Vedlegg: Brev fra Finansdepartementet til Høyresstortingsgruppe, datert 1. november 2000
Spørsmål:
Hvor mange nye stillinger må Rikstrygdeverket tilføres og hva vil det koste å administrere en ordning med kjøp av helsetjenester som bygger på følgende forutsetninger:
– Pasienter som ikke får tilbud om behandling innen medisinsk forsvarlige frister i Norge, skal tilbys dette i utlandet for det offentliges regning.
– Fristene for behandling skal være individuelle, og fastsettes av legen ut fra klinisk skjønn og en medisinsk vurdering av hver enkelt pasient.
– Det offentlige skal dekke pasientens reiseutgifter, med unntak av en egenandel som tilsvarer den egenandel som gjelder ved reise knyttet til fritt sykehusvalg i Norge.
Det bes om anslag med utgangspunkt i 1) at ordningen gjelder alle pasienter på venteliste, og 2) at ordningen gjelder pasienter som omfattes av retten til nødvendig helsehjelp på bakgrunn av sosialkomiteens innstilling til den nye pasientrettighetsloven.
Svar:
Spørsmålet er forelagt Sosial- og helsedepartementet som svarer:
Innledningsvis må det understrekes at det er svært usikkert grunnlag for å anslå hvor mange av pasientene på venteliste ved norske sykehus som vil kunne gis behandling i utlandet dersom det åpnes for dette. Antallet vil bl.a. avhenge av en nærmere utredning av hvilke pasientgrupper det er hensiktsmessig og mulig å sende til utlandet for behandling. Opplegget i forhold til ledsager og hvilke land som vil kunne være aktuelle, vil påvirke hvor mange som vil ønske å benytte seg av behandlingstilbud i utlandet. Færre må forventes å ønske behandling i et land med et språk som pasienten ikke behersker.
1. Alle pasienter på venteliste
Ifølge tall fra Norsk pasientregister (NPR) venter om lag 280 000 pasienter på somatisk behandling.
De fleste pasientene får behandling innen rimelig tid. Gjennomsnittlig ventetid for alle pasienter på venteliste ligger under 3 måneder.
En eventuell ny ordning med behandling i utlandet forutsettes forbeholdt pasienter hvor ventetiden er lang. Som et utgangspunkt for å tallfeste det samlede omfang av pasienter som kan være aktuelle for en slik ordning, kan det skilles mellom a) pasienter med garanti (hovedsakelig 3 mnds garanti), b) pasienter uten garanti som har ventet mer enn 6 måneder alternativt pasienter som har ventet lengre enn 9 måneder. Alternativene under punkt b ovenfor er ment som rene illustrasjoner, og en har her ikke vurdert hvorvidt dette i de enkelte tilfellene kan anses som medisinsk forsvarlig eller ikke.
a) Pasienter med garanti som har ventet lengre enn 3 måneder
Tall fra NPR viser at 5803 pasienter opplever brudd på ventetidsgarantiene. Av disse venter 5205 pasienter på somatisk behandling. 3392 pasienter venter på poliklinisk behandling, 383 pasienter dagbehandling og 1430 på behandling ved innleggelse. I tillegg kommer en pasientgruppe som ikke er spesifisert. Hva slags type behandling pasientene venter på sier ikke nødvendigvis noe om lidelsenes alvorlighetsgrad.
Tall fra NPR på garantipasienter med ventetid over 90 dager før utskriving viser at dette gjelder bl.a. pasienter med langsomtvoksende former for kreft (hvor behandlingen kan være påbegynt tidligere), pasienter med ledd- og ryggproblemer, pasienter med sykdommer i fordøyelsesorganene, og pasienter som venter på poliklinisk utredning av hjertesykdommer.
En del av disse pasientene blir satt opp på behandling i nær fremtid og antas derfor ikke å være aktuelle for behandling i utlandet. I tillegg er det erfaringsmessig en høy prosentandel som ikke er egnet eller interessert i behandling i annet sykehus enn på hjemstedet, for eksempel på grunn av høy alder og sammensatte lidelser. Evalueringen av ventelistedugnaden foretatt av Senter for helseadministrasjon ved Universitetet i Oslo i 1998, viser at kun 50 pst. av pasientene på venteliste ønsket behandling i andre fylker enn der hvor de opprinnelig var blitt henvist. Denne andelen vil trolig være enda lavere blant pasienter som tilbys behandling i utlandet.
Som en beregningsteknisk forutsetning tas det i det følgende utgangspunkt i at gjennomsnittlig behandlingskostnad i utlandet settes lik en gjennomsnittlig DRG-pris på 28 324 kr. Prisen ved de utenlandske behandlingsinstitusjonene vil kunne ligge lavere enn dette, noe som vil medføre at enhetsprisen som her er lagt til grunn kan være noe høy. I beregningene nedenfor er det videre forutsatt at også polikliniske pasienter får behandling i utlandet, hvilket tilsier betydelig lavere gjennomsnittlige behandlingskostnader.
Hvis det legges til grunn at det vil være aktuelt å behandle 5286 pasienter i utlandet, vil det dermed medføre en kostnad på ca. 150 mill. kr. Legges det 50 pst. av denne pasientgruppen til grunn blir kostnadene ca. 75 mill. kr.
I tillegg kommer utgifter til transport. Et anslag basert på et gjennomsnitt på ca. 10 000 kr. gir en samlet kostnad på vel 50 mill. kr. for å transportere 5286 pasienter, og vel 25 mill. kr. for å transportere halvparten av disse.
Mange pasienter vil også trenge ledsager, noe som ikke er tatt med i beregningene. Ledsager vil som oftest være en pårørende, men i noen tilfeller kan det også bli aktuelt med helsepersonell. Uansett om ledsager er nær pårørende eller helsepersonell, vil dette ha innvirkning på innenlandsk etterspørsel. Disse representerer arbeidskraft innenlands som for en kortere periode ikke vil være disponibel, og dette vil forsterke presset i det norske arbeidsmarkedet. Hvis ledsager må hentes fra helsevesenet, vil det også påvirke behandlingskapasiteten i Norge. Kostnader til kostgodtgjørelse, tapt arbeidsinntekt og opphold er ikke inkludert.
b) Pasienter uten garanti som har ventet mer enn 6 måneder/9 måneder
Det finnes 93 843 pasienter som har ventet mer enn 6 måneder på somatisk behandling. Av disse venter 70 689 på poliklinisk behandling, 8 540 pasienter venter på dagbehandling, og 14 614 venter på innleggelse.
Sannsynligvis vil enda større andel av denne pasientgruppen være lite interessert i behandling i utlandet. Videre kan det anføres at det vil være lite hensiktsmessig å behandle polikliniske pasienter i utlandet da behandlingskostnadene i slike tilfeller vil kunne være betydelig lavere enn transportkostnadene. Som en illustrasjon tas det i følgende utgangspunkt i at behandling i utlandet er aktuelt for ca. 25 pst. av denne pasientgruppen, dvs. for ca. 23 500 pasienter.
Basert på de samme forutsetningene som under pkt. a vil et anslag på kostnadene av å behandle 23 500 pasienter i utlandet være 666 mill. kroner.
I tillegg kommer også her utgifter til transport. Basert på de samme forutsetningene som under pkt. a er et anslag for transport av 23 500 pasienter ca. 235 mill. kroner. Eventuelle kostnader til kost, opphold, tapt arbeidsfortjeneste og ledsager er også her holdt utenfor.
Totalt har 67 904 pasienter ventet mer enn 9 måneder på somatisk behandling. Av disse venter 50 797 pasienter på poliklinisk behandling, 5 872 pasienter venter på dagkirurgi, og 11 235 pasienter venter på innleggelser.
Med de samme forutsetninger lagt til grunn som under pkt. a og b, vil utgiftene til behandling i utlandet for 25 pst. av pasientene som har ventet mer enn 9 måneder (16 976 pasienter) beløpe seg på 481 mill. kroner.
Transportutgiftene blir her anslagsvis 170 mill. kroner.
2. Pasienter som omfattes av rett til nødvendig helsehjelp
Pasienter som omfattes av rett til nødvendig helsehjelp på bakgrunn av Sosialkomiteens innstilling til ny pasientrettighetslov antas å være om lag det samme antall som i dag har behandlingsgaranti iht. forskrift om ventetidsgaranti.
Det vises for øvrig til kostnadsoverslaget i pkt. 1a.
3. Administrasjon av en eventuell ordning
I tillegg til utgifter til behandling og transport kommer utgifter til administrasjon av ordningen. Det mest aktuelle er å etablere en sentral enhet, men hvor denne eventuelt skal plasseres er ikke avklart.
Kostnadene til administrasjon vil være avhengige av hvordan ordningen utformes og organiseres. Hvis det forutsettes at oppgavene er knyttet til samhandling med fylkeskommunene, prisforhandlinger, utforming av avtaler, kontraktsinngåelser, organisering av reiser og rapportering, legges det til grunn årlige driftsutgifter på om lag 15 mill. kroner. I tillegg kommer engangsutgifter (til EDB o.l.) på ca. 10 mill. kroner.
Dette anslaget er basert på at det er fylkeskommunen som selekterer blant aktuelle pasienter. Dersom oppgaven skal ligge i den sentrale enheten vil behovet for administrative ressurser være betydelig større.