2. Komiteens merknader
- 2.1 Innledende merknader
- 2.2 Utfordringer og tiltak på arkivområdet
- 2.3 Utfordringer og tiltak på bibliotekområdet
- 2.4 Utfordringer og tiltak på museumsområdet
- 2.5 Samordningsorgan og samordningstiltak
- 2.6 Bygningsmessige rammevilkår
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jon Olav Alstad, Frank Willy Larsen, Liv Marit Moland, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Shahbaz Tariq, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad og Ola T. Lånke, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Sandberg, fra Høyre, Trond Helleland og Inger Stolt-Nielsen, fra Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, og fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, er glad for at regjeringen Bondevik tok initiativet til å fremme en stortingsmelding som omfatter både arkiv-, bibliotek- og museumssektoren (ABM).
St.meld. nr. 22 (1999-2000) dokumenterer et klart behov for betydelige satsinger innenfor områdene arkiv, bibliotek og museum (ABM). Komiteen er enig i at en nærmere samordning av de samme områdene vil øke muligheten for at publikum på en enklere måte kan få tilgang til de betydelige kunnskapsbaser som hvert av områdene representerer. Etter komiteens oppfatning legger St.meld. nr. 22 (1999-2000) et godt grunnlag for det videre arbeid på dette feltet.
Komiteen viser til målsettingen med stortingsmeldingen om ABM, som er "å forma rammevilkår som kan gje grobotn for å trekkja full nytte av det potensialet for samordning og samarbeid som ligg føre mellom arkiv, bibliotek og museum, samstundes som det blir lagt til rette for å utvikle de sektorspesifikke sidene. Samla skal dei kunne yta betre tenester overfor samfunnet". Komiteen er enig i at dette må være en overordnet målsetting for den offentlige politikken på arkiv-, bibliotek- og museumsområdet i tiden som kommer og slutter seg til de mål og prinsipper som er skissert i meldingen for en langsiktig oppgradering og utvikling av arkiv, bibliotek og museum.
Komiteen viser til de hovedutfordringer som er skissert i meldingen. I sum går disse på å utnytte de muligheter moderne teknologi representerer på ABM-området for systematisk sammenstilling og formidling av informasjon, og med brukerperspektivet som utgangspunkt legge til rette for at dette feltet i større grad skal fungere som én samhandlende sektor på og mellom de ulike nivåer i forvaltningen.
Komiteen forstår imidlertid meldingen slik at det ikke er snakk om en sammensmeltning av de tre delsektorene, men at de fortsatt vil bestå hver for seg som selvstendige kulturfaglige områder også i framtiden. Alle tre sektorene har viktige spesialfunksjoner å ivareta og det skal legges til rette for at disse skal kunne videreutvikles på en god måte.
Komiteen er kjent med de innvendinger som er kommet mot at disse tre områdene skal behandles under ett og viser i denne sammenheng til den drøfting meldingen foretar omkring dette. Selv om en kan se at det dreier seg om tre forskjellige fag og yrkesfelt som alle har lange tradisjoner bak seg, er komiteenenig i at det av hensyn til brukerne ikke minst er en viktig politisk oppgave å legge til rette for god samhandling mellom sektorene og være kritisk til sektortenking. Det er viktig å sikre at den enkelte og samfunnet kan få best mulig glede og nytte av arkiv, bibliotek og museum som levende samfunnsinstitusjoner.
Komiteen har også merket seg at St.meld. nr. 22 (1999-2000) hovedsakelig dreier seg om institusjoner og tiltak som sorterer direkte eller indirekte under Kulturdepartementets ansvarsområde. Kulturminnevernet, som hører inn under Miljøverndepartementet, samt institusjoner som universitetsmuseene, fag- og forskningsbibliotekene under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF), m.fl. er kun nevnt i de sammenhenger der det er nødvendig for å få et helhetlig bilde, uten at det blir drøftet nærmere.
Komiteen ser det som viktig å medvirke til at det i forlengelsen av meldingen blir igangsatt en prosess hvor samtlige departementer med ansvar på ABM-feltet er involvert. En fullstendig realisering av de mål som er skissert i meldingen kan ikke oppnås uten at det tas et overordnet og helhetlig grep for å sikre den nasjonale koordineringen av ABM.
Komiteen vil understreke den plass arkiv, bibliotek og museum har fått i internasjonal kulturpolitisk sammenheng, slik det også illustreres i UNESCOs handlingsplan for kulturpolitikk og utvikling (jf. målsetting 4. pkt. 7 1998). Disse tre institusjonstypene utgjør samlet en uunnværlig del av den dokumentasjons-, informasjons- og kunnskapsmessige infrastruktur som ethvert samfunn trenger for at enkeltmennesker og grupper skal kunne delta aktivt i et demokratisk system, og for at de skal kunne ivareta sine rettslige og velferdsmessige interesser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at i meldingen er det således skissert en opptrapping i løpet av fem år på 414 mill. kroner. I tillegg er det skissert en betydelig økning i de statlige investeringene på kulturområdet det kommende tiåret. Flertallet mener at denne økonomiske rammen er nødvendig for å nå de mål en må ha for utviklingen innenfor området de nevnte årene.
Flertallet vil understreke at det i hovedsak er et nasjonalt ansvar å ta vare på etniske minoriteters historie.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser på meldingen som et skritt i riktig retning når det gjelder samkjøring av de forskjellige institusjonene slik at brukeren får et bedre sluttilbud. Disse medlemmer mener at det er mulig å gjennomføre disse tiltakene med en reduksjon i de samlede tilskuddene til denne sektoren, gjennom en omorganisering og effektivisering av dagens system.
Komiteen har merket seg de utfordringer meldingen beskriver på arkivfeltet. Det grunnleggende og største grepet dreier seg om å sette Arkivverket i stand til å ta hånd om de svært krevende oppgavene det er ta vare på de ulike former for elektronisk arkivmateriale. Det gjelder både det som allerede finnes og som kan bli teknisk utilgjengelig, og det gjelder framtidig materiale.
Komiteen har også merket seg at til tross for at Arkivverket innehar en høy faglig kompetanse på området, likevel har for få stillinger til å makte de voksende utfordringene, og at det derfor må tilføres omfattende ressurser. Selv om elektronisk teknologi også betyr en effektivisering i offentlig forvaltning ved at det innebærer en mer kompakt lagring, gjør det oppbevaring for ettertiden mer sårbar og kostnadskrevende.
Komiteen har videre merket seg at de fleste kommuner fortsatt mangler de nødvendige fysiske og institusjonelle forutsetninger for å ivareta sine depotplikter godt nok og at mye verdifullt materiale har gått tapt. Selv om staten ved Riksarkivaren som tilsynsmyndighet yter innsats i form av informasjon og opplæring for å utvikle arkivfunksjonene i kommunesektoren mer generelt, hviler ansvaret på den enkelte kommune. Komiteen er enig i at interkommunalt samarbeid vil være formålstjenlig, kanskje særlig når det gjelder de små og mellomstore kommuner, men at staten bør bidra til å initiere utviklingstiltak i denne sammenheng.
Komiteen viser videre til det misforhold meldingen påpeker når det gjelder forholdet mellom private og offentlige arkiv. Mens bevaring og avlevering av arkiver etter private virksomheter er basert på frivillighet har all offentlig virksomhet en lovpålagt plikt til å avlevere og oppbevare sitt arkivmateriale. Selv om en god del privat arkivmateriale er tatt vare på både gjennom det offentlige arkivverket, private arkivinstitusjoner og Arbeiderbevegelsens Arkiv er dette lite sammenlignet med det offentlige materialet. Dette kan medføre at en i framtiden sitter igjen med et skjevt kildegrunnlag for kunnskap og innsikt i norsk samfunnsliv.
Private arkiv dokumenterer også deler av kultur, samfunnsutvikling og historie som ikke alltid finnes parallelt i de offentlige arkiver.
Komiteen har også merket seg at departementet tar sikte på å utarbeide en situasjonsrapport om vern og formidling av privatarkiver og tradisjonsmateriale av lokalt og regionalt opphav. Komiteen imøteser en slik situasjonsrapport og mener også denne bør gi grunnlag for en nærmere vurdering av evt. tiltak for å styrke sektoren.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,har merket seg at Regjeringen foreslår en statlig støtteordning for vern og formidling av privatarkiv. Flertallet finner det riktig at staten tar et større ansvar for og medvirker til at arkivmateriale fra private virksomheter, organisasjoner m.v. i større grad blir tatt hånd om og støtter opprettelsen av en slik ordning.
Flertallet vil understreke behovet for bedre samordning av det offentlige ansvar på privatarkivområdet og viser til at det i meldingen er redegjort for hvordan det gjennom arkivloven er lagt til rette for en mer systematisk samordning mellom de viktigste aktørene som arbeider med privatarkiver. Flertallet vil påpeke at opprettelsen av en egen tilskuddsordning for privatarkiv også nødvendiggjør en styrking av den arkivfaglige kompetanse i denne sektoren og ber regjeringen nøye vurdere hvordan dette kan imøtekommes i tilknytning til etableringen av det framtidige kompetanseorgan: ABM-utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at en større bruk av elektronisk teknologi i arbeidet på arkivene vil føre til en effektivisering og en mer kompakt lagring av det verneverdige materialet. Disse medlemmer mener at dette vil føre til et redusert behov for nyinvesteringer i økt lagringsareal, noe som igjen vil gi lavere kostnader.
Komiteen viser videre til planene om utbygging av Statsarkivet i Trondheim, der det er forslag om å rehabilitere og utvide eksisterende anlegg, slik at hele virksomheten kan samles der. I dag er virksomheten delt mellom to lokaliseringer, den gamle statsarkivbygningen i Høgskoleveien og den tidligere u-båtbunkeren Dora på Nyhavna. Komiteen har forståelse for ønsket om å samle statsarkivets virksomhet i en modernisert bygning, men vil heller ikke unnlate å peke på de unike muligheter for oppbevaring av sårbart materiale som i dag finnes i Dora-bunkeren. Dora ligger etter den senere byutvikling også svært sentralt i byen og bør fortsatt kunne vurderes som aktuell i en framtidig arkivsammenheng.
Komiteener oppmerksom på det verdifulle utviklingsarbeidet som er gjort i regi av fylkesarkivaren i Sogn og Fjordane, gjennom "sognogfjordane.kulturnett.no". Dette prosjektet representerer et svært viktig pionerarbeid som bør kunne danne mønster for tilsvarende prosjekt for alle fylker i landet. Komiteen vil derfor be departementet vurdere å utvikle dette til et landsomfattende nettverk og lokalisere det fremtidige koordineringsarbeidet til Sogn og Fjordane fylke.
Komiteen har merket seg at departementet varsler et initiativ til utarbeidelse av en statusrapport innenfor feltet digitalisering av kulturarvsmateriale og at en ser det naturlig å studere det digitaliserte arkivnettet i Sogn og Fjordane nærmere i den sammenheng. Jf. brev fra departementet datert 31. oktober 2000, vedlagt innstillingen (vedlegg1).
Komiteen viser til at prinsippet om offentlighet i forvaltningen er en viktig forutsetning for å ivareta våre demokratiske rettigheter. Det utvidede dokumentbegrep og lovfesting av journalføring i offentlighetsloven er nødvendige bidrag i denne sammenheng.
Komiteen vil understreke at det er like viktig at arkivloven og arkivlovens forskrift om journalføring ivaretar de intensjoner som ligger i offentlighetsloven og vil be departementet se nærmere på dette forholdet.
Komiteen har merket seg at Norsk lokalhistorisk institutt er en statsinstitusjon som er oppført på arkivkapitlet på statsbudsjettet og som til nå har vært samlokalisert med statsarkivet i Oslo. Denne institusjonen har i første rekke praktiske koordinerings- og veiledningsfunksjoner i forbindelse med det lokalhistoriske arbeidet som foregår utover landet, som skriving og utgivelse av by- og bygdebøker og lignende.
Komiteen er kjent med at Norsk lokalhistorisk institutt har flyttet ut av Riksarkivbygningen og nå er samlokalisert med andre kulturverninstitusjoner i Oslo. Komiteen viser til at det finnes lokalhistoriske fagmiljøer ved flere universiteter og høgskoler i Norge. Komiteen forutsetter at Norsk lokalhistorisk institutt inngår i et aktivt samarbeid med disse fagmiljøene i lokalhistorie.
Komiteenser det som viktig å regne med den immaterielle kulturen under kulturvernbegrepet. Det er en kjensgjerning at lyd og bildemediene ofte blir mindre synlige enn gjenstandsmaterialet og det papirbaserte materialet. I denne sammenheng vil komiteen særlig peke på det verdifulle materialet som finnes i folkemusikkarkivene, hvorav Rff-senteret er det største og det eneste folkedansarkiv.
Komiteen mener det er en politisk utfordring å bidra til større synliggjøring også av denne del av kulturarven.
Komiteen viser til at Regjeringen legger opp til en betydelig satsing på flere områder innenfor biblioteksektoren. Det er nødvendig at myndighetene på denne måten viser vilje til å synliggjøre den viktige samfunnsrollen bibliotekene har som arenaer for informasjon, utdanning og kulturopplevelse. Bibliotekene er en viktig fellesressurs som bidrar til å heve kunnskapsnivået og øke den kulturelle forståelse i samfunnet. Samtidig tjener de til å styrke demokratiet ved å sikre enkeltmennesket åpen tilgang til nødvendig materiale som setter dem i stand til å være oppdaterte og engasjerte samfunnsaktører. Bibliotekene er sentrale kulturforvaltere som skaffer, eier, forvalter og formidler ulike former for kulturelt materiale, i første rekke bøker og litteratur, men også tilgang til lyd- billedmedier samt elektronisk informasjon.
Komiteen viser til de store besøks- og utlånstall ved bibliotekene som understreker biblioteksektorens kulturelle og samfunnsmessige betydning. Samtidig viser komiteen til at utlån ved norske bibliotek har sakket akterut i forhold til andre land i Skandinavia.
Komiteen viser til at meldingen legger opp til at den nåværende strukturen med folkebibliotekene som allmennbibliotek og fag- og forskningsbibliotekene som hovedressurs innenfor utdannelse og forskning skal bestå også i framtida. Samtidig påpeker meldingen nødvendigheten av tettere samhandling mellom alle delene i en samlet bibliotekverden for å kunne realisere målet om at alle brukere skal ha lik tilgang på tjenester i et tilnærmet "sømløst" bibliotektilbud.
Komiteen er enig i at det er en viktig utfordring å få til tettere samhandling på dette området for å realisere et tilnærmet "sømløst" bibliotektilbud, men konstaterer samtidig at det i dag er avgjørende hindringer som må ryddes av veien før et slikt mål kan nås.
Komiteen vil i denne sammenheng påpeke behovet for forenkling og effektivisering av organisasjonsstrukturen på nasjonalt plan i biblioteksektoren. Etter komiteens oppfatning vil dette være en avgjørende forutsetning for å kunne gjennomføre en vellykket ABM-samordning, slik meldingen legger opp til. Dette vil kreve et sektor- og departementsovergripende nasjonalt koordineringsansvar for hele bibliotekområdet.
Komiteen viser i denne sammenheng til Skrede-utvalgets utredning (NOU 1991:14) som foreslo å slå sammen Statens bibliotektilsyn og Riksbibliotektjenesten samt at Universitets- og høgskolerådet i sin høringsuttalelse til Mjøs-utvalget foreslår å avvikle Riksbibliotektjenesten.
Komiteen ber Regjeringen ved sine ansvarlige departementer på bibliotekområdet i fellesskap drøfte hvordan en kan sikre helhetlige løsninger på dette feltet.
Komiteen mener koordineringsansvaret for begrensede, men viktige nasjonale bibliotekspørsmål kan knyttes administrativt til enten ABM-utvikling, Norgesnettrådet (under KUF) eller Nasjonalbiblioteket. Et slikt nasjonalt koordinerende ledd bør ha et bredt sammensatt styre for å sikre at tiltakene på nasjonalt plan blir gjennomført som en del av en overordnet politikk og ikke som en del av særinteressene til den institusjon som dette ansvaret er underlagt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av den samfunnsmessige forpliktelse det er å sikre en god utvikling av de ulike bibliotektjenester i dette land og slutter seg til den opptrapping av bevilgningene over en femårsperiode ut over nåværende nivå som er foreslått i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det som viktig at bibliotekene benytter seg av det store potensialet som ligger innen IKT. Dette vil gi bibliotekene større muligheter til å samarbeide om innkjøp og lagring av forskjellig informasjon. Dette vil føre til et bredere og ikke minst bedre tilbud for innbyggerne samt mulighet for innsparinger.
Disse medlemmer mener at bibliotekene i større grad bør søke støtte fra næringslivet og andre kapitalsterke aktører slik at tilbudet blir så godt som mulig.
Disse medlemmer er uenig i innkjøpsordningen som ble innført i 1965, der prinsippet er at det blir innkjøpt et visst antall av norsk skjønnlitteratur (1 000 eks. av hver tittel) og fordelt på bibliotekene. Disse medlemmer ønsker heller å overføre disse midlene til bibliotekene selv, slik at disse på eget vurderingsgrunnlag kan kjøpe de bøker lånerne etterspør. Disse medlemmer mener at på denne måten vil vi få et bedre servicetilbud til befolkningen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en plan over nedtrapping av innkjøpsordningene for litteratur og at de frigjorte midler tilføres det enkelte bibliotek."
Komiteen har merket seg at departementet vil vurdere å endre bibliotekloven, slik at fylkeskommunene får større frihet til å finne organisatoriske løsninger for bedre å kunne ivareta de oppgaver fylkesbibliotekene skal ta seg av. Komiteen har merket seg at det har kommet innvendinger mot dette fra bibliotekhold, men finner likevel å slutte seg til at en slik vurdering blir foretatt.
Komiteen har merket seg at Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek på grunn av ny IKT-teknologi vil måtte legge om til helt andre tjenester enn i dag og at det kan bli aktuelt å knytte dette tiltaket nærmere opp til Nasjonalbiblioteket.
Komiteen ser nødvendigheten av at det finnes et godt tilbud på dette området og støtter at det settes i gang tiltak for å kopiere og bevare et masterarkiv av lydbøker i Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek.
Komiteen registrerer med beklagelse at det er etablert faktureringssystemer for fjernlån av bøker fra 1. oktober 2000 uten at dette er en del av helhetlige løsninger i biblioteksektoren. Bakgrunnen for innføring av et gebyr på fjernlån mellom fag-/forskningsbiblioteker og folkebibliotekene er en presset ressurssituasjon som fører til prioritering av egne ansatte og studenter og tilsvarende nedprioritering av fjernlånsvirksomheten. Komiteen mener en slik situasjon er svært uheldig. Det bryter med prinsippet om gratis tilgang til kunnskaper og bidrar til å reise unødige barrierer som hindrer realiseringen av det "sømløse" bibliotek i Norge.
Komiteen finner det nødvendig på tross av at dette ligger utenfor stortingsmeldingens område å peke på de muligheter som ligger i etableringen av en overordnet kompensasjonsordning for fjernlån, slik det er foreslått av Mjøs-utvalget (NOU 2000:14) I uttalelsen fra Mjøs-utvalget heter det: "Det bør innføres et nasjonalt system for kompensasjon for netto bidrag til det nasjonale fjernlånssystemet. Et slikt system må utvikles i samarbeid med andre sentrale institusjoner på bibliotekområdet, som Nasjonalbiblioteket og Statens bibliotektilsyn."
Komiteen viser til at også Universitets- og høgskolerådet i sin høringsuttalelse til Mjøs-utvalget har støttet et slikt forslag og viser i denne forbindelse også til Sverige, hvor det i dag tilføres ekstra midler til fjernlånstjenester. Jf. "http://www.uhr.no/sentraldokumnet/særutskrift/mjos.htm".
Komiteen ber om at Regjeringen vurderer de nødvendige skritt for å realisere en slik kompensasjonsordning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at folkebibliotekene spiller en sentral rolle som kulturbærer i lokalsamfunnene. Fra 1. oktober 2000 kan universitetsbibliotekene ta betalt for formidling av fjernlån. Disse medlemmer mener dette er en uheldig uthuling av gratisprinsippet og ønsker å presisere at tjenestene ved norske folkebibliotek skal være gratis, og ber derfor departementet snarest om å komme tilbake med forslag på hvordan dette kan løses.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at Stortinget må innføre en kompensasjonsordning og innarbeide denne i de årlige budsjettene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at et viktig formål med folkebibliotekene er å legge til rette for at alle som bor i landet skal kunne skaffe seg kunnskaper, informasjon og kulturelle opplevelser uavhengig av økonomisk evne. Det såkalte gratisprinsippet skal sikre at ingen skal være utelukket fra å skaffe seg kunnskaper og kvalifikasjoner av økonomiske årsaker. De kunnskaper den enkelte tilegner seg kan være med på å endre vedkommendes livsvilkår.
Flertallet mener det er sannsynlig at framtidige klasseskiller i økende grad vil avtegne seg i forhold til kunnskaper og utdannelse. Derfor blir det neppe mindre viktig i framtiden å sørge for at bibliotekets tjenester er gratis. Økonomiske årsaker bør ikke utelukke noen fra å lære. På den bakgrunn er flertallet tilfreds med at det ikke er aktuelt å endre prinsippet om at utlån fra folkebibliotek skal være gratis.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, merker seg at departementet vil vurdere å foreslå en justering av loven slik at kommunene skal kunne ta betalt for enkelte datatjenester og informasjonsanalyser når biblioteket skreddersyr kostnadskrevende informasjonstjenester som ikke har interesse for andre enn den som bestiller tjenesten. Dette flertallet vil imidlertid påpeke at tilgangen til datamaskiner og Internett i dag er helt sentralt i opplæringen og kunnskapsformidlingen til barn og unge. Fortsatt er det mange familier som ikke disponerer egen datamaskin og Internett-tilknytning i hjemmet, og dataopplæringen på skolene er av varierende kvalitet. Det er etter dette flertallets oppfatning også sannsynlig at stadig mer offentlig informasjon vil bli formidlet gjennom Internett.
Dette flertallet mener at søking på Internett etter informasjon/tema, f.eks. i forbindelse med studier eller skoleoppgaver, fortsatt skal være gratis.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener på denne bakgrunn det er viktig at bibliotekene også tilbyr grunnleggende internett-tjenester gratis til brukerne. Det samme bør f.eks. "chatting" og e-mailbruk være. Disse medlemmer har forståelse for at det enkelte bibliotek må ha en mulighet til å tidsbegrense tilgangen til Internett, dersom det er stor etterspørsel etter tjenestene, men tjenesten i seg selv bør være gratis.
Disse medlemmer ser likevel for seg at det i unntakstilfeller vil kunne være forsvarlig å ta betalt for tjenester, uten at dette rokker ved selve gratisprinsippet. Dette bør i alle fall kun omfatte tidkrevende oppgaver utført for andre enn enkeltpersoner (f.eks. bedrifter eller organisasjoner). Disse medlemmer har merket seg enkelte høringsinstansers syn om at betaling for tjenester vil gå ut over små og mellomstore bedrifter i distriktene, noe som etter disse medlemmers synspunkt kan virke uheldig. Men det vil da i henhold til bibliotekloven være opp til den enkelte kommune å fatte beslutning om slike tjenester skal være mot betaling eller ikke. På bakgrunn av det komiteen hittil har sagt, vil mindre tidkrevende arbeidsoppgaver fortsatt bli utført gratis, også overfor bedrifter eller organisasjoner.
Disse medlemmer forutsetter imidlertid at det framlegges et dokumentert behov for at en lovendring er nødvendig før den fremmes.
Disse medlemmer viser i denne forbindelse til departementets brev datert 23. november 2000 hvor det understrekes at dersom det ikke blir gitt anledning til å ta betaling for enkelte skreddersydde tjenester, vil bibliotekene kunne si nei til en del oppdrag av denne karakter (vedlegg 3).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil fastholde gratisprinsippet for alle typer tjenester på bibliotekene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil at bibliotekene skal legge til rette for at folk skal kunne skaffe seg kunnskaper, informasjon og kulturelle opplevelser, men at det til en viss grad skal koste noe. Disse medlemmer ønsker dog at bibliotektjenester skal være helt gratis for barn og skoleelever. For andre bør det enkelte bibliotek ta betalt for sine tjenester, men i en slik grad at folk har råd til dette. Spesielle tjenester som for eksempel data og informasjonstjenester skal det tas full betaling for. Det bør også sees på servicetilbudet som bibliotekene gir, slik at dette ikke blir en reell konkurrent til det som det private markedet tilbyr.
Komiteen viser til Budsjett-innst. S. nr. 2 (1995-1996) der flertallet gikk inn for en opptrappingsplan på 5 år for fengselsbibliotek. Ved utgangen av 1999 hadde bare 44 pst. av soningsplassene i norske fengsler bibliotekstilbud. Innsatte i fengsel med bibliotek låner langt flere bøker og andre medium enn det som ellers er vanlig i befolkningen. Fengselsbibliotekene er viktige, ikke bare som kilder til opplevelser, men også når det gjelder opplæring, lesetrening, sosial trening og som miljøtiltak. Komiteen vil understreke at ytterligere utbygging av tilbudet er nødvendig.
Komiteen savner en drøfting av utviklingen av skolebibliotekene i meldingen. Komiteen viser til at læreplanverket for Grunnskolen sier følgende om skolebibliotek:
"Skulebiblioteket skal ha ein sentral plass i opplæringa og tene som senter for kulturell verksemd, for informasjon og materiell. --- Skulebiblioteket skal fremje leseglede, stimulere til fritidslesing og fagleg fordjuping, og vere ein stad der elevane aktivt kan lære å søke informasjon gjennom ulike kjelder."
I motsetning til i f.eks. Danmark er skolebibliotekene i grunn- og videregående skole mange steder dårlig utbygd og har dårlig lokal forankring her i Norge. Det er behov for en helhetlig nasjonal strategi for styrking av skolebibliotekene, og for samarbeidet mellom skole- og folkebibliotek.
Komiteen peker på at bevilgninger til folkebibliotek ligger på det halve pr. capita sammenlignet med Danmark og Finland, og langt bak Sverige og Island. En erkjennelse av bibliotekenes betydning i et samfunn som krever at menneskene trenger stadig bedre ferdigheter i å tilegne seg kunnskap og ha et høyt utviklet begrepsapparat og språkforståelse for å mestre arbeidsliv og hverdagsliv, må føre til en langt mer offensiv satsing på utviklingen av en samlet bibliotekssektor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ber derfor departementet om å vurdere et økt offentlig engasjement for å sikre at kommuner og fylkeskommuner settes bedre i stand til å utføre oppgavene på dette området.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at en offensiv satsing på utvikling av en samlet bibliotektjeneste krever både et statlig engasjement og en bedret kommuneøkonomi.
Komiteen peker på at Det flerspråklige bibliotek (DFB) er kompetansesenter for bibliotektjenester til språklige minoriteter i Norge. DFBs rolle som veileder i bibliotekspørsmål er sentral.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at DFB også i framtida bør spille en sentral rolle, og at drifta derfor må sikres. Dette er viktig for at mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn skal kunne inkluderes i samfunnet, og for at disse skal kunne holde vedlike eget språk og egen kultur.
Flertallet viser til Innst. S. nr. 225 (1996-1997) som viser at folkebibliotekene er det offentlige kulturtilbudet som best har lykkes med å nå innvandrere og flyktninger. Flertallet understreker betydningen som folkebibliotekene har som arenaer for holdningsskapende arbeid og formidling av informasjon om det flerkulturelle Norge.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at de tidligere øremerkede tilskuddene til mobile bibliotektjenester og biblioteklokaler nå er lagt inn i rammetilskuddet til den enkelte kommune og fylkeskommune. Flertallet vil i denne sammenheng understreke betydningen av det lokale selvstyret.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at ordningen med statlige tilskudd til bibliotektlokaler og mobile bibliotektjenester ikke videreføres som øremerkede tilskudd fra og med budsjettåret 2001. Avviklingen av det øremerkede tilskuddet ble, etter disse medlemmers mening, løsrevet fra behandlingen av ABM-meldingen, og derfor ikke gjort ut fra en kulturpolitisk begrunnelse. Mobil bibliotektjeneste er et viktig politisk virkemiddel for å sikre at alle innbyggere skal få samme bibliotektilbud. Den mobile bibliotektjenesten er et supplement til det stasjonære bibliotektilbudet og kommer særlig barn og unge og andre som er lite mobile, til gode. Disse medlemmer ber Regjeringen følge nøye med konsekvensene av avvikling av øremerkede tilskudd til mobil bibliotektjeneste og biblioteklokaler, og eventuelt komme tilbake med forslag om ordninger for å sikre tilskuddene.
Komiteen viser til at den bygningsmessige situasjonen ved Nasjonalbibliotekets Osloavdeling lenge har vært uholdbare. Nedslitte og lite tidsmessige lokaler/magasiner og uholdbare arbeidsforhold nødvendiggjør både utvidelse og rehabilitering. Komiteen viser i den forbindelse til at det i meldingen er foreslått bygging av nytt underjordisk magasinbygg på 4 000 m2 på Drammensveien. Dette for å sikre de eldre, unike samlingene ved avdelingen. Det er satt av prosjektmidler til byggeprosjektet på inneværende års budsjett og i statsbudsjettet for 2001 er det foreslått en startbevilgning på 12 mill. kroner.
Komiteen er enig i at dette prosjektet må ha høyeste prioritet slik at bygget kan realiseres snarest. Det vil etter komiteens oppfatning også være nødvendig å sette i gang forberedelser til oppgradering av de eksisterende lokaler ved Nasjonalbibliotekets osloavdeling parallelt med byggingen av nytt magasinbygg, slik at unødig tidstap kan unngås.
Komiteen vil i denne sammenheng også understreke nødvendigheten av at det foretas en grundig analyse av de fremtidige perspektiver og funksjon for Nasjonalbiblioteket. Komiteen vil anbefale at det igangsettes et utredningsarbeid med sikte på å klarlegge hvordan Nasjonalbibliotekets samlede arealer i Oslo kan utnyttes som en arena hvor aktører fra det sivile samfunn og offentlige organer kan inngå i et fellesskap knyttet til bøker, lesning, kulturformidling og skriftkultur.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti er glad for at arbeidet med å oppruste Nasjonalbiblioteket i Oslo nå kommer i gang. Det er uheldig at Regjeringen har valgt en utbyggingsløsning som ikke engang tilfredsstiller Nasjonalbibliotekets kortsiktige behov for magasinplass. Beregninger fra Nasjonalbiblioteket viser at et magasin på 4 000 m2 brutto vil være for lite allerede ved innflyttingstidspunktet i 2002. Til sammenligning ville et magasinbygg på 9 000 m2 brutto - slik Statsbyggs byggeprogram fra 1998 la opp til - romme dagens samlinger og den antatte tilvekst i 30 år.
Disse medlemmer mener at det er uforsvarlig å slå seg til ro med den amputerte utbygging som nå blir satt i gang. Skal Nasjonalbibliotekets avdeling i Oslo kunne bli et fullverdig nasjonalbibliotek, er det derfor nødvendig at man straks setter i gang arbeidet med å planlegge for en videre utbygging av magasinkapasiteten til 9 000 m2. For å sette Nasjonalbiblioteket i stand til å fylle rollen som nasjonalt besøksbibliotek er det samtidig nødvendig å sette fortgang i arbeidet med å gi biblioteket nødvendige formidlingsrom i form av utstillingslokaler, seminarrom og auditorier.
Komiteen viser til den planlagte utgivelsen av fire nasjonale oppslagsverk, hvorav Norsk Ordbok er i særklasse det tyngste og vanskeligste av prosjektene. Hovedkostnader med dette verket bæres av Universitet i Oslo med tilskudd fra Kulturdepartementet. Komiteen har merket seg målsettingen om at arbeidet skal være avsluttet til tohundreårs-markeringen for Grunnloven i 2014, og at dette krever økt innsats.
Komiteen tar opplysningene til etterretning og slutter seg til den foreslåtte målsetting.
Komiteen viser til de enorme utfordringene meldingen beskriver på museumsområdet og støtter den satsing Regjeringen legger opp til. Museene representerer et stort mangfold av institusjoner som har til hovedoppgave å forske i, samle, bevare og stille ut gjenstander og andre vitnesbyrd om natur- og kulturhistorisk utvikling. Ved også å formidle kunnskap om fremstillingsmåter, bruk og historiske og kulturelle sammenhenger kulturarven har tilhørt i, blir museene viktige arenaer både for identitetskaping og nyorientering.
Komiteenviser til at det i Norge finnes ca. 800 ulike museer og samlinger fordelt på ca. 700 administrative enheter. Disse forvalter bl.a. ca. 5 000 verneverdige bygninger og 15 mill. gjenstander. De aller fleste museer er reist på private og lokale initiativ uten myndighetenes styring. Det norske museumslandskapet er fragmentert og uensartet og består av mange små og store enheter med til dels svært ulik tilknytning, organisering og ikke minst finansiering. Av de museene som er budsjettmessig knyttet til Kulturdepartementet mottar en mindre gruppe hele driftsbevilgningen fra staten, mens hovedregelen er delt tilskuddsansvar mellom stat, fylkeskommune og kommune.
Komiteen har merket seg at det legges til grunn i meldingen at det bare unntaksvis er naturlig at staten skal ha det samlede drifts- og tilskuddsansvar for et museum fordi museene som kunnskapsformidlere og kulturinstitusjoner i en bredere mening vil være viktigere for nærområdet og regionen enn for folk lenger ute i landet.
Komiteen ser dette argumentet, men vil samtidig påpeke at slike museer i stor grad er utviklet for å påta seg større oppgaver og ansvar enn det aktuelle regionale nedslagsfelt skulle tilsi. Ikke få av disse er lokalisert utenfor Oslo, men arbeider med temaer og problemstillinger av nasjonal interesse og har etablert nettverk langt ut over det lokale og regionale. Det er viktig at disse kan opprettholde og videreutvikle sin kompetanse og styrke den tematiske dimensjonen i det enkelte museums arbeid.
Komiteen sier seg tilfreds med den presisering av dette som er gitt i departementets brev av 31. oktober 2000, jf. vedlegg 1.
Komiteen har videre merket seg det tredelte prinsipp i meldingen som er tenkt å være retningsgivende for den framtidige organisering av museumssektoren, nemlig
a: å bevare og styrke lokalt engasjement og deltakelse i kulturvernet,
b: å sikre faglig kompetanse på regionalt nivå og
c: å samordne museene i et nasjonalt nettverk.
Komiteen er enig i disse prinsippene og slutter seg til meldingens forslag om å initiere en prosess der Norsk museumsutvikling i samarbeid med de respektive fylkeskommuner og museer over en femårsperiode skal gjennomgå hele landet med tanke på en opprydning i de enkelte distriktene.
Komiteen viser til at meldinga antyder et tall på 1-6 konsoliderte museer i hvert fylke. Komiteen er enig i at det er et stort behov for samordning av museene. Det er imidlertid store geografiske forskjeller og ulik grad av utbygging i de enkelte fylkene. Det kan derfor ikke være riktig å angi et tall på konsoliderte museer eller museumsnettverk.
Etter det komiteen erfarer har også flere fylker allerede startet arbeidet med en nærmere samordning.
Komiteen legger vekt på det meldingen sier om at en eventuell samordning ikke må føre til sentralisering, men i første rekke ha kvalitetsheving for øye og danne grunnlag for det videre arbeid med ABM-strategien.
Komiteenhar merket seg tanken om å la flere museer i en region gå sammen om å etablere et større fellesmagasin. En slik modell er lansert bl.a. i Salhus i Hordaland. Det bør etter komiteens mening arbeides videre med å utvikle slike muligheter og det vil også være hensiktsmessig å etablere f.eks. felles konservatortjeneste i tilknytning til slike fellesmagasiner.
Komiteen vil særlig påpeke at flere av de store friluftsmuseene sliter med store etterslep i forhold til verneverdig bygningsmasse som er i ferd med å bli ødelagt på grunn av råte. For å unngå større ødeleggelser er det viktig at dette blir prioritert i tide, og komiteen har med tilfredshet merket seg at Regjeringen vil satse på å opparbeide spesiell håndverkskompetanse for vedlikehold og vernereparasjon knyttet til disse museene. Det er etter komiteens oppfatning viktig at dette skjer i nært samarbeid med Riksantikvaren/Miljøverndepartementet.
Komiteen vil i denne sammenheng også understreke behovet for ressursmessig styrking av de 8 teknisk-industrielle kulturminnene. Disse er svært verdifulle kulturminner fra en viktig historisk epoke, og den styrking som har vært gjort hittil har ikke vært tilstrekkelig. Komiteen har merket seg at dokumentasjonen av industri- og tjenesteytende næringer står svakt innen museumssektoren og ser nødvendigheten av at dette blir rettet opp som ledd i en sterkere prioritering av dokumentasjonen av samtiden og den nære fortid. Komiteen har merket seg at situasjonen ved Norsk vasskraft- og industristadmuseum i Tyssedal er kritisk, og at det her er et akutt behov for investering om ikke bygningsforfallet skal komme for langt. Komiteen har også merket seg at dette museet har for små driftsmidler til på sikt å kunne ivareta og utvikle aktivitetene som er knyttet til museet.
Komiteen ser det som viktig at den såkalte "handlingsborne" kompetansen innenfor husflidsektoren blir tatt vare på slik at den kan formidles til framtidige generasjoner.
Komiteen har videre merket seg at meldingen tar til orde for å bedre samarbeidet mellom museene og andre områder i forvaltningen som f.eks. kulturminnevernet. Komiteen er kjent med at det hersker uklare ansvars- og avtaleforhold ved flere institusjoner, som ved museet i Alta og ved Rørosmuseet, og ser det som avgjørende at det blir tatt grep for å rette på dette.
Komiteen mener forholdene ved disse museene tilsier at Kulturdepartementet og Miljøverndepartementet/Riksantikvaren snarest mulig samordner og avtalefester de aktuelle museenes drift og forvaltning av de antikvariske eiendommer (faste og løse kulturminner) som tilhører Miljøverndepartementet.
Komiteen viser videre til at Røros-museet som et av de få regionale museer som har verdenskulturminne som ansvarsområde også er landets største antikvariske byggeplass. Komiteen ber departementet vurdere å videreutvikle dette museet til et bygningsvernsenter med nasjonalt ansvarsområde.
Komiteen konstaterer videre at meldingen ikke behandler museer som har tilknytning til andre departementer, men har registrert at Mjøs-utvalget i sin innstilling uttaler: "Det bør gjennomføres en utredning om universitetsmuseenes stilling, særlig i forhold til andre museer". (17.4.1)
Komiteenvil understreke den enorme verdi disse museene har, både på grunn av sine vitenskapelige samlinger, deres plass i forhold til forskning og ikke minst i forhold til naturhistorie. Det vil være en viktig oppgave å sørge for at den kulturarv også disse forvalter kan formidles til folk utenfor universitets- og forskningsmiljøene.
Komiteen mener det vil være av betydning at det opprettes en interdepartemental samordning av museumstiltak og ber Regjeringen vurdere dette.
Komiteen viser til at etatsmuseene har svært ulike driftsvilkår og ber om at Regjeringen vurderer en gjennomgang av etatsmuseene og andre spesielle museer med tanke på å få mer likeverdige driftsvilkår.
Komiteen har merket seg at det er et betydelige etterslep innen registrering og konservering på flere områder i museumssektoren. Det er behov for store bevilgninger til både drift og investeringer om ikke verdifull kulturarv skal gå tapt for godt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener det er nødvendig i et framtidig perspektiv å integrere universitetsmuseene og museer tilknyttet andre departementer i større grad i den statlige museumspolitikken. Det bør vurderes å gi ett departement, for eksempel Kulturdepartementet, det overordnede museumsfaglige og politiske ansvar for hele sektoren, selv om enkeltmuseer fortsatt kan høre inn under andre departementer som i dag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser også til den store fragmenteringen som i dag preger museumssektoren og ber departementet om å vurdere hvorvidt en egen museumslov kan være et hensiktsmessig virkemiddel for å styre denne sektoren i større grad en tilfellet har vært til nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser de enorme utfordringene som ligger på flere områder i museumssektoren, og som vil koste mye å rette opp nettopp for at norsk verdifull kulturarv ikke skal gå tapt. Disse medlemmer mener at ved en omdisponering av midler og ressurser, samt at det skal stilles strengere krav til hvilke museer som skal motta offentlig støtte, vil dette kunne bli fullført. Det viser seg at svært mange av de museer som mottar støtte i dag, har et meget lavt besøkstall og heller ikke har materiale å vise frem som er nasjonalt viktig. Disse medlemmer ønsker heller en reell styrking av de museer som har en nasjonal betydning. De andre må se på sin egeninntjening og søke støtte fra for eksempel kommune, private, næringslivet og ikke minst gjøre seg mer interessante for publikum. Når det gjelder statlig tilskudd bør dette i større grad enn nå basere seg på besøkstall. Disse medlemmer innser likevel at museer med en spesiell nasjonal verdi bør få en egen ordning.
Disse medlemmer har merket seg at det er et betydelig etterslep innen registrering og konservering på flere områder i museumssektoren og ser at det trengs en sterkere prioritering på hvor man skal bruke offentlige midler. På den måten vil man få mer helhet i dette viktige arbeidet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til drøfting rundt en museumslov. Dette medlem mener at argumentene for en museumslov er sterke. Både arkiv- og biblioteksektoren har en egen lovgivning. Dette medlem viser til at erfaringene med en egen museumslov i Danmark er gode, og ber derfor Regjeringa komme tilbake med et forslag om en museumslov.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en museumslov."
Komiteen har merket seg at meldingen tar til orde for å gi tiltak innenfor det flerkulturelle saksområdet høy prioritet ved framtidige tildelinger av prosjektmidler under ABM-utvikling og støtter dette. Komiteen har også merket seg meldingens ord om at det de siste tiårene er gjort mye for å gi den samiske kulturen en rettmessig plass i den totale formidling av de historiske utviklingslinjer i Norge og at det samtidig vil være aktuelt å vurdere nye prosjekt i årene framover. I denne sammenheng omtaler meldingen planen om et samisk kunstmuseum som en ny avdeling ved De Samiske Samlinger i Karasjok.
Komiteen viser til at Sametinget i sin høringsuttalelse til stortingsmeldingen bl.a. uttrykker som mangelfullt at samiske perspektiver og samepolitiske målsettinger ikke i tydeligere grad er innarbeidet i meldingen. Stortingsmeldingens forståelse for hva det innebærer å være i en urbefolkningssituasjon benevnes også som "mangelfull" og noe som "har medført at de samiske museenes særskilt krevende samfunnsoppgaver ikke søkes imøtekommet". Sametinget legger fram flere oppfordringer for Stortinget der en bl.a. ber om en styrking av den samiske museumsvirksomheten, utredning av de prinsipielle sidene ved framtidig eier- og forvaltningsansvar, overføring av myndighet for et samlet styrt museumsvesen til Sametinget og overføring av Samisk arkiv til Sametingets forvaltning.
Komiteen tar uttalelsen fra Sametinget til etterretning, men finner det vanskelig å ta stilling til de ulike henstillingene i innstillingen på bakgrunn av at det dreier seg om problemstillinger som krever nærmere utredning og dette ikke har vært foretatt innenfor rammen av denne meldingen. Det er imidlertid komiteens oppfatning at flere av problemstillingene er viktige med tanke på bevaring og videreutvikling av den samiske kulturen og ber derfor Regjeringen foreta en samlet vurdering av de foreslåtte tiltakene for å styrke samisk kulturvern.
Komiteens flertall, alle unntatt komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Per Sandberg, viser til det viktige arbeid som er utført i regi av særlig Grue kommune i Hedmark når det gjelder å dokumentere, samle og bevare den skogfinske kulturen. Finnetunet Museum har eksistert i 58 år og skogfinner er i dag akseptert som en minoritetskultur etter Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter (minoritetskonvensjonen).
Flertallet ber departementet vurdere på hvilken måte staten kan bidra til å sikre vern og videreutvikling av den skogfinske kulturarv.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at det er en viktig utfordring å sette urfolk og minoritetskulturer i stand til å sikre og utvikle egen kultur for på den måten å bidra til å opprettholde Norge som et flerkulturelt samfunn.
Dette flertallet har merket seg at den kvenske minoriteten har vært lite påaktet i kulturvernsammenheng. Bortsett fra samlingene ved Vadsø museum har det vært lite gjort. Dette flertallet registrerer derfor med tilfredstillelse at planlagt prosjekt ved Kvæntunet i Børselv i Porsanger vil bli realisert og ber departementet se på mulighetene for en raskere finansiering av det planlagte administrasjonsbygget ved Kvæntunet enn den som er antydet i meldingen.
Dette flertallet er kjent med at det er inngått en samarbeidsavtale mellom Kvæntunet og Vadsø museum - Ruija kvenmuseum, der det framgår at sistnevnte institusjon skal ha ansvar for de museale oppgaver mens Kvæntunets virksomhet knyttes til dokumentasjon, bevaring og utvikling av kvensk språk.
Dette flertallet viser til at Glomdalsmuseet på Elverum er i gang med et verdifullt prosjekt for å etablere et permanent dokumentasjons- og formidlingssenter for taterkulturen i Norge. Det er etter dette flertallets mening viktig å få realisert prosjektet og forutsetter at departementet viderefører kontakten med lokale og regionale myndigheter for å sikre medfinansiering.
Dette flertallet understreker betydningen av at museer dokumenterer, formidler og bevisstgjør forhold til våre nye landsmenns historie i Norge.
Dette flertallet vil presisere at museer for nasjonale minoriteter i hovedsak er et nasjonalt ansvar. Det er likevel naturlig med et samarbeid med lokaliseringskommune og fylke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer imidlertid at et permanent dokumentasjons- og formidlingssenter for taterkulturen i Norge ikke har en samlet oppslutning fra dem som er berørt. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å utsette prosjektet frem til det foreligger en bredere støtte om prosjektet.
Komiteen viser til det initiativ som er tatt for å etablere et nasjonalt museumsnettverk innenfor fiskerisektoren. Nettverket er ifølge initiativtakerne tenkt forankret i fire nasjonale hjørnesteiner: Norges Fiskerimuseum i Bergen, Fiskerimuseet i Ålesund, Kystmuseet i Nord-Trøndelag og Norsk Fiskeindustrimuseum i Melbu.
Komiteen mener det initiativ som er tatt med sikte på å etablere et slikt nettverk både er i tråd med meldingens intensjon og et viktig skritt med sikte på å få en bedre dokumentasjon og formidling av kulturen knyttet til kystbosetting, fiskeri og sjøfart.
Komiteen registerer at fiskerimuseene og det planlagte nettverket er tenkt tilknyttet Fiskeridepartementet og forutsetter at dette blir klarert direkte. Komiteen presiserer at dette ikke omfatter Norveg. Komiteen finner det imidlertid naturlig at Kulturdepartementet og Norsk Museumsutvikling kan bistå Fiskeridepartementet med museumsfaglig kompetanse.
Komiteen vil påpeke behovet for at også norsk fyrvesens historie dokumenteres gjennom de 4 fyrene som til sammen danner nasjonalt fyrmuseum, og som skal knyttes opp til vitensenteret på Jæren gjennom aktiviteten ved Randaberg fyr. Komiteenvil videre peke på utfordringen som ligger i å bevare den del av kysthistorien som kan knyttes til norsk fyrvesen og dokumenteres ved de fire fyrene som samlet utgjør norsk fyrmuseum, og mener staten må definere sitt ansvar i denne sammenheng.
Komiteen ser at det kan være naturlig med et samarbeid mellom de ulike typer museum som knytter seg til kystkulturen.
Komiteen viser til at det har vært arbeidet i mange år med å etablere Falstadsenteret som et nasjonalt senter for opplæring og dokumentasjon innen temaene krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter. Falstad var under 2. verdenskrig skueplass for grove overgrep mot mennesker fra i alt 13 land og Falstadbygningen er godt bygningsmessig bevart som tidligere politisk fengsel og krigsfangeleir.
Komiteen er kjent med at Falstadsenteret har søkt om statlig støtte over Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementets budsjett, og vil i denne sammenhengen understreke at det også må være et nasjonalt ansvar å sørge for at den oppvoksende generasjon får kunnskap og innsikt i denne delen av vår historie.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til planene om utviklinga av Oslo Middelalderby med et middelaldermuseum på Sørenga. Området slik det framstår i dag, har en særegen verdi, lokalt og nasjonalt. Realisering av prosjektet vil være viktig for å synliggjøre middelalderen, historisk og kulturelt. Disse medlemmer mener at universitetets kulturhistoriske samlinger bør lokaliseres i et nybygg på Sørenga, og at Oslo Middelaldermuseum må integreres i dette. Disse medlemmer mener at realiseringa av Oslo Middelaldermuseum må skje i et samarbeid mellom Staten og Oslo kommune.
Komiteen er kjent med at Norges Olympiske Museum på Lillehammer har en svært vanskelig driftssituasjon. Komiteen ber departementet se nærmere på tilskuddsordningen.
Komiteen viser til at departementet vil utrede grunnlaget for å etablere et fellesorgan for arkiv, bibliotek og museum, ABM-utvikling, som skal være samordningsorgan og legge til rette for videre samhandling og samarbeid mellom de tre sektorene. Departementet forutsetter at denne utredningen skal foregå i nært samarbeid med de aktuelle fagmiljøer og delsektorene. Formålet er å skape bedre rammevilkår for den fremtidige utvikling av samarbeid og samordning mellom sektorene.
Komiteen har merket seg at dersom utredningsfasen viser at det er faglig grunnlag for en nyorganisering vil det bli etablert en arbeidsgruppe som skal forberede og gjennomføre etableringen av samordningsorganet. Et av hovedspørsmålene i utredningen vil være å få vurdert hva som kan oppnås ved å integrere nåværende Statens bibliotektilsyn og Norsk museumsutvikling i det nye organet. Komiteen har også merket seg at Riksarkivarens arbeidsoppgaver ikke er tenkt inkludert i det nye organet.
Komiteen har videre merket seg at det foreslåtte samordningsorganet skal ha samarbeidsrelasjoner til ulike organer i tilknytning til høyere utdanning, som Norgesnett-rådet, Riksbibliotektjenesten, Norges forskningsråd m.v. vedrørende arkiv, bibliotek- og museumsspørsmål. I tillegg skal organet også ha oppgaver i forhold til Riksantikvaren og deler av kulturminnevernet.
Komiteen viser til at meldingen for alle tre sektorene skisserer en tiltaksmodell etter to parallelle strategier som omfatter både en generell styrking av institusjonene med tanke på bedre basistjenester og samtidig mer tidsavgrensede satsinger. I tillegg til de sektorvise satsingene er det foreslått en rekke fellestiltak. Til sammen skisserer meldingen en opptrapping av de statlige driftsbevilgningene med totalt 414 mill. kroner over nåværende nivå i løpet av kommende femårsperiode. Komiteen viser i denne forbindelse til brev fra Kulturdepartementet datert 16. november 2000 (vedlegg 2) der den foreslåtte opptrappingen i driftsbevilgningene utover nåværende nivå bekreftes. I brevet bekreftes også en spesifisering av de forslåtte 414 mill. kroner på de aktuelle områder.
Komiteen er kjent med at det er uttrykt bekymring fra bl.a. Norges Museumsforbund om at en omfattende utredningsprosess nå, med sikte på å opprette ABM-utvikling, kan komme til å forsinke andre sentrale tiltak som er foreslått i stortingsmeldingen.
Komiteen har ikke grunnlag for å trekke en konklusjon som den som er antydet fra Norsk Museumsforbund, men mener det haster med å komme i gang med de foreslåtte, sektorvise tiltakene og komiteen vil se det som svært uheldig dersom disse skulle bli skadelidende eller på noen måte forsinket på grunn av en slik utredning.
Samtidig vil komiteen se det som uaktuelt å gjennomføre en samordning der bare to av sektorene inngår. Et framtidig kompetanseorgan, slik som foreslått i meldingen, må etter komiteens oppfatning omfatte alle de tre ABM-sektorene og legger til grunn at de tre områdene blir likestilt med hensyn til fagkompetanse. Det forutsettes at et evt. organ får ressurser til å bygge opp en tilfredsstillende fagkompetanse på alle de tre områdene.
Komiteen viser videre til det som er sagt i denne innstillingen om nødvendigheten av nærmere koordinering innenfor så vel bibliotek- som museumssektoren og ser at det kan være hensiktsmessig å foreta nødvendige avklaringer før prosessen med å samordne sektorene i et felles kompetanseorgan, igangsettes. Komiteen ber på denne bakgrunn departementet vurdere nærmere tidspunktet for opprettelsen av ABM-utvikling slik at dette arbeidet ikke skal virke forstyrrende inn på andre viktige prosesser innenfor de enkelte sektorer.
Komiteen forutsetter at utredningen også ser på erfaringene med samordnet ABM-utvikling i andre land, som for eksempel England.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at en satsing i dette omfang er nødvendig og forutsetter at Regjeringen følger opp dette i de årlige budsjett. Komiteen viser samtidig til at det i nevnte brev er referert til et samlet investeringsbehov ved kulturinstitusjonene slik det er redegjort for i meldingen på 3,8 mrd. kroner i kommende tiårsperiode.
Komiteen vil understreke at det er påkrevd å utarbeide en investeringsplan for kulturbygg som forelegges Stortinget i de årlige budsjettproposisjonene. Det vil gi grunnlag for en løpende prioritering av aktuelle prosjekter. Komiteen ber om at investeringsplanen legges fram i budsjettet for 2002.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at utover midlene til nytt operahus, må den økonomiske ramme for øvrige kulturbygg i det kommende tiåret dekke prosjekter i det omfang departementet redegjør for i stortingsmeldingen. I lys av det betydelige etterslepet, viktigheten av en god bygningsmessig infrastruktur som basis for et aktivt kulturliv i hele landet og for å komme på nivå med andre land i utbyggingen av sentrale kulturinstitusjoner, framstår dette som svært nødvendig.
Komiteen viser til at Nobels fredspris verden over har høstet en unik anerkjennelse og prestisje som et av de viktigste internasjonale instrumenter for freds- og brobygging. Komiteen mener dette også forplikter Norge som nasjon og forvalter av dette instrumentet til å tilrettelegge for dokumentasjon, synliggjøring og formidling av fredsprisens historie og betydning. Et fredsprissenter vil i denne sammenheng også være av stor nasjonal verdi.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til behandlingen av operasaken, jf. Innst. S. nr. 213 (1998-1999) der komitéflertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ba Regjeringen vurdere muligheten for å etablere et fredsprissenter i regi av Den Norske Nobelkomité i hovedstasjonsbygningen på Vestbanen, selv om det ikke ble flertall for å bygge opera på tomten ved siden av.
Flertallet viser også til at stortingsmeldingen peker på et annet alternativ, nemlig Bankplassen 1, der Museet for samtidskunst holder til, som lokalisering for fredsprissenter når dette museet med tiden blir flyttet til Tullinløkka. Komiteen har imidlertid forståelse for at Den Norske Nobelkomité ikke ser dette som noen god løsning.
Flertallet vil på denne bakgrunn be Regjeringen i samarbeid med Den Norske Nobelkomité bidra til at et fredsprissenter kan etableres i den gamle stasjonsbygningen på Vestbanen på vilkår som gjør en slik realisering mulig.
Flertallet er kjent med at leiekontrakten med nåværende leietaker i stasjonsbygningen utløper i år 2002 og at Den Norske Nobelkomité planlegger åpning av fredsprissentret i forbindelse med markeringen av uavhengighetsjubileet våren 2005. Dette innebærer at kontrakten med nåværende leietaker kan forlenges for en toårsperiode. Flertallet vil anmode departementet om så langt mulig å være behjelpelig med å sikre at nevnte leietaker kan finne andre egnede lokaler til sitt formål.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med Den Norske Nobelkomité legge til rette for at et fredsprissenter kan etableres i den gamle stasjonsbygningen på Vestbanen, med sikte på åpning 7. juni 2005."
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at det er vanlig at vertskommuner bidrar økonomisk ved opprettelsen av tiltak som det kan forventes at vertskommunen vil ha stor nytte av.
Dette flertallet vil videre understreke at det i forbindelse med etableringen av et fredsprissenter på Vestbanen også må legges tydelige føringer på disponeringen av den øvrige del av Vestbanetomten, som sikrer at evt. bygninger som skal oppføres senere også har et formål som kan harmonere med formålet for fredsprissenteret. Et større kulturbygg kan være et eksempel på dette, men at området for øvrig kan preges av varierte bymessige funksjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er positive til etablering av et fredsprissenter i Oslo. Disse medlemmer viser til Den Norske Nobelkomités ønske om etablering i stasjonsbygningen på Vestbanen. Disse medlemmer viser til Oslo kommunes planer for utvikling av Vestbaneområdet og mener at lokalisering bør skje i nært samarbeid med Oslo kommune, som er reguleringsmyndighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er positive til at det innledes forhandlinger mellom staten, Oslo kommune og Den Norske Nobelkomité om en eventuell overdragelse av Vestbanebygningen til Den Norske Nobelkomité.
Komiteen viser til omtale av de lokale/regionale planene om bygging av et Hamsun-senter på Hamarøy i Nordland i forbindelse med statsbudsjettet for Kulturdepartementet, jf. St.prp. nr. 1(2000-2001). Kommunale og regionale myndigheter har allerede bidratt med betydelige ressurser til byggingen og komiteen er kjent med at det også vil bli søkt finansiell støtte til prosjektet i utlandet.
Komiteen mener prosjektet er interessant og ber departementet definere det statlige ansvar nærmere før det tas stilling til om og evt. i hvilket omfang støtte skal gis.
Komiteen viser til planene om å samorganisere seks store kunst- og kunstindustrimuseer i Oslo-området til ett nasjonalt kunstmuseum med hovedbase konsentrert til området ved Tullinløkka. Selv om den fysiske plasseringen av enkelte av enhetene vil være som i dag, kan en slik organisering ha store fordeler både faglig og på annen måte. De seks institusjonene som er tenkt samorganisert er Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Riksutstillinger, Kunstindustrimuseet i Oslo, Norsk Arkitekturmuseum og Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser svært positivt på det initiativ som er tatt i meldingen for en samordning til et stort kunstmuseum i hovedstaden. Flertallet mener en slik samlet institusjon vil ha et betydelig potensial på flere områder både for Norge som nasjon og for hovedstaden Oslo og slutter seg til intensjonene i den framlagte planen.
Komiteen er enig i at det gjennom dialog og prosess bør være mulig å ivareta både ulike faglige perspektiver og tradisjonelt særpreg innenfor en samordnet institusjonell ramme. For å motvirke tilstivning og fragmentering og for å kunne fremme helhetstenkning er det viktig også å vurdere nye konstellasjoner. Således er det komiteens oppfatning at et samordnet kunstmuseum i størst mulig grad må fungere som en organisk enhet.
Komiteen vil imidlertid understreke at dette ikke behøver å stå i et motsetningsforhold til det å videreutvikle de enkelte delinstitusjonenes egenart. En ny og samordnet struktur forutsetter etter komiteens oppfatning også en kombinasjon av organisatorisk fleksibilitet, dynamikk og tempo som gjør det egnet til å ivareta nye strømninger.
Komiteen er innforstått med at den endelige geografiske plassering av de ulike institusjonene innenfor det framtidige museumskomplekset må utredes nærmere.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at flere av de nevnte institusjonene i dag holder til i for små, uhensiktsmessige og lite tidsmessige bygninger og mener det haster med å få vedtatt en framdriftsplan for den videre prosess. Flertallet viser til den skisse til framdriftsplan som ligger i meldingen og mener den bør være et godt utgangspunkt for det videre utredningsarbeid.
Komiteen er enig i at det første byggetrinnet, nybygget på Tullinløkka, først og fremst må ta sikte på å løse de mest akutte problemene for Nasjonalgalleriet og dessuten legge til rette for å overføre samlingene av samtidskunst fra Bankplassen.
Komiteen slutter seg til forslaget om å sette ned en arbeidsgruppe med deltakere fra de aktuelle departementer og Oslo kommune som i samarbeid med de respektive institusjonene og fagmiljøene skal konkretisere den planen som er skissert i meldingen.
Komiteen har merket seg at en fristilling av bygningene Historisk museum og den gamle kjemibygningen vil være avhengig av nybygg for Universitetets kulturhistoriske museum på/ved Sørenga. Tilsvarende vil fristilling av bygningen Statens kunstakademi holder til i, være avhengig av at et samlokaliseringsalternativ for Kunshøgskolen i Oslo blir realisert.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at visjonen om et nytt nasjonalt museum for kunst i Oslo krever at Tullinløkka og de eksisterende bygninger på begge sider av "løkka" sees i sammenheng og på sikt reserveres i sin helhet for det nye kunstmuseet. Dette forutsetter at Universitetets kulturhistoriske museer allerede nå sikres en tomt for nybygg ved middelalderparken på Sørenga, innenfor de planene som Oslo kommune nå vil utarbeide for utforming av Sørenga/Bispevika i Oslo øst. Komiteen vil videre understreke at en utbygging av Tullinløkka også må sikre at "løkka" fortsatt kan framstå som et åpent byrom.
Komiteen er kjent med at det er planlagt etablering av et eget kunstmuseum for Sogn og Fjordane, Sogn og Fjordane kunstmuseum, som en desentralisert formidlingsmodell basert på de største kunstformidlingsinstitusjonene i fylket. Et viktig mål er for øvrig å opprette et nettverk for formidling av kunst og kunsthåndverk i regi av Sogn og Fjordane kunstmuseum.
Komiteen registrerer at etableringen er prioritert fra Sogn og Fjordane fylkeskommune og mener forslaget er interessant og ber departementet på egnet måte komme tilbake med en vurdering av prosjektet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til den betydning av nasjonal karakter Bergen kunstmuseum har og vil derfor be departementet vurdere en statlig medvirkning når det gjelder det pågående arbeidet for å ta i bruk Lysverkbygningen til museets formål.