2. Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm og Jon Lilletun, fra Senterpartiet, Tove Kari Viken, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, har fått til vurdering praktiseringen av jord- og konsesjonsloven for perioden 1996-99 da det skjedde få endringer i lovgrunnlaget som ennå kan måles. Likevel registrerer flertallet at det har skjedd visse endringer i praksis og at omdisponering av den nasjonale matjordressursen til andre formål dessverre har økt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, registrerer at det ikke foreligger god nok dokumentasjon av hvor stor andel av de totale matjordressursene som er omdisponert og hvilke formål de er omdisponert til.
Flertallet har merket seg departementets påpeking om at kunnskapsgrunnlaget for utvikling av politikk og virkemidler på dette området av den grunn ikke er godt nok. På dette grunnlag mener flertallet at det er behov for å forbedre metodene for å registrere tap av landbruksarealer og dokumentasjon av disse arealenes verdi for mat- og skogproduksjon i en lokal, regional og nasjonal målestokk.
Flertallet vil spesielt peke på nødvendigheten av å benytte mer overordnede kommunale og regionale planer for lokalisering av golfbaner og har merket seg at departementet vil følge opp dette. Golfbaner er etter hvert blitt en stor avtaker av matjordressurser. Kostbare og betydelige investeringer gjør denne ressursen mindre tilgjengelig for framtidig matproduksjon.
For at samfunnet skal kunne sikre næringen og bygdene jordbruksressurser og bygninger til bosettings- og næringsformål bør det vurderes om jordfondet bør rettes sterkere mot disse målsettingene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen, og fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, støtter en mer liberal praktisering av jord- og konsesjonsloven. Disse medlemmer viser for øvrig til de respektive partiers merknader i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) om norsk landbruk og matproduksjon.
Komiteen har merket seg at departementet som en forsøksordning har delegert myndighet til å avgjøre saker som gjelder konsesjon og bruk av statens forkjøpsrett til kommunene i Oppland, Sogn og Fjordane og Nordland. Komiteen ber om å bli underrettet om resultatet av denne forsøksordningen på hensiktsmessig måte. Videre har komiteen merket seg at den myndighet som i sin tid var tillagt Statens Landbruksbank ble lagt til Statens landbruksforvaltning 1. juli 2000.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket seg at det er begrenset hva som er oppnådd i form av endret bruksstruktur ved bruk av forkjøpsretten fordi forkjøp er vedtatt i få tilfelle og fordi retten til å trekke salget er benyttet av mange. For øvrig vises til at Stortinget ved behandlingen av landbruksmeldingen ga sin tilslutning til at forkjøpsretten ble avviklet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er tilfreds med at statens forkjøpsrett til landbrukseiendommer blir avviklet. Disse medlemmer kan imidlertid ikke se noen grunn til at opphevelse av den statlige forkjøpsretten skal kombineres med en styrking av mulighetene til å avslå konsesjon. En slik adgang vil kunne brukes som statlig pressmiddel for å få overta eiendommer landbruksmyndighetene ønsker å benytte som tilleggsjord i rasjonaliseringsøyemed. Disse medlemmer mener en slik praksis lett vil bli en fordekt videreføring av dagens forkjøpspolitikk med de samme uheldige virkningene forkjøpsretten har hatt for bosetting, rekruttering og utøvelsen av den private eiendomsrett.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at en fritaksprosent på hele 92 pst. kan tyde på at dispensasjonsmuligheten praktiseres for vidt. Flertallet forutsetter at departementet vurderer dette og andre spørsmål knyttet til bo- og driveplikten ved den forestående oppfølging av St.meld. nr. 19 (1999-2000) om norsk landbruk og matproduksjon. I den anledning viser flertallet også til flertallsmerknaden i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) angående behovet for tydelige regler om hva det innebærer å bosette seg på eiendommen, hvor det også legges til rette for en skjerping av praksis ved søknad om dispensasjon fra boplikten. Flertallet sluttet seg her til departementets ønske om å lovfeste kriterier som fastslår hva som skal til for å anse eieren for bosatt på eiendommen. Flertallet mener at det er viktig å arbeide for å utvikle en hensiktsmessig praksis slik at de kommunene som ønsker det, kan bruke jordbrukseiendommer for å rekruttere familier både til landbruksnæringen og fast bosetting for annen næringsvirksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre stiller seg positiv til at det praktiseres en vid dispensasjonsadgang fra de gjeldende bo- og drivepliktbestemmelsene. Disse medlemmer viser for øvrig til de respektive partiers merknader i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) om norsk landbruk og matproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre er kritiske til flertallets ønske om en innskjerping av kriteriene for dispensasjon fra boplikten. Disse medlemmer legger i stedet vekt på at en for restriktiv praktisering av bopliktsbestemmelsene svekker eiendomsretten og arveretten i odelsloven.
Disse medlemmer mener samtidig boplikten må vurderes ut fra sin faktiske virkning på bosetting. For å skape en bedre balanse mellom arveretten og eiendomsretten på denne ene siden og hensynet til bosetting på den andre, mener disse medlemmer at livsarvingers arverett må gå foran boplikten. Samtidig bør det bli lettere å skille boenhet fra driftsenhet.
Disse medlemmer peker samtidig på at utformingen av bestemmelsene om fritak for boplikt i odelsloven og konsesjonsloven overlater uforholdsmessig mange avgjørelser til landbruksmyndighetenes frie skjønn. Den store mengden skjønnsavgjørelser fører uvegerlig til forskjeller i praktiseringen av loven mellom ulike kommuner og fylker, og mellom ulike saksbehandlere i samme etat. Resultatet er en uheldig forskjellsbehandling når det søkes om fritak for boplikt. Behandlingen av tilnærmet like saker får ofte helt motsatte utfall. Mangelen på klare retningslinjer for forvaltningens praktisering av loven fører dermed til manglende forutsigbarhet og svekker rettssikkerheten.
Disse medlemmer mener det er urimelig å pålegge samme person boplikt på flere landbrukseiendommer når disse i fellesskap bidrar til brukerens inntekt og sysselsettingsmuligheter i landbruket. I dag er det mulig å få fritak for boplikt dersom man driver flere eiendommer i samme kommune. Også for eiendommer som er spredt over flere kommuner i tillegg til hovedbølet bør det, slik disse medlemmer ser det, gis fritak for boplikt. Dagens praksis kan føre til at næringsdrivende som har sin hovedinntekt fra landbruket, av naturlige årsaker ikke blir i stand til å oppfylle boplikten på mer enn én eiendom. Resultatet er at familien fratas øvrige bruk og mister en så avgjørende del av næringsgrunnlaget at den tvinges til å oppgi jordbruket som levevei. Disse medlemmer mener det er uheldig at norsk landbruk på denne måten risikerer å gå glipp av aktive yrkesutøvere og mener praksis må endres slik at man unngår dette.