2.1 Drivstoffavgifter

Sammendrag

Stortinget la til grunn en oljepris på kr 125 pr. fat ved behandlingen av statsbudsjettet for inneværende år. Oljeprisen er nå i området kr 260 pr. fat og har vært over kr 340 pr. fat i år.

Bensin- og autodieselprisene har dermed gjennom året vedvarende vært svært mye høyere enn hva som ble lagt til grunn som forutsetning ved budsjettbehandlingen. Dette har ført til svært mye høyere transportomkostninger for næringsliv og husholdninger. Norges Bank fastslår i sin inflasjonsrapport for 3. kvartal at oljeprisen og avgiftene har drevet konsumprisindeksen i været og dermed nødvendiggjort de kraftige renteøkninger gjennom året.

Det må konstateres at Stortingets budsjettforutsetning om oljeprisen har sviktet. Dermed har forventningen om pumpepris for drivstoff sviktet. Næringsliv og husholdninger bruker mer enn forutsatt av sin disponible inntekt på renter og transport. Regjeringens og flertallets passivitet overfor drivstoffavgiftene har således gitt husholdningene og næringslivet et dårligere økonomisk utgangspunkt enn det som var forutsatt i nasjonalbudsjettet. For å bringe balanse i regnskapet og yte noe tilbake for den utilsiktede innstramning dette har medført hittil i år, fremmes med dette forslag til nye avgiftssatser for bensin og autodiesel slik at pumpeprisen i Norge kommer ned i ca. kr 6,90. De nye og lavere avgiftssatser er foreslått gjort gjeldende fra og med 1. november 2000. Det er ingen grunn til å vente og Stortinget har da også i andre sammenhenger demonstrert evne til å lage nye lover på rekordkort tid når den politiske vilje er til stede. Fremskrittspartiet vil for øvrig vise til sine forslag om bevegelige drivstoffavgifter for å sikre en stabil bensin- og dieselpris mellom kr 6,50 og kr 7,00 pr. liter som vil bli tatt opp igjen noe senere.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til sine merknader foran og går imot forslag om endring av drivstoffavgiften på inneværende års budsjett.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at forslagsstiller i utgangspunktet foreslo at reduksjoner i diesel- og bensinavgifter skulle iverksettes fra 1. november 2000. På grunn av den tiden det har tatt for å få behandlet forslaget, vil disse medlemmer nå foreslå at dette iverksettes fra 15. november 2000.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under punkt 1 og fremmer følgende forslag:

"a

I Stortingets vedtak om særavgifter til statskassen for budsjetterminen 2000 gjøres følgende endringer med virkning fra 15. november 2000:

AVGIFT PÅ MOTORVOGNER M.M.

V. Avgift på bensin

§ 1 nytt annet ledd skal lyde:

Fra 15. november 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen på bensin. Avgift betales med følgende beløp pr. liter:

• a) For blyholdig bensin med blyinnhold over 0,05 g/l: kr 2,02.

• b) For blyholdig bensin med blyinnhold 0,05 g/l eller under: kr 1,48.

• c) For blyfri bensin: kr 1,23.

VI. Avgift på mineralolje til framdrift av motorvogn (autodieselavgift)

§ 1 nytt annet ledd skal lyde:

Fra 15. november 2000 skal det i henhold til lov av 19. mai 1933 nr. 11 betales avgift til statskassen med kr 0,70 pr. liter mineralolje til framdrift av motorvogn.

b

På statsbudsjettet for 2000 gjøres følgende endringer:

2.2 Sletting av underskudd og full kapasitetsutnyttelse ved norske sykehus

Sammendrag

For å dekke oppsamlede underskudd ved de norske sykehus, samt å sikre tilstrekkelige midler slik at ikke mangel på penger er en begrunnelse for at ikke maksimal kapasitetsutnyttelse for operasjoner og behandling av syke mennesker utnyttes, foreslås en tilleggsbevilgning på 2 000 mill. kroner for inneværende budsjettermin. Bevilgningen gjøres som en overslagsbevilgning og det forutsettes at midlene stilles til rådighet direkte til de enkelte sykehus basert på innsendte oppgaver over regnskapssituasjonen, samt muligheter for å øke kapasiteten hvis penger stilles til rådighet fra og med 1. november 2000.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til merknader under avsnitt 1 foran og går imot forslag om bevilgning for å dekke underskudd ved norske sykehus.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Dokument nr. 8:1 (2000-2001) og argumentasjonen i dette som nå er forsterket ved at Ullevål sykehus er pålagt å spare 300 mill. kroner og at sjefslegen har meddelt at dette vil redusere behandlingen av syke mennesker. Behovet for å fjerne underskudd og sikre friske midler for perioden november og desember er enda klarere. Pengemangelen i andre sykehus er også bekreftet. Disse medlemmer vil ikke sitte som passive tilskuere til at mennesker i Norge risikerer å dø og lide fordi vår styrtrike stat skal spare penger i utlandet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"På statsbudsjettet for 2000 gjøres følgende endring:

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er behov for å styrke finansieringsordningene for sykehusene, og vil i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2001 fremme forslag om forbedringer i ordningen med innsatsstyrt finansiering. Finansiering av sykehusene må legges opp slik at man belønner aktivitet og effektiv drift. Disse medlemmer advarer mot at man gjennom å ukritisk slette alle underskudd ved norske sykehus i realiteten belønner sykehus som har drevet mindre effektivt og uten tilstrekkelig økonomisk styring.

2.3 Opprettelse av et Statens kontor for kjøp av medisinske operasjoner og tjenester fra utlandet (SKKMOTU)

Sammendrag

Det foreslås opprettet et eget kontor (SKKMOTU) som skal organisere kjøp av behandlingskapasitet fra sykehus og behandlingsinstitusjoner i andre land. Et slikt kontor bør kunne opprettes i løpet av noen uker med en stillingsramme til å begynne med på ca. 20 personer. Samtidig innføres det et system hvor alle sykehus kan innrapportere alle pasienter som er utredet for behandling eller operasjon, men hvor kapasitetsmangelen er slik at behandling ikke vil kunne påbegynnes før etter to måneder. Kontoret forventes å raskt skaffe seg en oversikt over hvilke sykehus i Europa som mot betaling kan ta imot ulike pasientkategorier, samt en kvalitetsvurdering av disse tilbud. Videre må det utvik­les rutiner for kjøp og organisering av transportkapasitet for de pasienter som velger å la seg behandle i utlandet fremfor å vente i usikkerhet i Norge, samt for oppholdssystemer i de enkelte land. Det må videre lages noen enkle regler for mulighet til å ha med seg pårørende og andre praktiske spørsmål. De utgifter dette vil medføre vil bortsett fra kontorets egne driftskostnader på ca. 20 mill. kroner pr. år ikke påvirke norsk innenriksøkonomi idet utgiftene til transport, opphold og betaling for operasjonen eller behandlingen vil påløpe i utlandet. For å sikre at kontoret vil kunne starte opp, samt sikres midler til ett års drift foreslås det å bevilge 20 mill. kroner til driften av kontoret og 3 000 mill. kroner (3 pst. av engangsoverskuddet) på 100 mrd. kroner ekstra i 2000 og begge bevilgninger gjøres overførbare til neste år.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til svarbrev fra finansministeren til Arbeiderpartiets stortingsgruppe av 1. november 2000:

"Spørsmål fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe, av 27.10.2000, vedrørende Dok. nr. 8:1 for 2000-2001

Spørsmål:

Hvor stor andel av de som står på venteliste ved norske sykehus vil det være mulig å tilby behandling i utlandet, dersom en slik mulighet gjøres tilgjengelig?

Er det mulig å iverksette en slik ordning allerede inneværende år? Eventuelt hvor raskt vil en økning av antall operasjoner i utlandet kunne iverksettes?

Hva vil i såfall provenyvirkningen være i år og neste år?

Svar:

Spørsmålet er forelagt Sosial- og helsedepartementet som svarer:

• 1. Hvor stor andel av de som står på venteliste ved norske sykehus vil det være mulig å tilby behandling, dersom en slik mulighet gjøres tilgjengelig?

Innledningsvis må det understrekes at det er et svært usikkert grunnlag for å anslå hvor mange av pasientene på venteliste ved norske sykehus som vil kunne gis behandling i utlandet dersom det åpnes for dette. Antallet vil bl.a. avhenge av en nærmere utredning av hvilke pasientgrupper det er hensiktsmessig og mulig å sende til utlandet for behandling. Opplegget i forhold til ledsager og hvilke land som vil kunne være aktuelle, vil påvirke hvor mange som vil ønske å benytte seg av behandlingstilbud i utlandet. Færre må forventes å ønske behandling i et land med et språk som pasienten ikke behersker.

I følge tall fra Norsk pasientregister (NPR)1 venter omlag 280 000 pasienter på somatisk behandling2.

De fleste pasientene får behandling innen rimelig tid. Gjennomsnittlig ventetid for alle pasienter på venteliste ligger under 3 måneder.

En eventuell ny ordning med behandling i utlandet forutsettes forbeholdt pasienter hvor ventetiden er lang. Som et utgangspunkt for å tallfeste det samlede omfang av pasienter som kan være aktuelle for en slik ordning, kan det skilles mellom a) pasienter med garanti (hovedsakelig 3 mnds garanti) b) pasienter uten garanti som har ventet mer enn 6 måneder alternativt pasienter som har ventet lengre enn 9 måneder. Alternativene under punkt b ovenfor er ment som rene illustrasjoner, og en har her ikke vurdert hvorvidt dette i de enkelte tilfellene kan anses som medisinsk forsvarlig eller ikke.

a) Pasienter med garanti som har ventet lengre enn 3 måneder

Tall fra NPR viser at 5 803 pasienter opplever brudd på ventetidsgarantiene. Av disse venter 5 205 pasienter på somatisk behandling. 3 392 pasienter venter på poliklinisk behandling, 383 pasienter dagbehandling og 1 430 på behandling ved innleggelse. I tillegg kommer en pasientgruppe som ikke er spesifisert. Hva slags type behandling pasientene venter på sier ikke nødvendigvis noe om lidelsenes alvorlighetsgrad.

Tall fra NPR på garantipasienter med ventetid over 90 dager før utskriving viser at dette gjelder bl.a. pasienter med langsomtvoksende former for kreft (hvor behandlingen kan være påbegynt tidligere), pasienter med ledd- og ryggproblemer, pasienter med sykdommer i fordøyelsesorganene, og pasienter som venter på poliklinisk utredning av hjertesykdommer.

En del av disse pasientene blir satt opp på behandling i nær fremtid og antas derfor å ikke være aktuelle for behandling i utlandet. I tillegg er det erfaringsmessig en høy prosentandel som ikke er egnet eller interessert i behandling i annet sykehus enn på hjemstedet, for eksempel på grunn av høy alder og sammensatte lidelser. Evalueringen av ventelistedugnaden foretatt av Senter for helseadministrasjon ved Universitetet i Oslo i 1998, viser at kun 50 % av pasientene på venteliste ønsket behandling i andre fylker enn der hvor de opprinnelig var blitt henvist. Denne andelen vil trolig være enda lavere blant pasienter som tilbys behandling i utlandet.

Det vil derfor være rimelig å anta at det neppe vil være aktuelt med behandling for mer enn 50 pst. av denne pasientgruppen.

b) Pasienter uten garanti som har ventet mer enn 6 måneder/9 måneder

Det finnes 93 843 pasienter som har ventet mer enn 6 måneder på somatisk behandling. Av disse venter 70 689 på poliklinisk behandling, 8 540 pasienter venter på dagbehandling, og 14 614 venter på innleggelse.

1 Pr. 31.08.2000 2 Det står 289 678 pasienter på venteliste i Norge. Av disse er omlag 10 000 psykiatriske pasienter.

Sannsynligvis vil enda en større andel av denne pasientgruppen være lite interessert i behandling i utlandet. Videre kan det anføres at det vil være lite hensiktsmessig å behandle polikliniske pasienter i utlandet da behandlingskostnadene i slike tilfeller vil kunne være betydelig lavere enn transportkostnadene. Som en illustrasjon tas det i det følgende utgangspunkt i at behandling i utlandet er aktuelt for ca. 25 % av denne pasientgruppen, dvs. for ca. 23 500 pasienter.

• 2. Er det mulig å iverksette en slik ordning allerede inneværende år? Eventuelt hvor raskt vil en økning av antall operasjoner i utlandet kunne iverksettes?

Departementet mener at man i løpet av året vil kunne lage et rammeverk for en eventuell ordning, f.eks. klargjøre kriterier for hvilke pasienter som kan reise hvor. Målsetningen må være at ordningen skal kunne være operativ det meste av 2001.

• 3. Hva vil i såfall provenyvirkningen være i år og neste år?

På bakgrunn av det usikre anslaget på hvor mange ventelistepasienter som vil kunne gis behandling i utlandet, kan det ikke angis noen eksakt provenyvirkning.

Som en beregningsteknisk forutsetning tas det i det følgende utgangspunkt i at gjennomsnittlig behandlingskostnad i utlandet settes lik en gjennomsnittlig DRG-pris på 28 324 kr. Prisen ved de utenlandske behandlingsinstitusjonene vil kunne ligge lavere enn dette, noe som vil medføre at enhetsprisen som her er lagt til grunn kan være noe høy. I beregningene nedenfor er det videre forutsatt at også polikliniske pasienter får behandling i utlandet, hvilket tilsier betydelig lavere gjennomsnittlige behandlingskostnader.

Pasienter med garanti som har ventet mer enn 3 måneder

Hvis det legges til grunn at det vil være aktuelt å behandle 5286 pasienter i utlandet, vil det dermed medføre en kostnad på ca. 150 mill. kr. Legges det 50 % av denne pasientgruppen til grunn blir kostnadene ca. 75 mill. kr.

I tillegg kommer utgifter til transport. Et anslag basert på et gjennomsnitt på ca. 10 000 kr. gir en samlet kostnad på vel 50 mill. kr for å transportere 5286 pasienter, og vel 25 mill. kr for å transportere halvparten av disse.

Mange pasienter vil også trenge ledsager, noe som ikke er tatt med i beregningene. Ledsager vil som oftest være en pårørende, men i noen tilfeller kan det også bli aktuelt med helsepersonell. Uansett om ledsager er nær pårørende eller helsepersonell, vil dette ha innvirkning på innenlandsk etterspørsel. Disse representerer arbeidskraft innenlands som for en kortere periode ikke vil være disponibel, og dette vil forsterke presset i det norske arbeidsmarkedet. Hvis ledsager må hentes fra helsevesenet, vil det også påvirke behandlingskapasiteten i Norge. Kostnader til kostgodtgjør­else, tapt arbeidsinntekt og opphold er ikke inkludert.

Pasienter uten garanti som har ventet mer enn 6 måneder/9 måneder

Basert på de samme forutsetningene som under pkt. a vil et anslag på kostnadene av å behandle 23 500 pasienter i utlandet være 666 mill. kr.

I tillegg kommer også her utgifter til transport. Basert på de samme forutsetningene som ovenfor er et anslag for transport av 23 500 pasienter ca. 235 mill. kr. Eventuelle kostnader til kost, opphold, tapt arbeidsfortjeneste og ledsager er også her holdt utenfor.

Totalt har pr. 31.08.2000 67 904 pasienter ventet mer enn 9 mnd på somatisk behandling. Av disse venter 50 797 pasienter på poliklinisk behandling, 5872 pasienter venter på dagkirurgi, og 11 235 pasienter venter på innleggelser.

Med de samme forutsetninger som lagt til grunn ovenfor, vil utgiftene til behandling i utlandet for 25 % av pasientene som har ventet mer enn 9 måneder (16 976 pasienter) beløpe seg på 481 mill. kr.

Transportutgiftene blir her anslagsvis 170 mill. kr.

I tillegg til utgifter til behandling og transport kommer utgifter til administrasjon av ordningen. Det mest aktuelle er å etablere en sentral enhet, men hvor denne eventuelt skal plasseres er ikke avklart.

Kostnadene til administrasjon vil være avhengige av hvordan ordningen utformes og organiseres. Hvis det forutsettes at oppgavene er knyttet til samhandling med fylkeskommunene, prisforhandlinger, utforming av avtaler, kontraktsinngåelser, organisering av reiser og rapportering, legges det til grunn årlige driftsutgifter på om lag 15 mill. kr. I tillegg kommer engangsutgifter (til EDB o.l.) på ca. 10 mill. kr.

Dette anslaget er basert på at det er fylkeskommunen som selekterer blant aktuelle pasienter. Dersom oppgaven skal ligge i den sentrale enheten vil behovet for administrative ressurser være betydelig større."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er nødvendig med en økning i omfanget av kjøp av pasientbehandling i utlandet. For mange som venter på operasjon i Norge er ventetiden uakseptabelt lang.

Flertallet går inn for at det gis mulighet for at pasienter skal få nødvendig helsehjelp, innenfor en tidsfrist knyttet til forsvarlig medisinsk faglig skjønn, i utlandet. I tillegg må behandling i utlandet kunne knyttes til spesialiserte funksjoner der pasientgrunnlaget i Norge er for lite til at det er mulig å etablere tilbud med høy kvalitet innenlands.

Flertallet viser til at samarbeid med utenlandske sykehus vil gi innsikt i ulike driftsformer og dermed stimulere til nytenkning i forhold til organisering av norske sykehus og at Helsedepartementet allerede er i gang med et slikt arbeid.

Flertallet viser videre til at det ved ikrafttredelse av ny lov om pasientrettigheter 1. januar 2001 vil være viktig å sikre at tilstrekkelig kapasitet er tilgjengelig til å ivareta lovpålagte forpliktelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser imidlertid til at kjøp av behandling i utlandet begrenses av flere forhold, bl.a. vil tjenester i utlandet måtte forbeholdes pasientgrupper uten behov for oppfølging fra behandlende sykehus i etterkant. Det er med andre ord klare begrensninger på det potensielle pasientgrunnlaget.

Disse medlemmer viser til at en ved inngåelse av avtaler med sykehus i utlandet vil måtte avklare ansvarsforhold knyttet til blant annet erstatningsplikt ved feilbehandling. Det må videre inngås avtale om reisekostnader samt at spørsmålet om eventuell ledsager må klargjøres.

Disse medlemmer viser til svarbrevet fra finansministeren til Arbeiderpartiets stortingsgruppe av 1. november 2000 der det sies at det ikke vil være mulig å få effekt av en slik ordning i inneværende år, men at mye av rammeverket rundt en ordning kan klargjøres i år, og at "ordningen skal kunne være operativ det meste av 2001".

Disse medlemmer viser til at en bevilgning for inneværende år derfor ikke vil kunne få praktisk nytte. En bevilgning for inneværende års budsjett kan åpenbart ikke benyttes i år og vil derfor også være i strid med bevilgningsreglementet der det forutsettes at budsjetteringen skal være realistisk.

Disse medlemmer går inn for at det gis mulighet for at pasienter skal få nødvendig helsehjelp, innenfor en tidsfrist knyttet til forsvarlig medisinsk faglig skjønn, i utlandet. Disse medlemmer mener derfor at det vil være naturlig at en betydelig økning i omfanget av kjøp av operasjoner i utlandet knyttes opp til Stortingets ordinære behandling av statsbudsjettet for 2001.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Steinar Bastesen viser til sine respektive merknader nedenfor og fremmer følgende forslag:

"På statsbudsjettet for 2000 gjøres følgende endringer:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er nødvendig å legge til rette for kjøp av helsetjenester i utlandet for å sikre norske pasienters rett til behandling innen medisinsk forsvarlige frister. Økt satsing på helse gjennom kjøp av helsetjenester i utlandet vil ikke skape press i norsk økonomi.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at et stramt norsk arbeidsmarked gjør det vanskelig å utvide kapasiteten ved norske sykehus uten å forsterke presset i økonomien.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser på kjøp av helsetjenester i utlandet som en økonomisk forsvarlig måte for å sikre pasientenes tilgang til nødvendige helsetjenester.

Disse medlemmerviser til det forslag til rettighetsbestemmelse Fremskrittspartiet og Høyre fremmet da pasientrettighetsloven ble behandlet våren 1999, jf. Innst. O. nr. 91 (1998-1999):

"Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten som skal gis innen en individuelt fastsatt medisinsk begrunnet frist. Dersom pasienten ikke får behandling fra spesialisthelsetjenesten innen fristens utløp, har pasienten innen samme kostnadsramme rett til behandling ved annen offentlig eller godkjent privat helseinstitusjon i riket eller i utlandet på det offentliges regning."

Disse medlemmer viser til at dette forslaget bare fikk tilslutning fra Fremskrittspartiet og Høyre. De andre partiene stemte for en vag rettighetsbestemmelse som er uklar på flere punkter, og overlater til Regjeringen å avklare det reelle innholdet i retten til behandling gjennom forskrifter.

Disse medlemmer viser til sine partiers forslag i pasientrettighetsloven, og peker på at dette i forhold til ventetidsgarantien innebar en nyorientering. Ventetidsgarantiens skjematiske frist på tre måneder, erstattes av individuelle frister for behandling, som gir rom for klinisk skjønn og en medisinsk vurdering av den enkelte pasients behov. Det må være legen som ut fra sitt kliniske skjønn vurderer og avgjør hva som er forsvarlig behandling og forsvarlige frister for å gi behandling til den enkelte pasient.

Disse medlemmer viser til at en enstemmig sosialkomité i innstillingen om pasientrettighetsloven slo fast at retten til behandling ikke burde knyttes til ventetidsgarantien, men at pasienten skal få nødvendig helsehjelp innenfor en tidsfrist knyttet til forsvarlig medisinsk-faglig skjønn.

Disse medlemmer mener det vil være ønskelig å hjemle en ordning med kjøp av helsetjenester i utlandet i selve pasientrettighetsloven, i tråd med det forslaget som er referert ovenfor.Disse medlemmer vil imidlertid også peke på at den rettighetsbestemmelsen flertallet vedtok gir rom for å hjemle en slik ordning i lovens forskrifter. Det kan i lovens forskrifter slås fast at pasientgrupper som omfattes av retten til nødvendig helsehjelp skal tilbys behandling i utlandet dersom de ikke kan få det i Norge innen forsvarlige frister, som er individuelle og fastsettes av lege på et medisinsk grunnlag.

Disse medlemmer mener det vil være hensiktsmessig at en ordning med kjøp av helsetjenester i utlandet administreres av Rikstrygdeverket frem til staten har overtatt ansvaret for sykehusene og man har fått etablert en sykehusorganisering som skiller bestiller og utfører, og hvor det statlige bestillerorganet også kan stå for kjøp av helsetjenester i utlandet.

Disse medlemmer peker på at kostnadsoverslagene knyttet til et slikt tiltak vil være usikre, men at det sentrale er å få gjennomført ordninger som sikrer pasientens rett til behandling innen medisinsk forsvarlige frister, om nødvendig i utlandet for det offentliges regning.

Disse medlemmer mener en slik ordning må iverksettes straks og finner det nødvendig å foreslå endringene på budsjettet for 2000.

Disse medlemmer vil på dette grunnlag slutte seg til intensjonen i forslaget i Dokument nr. 8:1 (2000-2001) om tilleggsbevilgning til kjøp av helsetjenester i utlandet i år 2000, og at denne bevilgningen gjøres overførbar.

Disse medlemmer viser samtidig til brev fra finansministeren av 1. november 2000 som følger som trykt vedlegg til denne innstilling, der det fremgår at behandling av alle pasienter som er omfattet av ventetidsgarantien vil koste om lag 200 mill. kroner inkl. transport, og at det vil koste anslagsvis 900 mill. kroner å behandle pasientene uten garanti som har ventet mer enn 6 måneder og som ønsker behandling i utlandet (det er illustrasjonsmessig anslått at dette vil være 25 pst.). Disse medlemmer understreker at de 6 måneder er et anslag for kostnadsberegning, og at grunnlaget for når man får rett til utenlandsbehandling må være medisinsk forsvarlige frister individuelt fastsatt. Disse medlemmer viser også til de beregnede merkostnader knyttet til administrasjon av ordningen i Rikstrygdeverket.

Disse medlemmer ber Regjeringen i forskriftene til pasientrettighetsloven legge til grunn at pasienter som ikke får tilbud om nødvendig helsehjelp innen medisinsk forsvarlige frister i Norge, skal få tilbud om dette i utlandet for det offentliges regning. Disse medlemmer legger til grunn at det offentlige også skal dekke pasientenes reiseutgifter, med unntak av egenandel tilsvarende den egenandel som gjelder ved reise knyttet til fritt sykehusvalg i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det åpenbart er et enormt behovfor å redusere køer og ventelister for behandling og operasjoner ved norske sykehus. Dette kan relativt enkelt gjøres ved å kjøpe slike i utlandet. Den eneste grunn til å avvise forslaget om et eget kontor for å sikre dette, samt bevilge de nødvendige midler, er at man synes det er i orden at syke mennesker lider eller dør i køpen.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"a

Med virkning fra 15. november 2000 opprettes et Statens kontor for kjøp av medisinske operasjoner og tjenester fra utlandet (SKKMOTU) med oppgave å organisere kjøp av operasjonskapasitet og medisinske tjenester fra sykehus og helseinstitusjoner i utlandet for pasienter som må vente mer enn 2 måneder for nødvendig behandling i Norge, samt utarbeide rutiner for kvalitetssikring og organisering av transport og opphold for pasienter og eventuelt nødvendige pårørende.

b

På statsbudsjettet for 2000 gjøres følgende endringer:

Disse medlemmer vil subsidiært støtte forslaget fra medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Steinar Bastesen.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og representanten Steinar Bastesen mener det er viktig med forutsigbarhet og stabile rammebetingelser i budsjettarbeidet, og at eventuelle endringer bør tas i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i juni. Disse medlemmer avviser dermed forslaget slik det foreligger og vil tilrå at det vedlegges protokollen. Disse medlemmer ser trass i dette at forslaget tar opp viktige forhold ved dagens situasjon i norsk helsevesen med underskudd og stor gjeld, og vil på denne bakgrunn foreslå å bevilge 1 mrd. kroner til kjøp av helsetjenester i utlandet. Det må understrekes at denne bevilgningen må gjøres overførbar for inneværende års budsjett.

Samtidig ønsker disse medlemmer å understreke at dette er et virkemiddel for å få bukt med problemene i helsevesenet på kort sikt, og at dette ikke er ment som en løsning på helsevesenets utfordringer på lengre sikt. Det er viktig å opprettholde målet om et godt utbygd norsk helsevesen som er dimensjonert for landets reelle behov, og at vi i denne sammenheng er klar over at kjøp av helsetjenester fra utlandet kan medføre at kompetanse flyttes ut av landet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til departementets brev av 1. november 2000 der det fremgår at det vil være mulig å opprette et rammeverk for økt pasientbehandling i utlandet i løpet av inneværende år, og at en slik ordning kan være operativ det meste av 2001. Dette medlem mener det er viktig å redusere køen av pasienter som venter på behandling, og at kjøp av tjenester kan være et godt hjelpemiddel på kort sikt. Målet må likevel være at det meste av pasientbehandling skal foregå i Norge og at dette medfører at et slikt ekstraordinært tiltak ikke må gå på bekostning av andre tiltak som kan bedre kvaliteten og effektiviteten i helsevesenet. På denne bakgrunn vil dette medlem bevilge 1 mrd. kroner på inneværende års budsjett, som kan gjøres overførbar for å legge til rette for økt pasientbehandling i utlandet.