samles og systematiseres på en hensiktsmessig måte slik at det danner et bredt og samlende grunnlag for forbedringer og kvalitetsutvikling innen omsorgsområdet.

Flertallet støtter forslaget om å revidere rundskrivet om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten slik at det gjelder alle tjenestemottakere og også innen hjemmetjenestene.

Flertallet vil videre understreke betydningen av økt forskning og dermed utvikling av en bedre og bredere omsorgsetikk og tjeneste. Forskning innen dette feltet vil også gi fagområdet økt status og dermed framstå som mer interessant for faggruppene. Dette siste er av svært stor betydning for rekruttering og videreutvikling av alle profesjonsgruppene som er knyttet til pleie- og omsorgsarbeidet.

Flertallet støtter forslaget om styrking av det statlige tilsynsarbeidet. Det vil også være viktig at de feil og uhell som framkommer, blir behandlet på en slik måte at slike erfaringer kan føre til bedre forebygging og større sikkerhet.

Flertallet mener bedre opplæring og kompetanse i ledelse, saksbehandling og arbeidsmiljø vil styrke omsorgssektoren også kvalitativt. Gjennom bedrede og mer bevisste opplæringsprogram innen skole og utdanning, samt økt rådgivning til den enkelte kommune og institusjon, må det bygges opp sterkere kompetanse. Dette vil gi omsorgssektoren en økt status og selvbevissthet som vil bety større interesse for rekruttering og faglig utvikling. Flertallet vil også sterkt understreke behovet for kontinuitet blant arbeidstakerne som et viktig bidrag til kvalitetssikring av omsorgstjenestene. Etter flertallets mening må det stimuleres til dette gjennom bedre arbeidsforhold, som mer ordnede turnustjenester, trygge og langsiktige ansettelsesforhold, og for flere grupper er det også et spørsmål om lønn i forhold til utdannelse og alternative arbeidstilbud.

Flertallet viser til at Norges Handikapforbund i sitt notat om meldingen til komiteen sier at dette er en etterlengtet melding, og at de ønsker tjenester basert på et helhetlig menneskesyn. Flertallet mener bl.a. at et optimistisk syn på mennesket og dets evner vil bidra til å finne nye muligheter og positive endringer. Flertallet viser videre til at det er viktig at tjenestene behandler brukerne med likeverd, respekt, ydmykhet og solidaritet, og at det er viktig med en kontinuerlig dialog med brukerne.

De mener videre at funksjonshemmedes bistandsbehov i de fleste tilfeller er av praktisk karakter, og i en del tilfeller medisinsk hjelp. De mener det er viktig at omgivelsene ser deres ressurser, og at hindringene bare er utfordringer.

Flertallet mener det er viktig å lytte til disse signalene, og at alle uansett fysiske eller psykiske hindringer må få mulighet til egenutvikling, aktivitet, deltakelse og selvbestemmelse.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser videre til St.meld. nr. 34 (1999-2000) Handlingsplan for eldreomsorgen etter 2 år. Dette flertallet vil understreke at alle som har et behov for omsorg, må sikres forsvarlige tjenester. Kommunene må gis rom for lokal utforming, og de lokalt folkevalgte styre servicenivået.

Et godt oppsøkende pleietilbud gir flere hjelpetrengende mulighet til å bo hjemme istedenfor på institusjon. Dette forutsetter at alle kommuner satser på slike tilbud. Sterkt funksjonshemmede som ønsker mer styring over sitt hjelpetilbud, bør få anledning til å ansette personlig assistent. Stortinget har vedtatt at kommunene har plikt til å gi et slik tilbud.

Vedtak om omsorgslønn kan også i en del tilfeller gi fleksible og gode løsninger. Slike avtaler mellom kommuner og omsorgspersoner må bygge på at den enkelte skal være sikret et heldøgns tilbud i kommunal regi den dagen oppgavene blir for omfattende og tunge. Kvinner og menn skal ha samme vilkår for å realisere sine ønsker og mål. Arbeidstidsløsninger må være tilpasset at utdanning og arbeid også er mulig for kvinner og menn med omsorgsansvar. Dette flertallet mener at det fortsatt er kvinner som kan føle plikt og ansvar for å påta seg pleie- og omsorgsoppgaver som fratar muligheten til egenutvikling.

Handlingsplanen for eldreomsorgen har sørget for utvidede tilbud i kommunene. Dette flertallet viser til St.meld. nr. 50 (1996-1997), og St.meld. nr. 34 (1999-2000) Handlingsplan for eldreomsorgen etter 2 år.

Det å få bo i en omsorgsbolig gir brukerne bedre mulighet til å styre eget liv enn det en institusjonsplass gjør. Regler for kvalitet i omsorgstjenestene skal vektlegge medbestemmelse og privatliv, riktig ernæring, rutiner for stell og vask og andre lignende hensyn. Brukerorganisasjoner må i større grad tas med på råd ved utformingen av pleie- og omsorgstilbudene. Et bedre samspill mellom frivillig innsats og offentlige tiltak er viktig å få til innen pleie og omsorg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at offentlig sektor fortsatt skal være vårt viktigste redskap for likestilling, velferd og utjevning, og at den derfor må bygges ut og forbed­res ved tilføring av økte ressurser. Vi må skape organisatoriske løsninger som gjør offentlig sektor i stand til å møte nye utfordringer. Derfor mener flertallet at det offentlige skal stå bak hovedtyngden av tjenester på viktige velferdsområder.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, mener at ideelle organisasjoner, samvirketiltak og folks egeninitiativ som tilbyr tjenester og løser oppgaver på vegne av det offentlige, er svært viktig for å kunne løse oppgaver til felles beste, og at det er viktig å legge til rette for slike initiativ. Egeninitiativ viser at folk er villige til å ta ansvar for felles velferd og bidrar til å styrke samfunnet. Slike tilbud inngår som en del av offentlige planer på ulike områder, som innen eldreomsorgen og behandlingstilbud for rusmisbrukere. Slike tilbud vil fortsatt være nødvendige for å sikre kapasitet og variasjon. Det er viktig at rolle og arbeidsvilkår for slike virksomheter er klarlagt.

Dette flertallet mener videre at vi fortsatt må ha et samarbeid mellom offentlig og privat sektor, men at det er en forutsetning for slike løsninger at det sikres folkevalgt styring for helheten, kvaliteten og fordelingen av tilbudet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at kjerneoppgaver innen utdanning, helse eller omsorgssektoren ikke må legges ut på anbud og overlates til private. Hovedtyngden av oppgaver på disse områdene må løses gjennom det offentlige. Private tjenesteytere skal kun fungere som et supplement. Hvis private står bak hovedtyngden av tilbud på et område, vil muligheten til folkevalgt styring, ansvar og prioritering på dette området over tid svekkes.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sosialministerens uttalelse til Dagsavisen den 24. juli 2000: "Jeg er opptatt av at bestemor skal få de beste tjenestene, ikke hvem som yter dem". Disse medlemmer slutter seg til denne vurderingen, og er derfor skuffet over at departementet i den foreliggende meldingen advarer mot konkurranseutsetting av pleie- og omsorgstjenester, og at departementet mener "...kommunal drift er lettjast å planleggje, og at den skaper stabilitet og ro for mottakarane og dei tilsette". Etter disse medlemmers oppfatning vil kommunal drift først og fremst skape ro for kommunene, mens den pleietrengende blir taperen dersom det er hensynet til bekvemmelighet for kommunene og de ansatte som skal gå foran hensynet til et best mulig tilbud til de pleietrengende.

Disse medlemmer viser til at Helsetilsynet i mai 1999 la frem en rapport som avdekket graverende og uverdig behandling av pleietrengende i store deler av eldreomsorgen. Helsetilsynet skrev at "...kommunane i liten grad sikrar og dokumenterer at helsetenesta for eldre drives forsvarlig". Helsetilsynets undersøkelse viste at kontrollen med tilbudets kvalitet var svært mangelfull i mange kommuner. Organiseringen av det offentlige pleie- og omsorgstilbudet må legge til rette for økt oppmerksomhet på tjenestenes kvalitet. Utgangspunktet for organiseringen av pleie- og omsorgstjenestene må ikke være et ønske om å skape "ro for kommunene", men et ønske om endringer som gir skarpere fokus på kvalitet og et bedre tilbud til den enkelte pleietrengende.

Disse medlemmer understreker betydningen av å skille kommunenes roller som bestiller og utfører som et viktig organisatorisk virkemiddel for å legge til rette for bedre tjenester. Disse medlemmer mener at selv om bestilleransvaret for en tjeneste er offentlig, trenger ikke nødvendigvis stat og kommune ha ansvar for å produsere tjenesten. Konkurranse på utførersiden vil gjøre det enklere for det offentlige som bestiller å definere krav til pris og kvalitet på tjenestene.

Høyre ønsker konkurranse om å gi det best mulige pleie- og omsorgstilbud. Da vil politikerne kunne konsentrere seg like mye om å være kvalitetskontrollører som budsjettkontrollører. Da får vi et større, mer mangfoldig og mer fleksibelt helse- og omsorgsvesen på brukernes premisser.

Disse medlemmer viser til at erfaringene med konkurranseutsetting fra de kommuner som har gått foran på dette området, er lovende. I en rapport FAFO utarbeidet på oppdrag fra Norsk Kommuneforbund, heter det f. eks. om Moss kommune: "Kommunen har, i stor grad som resultat av utsettingen av pleie- og omsorgsoppgaver til en privat virksomhet, blitt mer opptatt av å dokumentere den kvaliteten som ytes på dette området, både i kommunens egne institusjoner og den privat drevne" (FAFO-rapport nr. 254, 1998). Man følger opp og spør om det kanskje er slik at en del misforhold i kommunale institusjoner skjules, mens det at kommunen går inn i en bestillerrolle og utarbeider krav til omsorgen, setter forholdet mellom klientenes behov og omsorgsressurser klarere på dagsordenen.

Forsker Lars Nygård ved Ressurssenter for omsorgstjenester har pekt på at "... i anbudsprosessen kommer det ofte frem at kravet til institusjoner kommunen driver selv nærmest er "gjør det beste ut av det". Når noe skal ut på anbud, må kravene tydeligere på bordet. For kommunene hadde det vært mer fruktbart å stille mer spesifiserte også til egen organisasjon, uavhengig av om den skal utsettes for konkurranse eller ikke" (Bergens Tidende 13. desember 1998).

Disse medlemmer viser også til lovende erfaringer med konkurranseutsetting fra Sverige. En utredning som De Facto gjorde for sykepleierforbundet oppsummerte erfaringene fra Sverige slik: "Den allmenne konklusjonen i de rapportene som oppsummerer slike studier er nokså entydig: Kostnadene går ned og kvaliteten forblir uendret eller går opp". Departementet bekrefter dette i den foreliggende meldingen, hvor det påpekes: "Det er i undersøkingar frå Sverige ikkje funne indikasjonar på at kvaliteten på tenestene har gått ned i samband med konkurranseutsetting".

Disse medlemmer har merket seg at de private sykehjemmene bruker mindre ressurser på administrasjon og mer på pleie og omsorg enn de kommunale. Det viser en undersøkelse som er gjort av Ressurssenter for omsorgstjenester. De har sammenholdt seks kommunalt drevne sykehjem med de privat drevne sykehjemmene Melløsparken i Moss og Risenga i Asker. De private plassene er ikke nødvendigvis de billigste, selv om de befinner seg i det billigste sjiktet. Den mest interessante forskjellen er at de privat drevne bruker en mye større andel av økonomiske og menneskelige ressurser på pleie og omsorg, og mindre på administrasjon enn de kommunale sykehjemmene.

Disse medlemmer viser til at konkurranseutsetting og private alternativer gir mulighet for å prøve ut alternative organisasjonsformer, og at det her ligger et betydelig læringspotensial også for offentlige institusjoner når det gjelder muligheter for å effektivisere og avbyråkratisere driften av disse.

Disse medlemmer viser til at undersøkelse som er gjort for det svenske kommuneforbundet viser at de ansatte trives bedre i private institusjoner fordi lønnen er høyere og mulighetene til å påvirke egen arbeidssituasjon bedre. I Norge har vi på trosss av personellmangel innen helse og omsorg en reserve av helsepersonell som ikke arbeider i det yrket de er utdannet for. Et mer variert arbeidsmarkedet som følge av konkurranseutsetting kan bidra til å få flere av disse tilbake i arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at brukerne av omsorgstjenestene i større grad selv må få bestemme og bedømme hva som er god kvalitet, og brukerne selv må i større grad enn hittil også ha det avgjørende ord når det gjelder valg av omsorgsnivå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at frem til våre dager har omsorgstrengende hatt få eller ingen mulighet til valg av omsorgstjenester men har måttet ta til takke med de tilbud som kommunene har gitt. Dette er etter disse medlemmers mening ikke tilfredsstillende, og det bør derfor åpnes for større valgfrihet også når det gjelder omsorg av ulik karakter. Større valgfrihet kan gies ved å tillate private aktører i omsorgstjenestene og der hvor kommunen i henhold til lovverket har ansvaret for kvalitet og kontroll. Disse medlemmer er kjent med at konkurranseutsetting av omsorgstjenester eksempelvis drift av sykehjem så vidt er etablert i Norge med godt resultat. Det bør også etter disse medlemmers mening åpnes for at private, humanitære organisasjoner og andre private interesser kan få lov til å drive omsorgsinstitusjoner og hjemmetjenester betalt av det offentlige til omforente kurpriser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil påpeke at alders­snittet på våre sykehjemspasienter i dag ligger på over 85 år, og at de aller fleste er behandlingstrengende og vil være det under hele oppholdet. Dette stiller større krav til faglig kompetanse og sterkere bemanning.

Flertallet viser i denne sammenheng til at pleiefaktoren i våre offentlige sykehjem i dag er på under 0,70 årsverk pr. pasient, ikke stort større enn tilfelle var på slutten av 70-tallet da snittalderen på sykehjemspasientene var på mellom 75 og 80 år. De uverdige forhold som tidvis avdekkes i media ved enkelte sykehjem, kan ofte direkte tilbakeføres til for knapp og dårlig bemanning i sykehjemmene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser i denne sammenheng til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2001 fremmet forslag om en bevilgning til 1 000 nye hjelpepleiere i våre offentlige sykehjem.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til at legetjenesten ved våre offentlige sykehjem er svært lav idet vi kun har ett tilsynslegeårsverk pr. 150 pasienter, mens legetettheten eksempelvis i et somatisk sykehus er på hele tre leger pr. pasient.

Flertallet mener at vi i dag ikke har noen reell mangel på helse- og omsorgspersonell hvis myndighetene vil tilrettelegge bedre arbeidsforhold, og ved bedre avlønning vil behovet for pleiepersonell kunne dekkes både i sykehus og omsorgsinstitusjonene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti tar meldingens betraktning om kvalitet i omsorgstjenestene til etterretning. Dette medlem er enig i at det bør finne sted en bedre samordning av tilsynsvirksomheten overfor kommunene, og ser også nytten av en felles rettleder for saksbehandlingen innen omsorgssektoren ut fra sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven. Dette medlem vil påpeke at det først er ved å gi kvalitetsbegrepet et konkret innhold at man også vil kunne bedre kvaliteten. Eksempler vil være krav til bemanningsfaktor ved sykehjemmene, krav til personalets kompetanse, boligens utforming etc. På det generelle planet meldingen omtaler kvalitet, vil man lett kunne enes om at den bør bli bedre. Hvordanden kan bli bedre, oghvilke ressurser som skal settes inn for at den skal bli bedre, gjenstår det derimot å finne ut av. Etter dette medlems syn er dette en åpenbar svakhet med meldingen.